Redigerer Norsk historie fra enevelde til Kielfreden

{{Norges historie}}
I [[1660]] ble det arvelige og absolutte monarkiet innført i staten [[Danmark-Norge]] – [[enevelde]]t.<ref>Erling Sandmo. {{Kilde www|tittel = Innføringen av eneveldet - Norgeshistorie|url = http://www.norgeshistorie.no/enevelde/makt-og-politikk/1211-innforingen-av-eneveldet.html|verk = www.norgeshistorie.no|besøksdato = 2016-01-27}}</ref> I over 150 år regjerte kongen i [[København]] uten formelle begrensninger over både Danmark og Norge. Makten ble sentralisert, og byråkratiet vokste. Embetsstanden økte i antall og innflytelse. Da forsamlingen på [[Eidsvoll 1814|Eidsvoll]] i [[1814]] valgte den danske arveprinsen [[Christian Frederik]] som norsk konge, var det slutt på eneveldet i [[Norge]].<ref>{{Kilde www|tittel = Riksforsamlingen på Eidsvoll: den moderne norske politikkens vugge - Norgeshistorie|url = http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/artikler/1340-riksforsamlingen-pa-eidsvold-den-moderne-norske-politikkens-vugge.html|verk = www.norgeshistorie.no|besøksdato = 2016-01-27|forfattere = Bård Frydenlund}}</ref> I [[Danmark]] fortsatte eneveldet å vare frem til [[1848]], da den samme Christian Frederik, som [[Christian VIII. av Danmark|Christian VIII]] og Danmarks siste enevoldskonge, døde.<ref>{{Kilde www|url = https://danmarkshistorien.dk/leksikon-og-kilder/vis/materiale/christian-8-1786-1848/?no_cache=1&cHash=722e3b12fed62661a27b14e38c68374e|tittel = Christian 8. 1786-1848|besøksdato = 2016-01-27|forfattere = Claus Møller Jørgensen|dato = |forlag = |verk = www.danmarkshistorien.dk}}</ref>

== Innføringen av eneveldet i Danmark og Norge ==
[[Fil:Arvehyldningen 1660.jpg|thumb|left|[[Frederik III av Danmark og Norge|Frederik III]] blir hyllet som eneveldig konge av Danmark og Norge  [[18. oktober]] [[1660]]. Maleri av [[Wolfgang Heimbach]]]]
Før eneveldet ble innført, ble kongen av Danmark og Norge valgt av [[adel]]en, altså et [[valgkongedømme]]. [[Riksrådet]] begrenset dermed kongens makt.<ref>{{Kilde www|tittel = Kongen og det danske riksrådet 1536–1660 - Norgeshistorie|url = http://www.norgeshistorie.no/kirkestat/artikler/1123-kongen-og-det-danske-riksradet-1536-1660.html|verk = www.norgeshistorie.no|besøksdato = 2016-01-27|forfattere = Øystein Rian}}</ref> I 1660 hadde kong [[Frederik III av Danmark og Norge|Frederik III]] opparbeidet seg en stor hær uten adelens innflytelse. Med denne hæren kunne han utøve nok press på adelen under [[stenderforsamling]]en i 1660 til å få arve[[monarki]]et innført.<ref>{{Kilde www|tittel = Eneveldet av 1660/1661 - Norgeshistorie |url = http://www.norgeshistorie.no/enevelde/artikler/1230-eneveldet-av-1660-1661.html|verk = www.norgeshistorie.no|besøksdato = 2016-01-27|forfattere = Øystein Rian}}</ref> En viktig motivasjon var å øke skatteinntektene. Krigsgjelden fra de foregående krigene på 1600-tallet var stor, og et av adelens privilegier var nettopp skattefritak.<ref>{{Kilde www|tittel = Den dansk-norske militærstaten - Norgeshistorie|url = http://www.norgeshistorie.no/enevelde/makt-og-politikk/1210-den-dansk-norske-militaerstaten.html|verk = www.norgeshistorie.no|besøksdato = 2016-01-27|forfattere = Finn Erhard Johannessen}}</ref> Med et arvelig kongedømme kunne kongen løsrive seg fra behovet for å privilegere adelen. Dette bidrog nok også til at kong Frederik III ikke bare innførte arvekongedømmet, men også erklærte seg eneveldig ved første anledning.

Under eneveldet ble kongen dyrket som en gud. Etter [[Reformasjonen i Norge|reformasjonen]] var det ikke lenger tillatt å dyrke [[helgen]]er, og kongen fylte tomrommet. Kongen ble alltid positivt omtalt. [[Avis]]er, [[tidsskrift]] og [[Bok|bøker]] var under streng [[sensur]], og ingen kritikk slapp gjennom. Også prestene preket for folket om kongens godhet og rettferdighet. Kongen var hevet over enhver kritikk, og folk ble indoktrinert til å se på kongen som nærmest [[hellig]].<ref>Norgeshistorie.no, Øystein Rian: [http://www.norgeshistorie.no/enevelde/artikler/1228-kongedyrkelsen-under-eneveldet-1660-1814.html «Kongedyrkelsen under eneveldet 1660–1814»]. Hentet 7. des. 2016.</ref>

== Skattestaten ==
I løpet av [[1600-tallet]] ble [[skatt]] grunnlaget for finansieringen av staten. I forbindelse med [[Reformasjonen i Norge|reformasjonen]] [[Konfiskasjon|konfiskerte]] kongen kirkens jord, og [[krongods]]et økte dermed kraftig i omfang. Dermed økte også kongens inntekter fra [[landskyld]]; jordleien. Siden de fleste levde av [[jordbruk]], var det først og fremst de som eide eller leide [[Matrikkel|matrikulert]] jord (jord som var registrert i offentlige registre) som måtte betale skatt. Gårdene ble delt inn etter størrelsen; [[fullgård]], [[halvgård]] og [[kvartgård]], og skattesatsene regulert i forhold til dette. Skattene ble innkrevd av [[fogd]]en, og kunne betales med mynt, eller med [[Naturalia|naturalier]] som fogden måtte omsette for å få penger som han igjen kunne levere til kongen. [[Håndverker]]e, [[byborger]]e og [[husmenn]] betalte ikke skatt, men byborgerne betalte avgifter for å dekke behovene i selve byen, og husmennene betalte en avgift til gårdeieren.

Når kongen trengte ekstra inntekter, som oftest i forbindelse med krig og krigsoppgjør, ble befolkningen pålagt ekstraskatter. Dette skjedde først og fremst etter alle krigene på 1600-tallet, og på slutten av 1700-tallet. Etter [[Karl Gustav-krigene]] mot [[Sverige]] i [[1657]]-1660 hadde den dansk-norske kongen en enorm [[gjeld]], som ble dekket ved salg av krongods. Selv om dette gav umiddelbare inntekter for kongen, reduserte det selvsagt inntektene på lang sikt, siden han da mistet inntektene fra jorden. Under den europeiske [[syvårskrigen]], der Danmark-Norge var nøytralt, ble det i [[1762]] krevd inn store ekstraskatter for å finansiere nøytralitetsvakten på grensen til [[Tyskland]]. Dette førte til store protester i Norge, for eksempel [[Strilekrigen]] i [[1765]]. Ekstraskattene ble derfor gradvis gitt opp.<ref>Norgeshistorie.no, [[Finn Erhard Johannessen]], [http://www.norgeshistorie.no/kirkestat/teknologi-og-okonomi/1128-skattestatens-fremvekst.html «Skattestatens fremvekst»]. Hentet 6. des. 2016.</ref>

== Militarisering og norsk hær ==
På [[1600-tallet]] var militære erobringer regnet som det viktigste målet for staten, og hele Europa ble i økende grad [[militarisert]]. Dette medførte store kostnader for staten, og det meste av statsinntektene gikk til å finansiere [[militærvesen]]et. I de fleste europeiske land ble det i hovedsak brukt [[leiesoldat]]er til krigføring, mens det i Norge ble brukt utskrevne [[tropp]]er av bondesoldater. En egen norsk [[hær]] ble bygget opp under [[stattholder]] [[Hannibal Sehested]] på midten av 1600-tallet. [[Offiser]]er ble hentet fra utlandet, ofte fra [[Tyskland]]. I kyst-Norge ble det også skrevet ut menn til å gjøre tjeneste som [[matros]]er på [[Flåte (marine)|flåten]] i [[København]]. I løpet av [[1700-tallet]] ble det også utskrevet menn til den norske skjærgårdsflåten i [[Fredriksvern]] (nå [[Stavern]]). Det var ingen [[alminnelig verneplikt]]; både [[byborger]]e og [[postbønder]] ble fritatt, i tillegg til [[nordlending]]er, fordi krigsfaren var ansett som lav i [[Nord-Norge]]. Utskrivingen av soldater fungerte slik at et visst antall [[gård]]er skulle gå sammen om å levere én soldat. Alminnelig verneplikt ble ikke innført før i løpet av [[1800-tallet]].<ref>Norgeshistorie.no, Finn Erhard Johannessen: [http://www.norgeshistorie.no/enevelde/makt-og-politikk/1210-den-dansk-norske-militaerstaten.html «Den dansk-norske militærstaten»]. Hentet 7. des. 2016.</ref>

== Den store nordiske krig ==
{{utdypende|Den store nordiske krig}}
[[Fil:Fredriksten festning.jpg|thumb|[[Fredriksten festning]] i [[Halden]]. Her falt [[Carl XII]] i [[1718]].]]
Den store nordiske krig pågikk mellom [[1700]] og [[1721]], og var en serie kriger mellom [[Sverige]] på den ene siden og flere ulike [[koalisjon]]er på den andre; blant annet Danmark-Norge, [[Sachsen]], [[Polen]] og [[Russland]]. Dansk-norske kong [[Frederik IV av Danmark og Norge|Frederik IV]] ønsket å vinne tilbake landområder som Danmark-Norge hadde måttet avstå til Sverige på 1600-tallet, som [[Båhuslen]] og [[Jemtland og Herjedalen]]. Han inngikk derfor en allianse med Sachsen og Russland, og angrep den svenske kong [[Carl XII]] i 1700. Dette var mislykket for Danmark-Norges del, men krigen fortsatte mellom svenskene og deres allierte. Danmark-Norge kom inn i krigen igjen i [[1709]], men igjen ble det nederlag mot svenskene. Flere nordmenn måtte delta i krigene. Mest kjent er den norske sjøoffiseren [[Peter Wessel]], også kalt «Tordenskjold».<ref>Norgeshistorie.no, [[Ola Teige]]: [http://www.norgeshistorie.no/enevelde/artikler/1219-norge-i-den-store-nordiske-krig.html «Norge i den store nordiske krig»]. Hentet 7. des. 2016.</ref>
Sverige forsøkte å erobre Norge to ganger; i [[1716]] og [[1718]]. Begge forsøkene var mislykkede. Carl XII ledet svenske styrker inn i Norge via [[Østfold]] og beleiret deretter [[Akershus festning]], men måtte trekke seg ut noen måneder senere. To år etter angrep svenskene igjen, og beleiret [[Fredriksten festning]]. Under beleiringen ble Carl XII truffet av en kanonkule og døde, og dermed ble beleiringen opphevet og svenskene trakk seg ut. Det har vært spekulert i om Carl XII kan ha blitt skutt av sine egne, fordi svenskene hadde lidd store tap, og folk var lei av krig. Det er likevel mest sannsynlig at han ble truffet av nordmennene.<ref>Norgeshistorie.no, Ola Teige: [http://www.norgeshistorie.no/enevelde/artikler/1227-de-svenske-invasjonene-av-norge-1716-og-1718.html «De svenske invasjonene av Norge i 1716 og 1718»]. Hentet 7. des. 2016.</ref>

De økonomiske byrdene på nordmennene var store.  I [[Bergens stift]] ble det skrevet ut 9153 mann. På denne tiden bodde det omtrent 500 000 mennesker i Norge, så hvis tallene fra Bergen er representative for utskrivingen av soldater på landsbasis, gjorde 50 000 mann militærtjeneste. Det er 20 % av alle mennene. Skulle like mange bli utskrevet i dag, ville [[den norske hæren]] bestå av hele 500 000 soldater. Det er bare under [[Napoleonskrigene]] at den norske hæren har vært like stor som under den store nordiske krigen. Skattebyrdene var også store, og siden så mange unge menn deltok i krigen, var det stor mangel på arbeidskraft. Krigen rammet også handelen med utlandet. Etter krigen ga den dansk-norske kongen skattelettelser til bønder i områder som var blitt rammet av krigshandlinger, i et forsøk på å kompensere for byrdene de hadde hatt.<ref>Norgeshistorie.no, Ola Teige: [http://www.norgeshistorie.no/enevelde/artikler/1226-krigsbyrder-i-norge-under-store-nordiske-krig.html «Krigsbyrder i Norge under den store nordiske krig»]. Hentet 7. des. 2016.</ref>

== Næringsliv ==
I løpet av [[1700-tallet]] skjøt eksportnæringene fart. Beskyttet av en [[Merkantilisme|merkantilistisk]] handelspolitikk, vokste norske næringer som [[fiske]], [[trelast]]handel, [[bergverk]]sindustri og [[jernverk]]. Det ga grunnlag både for befolkningsøkningen i dette århundret og for fremveksten av den norske handelsflåten.<ref>{{Kilde www|tittel = Eksportnæringer i vekst - Norgeshistorie|url = http://www.norgeshistorie.no/enevelde/teknologi-og-okonomi/1205-eksportnaeringer-i-vekst.html|verk = www.norgeshistorie.no|besøksdato = 2016-01-27|forfattere = Finn Erhard Johannessen}}</ref>

Også [[import]]en til landet økte. Mest synlig var importen av [[fargestoffer]]. Blant de mest populære var [[karmin]], som var svært kostbart. Også [[indigo]] og [[blåtre]] var mye brukt. Fargestoffene ble importert fra [[India]] og [[Sør-Amerika]].<ref>Norgeshistorie.no, Ragnhild Hutchison, [http://www.norgeshistorie.no/enevelde/artikler/1243-fargeeksplosjonen-pa-1700-tallet.html «Fargeeksplosjonen på 1700-tallet»]. Hentet 19. mai. 2017.</ref>

Danmark-Norge hadde også en [[koloni]] i [[Det indiske hav]], [[Trankebar]], som ble opprettet i [[1620]]. Her ble varer fra [[Asia]] importert til Danmark. Den norske [[embetsmann]]en [[Peter Anker]] ble utnevnt til [[generalguvernør]] av Trankebar i [[1786]]. Mot slutten av 1700-tallet gikk handelen dårligere, og Danmark solgte kolonien til [[Storbritannia]] i [[1845]]. Se også [[Dansk India]] og [[Det danske ostindiske kompani]].

Mindre kjent er kanskje den [[Dansk-norsk slavehandel|dansk-norske slavehandelen]]. Danmark-Norge var en del av den såkalte [[trekanthandelen]] der man kjøpte [[slave]]r i [[Afrika]] som man transporterte til [[Amerika]], for så å ta med kolonivarer til Europa. Danmark-Norge hadde flere slavefort ved [[Gullkysten]], blant annet [[Christiansborg]] i dagens [[Ghana]]. Slavene ble fraktet til øyer i [[Karibia]]. Viktigst var [[St. Croix]], der slavene arbeidet på sukkerplantasjer under fryktelige forhold. Skipene vendte så tilbake til [[København]] med varer fra koloniene. [[Slavehandel]] ble forbudt i [[1792]], med virkning fra [[1803]]. [[Slaveri]] ble totalforbudt i [[1848]].<ref>Norgeshistorie.no, Erling Sandmo: [http://www.norgeshistorie.no/enevelde/religion-og-verdensbilder/1214-nordmennene-har-aldri-vaert-alene-i-verden.html «Nordmennene har aldri vært alene i verden»]. Hentet 8. des. 2016.</ref>

== Sosiale forhold på 1600- og 1700-tallet ==
[[Fil:Mittelalterliches Ständebild 15. Jahrhundert.png|thumb|left|Det norske samfunnet på 16- og 1700-tallet var et [[stand]]samfunn.]]
[[Den store nordiske krig]] førte til store krigsbyrder for Norges del, men samfunnet ble samtidig fredeligere etter 1660. Da [[napoleonskrigene]] brøt ut, opplevde den norske befolkningen igjen stor nød.<ref>{{Kilde www|tittel = Barkebrødstider 1807–1814 - Norgeshistorie|url = http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/artikler/1346-barkebrodstider-1807-1814.html|verk = www.norgeshistorie.no|besøksdato = 2016-01-27|forfattere = Morten Nordhagen Ottosen}}</ref> I fredstid var dødeligheten uansett høy: 25 prosent av befolkningen døde innen første leveår.<ref>{{Kilde www|tittel = Historisk levealder i Norge: bedre helse, lengre liv - Norgeshistorie|url = http://www.norgeshistorie.no/enevelde/mennesker/1201-historisk-levealder-i-norge.html|verk = www.norgeshistorie.no|besøksdato = 2016-01-27|forfattere = Erling Sandmo}}</ref>

Noe som bidro til bedre helse og dermed på sikt redusert dødelighet, var [[jernovn]]en, som ble produsert i Norge fra 1600-tallet. Tidligere hadde det vært vanlig med åpen ild ([[Åre (ildsted)|åre]]) inne i husene, og hull i taket ([[ljore]]) til å lede røyken ut. Dette førte til røykfulle, trekkfulle rom og dårlig inneklima. Da folk tok i bruk jernovner i stedet bedret det forholdene betraktelig. Innføringen av jernovnen førte også til at folk begynte å innrede stuene sine mer dekorativt. Nå som veggene ikke lenger var dekket av sot, kunne man [[Rosemaling|rosemale]] veggene eller henge opp bilder og ha pyntegjenstander fremme.<ref>[[Norgeshistorie.no]], Ragnhild Hutchison, [http://www.norgeshistorie.no/enevelde/artikler/1244-jernovnen-som-forandret-hverdagslivet.html «Jernovnen som forandret hverdagslivet»] {{Wayback|url=http://www.norgeshistorie.no/enevelde/artikler/1244-jernovnen-som-forandret-hverdagslivet.html |date=20171015155903 }}. Hentet 15. okt. 2017.</ref>

Det norske samfunnet var et [[standsamfunn]]. Opprinnelig fantes det tre stender, som på latin kalles ''oratores'', ''bellores'' og ''labores'', altså de som snakker, de som kriger, og de som arbeider. Dette vil si [[geistlighet]]en, [[aristokrati]]et og [[allmuen]]. I praksis kunne det være stor forskjell på de sosiale og økonomiske forholdene innenfor stendene, men oppfatningen var at stendene var skapt av Gud, og at skillene mellom dem måtte opprettholdes. Stendenes rettigheter og muligheter var regulert ved lov; såkalte [[Privilegium|privilegier]]. Etterhvert vokste [[borgerskapet]] seg sterkere, og de jordløse arbeiderne ble flere, noe som svekket standsamfunnet, men inndelingen holdt seg frem til midten av 1800-tallet, da [[Klasse (sosiologi)|klassesamfunn]]et vokste frem.<ref>Norgeshistorie.no, Erling Sandmo: [http://www.norgeshistorie.no/enevelde/hus-og-hjem/1204-standssamfunnets-idealer.html «Standssamfunnets idealer»]. Hentet 6. des. 2016.</ref>

== Opplysningstid ==
[[Fil:Erik Pontoppidan den Yngre.jpg|thumb|[[Erik Pontoppidan]] ([[1698]] - [[1764]]) bidro til [[opplysningstiden]] i Norge.]]
[[Opplysningstiden|Opplysningstid]] har lenge vært et vanlig begrep i den europeiske historieskrivingen for å beskrive 1700-tallet, men hvor godt begrepet er for norsk historie, er usikkert. Ikke minst har det å gjøre med hvordan begrepet «opplysningstid» skal forstås. Dersom det forstås snevert, som en verdslig, vitenskapelig og politisk opposisjonell bevegelse, har det egentlig kun vært opplysningstid i [[Frankrike]]. Man kan likevel se spor etter opplysningstiden også i Norge, men den var ikke verdslig eller opposisjonell. De fleste opplysningsmennene var prester, og de drev med innsamling og formidling av kunnskap. Kjente norske opplysningsmenn er [[Erik Pontoppidan]], [[Johan Ernst Gunnerus]] og [[Gerhard Schøning]]. De to sistnevnte grunnla [[Det Throndhjemske Selskab]], senere  [[Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab]]. Det oppsto likevel ingen [[radikal]] litteratur, kun litteratur som hadde til hensikt å styrke og forbedre det eneveldet som fantes. Det var heller ikke [[ytringsfrihet]] eller [[trykkefrihet]], bortsett fra en kort trykkefrihetsperiode under den innflytelsesrike danske [[livlege]]n og politikeren [[Johann Friedrich Struensee]]. Opplysningsarbeidet som ble gjort i Norge var likevel viktig for spredning av kunnskap i Norge.<ref>{{Kilde www|tittel = Opplysningstiden i Danmark-Norge- Norgeshistorie|url = http://www.norgeshistorie.no/enevelde/kommunikasjon-og-kunnskap/1208-opplysningstiden-i-danmark-norge.html|verk = www.norgeshistorie.no|besøksdato = 2016-01-27|forfattere = Erling Sandmo}}</ref>

Staten drev forhånds[[sensur]] av alt som ble trykket, og det var ikke lov å komme med kritiske kommentarer om kongen, [[embetsmenn]] eller landets styreform (eneveldet). Det var likevel en viss form for offentlig debatt utover 1700-tallet. Det ble etterhvert utgitt en mengde [[tidsskrift]], og selv om disse ikke var opposisjonelle eller kritiske, kunne likevel stadig flere personer få uttrykke seg offentlig, og befolkningen ble mer opplyst. For enevoldsstaten ble det også stadig viktigere å vite hva innbyggerne mente, og Danmark-Norge var på slutten av 1700-tallet på mange måter et [[opplyst enevelde]], eller et «opinionsstyrt enevelde», for å bruke [[historiker]] [[Jens Arup Seip]]s ord.<ref>Norgeshistorie.no, Erling Sandmo: [http://www.norgeshistorie.no/enevelde/kommunikasjon-og-kunnskap/1209-1700-tallets-litteraere-offentlighet.html «1700-tallets litterære offentlighet»]. Hentet 8. des. 2016.</ref>

== Religion ==
Omkring 1700 ble Norge påvirket av en ny religiøs retning, [[pietisme]]n. Pietisme er en retning innenfor [[kalvinisme]]n, en [[protestantisk]] retning utviklet av den [[fransk]]e reformatoren [[Jean Calvin]]. Ønsket var en mer personlig og inderlig [[kristendom]]. Pietistene drev [[veldedighet]]sarbeid og [[Misjonering|misjonerte]] blant ikke-kristne. En kjent dansk-norsk pietist er [[Thomas Kingo]], som var [[salmedikter]] og skrev en mengde tekster.<ref>Norgeshistorie.no, Erling Sandmo: [http://www.norgeshistorie.no/enevelde/religion-og-verdensbilder/1213-pietismen.html «Pietismen»]. Hentet 7. des. 2016.</ref> En annen norsk pietist, [[Thomas von Westen]], drev misjon blant [[same]]ne i 1730-årene. Viktigst for pietistene var utbygging av skolevesenet og misjonering. Pietismen var en [[vekkelsesbevegelse]] som nådde både [[elite]]n og [[allmue]]n.<ref>Norgeshistorie.no, Erling Sandmo: [http://www.norgeshistorie.no/enevelde/artikler/1236-misjon-pa-1700-tallet-pietismen-i-verden.html «Misjon på 1700-tallet: pietismen i verden»]. Hentet 7. des. 2016.</ref>

== Napoleonskrigene ==
{{Utdypende|Norge under Napoleonskrigene}}
[[Fil:Vereshchagin Napoleon near Borodino.jpg|thumb|left|[[Napoleon]] ved [[Borodino]]. Danmark-Norge var Napoleons allierte under [[Napoleonskrigene]].]]
Napoleonskrigene pågikk mellom [[1800]] og [[1815]], og var en krig mellom de europeiske stormaktene; først og fremst [[Frankrike]] mot [[Storbritannia]]. Danmark-Norge var på fransk side, mens Sverige var alliert med [[Storbritannia|britene]]. Danmark-Norge ville i utgangspunktet være nøytralt, men ble tvunget til å velge siden da britene angrep [[København]] i [[1807]]. Krigen var uheldig for Norge fordi Storbritannia var Norges fremst handelspartner. Den britiske flåten hadde full kontroll til havs og kunne blokkere Norge og stanse importen av korn, som nordmennene var avhengige av. Mange nordmenn ville derfor ha slutt på krigen og ble misfornøyde da kong [[Frederik VI av Danmark og Norge|Frederik VI]] fortsatte alliansen med [[Napoléon Bonaparte]]. Etter Napoleons nederlag i [[Russland]] i [[1812]] ville kongen bytte side, men fikk beskjed om at han da måtte gi Norge til Sverige. Sverige hadde blitt lovet Norge som belønning for sin deltakelse i krigen, en avtale mellom kong [[Carl Johan]] og russiske [[tsar]] [[Aleksander I av Russland|Alexander]]. Kong Frederik ville ikke går med på dette, og fortsatte alliansen med Napoleon. Da Frankrike og Napoleon ble slått, ble Danmark tvunget til å avstå Norge til Sverige.<ref>Norgeshistorie.no, [[Morten Nordhagen Ottosen]]: [http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/artikler/1347-utenrikspolitikk-1807-1814.html «Utenrikspolitikk 1807–1814»]. Hentet 8. des. 2016.</ref>

== Unionen Danmark-Norge oppløses ==
{{Utdypende|Kielfreden}}

I [[1814]] inngikk Danmark [[fredsavtale]]r med Sverige og Storbritannia i [[Kiel]] i [[Holstein]], en by som da tilhørte Danmark-Norge. Her ble Norge avstått til Sverige som en del av krigsoppgjøret etter Napoleonskrigene. Norge ble garantert å beholde sine lover, offentlige institusjoner og grenser. [[Island]], [[Grønland]] og [[Færøyene]], som fortsatt var en del av Norge, gikk nå til Danmark. De europeiske fyrstene mente fortsatt at de hadde full rett til å annektere eller avstå land slik det passet dem, uten hensyn til menneskene som bodde der. Imidlertid var disse holdningene i tilbakegang, og prinsippet om [[folkesuverenitet]], innbyggernes rett til selv å bestemme over sitt land, begynte å spre seg. Dette prinsippet lå for eksempel til grunn for [[den amerikanske uavhengighetserklæringen]] fra [[1776]]. Folkesuverenitet var også utgangspunktet for det norske opprøret mot Kieltraktaten. Ingen nordmenn var til stede da avtalen ble inngått, og nordmennene mente at siden unionen med Danmark nå var oppløst, stod de nå fritt til å velge sin egen [[styreform]] og [[statsoverhode]]. Den danske prinsen [[Christian Frederik]] ble derfor valgt til norsk konge under [[Riksforsamlingen på Eidsvoll]]. Kieltraktaten ble aldri akseptert som et rettsdokument av det frie Norge.<ref>Norgeshistorie.no, [[Odd Arvid Storsveen]]: [http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/artikler/1330-den-uakseptable-kieltraktaten.html «Den uakseptable Kieltraktaten»]. Hentet 8. des. 2016.</ref>

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
*Sogner, Sølvi (1996). ''Krig og fred: 1660–1780''. Bind 6 av ''Aschehougs norgeshistorie'', Knut Helle, red. Aschehoug. ISBN 8203220193

== Eksterne lenker ==
* [[Norgeshistorie.no]]: [http://www.norgeshistorie.no/enevelde/ 1660–1780: enevelde]
* Danmarkshistorien.dk: [https://danmarkshistorien.dk/historiske-perioder/den-aeldre-enevaelde-1660-1784/ Den ældre enevælde, 1660–1784] {{Wayback|url=https://danmarkshistorien.dk/historiske-perioder/den-aeldre-enevaelde-1660-1784/ |date=20170718032303 }}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Norges historie etter periode]]