Redigerer Norsk Kvinnesaksforening

{{Infoboks organisasjon
| type = [[Tverrpolitisk organisasjon]]<!-- hentes ikke automatisk fra Wikidata -->
| fokus = [[Likestilling]]
| metode = Lovreform, politisk påvirkning, opplysningsarbeid
}}
'''Norsk Kvinnesaksforening''' ('''NKF''') er en norsk [[tverrpolitisk organisasjon]] som arbeider for [[likestilling|et likestilt samfunn]] og alle jenters og kvinners [[menneskerettigheter]].<ref name=Kolstad1959/><ref name=Kvinnesaksnytt2007/><ref name=om /> Den ble etablert i 1884 og er landets eldste [[politisk organisasjon|politiske organisasjon]] etter [[Venstre]]. NKF tilhører en internasjonal bevegelse som står i en bred og inkluderende, [[progressivisme|progressiv]], [[liberal feminisme|liberal]] og [[borgerlig]]{{efn|Begrepene «liberal» og «borgerlig» skal forstås svært bredt og inkluderende, og ikke i snever partipolitisk forstand idag. Selv om kvinnesaksbevegelsen historisk i stor grad sprang ut av 1800-tallets liberale bevegelse, er bevegelsen en tverrpolitisk bevegelse. Den har en forankring i det liberale, borgerlige demokratiet og menneskerettighetene, og i en bred liberal visjon for samfunnet.}} [[kvinnesak]]stradisjon forankret i [[menneskerettigheter|menneskerettighetene]] og det [[liberalt demokrati|liberale demokratiet]], og som arbeider holistisk for jenter og kvinner i all sin mangfoldighet. Foreningen [[Big tent|favner politisk bredt]] med medlemmer fra [[Sosialistisk Venstreparti|SV]] til [[Høyre]] og har alltid vært åpen for alle uansett kjønn. NKF introduserte likestillingsideen i norsk politikk og var lenge den eneste politiske organisasjonen med likestilling som mål. På norsk ble begrepet [[kvinnesak]] tradisjonelt brukt om den liberale kvinnesakstradisjonen NKF representerte, i ny tid også kalt [[liberal feminisme]]. Foreningen består av et landsforbund som ledes av et sentralstyre og av lokallag i flere store byer, og har hovedkontor på [[Majorstuen]] i [[Oslo]].<ref name="om">{{Kilde www |url =https://kvinnesak.no/om/ |tittel =Hvem vi er |besøksdato = 2022-09-25 |utgiver =NKF |dato =|arkivurl=https://web.archive.org/web/20210116003226/https://kvinnesak.no/om/|arkivdato=2021-01-16 }}</ref> NKF er den norske seksjonen i [[International Alliance of Women]] (IAW), som historisk var den fremste internasjonale organisasjonen som arbeidet for [[kvinnelig stemmerett|kvinners stemmerett]]. NKF arvet formelt [[Landskvindestemmeretsforeningen]]s IAW-medlemskap i 1937, men anser seg selv som en av IAWs stiftere i 1904.

NKF ble grunnlagt for å «virke for at skaffe Kvinden den hende tilkommende Ret og Plads i Samfundet» etter initiativ fra [[Gina Krog]], [[Cecilie Thoresen]] og [[Hagbart Berner]] av 171 kjente kvinner og menn (84 kvinner og 87 menn), blant dem et halvt dusin statsministre. Stifterne var inspirert av den liberale kvinnesaksbevegelsen i USA, særlig forløperne til [[League of Women Voters]], Gina Krog gikk aktivt inn for «den amerikanske plattform»<ref name=Moksnes1984s52/> og NKF har i det hele alltid vært inspirert av amerikansk liberal feminisme. NKF er tradisjonelt den sentrale organisasjonen innen den [[liberal feminisme|borgerlig-liberale kvinnesaksbevegelsen]] og hadde lenge nære bånd til [[Venstre]]. NKFs utgangspunkt har alltid vært kvinner som likeverdige statsborgere i den liberale staten, og NKF har alltid fokusert på politisk og rettslig [[reform]] for å fremme [[likestilling]] innenfor rammen av det [[liberalt demokrati|liberale demokratiet]].<ref name="om" /> NKF-leder [[Ragna Nielsen]] sa at «kvinders bestemmelse er akkurat den samme som mænds bestemmelse, den at være mennesker».<ref name=Nielsen1891/> NKFs viktigste leder i etterkrigstiden, [[Eva Kolstad]], beskrev kvinnesak som en kamp for «et samfunn hvor individuelle anlegg skal bestemme den enkeltes vei, ikke sosiale normer og overlevde tradisjoner», og understreket at kvinnesak angår hele samfunnet.<ref name=Kolstad1959/> NKFs arbeidsform er samarbeid med myndighetene om lov- og politikkutforming, opplysningsarbeid og arbeid gjennom internasjonale fora, særlig [[FN]]. NKF er tradisjonelt en relativt [[teknokrati]]sk, hierarkisk og formell organisasjon som prioriterer saksfokusert lobbyvirksomhet gjennom myndighetskontakt. NKF har alltid hatt et nært forhold til og bidratt vesentlig til å forme den offisielle likestillingspolitikken i Norge. Foreningen har alltid omfattet mange [[jurist]]er og andre akademikere, og ser det som sin oppgave å gå foran for å gjennomføre progressive reformer for å fremme et likestilt samfunn. NKF-leder [[Margarete Bonnevie]] sto for en bred, liberal visjon for kvinnesaksbevegelsen og beskrev foreningen som «kapteinen som holder stø kurs» i likestillingskampen.<ref name=morgenbladet1946 /><ref name=dagbladet1946 /> Fra etableringen favnet foreningen både progressive og likestillingsorienterte kvinner og menn. NKF utgav tidsskriftene ''[[Nylænde]]'' og ''[[Kvinnesaksnytt]]''. NKF har et nært samarbeid med de nordiske søsterorganisasjonene i IAW, [[Kvenréttindafélag Íslands]], [[Dansk Kvindesamfund]] og [[Fredrika Bremer-förbundet]], og tradisjonelt et nært forhold til [[Norges Venstrekvinnelag|Venstrekvinnelaget]]. NKF tok initiativ til etableringen av bl.a. [[Norske Kvinners Sanitetsforening]] og [[Sex og Politikk]], og mange NKF-medlemmer ble også tidlig engasjert i [[Amnesty International|Amnesty]]. NKF har siden 1894 hatt en stilisert [[Norsk Kvinnesaksforening#Symboler|solsikke som symbol]], symbolet som fra 1860-årene ble brukt av den amerikanske liberale kvinnesaksbevegelsen.

NKF har i tråd med sin brede liberale forankring og rettslige orientering et [[menneskerettigheter|menneskerett]]sperspektiv på arbeidet for likestilling og alle jenters og kvinners rettigheter. [[Aslaug Moksnes]] understreket at «det er vår kamp for menneskerettigheter, også for kvinner – kontra særstilling – som har framtida for seg».<ref name=Kvinnesaksnytt2007/> [[Rosemarie Tong]] beskriver den liberale kvinnesaksbevegelsens mål siden 1800-tallet som «et rettferdig og medmenneskelig samfunn der friheten blomstrer».<ref name=Tong13/> Foreningens tradisjonelle hovedsaker er kvinners politiske rettigheter (som valg- og [[kvinnelig stemmerett|stemmerett]]), juridisk likestilling, representasjon av kvinner i politikken, [[Jenters og kvinners utdanning|likestilt utdanning]] og arbeidsliv, og økonomisk rettferdighet mellom kjønnene. NKF arbeidet i etterkrigstiden for lovmessig forankring av likestillingsarbeidet, etableringen av [[Likestillingsombudet]] og for gjennomføring av [[FNs kvinnekonvensjon]]. NKF arbeider også mot [[vold mot kvinner]] og for å få kvinne- og likestillingsperspektivet inn i [[internasjonale organisasjoner]], [[Norges utenrikspolitikk|utenrikspolitikk]] og [[internasjonal utvikling]], forankret i et [[liberal internasjonalisme|liberalt internasjonalistisk]] grunnsyn. Den borgerlige kvinnesaksbevegelsen hadde under [[den kalde krigen]] et provestlig ståsted, og IAW arbeidet under den svenske presidenten [[Hanna Rydh]] fra 1940-årene for å demme opp for kommunismen for å styrke en [[Liberalt demokrati|liberaldemokratisk]] verdensorden.<ref name=Gerdov/> Kvinnesaksbevegelsen har også lang tradisjon for å engasjere seg for likestilt og [[inkluderende språk]]. Kvinnesaksbevegelsens grunnleggende prinsipp er at alle uavhengig av kjønn skal ha like rettigheter, friheter og muligheter, og NKF har alltid forstått begrepet [[kvinnesak]] som ensbetydende med hovedmålet om likestilling.<ref name=Lønnå1996s250 /> For NKF har det alltid vært sentralt at kvinnesaken ikke er noen kamp mot menn, men først og fremst den kampen både kvinner og menn kjemper sammen for et likestilt samfunn.<ref name=Kolstad1959/>

NKF-leder [[Eva Kolstad]] var den første rikspolitikeren som offentlig forsvarte [[LHBT|skeives]] rettigheter. Fra slutten av 1900-tallet tok kvinnesaksbevegelsen gradvis en [[Interseksjonalitet|interseksjonell]] vending, i tråd med utviklingen i forståelsen av kvinners menneskerettigheter<ref name=Sørlie>Sørlie, Anniken; Grønningsæter, Andrea Vige; Arnesen, Lars Andre Strøm (2023). «Den transinkluderende kvinneretten». I Ingunn Ikdahl, Kirsten Sandberg, Julie Stewart, Vibeke Blaker Strand, Tone Linn Wærstad (red.). ''Hellums metode. Festskrift til Anne Hellum''. s. 309–320. Gyldendal Akademisk</ref> og kvinnesaksbevegelsens tradisjon som menneskerettsorientert, progressiv bevegelse, og påvirket av feminismens tredje bølge.<ref name=Tong/> I møtet med [[anti-gender-bevegelsen|antigenderkampanjer]]<ref name=crex2024/><ref name=unwomen2024/> sa IAW-president [[Marion Böker]] i ILGA-Europes podcast «Trans Inclusion in the Women's Movement» at det for kvinnesaksbevegelsen er nødvendig å arbeide på grunnlag av menneskerettighetene, som er universelle og udelelige, forsvare [[demokrati]]ske verdier og kjempe for en inkluderende kvinnebevegelse, og advarte mot [[transfobi|transfiendtlige]] aktører som opptrer i feminismens navn, som hun sa i virkeligheten er «[[Høyreekstremisme|høyrevridde]] og [[Rasisme|rasister]]».<ref name=boeker/> Under [[FNs kvinnekommisjon|kvinnekommisjonsmøtet]] i FN i 2021 arrangerte IAW og søsterorganisasjonen [[Kvenréttindafélag Íslands]] (KRFÍ) et forum der Böker diskuterte hvordan kvinnesaksbevegelsen kan styrke feministisk og [[LHBT|skeiv]] [[solidaritet]] og motvirke transfiendtlige stemmer.<ref name=kvenrett2/> OKF har uttalt at «anti-gender-bevegelsen jobber nå systematisk i en rekke land og i flere internasjonale fora for å reversere og underminere både kvinners og seksuelle minoriteters rettigheter» og at foreningen «står solidarisk med internasjonale kvinne- og LHBT+-organisasjoner i kampen mot disse tilbakeslagene».<ref name=okfutt/> Også alle NKFs søsterorganisasjoner er sterke forsvarere av feministisk og skeiv solidaritet;<ref name=danskkvindesamfund /><ref name=kvenrett2 /><ref name=iwraall/><ref name=Frauenring1/> NKFs nærmeste søsterorganisasjon siden 1884, [[Dansk Kvindesamfund]], sa at «vi støtter op om alle initiativer der fremmer homo- og transkønnedes rettigheder (...) vi ser LGBTQA som nære allierede i kampen mod ulighed og vi kæmper sammen for et samfund, hvor køn og seksualitet ikke på nogen måde skal kunne begrænse et individ»<ref name=danskkvindesamfund /> og KRFÍ understreket at kvinnesaksbevegelsen arbeider «for ''alle'' kvinner – feminisme uten transkvinner er ikke feminisme (...) vi har en stor jobb foran oss for å skape en inkluderende, levende og mangfoldig feministisk bevegelse i Europa».<ref name=iwraall/> Kvinnesaksbevegelsens inkluderende og menneskerettsorienterte feminisme er forankret i den internasjonale kvinnesaksforeningens, IAWs, prinsipper, som slår fast at kvinnesaksbevegelsens arbeid bygger på menneskerettighetene og at «menneskerettighetene er universelle, udelelige og gjensidig avhengige».<ref name=iawprinciples/>

== Historie ==
<!-- {{Hoved|Den borgerlige kvinnesaksbevegelsens historie}} -->
[[File:Kalle Løchen - Portrait of Cecilie Thoresen Krog - NG.M.01511 - National Museum of Art, Architecture and Design.jpg|thumb|Norges første kvinnelige student [[Cecilie Thoresen]] var første ''præsidentinde'' i [[Diskusjonsforeningen Skuld]]. Hennes kamp for å få ta [[examen artium]] ledet til etableringen av Skuld og siden NKF, der hun ble nestleder. Hun var aktiv i [[Venstre]] og hennes liberale grunnsyn preget også hennes engasjement i kvinnesaksbevegelsen.{{byline|maler=[[Erik Werenskiold]]}}]]

===Kampen for utdanning og Diskusjonsforeningen Skuld===
{{Hoved|Diskusjonsforeningen Skuld}}
[[Fil:Nissens Pikeskole - Nissen's Girls' School.jpg|thumb|left|[[Nissens Pikeskole]] spilte en avgjørende rolle i etableringen av kvinnesaksbevegelsen, og miljøet rundt skolen stod sentralt i etableringen av [[Diskusjonsforeningen Skuld]] og NKF.]]

I 1883 etablerte seks unge kvinner (i alderen 17–25) [[Diskusjonsforeningen Skuld]]. Stifterne var de første kvinnene som tok høyere utdannelse, og foreningens første ''præsidentinde'' ble [[Cecilie Thoresen]], Norges første kvinnelige student. De andre stifterne var Thoresens venninne [[Anna Bugge]], [[Marie Holst]], [[Minda Ramm]], [[Laura Rømcke]] og [[Betzy Kjelsberg|Betzy Børresen]]. Foreningen tok navnet fra [[norne]]n [[Skuld]], som symboliserte fremtiden i [[norrøn mytologi]].<ref name=Moksnes1984s21>Moksnes (1984) s. 21ff</ref>
[[File:Marie Holst m fl etter examen artium.png|thumb|Tre av de seks stifterne av Skuld, [[Anna Bugge]], [[Marie Holst]] og [[Minda Ramm]], sammen med sine matematikklærere løytnant [[Michael Hall]] og [[Kandidat (gradsbetegnelse)|kandidat]] Thrane (1886)]]

Foreningen Skuld sprang ut av kampen for å åpne høyere skoler og universiteter for jenter og kvinner i 1870- og 1880-årene. [[Nissens Pikeskole|Nissens Pigeskole]] spilte en avgjørende rolle i denne kampen, og miljøet rundt skolen kom senere til å spille en viktig rolle i etableringen av Skuld og NKF. Skolen var i andre halvdel av 1800-tallet landets fremste utdanningsinstitusjon for jenter og kvinner, og også den første institusjonen som begynte med høyere utdannelse for kvinner. I 1877 henvendte bestyrerne og eierne av Nissens Pigeskole – [[Bernhard Cathrinus Pauss|B.C. Pauss]] (gift med [[Gina Krog]]s ungdomsvenninne [[Henriette Pauss]]), [[Johan Carl Keyser|J.C. Keyser]] og [[Einar Lyche]] – seg til [[Kirke- og undervisningsdepartementet]] og la frem et forslag til lov om [[middelskole]]eksamen for jenter,<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1924 | tittel = Nissens pikeskole | forlag = Cappelen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010053106025 | side = 61 }}</ref><ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1878 | tittel = Ot.prp. 23 | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digistorting_1878_part3_vol-a?page=837 | side = }}</ref> som ble startskuddet for en omfattende åpning av adgangen til formell høyere utdannelse for kvinner. Stortinget støttet forslaget og året etter fikk Nissens Pigeskole som første skole rett til å holde middelskoleeksamen for jenter.

Blant elevene på det første middelskolekurset ved Nissens Pigeskole var Cecilie Thoresen og Anna Bugge. I ''Kvindelige studenters jubilæumsskrift 1882–1907'' fortalte Thoresen at «jeg var allerede blit 20 aar, men bestemte mig til at ta middelskoleexamen for saa senere at bli no».<ref name=jubilæumsskrift>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1907 | tittel = Kvindelige studenters jubilæumsskrift | utgivelsessted = Kristiania | forlag = Brydes bogtrykkeri | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015111807550 | side = }}</ref> Etter å ha fullført middelskoleeksamen ved Nissens Pigeskole i 1879 ønsket Thoresen å ta [[examen artium]], som fortsatt bare var åpen for menn. Hun tok kontakt med venstrepolitikeren [[Hagbart Berner]], som fremmet et privat lovforslag overfor Stortinget. Dette ble vedtatt 30. mars 1882 og samme år tok hun artium med laud og ble immatrikulert ved [[Universitetet i Oslo|Det Kongelige Frederiks Universitet]] som første kvinne.<ref name="urn.nb.no">{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015072308179|tittel=Norske kvinder: en oversigt over deres stilling og livsvilkaar i hundredeaaret 1814-1914|redaktør=Fredrikke Mørck og Marie Høgh|utgiver=Berg & Høgh|år=1914|utgivelsessted=Kristiania|sider=62-63|kapittel=}}</ref>

I 1883 startet løytnant [[Michael Hall]] et lite privat artiumskurs for kvinner, og noen av elevene på dette kurset dannet foreningen Skuld sammen med Cecilie Thoresen, den eneste kvinnen som hadde artium. Den første utenfor kretsen av stiftere som ble tatt opp som medlem var kvinnesaksforkjemperen [[Gina Krog]]. Krog hadde i 1880 gitt opp lærergjerningen og gått inn i det hun senere kalte «min kamptid». Hennes synspunkter ble formet av kontakten med ledere i den britiske og amerikanske liberale stemmerettsbevegelsen ([[suffragist]]ene), og under et opphold i Storbritannia i 1880 ble hun kjent med [[Millicent Fawcett]], som ble et stort forbilde for henne. Etterhvert som Skuld utvidet virksomheten og begynte å leie et lokale for sine stadig større møter ble Krog den dominerende skikkelsen i foreningen. Senere NKF-leder og «Statsministerinde» [[Randi Blehr]] ble også medlem kort etter stiftelsen.<ref name=Moksnes1984s21 />

Gjennom kontakten med andre [[progressivisme|progressive]] – på 1800-tallet kalt «[[Radikalisme (historisk)|radikale]]» – miljøer hovedsakelig knyttet til det nye partiet [[Venstre]] var Skuld i 1884 sentral i etableringen av Norsk Kvinnesaksforening, som en bredere koalisjon av kvinnelige og mannlige kvinnesaksforkjempere med betydelig politisk gjennomslagskraft. Tredve år senere skrev Gina Krog at «Skuld» dermed hadde «opfyldt sin mission».<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2020042848007|tittel=Kvinnekamp: Foreningen Skuld – Norges første bøllekurs|etternavn=Breen|fornavn=Marta|forlag=Nasjonalbiblioteket|serie=Glimt fra arkivet|isbn=9788279653523|utgivelsesår=2018}}</ref>

===Stiftelsen av NKF===
[[File:Gina Krog by Asta Nørregaard (cropped).jpeg|thumb|[[Venstre]]politikeren [[Gina Krog]] tok sammen med stortingsrepresentant [[Hagbart Berner]] initiativ til å stifte NKF. [[Asta Nørregaard]]s maleri av Krog eies av NKF.]]

Norsk Kvinnesaksforening ble stiftet 28. juni 1884 for å «virke for at skaffe Kvinden den hende tilkommende Ret og Plads i Samfundet».

[[File:Portrett av Hagbard Berner, ca 1880 (8055961371) (cropped).jpg|thumb|left|NKFs første leder [[Hagbart Berner]] var jurist, stortingsrepresentant for [[Venstre]] og den første redaktøren i ''[[Dagbladet]]'']]
Initiativtagerne til etableringen av NKF var [[Gina Krog]], resten av kretsen rundt Skuld og stortingsrepresentant for Venstre [[Hagbart Berner]]. Berner var også den første redaktøren for ''[[Dagbladet]]'', og han var kjent for å tale kvinnenes sak i Stortinget og stod tidligere bak lovforslaget som gav kvinner rett til å ta artium og studere ved universitetet. Ved siden av Krog og Berner var [[Cecilie Thoresen]] blant de mest sentrale i etableringen.

NKF var fra begynnelsen åpen for både kvinner og menn og søkte å favne bredt blant progressive kvinner og menn. Gina Krogs viktigste forbilde var den amerikanske [[National American Woman Suffrage Association|National Woman Suffrage Association]], som ble ledet av de liberale kvinnesaksforkjemperne [[Susan B. Anthony]] og [[Elizabeth Cady Stanton]] og som var forløperen til [[League of Women Voters]]; Krog tok til orde for å bruke «den amerikanske plattform» for å arbeide for like rettigheter i Norge.<ref name=Moksnes1984s52>Moksnes (1984) s. 52</ref>

Grunnleggerne av NKF hadde en tydelig tilknytning til den politiske eliten i Norges da klart største parti [[Venstre]] og toneangivende venstremedier;<ref name="Moksnes33">Moksnes (1984) s. 33</ref> Venstre ble etablert samme år som NKF og fikk i valget året etter 63,4 % av stemmene, og favnet dermed opprinnelig hele den parlamentariske venstresiden. I tillegg til [[Diskusjonsforeningen Skuld]] hadde NKF røtter i miljøene rundt landets ledende utdanningsinstitusjon for jenter og kvinner, [[Nissens Pikeskole|Nissens Pigeskole]] (grunnlagt 1849), ''[[Dagbladet]]'' (grunnlagt 1869), ''[[Nyt Tidsskrift]]'' (grunnlagt 1882), [[Kristiania Lærerindeforening]] (grunnlagt 1866) og [[Kristiania Læseforening for Kvinder]].<ref name="Moksnes33" /> Leseforeningen hadde blitt grunnlagt av [[Hedvig Maribo]] med [[Camilla Collett]] som inspirator i 1874; Maribo hadde sammen med [[Henriette Wegner]] allerede i 1850 grunnlagt Norges eldste kvinneorganisasjon, [[Foreningen til fattige Barselkoners Understøttelse]].<ref>{{ Kilde avis | dato = 1851-02-14 | tittel = Christiania-Posten | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_christianiaposten_null_null_18510214_1_868_1 |sitat=I Generalforsamlingen blev derpaa valgt til Direktricer: Foreningens Stifterinder Fruerne Wegner, Blich, Staib, Maribo, Stenersen, og Lindboe}}</ref>

Initiativtagerne klarte å mobilisere store deler av det politiske Norge som stiftere: Blant de 171 stifterne var det 87 menn og 84 kvinner, herunder en lang rekke stortingsrepresentanter, med ett unntak alle partiformennene og statsministrene fra Venstre frem til 1908/09, senere Høyre-statsminister [[Francis Hagerup]] (som markerte seg som Høyres fremste stemmerettsforkjemper), redaktørene for de store Venstreavisene og andre kjente personer fra det politiske og offentlige liv. Også Gina Krogs bror og Cecilie Thoresens senere ektefelle [[Fredrik Arentz Krog]] var blant stifterne.<ref>«[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_bergenstidende_null_null_18841118_17_269_1#1 Indbydelse til at indtræde i Norsk Kvindesags-Forening stiftet den 28de Juni 1884]», ''[[Bergens Tidende]]'', 18. november 1884</ref><ref name="Moksnes35" />

Norsk Kvinnesaksforening var formelt partipolitisk nøytral, men i stor grad dominert av Venstrefolk, i en slik grad at den på 1800-tallet ble oppfattet som «den liberale kvinneorganisasjonen» og som et «underbruk» av Venstre.<ref name="Moksnes35">Moksnes (1984) s. 35</ref> Kvinnesaksforeningen «ble de progressive feministenes organisasjon. Kvinnesaksforeningen vokste fram i nær kontakt med og som en del av hele den borgerlignasjonale og borgerlig-demokratiske venstrebevegelsen. Det er mer enn tilfeldige sammentreff når vår første kvinnesakskvinne, Camilla Collett, også var Eidsvolls datter og søster til Henrik Wergeland, og når Kvinnesaksforeningen ble til i årene 1880–84, samtidig med at kampen for parlamentarismen var på sitt høydepunkt. [...] Foreningen hadde fra starten en nær forbindelse med partiet Venstre, og har hatt det hele tiden».<ref>{{cite journal |title=Gjør bruk av Kvinnebevegelsens historiske erfaringer |journal=[[Gnist (tidsskrift)|Røde Fane]] |date=1974 |issue=2 |url=https://marxisme.no/gjor-bruk-av-kvinnebevegelsens-historiske-erfaringer/ |quote=I Norge var det Norsk Kvinnesaksforening som ble de progressive feministenes organisasjon. Kvinnesaksforeningen vokste fram i nær kontakt med og som en del av hele den borgerlignasjonale og borgerlig-demokratiske [[venstre]]bevegelsen. Det er mer enn tilfeldige sammentreff når vår første kvinnesakskvinne, Camilla Collett, også var Eidsvolls datter og søster til Henrik Wergeland, og når Kvinnesaksforeningen ble til i årene 1880–84, samtidig med at kampen for parlamentarismen var på sitt høydepunkt. Kvinnesaksforeningen ble stiftet i 1884, og foreningen hadde fra starten en nær forbindelse med partiet Venstre, og har hatt det hele tiden. | archiveurl= https://web.archive.org/web/20220316204401/https://marxisme.no/gjor-bruk-av-kvinnebevegelsens-historiske-erfaringer/| archivedate=2022-03-16}}</ref> Tre av organisasjonens første ledere var også gift med statsministre fra Venstre, og mange andre kvinner som var aktive i organisasjonen var gift med fremtredende Venstre-politikere. Venstre satt i regjering det meste av tiden gjennom de første tiårene av NKFs eksistens, og tilknytningen til det dominerende regjeringspartiet gav NKF betydelig gehør hos myndighetene.<ref name="Moksnes35" />

[[File:Francis Hagerup (OB.SZ02297) (cropped).jpg|thumb|Statsminister, [[Høyre]]-leder og jussprofessor [[Francis Hagerup]] var medstifter, medlem av det første styret og æresmedlem i NKF]]
Det første hovedstyret i NKF bestod av leder [[Hagbart Berner]] og styremedlemmene [[Gina Krog]], [[Cecilie Thoresen]], [[Anna Stang]], [[Francis Hagerup]], [[Mathilde Schjøtt]], Emil Nicolaysen og [[Olaf Skavlan]]. Berner foreslo Krog som leder, men hun takket nei. Krog var likevel foreningens dominerende skikkelse i dens første år, og hennes politiske linje vant tidlig frem. [[Camilla Collett]] ble utnevnt til æresmedlem på stiftelsesmøtet.<ref>[http://kvinnesak.no/aeresmedlemmer/camilla-collett/ Camilla Collett], NKF</ref> Etter et år overtok «Statsministerinde» [[Anna Stang]] som foreningens leder. De opprinnelige vedtektene tilstrebet en omtrentlig kjønnsbalanse i styret, men fra 1885 ble fem av åtte styreplasser forbeholdt kvinner.<ref>{{ Kilde avis | dato = 1885-06-25 | tittel = Dagsposten | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_dagspostentrondheim_null_null_18850625_9_144_1 }}</ref> Bestemte krav til medlemmenes kjønn ble fjernet etter noen år og frem til begynnelsen 1900-tallet hadde NKF som regel et eller to mannlige styremedlemmer, gjerne jurister som bistod foreningen med sin kompetanse. De første årene var disse særlig [[Francis Hagerup]] og senere regjeringsadvokat [[Annæus Johannes Schjødt|Annæus Schjødt]].

I 1887, da den første utgaven av ''[[Nylænde]]'' kom ut, hadde NKF 564 medlemmer i hovedforeningen i Christiania, 183 medlemmer i Bergensavdelingen og 71 medlemmer i Trondheimsavdelingen.<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2018091981002_001|tittel=Aarsberetning|verk=Nylænde|utgivelsessted=Christiania|bind=1|sider=197–198|utgivelsesår=1887}}</ref> Medlemmene bestod overveiende av kvinner fra borgerskapet og liberale menn som tilhørte den reformvillige venstresiden i norsk politikk.<ref>{{Kilde bok
 | forfatter=Vilde Johnsen 
 | utgivelsesår=2019
 | tittel=Lerkefugler og kvinnesakskvinner 
 | utgivelsessted=Oslo
 | forlag=Universitetet i Oslo
 | side=3
 | url=https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/73100/Masteroppgave-Vilde-Johnsen---pdf.pdf?sequence=1&isAllowed=y
 }}</ref> Selv om NKF opprinnelig særlig hentet støtte fra den «[[Radikalisme (historisk)|radikale]]» (det vil si progressive) fløyen i Venstre fikk foreningen etterhvert en bredere støtte innen Venstre, samtidig som foreningen også fikk støtte av progressive høyrefolk. NKF hadde samtidig en borgerlig forankring, og derfor lenge liten kontakt med arbeiderkvinnebevegelsen som også vokste frem rundt århundreskiftet. Først i etterkrigstiden skulle Arbeiderpartiet nærme seg den likestillingspolitikken kvinnesaksbevegelsen og i første rekke Venstre stod for.

=== Kampen for stemmerett ===
[[File:Fredrikke Marie Qvam (cropped).jpg|thumb|left|«Statsministerinde» [[Fredrikke Marie Qvam]], NKF-leder 1899–1903, var en av Norges mest innflytelsesrike politiske lobbyister og ble omtalt som «Korridorenes Dronning». I perioden som NKF-leder var hun også leder i [[Norske Kvinners Sanitetsforening]] og [[Landskvindestemmeretsforeningen]], som hun begge grunnla.]]
I de første tre årtiene i NKFs historie stod kampen for [[kvinnelig stemmerett|kvinners stemmerett]] sentralt i kvinnesaken. Majoriteten i NKF med Gina Krog i spissen gikk inn for full likestilling med menn og vant raskt frem i foreningen med sitt syn, men valgte likevel å stifte to avleggere for å jobbe direkte med stemmerettssaken: [[Kvindestemmeretsforeningen]] (1885) og [[Landskvindestemmeretsforeningen]] (1898). Dette representerte ikke noe brudd med NKF, og medlemmene i begge disse organisasjonene var fortsatt med i NKF. NKF samarbeidet etterhvert nært med disse, og Landskvindestemmeretsforeningen var i hele sin eksistens i realiteten en datterorganisasjon av NKF med overlappende ledelse og politikk.

Internasjonalt var NKF og de norske stemmerettsforeningene med utspring i NKF knyttet til den etablerte, moderate kvinnestemmerettsbevegelsen – kalt [[suffragist]]ene i engelskspråklige land – som vektla konstruktive reformer og arbeid gjennom parlamentariske kanaler og samarbeid med myndighetene, og som pleiet tett kontakt spesielt med ledende liberale politikere. NKFs britiske søsterorganisasjon ledet av den moderate (liberale) suffragistlederen [[Millicent Fawcett]] omtalte seg som «''Law-Abiding Suffragists''» for å markere distanse til de radikale [[suffragette]]ne. Fawcett var selv et viktig forbilde for Gina Krog, også i valg av arbeidsform. I 1890-årene tok NKF og stemmerettsforeningene med utspring i foreningen etter initiativ fra Gina Krog [[Norsk Kvinnesaksforening#Symboler|solsikken]] og fargene gull og hvitt som symboler etter forbilde av den amerikanske liberale kvinnestemmerettsbevegelsen.[[File:Anna Rogstad, maleri av Eyolf Soot, 1914 (cropped).jpg|thumb|Maleri av [[Anna Rogstad]] av [[Eyolf Soot]] på [[Stortinget]]. Rogstad var medstifter, styremedlem og æresmedlem i NKF og ble den første kvinnen som møtte på Stortinget]]

Ved siden av kampen for stemmerett engasjerte NKF seg fra 1880-årene mot prostitusjon og særlig for å få slutt på ordningen med [[offentlig prostitusjon]], som skildret i romanen ''[[Albertine (roman)|Albertine]]''. NKFs fjerde leder [[Anna Bugge]] var særlig opptatt av kvinners økonomiske uavhengighet, og NKF engasjerte seg også for å bedre kvinners utdannelse og økonomi. NKF arbeidet også mot [[vold mot kvinner]], og kjempet for politisk innflytelse for kvinner.<ref name="om" />

I 1895 ble «Statsministerinde» [[Randi Blehr]] leder for NKF; hun var gift med NKFs medstifter og æresmedlem, statsminister [[Otto Blehr]], og var også en markant forkjemper for norsk selvstendighet fra Sverige og for humanitære saker. Hun ble i 1899 etterfulgt av «Statsministerinde» [[Fredrikke Marie Qvam]]. Qvam var gift med NKFs medstifter statsminister [[Ole Anton Qvam]] og ble regnet som en av Norges mest innflytelsesrike politiske lobbyister, og derfor omtalt som «Korridorenes Dronning». I 1903 ble Randi Blehr leder for andre gang, og da hun gikk av i 1922 hadde hun ledet foreningen i 23 år til sammen, herunder gjennom seieren i stemmerettskampen. I 1896 ble den humanitære organisasjonen [[Norske Kvinners Sanitetsforening]] etablert etter initiativ fra NKF av Fredrikke Marie Qvam, Gina Krog og Randi Blehr, og Qvam ledet sanitetsforeningen i 37 år. Sanitetsforeningen var opprinnelig tenkt som en kvinneorganisasjon for [[Norges Røde Kors]], og ble en bred massebevegelse med 250&nbsp;000 medlemmer på det meste. I styret de første årene av NKFs eksistens satt også blant andre [[Hildur Schirmer]], [[Laura Rømcke]] og hennes mann, regjeringsadvokat [[Annæus Johannes Schjødt|Annæus Schjødt]], Henrik Ibsens lege [[Edvard Bull (1845–1925)|Edvard Bull]] og høyesterettsadvokat og Coop-grunnlegger [[Ole Dehli]].

[[File:Nordisk kvinnekongress, Oslo 1902 - no-nb digifoto 20160318 00005 blds 05845 (cropped).jpg|thumb|Det nordiske kvinnesaksmøtet i Christiania i 1902, i [[Gamle Festsal]]. NKF-leder [[Fredrikke Marie Qvam]] leder møtet.]]
[[File:Statue av Camilla Collett av Gustav Vigeland, laget på oppdrag fra Norsk Kvinnesaksforening, avdukes i Slottsparken i 1911, med taler av Gina Krog og Hildur Schirmer.jpg|thumb|[[Gustav Vigeland]]s [[«I storm»|statue av Camilla Collett]], laget på oppdrag fra NKF, avdukes i Slottsparken i 1911, med taler av NKFs [[Gina Krog]] og [[Hildur Schirmer]]. Schirmer er kledd i hvitt, som var den liberale kvinnesaks- og stemmerettsbevegelsens viktigste farge sammen med gull.]]
NKF og datterorganisasjonen [[Landskvindestemmeretsforeningen]] stod bak underskriftsaksjonen i 1905, som samlet inn nærmere 300&nbsp;000 underskrifter til støtte for [[unionsoppløsningen]] fra kvinner som ikke fikk stemme. Da Stortinget i 1913 enstemmig vedtok stemmerett for kvinner var vedtaket i tråd med Landskvindestemmeretsforeningens lovforslag: «Stemmeberettigede ere de norske Borgere, Mænd og Kvinder, der have fyldt 25 Aar, og som have været bosatte i Landet i 5 Aar og opholde sig der».

[[Anna Rogstad]], den første kvinnen som møtte på Stortinget, var medstifter, styremedlem og æresmedlem i NKF. Den første kvinnen som fikk fast plass på Stortinget, [[Karen Platou]], var også NKF-medlem, og foreningens daværende leder [[Aadel Lampe]] var innvalgt som vararepresentant på den samme listen og valgkretsen som Platou.

I 1902 utlyste Norsk Kvinnesaksforening en konkurranse om et monument til hundreårsjubileet for [[Camilla Collett]]s fødsel. Oppdraget gikk etter en lang prosess til [[Gustav Vigeland]], og statuen [[«I storm»]] i [[Slottsparken]] ble reist i 1911. Bak initiativet stod styremedlem i NKF [[Hildur Schirmer]].

===''Nylænde''===
{{Hoved|Nylænde}}
NKF utgav fra 1887 tidsskriftet ''[[Nylænde]]'', redigert av [[Gina Krog]] og fra 1916 av [[Fredrikke Mørck]]. Krog var også tidsskriftets ansvarlige utgiver og eier fra 1893, men NKF tok over ansvaret igjen da Krog døde i 1916. Tidsskriftet ble nedlagt i 1927. Det ble det viktigste kvinnesakstidsskriftet i Norge og et av landets mest innflytelsesrike politiske og kulturelle tidsskrifter i det hele tatt. ''Nylænde'' var det ledende organet for kampen for kvinners stemmerett, som Gina Krog mente var den viktigste kvinnesaken. Tidsskriftet var også et ledende organ for litteraturkritikk; [[Marius Wulfsberg]] ved Nasjonalbiblioteket uttalte at «det var Gina Krog og hennes anmeldere [i ''Nylænde''] som gjorde [[Henrik Ibsen|Ibsen]] til en stor forfatter».<ref>[https://www.nb.no/historier-fra-samlingen/gina-krog-og-nylaende/ Gina Krog og Nylænde], Nasjonalbiblioteket</ref>

===Politisk representasjon og likestilt utdanning og arbeidsliv===
[[File:Portrett av Randi Marie Blehr, 1899 (cropped) (cropped).jpg|thumb|left|«Statsministerinde» [[Randi Blehr]], NKF-leder 1895–1899 og 1903–1922]]
Etter at stemmerett ble oppnådd i 1913 arbeidet NKF for representasjon av kvinner i politikken og for kvinners likestilling i skole, utdanning og arbeidsliv. NKF fikk også et nært samarbeid med [[Norges Venstrekvinnelag|Venstrekvinnelaget]], som ble etablert i 1911 i Kristiania. Et av foreningens mest offentlig aktive styremedlemmer i årene fra 1913 var [[Marie Kjølseth]], en av Norges første kvinnelige leger. Foreningen samarbeidet fra 1916 med sine nordiske søsterorganisasjoner – [[Dansk Kvindesamfund]], [[Kvenréttindafélag Íslands]] og [[Fredrika Bremer-förbundet]] – gjennom Nordiske kvinnesaksforeningers samorganisasjon. I 1919 deltok NKF-medlemmene [[Betzy Kjelsberg]] og [[George Wegner Paus]] ved etableringen av [[Den internasjonale arbeidsorganisasjonen]] i Washington D.C., og NKF engasjerte seg sterkt i sammensetningen av den norske delegasjonen og for at den skulle ha en kvinnelig representant.<ref name=Nylænde>''[[Nylænde]]'', årgang 33, nr. 19, s. 296</ref>
[[Fil:Norwegian delegation to the 1919 International Labour Conference (Washington Conference).jpg|thumb|De to NKF-medlemmene [[Betzy Kjelsberg]] og [[George Wegner Paus]] deltok i etableringen av [[Den internasjonale arbeidsorganisasjonen]]. NKF engasjerte seg sterkt i sammensetningen av den norske delegasjonen.]]

Årene rundt 1930 var preget av redusert aktivitet i NKF, og foreningen fikk mer preg av en lukket klubb bestående av personer med lang fartstid i kvinnesaksbevegelsen. I 1936 overtok en gruppe hovedsakelig yngre kvinner med [[Margarete Bonnevie]] i spissen ledelsen i organisasjonen og innledet en ny og mer offensiv fase. Året etter ble Norges andre kvinnelige professor [[Ellen Gleditsch]] ny nestleder i NKF; Norges første kvinnelige professor [[Kristine Bonnevie]] var også NKF-medlem og svigerinne til den nye NKF-lederen. Blant andre sentrale var lege og stortingsrepresentant for Høyre [[Signe Swensson]], som også ledet [[Norges yrkeskvinners landsforbund]] og som senere var NKF-leder en kort periode. I 1936 publiserte en rekke av foreningens prominente medlemmer, både gamle og nye, et opprop om å tegne medlemskap i foreningen; blant underskriverne var mange av tidens kjente kvinner, som [[Åse Gruda Skard]], og en rekke menn, slik som [[Francis Bull]] og [[Annæus Schjødt d.e.]] (begge deres fedre var medstiftere og tidligere styremedlemmer), [[Knut Getz Wold]] og [[Jens Chr. Hauge]].<ref>{{cite news |date=1936-05-05|title=Upprop|url=https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digavis_norsktidend_null_null_19360505_2_103_1 |work=Norsk Tidend|access-date= }}</ref> Etter forslag fra Bonnevie fikk NKF i 1936 ny formålsparagraf om å «virke for kvinners fulle likestilling med menn i stat og samfund»; NKFs arbeidsform ble definert i § 2 som «innflytelse på lovgivningen, og samarbeid med myndighetene» samt opplysningsarbeid.<ref>Lønnå (1996) s. 147</ref> [[Andreas H. Hvidsten]] skriver at «Bonnevies liberale standpunkt kan oppsummeres som likestilling i rettigheter, friheter og muligheter – og en sterk tiltro til at en slik likestilling også vil føre til en større kulturendring hvor ‘meget som er skakt og vrangt [vil] bli rettet på, og at [...] mann og kvinne styrer samfund og hjem ''sammen''.’ Dette ble også i stor grad NKFs standpunkt.»<ref name=Hvidsten>{{ Kilde bok |forfatter= [[Andreas H. Hvidsten]] | utgivelsesår = 2022 | tittel = Politiske ideer: norsk og vestlig tenkning fra enevelde til i dag | isbn = 9788245022919 | forlag = Fagbokforlaget | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_pliktmonografi_000006486 | side = 376 }}</ref>

I 1930-årene ble kvinner igjen presset ut av arbeidslivet, blant annet gjennom en bestemmelse om at kvinner som giftet seg kunne sies opp, og NKF arbeidet for å få slutt på diskriminering av kvinner i arbeidslivet gjennom offentlige reguleringer og lover, og gjennom diskriminering fra arbeidsgivernes side. NKF tok i 1950-årene initiativ til fjerningen av [[Samskatt|samskatten]], som gjorde at det ofte ikke lønnet seg for gifte kvinner å ha arbeid. I 1960-årene engasjerte NKF seg for å få slutt på at gutter hadde flere teoretiske fag i skolen enn jentene.<ref name="om" />

[[Fil:43577 Aaslaug Aasland (cropped).jpg|thumb|[[Aaslaug Aasland]] var et aktivt medlem av NKF siden hun var jusstudent tidlig i 1920-årene; hun ble i 1945 en av de første kvinnelige statsrådene etter forslag fra NKF, og var den første kvinnen som fungerte som [[Norges statsminister]]]]
Før 1936 var det liten kontakt mellom NKF og Arbeiderpartiet. Margarete Bonnevie mente at kvinnesaksforkjempere med tilhørighet i Arbeiderpartiet også burde være med i NKF, og fra 1936 sluttet enkelte arbeiderpartimedlemmer, kvinner og menn, seg til NKF. Blant kjente arbeiderpartipolitikere som tidlig ble med i NKF var [[Aaslaug Aasland]] og [[Jens Chr. Hauge]]. I 1950- og begynnelsen av 1960-årene stod likevel husmorideologien sterkt i Arbeiderpartiet og det var først og fremst Venstre og NKF som stod for likestillingsideen i norsk politikk. Da Arbeiderpartiet fra 1964 begynte å nærme seg NKFs likestillingspolitikk og hjertesaker – ikke minst lik rett til arbeid og felles ansvar for familielivet – startet en tilnærming mellom NKF og Arbeiderpartiet, og Arbeiderpartimedlemmer ble et mer betydelig innslag i NKFs medlemsmasse, særlig fra 1970- og 1980-årene.<ref name=Lønnå-passim>Lønnå (1996), passim</ref>

Den senere arbeiderpartipolitikeren [[Aaslaug Aasland]] meldte seg inn i NKF allerede som jusstudent i begynnelsen av 1920-årene og var et aktivt medlem av foreningen i mange tiår. I begynnelsen av juni 1945 rettet NKF en henstilling til [[Stortinget]] om at kvinner måtte få plass i den nye regjeringen, som ble publisert i en rekke av landets aviser. Foreningen foreslo Aaslaug Aasland som sosialminister, [[Ellen Gleditsch]] som kirke- og undervisningsminister og [[Sigrid Stray]] som justisminister.<ref>{{ Kilde bok | dato = 1945-06-12 |kapittel=Kvinner i den nye regjering? Krav fra Norsk Kvinnesaksforening | tittel = Sandefjords Blad | utgivelsessted = | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19450612_55_130_1 | side = }}</ref> [[Einar Gerhardsen]] tok i november samme år Aasland inn i regjeringen som konsultativ statsråd, og hun ble senere sosialminister (1948) og fungerende statsminister (1953). Aasland var den første kvinnen som ledet et norsk departement og den første kvinnen som fungerte som [[Norges statsminister]].<ref>Lønnå (1996) s. 137</ref>

Etter en reform av organisasjonsstrukturen i 1946 rendyrket Norsk Kvinnesaksforening rollen som landsforbund; foreningen «tok mål av seg å trekke opp de store linjene for likestillingskampen, og la stor vekt på kontakt med myndighetene for å få gjennom nødvendige reformer».<ref>Lønnå (1996) s. 144</ref> NKF skal «være kapteinen som holder stø kurs» i likestillingskampen og «trekke opp hovedlinjene som skal følges og søke å få regjering, storting og kommunestyrer til å gjennomføre de reformer som er påkrevd», erklærte Margarete Bonnevie i 1946.<ref name=morgenbladet1946 /><ref name=dagbladet1946 /> Hennes etterfølgere fulgte opp denne ambisjonen; den nye NKF-formannen [[Dakky Kiær]] beklaget i 1946 at Bonnevie «gikk fra borde nettopp nå når skipet skulle settes ut på storferd», men lovet at foreningen skulle arbeide videre på grunnlag av Bonnevies verk og kjempe for at kvinnene så verdien av økonomisk selvstendighet og ble gode samfunnsborgere.<ref>{{ Kilde avis | dato = 1946-03-29 | tittel = Norges Kvinder| url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_norgeskvinner_null_null_19460329_26_13_1 | side = 2 }}</ref>

=== Statlig institusjonalisering av likestillingsfeltet i etterkrigstiden ===
[[File:Eva Kolstad ved Venstres hus.jpg|thumb|Minneplakett for NKF-leder, Venstre-leder, statsråd og likestillingsombud [[Eva Kolstad]] utenfor [[Venstres Hus]]; både NKF, Venstre og Likestillingsombudet har holdt til i bygningen.]]
[[Fil:Hanna Rydh.jpg|thumb|[[International Alliance of Women|IAW]]-president [[Hanna Rydh]] fra Sverige var en viktig inspirator for [[Eva Kolstad]] og for NKF i foreningens internasjonale orientering i etterkrigstiden]]
[[Eva Kolstad]] kom inn i foreningen som 28-åring i 1946 og ble dens mest markante lederskikkelse i etterkrigstiden, samtidig som hun var aktiv venstrepolitiker. Hun ble valgt til leder i 1956 og satt i 12 år. I Kolstads ledertid arbeidet NKF for en lovmessig forankring av likestillingsarbeidet, som senere resulterte i [[likestillingsloven]] og etableringen av et statlig apparat for å fremme likestilling, herunder [[Likestillingsrådet]] og [[Likestillingsombudet]]. NKF har fra etterkrigsårene lagt stor vekt på ''likestilling som [[menneskerettighet]]'' og på arbeidet med internasjonale konvensjoner på feltet.<ref>{{ Kilde bok |forfatter=[[Clara Ottesen]]| dato = 1972 | tittel = Samtiden |kapittel=Likestilling – en menneskerettighet |url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2014071481067_001?page=233 | side =223–225 }}</ref> Norges første kvinnelige høyesterettsdommer [[Lilly Bølviken]] var 1. nestleder i NKF 1960–1966.

NKF ble sammen med moderorganisasjonen [[International Alliance of Women]] (IAW) i Kolstads ledertid sterkt engasjert i internasjonalt samarbeid, særlig gjennom [[FN]]-systemet. NKF og IAW har siden arbeidet mye for å få kvinneperspektivet inn i internasjonale organisasjoner, utenrikspolitikk og internasjonal utvikling. I IAWs tidsskrift ''International Women’s News'' het det i 1946 at «støtte til FN og demokratiet må være i fremste rekke i vårt program». IAW står i en liberal internasjonalistisk tradisjon, og slutten på andre verdenskrig markerte begynnelsen på en periode med et sterkt internasjonalt engasjement, spesielt i utviklingsland. Den daværende IAW-presidenten [[Hanna Rydh]] fra Sverige var sterkt internasjonalt orientert, og arbeidet systematisk for å bygge opp samarbeid i utviklingsland. Dette var delvis motivert av et ønske om å demme opp for kommunismen: «Det var oss eller kommunistene som ville organisere [kvinnene i] Midtøsten» skrev IAWs andre president [[Margery Corbett Ashby]].<ref name=Gerdov>{{cite journal |last1=Gerdov |first1=Christian |title=The ‘World-Embracing’ Hanna Rydh: An International Feminist (c. 1945–1964) |journal=[[NORA: Nordic Journal of Feminist and Gender Research]] |date=2022 |volume=30 |issue=1 |pages=7–19 |doi=10.1080/08038740.2021.1987981}}</ref> Rydh ble en viktig inspirator for NKF og Eva Kolstad, ikke minst i den internasjonale orienteringen i etterkrigstiden. IAW er – som NKF – historisk preget av en «ovenfra-og-ned-tilnærming», der eliten ses som de viktigste endringsagentene, samtidig som den hevdet å snakke for alle kvinner. IAW så det dermed som oppgaven til kvinner med høyere utdanning å gå foran for å fremme et mer likestilt samfunn, og arbeidet for dette gjennom tett kontakt med regjeringer og internasjonale organisasjoner.<ref name=Gerdov/>

Kolstad etterfulgte [[Margarete Bonnevie]] som norsk styremedlem i International Alliance of Women i 1949. Hun var svært aktiv i IAW helt frem til 1976, og ble gjennom IAW godt kjent med [[FN]]-systemet. Året etter at hun gikk av som NKF-leder ble hun valgt inn i [[FNs kvinnekommisjon]] som kandidat for regjeringene i alle de nordiske landene. Hun ble senere forbruker- og administrasjonsminister og leder i [[Venstre]]. Kolstad stod for «kvinnesak på et liberalt, humanistisk grunnlag, hvor like rettigheter uansett kjønn var det sentrale» i tradisjonen etter Margarete Bonnevie.<ref name="Lønnå-1996-2">[[Elisabeth Lønnå]]: «[http://nbl.snl.no/Eva_Kolstad Eva Kolstad]», ''[[Norsk biografisk leksikon]]''</ref> I 1972 ble [[Likestillingsrådet]] etablert etter forslag fra NKF, og Eva Kolstad ble leder for rådet i 1975. Likestillingsrådet uttalte i 1984 at «Norsk Kvinnesaksforening la grunnlaget for Likestillingsrådets arbeide».<ref name=ap1984 /> I 1978 fikk NKF gjennomslag for to av sine hjertesaker, [[likestillingsloven]] og etableringen av [[Likestillingsombudet]], og Kolstad ble utnevnt til det første ombudet.

NKF ble i etterkrigstiden preget av at kvinnesak i økende grad ble sett i sammenheng med menneskerettsparadigmet og de fremvoksende internasjonale menneskerettssystemene. I programerklæringen i den første utgaven av ''[[Kvinnesaksnytt]]'' (1950) vektla NKF-leder [[Dakky Kiær]] menneskerettighetene og viktigheten av internasjonalt samarbeid, og fremhevet FN-systemet som menneskerettighetenes viktigste forsvarer.<ref name=Kiær1950/> Mange NKF-medlemmer var også engasjert i menneskerettsarbeid utenfor NKF, bl.a. som tidlige medlemmer av [[Amnesty International]]. NKF-medlemmer var også godt representert i [[Human-Etisk Forbund]] fra etableringen, og både [[Margarete Bonnevie]] og [[Eva Kolstad]] hadde sentrale verv i HEF.

NKF tok på landsmøtet i 1966 initiativ til å etablere en norsk avdeling i [[International Planned Parenthood Federation]], nå kjent som [[Sex og Politikk]]. Legen [[Gertrud Günther]], som i flere år var leder i Drammen Kvinnesaksforening, stod bak initiativet. NKF samarbeidet med [[Den norske lægeforening]] om etableringen.

NKF tok før valget i 1967 initiativ til den tverrpolitiske ''Aksjonen kvinner i kommunestyrene'', som hadde som mål å øke kvinners politiske representasjon, og fikk med seg [[Einar Gerhardsen]] og [[Per Borten]] på aksjonen. Det ble gjennomført tilsvarende aksjoner i 1971 og 1979, i samarbeid med foreningens medlem og senere leder [[Torild Skard]] (de såkalte «kvinnekuppene»). I 1972 laget NKF i samarbeid med ''[[Dagbladet]]'' det første forslaget til en «kvinneregjering» i Norge.<ref>{{ Kilde bok | dato = 1972-11-14 | tittel = Dagbladet | kapittel = Her er Norges første rene kvinne-regjering | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_dagbladet_null_null_19721114_104_265_1?page=5 | side = 7 }}</ref>

[[File:KM Bruzelius (cropped).jpg|thumb|left|[[Karin M. Bruzelius]], NKFs leder 1978–1984 og 2018–2020 og norsk styremedlem i [[International Alliance of Women]] (IAW) 1979–1985. Bruzelius ble i 1989 Norges første kvinnelige [[departementsråd]] og i 1997 [[høyesterettsdommer]]]]
Kolstads politiske linje ble videreført av etterfølgerne, herunder [[Karin M. Bruzelius]], som var NKFs leder 1978–1984 og norsk styremedlem i [[International Alliance of Women]] (IAW) 1979–1985, og som ble Norges første kvinnelige [[departementsråd]] i 1989 og senere høyesterettsdommer. NKF hadde fra starten svært nære bånd til Likestillingsombudet, ikke minst som følge av Kolstads arbeid som likestillingsombud og gjennom at institusjonen hadde kommet i stand etter forslag fra NKF.

I 1970 gikk NKF inn for selvbestemt abort, noe som bidro til et brudd med [[Norske Kvinners Nasjonalråd]]. På det tidspunktet var selvbestemt abort fortsatt omstridt i store deler av den borgerlige kvinnebevegelsen som NKF tilhørte, og standpunktet var for sin tid forholdsvis progressivt. NKF, en organisasjon med tradisjon for å være hierarkisk og sentralstyrt, og som så på seg som en «elitetropp»<ref name=Lønn127/> i likestillingskampen, hadde lenge også vært misfornøyd med de lokale kvinnerådenes innflytelse i nasjonalrådet. Abortsaken skapte likevel fortsatt uenighet gjennom deler av 1970-årene, og foreningens sekretær og høyrepolitiker [[Baby Johannessen]], en representant for foreningens konservative fløy, gikk av i protest i 1973.<ref>{{cite journal|date=1973 |title= Sekretæren går av|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2022090680029_002
 |journal=[[Kvinnesaksnytt]] |volume=24 |issue=2 |page=}}</ref>

Flere yngre NKF-medlemmer var med å starte den andre feminismebølgen i Norge 1970 og landsstyremedlem i NKF Siri Nylander Mæland introduserte selve [[Liberal feminisme#Terminologi|begrepet feminisme]] i norsk sammenheng. I kontrast til 1970-årenes nye og venstreradikale kvinneorganisasjoner holdt NKF likevel fast på sin egenart og sitt liberale samfunnssyn, og NKF er grunnleggende uenig med de venstreradikale organisasjonene både i analysen av samfunnet og målet for samfunnet, som for NKF er et likestilt samfunn forankret i det liberale demokratiet og menneskerettighetene. For NKF er kvinnesak heller ingen kamp mot menn, og NKF er opptatt av å kjempe sammen med menn for et likestilt samfunn.<ref name=Kolstad1959/> NKF oppfattet dessuten seg selv som en forening som var i en helt annen liga enn noen av de nye kvinneorganisasjonene, som en forening som søkte å være bredt representativ for kvinner og menn som arbeidet for et likestilt samfunn, og som var rundt hundre år eldre. Lønnå skriver at «som eneste kvinnesaksorganisasjon sto NKF hele tiden først og fremst for [[likestilling]] [...] Kvinnesaksforeningens viktigste virkemåte var kontakt med myndighetene i et jevnt og faglig solid arbeid. Den trakk til seg kvinner som var opptatt av en ryddig arbeidsstil på et faglig solid grunnlag, som ønsket en tverrpolitisk organisasjon som kunne samarbeide med staten, men som også hadde vilje til [[Radikalisme (historisk)|radikale]] [i betydningen progressive] standpunkter, for eksempel i abortsaken [...] foreningen var ikke så synlig i mediebildet som de nystartede organisasjonene, men på sitt eget område oppnådde den mye. Flere av de sakene som må regnes som NKFs spesialiteter, ble ført fram til seier i løpet av 70-tallet: kontroll av lærebøker med hensyn til kjønnsroller, forskrifter om likestilling som mål for skolen, oppretting av Likestillingsrådet, Likestillingsombudet og forbud mot kjønnsdiskriminerende reklame».<ref name="Lønnå229">Lønnå (1996) s. 229</ref> NKFs likestillingslinje «gikk av med seieren i den store ideologidebatten på 70-tallet» ved at «staten overtok foreningens grunnsyn».<ref name="Lønnå273">Lønnå (1996) s. 273</ref> Blant de venstreradikale kvinneorganisasjonene ble NKF oppfattet som en klart borgerlig organisasjon; en studiebok utgitt av AKPs kvinneutvalg omtalte NKF som del av den borgerlige (og mer spesifikt borgerlig-liberale og borgerlig-progressive) feminismen og uttalte at «kvinnesaksbevegelsen har hele tida gått hånd i hånd med den borgerlig-liberale bevegelsen forøvrig og den har gjennomgått akkurat den samme utviklinga fra progressiv kamp til reaksjon».<ref name=reiskampen>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1975 | tittel = Reis kampen blant arbeiderkvinnene | isbn = 8270941115 | utgivelsessted = | forlag = Oktober/AKP(m-l)s kvinneutvalg | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011052308041 | side = 78–79 }}</ref> I 1977 foreslo [[Trondhjems Kvinnesaksforening]] at NKF skulle skifte navn for å tydeliggjøre at foreningen først og fremst står for [[likestilling]]. En del av bakgrunnen for forslaget var at begrepet [[kvinnesak]] ofte misforstås av personer utenfor kvinnesaksbevegelsen, som ikke er kjent med kvinnesaksbevegelsens liberale tradisjon og forståelse av kvinnesak som det samme som likestilling. Forslaget om navneendring fikk imidlertid ikke tilslutning,<ref name=Kvinnesaksnytt1978>{{cite journal|date=1978 |title= Landsmøtet|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2023021680078_002 |journal=[[Kvinnesaksnytt]] |volume=29 |issue=1–2 |page=7}}</ref> og flertallet la vekt på at navnet er svært tradisjonsrikt og at det ikke er noen motsetning mellom kvinnesak og likestilling; for NKF ''betyr'' kvinnesak kampen for et likestilt samfunn.<ref name=Lønnå1996s250 />

Blant viktige ledere i foreningen i 1980-årene var særlig [[Karin Bruzelius]] og [[Anne Kari Lande Hasle]]. Andre sentrale personer i foreningen var [[Bjørg Schonhowd Leite]], [[Else Michelet]] og [[Annelise Høegh]] (stortingsrepresentant for Høyre). Leite hadde også etterfulgt Eva Kolstad som leder for det statlige [[Likestillingsrådet]] i 1979, var styremedlem i [[UNIFEM]] og hadde sentrale roller knyttet til likestillingsarbeidet i bistandsforvaltningen. Hasle ble i 1990 utnevnt til departementsråd i [[Barne- og familiedepartementet]], og ble dermed den andre kvinnen etter Bruzelius som ble departementsråd i Norge.<ref>{{Kilde www|url=https://kvinnesak.no/nkf-nestledere/anne-kari-lande-hasle/|tittel=Anne Kari Lande Hasle|besøksdato=2021-11-17|språk=nb-NO|verk=Norsk Kvinnesaksforening|sitat=Anne Kari Lande Hasle var 1. nestleder i Norsk Kvinnesaksforening fra 1978 til 1982. Hun var også leder for NKFs største lokallag, Oslo Kvinnesaksforening. Hasle ble i 1982 regjeringens spesialrådgiver for narkotikaspørsmål og ble i 1990 departementsråd for Barne- og familiedepartementet. Hun var den andre kvinnen som ble departementsråd i Norge, etter Karin Bruzelius som også var Hasles forgjenger som NKF-nestleder og som var leder i NKF mens Hasle var nestleder. Hasle var den første direktøren for forskningsinstituttet NOVA fra 1996 og var departementsråd for Helse- og omsorgsdepartementet 1999–2013.}}</ref> Styremedlemmet og juristen [[Rakel Surlien]], som var miljøvernminister i Willoch-regjeringen og siden departementsråd i Justisdepartementet, var også Norges første medlem av [[FNs kvinnekonvensjon|FNs kvinnediskrimineringskomité]] i den perioden hun hadde verv i NKF.

I begynnelsen av 1980-årene stod Norsk Kvinnesaksforening bak opplysningskampanjen «Kvinner og valget» som ble finansiert av regjeringen. NKFs største lokallag, Oslo Kvinnesaksforening, hadde fra 1970-årene en meget aktiv gruppe for kvinnerettet bistandspolitikk, u-landsgruppen, som gjorde en pionérinnsats på feltet.<ref>Lønnå (1996) s. 248</ref> Dette markerte en økt vekt i NKF på det internasjonale likestillingsarbeidet og kvinners menneskerettigheter i utviklingsland. I 1989 var NKF sentral i [[TV-aksjonen]] «Kvinner i den tredje verden» og NKF var medstifter av TV-aksjonens etterfølger [[Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål]] i 1995.<ref name="om" />

Kvinnesaksbevegelsen som [[progressiv]] og likestillingsorientert bevegelse har lang tradisjon for å engasjere seg for [[Inkluderende språk|likestilt/inkluderende språk]], og bidro i etterkrigstiden til en kulturendring der kjønnede ord og titler (som endelsen -inne, som i «lærerinne») gikk ut av bruk i Norge. I 1955 henvendte NKF seg til regjeringen og ba om at tiltaleformen «[[frøken]]» ble sløyfet.<ref>{{ Kilde avis | dato = 1990-06-05 | tittel = Drammens Tidende og Buskeruds | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_drammenstidendeogbuskerudblad_null_null_19900605_0_125_1 | side = 32 }}</ref> For kvinnesaksbevegelsen har det alltid vært viktig at kvinner i samfunnet først og fremst skal ses på som mennesker – på lik linje med menn.<ref name=Nielsen1891/> Kvinnesaksbevegelsen har også engasjert seg for kjønnslikestilt språk i lovtekster, og fikk i etterkrigstiden gradvis gjennomslag for sitt syn. I 1979 innførte Justis- og politidepartementet retningslinjer for kjønnslikestilt språk i arbeidet med lovtekster. For kvinnesaksbevegelsen, også internasjonalt, ble det også tidlig naturlig å støtte opp om en inkluderende språkutvikling mer allment.

=== Bredt menneskerettsfokus – NKF fra årtusenskiftet ===
[[Fil:NKF Presidents Torild Skard and Margunn Bjørnholt, Palais des Nations, Geneva, 2014.jpg|thumb|NKF-lederne [[Torild Skard]] og [[Margunn Bjørnholt]] foran maleriet «Drømmen om freden» i [[Palais des Nations]], Genève, 2014]]

I dag har NKF et bredt fokus på likestilling og alle jenters og kvinners [[menneskerettigheter]] i Norge og internasjonalt, og arbeider for gjennomføringen av [[FNs kvinnekonvensjon]], for likestilling i arbeidslivet, for representasjon av kvinner i politikk, mot [[vold mot kvinner]] og for å få kvinneperspektivet inn i [[internasjonale organisasjoner]], [[utenrikspolitikk]] og internasjonal utvikling. NKF fungerer som diskusjonsforum og høringsinstans for spørsmål som berører jenter og kvinner og er særlig aktiv i arbeidet overfor ulike [[FN]]-organer. Særlig perioden i årene frem til 2016 var en svært aktiv periode for NKF – den mest aktive på over tredve år – som også var preget av styrking av foreningens helhetlige menneskerettsperspektiv og det internasjonale arbeidet. NKF har på 2000-tallet lagt vekt på NKF som premissleverandør for den offisielle [[likestilling]]spolitikken i tradisjonen etter [[Margarete Bonnevie]] og [[Eva Kolstad]], og på NKF som bindeledd mellom myndighetene og fagmiljøer.<ref name="om" /> [[Aslaug Moksnes]] understreket i 2007 at «det er vår kamp for menneskerettigheter (...) som har framtida for seg».<ref name=Kvinnesaksnytt2007/>

NKF ble igjen mer aktiv i internasjonalt arbeid rettet mot FN-systemet etter at daværende seniorforsker ved [[NUPI]] [[Torild Skard]], tidligere lagtingspresident ([[SV]]), assisterende [[utenriksråd]], FN-direktør og styreleder i [[UNICEF]], ble valgt til leder i 2006, og dette engasjementet ble videreført og utvidet under Skards etterfølger, professor [[Margunn Bjørnholt]], som også satt i styret i NKFs internasjonale moderorganisasjon [[International Alliance of Women]] (IAW) og som var den mest aktive personen i IAWs ledelse sammen med den daværende presidenten [[Joanna Manganara]]. I Skards og Bjørnholts ledertid tok NKF en aktiv rolle i arbeidet med skyggerapporteringen om Norges gjennomføring av [[FNs kvinnekonvensjon]] til FNs kvinnediskrimineringskomité (CEDAW-komiteen), deltok med egne arrangementer under møtene i [[FNs kvinnekommisjon]] i New York og bygget ut NKFs internasjonale samarbeid, særlig innen IAW-familien og i FN-relaterte prosesser. NKF samarbeidet i denne perioden også nært med foreningens nærmeste søsterorganisasjoner i kvinnesaksbevegelsen, [[Dansk Kvindesamfund]] og [[Kvenréttindafélag Íslands]]. I Bjørnholts ledertid tok NKF i 2013 initiativ til etableringen av en bred og inkluderende paraplyorganisasjon, [[Norges kvinnelobby]], som har som formål å arbeide på grunnlag av menneskerettighetene for alle jenter og kvinner, særlig gjennom overvåkning av gjennomføringen av [[FNs kvinnekonvensjon|kvinnekonvensjonen]] i Norge, et av de viktigste menneskerettsinstrumentene som er relevante for kvinner samt minoritetskjønn, og som knyttet til seg en rekke eksperter med tilknytning til NKF, som [[Karin Bruzelius]], [[Cathrine Holst]], [[Anne Hellum]] og [[Hege Skjeie]]. NKL har et mer norsk fokus enn et av NKFs tidligere initiativer, [[Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål]], og NKF vektla at FOKUS og Norges kvinnelobby vil utfylle hverandre. NKF la i tråd med sin egen forankring i menneskerettighetene vekt på at en organisasjon NKF har grunnlagt må arbeide på grunnlag av menneskerettighetene, for alle jenter og kvinner uansett bakgrunn og identitet – herunder kjønnsidentitet og seksuell orientering – og dette ble nedfelt i vedtektene. NKF vurderte menneskerettighetene som et samlende grunnlag. NKF stod for planleggingen og i all hovedsak for oppbyggingen av prosjektet. NKF tok også en mer aktiv rolle i myndighetsdialogen i Norge, og som NKF-leder deltok Bjørnholt i den offisielle delegasjonen til [[FNs kvinnekommisjon]]. NKF engasjerte seg fra samme tid i økende grad i spørsmål om [[vold mot kvinner]] og [[Istanbul-konvensjonen]] som trådte i kraft i 2014. I tillegg stod særlig spørsmål om økonomisk likestilling og finansieringen av likestillingsarbeidet på agendaen for NKF.

Kvinnesaksbevegelsen som NKF tilhører har fra slutten av 1900-tallet i økende grad vektlagt et moderne [[interseksjonalitet|interseksjonelt]] perspektiv, i tråd med sin menneskerettsorienterte og progressive politiske tradisjon og utviklingen i forståelsen av kvinners menneskerettigheter<ref name=Sørlie/> og likestillingspolitikk.<ref name=Tong/> Kvinnesaksbevegelsens inkluderende og menneskerettsorienterte feminisme er forankret i den internasjonale kvinnesaksforeningens, IAWs, prinsipper, som slår fast at kvinnesaksbevegelsens arbeid bygger på menneskerettighetene og at «menneskerettighetene er universelle, udelelige og gjensidig avhengige».<ref name=iawprinciples/> Dette ståstedet deler den sterkt FN-orienterte kvinnesaksbevegelsen med f.eks. [[UN Women]], som i 2024 minnet om at «feminismens mål om interseksjonell rettferdighet og likestilling kan bare oppnås hvis alle kvinner og alle LHBTIQ+-personer blir inkludert som del av en bred, interseksjonell feministisk bevegelse forankret i menneskerettighetenes universalitet og udelelighet».<ref name=unwomen2024/>

[[Rosemarie Tong]] skriver at den liberale kvinnesaksbevegelsen aksepterer kritikken for at de tidligere, på 1800-tallet og mye av 1900-tallet, var for lite oppmerksomme på andre kvinner enn den borgerlige, hvite middelklassen, og diskuterer bl.a. hvordan NKFs amerikanske pendant [[National Organization for Women]] etterhvert har fokusert mer på minoritetskvinner og hvordan minoritetskvinner har blitt mer aktive i den liberale kvinnesaksbevegelsen.<ref name=Tong4243>Tong (2018) s. 42–43</ref> NOW kaller seg idag «en interseksjonell (...) organisasjon med en holistisk tilnærming til kvinnesak»<ref name=now3>{{Kilde www |url =https://now.org/about/who-we-are/ |tittel =Who We Are |besøksdato = 2024-08-13 |utgiver =[[National Organization for Women]] |dato = }}</ref> og uttaler at «som interseksjonelle feminister vet vi at mangfold er vår styrke».<ref name=now4>{{Kilde www |url =https://now.org/what-it-means-to-be-a-feminist/|tittel =What It Means To Be A Feminist|besøksdato = 2024-08-13 |utgiver =[[National Organization for Women]] |dato = }}</ref> Kvinnesaksbevegelsens interseksjonelle vending skjedde gradvis i løpet av de siste årene av 1900-tallet og hadde allerede i 1990-årene bidratt til at bevegelsen hadde blitt mer opptatt av mangfoldet blant jenter og kvinner, og den har fortsatt etter årtusenskiftet. Hele kvinnesaksbevegelsen, [[International Alliance of Women#Kjønns- og seksualitetsmangfold|herunder IAW-familien]], er mot alle former for [[rasisme]], [[transfobi]] og [[homofobi]], som en del av kvinnesaksbevegelsens grunnverdier som menneskerettsorientert bevegelse i et moderne og demokratisk samfunn. I 2018 støttet NKF utvidelsen av det strafferettslige diskrimineringsvernet til å omfatte blant annet [[kjønnsidentitet]] og kjønnsuttrykk ved siden av blant annet [[seksuell orientering]].<ref name=Bruzelius2018>{{cite web |author=[[Karin M. Bruzelius]]|title=Høring – utredning om det strafferettslig diskrimineringsvernet|url=https://kvinnesak.no/2018/11/horing-utredning-om-det-strafferettslig-diskrimineringsvernet/ |publisher=Norsk Kvinnesaksforening |access-date=12. november 2021|archiveurl=https://web.archive.org/web/20200811014134/http://kvinnesak.no/2018/11/horing-utredning-om-det-strafferettslig-diskrimineringsvernet/ |archivedate=11. august 2020}}</ref>

Christopher R. Fardan ved [[Senter for ekstremismeforskning]] (C-REX) skriver at Norge i 2020-årene har vært preget av en raskt voksende [[anti-gender-bevegelsen|antigenderbevegelse]], og at «transpersoner fortjener særlig oppmerksomhet og solidaritet».<ref name=crex2/> Celestine S. Kunkeler og Iris B. Segers ved C-REX skriver at antigenderbevegelser har dype røtter i antifeminisme.<ref name=crex2024/> I flere land har også kvinnesaksbevegelsen i 2020-årene blitt utsatt for presskampanjer fra antigenderaktører.<ref name=HumanRightsReport>«[https://www.ilga-europe.org/files/uploads/2024/02/2024_norway.pdf Norway]». I ''Annual Review of the Human Rights Situation of Lesbian, Gay, Bisexual, Trans and Intersex People covering the period of January to December 2023''. ILGA Europe. 2024.</ref><ref name=kvenrett2>{{cite web |title=Transfeminism and the Women's Movement |date=2021-03-15|url=https://kvenrettindafelag.is/en/transfeminism-and-the-womens-movement/ |publisher=[[Kvenréttindafélag Íslands]] |access-date=2022-10-04|archive-url=https://web.archive.org/web/20221003232758/https://kvenrettindafelag.is/en/transfeminism-and-the-womens-movement/|archive-date=2022-10-04}}</ref> IAW-president [[Marion Böker]] uttalte i 2023 i ILGA-Europes podcast «Trans Inclusion in the Women's Movement» at det for kvinnesaksbevegelsen er nødvendig å arbeide på grunnlag av menneskerettighetene, som er universelle og udelelige, forsvare [[demokrati]]ske verdier og kjempe for en inkluderende kvinnebevegelse, og advarte mot antidemokratiske krefter og krefter på ytre høyre som prøver å sette kvinners rettigheter opp mot minoriteters menneskerettigheter. Böker poengterte at det for kvinnesaksbevegelsen er avgjørende å distansere seg fra miljøer som sprer hat mot transpersoner og sa at transfiendtlige aktører som opptrer i feminismens navn ved nærmere ettersyn viste seg å være «[[Høyreekstremisme|høyrevridde]] og [[Rasisme|rasister]]».<ref name=boeker/>

Oslo Kvinnesaksforening har uttalt at «anti-gender-bevegelsen jobber nå systematisk i en rekke land og i flere internasjonale fora for å reversere og underminere både kvinners og seksuelle minoriteters rettigheter» og at foreningen «står solidarisk med internasjonale kvinne- og LHBT+-organisasjoner i kampen mot disse tilbakeslagene».<ref name=okfutt/> NKFs nærmeste søsterorganisasjon siden 1884 og store inspirator og samarbeidspartner i alle år, [[Dansk Kvindesamfund]], har uttalt at «vi støtter op om alle initiativer der fremmer homo- og transkønnedes rettigheder (...) vi ser LGBTQA som nære allierede i kampen mod ulighed og vi kæmper sammen for et samfund, hvor køn og seksualitet ikke på nogen måde skal kunne begrænse et individ».<ref name=danskkvindesamfund /> Under kvinnekommisjonsmøtet i FN (CSW) i 2021 arrangerte moderorganisasjonen IAW sammen med den nære søsterorganisasjonen [[Kvenréttindafélag Íslands]] (KRFÍ) et forum der [[Marion Böker]] fra IAW-styret diskuterte hvordan kvinnesaksbevegelsen kan «styrke feministisk og skeiv solidaritet» i et klima der «transfiendtlige stemmer truer feministisk solidaritet»,<ref name=kvenrett2 /> og KRFÍ uttalte at kvinnesaksbevegelsen arbeider «for ''alle'' kvinner – feminisme uten transkvinner er ikke feminisme (...) vi har en stor jobb foran oss for å skape en inkluderende, levende og mangfoldig feministisk bevegelse i Europa».<ref name=iwraall/>

Fra 2010-årene har Venstre og [[Norges Venstrekvinnelag|Venstrekvinnelaget]] arrangert [[Kolstadseminaret]] om [[liberal feminisme]] og likestillingspolitikk, for å hedre minnet etter [[Eva Kolstad]], NKFs viktigste leder i etterkrigstiden og Venstres første kvinnelige leder. På Kolstadseminaret i 2019 om de viktigste likestillingsutfordringene pekte likestillingsminister og NKF-medlem [[Trine Skei Grande]] på mangfold, stigmatisering og stereotypier som rammer ulike kjønn og grupper som en av de sentrale utfordringene for likestilling i moderne tid.<ref name=kolstadseminaret2019>{{Kilde www |url =https://www.venstrekvinnelaget.no/2019/05/14/kolstadseminaret-2019/ |tittel = Kolstadseminaret: Likestilling 2019 – hva er de viktigste utfordringene?|besøksdato = 2024-03-07 |utgiver =[[Norges Venstrekvinnelag]] |dato = }}</ref> I 2017 arrangerte [[MiRA-Senteret]] et dialogmøte om norsk feminisme, interseksjonalitet og økende [[populisme]],<ref name=mira/> der MiRA-Senterets leder og NKF-medlem [[Fakhra Salimi]] understreket at kvinners rettigheter ikke kan adskilles fra rettighetene til alle undertrykte grupper i vårt samfunn, og sa at det er avgjørende at alle står sammen i kampen.<ref name=dialogmøte/> Leder [[Naomi Ichihara Røkkum]] i Venstrekvinnelaget, en organisasjon med nære historiske bånd til NKF, uttalte på det samme møtet at «vi i kvinnebevegelsen må ta et tydelig oppgjør med ekskluderende krefter internt. Transkvinner skal selvfølgelig føle seg velkommen i feministbevegelsen».<ref name=dialogmøte/>

I 2016 ble [[Stortingets presidentskap|Stortingets 1. visepresident]] [[Marit Nybakk]] ([[Arbeiderpartiet|Ap]]) valgt som NKFs leder<ref>{{Kilde www|url=https://kvinnesak.no/2016/05/marit-nybakk-ny-leder-i-norsk-kvinnesaksforening/|tittel=Marit Nybakk ny leder i Norsk Kvinnesaksforening|besøksdato=2021-11-17|dato=2016-05-21|språk=nb-NO|verk=Norsk Kvinnesaksforening}}</ref> og tidligere statsminister [[Gro Harlem Brundtland]] utnevnt til æresmedlem.<ref>{{Kilde www|url=https://kvinnesak.no/2016/05/gro-harlem-brundtland-utnevnt-til-aeresmedlem-av-norsk-kvinnesaksforening/|tittel=Gro Harlem Brundtland æresmedlem i NKF|besøksdato=2021-11-17|dato=2016-05-21|språk=nb-NO|verk=Norsk Kvinnesaksforening}}</ref> I 2018 ble høyesterettsdommer [[Karin Bruzelius]] valgt til leder av NKF for andre gang etter å ha vært nestleder i Bjørnholts lederperiode. Diplomat, Ap-politiker og statsviter [[Helga Hernes]] ble utnevnt til æresmedlem.<ref>{{Kilde www|url=https://www.abcnyheter.no/nyheter/norge/2018/06/17/195407168/hoyesterettsdommer-ny-leder-i-norsk-kvinnesaksforening|tittel=Høyesterettsdommer ny leder i Norsk Kvinnesaksforening|besøksdato=2021-11-17|dato=2018-06-17|etternavn=NTB|språk=no|verk=www.abcnyheter.no}}</ref> NKF har videreført sitt tradisjonelle fokus på FN-systemet og arbeidet med internasjonale konvensjoner knyttet til kvinners menneskerettigheter og likestilling, og foreningens rolle som bindeledd mellom myndighetene og fagmiljøer på bl.a. kvinneretts- og menneskerettsfeltet.<ref>{{Kilde www|url=https://litteraturhuset.no/arkiv/gullstandarden-og-motkreftene/|tittel=Gullstandarden og motkreftene : Beijing-plattformen er 25 år|besøksdato=2021-11-17|dato=2020|språk=nb-NO|forlag=Litteraturhuset|sitat=På FNs kvinnekonferanse for 25 år siden ble grunnmuren for moderne likestilling støpt. I Norge har utenriksdepartementet engasjert seg sterkt for kvinners rettigheter internasjonalt. Statssekretær Marianne Hagen fra Utenriksdepartementet kommer for å fortelle hvordan Norge bidrar til dette arbeidet|arkiv-dato=2021-10-26|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20211026083851/https://litteraturhuset.no/arkiv/gullstandarden-og-motkreftene/|url-status=yes}}</ref> Som følge av lavere aktivitet i kvinnesaksbevegelsen og NKF fra 2016 ble ''[[Kvinnesaksnytt]]'' nedlagt etter 66 år, sammen med NKFs nygrunnlagte tidsskrift ''Feministen'' og flere andre prosjekter.

== Politisk plattform ==
<!-- Mulig utdyping/utskilling: {{Hoved|Kvinnesaksbevegelsens idéhistorie}} -->
Kvinnesaksbevegelsen er idéhistorisk først og fremst forankret i en likestillings- og [[Menneskerettigheter|menneskerettstradisjon]], og er en [[Progressivitet|progressiv]] bevegelse med [[Borgerlig|borgerlige]], liberale røtter. Bevegelsen forstår kvinnesak eller feminisme som den kampen kvinner, menn og andre kjønn kjemper sammen for et likestilt samfunn på [[liberalt demokrati|liberaldemokratisk]] grunn og informert av et menneskerettsperspektiv. Dette innebærer også at kvinnesaksbevegelsens politikk utvikler seg i tråd med samfunnsutviklingen. Kvinnesaksbevegelsen har fra 1800-tallet hatt kvinners rettigheter som utgangspunkt for likestillingskampen fordi kvinner er underprivilegert sammenlignet med menn, men samtidig vektlagt at kvinnesak aldri er noen kamp mot andre, heller ikke menn,<ref name=Kolstad1959/> og fra slutten av 1900-tallet integrert kampen for andre marginaliserte kjønn som en ubestridelig del av moderne kvinnesak. Kvinnesaksbevegelsen er ingen utpreget grasrotbevegelse, men vektlegger en lang, historisk informert ideologisk tradisjon som er forankret i progressive og liberale ideer, et langsiktig prosjekt for å reformere samfunnet, en internasjonal orientering, en pragmatisk og ofte ganske toppstyrt og meritokratisk arbeidsform ([[#Organisasjon|se nærmere under]]), en ambisjon om snakke for en stor del av samfunnet og være en tung politisk aktør, og en sterk selvbevissthet om kvinnesaksbevegelsens historiske betydning og forståelse av at (den borgerlige) kvinnesaksbevegelsen er sin egen bevegelse med sin egen politiske tradisjon siden 1800-tallet.

===NKF i kvinnebevegelsene og menneskerettsbevegelsene===
Norsk Kvinnesaksforening tilhører tradisjonelt den bevegelsen som gjerne kalles den borgerlig-liberale kvinnesaksbevegelsen. Dette utgjør historisk den liberale, progressive og likestillingsorienterte grenen innen den større borgerlige kvinnebevegelsen – som selv tradisjonelt er forstått i motsetning til [[arbeiderbevegelsen|arbeiderkvinnebevegelsen]]. Det var historisk lite kontakt mellom den borgerlige kvinnebevegelsen og arbeiderkvinnebevegelsen, som også var opptatt av ulike saker. Den borgerlige kvinnebevegelsen favnet fra 1800-tallet både mer konservative miljøer som gikk inn for større respekt for kvinner, men uten å gå inn for fulle statsborgerlige rettigheter, og mer liberale og progressive miljøer som var kjennetegnet av fokuset på kvinner som likeverdige statsborgere i den liberale staten, med særlig vekt på [[Kvinnelig stemmerett|stemmerett]], [[Jenters og kvinners utdanning|rett til utdanning]] og økonomisk likestilling. Ved slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble skillet mer uttalt, og den borgerlige kvinnebevegelsen ble internasjonalt delt i to paraplyorganisasjoner: Den mer konservative [[International Council of Women]] (ICW) og den mer liberale [[International Alliance of Women|International Woman Suffrage Alliance]] (nå International Alliance of Women; IAW) som ble etablert av den liberale fløyen etter at ICW vegret seg for å støtte kvinners stemmerett.

NKF hadde fra begynnelsen en vag formålsparagraf og rommet i begynnelsen både de progressive og mer moderate perspektivene innen den borgerlige kvinnebevegelsen, men fikk etterhvert en tydelig tilhørighet i den liberale og likestillingsorienterte delen av bevegelsen. NKFs stifter Gina Krog stod fra begynnelsen for en slik liberal linje, der målet var at kvinner skulle få fullverdige rettigheter som statsborgere. Da International Woman Suffrage Alliance ble etablert som paraplyorganisasjon for den liberale kvinnesaksbevegelsen, med vekt på formell likestilling, vedtok NKF å tegne medlemskap og sluttet seg politisk til denne organisasjonen (nærmere om formelt medlemskap under). Gjennom 1900-tallet og 2000-tallet har NKF holdt fast på et likestilt samfunn som kvinnesaksbevegelsens overordnede mål.

I Norge bestod kvinne''saks''bevegelsen – den progressiv-liberale grenen av den borgerlige kvinnebevegelsen – primært av Norsk Kvinnesaksforening sammen med foreningens avleggere [[Kvindestemmeretsforeningen]] (1885) og [[Landskvindestemmeretsforeningen]] (1898), og [[Norges Venstrekvinnelag|Venstrekvinnelaget]] (1911). Samtidig har kvinnesaksbevegelsen en tilhørighet i den bredere borgerlige kvinnebevegelsen som også omfatter organisasjoner som [[Norske Kvinners Sanitetsforening]], [[Norges Kvinne- og familieforbund]] (Hjemmenes Vel, Norges Husmorforbund) og tidligere [[Norske Kvinners Nasjonalråd]]. Innen den borgerlige kvinnebevegelsen stod NKF for et mer progressivt perspektiv enn disse, noe som etter hvert viste seg bl.a. i [[abort]]saken, der NKF i 1970 gikk inn for selvbestemt abort, et synspunkt som fortsatt var nokså omstridt.

For NKFs del er begrepet «kvinnebevegelse» noe upresist; NKF anser seg ifølge [[Aslaug Moksnes]] ikke egentlig som en «kvinneorganisasjon», men som en kvinne''saks''organisasjon, altså en organisasjon som arbeider for kvinners menneskerettigheter og et likestilt samfunn og som alltid har vært åpen for alle uansett kjønn. Under enhver omstendighet regner kvinnesaksbevegelsen seg som sin egen bevegelse med sin egen politiske tradisjon. NKF og kvinnesaksbevegelsen skilte seg klart fra de radikale, nye kvinnebevegelsene og -organisasjonene som oppstod i 1970-årene, både gjennom sin analyse av og mål for samfunnet, sin [[liberalt demokrati|liberaldemokratiske]] og menneskerettsorienterte forankring, sin likestillingspolitikk og sin formelle og reformistiske arbeidsform. AKPs kvinnebevegelse hevdet f.eks. at NKF er reaksjonære og at «kvinnesaksbevegelsen har hele tida gått hånd i hånd med den borgerlig-liberale bevegelsen forøvrig og den har gjennomgått akkurat den samme utviklinga fra progressiv kamp til reaksjon».<ref name=reiskampen/> Også i tiårene som fulgte har radikale kvinnebevegelser i inn- og utland ofte gitt uttrykk for sin grunnleggende uenighet med den borgerlige kvinnesaksbevegelsen om hva feminisme og dens mål er, og norske radikalfeminister har også i 2000-årene gitt uttrykk for at NKF har vært «passé» siden 1970-årene.<ref>{{ Kilde avis | dato = 2005-04-16 | tittel = Adresseavisen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_adresseavisen_null_null_20050416_239_86_1 | side = }}</ref> NKF på sin side konstaterte allerede i 1970-årene at foreningens samfunnssyn hadde blitt omfavnet av staten og praktisk talt alle større partier, og fikk støtte fra offisielt hold for denne vurderingen; Brita Westergaard i det daværende [[Likestillingsrådet]] (en forløper til [[Likestillings- og diskrimineringsombudet]]), selv NKF-medlem, sa at «Norsk Kvinnesaksforening la grunnlaget for Likestillingsrådets arbeid, og det takker vi for. (...) Vi i Likestillingsrådet føler oss som samfunnets vakthunder, vi kommer med utredninger og forslag om forbedringer, og er takknemlig for den støtte vi får av Norsk Kvinnesaksforening. Vi sender på samme bølgelengde! Den nyere og mer ekstreme kvinnebevegelse er ikke vår form».<ref name=ap1984 /> NKF-leder [[Kari Skjønsberg]] fremhevet også som foreningens styrke at «vi nyter offentlig prestisje og arbeider gjennom offisielle kanaler».<ref name=Lønnås249/> AU-medlem i NKF sentralt og leder i Trondhjems Kvinnesaksforening [[Aud Trætteberg]] distanserte kvinnesaksbevegelsen fra «ekstreme ting ved [nye] kvinnebevegelser [som] forskrekker mange mennesker og får dem til å ta avstand fra kvinnebevegelsene»<ref name=Adresseavisen1975/> og oppsummerte i 1980 NKFs profil på denne måten:
{{Sitat|Det er kvinnesaksforeningen som representerer kontinuiteten i arbeidet for likestilling mellom kvinner og menn. Vi har vært med i snart hundre år, og sitter inne med en bredere erfaring enn de nye kvinneorganisasjonene. Vi arbeider mer i det stille. De store aksjoner er ikke vår hovedarbeidsform [...] vi tror på langsiktig påvirkning gjennom kanaler som skole, arbeids- og næringsliv [...] [vi] snakker [ikke] så mye [om] feminisme i [vår] forening. Vi synes det blir for mye dyrking av det kvinnelige, en slags forherligelse av det ene kjønnet som kan skape unødige motsetningsforhold til menn. Vi legger oss på en mer moderat linje, vi forsøker heller å skaffe oss reell innflytelse. Vi er en liten forening, men mange av våre medlemmer sitter i viktige stillinger hvor de kan gjøre en innsats for kvinnesaken [...] vi er partipolitisk uavhengige, og samler medlemmer fra Høyre til SV. Det ekstremt radikale eller konservative finner man ikke i kvinnesaksforeningen. Vi er enige i de fleste saker som angår kvinner, det generelt politiske lar vi ligge.|[[Aud Trætteberg]]<ref name=Trætteberg1980>{{ Kilde bok | dato = 1980-03-08 | tittel = Adresseavisen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_adresseavisen_null_null_19800308_214_58_1?page=11 | side = 13 }}</ref>}}

I tiårene som fulgte ble det likestillings- og menneskerettsorienterte grunnsynet kvinnesaksbevegelsen står for, også kalt [[Liberal feminisme|liberalfeminismen]], omfavnet av en bred tredje og fjerde feminismebølge, som samtidig tilførte feminismen en ny dimensjon gjennom sitt interseksjonelle perspektiv. Også kvinnesaksbevegelsen tok en tydelig interseksjonell vending fra slutten av 1900-tallet,<ref name=Tong/> i tråd med utviklingen i forståelsen av menneskerettigheter og likestillingspolitikk, og kvinnesaksbevegelsens egen tradisjon som progressiv og menneskerettsorientert bevegelse. Minoritetsgrupper ble i økende grad en selvfølgelig del av likestillingskampen, og slutten av 1900-tallet og tiden som fulgte var preget av tilnærming mellom den liberale eller borgerlige kvinnesaksbevegelsen og feminismens tredje og fjerde bølge.<ref name=Tong4243/> Kvinnesaksbevegelsen anser sin politiske tradisjon – med sin grunnleggende forankring i likestilling, menneskerettigheter og det liberale demokratiet, brede og inkluderende tradisjon, vekt på at kvinnesak eller feminisme er den kampen alle uansett kjønn kjemper sammen for et likestilt samfunn, og vektlegging av konstruktivt samarbeid med myndighetene – som svært tidsmessig også i dag.

NKF er bare i en felles ''politisk bevegelse'' med de organisasjonene som deler NKFs idégrunnlag – (den borgerlige) kvinne''saks''bevegelsen – spesielt med sine egne søsterorganisasjoner i IAW som NKF har samarbeidet nært med i langt over hundre år, som [[Dansk Kvindesamfund]], [[Kvenréttindafélag Íslands]] og [[Fredrika Bremer-förbundet]]. I Norge har NKF tradisjonelt nære bånd til og deler i store trekk idégrunnlag med Venstrekvinnelaget, men er som tverrpolitisk organisasjon ikke bundet til partiet Venstre på samme måte. I mer begrenset og ganske vekslende grad har NKF som sektorpolitisk organisasjon på kvinne- og likestillingsfeltet kunnet ha et visst praktisk samarbeid også med organisasjoner som står langt fra NKF politisk – slik også partier i Norge kan samarbeide praktisk uten å dele ideologisk syn – men for NKF har samarbeidet med NKFs egne søsterorganisasjoner, særlig i Norden, og den øvrige borgerlige kvinnebevegelsen i Norge alltid hatt forrang.

Som menneskerettsorientert bevegelse står kvinnesaksbevegelsen også nær andre menneskerettsbevegelser, og det ble derfor tidlig naturlig for mange i kvinnesaksbevegelsen å engasjere seg også i generelle menneskerettsorganisasjoner (som f.eks. [[Amnesty International|Amnesty]]). Kvinnesaksbevegelsen deler mye av sitt overordnede idégrunnlag og samfunnssyn med andre menneskerettsbevegelser og generelle menneskerettsorganisasjoner.

Kvinnesaksbevegelsen står også i gjeld til en bred [[Humanisme|humanistisk]] tradisjon, slik den vokste frem som en borgerlig-demokratisk, progressiv strømning der [[menneskerettigheter]] og [[menneskeverd]] står i fokus. Da den hjemvendte konsentrasjonsleirfangen og humanisten [[Henriette Bie Lorentzen]] åpnet den gjenopprettede Norsk Kvinnesaksforening etter [[andre verdenskrig]] med en tale om kampen for menneskeverd på landsmøtet i 1945 sa hun: «Sann humanisme er stridende humanisme ... vi må følge våkent med og alltid rope fra når det skjer urett. Vi må gjøre vår innflytelse gjeldende overalt».<ref name=Lønnå1996s145>Lønnå (1996) s. 145</ref> I ''Hvor var kvinnene? Elleve kvinner om årene 1945–1960'', en essaysamling redigert av NKF-leder [[Kari Skjønsberg]], skrev Bie Lorentzen at hun følte det som en oppgave å være med på å bygge «et samfunn med frihet for nød og frykt, en verden med lik rett for alle, uansett farge, rase eller kjønn».<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1979 |forfatter=[[Henriette Bie Lorentzen]]|redaktør=[[Kari Skjønsberg]]| kapittel=Kvinnen og tiden 1945–1955 | tittel = Hvor var kvinnene? Elleve kvinner om årene 1945–1960 | isbn = 8205120161 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007070601031 | side =116 }}</ref>

===Grunnsyn: Likestilling som hovedmål===
[[File:Margarete Bonnevie, President of the Norwegian Association for Women's Rights.jpg|thumb|[[Margarete Bonnevie]], NKFs leder 1936–1946, sa at NKF skal arbeide for løsninger som er til beste for alle kvinner og samfunnet, «være kapteinen som holder stø kurs» i likestillingskampen og «trekke opp hovedlinjene som skal følges og søke å få regjering, storting og kommunestyrer til å gjennomføre de reformer som er påkrevd».<ref name=morgenbladet1946 /><ref name=dagbladet1946 /> Bonnevies liberale standpunkt kan oppsummeres som likestilling i rettigheter, friheter og muligheter.<ref name=Hvidsten />]]
[[Fil:Dakky Kiær (cropped).jpg|thumb|I programerklæringen i den første utgaven av ''[[Kvinnesaksnytt]]'' (1950) vektla NKF-leder [[Dakky Kiær]] menneskerettighetene og fremhevet FN-systemet som menneskerettighetenes viktigste forsvarer.<ref name=Kiær1950/> Fra etterkrigsårene ble menneskerettsparadigmet kraftig styrket innen kvinnesaksbevegelsen, og perioden markerte en ny giv for den [[liberal internasjonalisme|liberale internasjonalismen]], også innen kvinnesaksbevegelsen]]
[[Fil:Eva Kolstad.jpg|thumb|[[Eva Kolstad]], NKFs leder 1956–1968, ble likestillingsminister, [[Venstre]]-leder og Norges første [[likestillingsombudet|likestillingsombud]]. Kolstad var sterkt inspirert av tidligere NKF-leder [[Margarete Bonnevie]] og den svenske [[International Alliance of Women|IAW]]-presidenten [[Hanna Rydh]].]]
[[File:Høyesterettsdommer Karin Bruzelius.jpeg|thumb|Høyesterettsdommer og NKF-leder [[Karin M. Bruzelius]] under en forelesning om menneskerettighetenes stilling i norsk rett]]

Norsk Kvinnesaksforening kjemper for alle jenters og kvinners rettigheter og har [[likestilling|et likestilt samfunn]] som overordnet mål. NKF er den viktigste organisasjonen innen den tradisjonelle borgerlige eller liberale kvinnesaksbevegelsen, og står for en inkluderende og [[progressiv]] [[liberal feminisme]] – tradisjonelt kalt [[kvinnesak]] på norsk. NKF har et [[menneskerettigheter|menneskerett]]sperspektiv på arbeidet for likestilling og tar hensyn til et moderne [[interseksjonell feminisme|interseksjonelt]] perspektiv, i tråd med utviklingen i tenkningen om menneskerettighetene og den liberale feminismens omfavnelse av en interseksjonell analyse i moderne tid.<ref name=Tong>{{kilde bok |etternavn=Tong |fornavn=Rosemarie|forfatterlenke=Rosemarie Tong |tittel=Feminist Thought: A More Comprehensive Introduction |url=https://archive.org/details/feministthoughtm0000tong_m8t7 |utgiver=Routledge |isbn=9780429974878|dato=2018}}</ref> [[Harriet Bjerrum Nielsen]] har uttalt at NKF «har alltid vært liberal og bredt engasjert [og] ikke fløypolitisk».<ref name=Aurdal>{{Kilde www|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_klassekampen_null_null_20040308_36_57_1|tittel=Velger nye veier|dato=2004-03-08|fornavn=Martine|etternavn=Aurdal|verk=Klassekampen}}</ref> Foreningen arbeider «for å fremme jenters og kvinners [[menneskerettigheter]] og [[likestilling]] gjennom konstruktive politiske og rettslige reformer forankret i det [[liberalt demokrati|liberale demokratiet]]» og har som grunnleggende prinsipp at alle uavhengig av kjønn skal ha samme rettigheter og muligheter i samfunnet.<ref name="om" /> NKF arbeider mot alt som medvirker til å skape eller opprettholde holdninger, lover og bestemmelser som diskriminerer jenter og kvinner og hindrer likestilling.<ref name="om" /> NKF er [[Tverrpolitisk organisasjon|tverrpolitisk]] og derfor åpen for alle som støtter dette målet, uavhengig av partitilhørighet. NKF har som mål å ivareta interessene til alle som identifiserer seg som jenter og kvinner og har alltid søkt bred politisk støtte for sine synspunkter, og mener den tverrpolitiske tilnærmingen er den mest effektive måten å oppnå praktiske resultater for kvinners rettigheter gjennom.<ref name="om" /> Kvinnesaksbevegelsen har alltid bygget på en immanent (innenfra) og konstruktiv kritikk av liberale stater, og hatt som mål å endre samfunnet gjennom reform. NKF beskriver seg som «en inkluderende og tverrpolitisk feministisk organisasjon som består av kvinner og menn som kjemper for alle jenter og kvinner» og som har likestilling som mål.<ref>{{Kilde www |url =https://twitter.com/kvinnesak/status/1372598130408034306 |tittel =Norsk Kvinnesaksforening |besøksdato = 2021-05-01 |utgiver = |dato = | arkiv-url=https://web.archive.org/web/20210501082524/https://twitter.com/kvinnesak/status/1372598130408034306| arkivdato=2021-05-01}}</ref> NKF introduserte likestillingsideen i norsk politikk og var lenge den eneste politiske organisasjonen med likestilling som mål.<ref>Lønnå (1996)</ref>

NKF-leder [[Ragna Nielsen]] uttalte at «kvinders bestemmelse er akkurat den samme som mænds bestemmelse, den at være mennesker».<ref name=Nielsen1891>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1891 | tittel = Nylænde | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2019011881235_001?page=223 | side = 216, 316–320 }}</ref> NKF-leder [[Margarete Bonnevie]] forstod kvinnesak som [[likestilling]] i rettigheter, friheter og muligheter.<ref name=Hvidsten /> NKF-leder [[Eva Kolstad]] sa at kvinnesak er «en kamp for det frigjorte menneske» og et likestilt samfunn.<ref>{{ Kilde avis | dato =1959-05-25|forfatter=Eva Kolstad| tittel =Hva er i grunnen kvinnesak?|avis= Dagbladet |side=3–4| url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_dagbladet_null_null_19590525_91_117_1 }}</ref> NKF-leder [[Karin M. Bruzelius]] har uttalt at NKF med kvinnesak «faktisk egentlig mener likestilling».<ref name=Lønnå1996s250 /> Foreningens æresmedlem og historiker [[Aslaug Moksnes]] har uttalt at «det er vår kamp for menneskerettigheter, også for kvinner – kontra særstilling – som har framtida for seg».<ref name=Kvinnesaksnytt2007>[[Aslaug Moksnes|Moksnes, Aslaug]] (2007). «Likestilling versus særbehandling». ''[[Kvinnesaksnytt]]''. 58 (1): 3.</ref> I programerklæringen i den første utgaven av ''[[Kvinnesaksnytt]]'' (1950) vektla NKF-leder [[Dakky Kiær]] menneskerettighetene og beskrev kvinnesakens oppgave som å «vekke kvinnene så de ser sitt ansvar og setter sine krefter inn på å leve et menneskelig og samfunnsmessig sett fullverdig liv, og samtidig søke sammen med mennene å utvikle samfunnet derhen, at dette blir mulig for alle individer».<ref name=Kiær1950>{{cite journal |last1=Kiær |first1=Dakky |author-link=Dakky Kiær|date=1950 |title= Det er virkelig så|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2022090580023_001 |journal=[[Kvinnesaksnytt]] |volume=1 |issue=1 |pages=1}}</ref> Eva Kolstad skrev i ''Kvinnesaksnytt'' i 1959:
{{sitat|Det vi vil fram til er et samfunn hvor individuelle anlegg skal bestemme den enkeltes vei, ikke sosiale normer og overlevde tradisjoner [...] Kvinnesak er derfor nå like lite som før kamp ''mot'' menn. Det er en kamp for større menneskelige utfoldelsesmuligheter, for videre åndelig frigjøring. Problemet gjelder alle menn og alle kvinner, det gjelder familien – og samfunnet».|[[Eva Kolstad]], NKF-leder, ''[[Kvinnesaksnytt]]'', 1959<ref name=Kolstad1959>{{cite journal |last1=Kolstad |first1=Eva |author-link=Eva Kolstad|date=1959 |title= Norsk kvinnesak: Hva vi ville og hva vi vil|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2022090580022_002?page=9 |journal=[[Kvinnesaksnytt]] |volume=10 |issue=2 |pages=11–15}}</ref>}}

I Norge ble begrepet [[kvinnesak]] tradisjonelt bare brukt om den borgerlige, liberale kvinnesakstradisjonen som NKF var den fremste representanten for og som hadde politisk og juridisk likestilling som hovedmål, en politisk tradisjon som i moderne tid også er kjent som [[liberal feminisme]]. [[Rosemarie Tong]] skriver at den liberale feminismens mål er å skape «et rettferdig og medmenneskelig samfunn der friheten blomstrer».<ref name=Tong13>Tong (2018) s. 13</ref> For kvinnesaksbevegelsen som NKF tilhører er det liberale demokratiet en selvsagt forutsetning for bevegelsens arbeid; «støtte til FN og demokratiet må være i fremste rekke i vårt program» het det i [[International Alliance of Women|IAW]]s tidsskrift ''International Women's News'' i 1946.<ref name=Gerdov/> Liberal feminisme med sin vekt på likestilling og konstruktivt samarbeid med myndighetene er grunnlaget for den offisielle likestillingspolitikken i mange vestlige land og innen FN-systemet. Liberal feminisme «sies ofte å være feminismens urmor; dens lange historie strekker seg helt tilbake til [[opplysningstiden]]» og den fokuserer tradisjonelt på den offentlige sfæren, som politikk og arbeidsliv.<ref>{{Kilde www |url = https://www.ne.se/info/aktuellt/feminism-flera-rorelser-med-samma-mal/|tittel =Feminism: flera rörelser med samma mål |besøksdato = 2022-11-22 |utgiver =NE|arkivurl=https://web.archive.org/web/20220516213613/https://www.ne.se/info/aktuellt/feminism-flera-rorelser-med-samma-mal/|arkivdato=2022-05-16}}</ref> NKF var lenge skeptisk til det nye begrepet feminisme fordi det kunne «skape unødige motsetningsforhold til menn»,<ref name=Trætteberg1980 /> men etter at begrepet fikk en mer allmenn aksept har NKF fra 1980-årene også definert seg som feministisk. NKF bruker i dag begrepet feminisme synonymt med kvinnesak, forstått som kampen for et likestilt samfunn, og i tråd med hvordan begrepet [[Liberal feminisme#Grunnsyn|forstås i en liberalfeministisk tradisjon]]. [[Cathrine Holst]] har uttalt at
{{sitat|Den borgerlige kvinnesaksbevegelsen var (…) liberal eller liberalfeministisk. De borgerlige kvinnesakskvinnene kjempet for at kvinner skulle få statsborgerlige friheter og rettigheter: ytringsfrihet, bevegelsesfrihet, stemmerett, organisasjonsfrihet, arverett, eiendomsrett og næringsfrihet – og for kvinners adgang til utdanning og yrkesliv. Kvinner burde kort sagt få de samme frihetene og rettighetene som menn.|[[Cathrine Holst]]<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 2017 | tittel = Hva er feminisme | isbn = 9788215029832 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforl. | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2020112548607 | side = 42 }}</ref>}}

Begrepene «borgerlig» og «liberal» skal forstås svært bredt og inkluderende, og ikke uten videre i moderne partipolitisk sammenheng: Utgangspunktet for kvinnesaksbevegelsen er kvinner som likeverdige statsborgere i [[liberalt demokrati|den liberale staten]], og bevegelsen henter oppslutning fra alle som kan dele dette målet. Derfor strekker kvinnesaksbevegelsen og NKF seg idag fra partier som [[SV]] til [[Høyre]]. Med kvinnesak og feminisme mener NKF dermed kampen for et likestilt samfunn og alle jenters og kvinners rettigheter på demokratisk grunn og informert av en menneskerettstenkning. For NKF er det derfor et grunnleggende poeng at kvinners rettigheter og menneskerettigheter for alle er to sider av samme sak.<ref>{{cite web |title=Visste du at ... ? |url=https://twitter.com/kvinnesak/status/1447497486323666944 |publisher=Norsk Kvinnesaksforening |access-date=11. oktober 2021|archiveurl=https://web.archive.org/web/20211011100107/https://twitter.com/kvinnesak/status/1447497486323666944 |archivedate=11. oktober 2021|quote=Kvinnesak er kampen for et likestilt samfunn. For Norsk Kvinnesaksforening har det alltid vært et grunnleggende poeng at jenters og kvinners rettigheter og menneskerettigheter for alle er to sider av samme sak}}</ref> For NKF har det alltid vært sentralt at kvinnesaken ikke er noen kamp mot menn, men først og fremst en kamp for et likestilt samfunn. Foreningens individualistiske utgangspunkt kom også til uttrykk i en uttalelse fra redaksjonen i ''[[Kvinnesaksnytt]]'' i 1957, der det het at «vi vil gjerne slå fast at der ikke eksisterer noe kollektivsyn for kvinnene; kvinnene er enkeltmennesker med individuelle synsmåter, ikke gruppetyper [...] vi vil ikke tillegges et gruppesyn».<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1979 | tittel = Hvor var kvinnene? | isbn = 8205120161 | forlag = Gyldendal Norsk Forlag | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007070601031 | side = 76 }}</ref>

NKF beskriver seg som «Norges eldste og ledende organisasjon som kjemper for jenters og kvinners menneskerettigheter, og for likestilling» og oppgir at «NKF har i stor grad kjempet frem likestillingen i Norge og det statlige apparatet og lovverket som er knyttet til det».<ref name="om" /> I tråd med røttene i 1800-tallets [[liberal feminisme|liberale kvinnesaksbevegelse]] har NKF alltid fokusert på politisk og rettslig [[reform]] og sett det som sin viktigste oppgave å være påvirker overfor myndighetene gjennom en konstruktiv dialog om politikkutforming. NKF-leder og høyesterettsdommer [[Karin Bruzelius]] har kalt det «et realistisk, nøkternt syn på praktisk kvinnesak».<ref name="Lønnå-1996-1">Lønnå (1996) s. 250</ref> [[Margarete Bonnevie]] sa at NKF skal arbeide for løsninger som er til beste for alle kvinner og samfunnet, «være kapteinen som holder stø kurs» i likestillingskampen og «trekke opp hovedlinjene som skal følges og søke å få regjering, storting og kommunestyrer til å gjennomføre de reformer som er påkrevd».<ref name=morgenbladet1946 /><ref name=dagbladet1946 /> NKF-leder [[Kari Skjønsberg]] uttalte at NKFs oppgave er å «øve press på myndighetene for å oppnå større likestilling».<ref name=Lønnås249/> Arbeidet for konkrete politiske reformer, som stemmerett og senere andre formelle rettigheter, har alltid stått sentralt for NKF. NKF hadde fra begynnelsen nære bånd til regjeringspartiet Venstre, som da var Norges største parti; også fra 1970-årene fikk NKFs synspunkter stort gjennomslag i offentlig politikk og i det statlige likestillingsapparatet som ble dannet etter initiativ fra NKF, og som også i stor grad ble preget av NKFs politiske tradisjon, ikke minst gjennom Eva Kolstads arbeid som likestillingsombud. NKFs likestillingslinje stod i motsetning til de venstreradikale kvinneorganisasjonene i 1970-årene; et eksempel på dette er at NKF var den eneste kvinneorganisasjonen som støttet innføringen av [[likestillingsloven]], som NKF regnet som en stor seier. NKF skilte seg også ut gjennom de nære båndene til [[Likestillingsombudet]] og den offisielle likestillingspolitikken.

NKF forstår seg ifølge [[Aslaug Moksnes]] som en kvinne''saks''organisasjon og ikke som en kvinneorganisasjon. Dette skillet har alltid vært viktig for NKF, både fordi målet for kvinnesaksbevegelsen er et likestilt samfunn og foreningen primært står for likestillingspolitikk, og fordi foreningen aldri har vært en organisasjon bare for kvinner, men for alle som støtter foreningens politiske mål. NKF har stort sett medlemmer med partipolitisk tilhørighet fra [[sentrum-venstre]] til [[sentrum-høyre]], og dessuten mange medlemmer uten partipolitisk tilhørighet; NKF har særlig hatt profilerte medlemmer med tilhørighet i partier som [[Venstre]], [[Frisinnede Venstre]], [[Høyre]], [[Arbeiderpartiet]], [[Senterpartiet]], [[SV]] og [[MDG]]. Venstre har tradisjonelt vært dominerende i NKF, fra etableringen og frem til 1970-årene. NKF har også hele tiden hatt et visst innslag av progressive Høyrefolk. Fra 1960- og 1970-årene fikk NKF gradvis et større innslag av medlemmer med tilhørighet i Arbeiderpartiet. Partiløse eksperter, som høyesterettsdommerne [[Lilly Bølviken]] og [[Karin M. Bruzelius]], er også et viktig innslag i NKFs medlemsmasse og ledelse.<ref name="om" /> NKFs medlemsmasse gjenspeiler Zhang og Rios' funn om at den liberale feminismen primært henter oppslutning fra middelklassekvinner som er «mainstream» og ikke i opposisjon til de rådende sosiale strukturene i liberale stater.<ref name=ZhangRios>{{cite journal |last1=Zhang |first1=Y. |last2=Rios |first2=K. |title=Understanding Perceptions of Radical and Liberal Feminists: The Nuanced Roles of Warmth and Competence |journal=Sex Roles|date=2021 |doi=10.1007/s11199-021-01257-y}}</ref>

Politikken i kvinnesaksbevegelsen kommer i mye større grad fra oven, med en forankring dels i kvinnesaksbevegelsens progressive idégrunnlag med forankring i menneskerettighetene og det liberale demokratiet – herunder kvinnesaksbevegelsens likestillingspolitikk – og dels i teknokratisk ekspertise. Dette har lang tradisjon både i NKF og IAW. [[Margarete Bonnevie]] sa at en kvinnesaksorganisasjon gjerne kunne være en «elitetropp», bare den arbeider effektivt.<ref name=Lønn127/> Dette henger sammen med et tradisjonelt syn på eliten som de viktigste endringsagentene, som også kjennetegner IAWs «ovenfra-og-ned-tilnærming» til arbeidet for progressive reformer.<ref name=Gerdov/> I NKF er det tradisjon for at ledelsen går foran for å gjennomføre progressiv politikk og veilede medlemmene om kvinnesaksbevegelsens politikk og idégrunnlag, og sentralstyret har alltid vært den mest progressive kraften i foreningen.

I tråd med foreningens likestillingslinje er NKF prinsippfaste motstandere av kvinneseparatisme. NKF er tradisjonelt opptatt av at alle samfunnets arenaer skal være like åpne for alle uansett kjønn, at forholdet mellom kjønnene skal være preget av samarbeid og av at kvinnene skal ha en naturlig plass i de arenaer som har vært dominert av menn. [[Gina Krog]] uttalte på kvinnesaksmøtet i 1903 at «tanken om en kvindernes bygning [har] aldrig tiltalt mig det mindste. Hvorfor skal vi have en speciel kvindernes bygning? I næsten alle samfundets bygninger har vi jo faaet indpas, i universitetet giver vi ikke bare gjæsteroller. I kommunen er vi kommen ind. Naar vi nu har faaet alle disse bygninger aabnet for os, saa mener jeg, vi skal ikke have nogen særlig kvindernes bygning. Jeg synes, det er noget ringe ved dette. Mændenes bygning! Hvis man byggede en bygning for mænd! Det er ikke tiltalende. Man tænke sig bare!».<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1903 | tittel = Referat fra Nordisk kvindesagsmøde | utgivelsessted = Kristiania | forlag = Foreningen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015112708155 | side = |sitat=Frk. G. Krog: [...] tanken om en kvindernes bygning [har] aldrig tiltalt mig det mindste. Hvorfor skal vi have en speciel kvindernes bygning? I næsten alle samfundets bygninger har vi jo faaet indpas, i universitetet giver vi ikke bare gjæsteroller. I kommunen er vi kommen ind. Naar vi nu har faaet alle disse bygninger aabnet for os, saa mener jeg, vi skal ikke have nogen særlig kvindernes bygning. Jeg synes, det er noget ringe ved dette. Mændenes bygning! Hvis man byggede en bygning for mænd! Det er ikke tiltalende. Man tænke sig bare! }}</ref>

====Vedtekter====
NKF har i det meste av sin historie hatt relativt vage vedtekter, noe som stort sett har vært et bevisst valg. Vedtektene har gjerne gitt begrenset konkret veiledning om foreningens politikk og ofte vært relativt gamle. Den politiske plattformen omfatter derfor vedtektene tolket i en samtidskontekst og sett i sammenheng med den større liberale, likestillings- og menneskerettsorienterte politiske tradisjonen NKF og kvinnesaksbevegelsen står i. Kvinnesaksbevegelsen er en internasjonal bevegelse, og NKFs internasjonale tilknytning og familie i kvinnesaksbevegelsen er en svært viktig inspirasjonskilde. NKFs formål kan derfor ikke ses isolert fra kvinnesaksbevegelsens grunnleggende ideer og [[etikk]], altså bevegelsens menneske- og samfunnssyn. NKF har også godtatt og sluttet seg til moderorganisasjonen [[International Alliance of Women]]s (IAW) prinsipper (se nedenfor), som forankrer kvinnesaksbevegelsens arbeid i menneskerettighetene og vektlegger deres universelle natur.

Den opprinnelige formålsbestemmelsen, fra 1884 til 1936, var å «virke for at skaffe Kvinden den hende tilkommende Ret og Plads i Samfundet». [[Hagbart Berner]] gikk bevisst inn for en bred, samlende og lite konkret bestemmelse. For [[Gina Krog]] og majoriteten som etterhvert vant frem i NKF var et likestilt samfunn – full politisk og juridisk likestilling – hovedmålet og det var slik foreningen etterhvert tolket også den opprinnelige formålsparagrafen. Derfor gikk NKF etter noen år også inn for stemmerett på like vilkår, og engasjerte seg for likestilling i utdanning og arbeidsliv.<ref name=Lønnå-passim />

I 1936 fikk NKF nye, for sin tid svært moderne vedtekter skrevet av [[Margarete Bonnevie]] med en formålsparagraf om å «virke for kvinners fulle likestilling med menn i stat og samfund» og en definisjon av foreningens arbeidsform som «innflytelse på lovgivningen, og samarbeid med myndighetene».<ref name=Lønnå-passim />

Fra 1946 hadde NKF som formålsparagraf at «Norsk Kvinnesaksforening er en partipolitisk nøytral landsorganisasjon hvis formål er å virke for at kvinner på like fot med mennene får gjøre sin fulle innsats på alle samfunnslivets og arbeidslivets felter». Foreningen ønsket da en mer forsonlig formålsparagraf som vektla kvinners positive innsats i samfunns- og arbeidslivet. NKFs likestillingspolitikk og mange av de sentrale elementene i Bonnevievedtektene var også nedfelt i foreningens arbeidsprogram og ble videreført som en tradisjon som supplerte vedtektene. Også 1946-vedtektene var bevisst generelle, slik at de også i fremtiden kunne tolkes i en samtidskontekst.

Gjennom hele 1970-årene og frem til 1983 var formålet beskrevet som å arbeide for likestilling gjennom «reformer og lovendringer slik at kvinner og menn skal ha de samme muligheter i samfunnet» og «like rettigheter og plikter i hjem, yrkesliv og samfunn».<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1972 | tittel = Gyldendals store konversasjonsleksikon | isbn = 8205002681 | utgivelsessted = | forlag = Gyldendal Norsk Forlag | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011082908043 | side = }}</ref><ref>''[[Kvinnesaksnytt]]'', særtrykk, nr. 2</ref>

Dagens vedtekter er fra 1983, og har et likestilt samfunn som foreningens overordnede mål. NKF bruker videre begrepet kvinners frigjøring i betydningen jenters og kvinners ''rettigheter'' og dermed også individuelle utfoldelsesmuligheter, i tråd med foreningens og [[liberal feminisme|kvinnesaksbevegelsens]] politiske tradisjon, informert av en menneskerettstenkning og liberale idealer om [[frihet]] og likhet; begrepet kvinnesak betyr også kvinners rettigheter (som også er tydelig av den engelske oversettelsen av Norsk Kvinnesaksforening, ''Norwegian Association for Women's Rights''). Utgangspunktet er fortsatt kvinner som likeverdige statsborgere i den liberale staten, og det er dermed en liberal forståelse av frihet og frigjøring som legges til grunn. Begrepet har blitt brukt i denne betydningen i kvinnesaksbevegelsen siden 1800-tallet. [[Eva Kolstad]] skrev i 1959 at kvinnesak er «en kamp for større menneskelige utfoldelsesmuligheter, for videre åndelig frigjøring».<ref name=Kolstad1959/> NKF bruker dermed begrepet i en annen betydning enn politiske bevegelser på venstresiden, og begrepet har for NKF aldri betydd antikapitalisme og heller ikke stått i noe motsetningsforhold til NKFs likestillingspolitikk, liberaldemokratiske forankring eller menneskerettsorientering. Begrepet kom inn i NKFs handlingsplan i 1978 under de forrige vedtektene som presiserte at kvinners frigjøring skal oppnås gjennom «reformer og lovendringer slik at kvinner og menn skal ha de samme muligheter i samfunnet» og føre til et likestilt samfunn. Som tidligere vedtekter må vedtektene tolkes i en samtidskontekst, i lys av at de er forholdsvis vage. Vedtektene ble skrevet i en tid med et mindre mangfoldig samfunn, og NKFs ledelse har i lang tid lagt til grunn at vedtektene skal leses som at NKF arbeider for ''alle'' jenters og kvinners rettigheter. [[Aslaug Moksnes]] uttalte i 2007 at «det er vår kamp for menneskerettigheter, også for kvinner» som må stå i fokus for NKF.<ref name=Kvinnesaksnytt2007/> Foreningen har gradvis også viet ulike minoritetsgrupper blant kvinner mer oppmerksomhet, og har stått for et klart [[interseksjonalitet|interseksjonelt]] perspektiv over lang tid.

NKFs internasjonale moderorganisasjon [[International Alliance of Women]] (IAW) og NKFs søsterorganisasjoner i IAW-familien har alltid vært viktige inspirasjonskilder for NKF, og vedtektene må ses i sammenheng med den bredere tradisjonen NKF står i internasjonalt. Prinsippene for IAW, vedtatt i 1904 og som NKF sluttet seg til i 1937 da NKF formelt ble tatt opp som medlem, slår fast at alle mennesker uansett kjønn «er født frie og uavhengige […] med samme intelligens og ferdigheter, og med like stor rett til individuelle rettigheter og frihet» og at forholdet mellom kjønnene skal være preget av «gjensidig avhengighet og samarbeid, og at undertrykkelsen av det ene kjønns rettigheter og frihet» skader hele menneskeheten. IAWs moderne arbeid er også informert av to nye prinsipper organisasjonen har vedtatt: «Kvinnesak er menneskerettigheter» og «menneskerettigheter er universelle, udelelige og gjensidig avhengige».<ref name=iawprinciples>{{Kilde www |url =https://www.womenalliance.org/principles-and-constitution/ |tittel =Principles and Constitution |besøksdato = 2022-12-05 |utgiver =[[International Alliance of Women]] }}</ref> Det liberale demokratiet er en grunnleggende forutsetning for kvinnesaksbevegelsen. Dette ble uttrykt i IAWs tidsskrift ''International Women's News'' i 1946 som at «støtte til FN og demokratiet må være i fremste rekke i vårt program».<ref name=Gerdov/> Tidligere IAW-president [[Marion Böker]] sa i 2023 at det for kvinnesaksbevegelsen er nødvendig å arbeide på grunnlag av menneskerettighetene, som er universelle og udelelige, forsvare demokratiske verdier og kjempe for en inkluderende kvinnebevegelse.<ref name=boeker/> NKF henter også i særlig grad inspirasjon fra sine nærmeste søsterorganisasjoner gjennom mer enn hundre år, de andre nordiske kvinnesaksforeningene som er del av IAW: [[Dansk Kvindesamfund]], [[Kvenréttindafélag Íslands]] (KRFÍ) og [[Fredrika Bremer-förbundet]]. Fredrika Bremer-förbundet har som formålsparagraf å «förverkliga jämställdhet mellan kvinnor och män med samma möjligheter, rättigheter och samma skyldigheter i hem, yrkesliv och samhälle».<ref>{{Kilde www |url =https://fredrikabremer.se/om-oss/stadgar/ |tittel =Våra stadgar |besøksdato = 2022-12-05 |utgiver =[[Fredrika Bremer-förbundet]] |dato = }}</ref> Den formålsparagrafen NKF hadde frem til 1983 var selv direkte inspirert av Fredrika Bremer-förbundets formålsparagraf. KRFÍ har idag som formålsparagraf å arbeide for «kvinners rettigheter og likestilling av alle kjønn i alle deler av samfunnet» og mot «alle former for diskriminering» på «grunnlag av menneskerettighetene», som følge av et arbeid med å fornye vedtektene i det 21. århundre.<ref name=kvenrett>{{cite web |title=Mission Statement |url=https://kvenrettindafelag.is/en/about-us/mission-statement/|publisher= [[Kvenréttindafélag Íslands]]|archiveurl=https://web.archive.org/web/20220107052436/https://kvenrettindafelag.is/en/about-us/mission-statement/|archivedate=2022-01-07|access-date=2022-01-07}}</ref> KRFÍ – som har vært den mest aktive og ambisiøse kvinnesaksforeningen i Norden siden slutten av 2010-årene – er den eneste nordiske kvinnesaksforeningen som har gjennomført en fullstendig modernisering av sin formålsparagraf de siste 40 årene, men KRFÍs nye formålsparagraf er også i tråd med søsterorganisasjonenes selvforståelse i det 21. århundre og hvordan også gamle formålsparagrafer i andre kvinnesaksforeninger som NKF skal leses idag – i lys av samfunnsutviklingen og samtiden.

===Begrepene «kvinnesak» og «feminisme»===
NKF tilhører kvinnesaksbevegelsen – også kalt den borgerlig-liberale kvinnesaksbevegelsen. Den politiske tradisjonen NKF står i har i moderne tid også blitt omtalt som [[liberal feminisme]]. NKF har sin egen forståelse av begrepene [[kvinnesak]] og [[feminisme]] i tråd med dette. For NKF ''betyr'' kvinnesak den kampen som kvinner kjemper sammen med menn og andre kjønn for [[likestilling|et likestilt samfunn]]; NKF-leder [[Karin M. Bruzelius]] har uttalt at NKF med «kvinnesak» «faktisk egentlig mener [[likestilling]]».<ref name=Lønnå1996s250/> For NKF er det videre helt grunnleggende at denne kampen skjer på grunnlag av det [[Liberalt demokrati|liberale demokratiet]] og [[menneskerettigheter|menneskerettighetene]], slik det også er nedfelt i [[International Alliance of Women|IAWs]] prinsipper og praksis.

Personer utenfor kvinnesaksbevegelsen misforstår noen ganger hva begrepet kvinnesak betyr – i alle fall for NKF og kvinnesaksbevegelsen – og tror det er en form for (kjønns)sjåvinisme på vegne av kvinner, eller til og med en form for separatisme. Ingenting kunne være fjernere fra kvinnesaksbevegelsens politiske tradisjon, liberale samfunnssyn og vekt på at kvinnesak er en felles kamp for et likestilt samfunn, forankret i respekt for alle medmennesker, og i menneskerettighetene. Kvinnesaksbevegelsen har vært oppmerksom på at begrepet noen ganger blir misforstått, og NKF har diskutert å erstatte begrepet med likestilling i foreningens navn, noe Trondhjems Kvinnesaksforening ivret for i 1977.<ref name=Kvinnesaksnytt1978/> Kvinnesaksbegrepet ble beholdt på grunn av sin lange tradisjon og fordi kvinnesaksbevegelsen mener det er viktig å holde fast på begrepets opprinnelige, liberale betydning.

Begrepet [[feminisme]] er relativt nytt og ble f.eks. i ''Aschehougs Konversasjonsleksikon'' fra 1956 omtalt som et «mindre heldig» begrep for «kvinneemansipasjonen».<ref>«Feminisme», Aschehougs Konversasjonsleksikon, 1956</ref> Den norske kvinnesaksbevegelsen representert ved NKF holdt gjennom 1970-årene fast på et begrepsmessig skille mellom kvinnesak og feminisme, og sentrale ledere i NKF mente så sent som i 1980 at feminismebegrepet kunne «skape unødige motsetningsforhold til menn» og ikke var et begrep som passet så godt i NKF, mens kvinnesak ble forstått av NKF som et mer nøytralt navn på kampen for likestilling.<ref name=Trætteberg1980/> I løpet av 1980-årene ble feminismebegrepet imidlertid etablert på norsk og andre språk som en relativt nøytral betegnelse på kampen for kvinners rettigheter i allmennspråket. Det som på norsk tradisjonelt ble kalt kvinnesak er i moderne språkbruk internasjonalt ofte kalt [[liberal feminisme]], forstått som en bred hovedstrømning innen feminismen som arbeider for likestilling gjennom politiske, rettslige og sosiale [[reform]]er innenfor rammen av det [[liberalt demokrati|liberale demokratiet]]; denne begrepsbruken har røtter først og fremst i engelsk.<ref>Maynard, Mary (1995). «Beyond the 'big three': the development of feminist theory into the 1990s». ''Women's History Review''. 4 (3): 259–281. doi:10.1080/09612029500200089.</ref> Når NKF og kvinnesaksbevegelsen bruker feminismebegrepet er det som et (moderne) synonym til kvinnesak, og betyr kampen for et likestilt samfunn i tråd med kvinnesaksbevegelsens idégrunnlag forankret i menneskerettighetene og det liberale demokratiet.

===Kjernesaker===
NKF arbeider for politiske rettigheter, juridisk likestilling og representasjon av kvinner i politikken, likestilt [[utdanning]], [[Lønnsarbeid|arbeidsliv]] og økonomisk rettferdighet mellom kjønnene, for styrking av kvinne- og likestillingsperspektivet i [[Norges utenrikspolitikk|utenriks-, sikkerhets- og utviklingspolitikk]], seksuelle og reproduktive rettigheter, mot [[vold mot kvinner]], og for kjønns- og seksualitetsmangfold som vesentlig side av kvinners menneskerettigheter og kjønnslikestilling i et moderne samfunn.

====Politiske rettigheter, juridisk likestilling og representasjon av kvinner i politikken====
[[File:Gina Krog and Randi Blehr.jpg|thumb|Karikaturen «Det nye Ministerium – Kvinderne ved roret» av [[Gustav Lærum]] i ''[[Vikingen (tidsskrift)|Vikingen]]'' fra 1907 da kvinner fikk begrenset stemmerett ved stortingsvalg. NKFs stifter [[Gina Krog]] (t.v.) som handels- og sjøfartsminister og NKF-leder [[Randi Blehr]] som utenriks- og finansminister]]

Politiske rettigheter, juridisk likestilling og representasjon av kvinner i politikken er NKFs viktigste tradisjonelle hovedsak. Etter at fulle politiske rettigheter ble oppnådd i 1913 da kvinner fikk full stemmerett, har NKF arbeidet for representasjon av kvinner i politikken, blant annet på Stortinget, i regjeringen og i lokal- og fylkespolitikken. De første kvinnene som møtte på Stortinget var medlemmer av NKF, og NKF fikk i 1940-årene gjennomslag for sitt krav om representasjon av kvinner i regjeringen, der NKF-medlemmet [[Aaslaug Aasland]] også ble den første kvinnen som fungerte som statsminister i 1953. Siden har NKF arbeidet målrettet for en kjønnsbalansert sammensetning av regjeringen og andre politiske organer, og for å oppmuntre kvinner til å påta seg politiske verv.<ref name=Lønnå-passim />

====Likestilt utdanning, arbeidsliv og økonomisk rettferdighet====
Likestilt [[utdanning]], [[Lønnsarbeid|arbeidsliv]] og økonomisk rettferdighet mellom kjønnene er tradisjonelt NKFs viktigste sak ved siden av politiske rettigheter. [[Jenters og kvinners utdanning|Jenters og kvinners tilgang til utdanning]] var den første saken kvinnesaksbevegelsen og dens tidligste forløpere arbeidet for, og bidro til etableringen av bevegelsen og NKF. Foreningen har arbeidet for å få slutt på kjønnssegregert undervisning og lover, offentlig politikk og holdninger som forhindrer likestilling i arbeidslivet. I 1950-årene fikk foreningen i nært samarbeid med [[Venstre]] gjennomslag for avviklingen av ordningen med [[samskatt]], som gjorde at det i mange tilfeller ikke lønte seg for gifte kvinner å være yrkesaktive. Lik lønn for likt arbeid står også sentralt i NKFs politikk.<ref name=Lønnå-passim />

====Utenriks- og utviklingspolitikk====
[[Utenrikspolitikk|Utenriks]]- og utviklingspolitikk har lenge vært et viktig fokus for NKF, i tråd med den liberale kvinnesaksbevegelsens vekt på internasjonalt samarbeid. Foreningens hovedfokus i utenriks- og utviklingspolitikken er styrking av alle jenters og kvinners rettigheter, særlig gjennom internasjonale organisasjoner og samarbeidsmekanismer. NKF og moderorganisasjonen [[International Alliance of Women]] (IAW) har et [[liberal internasjonalisme|liberalt internasjonalistisk]] grunnsyn, engasjerte seg tidlig i [[Folkeforbundet]] og har idag stort fokus på [[FN]]-systemet; i IAWs tidsskrift ''International Women’s News'' het det i 1946 at «støtte til FN og demokratiet må være i fremste rekke i vårt program».<ref name=Gerdov/> NKF hadde en sentral rolle i utviklingen av [[Kjønn og utvikling|kvinnerettet utviklingspolitikk]] og var blant de viktigste initiativtakerne til [[Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål]]. NKF støtter hovedlinjene i norsk [[Norges utenrikspolitikk|offisiell utenriks-, sikkerhets- og utviklingspolitikk]]. NKF har i det 21. århundre også stilt seg positiv til ideen om en [[interseksjonalitet|interseksjonell]], [[feministisk utenrikspolitikk]], opprinnelig vedtatt av den svenske regjeringen i 2014, og slik den også fremmes av den tyske regjeringen og organisasjoner som [[Centre for Feminist Foreign Policy]]. NKF har aldri vært en pasifistisk organisasjon og grunnla tvert imot [[Norske Kvinners Sanitetsforening]] for å støtte det norske forsvaret; foreningen hadde følgelig også et mer forsvarsvennlig ståsted og et mer positivt syn på vestlig sikkerhetspolitikk i sin alminnelighet under den kalde krigen enn de venstreorienterte kvinneorganisasjonene. Moderorganisasjonen IAW var klart provestlig og arbeidet fra 1946 aktivt for å demme opp for kommunismen i utviklingsland.<ref name=Gerdov/> NKFs tverrpolitiske ståsted medførte at NKF stilte seg bevisst og gjennomført nøytral til mange politiske spørsmål av mer generell natur som ikke var knyttet til likestilling og som det var uenighet om i foreningens politiske nedslagsfelt fra sentrum-venstre til sentrum-høyre. F.eks. har NKF alltid vært nøytral til norsk medlemskap i [[EU]] og har hatt profilerte medlemmer som både var tilhengere og motstandere av EU-medlemskap; NKF-leder [[Clara Ottesen]] var f.eks. sentralstyremedlem i [[Europabevegelsen]] samtidig som hun var leder i NKF rett før [[Folkeavstemningen om Norges tilslutning til EF 1972|EF-avstemningen i 1972]]. Ottesens etterfølger som NKF-leder [[Kari Skjønsberg]] uttalte at «vi kunne ikke gå ut mot EF. Det ville splittet foreningen». NKF ville heller ikke støtte kampanjer mot [[atomkraft]] i 1970-årene, siden dette kom i konflikt med norsk sikkerhetspolitikk og NKF mente det ikke var relevant for kvinnesaken.<ref>Lønnå (1996) s. 250</ref>

====Seksuelle og reproduktive rettigheter====
NKF støtter trygg tilgang på [[abort]], [[prevensjon]] og [[seksualundervisning]] for alle. Foreningen tok initiativet til etableringen av det som nå er [[Sex og Politikk]]. I tråd med den liberale kvinnesaksbevegelsens fokus på den ''offentlige'' sfæren – som politiske og juridiske rettigheter – mente NKF opprinnelig i stor grad at seksualitet var en privatsak, og engasjerte seg lenge lite i disse spørsmålene. Det viktigste unntaket var [[abort]]saken, der NKF-lederne [[Margarete Bonnevie]] og [[Dakky Kiær]] fra 1930-årene var opptatt av reform av abortlovgivningen og der NKF til slutt gikk inn for selvbestemt abort i 1970, en sak som bidro til et brudd med [[Norske Kvinners Nasjonalråd]] og som også var kontroversiell internt i NKF den gangen.<ref>Lønnå (1996) s. 241ff</ref> I tråd med den gradvise endringen av synet på seksuelle og reproduktive rettigheter i samfunnet begynte NKF fra 1960- og 1970-årene etterhvert også å engasjere seg i dette på et mer overordnet nivå. NKF var lenge svært skeptisk til å engasjere seg mot pornografi, og vektla at foreningen ikke kan tas til inntekt for et seksualfiendtlig moralsyn. Samtidig har foreningen tatt avstand fra utnytting og den kjønnsdiskriminerende siden ved pornografi, men forsøkt å finne en nyansert middelvei i spørsmålet. På den annen side står ikke dette spørsmålet like sentralt for NKF som det gjør for de radikale kvinneorganisasjonene, og NKF har primært arbeidet med saken i et lov- og forskriftsperspektiv, i tråd med sin vanlige arbeidsmetode. Temaet mistet ved inngangen til 1990-årene også mye av betydningen det hadde hatt i bredere feministisk diskusjon i 1970- og 80-årene. Temaet har heller aldri stått særlig sentralt for NKFs moderorganisasjon IAW.

====Vold mot kvinner====
{{Se også|International Alliance of Women#Vold mot kvinner}}

NKF arbeider mot [[vold mot kvinner]] i Norge og internasjonalt, herunder [[vold i nære relasjoner]] og konfliktrelatert vold. Foreningen var engasjert i arbeidet mot vold mot kvinner allerede på 1800-tallet, men lenge stod politiske og økonomiske rettigheter mer i forgrunnen. Fra 1980-årene har arbeidet mot vold mot kvinner fått mer oppmerksomhet i NKF. NKF har vært mest opptatt av den rettslige reguleringen og arbeidet med internasjonale konvensjoner på feltet, og har i dette spørsmålet hatt et nært samarbeid med det [[kvinnerett]]slige fagmiljøet som i stor grad består av NKF-medlemmer. NKF var på 1800-tallet sentral i arbeidet med å få slutt på [[offentlig prostitusjon]] i Christiania, som skildret i romanen ''[[Albertine (roman)|Albertine]]'', og støttet innføringen av [[sexkjøpsloven]] i 2008. NKFs standpunkt er i tråd med den [[liberal feminisme|liberale feminismen]]s tradisjonelle motstand mot prostitusjon «først og fremst fordi mye av det involverer tvang og valg som ikke er autonome»,<ref>{{Kilde bok
 | ref= 
 | forfatter= Alan Soble
 | utgivelsesår= 2006
 | tittel= Sex from Plato to Paglia
 | bind=A-L
 | sitat=Contemporary liberal feminists object to prostitution and pornography primarily because much of it involves coercion and choices that are not autonomous
 | utgivelsessted=
 | forlag=
 | side=336
 | isbn=
 | id=
 | språk=
 | kommentar=
 | url=
 }}</ref> og har derfor en mer pragmatisk enn ideologisk begrunnelse. Kvinnesaksbevegelsen deler ambisjonen om å motvirke menneskehandel og forhold som bidrar til å tvinge kvinner og andre kjønn ut i prostitusjon, men legger vekt på å lytte til forskningsmiljøer på feltet, anerkjenner at spørsmålet om kriminalisering er sammensatt – som diskutert av [[Anne Hellum]] og medforfattere<ref>{{kilde bok |etternavn=Hellum |fornavn=Anne|forfatterlenke= Anne Hellum |etternavn2=Sandvik |fornavn2=Kristin Bergtora|etternavn3=Skilbrei |fornavn3=May-Len |forfatterlenke3=May-Len Skilbrei |redaktør-etternavn=Ikdahl |redaktør-fornavn=Ingunn|redaktør-lenke=Ingunn Ikdahl|tittel=Kjønn og rett: kvinne-, kjønns- og likestillingsperspektiver i jusstudiet |dato=2022 |utgiver=Cappelen Damm |side=361–391 |url=https://press.nordicopenaccess.no/index.php/noasp/catalog/book/164 |kapittel=Kjønn, makt og rett: Samfunnsfaglige perspektiver på og i kvinneretten}}</ref> – og vektlegger at det må kunne diskuteres på en nyansert og faglig måte, også i et menneskerettsperspektiv. Kvinnesaksbevegelsen forstår dermed sitt perspektiv som dialogorientert, og har et åpent sinn om hvilke tiltak som har best påvist effekt i å hjelpe utsatte. Professor i kjønnsforskning og NKF-medlem [[Harriet Bjerrum Nielsen]] pekte på at NKFs og kvinnesaksbevegelsens brede og liberale tradisjon og udogmatiske tilnærming til bl.a. debatter om porno og prostitusjon skiller seg fra radikalfeministers mer ideologiske ståsted i slike debatter, og understreket – karakteristisk for mange i kvinnesaksbevegelsen i dette spørsmålet – at hun ikke ønsket å «bli tvunget til å ta standpunkt» i slike debatter som hun «ikke mener noe om».<ref name=Aurdal/> Kvinnesaksbevegelsen har i tråd med dette og sin vekt på et menneskerettsperspektiv vært villig til å lytte til ulike synspunkter i spørsmålet, med hovedfokus på å motvirke menneskehandel og utnytting, og tilhører dermed ingen av de to ideologiske fløyene [[May-Len Skilbrei]] diskuterer i sitt kapittel om rettighetskamper på prostitusjonsfeltet, som hun kaller «overlevendebevegelsen» og «sexarbeiderbevegelsen».<ref>{{kilde bok |etternavn=Skilbrei |fornavn=May-Len|forfatterlenke=May-Len Skilbrei |redaktør-etternavn=Ikdahl |redaktør-fornavn=Ingunn |redaktør-lenke=Ingunn Ikdahl|redaktør-etternavn2=Strand |redaktør-fornavn2=Vibeke Blaker |redaktør-lenke2=Vibeke Blaker Strand|title=Rettigheter i velferdsstaten: Begreper, trender, teorier |dato=2016 |utgiver=Gyldendal Juridisk |side=183–202 |kapittel=Rettighetskamper i prostitusjonsfeltet: Hvem sin rett til hva står på spill?}}</ref> NKFs moderorganisasjon [[International Alliance of Women|IAW]] har selv [[International Alliance of Women#Vold mot kvinner|en relativt nøytral]], «FN-orientert» tilnærming (på linje med [[UN Women]]s erklærte nøytralitet<ref>{{Kilde www |url =https://www.passblue.com/2019/11/11/un-women-declares-its-neutrality-in-the-sex-trade-debate/ |tittel =UN Women Declares Its Neutrality in the Sex Trade Debate |besøksdato = 2024-07-20 |verk =Passblue |dato = }}</ref>) og [[International Alliance of Women#Medlemsorganisasjoner|NKFs søsterorganisasjoner]] er delt i kriminaliseringsdebatten (i den grad de har et ståsted i debatten, noe som ikke gjelder alle); noen av de største søsterorganisasjonene, som [[Deutscher Frauenring]], er f.eks. aktivt mot. Også NKFs amerikanske pendant [[National Organization for Women]], den største organisasjonen som deler politisk tradisjon med NKF, har vært svært delt i spørsmålet.<ref>{{Kilde www |url =https://www.thedailybeast.com/the-national-organization-for-women-is-tearing-itself-apart-over-sex-work |tittel =A War Over Sex Work is Raging Inside The Nation’s Biggest Feminist Group |besøksdato = 2024-03-04 |verk =The Daily Beast |dato = }}</ref> Mange organisasjoner som tradisjonelt står NKF nær og som deler NKFs menneskerettsorienterte idégrunnlag (som generelle menneskerettsorganisasjoner som f.eks. [[Amnesty International|Amnesty]]) eller som NKF selv etablerte (som [[Sex og Politikk]]), og mange av partiene og de tilknyttede kvinnepolitiske miljøene i NKFs politiske nedslagsfelt 
– som progressiv, menneskerettsorientert tverrpolitisk organisasjon med tradisjonelt tyngdepunkt i [[Venstre]] og som idag søker å representere spennet fra «Høyre til SV» – er kritiske til kriminalisering fra et menneskerettsperspektiv – det gjelder spesielt de kvinnepolitiske organisasjonene på borgerlig side som [[Norges Venstrekvinnelag]] og Høyres kvinneforum – og generelt har debatten om temaet i 2010- og 2020-årene vært preget av utvikling nasjonalt og internasjonalt, både innen kvinnesaksbevegelsen, andre nært allierte (menneskeretts)bevegelser og i kvinnerettslige/menneskerettslige og samfunnsvitenskapelige forskningsmiljøer, og bidratt til at kvinnesaksbevegelsen – herunder NKFs familie av søsterorganisasjoner i IAW – rommer ulike perspektiver på og vektlegger en nyansert og faglig forankret debatt om temaet. For den likestillingsorienterte kvinnesaksbevegelsen er spørsmålet dermed mindre ideologisk enn det er for de fløyene Skilbrei diskuterer, og i større grad et pragmatisk spørsmål om hva som er effektive strategier for å hjelpe utsatte ut av prostitusjon og bekjempe menneskehandel, og for kvinnesaksbevegelsen som menneskerettsorientert bevegelse er menneskerettighetene alltid et sentralt utgangspunkt, i dette som i andre spørsmål.<ref name=Kvinnesaksnytt2007/> For kvinnesaksbevegelsen, som tradisjonelt har fokusert mest på politiske og økonomiske rettigheter og som har hele samfunnet som fokus, står samtidig dette temaet ikke like sentralt som det gjør for de bevegelsene Skilbrei diskuterer, slik også Nielsen er inne på.<ref name=Aurdal/>

====Kjønns- og seksualitetsmangfold og antigenderbevegelsen====
{{Se også|International Alliance of Women#Kjønns- og seksualitetsmangfold}}
{{sitat|Vi støtter op om alle initiativer der fremmer homo- og transkønnedes rettigheder (...) vi ser LGBTQA som nære allierede i kampen mod ulighed og vi kæmper sammen for et samfund, hvor køn og seksualitet ikke på nogen måde skal kunne begrænse et individ|[[Dansk Kvindesamfund]], NKFs nærmeste søsterorganisasjon siden 1884<ref name=danskkvindesamfund/>}}

[[Fil:Dansk Kvindesamfund banner 1887.jpg|thumb|NKFs nærmeste søsterorganisasjon siden 1884, [[Dansk Kvindesamfund]], har uttalt at foreningen tar [[homofobi]] og [[transfobi]] svært alvorlig og at «vi støtter op om alle initiativer der fremmer homo- og transkønnedes rettigheder (...) vi ser LGBTQA som nære allierede i kampen mod ulighed og vi kæmper sammen for et samfund, hvor køn og seksualitet ikke på nogen måde skal kunne begrænse et individ».<ref name=danskkvindesamfund/>]]
NKF tilhører den tradisjonelt [[Liberal feminisme|«borgerlig-liberale» kvinnesaksbevegelsen]], en internasjonal bevegelse som står i en [[menneskerettigheter|menneskeretts]]orientert og [[progressiv]] politisk tradisjon og dermed har individets rettigheter som utgangspunkt. Kvinnesaksbevegelsen ser på et likestilt samfunn som feminismens eller kvinnesakens overordnede mål og arbeider gjennom konstruktive reformer for å fremme alle jenters og kvinners menneskerettigheter og oppnå likestilling. For kvinnesaksbevegelsen handler kvinnesak ifølge [[Eva Kolstad]] først og fremst om å skape «et samfunn hvor individuelle anlegg skal bestemme den enkeltes vei, ikke sosiale normer og overlevde tradisjoner» og Kolstad sa at kvinnesak er «en kamp for større menneskelige utfoldelsesmuligheter» og noe som angår hele samfunnet.<ref name=Kolstad1959/> Kvinnesaksbevegelsen er tradisjonelt opptatt av at kvinner ''først og fremst'' er mennesker og skal kunne delta i alle samfunnets arenaer, uten å bli redusert til sitt kjønn. NKFs stifter [[Gina Krog]] stod for en konsekvent og prinsippfast likestillingslinje. NKF-leder [[Ragna Nielsen]] sa at «kvinders bestemmelse er akkurat den samme som mænds bestemmelse, den at være mennesker».<ref name=Nielsen1891/> Kvinnesaksbevegelsens inkluderende og menneskerettsorienterte feminisme er forankret i den internasjonale kvinnesaksforeningens, [[International Alliance of Women|IAWs]], prinsipper, som slår fast at kvinnesaksbevegelsens arbeid bygger på menneskerettighetene og at «menneskerettighetene er universelle, udelelige og gjensidig avhengige».<ref name=iawprinciples/>

I tråd med dette utgangspunktet har kvinnesaksbevegelsen siden 1800-tallet arbeidet for et likestilt samfunn. Selv om den borgerlige kvinnesaksbevegelsen alltid har oppfattet seg som inkluderende og ikke-diskriminerende og var en progressiv bevegelse fra etableringen, kom bevegelsen i mange land på 1900-tallet under en viss kritikk for å være blind for andre kvinner enn den borgerlige, heterofile (og i mange land hvite) [[middelklasse]]n.<ref name=Tong/> I Norge var Eva Kolstad som NKF-leder allerede i 1960-årene den første rikspolitikeren som offentlig forsvarte [[LHBT|skeives]] rettigheter.<ref>{{Kilde www|url=https://skeivtarkiv.no/skeivopedia/eva-kolstad|tittel=Eva Kolstad|besøksdato=2021-11-17|forfattere=Runar Jordåen|dato=2020-06-09|verk=Skeivt arkiv}}</ref> NKF viet likevel som forening lenge LHBT+-spørsmål begrenset oppmerksomhet. I 1970-årene mente mange i NKF f.eks. at lesbiskes situasjon ikke «vedkom»<ref name=Lønnå1996s276 /> NKF og ga uttrykk for at mye lesbisk aktivisme var «ekstrem» og ødela for kvinnebevegelsen.<ref name=Adresseavisen1975>{{ Kilde bok | dato = 1975-12-31 | tittel = Adresseavisen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_adresseavisen_null_null_19751231_209_303_1?page=14 | side = 15 }}</ref> F.eks. stemte [[Oslo Kvinnesaksforening]] i 1970-årene mot parolen «nei til undertrykking av homofile kvinner» fordi OKF syntes å mene at parolen ikke var relevant for kvinnesaksforeningen.<ref name=Lønnå1996s276>Lønnå (1996) s. 276–277</ref> Slike holdninger delte NKF den gangen med andre store liberale og likestillingsorienterte kvinnesaksorganisasjoner i utlandet, som i likhet med NKF var dominert av heterofile kvinner.

Fra de siste tiårene av 1900-tallet fikk LHBT+-rettigheter bredere aksept i samfunnet, også i Norge, og ble etterhvert en viktig del av den offisielle likestillingspolitikken både i Norge og internasjonalt. [[UN Women]] minnet i 2024 f.eks. om at «kampen for LHBTIQ+-personers menneskerettigheter kan ikke adskilles fra kampen for kvinners rettigheter og likestilling. De som kjemper for kvinners og LHBTIQ+-personers menneskerettigheter deler målet om frie og rettferdige samfunn (...) feminismens mål om interseksjonell rettferdighet og likestilling kan bare oppnås hvis alle kvinner og alle LHBTIQ+-personer blir inkludert som del av en bred, interseksjonell feministisk bevegelse forankret i menneskerettighetenes universalitet og udelelighet».<ref name=unwomen2024/> Også kvinnesaksbevegelsen ble fra 1990-årene påvirket av den interseksjonelle vendingen i tenkningen om menneskerettighetene og impulsen fra feminismens tredje bølge. Den moderne kvinnesaksbevegelsen har en holistisk forståelse av kvinnesak, arbeider for å ivareta jenter og kvinner i all sin mangfoldighet og er mot alle diskriminerende og hatefulle ideologier, som [[rasisme]], [[transfobi]] og [[homofobi]], som del av kvinnesaksbevegelsens grunnsyn som er forankret i menneskerettighetene. Kvinnesaksbevegelsen anerkjenner i tråd med sitt menneskerettsperspektiv at kjønn er et mangfoldig fenomen som ikke kan reduseres til biologi, og er som progressiv, menneskerettsorientert bevegelse grunnleggende fremmed for en kjønnsessentialistisk, kjønnskonservativ og høyrepopulistisk idéverden. NKFs [[Aud Trætteberg]] beskrev fokuset på biologi i kvinnedebatten som en skuffelse, i tråd med hvordan kvinnesaksbevegelsen hele tiden har kjempet mot reaksjonære ideer som reduserer kvinner til biologi.<ref name=Adresseavisen1975/> I etterkant av en innledning i NKF skrev mangeårig NKF-medlem [[Anne Hellum]] at «[CEDAW-]komiteens forståelse av kvinnekjønn som en sammensatt og flerdimensjonal kategori innebærer at både lesbiske kvinner og transkvinner er omfattet av konvensjonsvernet».<ref name=Hellum>{{Kilde www |forfatter=[[Anne Hellum]]|url =https://www.vl.no/meninger/verdidebatt/2022/02/23/hvem-har-rettslig-status-som-kvinne/ |tittel =Hvem har rettslig status som kvinne? |besøksdato = |verk =Vårt Land |dato =2022-02-23|arkivurl=https://web.archive.org/web/20220223180241/https://www.vl.no/meninger/verdidebatt/2022/02/23/hvem-har-rettslig-status-som-kvinne/|arkivdato=2022-02-23}}</ref> I festskriftet til Hellum, ''Hellums metode'' (2023), viser Anniken Sørlie m.fl. hvordan kvinneretten har en lang transinkluderende tradisjon.<ref name=Sørlie/>

2020-årene har vært preget av en voksende [[Anti-gender-bevegelsen|antigenderbevegelse]] der angrep på transpersoner står sentralt i mange land.<ref name=crex2>{{Kilde www |forfatter=Christopher R. Fardan|url =https://www.sv.uio.no/c-rex/english/news-and-events/right-now/2024/contextualising-transphobia-in-norway.html |tittel =Contextualising Transphobia in Norway |dato = 2024-09-20 |utgiver =[[Senter for ekstremismeforskning]]|verk=RightNow!}}</ref><ref name=crex2024>{{Kilde www |forfatter=Celestine S. Kunkeler og Iris B. Segers|url =https://www.sv.uio.no/c-rex/english/groups/compendium/what-characterizes-anti-gender-mobilization.html |tittel = What characterizes anti-gender mobilization?|dato = 2024|utgiver =[[Senter for ekstremismeforskning]]|verk= C-REX Compendium}}</ref><ref name=unwomen2024>{{Kilde www |url =https://www.unwomen.org/en/news-stories/explainer/2024/05/lgbtiq-communities-and-the-anti-rights-pushback-5-things-to-know |tittel =LGBTIQ+ communities and the anti-rights pushback: 5 things to know |besøksdato = 2024-06-15 |utgiver =[[UN Women]] |dato = }}</ref> Antigenderfenomenet omfatter økt [[hatkriminalitet]] mot skeive,<ref name=crex2/> press på internett og i media,<ref name=crex2/> [[desinformasjon]]<ref name=unwomen2024/> og angrep på transpersoners deltakelse og synlighet i samfunnets arenaer (som idrett<ref name=nwlc2024>{{Kilde www |url =https://nwlcactionfund.org/2024/06/21/the-latest-right-wing-culture-war-attacking-trans-women-and-girls/ |tittel =The latest right-wing culture war: attacking trans women and girls  |besøksdato = 2025-01-22 |utgiver =[[National Women’s Law Center]] |dato = }}</ref><ref name=nwlc2025>{{Kilde www |url =https://nwlc.org/the-protection-of-women-and-girls-in-sports-act-reinforces-sexism-and-abuse-in-sports/ |tittel =The “Protection of Women and Girls in Sports Act” Reinforces Sexism and Abuse in Sports |besøksdato = 2025-01-22 |utgiver =[[National Women's Law Center]] |sitat = Extremists in Congress are at it again trying to ban women and girls who are trans from playing sports with their peers }}</ref><ref name=now2024>{{Kilde www |url =https://now.org/media-center/press-release/now-members-tell-congress-all-kids-must-have-access-to-the-sports-they-love/ |tittel =NOW Members Tell Congress: All Kids Must Have Access to The Sports They Love |besøksdato = 2024-12-25 |utgiver =[[National Organization for Women]] |sitat = Today’s vote in the U.S. House to forbid transgender, nonbinary, and intersex people from participating in school athletic programs has nothing to do with women’s sports or the girls’ rights – and everything to do with the politics of cruelty, exclusion, and discrimination. The extremists in control of the House want to further harm already-marginalized groups, and transphobia is their latest weapon.}}</ref>), fysiske rom<ref name=unwomen2024/> og [[Inkluderende språk|i språket]].<ref name=Milles/> Det omfatter også motstand mot kjønnsmangfold som idé, for eksempel gjennom insistering på en biologisk deterministisk kjønnsforståelse, populistisk retorikk om «to kjønn» og avvisning av ikke-binæres eksistens. I antologien ''Trans Panic and Anti-Gender Mobilisations on the Far Right'' (2025) viser forskere ved bl.a. [[C-REX]] hvordan en omfattende transfiendtlig [[moralpanikk]] med angrep på en av de mest sårbare minoritetene i samfunnet og blant jenter og kvinner har slått rot i ulike land og hvordan den er dypt knyttet til høyreradikal politikk.<ref>{{Kilde www |url =https://www.sv.uio.no/c-rex/english/news-and-events/events/2024/trans-panic-and-anti-gender-mobilisations.html |tittel =Trans Panic and Anti-Gender Mobilisations on the Far Right |dato = 2024-10-01 |utgiver =[[Senter for ekstremismeforskning]] }}</ref> [[Ekstremismekommisjonen]]s rapport påpekte at LHBT+-rettigheter er under økt press fra ekstreme bevegelser også i Norge.<ref>{{Kilde bok |år =2024|kapittel=11.7 Hets og trusler mot skeive|tittel = NOU 2024: 3: Felles innsats mot ekstremisme|utgiver =[[Regjeringen.no|Regjeringen]] |side =140 |url =https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2024-3/id3027182/ }}</ref> [[UN Women]] uttalte at «det er lang tradisjon for at anti-rettighetsbevegelser fremstiller kvinners og LHBTIQ+-personers likestilling som en trussel mot såkalte 'tradisjonelle' familieverdier. Bevegelser som 'antigenderbevegelsen', 'kjønnskritiske' bevegelser og 'mannsrettighetsbevegelser' har tatt dette til et ekstremt nivå (...) disse bevegelsene bruker hatpropaganda og [[desinformasjon]] for å ramme og forsøke å delegitimere mennesker med mangfoldige seksuelle orienteringer, kjønnsidentiteter, kjønnsuttrykk og kjønnskarakteristika (...) medier har fremstilt LHBTIQ+-personers rettigheter som noe som er oppe til debatt (...) falske påstander om at LHBTIQ+-personers rettigheter, særlig transpersoners rettigheter, er i konflikt med kvinners rettigheter skaper bare splittelse i kampen for likestilling».<ref name=unwomen2024/> Celestine S. Kunkeler og Iris B. Segers ved C-REX skriver at antigenderbevegelser «skiller seg ut for sin evne til å bygge koalisjoner, ettersom de samler et uvanlig bredt spekter av aktører. Disse inkluderer Vatikanet samt protestantiske og ortodokse kirker, konservative muslimske grupper, etablerte politikere (vanligvis, men ikke alltid, fra høyresiden), bekymrede foreldre, nyfascister og selvutnevnte ‘kjønnskritiske’ feminister (også kjent som TERFer), også innen akademia», og at antigenderbevegelser sprer ideer om at «folket» kan defineres utfra grove og forenklede biologiske normer, og at «de andre» kan undertrykkes eller ekskluderes og fratas rettigheter på grunnlag av dette, og de peker på at antigenderaktører ofte bruker overfladisk «progressivt» språk f.eks. om ciskvinners rettigheter, men i virkeligheten står for en reaksjonær ideologi.<ref name=crex2024/> Kunkeler og Segers peker på medias rolle i å popularisere antigendertankegods, og at reaksjonære høyrekrefter fremstiller progressiv politikk som feministiske og antirasistiske ideer som «[[kulturmarxisme]]», «[[woke]]», «[[identitetspolitikk]]» og «[[politisk korrekthet]]».<ref name=crex2024/> Christopher R. Fardan ved C-REX skriver at transpersoner utsettes for økende hat fra ekstremistmiljøer og andre antigenderaktører, og at «i lys av en voksende antigenderbevegelse som har som mål å frata transpersoner rettigheter, blir det avgjørende å fokusere på å anerkjenne kjønnsmangfold (...) på denne måten kan vi legge grunnlaget for et mer rettferdig og demokratisk samfunn».<ref name=crex2/> 

IAW-president [[Marion Böker]] deltok i 2023 i ILGA-Europes podcast «Trans Inclusion in the Women's Movement», som pekte på at den etablerte kvinnesaksbevegelsen i 2020-årene gjennomgående støtter LHBT+-minoriteter. Böker sa i tråd med IAWs prinsipper at det for kvinnesaksbevegelsen er nødvendig å arbeide på grunnlag av menneskerettighetene, som er universelle og udelelige, advarte mot antidemokratiske krefter og krefter på ytre høyre – herunder grupper som presenterer seg som feminister og prøver å infiltrere feministiske arenaer, men som i virkeligheten «er [[Høyreekstremisme|høyrevridde]] og [[Rasisme|rasister]]» – som prøver å sette kvinners rettigheter opp mot minoriteters menneskerettigheter og sa at «for å gjøre en organisasjon inkluderende er det nødvendig å kjempe for det».<ref name=boeker>{{cite web |title=Trans Inclusion in the Women's Movement |url=https://www.ilga-europe.org/podcast/the-frontline-trans-inclusion-in-the-womens-movement/|work=The Frontline|publisher=ILGA-Europe |date=2023-03-31}}</ref> Under [[FNs kvinnekommisjon|kvinnekommisjonsmøtet]] i FN i 2021 arrangerte IAW og søsterorganisasjonen [[Kvenréttindafélag Íslands]] (KRFÍ) et forum der Böker diskuterte hvordan kvinnesaksbevegelsen kan styrke feministisk og [[LHBT|skeiv]] solidaritet og motvirke [[transfobi|transfiendtlige]] stemmer,<ref name=kvenrett2 /> og KRFÍ understreket at kvinnesaksbevegelsen arbeider «for ''alle'' kvinner – feminisme uten transkvinner er ikke feminisme (...) vi har en stor jobb foran oss for å skape en inkluderende, levende og mangfoldig feministisk bevegelse i Europa».<ref name=iwraall>{{cite web |title=IWRA works for the rights of all women |url=https://www.facebook.com/kvenrettindafelag/posts/4120458374714268 |publisher=[[Kvenréttindafélag Íslands]] |access-date=2021-11-28}}</ref> NKFs nærmeste søsterorganisasjon siden 1884, [[Dansk Kvindesamfund]], har uttalt at «vi støtter op om alle initiativer der fremmer homo- og transkønnedes rettigheder (...) vi ser LGBTQA som nære allierede i kampen mod ulighed og vi kæmper sammen for et samfund, hvor køn og seksualitet ikke på nogen måde skal kunne begrænse et individ».<ref name=danskkvindesamfund>{{cite web |title=Køn, sex og seksualitet |url=https://danskkvindesamfund.dk/dansk-kvindesamfunds-abc/koen/|archiveurl=https://web.archive.org/web/20220105182353/https://danskkvindesamfund.dk/dansk-kvindesamfunds-abc/koen/|archivedate=2022-01-05 |publisher=[[Dansk Kvindesamfund]]|access-date=2022-01-05}}</ref> [[Deutscher Frauenring]] (IAW Tyskland) krever en transinkluderende feminisme,<ref name=Frauenring1>{{Kilde www |url =https://deutscher-frauenring.de/wp-content/uploads/2021/11/PM_Transgender_Day_of_Remembrance_2021.pdf |tittel =Transgender Day of Remembrance – Internationaler Gedenktag für die Opfer von transfeindlicher Gewalt |utgiver =[[Deutscher Frauenring]] |dato =2021-11-20 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20220119091241/https://deutscher-frauenring.de/wp-content/uploads/2021/11/PM_Transgender_Day_of_Remembrance_2021.pdf|arkivdato=2022-01-19}}</ref> engasjerer seg for et inkluderende samfunn, og har understreket at demokratiet er under press fra ytre høyre.<ref>{{Kilde www |url =https://deutscher-frauenring.de/wp-content/uploads/2023/09/neue-Einladung-18.09.pdf |tittel =„Demokratie unter Druck – Stärkung der feministischen Perspektive für eine gerechte und inklusive Gesellschaft“ |besøksdato = 2024-06-02 |utgiver =[[Deutscher Frauenring]] |dato = }}</ref> Oslo Kvinnesaksforening har uttalt at «[[anti-gender-bevegelsen]] jobber nå systematisk i en rekke land og i flere internasjonale fora for å reversere og underminere både kvinners og seksuelle minoriteters rettigheter» og at foreningen «står solidarisk med internasjonale kvinne- og LHBT+-organisasjoner i kampen mot disse tilbakeslagene».<ref name=okfutt>{{Kilde www |url =https://kvinnesak.no/2020/11/antifeminisme-og-anti-gender-bevegelsen-en-trussel-mot-kvinners-og-seksuelle-minoriteters-rettigheter/ |tittel =Antifeminisme og anti-gender bevegelsen: en trussel mot kvinners og seksuelle minoriteters rettigheter |besøksdato = 2022-08-03 |utgiver =NKF |dato = }}</ref>

I 2017 arrangerte [[MiRA-Senteret]] et dialogmøte om norsk feminisme, interseksjonalitet og økende [[populisme]],<ref name=mira>{{Kilde www |url =https://mirasenteret.no/innhold-nyhetsbrev/forum/|tittel =I anledning kvinnedagen inviterte MiRA-Senteret til dialogmøte: «Forum for bevisste valg» den 2. mars for å sette søkelyset på norsk feminisme, interseksjonalitet og økende populisme|besøksdato = 2024-02-25 |utgiver =[[MiRA-Senteret]] |dato =|arkivurl=https://web.archive.org/web/20230327230839/https://mirasenteret.no/innhold-nyhetsbrev/forum/|arkivdato=2023-03-27}}</ref> der MiRA-Senterets leder og NKF-medlem [[Fakhra Salimi]] understreket at kvinners rettigheter ikke ''kan'' adskilles fra rettighetene til alle undertrykte grupper i vårt samfunn, og sa at det er avgjørende at alle står sammen i kampen.<ref name=dialogmøte/> Leder [[Naomi Ichihara Røkkum]] i [[Norges Venstrekvinnelag]], en organisasjon med nære historiske bånd til NKF, uttalte på det samme møtet at «vi i kvinnebevegelsen må ta et tydelig oppgjør med ekskluderende krefter internt. Transkvinner skal selvfølgelig føle seg velkommen i feministbevegelsen».<ref name=dialogmøte>{{Kilde www |url =https://www.venstrekvinnelaget.no/2017/03/06/apen-og-inkluderende-feminisme/|tittel =Åpen og inkluderende feminisme |besøksdato = 2024-02-25 |utgiver =[[Norges Venstrekvinnelag]] |dato =|arkivurl=https://web.archive.org/web/20220928004500/https://www.venstrekvinnelaget.no/2017/03/06/apen-og-inkluderende-feminisme/|arkivdato=2022-09-28}}</ref> Under [[Kolstadseminaret]] om de viktigste likestillingsutfordringene i 2019, og som hedret minnet om NKF-leder og Venstreleder [[Eva Kolstad]], pekte likestillingsminister og NKF-medlem [[Trine Skei Grande]] på mangfold, stigmatisering og stereotypier som rammer ulike kjønn og grupper som en av de sentrale utfordringene for likestilling i moderne tid.<ref name=kolstadseminaret2019/>

Medlemsorganisasjonene i IAW har støttet innføringen av et [[tredje kjønn]] i lovgivningen i alle de landene hvor slike forslag har vært aktuelle. NKFs islandske søsterorganisasjon [[Kvenréttindafélag Íslands]] har utgitt en rapport som pekte på utfordringer for å oppnå reell likestilling av ikke-binære på Island.<ref>{{Kilde www |url =https://kvenrettindafelag.is/en/being-non-binary-in-iceland-how-is-gender-equality-for-non-binary-people/ |tittel =Being non-binary in Iceland: How is gender equality for non-binary people? |besøksdato = 2022-11-08 |utgiver =[[Kvenréttindafélag Íslands]] |dato = |arkivurl=https://web.archive.org/web/20221110020314/https://kvenrettindafelag.is/en/being-non-binary-in-iceland-how-is-gender-equality-for-non-binary-people/|arkivdato=2022-11-10}}</ref> Kvinnesaksbevegelsen har lang tradisjon for å engasjere seg for likestilt, respektfullt og [[inkluderende språk]] som tar hensyn til ulike grupper. NKFs tyske søsterorganisasjon [[Deutscher Frauenring]] har f.eks. uttalt at [[inkluderende språk]] som også tar hensyn til [[ikke-binære]] er viktig for kvinnesaksbevegelsen.<ref name=Frauenring2024>{{Kilde www |url =https://deutscher-frauenring.de/geschlechterinklusive-sprache/ |tittel =Geschlechterinklusive Sprache |besøksdato = 2024-04-05 |utgiver =[[Deutscher Frauenring]] |dato = }}</ref> Falske påstander om at progressive bevegelser prøver å utslette den tradisjonelle familien, «biologi» eller ordet «kvinne» er utbredt i høyrepopulistisk antigenderdiskurs; [[Karin Milles]] understreket at det er «en sterk tilknytning mellom konservative, nasjonalistiske og antigender-/antifeministiske aktører og [[Inkluderende språk#Motstand mot inkluderende språk|den hatefulle motstanden]] mot både feminister og skeive, og deres feministiske og LHBTQ+-vennlige og inkluderende språkforslag».<ref name=Milles>{{kilde bok |etternavn=Milles |fornavn=Karin| forfatter-lenke =Karin Milles | redaktør-etternavn =Östman | redaktør-fornavn =Jan-Ola| redaktør-lenke =Jan-Ola Östman | redaktør2-etternavn =Verschueren | redaktør2-fornavn =Jef | redaktør-lenke2 =Jef Verschueren|tittel=Handbook of Pragmatics |dato=2022 |utgiver=John Benjamins Publishing Company |isbn=9789027210906 |utgave=24 |kapittel=Feminism and language|sitat=Another pressing topic (…) concerns the strong connection between conservative, nationalistic and anti-gender and anti-feminist political forces and the hateful opposition to both feminist and LGBTQ people and their feminist and LGBTQ-friendly and inclusive language proposals }}</ref> [[Juridisk rådgivning for kvinner]] pekte på at Trump-regimet «aktivt motarbeide[r] bruk av inkluderende språk i FN-dokumenter, særlig formuleringer som anerkjenner kjønnsidentitet og sikrer rettigheter for alle kvinner».<ref name=Jurk>{{Kilde www |url =https://no.linkedin.com/posts/fokus--forum-for-women-and-development_forrige-uke-deltok-%C3%A5sne-solberg-og-petrine-activity-7308104780302721027-7-4s |tittel = Forrige uke deltok Åsne Solberg og Petrine Iversen på FNs kvinnekommisjon (CSW) i New York |besøksdato = 2025-03-23 |utgiver =[[Juridisk rådgivning for kvinner]] |dato = }}</ref> Feministene Anna Blix og Carline Tromp beskrev falske påstander om at progressive vil avskaffe ordet «kvinne» som «en [[løgn]] som ingen andre vinner på enn de som søker å kontrollere andres kropper».<ref name=Blix>{{Kilde www |url =https://klassekampen.no/utgave/2025-03-06/debatt-kvinnebevegelsen-ma-sta-sammen |tittel =Kvinnebevegelsen må stå sammen |dato = 2025-03-06 }}</ref> Den feministiske filosofen [[Kate Manne]] sa at angrepene på transkvinner i idrett er en moralpanikk som skader både transkvinner og ciskvinner, at «antallet idrettsgrener hvor transkvinner dominerer er null» og at «skjebnen til cis- og transkvinner er, og har alltid vært, dypt sammenvevd. Å kontrollere kroppene våre ved å begrense tilgang til [[abort]] og kjønnsbekreftende behandling, samt å håndheve normer for kvinnelig utseende i idrett og ellers, er rett og slett [[misogyni]]».<ref>{{Kilde www |url =https://as.cornell.edu/news/cornell-expert-anti-trans-executive-order-belies-unfounded-moral-panic |tittel =Cornell expert: Anti-trans executive order belies unfounded moral panic |besøksdato = 2025-02-06 |utgiver =[[Cornell University]] |dato = }}</ref> Også den internasjonale kvinnesaksbevegelsen beskriver gjennomgående angrepene på inkluderende språk og idrett som symptomer på en større [[populistisk]] og [[reaksjonær]] antigenderbevegelse som utfordrer [[Liberalt demokrati|liberale demokratier]] og [[Menneskerettigheter|menneskerettslige]] verdier gjennom å gjøre svært utsatte [[minoritetsgrupper]], også blant jenter og kvinner, til [[Syndebukk|syndebukker]] for at samfunnet utvikler seg til å bli mer mangfoldig, og som er drevet av [[desinformasjon]] og [[moralpanikk]]er. Retorikken er særlig sentral i [[Donald Trump|Trump]]bevegelsens kamp mot skeive i USA, der Trumpadministrasjonen har erklært at transpersoner ikke finnes og forsøker å frata dem grunnleggende rettigheter til å eksistere i samfunnet.<ref>{{Kilde www |url =https://slate.com/news-and-politics/2025/02/donald-trump-anti-trans-executive-orders-jim-crow.html |tittel =Donald Trump’s Executive Orders Aim to Create Jim Crow for Trans People |besøksdato = 2025-02-07 |verk =Slate |forfatter =Scott Skinner-Thompson }}</ref> Alle etablerte organisasjoner innen den amerikanske kvinnesaksbevegelsen, også de organisasjonene som deler tradisjon med NKF og inspirerte etableringen av den norske kvinnesaksbevegelsen, tar sterk avstand fra disse antigenderkampanjene og beskriver angrepene på transjenter og -kvinner som antidemokratiske, hatefulle og en trussel både mot et mangfoldig samfunn og mot alle jenter og kvinner.<ref name=nwlc2024/><ref name=now2024/><ref name=nwlc2025/> Et åpent brev fra drøyt 175 organisasjoner, herunder alle anerkjente feministiske organisasjoner i USA og en rekke organisasjoner som deler tradisjon med NKF, fordømte Trumps angrep på transpersoner, ikke-binære og intersexpersoner, og uttalte at «det er avskyelig at du [Trump] angriper transpersoner i navnet til kvinner, spesielt med tanke på dine gjentatte angrep på kvinners rettigheter (...) som organisasjoner som har kjempet for kvinners og jenters rettigheter i lang tid, vil vi være tydelige om at transpersoner, ikke-binære og intersexpersoner, inkludert kvinner og jenter, fortjener de samme grunnleggende rettighetene og respekten som alle andre.»<ref>{{Kilde www |url =https://nwlc.org/wp-content/uploads/2025/01/NWLC-EO-14166-Org-Oppositional-Sign-On-Letter-2-Final.pdf |tittel =Brev fra 175 organisasjoner til Donald Trump|besøksdato = 2025-02-01 |utgiver =[[National Women's Law Center]] |dato = }}</ref>

16 store og gamle kvinnesaksorganisasjoner som deler tradisjon med IAW-familien uttalte videre, i en uttalelse koordinert av [[American Association of University Women]], at «som organisasjoner som kjemper hver dag for like muligheter for alle kvinner og jenter uttaler vi oss på grunnlag av erfaring og ekspertise når vi sier at diskrimineringsvern for transpersoner – herunder jenter og kvinner som er trans – ikke er i konflikt med kvinners likestilling eller interesser, men fremmer dem», og at transpersoner har rett til å delta i idrett.<ref>{{Kilde www |url =https://www.aauw.org/app/uploads/2020/02/Statement-from-Womens-Organizations-Supporting-Full-and-Equal-Access-to-Participation-in-Athletics-for-Transgender-People-nsa.pdf |tittel = Statement of Women’s Rights and Gender Justice Organizations in Support of Full and Equal Access to Participation in Athletics for Transgender People|besøksdato = 2025-03-08 |utgiver =[[American Association of University Women]] }}</ref> Uttalelsen er på linje med erklæringen «National Consensus Statement of Anti-Sexual Assault and Domestic Violence Organizations in Support of Full and Equal Access for the Transgender Community», signert av 330 kvinneorganisasjoner, herunder alle store organisasjoner som arbeider mot [[vold mot kvinner]] i USA og en rekke organisasjoner som deler tradisjon med IAW-familien.<ref>{{Kilde www |url =http://www.4vawa.org/ntf-action-alerts-and-news/2018/4/12/national-consensus-statement-of-anti-sexual-assault-and-domestic-violence-organizations-in-support-of-full-and-equal-access-for-the-transgender-community |tittel =National Consensus Statement of Anti-Sexual Assault and Domestic Violence Organizations in Support of Full and Equal Access for the Transgender Community |besøksdato =2024-03-15 |utgiver =National Task Force to End Sexual and Domestic Violence }}</ref> I Europa utga [[Centre for Feminist Foreign Policy]] med støtte fra tyske og nordiske utenriksdepartementer en rapport med anbefalinger til tiltak for å motvirke antigenderbevegelser.<ref>{{Kilde www |url =https://centreforfeministforeignpolicy.org/2022/11/15/power-over-rights-understanding-and-countering-the-anti-gender-campaigns/ |tittel =Power Over Rights: Understanding and Countering the Anti-Gender Campaigns |dato = 2021 |utgiver = [[Centre for Feminist Foreign Policy]] }}</ref> NKFs amerikanske pendant, [[National Organization for Women]] (NOW), vektlegger LHBT+-rettigheter som en av seks feministiske kjernesaker<ref name=now-core-issues>{{Kilde www |url =https://now.org/issues/ |tittel =Core Issues |besøksdato = 2022-01-30 |utgiver = [[National Organization for Women]] |dato = }}</ref> og har uttalt at «å føre en hatkampanje mot transpersoner er ikke feministisk».<ref>{{Kilde www |url =https://now.org/blog/even-if-bigots-insist-it-is-waging-a-hate-campaign-against-trans-people-is-not-feminist/ | |tittel =Even if Bigots Insist it is, Waging a Hate Campaign Against Trans People is Not Feminist |besøksdato = 2025-03-08 |utgiver =[[National Organization for Women]] |dato = }}</ref> I tråd med [[UN Women]]s beskrivelse av falske «påstander om at transkvinner utgjør en trussel mot ciskvinners rettigheter, rom eller sikkerhet» som eksempler på transfiendtlig «hatpropaganda og [[desinformasjon]]» som inngår i et [[kulturkrig]]snarrativ,<ref name=unwomen2024/><ref>{{Kilde www |url =https://www.instagram.com/p/C8Co7B0vz1B/?hl=en&img_index=6 |tittel = Anti-rights movements are on the rise and trying to reverse progress |besøksdato = 2024-06-18 |utgiver =[[UN Women]] |dato = }}</ref> har også NOW fordømt forsøk på å utestenge transkvinner fra garderober<ref>{{Kilde www |url =https://now.org/media-center/press-release/trumps-policy-reversal-will-lead-to-more-violence-against-transgender-americans/ |tittel =Trump’s Policy Reversal Will Lead To More Violence Against Transgender Americans
|besøksdato = 2022-11-07 |utgiver =NOW |dato = |arkivurl=https://web.archive.org/web/20220116105433/https://now.org/media-center/press-release/trumps-policy-reversal-will-lead-to-more-violence-against-transgender-americans/|arkivdato=2022-01-16}}</ref> og uttalt at «'debatten' om transjenter og -kvinner» i idrett er en [[hat]]kampanje som sprer transfobi og fordommer.<ref name=now1>{{Kilde www |url =https://now.org/blog/debate-about-trans-girls-and-women-in-school-sports-spreads-transphobia-and-bigotry-through-the-false-lens-of-fairness/ |tittel ='Debate' about Trans Girls and Women in School Sports Spreads Transphobia and Bigotry Through the False Lens of “Fairness”|besøksdato = 2025-03-08 |utgiver =[[National Organization for Women]] }}</ref> Også [[National Women’s Law Center]] uttalte i tråd med dette at «de siste årene har ytre høyre forsøkt å splitte, og dermed svekke, vår feministiske bevegelse gjennom å spre ubegrunnet frykt om transkvinner i idrett».<ref>{{Kilde www |url =https://nwlc.org/once-and-for-all-this-is-why-we-support-trans-women-and-girls-in-sports/ |tittel =Once and For All: This Is Why We Support Trans Women and Girls in Sports |besøksdato = 2025-03-08 |utgiver = [[National Women’s Law Center]] |dato = }}</ref> NWLC har advart mot fremstilling av transpersoner som en «debatt».<ref>{{Kilde www |url =https://nwlc.org/happy-pride-dont-be-a-terf/ |tittel = Happy Pride |besøksdato = 2025-03-08 |utgiver =[[National Women’s Law Center]] |dato = }}</ref> For kvinnesaksbevegelsen og etablerte feministiske organisasjoner handler debatten om antigenderfenomenet om hvordan feminister kan forsvare menneskerettighetene og motvirke antigenderbevegelsen og populisme som utpeker minoriteter til fiendebilder, slik også representanter for IAW har understreket. Kvinnesaksbevegelsen, som alle store og etablerte feministiske organisasjoner, anser antigenderfenomenet som en alvorlig og akutt trussel mot menneskerettighetene, nært knyttet til større trusler mot det liberale demokratiet og fremvoksende fascistiske bevegelser. Grunnleggende er kvinnesaksbevegelsen en progressiv, menneskerettsorientert bevegelse som står i en bred liberal tradisjon, med en holistisk forståelse av kvinnesak, og som er for et mangfoldig samfunn der minoritetsgrupper er en selvsagt del av likestillingskampen i det 21. århundre.
<!-- ubrukt materiale til evt. flytting/oppsplitting i andre artikler

Kvinnesaksbevegelsen har alltid oppfattet seg som inkluderende og ikke-diskriminerende, men dens politikk har likevel gjennomgått en utvikling i synet på minoriteter. Som NKF-leder var Kolstad allerede i 1960-årene en tidlig støttespiller også for homofiles rettigheter.<ref>{{Kilde www|url=https://skeivtarkiv.no/skeivopedia/eva-kolstad|tittel=Eva Kolstad|besøksdato=2021-11-17|forfattere=Runar Jordåen|dato=2020-06-09|verk=Skeivt arkiv}}</ref> NKF viet likevel som forening lenge LHBT+-spørsmål begrenset oppmerksomhet, i tråd med at foreningen var og er dominert av heterofile majoritetskvinner, og dessuten tradisjonelt så på seksualitet som en privatsak og var mest opptatt av «den offentlige sfæren» som politikk og arbeidsliv. Selv om NKF anså seg som inkluderende og ikke-diskriminerende mente NKF i 1970-årene f.eks. at lesbiskes situasjon ikke «vedkom»<ref name=Lønnå1996s276 /> NKF særskilt og mente at mye lesbisk aktivisme var «ekstrem» og ødela for kvinnebevegelsen.<ref>{{ Kilde bok | dato = 1975-12-31 | tittel = Adresseavisen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_adresseavisen_null_null_19751231_209_303_1?page=14 | side = 15 }}</ref> F.eks. stemte [[Oslo Kvinnesaksforening]] i 1970-årene mot parolen «nei til undertrykking av homofile kvinner» fordi OKF syntes å mene at parolen ikke var relevant for kvinnesaksforeningen.<ref name=Lønnå1996s276 /> Denne holdningen delte NKF på den tiden med andre store liberale og likestillingsorienterte kvinnesaksorganisasjoner som i likhet med NKF var dominert av heterofile kvinner, f.eks. [[National Organization for Women]] (NOW). I tråd med at LHBT+-rettigheter har fått bred aksept i samfunnet fra slutten av 1900-tallet – og i tråd med at også kvinnesaksbevegelsen etterhvert har tatt en interseksjonell vending<ref name=Tong/> – har også NKF i økende grad stått for klart LHBT+-inkluderende politikk og støttet opp om den offisielle politikken og rettsutviklingen på området, og også NKF har på 2000-tallet i økende grad vektlagt et interseksjonelt perspektiv.<ref name=Lønnå1996s276>Lønnå (1996) s. 276–277</ref><ref name=nkf2021okt>{{cite web |title=NKF har alltid stått for inkluderende feminisme |url=https://twitter.com/kvinnesak/status/1450360443751518209 |publisher=Norsk Kvinnesaksforening |access-date=19. oktober 2021 |archiveurl=https://web.archive.org/web/20211019171343/https://twitter.com/kvinnesak/status/1450360443751518209 |archivedate=19. oktober 2021}}</ref><ref name=nkf2015>{{cite web|author=Wenche Bustø|title=Felleslov for likestilling og diskriminering|url=https://kvinnesak.no/2015/03/felleslov-for-likestilling-og-diskriminering/|publisher=Norsk Kvinnesaksforening|access-date=12. november 2021}}</ref> Standpunktet er i tråd med foreningens vekt på menneskerettsperspektivet, det vil si individets rettigheter, og utviklingen i tenkningen om seksuelle- og kjønnsminoriteter i dette perspektivet.<ref name=Sørlie/> Jusprofessor, ekspert på [[FNs kvinnekonvensjon]] (CEDAW) og mangeårig NKF-medlem [[Anne Hellum]] har uttalt at «[CEDAW-]komiteens forståelse av kvinnekjønn som en sammensatt og flerdimensjonal kategori innebærer at både lesbiske kvinner og transkvinner er omfattet av konvensjonsvernet».<ref name=Hellum>{{Kilde www |forfatter=[[Anne Hellum]]|url =https://www.vl.no/meninger/verdidebatt/2022/02/23/hvem-har-rettslig-status-som-kvinne/ |tittel =Hvem har rettslig status som kvinne? |besøksdato = |verk =Vårt Land |dato =2022-02-23|arkivurl=https://web.archive.org/web/20220223180241/https://www.vl.no/meninger/verdidebatt/2022/02/23/hvem-har-rettslig-status-som-kvinne/|arkivdato=2022-02-23}}</ref> Likestillings- og diskrimineringsombud [[Hanne Bjurstrøm]] pekte på at ønsket om en inkluderende feminisme høster stor støtte og «samsvarer godt med [[Bufdir]]s holdningsundersøkelse fra 2017] som finner at de som er skeptiske til skeive, også trans, blir færre og færre».<ref>{{Kilde www |forfatter=[[Hanne Bjurstrøm]]|url =https://subjekt.no/2021/03/24/ulike-meninger-er-helt-ok-men-a-spre-transhat%E2%80%AFer-faktisk-forbudt/ |tittel =
Ulike meninger er helt OK, men å spre transhat er faktisk forbudt |besøksdato = 2024-08-01 }}</ref> Selv om kvinnesaksbevegelsen historisk var lite villig til å engasjere seg for lesbiske mener hele kvinnesaksbevegelsen idag at både transkvinner og lesbiske er utsatte minoritetsgrupper blant jenter og kvinner, og at det er like viktig å jobbe for transkvinner som for lesbiske – også for å unngå fortidens feil. Kvinnesaksbevegelsen anerkjenner at transpersoner er en av de aller mest utsatte gruppene i samfunnet og blant jenter og kvinner, slik også levekårsundersøkelsen i Norge fant,<ref>{{Kilde www |url =https://www.uib.no/aktuelt/146108/uib-studie-transpersoner-har-markant-d%C3%A5rligere-levek%C3%A5r-enn-andre |tittel =UiB-studie: Transpersoner har markant dårligere levekår enn andre |besøksdato = 2024-06-25 |utgiver =UiB |dato = }}</ref> og at det dermed er særlig viktig å ha fokus på deres situasjon. I 2018 støttet NKF utvidelsen av det strafferettslige diskrimineringsvernet (straffeloven §§ 185, 186, 264, 272 og 352) til å omfatte blant annet [[kjønnsidentitet]] og kjønnsuttrykk ved siden av blant annet [[seksuell orientering]].<ref name=Bruzelius2018>{{cite web |author=[[Karin M. Bruzelius]]|title=Høring – utredning om det strafferettslig diskrimineringsvernet|url=https://kvinnesak.no/2018/11/horing-utredning-om-det-strafferettslig-diskrimineringsvernet/ |publisher=Norsk Kvinnesaksforening |access-date=12. november 2021|archiveurl=https://web.archive.org/web/20200811014134/http://kvinnesak.no/2018/11/horing-utredning-om-det-strafferettslig-diskrimineringsvernet/ |archivedate=11. august 2020}}</ref>

Kvinnesaksbevegelsens inkluderende og menneskerettsorienterte feminisme er forankret i den internasjonale kvinnesaksforeningens, IAWs, prinsipper, som slår fast at kvinnesaksbevegelsens arbeid bygger på menneskerettighetene og at «menneskerettighetene er universelle, udelelige og gjensidig avhengige».<ref name=iawprinciples/> NKF deler bl.a. syn med sine nærmeste søsterorganisasjoner siden etableringen, [[Dansk Kvindesamfund]] (IAW Danmark), [[Kvenréttindafélag Íslands]] (IAW Island) og [[Fredrika Bremer-förbundet]] (IAW Sverige). I forbindelse med kvinnekommisjonsmøtet i FN (CSW) i 2021 arrangerte IAW og Kvenréttindafélag Íslands et forum om hvordan kvinnesaksbevegelsen kan motvirke «transfiendtlige stemmer [som] truer feministisk solidaritet».<ref name=kvenrett2>{{cite web |title=Transfeminism and the Women's Movement |date=2021-03-15|url=https://kvenrettindafelag.is/en/transfeminism-and-the-womens-movement/ |publisher=[[Kvenréttindafélag Íslands]] |access-date=2022-10-04|archive-url=https://web.archive.org/web/20221003232758/https://kvenrettindafelag.is/en/transfeminism-and-the-womens-movement/|archive-date=2022-10-04}}</ref> Kvenréttindafélag Íslands har uttalt at foreningen arbeider for «kvinners rettigheter og likestilling av alle kjønn i alle deler av samfunnet» og «for ''alle'' kvinner – feminisme uten transkvinner er ikke feminisme (...) vi har en stor jobb foran oss for å skape en inkluderende, levende og mangfoldig feministisk bevegelse i Europa».<ref name=kvenrett>{{cite web |title=Mission Statement |url=https://kvenrettindafelag.is/en/about-us/mission-statement/|publisher= [[Kvenréttindafélag Íslands]]|archiveurl=https://web.archive.org/web/20220107052436/https://kvenrettindafelag.is/en/about-us/mission-statement/|archivedate=2022-01-07|access-date=2022-01-07}}</ref><ref name=iwraall>{{cite web |title=IWRA works for the rights of all women |url=https://www.facebook.com/kvenrettindafelag/posts/4120458374714268 |publisher=[[Kvenréttindafélag Íslands]] |access-date=2021-11-28}}</ref> Dansk Kvindesamfund har uttalt at foreningen tar [[homofobi]] og [[transfobi]] svært alvorlig og at «vi støtter op om alle initiativer der fremmer homo- og transkønnedes rettigheder (...) vi ser LGBTQA som nære allierede i kampen mod ulighed og vi kæmper sammen for et samfund, hvor køn og seksualitet ikke på nogen måde skal kunne begrænse et individ».<ref name=danskkvindesamfund>{{cite web |title=Køn, sex og seksualitet |url=https://danskkvindesamfund.dk/dansk-kvindesamfunds-abc/koen/|archiveurl=https://web.archive.org/web/20220105182353/https://danskkvindesamfund.dk/dansk-kvindesamfunds-abc/koen/|archivedate=2022-01-05 |publisher=[[Dansk Kvindesamfund]]|access-date=2022-01-05}}</ref>

For kvinnesaksbevegelsen handler forsvaret av et kjønns- og seksualitetsmangfold også om forsvaret av [[demokrati]]et og [[Menneskerettigheter|menneskerettighetene]], og av kvinnesaksbevegelsens liberale samfunns- og menneskesyn. Kvinnesaksbevegelsen er gjennomgående opptatt av at [[Anti-gender-bevegelsen|antigender]]populisme, herunder anti-LHBT+-narrativer, utgjør en alvorlig trussel mot demokratiet og menneskerettighetene, i et klima der den ekstreme høyresiden har gjort angrepene på transpersoner til en av sine kjernesaker.<ref>{{Kilde www |url =https://www.vox.com/2024-elections/380861/trump-transphobic-anti-trans-ads-scapegoating |tittel =The cruel truth behind Trump’s new attacks on trans people |besøksdato = 2024-11-07 |utgiver =Vox |dato = }}</ref> I flere land har kvinnesaksbevegelsen i 2020-årene blitt utsatt for presskampanjer fra antigenderaktører,<ref>«[https://www.ilga-europe.org/files/uploads/2024/02/2024_norway.pdf Norway]». I ''Annual Review of the Human Rights Situation of Lesbian, Gay, Bisexual, Trans and Intersex People covering the period of January to December 2023''. ILGA Europe. 2024.</ref><ref name=kvenrett2 /> og også Norge har i 2020-årene vært preget av [[høyrepopulisme|høyrepopulistiske]] antigenderkampanjer mot transpersoner;<ref>{{Kilde www |forfatter=Engebretsen, Elisabeth Lund|url =https://www.m24.no/debatt-elisabeth-lund-engebretsen-kjonn/slik-skaper-media-mer-trans-og-homofobisk-retorikk/714425?noLog=1 |tittel =Slik skaper media mer trans- og homofobisk retorikk |dato = 2024-05-02 |verk =M24 }}</ref> ''[[Filter Nyheter]]'' pekte i 2024 på at «det er farlig om vi ikke er oppmerksomme nok på det særskilte i hatet mot transpersoner, og flere burde benytte sommeren til å motvirke [[dehumanisering]]en og mistenkeliggjøringen».<ref>{{Kilde www |forfatter=[[Harald S. Klungtveit]]|url =https://filternyheter.no/filter-mener-sla-kringvern-om-transpersoner/ |tittel =Filter mener: Slå kringvern om transpersoner  |dato = 2024-06-06 |verk =[[Filter Nyheter]] }}</ref> Christopher R. Fardan ved [[Senter for ekstremismeforskning]] (C-REX) skriver at transpersoner utsettes for økende hat fra ekstremistmiljøer og andre antigenderaktører, og at «i lys av en voksende antigenderbevegelse som har som mål å frata transpersoner rettigheter, blir det avgjørende å fokusere på å anerkjenne kjønnsmangfold og sikre at transpersoner kan leve uten undertrykkende strukturer og vold. På denne måten kan vi legge grunnlaget for et mer rettferdig og demokratisk samfunn».<ref name=crex2>{{Kilde www |forfatter=Christopher R. Fardan|url =https://www.sv.uio.no/c-rex/english/news-and-events/right-now/2024/contextualising-transphobia-in-norway.html |tittel =Contextualising Transphobia in Norway |dato = 2024-09-20 |utgiver =[[Senter for ekstremismeforskning]] }}</ref> Celestine S. Kunkeler og Iris B. Segers ved C-REX skriver at antigenderbevegelser sprer ideer om at «folket» kan defineres utfra grove og forenklede biologiske normer, og at «de andre» kan undertrykkes eller ekskluderes og fratas rettigheter på grunnlag av dette, og peker på at antigenderaktører ofte bruker overfladisk «progressivt» språk f.eks. om ciskvinners rettigheter, men i virkeligheten står for en reaksjonær ideologi. Ifølge Segers og Kunkeler fremstiller reaksjonære høyrekrefter progressiv politikk som feministiske og antirasistiske ideer som «[[identitetspolitikk]]», «[[woke]]», «[[politisk korrekthet]]» og «[[kulturmarxisme]]».<ref name=crex2024>{{Kilde www |forfatter=Celestine S. Kunkeler og Iris B. Segers|url =https://www.sv.uio.no/c-rex/english/groups/compendium/what-characterizes-anti-gender-mobilization.html |tittel = What characterizes anti-gender mobilization?|dato = 2024|utgiver =[[Senter for ekstremismeforskning]]|verk= C-REX Compendium}}</ref> [[Ekstremismekommisjonen]]s rapport påpekte at LHBT+-rettigheter er under økt press fra ekstreme bevegelser også i Norge.<ref>{{Kilde www |url =https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2024-3/id3027182/ |tittel =NOU 2024: 3: Felles innsats mot ekstremisme|dato = 2024|utgiver =[[Regjeringen.no|Regjeringen]] |dato = }}</ref> På den nordiske konferansen om voldelig ekstremisme ved [[Senter for ekstremismeforskning|C-REX]] i 2024 ble det lagt frem forskning om den norske antitrans-/antigenderdiskursens tilknytning til [[voldelig ekstremisme]].<ref>{{Kilde www |url =https://www.sv.uio.no/c-rex/english/news-and-events/events/2024/ncve2024/panels/ |tittel =Nordic Conference on Violent Extremism 2024 |utgiver =[[Senter for ekstremismeforskning]] |dato = 28. mai 2024}}</ref> SKOK-debatten på Kvinnedagen ved [[Senter for kvinne- og kjønnsforskning (Bergen)|Senter for kvinne- og kjønnsforskning]] ved [[Universitetet i Bergen]] i 2023 handlet om den norske antigenderbevegelsens angrep på kvinners og skeives menneskerettigheter og plasserte den i rammen av globale [[kulturkrig]]er mellom konservative og liberale ideer, og pekte på at noen antigenderaktører opptrer i feminismens navn.<ref>{{Kilde www |url =https://www.uib.no/skok/160123/korleis-p%C3%A5verkar-den-globale-anti-gender-r%C3%B8rsla-forsking-og-aktivisme-i-noreg |tittel =Korleis påverkar den globale anti-gender-rørsla forsking og aktivisme i Noreg? |besøksdato = 2024-08-17 |utgiver =[[Universitetet i Bergen]] |dato = }}</ref> Flere tusen feminister i Norge, mange med bakgrunn i akademisk feminisme og i en menneskerettsorientert feministisk tradisjon, har protestert mot den transfiendtlige bevegelsen i Norge.<ref name=opprop>{{Kilde avis |url =https://www.dagbladet.no/kultur/opprop-for-inkluderende-kvinnekamp/72234921 |tittel =Opprop for inkluderende kvinnekamp |dato = 12. mars 2020 |verk =Dagbladet }}</ref><ref name=opprop2>{{Kilde avis |url =https://www.blikk.no/trans/2611-feminister-mot-transfobi/229090|tittel =2611 feminister mot transfobi |dato = 25. januar 2023 |verk =Blikk }}</ref>

President i NKFs moderorganisasjon IAW [[Marion Böker]] deltok i 2023 i ILGA-Europes podcast «Trans Inclusion in the Women's Movement», som pekte på at den etablerte kvinnesaksbevegelsen gjennomgående støtter LHBT+-minoriteter. Böker sa at det for kvinnesaksbevegelsen er nødvendig å arbeide på grunnlag av menneskerettighetene, som er universelle og udelelige, advarte mot antidemokratiske krefter og krefter på ytre høyre – herunder grupper som presenterer seg som feminister men som i virkeligheten «er [[Høyreekstremisme|høyrevridde]] og [[Rasisme|rasister]]» – som prøver å sette kvinners rettigheter opp mot minoriteters menneskerettigheter og sa at «for å gjøre en organisasjon inkluderende er det nødvendig å kjempe for det».<ref name=boeker>{{cite web |title=Trans Inclusion in the Women's Movement |url=https://www.ilga-europe.org/podcast/the-frontline-trans-inclusion-in-the-womens-movement/|work=The Frontline|publisher=ILGA-Europe |date=2023-03-31}}</ref> 

IAW-familien er sterkt FN-orientert og kvinnesaksbevegelsen deler vurderingen fra [[UN Women]], som uttalte at «det er lang tradisjon for at anti-rettighetsbevegelser fremstiller kvinners og LHBTIQ+-personers likestilling som en trussel mot såkalte 'tradisjonelle' familieverdier. Bevegelser som 'antikjønnbevegelsen', 'kjønnskritiske' bevegelser og 'mannsrettighetsbevegelser' har tatt dette til et ekstremt nivå (...) disse bevegelsene bruker hatpropaganda og [[desinformasjon]] for å ramme og forsøke å delegitimere mennesker med mangfoldige seksuelle orienteringer, kjønnsidentiteter, kjønnsuttrykk og kjønnskarakteristika (...) medier har fremstilt LHBTIQ+-personers rettigheter som noe som er oppe til debatt (...) falske påstander om at LHBTIQ+-personers rettigheter, særlig transpersoners rettigheter, er i konflikt med kvinners rettigheter skaper bare splittelse i kampen for likestilling (...) kampen for LHBTIQ+-personers menneskerettigheter kan ikke adskilles fra kampen for kvinners rettigheter og likestilling. De som kjemper for kvinners og LHBTIQ+-personers menneskerettigheter deler målet om frie og rettferdige samfunn».<ref name=unwomen2024>{{Kilde www |url =https://www.unwomen.org/en/news-stories/explainer/2024/05/lgbtiq-communities-and-the-anti-rights-pushback-5-things-to-know |tittel =LGBTIQ+ communities and the anti-rights pushback: 5 things to know |besøksdato = 2024-06-15 |utgiver =[[UN Women]] |dato = }}</ref>

En av NKFs største, nærmeste og viktigste søsterorganisasjoner, [[Deutscher Frauenring]] (IAW Tyskland), krever en transinkluderende feminisme,<ref>{{Kilde www |url =https://deutscher-frauenring.de/wp-content/uploads/2021/11/PM_Transgender_Day_of_Remembrance_2021.pdf |tittel =Transgender Day of Remembrance – Internationaler Gedenktag für die Opfer von transfeindlicher Gewalt |utgiver =[[Deutscher Frauenring]] |dato =2021-11-20 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20220119091241/https://deutscher-frauenring.de/wp-content/uploads/2021/11/PM_Transgender_Day_of_Remembrance_2021.pdf|arkivdato=2022-01-19}}</ref> engasjerer seg bredt for et inkluderende samfunn, og har understreket at [[høyreekstremisme|høyreekstreme]], [[konspirasjonsteorier|konspirasjonsteoretiske]] miljøer truer demokratiet, jenter og kvinner i all sin mangfoldighet og marginaliserte grupper.<ref>{{Kilde www |url =https://deutscher-frauenring.de/wp-content/uploads/2023/09/neue-Einladung-18.09.pdf |tittel =„Demokratie unter Druck – Stärkung der feministischen Perspektive für eine gerechte und inklusive Gesellschaft“ |besøksdato = 2024-06-02 |utgiver =[[Deutscher Frauenring]] |dato = }}</ref> IAW-familiens ståsted reflekterer en bred konsensus i hele den etablerte kvinnesaksbevegelsen og er på linje med ståstedet til alle andre store feministiske organisasjoner som deler IAW-familiens idégrunnlag. 16 kvinnesaksorganisasjoner som deler tradisjon med IAW-familien – som [[American Association of University Women]], [[National Women’s Law Center]] og [[National Women’s Political Caucus]] – uttalte at «som organisasjoner som kjemper hver dag for like muligheter for alle kvinner og jenter uttaler vi oss på grunnlag av erfaring og ekspertise når vi sier at diskrimineringsvern for transpersoner – herunder jenter og kvinner som er trans – ikke er i konflikt med kvinners likestilling eller interesser, men fremmer dem».<ref name=aauw>{{Kilde www |url =https://www.aauw.org/app/uploads/2020/02/Statement-from-Womens-Organizations-Supporting-Full-and-Equal-Access-to-Participation-in-Athletics-for-Transgender-People-nsa.pdf |tittel = Statement of Women’s Rights and Gender Justice Organizations in Support of Full and Equal Access to Participation in Athletics for Transgender People|besøksdato = 2024-03-13 |utgiver =[[American Association of University Women]] på vegne av 16 kvinnesaksorganisasjoner |dato =|arkivurl=https://web.archive.org/web/20240204163150/https://www.aauw.org/app/uploads/2020/02/Statement-from-Womens-Organizations-Supporting-Full-and-Equal-Access-to-Participation-in-Athletics-for-Transgender-People-nsa.pdf|arkivdato=2024-02-04 }}</ref> Uttalelsen er på linje med erklæringen «National Consensus Statement of Anti-Sexual Assault and Domestic Violence Organizations in Support of Full and Equal Access for the Transgender Community», signert av 330 kvinneorganisasjoner, herunder alle store organisasjoner som arbeider mot [[vold mot kvinner]] i USA og en rekke organisasjoner som deler tradisjon med IAW-familien.<ref name=4vawa>{{Kilde www |url =http://www.4vawa.org/ntf-action-alerts-and-news/2018/4/12/national-consensus-statement-of-anti-sexual-assault-and-domestic-violence-organizations-in-support-of-full-and-equal-access-for-the-transgender-community |tittel =National Consensus Statement of Anti-Sexual Assault and Domestic Violence Organizations in Support of Full and Equal Access for the Transgender Community |besøksdato =2024-03-15 |utgiver =National Task Force to End Sexual and Domestic Violence, på vegne av 330 kvinneorganisasjoner |dato = |arkivurl =https://web.archive.org/web/20240313165723/http://www.4vawa.org/ntf-action-alerts-and-news/2018/4/12/national-consensus-statement-of-anti-sexual-assault-and-domestic-violence-organizations-in-support-of-full-and-equal-access-for-the-transgender-community |arkivdato =2024-03-13 |url-status =no }}</ref> NKFs amerikanske søsterorganisasjon og USAs største feministorganisasjon, [[National Organization for Women]] (NOW), vektlegger LHBT+-rettigheter som en av seks feministiske kjernesaker<ref name=now-core-issues>{{Kilde www |url =https://now.org/issues/ |tittel =Core Issues |besøksdato = 2022-01-30 |utgiver = [[National Organization for Women]] |dato = }}</ref> og har uttalt at «transkvinner er kvinner. De fortjener like muligheter, helsehjelp, et trygt samfunn og arbeidsliv, og de fortjener å drive med sport».<ref>{{cite web |url=https://twitter.com/nationalnow/status/1392515410679930881|title= Trans women are women |publisher=[[National Organization for Women]] |access-date=1. januar 2022 |archive-url=https://web.archive.org/web/20210512162240/https://twitter.com/NationalNOW/status/1392515410679930881 |archive-date=12. mai 2021}}</ref> NOW har uttalt at kampen mot [[transfobi]] er en viktig feministisk sak<ref>{{Kilde www |url =https://now.org/blog/why-transphobia-is-a-feminist-issue/ |tittel =Why Transphobia Is a Feminist Issue |besøksdato = 2022-10-08 |utgiver =[[National Organization for Women]] |dato = |arkivurl=https://web.archive.org/web/20220421033033/https://now.org/blog/why-transphobia-is-a-feminist-issue/|arkivdato=2022-04-21}}</ref> og at «å føre en hatkampanje mot transpersoner er ikke feministisk».<ref>{{cite web |title=Even if Bigots Insist it is, Waging a Hate Campaign Against Trans People is Not Feminist|url=https://now.org/blog/even-if-bigots-insist-it-is-waging-a-hate-campaign-against-trans-people-is-not-feminist/ |publisher=[[National Organization for Women]]|date=2023-07-25|archive-url=https://web.archive.org/web/20240317080124/https://now.org/blog/even-if-bigots-insist-it-is-waging-a-hate-campaign-against-trans-people-is-not-feminist/|archive-date=2024-03-17}}</ref> I tråd med [[UN Women]]s beskrivelse av falske «påstander om at transkvinner utgjør en trussel mot ciskvinners rettigheter, rom eller sikkerhet» som eksempler på transfiendtlig «hatpropaganda og [[desinformasjon]]» som inngår i et [[kulturkrig]]snarrativ,<ref name=unwomen2024/><ref>{{Kilde www |url =https://www.instagram.com/p/C8Co7B0vz1B/?hl=en&img_index=6 |tittel = Anti-rights movements are on the rise and trying to reverse progress |besøksdato = 2024-06-18 |utgiver =[[UN Women]] |dato = }}</ref> har også NOW fordømt forsøk på å utestenge transkvinner fra garderober<ref>{{Kilde www |url =https://now.org/media-center/press-release/trumps-policy-reversal-will-lead-to-more-violence-against-transgender-americans/ |tittel =Trump’s Policy Reversal Will Lead To More Violence Against Transgender Americans
|besøksdato = 2022-11-07 |utgiver =NOW |dato = |arkivurl=https://web.archive.org/web/20220116105433/https://now.org/media-center/press-release/trumps-policy-reversal-will-lead-to-more-violence-against-transgender-americans/|arkivdato=2022-01-16}}</ref> og uttalt at «'debatten' om transjenter og -kvinner» i idrett er en hatkampanje som sprer transfobi og fordommer.<ref name=now1>{{Kilde www |url =https://now.org/blog/debate-about-trans-girls-and-women-in-school-sports-spreads-transphobia-and-bigotry-through-the-false-lens-of-fairness/ |tittel ='Debate' about Trans Girls and Women in School Sports Spreads Transphobia and Bigotry Through the False Lens of “Fairness”|besøksdato = 2022-09-27 |utgiver =[[National Organization for Women]] |dato = |arkivurl=https://web.archive.org/web/20220719131131/https://now.org/blog/debate-about-trans-girls-and-women-in-school-sports-spreads-transphobia-and-bigotry-through-the-false-lens-of-fairness/|arkivdato=2022-07-19}}</ref> Også [[National Women’s Law Center]] uttalte i tråd med dette at «de siste årene har ytre høyre forsøkt å splitte, og dermed svekke, vår feministiske bevegelse gjennom å spre ubegrunnet frykt om transkvinner i idrett».<ref>{{Kilde www |url =https://nwlc.org/once-and-for-all-this-is-why-we-support-trans-women-and-girls-in-sports/ |tittel =Once and For All: This Is Why We Support Trans Women and Girls in Sports |besøksdato = 2024-01-29 |utgiver = [[National Women’s Law Center]] |dato = }}</ref> NWLC har advart mot fremstilling av transpersoner som en «debatt».<ref>{{Kilde www |url =https://nwlc.org/happy-pride-dont-be-a-terf/ |tittel = Happy Pride |besøksdato = 2024-07-28 |utgiver =[[National Women’s Law Center]] |dato = }}</ref> Også NKFs søsterorganisasjon og store historiske forbilde [[League of Women Voters]] deler dette ståstedet og arbeider mot diskriminering av transkvinner.<ref name=lwv22>{{Kilde www |url =https://www.lwv.org/blog/status-lgbtqia-rights-us |tittel = The Status of LGBTQIA+ Rights |besøksdato = 2023-06-13 |utgiver =[[League of Women Voters]] |dato = }}</ref><ref>{{Kilde www |url =https://www.lwv.org/newsroom/press-releases/lwvus-joins-lawsuit-protect-transgender-women-sports |tittel =LWVUS Joins Lawsuit to Protect Transgender Women in Sports |besøksdato = 2022-10-08 |utgiver = |dato =|arkivurl=https://web.archive.org/web/20220831134551/https://www.lwv.org/newsroom/press-releases/lwvus-joins-lawsuit-protect-transgender-women-sports|arkivdato=2022-08-31 }}</ref> [[Deutscher Frauenrat]], den tradisjonelle søsterorganisasjonen av NKFs norske paraplyorganisasjon [[Norske Kvinners Nasjonalråd]] og der også NKFs søsterorganisasjon Deutscher Frauenring er medlem, har uttalt at «transkvinner er kvinner og vi skal ivareta deres interesser og kjempe for deres rettigheter»,<ref name=tagesspiegel>{{Kilde www |url =https://www.tagesspiegel.de/gesellschaft/queerspiegel/frauenrat-unterstutzt-selbstbestimmungsgesetz-trans-frauen-sind-frauen-und-mussen-von-uns-vertreten-werden-10073248.html |tittel =Frauenrat unterstützt Selbstbestimmungsgesetz: „Wir dürfen Gewaltformen gegen Frauen nicht gegeneinander ausspielen“|besøksdato = 2024-03-22 |verk =[[Der Tagesspiegel]] |dato = }}</ref> og har aktivt engasjert seg mot transfobi i samfunnet og for styrking av transpersoners rettigheter. Deutscher Frauenring er en av organisasjonene bak alliansen Zusammen für Demokratie (Sammen for demokratiet), et prosjekt for å forsvare «et mangfoldig, fritt og åpent samfunn (og) vårt demokrati og alle som bor her mot angrepene fra ytre høyre», herunder mot antifeministiske, rasistiske, antisemittiske og anti-skeive angrep.<ref name=zusammen>{{Kilde www |url =https://www.zusammen-fuer-demokratie.de/|tittel =Es geht uns alle an: Gemeinsam Demokratie und Menschenrechte verteidigen! |besøksdato = 2024-03-25 |utgiver = |dato = }}</ref> [[Deutscher Juristinnenbund]], Europas største feministiske rettspolitiske organisasjon og en søsterorganisasjon av [[Norske Kvinnelige Juristers Forening]] (som står NKF nær), understreker at transpersoners rettigheter ikke er i konflikt med kvinners likestilling, og har kritisert en «diskursforskyvning» i offentlig debatt, det vil si diskurser som grunnløst fremstiller «transkvinner som potensielle farer og inntrengere i kvinnerom», en «generalisering som det ikke finnes noen empiriske holdepunkter for».<ref>{{Kilde www |url =https://www.djb.de/presse/stellungnahmen/detail/st23-16 |tittel =Stellungnahme: 23-16: zum Referentenentwurf „Selbstbestimmungsgesetz“ vom 09.05.2023 |besøksdato = 2024-03-06 |utgiver = Deutscher Juristinnenbund |dato = }}</ref>

[[File:Trine Skei Grande - 24827445828.jpg|thumb|Under [[Kolstadseminaret]] om de viktigste likestillingsutfordringene i 2019, og som hedret minnet om NKF-leder [[Eva Kolstad]], pekte likestillingsminister og NKF-medlem [[Trine Skei Grande]] på mangfold, stigmatisering og stereotypier som rammer ulike kjønn og grupper som en av de sentrale utfordringene for likestilling i moderne tid.<ref name=kolstadseminaret2019/>]]
Bergen Kvinnesaksforening har understreket at det er nødvendig å arbeide for at «alle kjønn skal ha samme muligheter og rettigheter».<ref name=bkf-likestilling /> Oslo Kvinnesaksforening har uttalt at «[[anti-gender-bevegelsen]] jobber nå systematisk i en rekke land og i flere internasjonale fora for å reversere og underminere både kvinners og seksuelle minoriteters rettigheter» og at foreningen «står solidarisk med internasjonale kvinne- og LHBT+-organisasjoner i kampen mot disse tilbakeslagene».<ref name=okfutt>{{Kilde www |url =https://kvinnesak.no/2020/11/antifeminisme-og-anti-gender-bevegelsen-en-trussel-mot-kvinners-og-seksuelle-minoriteters-rettigheter/ |tittel =Antifeminisme og anti-gender bevegelsen: en trussel mot kvinners og seksuelle minoriteters rettigheter |besøksdato = 2022-08-03 |utgiver =NKF |dato = }}</ref> Paraplyorganisasjonen [[Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål]] (FOKUS), som NKF var sentral i etableringen av, tok tidlig opp antigenderbevegelsen som en trussel mot alle jenters og kvinners menneskerettigheter<ref name=ifokus>{{Kilde www |url =https://www.fokuskvinner.no/publikasjoner/ifokus-nr-12019/ |tittel =iFokus nr 1/2019 |besøksdato = 2023-06-18 |utgiver =[[Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål]] |dato = }}</ref> og har i 2024 satt fokus på behovet for at sivilsamfunnet utvikler motstrategier mot antigenderbevegelsen.<ref>{{Kilde www |url =https://unesco.no/2024/03/21/disse-far-stotte-av-unesco-kommisjonen-i-2024/ |tittel =Disse får støtte av UNESCO-kommisjonen i 2024 |besøksdato = 2024-06-09 |utgiver =UNESCO-kommisjonen |sitat=FOKUS – 'Anti-gender'-bevegelsen – sivilsamfunnets motstrategier }}</ref> NKF tok initiativ til etableringen av [[Sex og Politikk]], den norske avdelingen i [[International Planned Parenthood Federation]], som arbeider for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter og også har kjønns- og seksualitetsmangfold som en viktig fanesak. Også [[Norske Kvinners Sanitetsforening]], som også springer ut av NKF, vektlegger at «ingen skal oppleve diskriminering på bakgrunn av seksuell identitet eller kjønnsidentitet»,<ref>{{Kilde www |url =https://sanitetskvinnene.no/vare-kampsaker/seksuell-og-reproduktiv-helse-og-rettigheter |tittel = Seksuell og reproduktiv helse og rettigheter|besøksdato = 2023-06-15 |utgiver = [[Norske Kvinners Sanitetsforening]]|dato =|arkivurl=https://web.archive.org/web/20230615102141/https://sanitetskvinnene.no/vare-kampsaker/seksuell-og-reproduktiv-helse-og-rettigheter|arkivdato = 2023-06-15 }}</ref> har tydeliggjort at «solidaritet på tvers av ulike majoriteter og minoriteter er en viktig verdi i kvinnebevegelsen» og oppfordret feminister av alle kjønn til å bidra til en inkluderende feminisme,<ref>{{Kilde www |url =https://bergensanitetsforening.no/aktivitetskalender/ |tittel = Aktivitetskalender |besøksdato = 2024-03-08 |utgiver =Bergen Sanitetsforening |dato =|arkivurl=https://web.archive.org/web/20240308150451/https://bergensanitetsforening.no/aktivitetskalender/|arkivdato=2024-03-08 }}</ref> og satt fokus på [[anti-gender-bevegelsen]] som en trussel mot kvinners og skeives menneskerettigheter og demokratiet.<ref>{{Kilde www |url =https://bergensanitetsforening.no/aktivitet/er-kvinner-og-skeive-en-trussel-for-demokratiet-anti-gender-bevegelse-og-menneskerettigheter/|tittel = Anti-gender-bevegelse og menneskerettigheter |besøksdato = 2024-03-08 |utgiver =Bergen Sanitetsforening |dato =|arkivurl=https://web.archive.org/web/20231203163326/https://bergensanitetsforening.no/aktivitet/er-kvinner-og-skeive-en-trussel-for-demokratiet-anti-gender-bevegelse-og-menneskerettigheter/|arkivdato=2023-12-03 }}</ref>

Kvinnesaksbevegelsen legger stor vekt på at [[inkluderende språk|inkluderende og respektfullt språk]] er viktig og har arbeidet for dette i mange tiår, og det er forankret i bevegelsens idégrunnlag som menneskerettsorientert bevegelse. For kvinnesaksbevegelsen er det derfor nødvendig å også ta hensyn til et kjønns- og seksualitetsmangfold i språket. NKFs tyske søsterorganisasjon [[Deutscher Frauenring]] har f.eks. uttalt at foreningen ønsker inkluderende språk som også tar hensyn til kjønnsminoriteter, herunder [[ikke-binære]].<ref name=Frauenring2024>{{Kilde www |url =https://deutscher-frauenring.de/geschlechterinklusive-sprache/ |tittel =Geschlechterinklusive Sprache |besøksdato = 2024-04-05 |utgiver =[[Deutscher Frauenring]] ([[International Alliance of Women|IAW]] Tyskland) |dato = }}</ref> Inkluderende språk fremmes også som del av den offisielle likestillingspolitikken, av de likestillingsorganene kvinnesaksbevegelsen kjempet frem, i Norge såvel som internasjonalt. [[Karin Milles]], en av Nordens ledende eksperter på likestilt språk, understreker at det er «en sterk tilknytning mellom konservative, nasjonalistiske og antigender-/antifeministiske aktører og [[Inkluderende språk#Motstand mot inkluderende språk|den hatefulle motstanden]] mot både feminister og skeive, og deres feministiske og LHBTQ+-vennlige og inkluderende språkforslag».<ref name=Milles>{{kilde bok |etternavn=Milles |fornavn=Karin| forfatter-lenke =Karin Milles | redaktør-etternavn =Östman | redaktør-fornavn =Jan-Ola| redaktør-lenke =Jan-Ola Östman | redaktør2-etternavn =Verschueren | redaktør2-fornavn =Jef | redaktør-lenke2 =Jef Verschueren|tittel=Handbook of Pragmatics |dato=2022 |utgiver=John Benjamins Publishing Company |isbn=9789027210906 |utgave=24 |kapittel=Feminism and language|sitat=Another pressing topic (…) concerns the strong connection between conservative, nationalistic and anti-gender and anti-feminist political forces and the hateful opposition to both feminist and LGBTQ people and their feminist and LGBTQ-friendly and inclusive language proposals }}</ref> Dorothee Beck viser hvordan korstoget mot inkluderende språk fungerer som en diskursiv bro fra [[høyreekstreme]] bevegelser i et bredere antigenderlandskap.<ref name=Beck/> Celestine S. Kunkeler og Iris B. Segers ved [[Senter for ekstremismeforskning]] (C-REX) skriver at motstand mot synliggjøring av LHBTQI+-personer og utvidelsen av reproduktive rettigheter til LHBTQI+-personer er blant det som kjennetegner antigenderbevegelsen.<ref name=crex2024/> NKFs internasjonale søsterorganisasjoner og andre store feministiske organisasjoner som deler IAWs menneskerettsorienterte idétradisjon tar sterk avstand fra antigenderbevegelsens kamp mot inkluderende språk. President i NKFs moderorganisasjon IAW [[Marion Böker]] understreket at det for kvinnesaksbevegelsen er nødvendig å distansere seg fra miljøer som prøver å bruke kvinners interesser som argument for å undertrykke transpersoner, som hun sa i virkeligheten er «[[Høyreekstremisme|høyrevridde]] og [[Rasisme|rasister]]».<ref name=boeker/>

I 2017 arrangerte [[MiRA-Senteret]] et dialogmøte om norsk feminisme, interseksjonalitet og økende [[populisme]],<ref name=mira>{{Kilde www |url =https://mirasenteret.no/innhold-nyhetsbrev/forum/|tittel =I anledning kvinnedagen inviterte MiRA-Senteret til dialogmøte: «Forum for bevisste valg» den 2. mars for å sette søkelyset på norsk feminisme, interseksjonalitet og økende populisme|besøksdato = 2024-02-25 |utgiver =[[MiRA-Senteret]] |dato =|arkivurl=https://web.archive.org/web/20230327230839/https://mirasenteret.no/innhold-nyhetsbrev/forum/|arkivdato=2023-03-27}}</ref> der MiRA-Senterets leder og NKF-medlem [[Fakhra Salimi]] understreket at kvinners rettigheter ikke ''kan'' adskilles fra rettighetene til alle undertrykte grupper i vårt samfunn, og sa at det er avgjørende at alle står sammen i kampen.<ref name=dialogmøte/> Leder [[Naomi Ichihara Røkkum]] i [[Norges Venstrekvinnelag]], en organisasjon med nære historiske bånd til NKF, uttalte på det samme møtet at «vi i kvinnebevegelsen må ta et tydelig oppgjør med ekskluderende krefter internt. Transkvinner skal selvfølgelig føle seg velkommen i feministbevegelsen».<ref name=dialogmøte>{{Kilde www |url =https://www.venstrekvinnelaget.no/2017/03/06/apen-og-inkluderende-feminisme/|tittel =Åpen og inkluderende feminisme |besøksdato = 2024-02-25 |utgiver =[[Norges Venstrekvinnelag]] |dato =|arkivurl=https://web.archive.org/web/20220928004500/https://www.venstrekvinnelaget.no/2017/03/06/apen-og-inkluderende-feminisme/|arkivdato=2022-09-28}}</ref> Under [[Kolstadseminaret]] om de viktigste likestillingsutfordringene i 2019, og som hedret minnet om NKF-leder og Venstreleder [[Eva Kolstad]], pekte likestillingsminister og NKF-medlem [[Trine Skei Grande]] på mangfold, stigmatisering og stereotypier som rammer ulike kjønn og grupper som en av de sentrale utfordringene for likestilling i moderne tid.<ref name=kolstadseminaret2019/>

Medlemsorganisasjonene i IAW har gitt full støtte til innføringen av et [[tredje kjønn]] i lovgivningen i alle de landene hvor slike forslag har vært aktuelle, og arbeidet for sterkere beskyttelse av [[ikke-binære]]. NKFs islandske søsterorganisasjon [[Kvenréttindafélag Íslands]] har utgitt en rapport som pekte på utfordringer for å oppnå reell likestilling av ikke-binære på Island.<ref>{{Kilde www |url =https://kvenrettindafelag.is/en/being-non-binary-in-iceland-how-is-gender-equality-for-non-binary-people/ |tittel =Being non-binary in Iceland: How is gender equality for non-binary people? |besøksdato = 2022-11-08 |utgiver =[[Kvenréttindafélag Íslands]] |dato = |arkivurl=https://web.archive.org/web/20221110020314/https://kvenrettindafelag.is/en/being-non-binary-in-iceland-how-is-gender-equality-for-non-binary-people/|arkivdato=2022-11-10}}</ref> -->

== Organisasjon ==
[[File:Lilly Bølviken (cropped).jpg|thumb|[[Lilly Bølviken]], Norges første kvinnelige [[høyesterettsdommer]], og 1. nestleder i NKF 1960–1966]]
NKF er en landsdekkende [[politisk organisasjon]] som består av et landsforbund og av lokallag i flere byer og regioner. Landsmøtet er øverste organ, og velger sentralstyret. Foreningen har lokallag i [[Oslo]], [[Bergen]] og [[Drammen]], og har tidligere hatt lokallag i [[Trondheim]], [[Stavanger]], [[Hamar]], [[Lillehammer]], [[Eidsvoll]], [[Arendal]], [[Haugesund]], [[Fredrikstad]] og andre byer. Landsforbundets hovedoppgave er å jobbe rikspolitisk og internasjonalt gjennom å være et talerør overfor regjering, Storting, FN-systemet, andre landsdekkende organisasjoner og samarbeidende organisasjoner i utlandet, herunder å delta i en systematisk myndighetsdialog i Norge og i ulike arenaer og prosesser i FN-systemet, og å formidle kvinnesaksbevegelsens politikk til offentligheten. Lokalforeningenes formål er særlig å arrangere åpne møter, foredrag og debatter, drive skoleringsvirksomhet i sine regioner og jobbe opp mot mer regionale eller lokale myndigheter og organisasjoner (typisk på fylkes- og kommunenivå).<ref name=dagbladet1946>{{ Kilde bok | dato = 1946-03-25 | tittel = Dagbladet | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_dagbladet_null_null_19460325_77_71_2 | side = 4 }}</ref> NKF har alltid vært åpen for alle uansett kjønn.<ref name=om />

NKF var fra starten en rikspolitisk organisasjon og fikk fra 1885 tilsluttede foreninger (filialer) i Bergen og Trondheim. Hovedforeningen i Christiania ble ledet av et hovedstyre (''Hovedbestyrelsen''). Likevel var NKF sterkt Christianiadominert, og lokallagene var ikke direkte representert i hovedforeningens styrende organer. Fra utgangen av 1800-tallet og frem til 1946 var lokalforeningene formelt selvstendige; Norsk Kvinnesaksforening hadde likevel en klar rikspolitisk rolle til tross for at de direkte medlemmene hovedsakelig var fra Osloområdet, og de lokale kvinnesaksforeningene var politisk på linje med NKF. På det meste var det 15 lokale kvinnesaksforeninger i tillegg til hovedforeningen Norsk Kvinnesaksforening. Etter initiativ fra NKF-leder [[Margarete Bonnevie]] og [[Signe Swensson]] fra Trondheim startet foreningen i slutten av 1930-årene en reformprosess for å gi foreningen en mer reelt landsdekkende struktur med representasjon av lokallagene i styrende organer. Reformprosessen ble avbrutt av krigen og først fullført i 1946, da foreningen fikk nye vedtekter. Den allerede eksisterende Norsk Kvinnesaksforening ble videreført og rendyrket som landsforbund, mens de mer lokale aktivitetene ble skilt ut i et nytt lokallag for Oslo og omegn, Stor-Oslo Kvinnesaksforening (senere Oslo Kvinnesaksforening). Den tidligere ''hovedbestyrelsen'' ble fra 1946 betegnet landsstyre og det ble etablert et landsråd som bestod av landsstyret og lederne for lokalforeningene.<ref name=morgenbladet1946>{{ Kilde bok | dato = 1946-03-25 | tittel = Morgenbladet| url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_morgenbladet_null_null_19460325_128_71_1?page=9 | side = }}</ref> Lederduoen ble også utvidet til en nasjonal ledertrio; 1. nestleder var forventet å fokusere på det riksdekkende politiske arbeidet mens 2. nestleder ble regnet som en representant for lokallagene i den nasjonale ledelsen. I 1970 ble rådet nedlagt og erstattet av en ordning med et landsstyre og et mindre arbeidsutvalg (senere også kalt sentralstyre); i landsstyret satt medlemmene av arbeidsutvalget og ''[[ex officio]]'' lederne for lokallagene; arbeidsutvalget/sentralstyret stod for den daglige ledelsen og løpende politiske saker, mens landsstyret møttes sjeldnere for å vedta overordnet politikk og strategi. Fra 2018 ledes NKF på nasjonalt nivå av et sentralstyre valgt av landsmøtet.

NKF beskriver sin arbeidsform som «dialog med myndighetene om lov- og politikkutforming, opplysningsarbeid og arbeid gjennom internasjonale fora for kvinners menneskerettigheter, på et faglig solid grunnlag» og beskriver NKF som et «bindeledd mellom myndigheter og faglig ekspertise på likestilling».<ref name="om" /> Foreningen har uttalt at «NKF er vant til at myndighetene legger stor vekt på våre synspunkter».<ref name="om" /> Fokuset har helt siden 1884 vært på saksfokusert lobbyvirksomhet gjennom myndighetskontakt, særlig overfor Stortinget og regjeringen, og NKF har kunnet trekke på egne tillitsvalgte og medlemmer med høy juridisk og annen kompetanse, som dommere, akademikere og personer med sentrale stillinger i departementene. Grunnleggeren Gina Krog var sterk tilhenger av en saksfokusert arbeidsform, og demonstrasjoner og aksjonisme har aldri vært en sentral del av NKFs organisasjonskultur eller arbeidsform. NKF skilte seg tydelig fra [[den nye kvinnebevegelsen]] i 1970-årene gjennom sin saksfokuserte (og særlig lovfokuserte) og akademiske arbeidsform, formelle organisasjonskultur og vekt på myndighetskontakt. NKF-leder [[Kari Skjønsberg]] fremhevet som foreningens styrke i 1973 at «vi nyter offentlig prestisje og arbeider gjennom offisielle kanaler» og uttalte at «jeg synes det er svært viktig at Norsk Kvinnesaksforening består som den institusjon den er» for å kunne «øve press på myndighetene for å oppnå større likestilling», og avviste at NKF skulle engasjere seg i grasrotaktivisme.<ref name=Lønnås249>Lønnå (1996) s. 249</ref> NKF hadde gjennom det meste av 1900-tallet ikke noe forhold til [[Den internasjonale kvinnedagen|8. mars]] og markerte ikke dagen før i 1970-årene, da dagen fikk en mer tverrpolitisk profil og ble [[FN-dag]]. NKF har likevel fokusert mest på sine egne arrangementer. I Oslo er OKFs hovedarrangement en kransnedleggelse ved [[«I storm»|Camilla Collett-monumentet]] i Slottsparken som foreningen selv fikk oppført i 1911. NKF har til tider vært uvillig til å delta i 8. mars-tog og har ikke prioritert slike arrangementer like høyt.<ref>{{Kilde www |url =https://www.adressa.no/pluss/article10680329.ece |tittel =Kvinnedagen i Trondheim på 70- og 80-tallet |verk =Adressa.no |dato =2015-03-08 |besøksdato =2021-07-05 |arkiv-dato =2021-07-09 |arkiv-url =https://web.archive.org/web/20210709184747/https://www.adressa.no/pluss/article10680329.ece |url-status =yes }}</ref>

Medlemstallet i NKF med tilsluttede foreninger har aldri vært mer enn drøyt 2&nbsp;000 medlemmer; ved inngangen til 1980-årene hadde NKF ca. 1&nbsp;200 medlemmer.<ref>Lønnå (1996) s. 16</ref> Foreningen har i sin historie heller ikke lagt særlig vekt på bred rekruttering av medlemmer, men først og fremst bestått av offentlig kjente og høyt utdannede medlemmer som så det som sin oppgave å være en [[avantgarde]] og lede kvinnebevegelsen og likestillingskampen.<ref name=morgenbladet1946 /><ref name=dagbladet1946 /> I flere år ble medlemmene votert inn av styret, og så sent som i 1950-årene ønsket foreningen primært å ta opp kjente og meritterte personer som medlemmer. Flere av de organisasjonene NKF tok initiativ til etableringen av, som [[Norske Kvinners Sanitetsforening]], [[Norske Kvinners Nasjonalråd]] og en tid [[Landskvindestemmeretsforeningen]], ble i større grad masseorganisasjoner. [[Elisabeth Lønnå]] skriver at «organisasjonen har aldri vært stor. Men den har bestått av en elite av innsatsvillige og forutseende kvinner og menn, ofte med god utdanning, som har visst å gripe de mulighetene som har budt seg». [[Margarete Bonnevie]] mente at en kvinnesaksorganisasjon gjerne kunne være en «elitetropp», bare den arbeider effektivt.<ref name=Lønn127>Lønnå (1996) s. 127 og s. 284</ref> Dette noe elitære organisasjonssynet har også gjort seg gjeldende internt, og NKF er tradisjonelt en forholdsvis hierarkisk organisasjon der sentralstyret ofte har gått i bresjen for å gjennomføre progressiv politikk; som oftest har den sentrale ledelsen i NKF vært mer progressiv enn lokallagene. Organisasjonen har blitt beskrevet som «noe preget av akademikere».<ref>{{ Kilde bok | dato = 1978-07-22 | tittel = VG | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_verdensgang_null_null_19780722_34_166_1?page=21 | side = 23 }}</ref> I tråd med foreningens fokus på lovarbeid har den tiltrukket seg mange jurister gjennom hele sin historie. Også NKFs moderorganisasjon [[International Alliance of Women]] var tradisjonelt preget av en «ovenfra-og-ned-tilnærming, der eliten ses som de viktigste endringsagentene».<ref name=Gerdov/>

=== Lokallag ===
NKFs lokallag er knyttet til og navngitt etter større byer, men lokallagene i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger er egentlig regionale organisasjonsledd med disse byene som sentrum.

==== Oslo Kvinnesaksforening (1946) ====
[[File:Henriette Bie Lorentzen - Henriette Haagaas (1939) (cropped 2).jpg|thumb|[[Henriette Bie Lorentzen]] stod sentralt i etableringen av OKF]]
Oslo Kvinnesaksforening (OKF) er NKFs lokallag for [[Osloregionen]]/[[Østlandet]]. Oslo Kvinnesaksforening deler kontor på Majorstuen med NKF sentralt.

Lokallaget ble grunnlagt i 1946, da de lokale aktivitetene ble skilt ut fra den allerede eksisterende Norsk Kvinnesaksforening (grunnlagt 1884) som i stedet rendyrket rollen som landsforbund.<ref name=morgenbladet1946 /> Lokallaget het Stor-Oslo Kvinnesaksforening til 1949, da navnet ble endret til dagens navn. [[Henriette Bie Lorentzen]] – barnebarn av de ovennevnte kvinnesakspionerene [[Bernhard Pauss]] og [[Henriette Pauss]] – fikk en sentral rolle i gjenoppbyggingen av NKF fra 1945, i samarbeid med [[Margarete Bonnevie]], og stod sentralt i omorganiseringen. Hun hadde akkurat vendt tilbake fra konsentrasjonsleir i Tyskland da hun holdt åpningstalen på landsmøtet i NKF i 1945, der hun sa at «sann humanisme er stridende humanisme ... vi må følge våkent med og alltid rope fra når det skjer urett. Vi må gjøre vår innflytelse gjeldende overalt.»<ref name=Lønnå1996s145/> Da Stor-Oslo Kvinnesaksforening ble etablert ble hun den første nestlederen. I det første styret satt også [[Liv Schjødt]], Margarete Bonnevies datter [[Grete Herseth|Grete Bonnevie Høyer]] (siden Herseth), [[Henny Ording]] og to av Bie Lorentzens kusiner, [[Eva Gram]] (Paus) og [[Nora Schjander]]. Grunnleggerne av OKF var i stor grad født inn i kvinnesaksbevegelsen og var døtre, barnebarn og oldebarn av kjente kvinnesakskvinner og -menn.

Oslo Kvinnesaksforening hadde fra etableringen et nært forhold til [[Oslo Venstre]], og særlig i 1940-, 1950- og 1960-årene var dette samarbeidet særlig tett og viktig for å få politisk gjennomslag i saker som NKF arbeidet for, herunder arbeidet med samskatten.

Ledere for foreningen har blant andre vært [[Liv Schjødt]], [[Ingerid Gjøstein Resi]], [[Eva Kolstad]], [[Lillan Steen]], [[Gunvor Øwre Havrevold]], [[Sidsel Bauck]], [[Elisabeth Colbiørnsen]], [[Liv Anker]], [[Birgit B. Wiig]], [[Aslaug Moksnes]], [[Bente Onsager Lund]], [[Bitten Modal]], [[Bjørg Schonhowd Leite]], [[Anne Kari Lande Hasle]], [[Sigrun Hoel]], [[Kjellaug Pettersen]], [[Anne Grethe Solberg]], [[Aud Langbo]], [[Gunhild Ramm Reistad]] og [[Karin Beate Theodorsen]].

Lokallaget utgav tidligere medlemsbladet ''Solsikken'', med navn etter [[Norsk Kvinnesaksforening#Symboler|NKFs og kvinnesaksbevegelsens symbol]]. [[Sofie Rogstad]], som da var styremedlem i OKF, etablerte kvinnehistorie som forskningsfelt i Norge tidlig i 1970-årene.

==== Trondhjems Kvinnesaksforening (1885) ====
[[File:Antonie Løchen (cropped).jpg|thumb|[[Antonie Løchen]] stiftet Trondhjems Kvinnesaksforening (TKF) i 1885]]
Trondhjems Kvinnesaksforening (TKF) eksisterte i 120 år. Den ble stiftet 20. januar 1885 av 29 kvinner og menn etter initiativ fra [[Antonie Løchen]] og [[Thora Storm]], og ble dermed NKFs første lokallag. Stiftelsen fant sted hos Antonie Løchen. Fra starten var «den trondhjemske Filialafdeling af 'Norsk Kvindesagsforening' [...] en Underafdeling under Hovedforeningen» i Christiania.<ref>{{Kilde avis|dato=1885-05-07|tittel=Kvindesagsforeningen|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_dagspostentrondheim_null_null_18850507_9_104_1|side=2|avis=Dagsposten}}</ref> Foreningen omfattet hele [[Trøndelag]], ikke bare Trondheim by. Den var NKFs første lokallag og i mye av sin eksistens gjennom 120 år også blant NKFs mest aktive og innflytelsesrike lokallag. Foreningens historie var de første årene dominert av en slektskrets fra et liberalt og progressivt orientert miljø i det trønderske storborgerskapet, særlig av kvinner fra familiene [[Løchen (slekt)|Løchen]], [[Jenssen (slekt i Trøndelag)|Jenssen]] og [[Richter (slekt i Trøndelag)|Richter]] og deres mannlige slektninger, hvorav flere var aktive [[venstre]]politikere. Blant stifterne og styremedlemmene var general og forsvarsminister [[August Spørck]], sentralbanksjef [[Karl Gether Bomhoff]] og jurist og stortingsrepresentant [[Jacob Lindboe]].<ref>Marthe Lund Jensen: «Trondhjems Kvinnesaksforening» (s. 45–62). I ''[https://ntnuopen.ntnu.no/ntnu-xmlui/bitstream/handle/11250/299420/Masteroppgave%20Marte%20Lund%20Jensen.pdf?sequence=1&isAllowed=y «Fra veldedighet til kvinnesak»: En studie av veldedighetsforeningers betydning for kvinnesaksbevegelsen i Trondheim på 1800-tallet]''. Masteroppgave i historie. NTNU, 2015</ref>

Lederne i foreningen var bl.a. [[Nicolai Jenssen (1857–1937)|Nicolai Jenssen]], [[Antonie Løchen]], [[Thora Storm]], [[Mimi Spørck]], [[Elisabeth Wexelsen Jahn]], [[Elise Henschien]], [[Signe Swensson]], [[Ragnhild Hartmann Varmbo]], [[Sigrid Follestad Kulvik]], [[Lise Skjåk Bræk]], [[Aud Trætteberg]] og [[Turid Ellingsen]].<ref>{{ Kilde bok | dato = 1935-01-09 | tittel = Adresseavisen |kapittel=Trondhjems Kvinnesaksforening 50 år| url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_adresseavisen_null_null_19350109_169_7_1?page=1 | side = 3 }}</ref> Trondhjems Kvinnesaksforening tok initiativ til den nasjonale organisasjonsmodellen som ble vedtatt i 1946, der Norsk Kvinnesaksforening ble landsforbund. En bok om foreningens historie ble utgitt i 1967.<ref>Gudrun Bergslid: ''Trondhjems Kvinnesaksforening 1885–1967'', Trondheim, 1967</ref> Trondhjems Kvinnesaksforening var representert i den nasjonale ledertrioen med [[Signe Swensson]] og [[Jeanne Eirheim]], og Swensson rykket opp fra 2. nestleder til NKF-leder i 1956. Trondhjems Kvinnesaksforening ble nedlagt i 2005.

==== Bergen Kvinnesaksforening (1885) ====
[[File:Kvindernes Bygning, Bergen.jpg|thumb|Bergen Kvinnesaksforening fikk oppført [[Kvindernes Bygning]] i Amalie Skrams vei 5, som stod ferdig i 1915 og der foreningen hadde kontorer]]
Bergen Kvinnesaksforening (BKF) arbeider «for at alle kjønn skal ha samme muligheter og rettigheter».<ref name=bkf-likestilling>{{cite web |last1=Bergen Kvinnesaksforening |title=Vi heier på jentenes krav om likestilling |url=https://www.ba.no/vi-heier-pa-jentenes-krav-om-likestilling/o/5-8-1232084 |publisher=Bergensavisen |date=12. februar 2020}}</ref> Foreningen ble stiftet 14. april 1885 av bl.a. [[Amalie Hansen]], [[Nicoline Christine Hambro]] og legen [[Gerhard Armauer Hansen]]. Fra starten var «den bergenske Filialafdeling af 'Norsk Kvindesagsforening' [...] en Under-afdeling under Hovedforeningen» i Christiania.<ref>{{Kilde avis|dato=1885-04-15|tittel=Kvindesagen|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_bergenstidende_null_null_18850415_18_86_1|side=2|avis=Bergens Tidende}}</ref> I det første styret satt blant andre legen [[Gerhard Armauer Hansen]], [[Ole Jacob Sparre]], [[Anna Steineger]] og [[Anna Kreetz]]. Blant andre styremedlemmer de første årene var [[Nicoline Christine Hambro]], [[Emanuel Mohn]] og [[Bolette Christine Pavels Larsen|Bolette Larsen]].<ref>{{Kilde avis|dato=1885-04-22|tittel=Til Medlemmer af Bestyrelsen for 'Norsk Kvindesagsforening's Filialafdeling i Bergen foreslaaes: (...)|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_bergenstidende_null_null_18850422_18_92a_1|side=2|avis=Bergens Tidende}}</ref><ref>{{Kilde avis|utgivelsesår=|tittel=Til Medlemmer af Bestyrelsen for den bergenske Filial af norsk kvindesagsforening foreslaaes:|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_bergenstidende_null_null_18860225_19_47_1|side=3|avis=Bergens Tidende|dato=1886-02-25|sitat=Fru Bolette Larsen {{!}} Fru Nico Hambro {{!}} Hr. Fabrikejer P. Jessen {{!}} Hr. Kaptein Krogh.}}</ref><ref name=BKF-Arkivportalen>{{Kilde www|url=https://www.arkivportalen.no/contributor/no-BBA_arkiv000000037572|tittel=A-3056 – Bergen Kvinnesaksforening|besøksdato=2021-11-17|verk=Arkivportalen|utgiver=Bergen Byarkiv}}</ref> Foreningen ble ledet i lange perioder av [[Amalie Hansen]] og [[Fanny Schnelle]].

I 1887 etablerte foreningen ''Kvindesagsforeningens Friundervisning'' i Bergen, som i løpet av sin eksistens samlet hadde rundt 6&nbsp;000 elever. I 1925 hadde foreningen 2–300 medlemmer.<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015072308179|forfatter=Dorothea Merlees|tittel=Norske kvinder: en oversigt over deres stilling og livsvilkaar i hundredeaaret 1814–1914|bind=1|forlag=Berg & Høgh|utgivelsessted=Kristiania|sider=85–89|kapittel=Bergens kvindesagsforening 1885-1914|utgivelsesår=1914}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Laura Irgens|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012072612005|tittel=Norske kvinder: en oversigt over deres stilling og livsvilkaar i hundredeaaret 1814-1914. III : En kort oversigt over deres stilling og livsvilkaar i tiaaret 1914-1924|forlag=Berg & Høgh|utgivelsessted=Kristiania|sider=8-10|kapittel=III. Bergens Kvindesaksforening|utgivelsesår=1925}}</ref> Bergen Kvinnesaksforening fikk oppført [[Kvindernes Bygning]] i Amalie Skrams vei 5, som stod ferdig i 1915 og som opprinnelig var organisert som et aksjeselskap eid primært av medlemmer av foreningen. Foreningen hadde selv kontorer i bygningen, som også huset foreningens husmorskole og utleieleiligheter. Lederen [[Fanny Schnelle]] og noen andre av foreningens medlemmer bodde selv i bygningen.<ref name=BKF-Arkivportalen /> Bergen Kvinnesaksforening ble nedlagt i 1935, men foreningens skole og Kvindernes Bygning A/S videreførte virksomheten i en årrekke, ledet av Marie de Lange. I 1976 ble Bergen Kvinnesaksforening gjenopplivet av bl.a. [[Kari Hop Skiftesvik]], som var mangeårig leder i laget og 2. nestleder i NKF nasjonalt i flere perioder. Foreningen har utgitt medlemsbladet ''Amalie''. Foreningen utgav i 2020 boken ''Bergens små og store døtre''.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Aasen, Elisabeth | utgivelsesår = 2020 | tittel = Bergens små og store døtre | isbn = 9788284030722 | utgivelsessted = Bergen | forlag = Bodoni forlag | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2020100548512}}</ref>

==== Stavanger Kvinnesaksforening (1893) ====
Stavanger Kvinnesaksforening (SKF) ble stiftet i 1893. De tidlige medlemmene tilhørte Stavangers [[venstre]]kretser og var medlemmer i den liberale Stavanger Frisindede Forening. Foreningens virkeområde var hele Stavangerregionen og [[Rogaland]] (det vil si området som utgjør [[Stavanger bispedømme]]), og foreningen var i praksis et fylkeslag for hele Rogaland. Blant lederne i foreningen var [[Anna Gjøstein]], [[Anna Backe]], [[Helga Laake]] og [[Kristin Aspelund]]. Foreningen har de siste årene ligget nede.

==== Drammen Kvinnesaksforening (1896) ====
Drammen Kvinnesaksforening (DKF) ble stiftet i 1896 av bl.a. [[Betzy Kjelsberg]], som var den yngste av de seks kvinnene som etablerte NKFs forløper [[Diskusjonsforeningen Skuld|Skuld]] i 1883. Blant lederne i foreningen har vært [[Wenche Sivle]], [[Marta Tærum]], [[Dagny Sveaas]], [[Gertrud Günther]] (også kjent som stifter av [[Sex og Politikk]]), [[Gunhild Ramm Reistad]], [[Janicke Karin Solheim]] og [[Turid Lilleheie]]. Bøker om foreningens historie ble utgitt av Mary Karlsen og Gunhild Ramm Reistad i 1956 og 1996.<ref>Mary Karlsen (1956), ''Drammens kvinnesaksforening: 60-årsjubileum: 19.5.1896–19.5.1956''. Drammens Kvinnesaksforening.</ref><ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008071000110|tittel=Det startet på Bragernes torg for 100 år siden : Drammen kvinnesaksforening 1896-1996|forfatter=[[Gunhild Ramm Reistad|Reistad, Gunhild Ramm]]|forlag=Drammen kvinnesaksforening|utgivelsesår=1996}}</ref>

== NKF-ledere ==
NKFs leder er organisasjonens øverste tillitsvalgte på nasjonalt nivå og leder sentralstyret. Ledervervet i den daværende ''Hovedbestyrelsen'' ble opprinnelig betegnet «formann» (''Formand''). Tittelen «leder» ble tatt i bruk i 1974. Den engelske tittelen er ''President''. Forløperen [[Diskusjonsforeningen Skuld|Skuld]] brukte tittelen «president» (''Præsident(inde)'') også på norsk, kanskje fordi tittelen var mer kjønnsnøytral enn den vanlige ledertittelen i foreninger (''Formand'') på den tiden.

{| class="wikitable sortable" border="1"
|-
! Nr
! Bilde
! Navn
! Lederperiode
! Bakgrunn
! Parti
|-
| 1
| {{CSS image crop
|Image = Hagbard_Berner.jpg
|bSize = 70
|cWidth = 60
|cHeight = 65
|oTop = 2
|oLeft = 4
}}
| [[Hagbart Berner]]
| 1884–1885
| jurist, stortingsrepresentant for Venstre, borgermester i Christiania og redaktør for ''[[Dagbladet]]''
| style="background:{{Farge/Venstre}}; text-align: center;" | [[Venstre|<span style="color: white;">V</span>]]
|-
| 2
| {{CSS image crop
|Image = Anna Stang.jpg
|bSize = 60
|cWidth = 60
|cHeight = 65
|oTop = 9
|oLeft = 
}}
| [[Anna Stang]]
| 1885–1886
| «Statsministerinde», tidligere pikeskoleeier
| style="background:{{Farge/Venstre}}; text-align: center;" | [[Venstre|<span style="color: white;">V</span>]]
|-
| 3
| {{CSS image crop
|Image = RagnaNielsen.jpg
|bSize = 90
|cWidth = 60
|cHeight = 65
|oTop = 20
|oLeft = 12
}}
| [[Ragna Nielsen]]
| 1886–1888
| lærer og kvinnesaksforkjemper, formann for [[Riksmålsforbundet]]
| style="background:{{Farge/Venstre}}; text-align: center;" | [[Venstre|<span style="color: white;">V</span>]]
|-
| 4
| {{CSS image crop
|Image = Anna Bugge.jpg
|bSize = 60
|cWidth = 60
|cHeight = 65
|oTop = 2
|oLeft = 0
}}
| [[Anna Bugge Wicksell|Anna Bugge]]
| 1888–1889
| jurist, diplomat og kvinnesaksforkjemper
| style="background:{{Farge/Venstre}}; text-align: center;" | [[Venstre|<span style="color: white;">V</span>]]
|-
| 5
| {{CSS image crop
|Image = RagnaNielsen.jpg
|bSize = 90
|cWidth = 60
|cHeight = 65
|oTop = 20
|oLeft = 12
}}
| [[Ragna Nielsen]]
| 1889–1895
| lærer og kvinnesaksforkjemper, formann for [[Riksmålsforbundet]]
| style="background:{{Farge/Venstre}}; text-align: center;" | [[Venstre|<span style="color: white;">V</span>]]
|-
| 6
| [[File:Portrett av Randi Marie Blehr, 1899 (cropped).jpg|60px]]
| [[Randi Blehr]]
| 1895–1899
| «Statsministerinde»; med bredt engasjement som kvinnesaksforkjemper, humanitær leder og forkjemper for norsk selvstendighet
| style="background:{{Farge/Venstre}}; text-align: center;" | [[Venstre|<span style="color: white;">V</span>]]
|-
| 7
| {{CSS image crop
|Image = Fredrikke Marie Qvam.jpg
|bSize = 60
|cWidth = 60
|cHeight = 65
|oTop = 2
|oLeft =
}}
| [[Fredrikke Marie Qvam]]
| 1899–1903
| «Statsministerinde»; kvinnesaksforkjemper, humanitær leder, leder for [[Norske Kvinners Sanitetsforening]]
| style="background:{{Farge/Venstre}}; text-align: center;" | [[Venstre|<span style="color: white;">V</span>]]
|-
| 8
| [[File:Portrett av Randi Marie Blehr, 1899 (cropped).jpg|60px]]
| [[Randi Blehr]]
| 1903–1922
| «Statsministerinde»; med bredt engasjement som kvinnesaksforkjemper, humanitær leder og forkjemper for norsk selvstendighet
| style="background:{{Farge/Venstre}}; text-align: center;" | [[Venstre|<span style="color: white;">V</span>]]
|-
| 9
|
| [[Aadel Lampe]]
| 1922–1926
| kvinnesaksforkjemper, lærer, politiker for [[Venstre]] og siden [[Frisinnede Venstre]], blant de første kvinnene som ble valgt til Stortinget
| style="background:{{Farge/Høyre}}; text-align: center;" | [[Frisinnede Venstre|<span style="color: white;">FV</span>]]
|-
| 10
| {{CSS image crop
|Image = Fredrikke Mørck (cropped).jpg
|bSize = 60
|cWidth = 60
|cHeight = 65
|oTop = 
|oLeft =
}}
| [[Fredrikke Mørck]]
| 1926–1930
| lærer og redaktør
| style="background:{{Farge/Venstre}}; text-align: center;" | [[Venstre|<span style="color: white;">V</span>]]
|-
| 11
| {{CSS image crop
|Image = Anna Hvoslef (cropped).jpg
|bSize = 60
|cWidth = 60
|cHeight = 65
|oTop = 
|oLeft =
}}
| [[Anna Hvoslef]]
| 1930–1935
| første kvinnelige journalist i ''[[Aftenposten]]''
| style="background:{{Farge/Høyre}}; text-align: center;" | [[Høyre|<span style="color: white;">H</span>]]
|-
| 12
| {{CSS image crop
|Image = Kitty Bugge.jpg
|bSize = 60
|cWidth = 60
|cHeight = 65
|oTop = 5
|oLeft = 
}}
| [[Kitty Bugge]]
| 1935–1936
| fagforeningsleder
| style="background:{{Farge/Venstre}}; text-align: center;" | [[Venstre|<span style="color: white;">V</span>]]
|-
| 13
| [[File:Margarete Bonnevie (cropped).jpeg|60px]]
| [[Margarete Bonnevie]]
| 1936–1946
| Venstrepolitiker og forfatter
| style="background:{{Farge/Venstre}}; text-align: center;" | [[Venstre|<span style="color: white;">V</span>]]
|-
| 14
| {{CSS image crop
|Image = Dakky Kiær (cropped).jpg
|bSize = 60
|cWidth = 60
|cHeight = 65
|oTop = 2
|oLeft = 
}}
| [[Dakky Kiær]]
| 1946–1952
| sosialskoleleder og Venstre-politiker
| style="background:{{Farge/Venstre}}; text-align: center;" | [[Venstre|<span style="color: white;">V</span>]]
|-
| 15
| [[File:Ingerid Gjøstein Resi.jpg|60px]]
| [[Ingerid Gjøstein Resi]]
| 1952–1955
| filolog og Venstrepolitiker
| style="background:{{Farge/Venstre}}; text-align: center;" | [[Venstre|<span style="color: white;">V</span>]]
|-
| 16
| {{CSS image crop
|Image = Marit Aarum.jpg
|bSize = 90
|cWidth = 60
|cHeight = 65
|oTop = 2
|oLeft = 7
}}
| [[Marit Aarum]]
| 1955–1956
| samfunnsøkonom, Venstrepolitiker og FN-ekspert
| style="background:{{Farge/Venstre}}; text-align: center;" | [[Venstre|<span style="color: white;">V</span>]]
|-
| 17
| {{CSS image crop
|Image = Signe Swensson.jpg
|bSize = 60
|cWidth = 60
|cHeight = 65
|oTop = 2
|oLeft = 
}}
| [[Signe Swensson]]
| 1956
| lege og stortingsrepresentant for [[Høyre]]
| style="background:{{Farge/Høyre}}; text-align: center;" | [[Høyre|<span style="color: white;">H</span>]]
|-
| 18
| [[Fil:Eva Kolstad.jpg|60px]]
| [[Eva Kolstad]]
| 1956–1968
| forbruker- og administrasjonsminister, Venstre-leder, leder for [[Likestillingsrådet]], første [[Likestillingsombudet|likestillingsombud]]
| style="background:{{Farge/Venstre}}; text-align: center;" | [[Venstre|<span style="color: white;">V</span>]]
|-
| 19
|
| [[Clara Ottesen]]
| 1968–1972
| samfunnsøkonom og FN-ekspert
| style="background:{{Farge/Venstre}}; text-align: center;" | [[Venstre|<span style="color: white;">V</span>]]
|-
| 20
| {{CSS image crop
|Image = Kari Skjønsberg.jpg
|bSize = 80
|cWidth = 60
|cHeight = 65
|oTop = 5
|oLeft = 10
}}
| [[Kari Skjønsberg]]
| 1972–1978
| førsteamanuensis i barnelitteratur; medlem av [[Likestillingsrådet]]; bystyremedlem i Oslo for Arbeiderpartiet
| style="background:{{Farge/Arbeiderpartiet}}; text-align: center;" | [[Arbeiderpartiet|<span style="color: white;">Ap</span>]]
|-
| 21
| {{CSS image crop
|Image = KM Bruzelius.jpg
|bSize = 60
|cWidth = 60
|cHeight = 65
|oTop = 
|oLeft = 
}}
| [[Karin M. Bruzelius]]
| 1978–1984
| [[høyesterettsdommer]]
|
|-
| 22
|
| [[Sigrun Hoel]]
| 1984–1988
| jurist og likestillingsombud
| 
|-
| 23
|
| [[Irene Bauer]]
| 1988–1990
| direktør i Miljøverndepartementet; Ap-politiker
| style="background:{{Farge/Arbeiderpartiet}}; text-align: center;" | [[Arbeiderpartiet|<span style="color: white;">Ap</span>]]
|-
| 24
|
| [[Siri Hangeland]]
| 1990–1992
| filolog og lektor
| style="background:{{Farge/Sosialistisk Venstreparti}}; text-align: center;" | [[Sosialistisk Venstreparti|<span style="color: white;">SV</span>]]
|-
| 25
|
| [[Bjørg Krane Bostad]]
| 1992–1994
| komitésekretær for Stortingets familie-, kultur- og administrasjonskomité
| 
|-
| 26
| {{CSS image crop
|Image = Kjellaug Pettersen.jpg
|bSize = 85
|cWidth = 60
|cHeight = 65
|oTop = 5
|oLeft = 12
}}
| [[Kjellaug Pettersen]]
| 1994–1998
| spesialrådgiver i [[Utdannings- og forskningsdepartementet]]
| 
|-
| 27
|
| [[Siri Hangeland]]
| 1998–2004
| filolog og lektor
| style="background:{{Farge/Sosialistisk Venstreparti}}; text-align: center;" | [[Sosialistisk Venstreparti|<span style="color: white;">SV</span>]]
|-
| 28
| {{CSS image crop
|Image = Berit Kvæven.jpg
|bSize = 60
|cWidth = 60
|cHeight = 65
|oTop = 2
|oLeft = 
}}
| [[Berit Kvæven]]
| 2004–2006
| kjemiker og sjefingeniør i [[Klima- og forurensningsdirektoratet]], tidligere nestleder i [[Venstre]], president i [[Tekna]], politisk rådgiver for forbruker- og administrasjonsminister [[Eva Kolstad]]
| style="background:{{Farge/Venstre}}; text-align: center;" | [[Venstre|<span style="color: white;">V</span>]]
|-
| 29
| {{CSS image crop
|Image = Torild Skard (cropped).jpeg
|bSize = 90
|cWidth = 60
|cHeight = 65
|oTop = 5
|oLeft = 16
}}
| [[Torild Skard]]
| 2006–2013
| seniorforsker ved [[NUPI]], tidligere [[stortingsrepresentant]] ([[SV]]), [[lagtingspresident]], styreleder for [[UNICEF]], assisterende [[utenriksråd]]
| style="background:{{Farge/Sosialistisk Venstreparti}}; text-align: center;" | [[Sosialistisk Venstreparti|<span style="color: white;">SV</span>]]
|-
| 30
| {{CSS image crop
|Image = Margunn Bjørnholt (cropped2).jpeg
|bSize = 60
|cWidth = 60
|cHeight = 65
|oTop = 5
|oLeft = 
}}
| [[Margunn Bjørnholt]]
| 2013–2016
| professor i sosiologi
| style="background:{{Farge/Miljøpartiet De Grønne}}; text-align: center;" | [[Miljøpartiet De Grønne|<span style="color: white;">MDG</span>]]
|-
| 31
| {{CSS image crop
|Image = Nordiska radets session i Helsingfors (5).jpg
|bSize = 60
|cWidth = 60
|cHeight = 65
|oTop = 6
|oLeft = 
}}
| [[Marit Nybakk]]
| 2016–2018
| Stortingets 1. visepresident; tidligere president for [[Nordisk råd]]
| style="background:{{Farge/Arbeiderpartiet}}; text-align: center;" | [[Arbeiderpartiet|<span style="color: white;">Ap</span>]]
|-
| 32
| {{CSS image crop
|Image = KM Bruzelius.jpg
|bSize = 60
|cWidth = 60
|cHeight = 65
|oTop = 
|oLeft = 
}}
| [[Karin M. Bruzelius]]
| 2018–2020
| høyesterettsdommer
|-
| 33
| 
| [[Anne Hege Grung]]
| 2020–
| professor i teologi
| 
|}

==Forhold til andre organisasjoner==
<!-- Mulig utskilling av en del materiale, tentativ tittel {{Hoved|Kvinnesaksbevegelsens organisasjoner}} -->
[[Fil:Suffrage Alliance Congress, London 1909.jpg|miniatyr|[[International Alliance of Women|International Woman Suffrage Alliance Congress]] i London 1909. Øverste rekke fra venstre: [[Thora Daugaard]] (Danmark), [[Louise Qvam]] (Norge), [[Aletta Jacobs]] (Nederland), [[Annie Furuhjelm]] (Finland), Mirowitch (Russland), [[Käthe Schirmacher]] (Tyskland), Honneger (Sveits), uidentifisert. Nederst fra venstre: uidentifisert, [[Anna Bugge Wicksell]] (Sverige), [[Ann Shaw]] (USA), [[Millicent Fawcett]] (president, England), [[Carrie Chapman Catt]] (USA), [[Fredrikke Marie Qvam]] (Norge), [[Anita Augspurg]] (Tyskland). Bugge Wicksell og Qvam var NKF-ledere. På den tiden var [[Landskvindestemmeretsforeningen]] (LSKF), ledet av Qvam, medlem av alliansen; NKF arvet LSKFs medlemskap i 1937.]]

NKF var den første interesseorganisasjonen for kvinner i Norge – selv om foreningen alltid har vært åpen for menn – og har direkte eller indirekte påvirket etableringen av hele kvinnebevegelsen og senere også det statlige likestillingsapparatet.

===International Alliance of Women og søsterorganisasjoner internasjonalt===

[[Gina Krog]] var sterkt inspirert av den liberale kvinnesaksbevegelsen i USA og spesielt av forløperne til [[League of Women Voters]] (LWV), og tok til orde for å bruke «den amerikanske plattform» for å arbeide for like rettigheter i Norge.<ref name=Moksnes1984s52 /> I dag har NKF flere fellestrekk i fokus og arbeidsform med den nyere [[National Organization for Women]] (NOW), som NKF deler politisk grunnsyn med. Den liberale kvinnesaksbevegelsen i USA har hele tiden vært et viktig forbilde for NKF, og NKF tok i 1890-årene i bruk den logoen som ble brukt av LWVs forløpere.

Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen (nå [[International Alliance of Women]]; IAW) ble dannet i 1904. Den første presidenten var [[Carrie Chapman Catt]], som også var første president i [[League of Women Voters]]. Kvinnestemmerettsalliansen var den dominerende internasjonale organisasjonen som arbeidet for kvinners stemmerett og den viktigste organisasjonen innen den borgerlige eller liberale kvinnesaksbevegelsen internasjonalt. Organisasjonen tok den amerikanske liberale kvinnebevegelsens symboler, herunder symbolikken med gul/gull. Organisasjonen hadde nære bånd til [[Folkeforbundet]] og var siden, under navnet IAW, den fjerde organisasjonen som fikk [[generell konsultativ status]] i [[FNs økonomiske og sosiale råd]]. Dagens IAW er en internasjonal paraplyorganisasjon for rundt 50 organisasjoner som jobber for kvinners menneskerettigheter, med flere hundre tusen medlemmer, og har særlig fokus på utviklingsland og FN-systemet. Da organisasjonen ble etablert i Berlin i 1904 var NKF representert med nylig avgått NKF-leder [[Fredrikke Marie Qvam]], som også representerte [[Landskvindestemmeretsforeningen]], som i praksis var en datterorganisasjon av NKF. NKF sendte telegram til Qvam om at NKF ønsket å bli medlem, men det endte med at Qvam tegnet medlemskap for Landskvindestemmeretsforeningen i stedet. NKF arvet i 1937 Landskvindestemmeretsforeningens medlemskap, og anser seg derfor som et av de stiftende medlemmene av IAW.<ref name=iaw />

IAW er NKFs primære paraplyorganisasjon i politisk forstand, og den organisasjonen NKF samarbeider internasjonalt gjennom, særlig inn mot FN-systemet. NKF har vært representert i IAWs internasjonale styre med NKF-lederne [[Margarete Bonnevie]], [[Eva Kolstad]], [[Karin M. Bruzelius]] og [[Margunn Bjørnholt]]. Margarete Bonnevie ble medlem av IAWs styre i 1939; fra 1949 var NKF representert i IAWs styre med Eva Kolstad som var svært aktiv i IAW frem til slutten av 1970-årene da hun ble likestillingsombud. Gjennom IAW ble Kolstad godt kjent med FN-systemet og hun ble innvalgt i [[FNs kvinnekommisjon]] da hun gikk av som NKF-leder, nominert av regjeringene i de nordiske landene.<ref name=iaw>{{Kilde www|url=https://kvinnesak.no/international-alliance-of-women/|tittel=International Alliance of Women|besøksdato=2021-11-17|språk=nb-NO|verk=Norsk Kvinnesaksforening}}</ref>

Gjennom IAW er NKF en søsterorganisasjon av organisasjoner som [[Kvenréttindafélag Íslands]], [[Dansk Kvindesamfund]], [[Fredrika Bremer-förbundet]], [[Deutscher Frauenring]], [[All India Women’s Conference]] og [[All Pakistan Women’s Association]]. Organisasjonene samarbeider særlig om arbeidet i [[FN]]. Med de nordiske søsterorganisasjonene har NKF også alltid hatt et nært samarbeid i den nordiske konteksten.

=== Stemmerettsorganisasjoner===
Under stemmerettskampen stiftet sentrale NKF-medlemmer to avleggere for å arbeide mer fokusert med stemmeretten, selv om de også ble værende i NKF: [[Kvindestemmeretsforeningen]] (KSF; 1885, nedlagt 1913) og senere [[Landskvindestemmeretsforeningen]] (LSKF; 1898, nedlagt 1938). NKF samarbeidet etterhvert med Kvindestemmeretsforeningen og hadde fra etableringen av Landskvindestemmeretsforeningen et nært forhold til denne organisasjonen; de to organisasjonene hadde i flere år samme leder ([[Fredrikke Marie Qvam]]), og også [[Gina Krog]] satt i styret. NKF overtok LSKFs medlemskap i [[International Alliance of Women|Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen]], anser Landskvindestemmeretsforeningen som en tidligere datterorganisasjon av NKF og forstår seg som forvalter av arven etter LSKF.<ref>{{Kilde www|url=https://kvinnesak.no/landskvindestemmeretsforeningen/|tittel=Landskvindestemmeretsforeningen|besøksdato=2021-11-17|språk=nb-NO|verk=Norsk Kvinnesaksforening}}</ref>

===Venstrekvinnelaget===
NKF sprang i stor grad ut av Venstre og ble opprinnelig oppfattet som et «underbruk» av partiet.<ref name="Moksnes35"/> På 1800-tallet organiserte Venstrekvinner og mannlige støttespillere seg dermed i stor grad i NKF. Etter etableringen av [[Norges Venstrekvinnelag|Venstrekvinnelaget]] i Kristiania i 1911 ble mange NKF-medlemmer med også der, og NKF har i lang tid hatt et nært forhold til Venstrekvinnelaget, lenge med mange av de samme medlemmene. Venstrekvinnelaget har alltid vært del av [[kvinnesak]]sbevegelsen – eller den «borgerlig-liberale» kvinnesaksbevegelsen – som også NKF tilhører. Samarbeidet var viktig for gjennomslaget i flere likestillingspolitiske saker NKF arbeidet for ved midten av det 20. århundre, herunder avviklingen av [[samskatt]]en. [[Margarete Bonnevie]] var leder i både NKF og Venstrekvinnelaget i Oslo fra 1936, og NKFs andre sentrale leder på 1900-tallet, [[Eva Kolstad]], var også engasjert i Venstrekvinnelaget. Blant andre sentrale NKF-medlemmer som var aktive i Venstrekvinnelaget var Norges Venstrekvinnelags stifter og første leder [[Ingeborg Boye]], som også satt i NKFs styre, og [[Dagny Bang]], [[Dakky Kiær]] og [[Marit Aarum]]. Venstrekvinnelaget er medarrangør av [[Kolstadseminaret]] som hedrer minnet om Eva Kolstad.<ref name=kolstadseminaret2019/>

=== Norske Kvinners Sanitetsforening ===
I 1896 tok NKF initiativ til opprettelsen av den humanitære organisasjonen [[Norske Kvinners Sanitetsforening]] (NKS).<ref>Beret Bråten (20. juni 2005): «[http://kjonnsforskning.no/nb/2005/06/kamp-nasjon-og-stemmerett?tid=36183 Kamp for nasjon og stemmerett]», kjønnsforskning.no</ref> Sanitetsforeningen ble en forening som favnet bredt blant norske kvinner, og hadde på det meste 250&nbsp;000 medlemmer. Per 2015 var medlemstallet i NKS i overkant av 40 000.<ref>{{Kilde www|url=https://www.sanitetskvinnene.no/filestore/NKS_RSMELDING_2015nett.pdf|tittel=Norske Sanitetskvinners forening – Årsmelding 2015|besøksdato=2017-03-10|forfattere=|dato=2016|forlag=Norske Kvinners Sanitetsforening|sitat=Ved utgangen av 2015 var det registrert 650 lokalforeninger, og antall betalende medlemmer pr. 31.12.2015 var: 40 718|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20170312041448/https://www.sanitetskvinnene.no/filestore/NKS_RSMELDING_2015nett.pdf|arkivdato=2017-03-12|url-status=død}}</ref>

=== Norges Kvinne- og familieforbund ===
Hjemmenes Vel ble stiftet av NKF-leder [[Ragna Nielsen]] og andre personer fra den mer konservative fløyen av NKF, og ble en stor masseorganisasjon med rundt 60&nbsp;000 medlemmer. Organisasjonen skiftet siden navn til Norges Husmorforbund og deretter [[Norges Kvinne- og familieforbund]].

=== Norske Kvinners Nasjonalråd ===
NKF var et dominerende medlem i [[Norske Kvinners Nasjonalråd]] (NKN), og var direkte eller indirekte opphav til flere av de andre medlemsorganisasjonene. NKNs første leder var NKFs stifter, [[Gina Krog]]. NKN ble den sentrale paraplyorganisasjonen for den borgerlige kvinnebevegelsen. Fra slutten av 1930-årene knivet NKN under [[Sigrid Stray]]s ledelse og NKF under [[Margarete Bonnevie]]s ledelse om å være den viktigste organisasjonen i den politiske kvinnesaksbevegelsen. Mens NKF var en klart politisk organisasjon med et mål om å endre politikken i progressiv retning for å fremme likestilling, var NKN en bred koalisjon som også omfattet upolitiske organisasjoner som husmorforbundet, og NKF mente NKN derfor ikke kunne være den sentrale organisasjonen i det politiske kvinnesaksarbeidet. Over tid fikk nasjonalrådet en mer konservativ profil enn NKF, og NKF meldte seg ut i 1972 på grunn av uenighet i abortsaken og lengre tids irritasjon over de lokale kvinnerådenes innflytelse i paraplyorganisasjonen.

=== Nordiske kvinnesaksforeningers samorganisasjon ===
[[Nordiske kvinnesaksforeningers samorganisasjon]] var en paraplyorganisasjon for den borgerlig-liberale kvinnesaksbevegelsen i [[Norden]] og ble etablert i [[Stockholm]] i 1916 på et nordisk kvinnesaksmøte. Den eksisterte gjennom det meste av 1900-tallet. Organisasjonen bestod av bl.a. NKF, [[Dansk Kvindesamfund]], [[Kvenréttindafélag Íslands]] og [[Fredrika Bremer-förbundet]], som fortsatt samarbeider gjennom sin primære paraplyorganisasjon, [[International Alliance of Women]] (IAW). Nordiske kvinnesaksforeningers samorganisasjon hadde sekretariat i [[Stockholm]] og holdt kongresser hvert fjerde år.<ref name=Lønnå222>Lønnå (1996) s. 222</ref> Organisasjonen ble etter hvert ansett som overflødig fordi organisasjonene allerede samarbeidet i IAW, og det gjorde det vanskelig å holde liv i en egen nordisk organisasjon.

=== Sex og Politikk ===
NKF var initiativtager, medstifter og lenge medlem av det som nå er [[Sex og Politikk]], opprinnelig Norsk forening for familieplanlegging.<ref>{{Kilde www |url =https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_varden_null_null_19780407_104_79_1 |tittel =NKF|verk =Varden |dato = 7. april 1978 |sitat=NKF er medlem av Nordiske Kvinnesaksforeningers Samorganisasjon og Den internasjonale kvinneallianse, var med å stifte og er medlem av Norsk Forening for Familieplanlegging}}</ref> Initiativet til foreningen ble tatt på NKFs landsmøte i 1966 av bl.a. legen [[Gertrud Günther]]. NKF samarbeidet med [[Den norske lægeforening]] om etableringen av foreningen.<ref>{{Kilde avis|utgivelsesår=|tittel=Ny forening i kveld – for familieplanlegging|utgivelsessted=|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_arbeiderbladetoslo_null_null_19690619_1_138_1|side=9|avis=Arbeiderbladet|dato=1969-06-19}}</ref>

=== Norske Kvinnelige Juristers Forening ===
NKF har tradisjonelt hatt et nært forhold til og samarbeid med [[Norske Kvinnelige Juristers Forening]] (grunnlagt 1947), og hadde mange av de samme medlemmene, særlig de første tiårene da NKJF var mer aktiv.

=== Statlige likestillingsorganer ===
NKF arbeidet for lovmessig forankring av likestillingsarbeidet og for etableringen av [[Likestillingsrådet]] og [[Likestillingsombudet]], to av forløperne til [[Likestillings- og diskrimineringsombudet]]. Både gjennom at «staten overtok [NKFs] grunnsyn» i 1970-årene<ref name="Lønnå273" /> og gjennom at det statlige likestillingsapparatet ble bygget opp av sentrale NKF-medlemmer, representerer disse institusjonene «en videreføring av NKFs politiske tradisjon».<ref name=om /> NKF har hele tiden hatt et tett forhold til det statlige likestillingsapparatet. Likestillingsrådet uttalte ved NKFs hundreårsjubileum i 1984 at «Norsk Kvinnesaksforening la grunnlaget for Likestillingsrådets arbeide».<ref name=ap1984>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1984-06-28 | tittel = Aftenposten | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_aftenposten_null_null_19840628_125_290_1?page=47 | side = 4 }}</ref>

=== FOKUS Kvinner ===
NKF var sentral i [[TV-aksjonen]] «Kvinner i den tredje verden» (1989) og i etableringen av TV-aksjonens etterfølger, [[Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål]] (FOKUS Kvinner) (1995). FOKUS Kvinner hadde indirekte delvis røtter i Norske Kvinners Nasjonalråds u-landsinformasjon, som NKFs tidligere paraplyorganisasjon [[Norske Kvinners Nasjonalråd]] stod bak. FOKUS er et svært bredt samarbeidsforum for norske kvinneorganisasjoners arbeid knyttet til utvikling i [[Den tredje verden|det globale sør]], og omfatter mange organisasjoner med svært ulike ståsteder. Det er [[International Alliance of Women]] (IAW) som er NKFs paraplyorganisasjon i politisk forstand – dvs. med et felles politisk idégrunnlag – og den organisasjonen NKF primært samarbeider internasjonalt gjennom, særlig i FN-systemet.

=== Norges kvinnelobby ===
NKF tok i 2013 initiativ til etableringen av [[Norges kvinnelobby]] som en bred og inkluderende paraplyorganisasjon som har som vedtektsfestet formål å arbeide for alle jenters og kvinners interesser på grunnlag av menneskerettighetene, særlig gjennom overvåking av gjennomføringen av [[FNs kvinnekonvensjon]] (CEDAW), et av de viktigste menneskerettsinstrumentene som er relevante for kvinner samt minoritetskjønn. NKF vurderte menneskerettighetene som et samlende grunnlag som ulike organisasjoner kunne slutte seg til. NKF stod alene for planleggingen av prosjektet fra våren 2013 til januar 2014 – NKFs arbeidsutvalg vedtok å etablere prosjektet sommeren 2013 – og stod også i all hovedsak for oppbyggingen av det gjennom flere år. Etableringen av en slik paraplyorganisasjon var et svar på et ønske fra regjeringen om én partner som kan representere kvinne- og kvinnesaksorganisasjonene i visse sammenhenger i dialogen med sentrale myndigheter, og Norges kvinnelobby deltok fra 2015 i den norske offisielle delegasjonen til møtene i [[FNs kvinnekommisjon]].<ref name="om" />

Ved etableringen la NKF vekt på at en organisasjon NKF har grunnlagt ''må'' arbeide på grunnlag av menneskerettighetene – som for NKF er helt grunnleggende<ref name=Kvinnesaksnytt2007/> – for alle jenter og kvinner, uansett bakgrunn og identitet – herunder kjønnsidentitet og seksuell orientering – og dette ble nedfelt i vedtektene (§ 2), som gir uttrykk for en moderne, faglig, [[Interseksjonalitet|interseksjonell]] tilnærming til kvinners menneskerettigheter og som tar hensyn til at kvinner er mangfoldige og har ulike identiteter. CEDAW-komiteen uttalte i generell anbefaling nr. 28 (2010) at «interseksjonalitet er et grunnleggende konsept for å forstå rekkevidden av statsforpliktelsene i artikkel 2» i kvinnekonvensjonen og at diskriminering av kvinner på grunnlag av kjønn er «uløselig knyttet til andre faktorer som påvirker kvinner» som bl.a. etnisitet, religion og livssyn, seksuell orientering eller kjønnsidentitet.<ref>CEDAW-komiteen: [https://tbinternet.ohchr.org/_layouts/15/treatybodyexternal/Download.aspx?symbolno=CEDAW%2FC%2FGC%2F28&Lang=en Generell anbefaling nr. 28 (2010)]</ref> Medlem av NKLs ekspertutvalg [[Anne Hellum]] understreket at «[CEDAW-]komiteens forståelse av kvinnekjønn som en sammensatt og flerdimensjonal kategori innebærer at både lesbiske kvinner og transkvinner er omfattet av konvensjonsvernet».<ref name=Hellum/> Å godta ''og'' arbeide for NKLs formål, for ''alle'' kvinner uansett bakgrunn eller identitet – både ciskvinner og transkvinner – på grunnlag av ''menneskerettighetene'', er et vilkår for medlemskap (§3, jf. § 2 i vedtektene). NKF inviterte bare organisasjoner som godtok formålet om å jobbe for alle kvinner i tråd med dette, på grunnlag av menneskerettighetene.

Kvinnesaksbevegelsens inkluderende og menneskerettsorienterte feminisme er forankret i den internasjonale kvinnesaksforeningens, [[International Alliance of Women|IAW]]s, prinsipper, som slår fast at kvinnesaksbevegelsens arbeid bygger på menneskerettighetene og at «menneskerettighetene er universelle, udelelige og gjensidig avhengige».<ref name=iawprinciples/> [[Aslaug Moksnes]] understreket i ''[[Kvinnesaksnytt]]'' i 2007 at «det er vår kamp for menneskerettigheter, også for kvinner – kontra særstilling – som har framtida for seg».<ref name=Kvinnesaksnytt2007/> President i NKFs moderorganisasjon [[International Alliance of Women|IAW]] [[Marion Böker]] sa at det for kvinnesaksbevegelsen er nødvendig å arbeide på grunnlag av menneskerettighetene, som er universelle og udelelige, forsvare demokratiske verdier og kjempe for en inkluderende kvinnebevegelse, og advarte mot ekstreme og antidemokratiske høyrekrefter som hisser til hat mot transpersoner og prøver å ta over feministiske arenaer,<ref name=boeker/> og i 2021 representerte hun IAW i IAWs og [[Kvenréttindafélag Íslands]]' – en nær søsterorganisasjon av både NKF og NKL – forum om hvordan kvinnesaksbevegelsen kan «styrke feministisk og skeiv solidaritet» i et klima der «transfiendtlige stemmer truer feministisk solidaritet».<ref name=kvenrett2 /> I tråd med at NKF etablerte NKL som bred og inkluderende menneskerettsorganisasjon som skulle arbeide for jenter og kvinner i all sin mangfoldighet, på grunnlag av menneskerettighetene, var det allerede fra etableringen en forutsetning at diskriminerende ideologier – herunder alle former for rasisme, transfobi og homofobi – ikke hadde noen plass i NKL, og står i direkte strid med NKLs formål om å arbeide for alle kvinners menneskerettigheter. I lys av dette kan transkvinners rett til å eksistere i samfunnet som kvinner aldri være oppe til debatt i NKL, like lite som lesbiskes rett til å anerkjennes som kvinner kan det. I 2017 arrangerte f.eks. [[MiRA-Senteret]] et dialogmøte om norsk feminisme, [[interseksjonalitet]] og økende [[populisme]],<ref name=mira/> der MiRA-Senterets leder, NKLs første nestleder og NKF-medlem [[Fakhra Salimi]] understreket at kvinners rettigheter ikke ''kan'' adskilles fra rettighetene til alle undertrykte grupper i vårt samfunn, og sa at det er avgjørende at alle står sammen i kampen,<ref name=dialogmøte/> og der lederen i [[Norges Venstrekvinnelag|Venstrekvinnelaget]] [[Naomi Ichihara Røkkum]] understreket at «vi i kvinnebevegelsen må ta et tydelig oppgjør med ekskluderende krefter internt. Transkvinner skal selvfølgelig føle seg velkommen i feministbevegelsen».<ref name=dialogmøte/> Også [[UN Women]] minnet i 2024 om at «kampen for LHBTIQ+-personers menneskerettigheter kan ikke adskilles fra kampen for kvinners rettigheter og likestilling. De som kjemper for kvinners og LHBTIQ+-personers menneskerettigheter deler målet om frie og rettferdige samfunn (...) feminismens mål om interseksjonell rettferdighet og likestilling kan bare oppnås hvis alle kvinner og alle LHBTIQ+-personer blir inkludert som del av en bred, interseksjonell feministisk bevegelse forankret i menneskerettighetenes universalitet og udelelighet».<ref name=unwomen2024/> Den største nasjonale kvinnelobbyen i Europa, [[Deutscher Frauenrat]], har understreket at «transkvinner er kvinner og vi skal ivareta deres interesser og kjempe for deres rettigheter».<ref name=tagesspiegel>{{Kilde www |url =https://www.tagesspiegel.de/gesellschaft/queerspiegel/frauenrat-unterstutzt-selbstbestimmungsgesetz-trans-frauen-sind-frauen-und-mussen-von-uns-vertreten-werden-10073248.html |tittel =Frauenrat unterstützt Selbstbestimmungsgesetz: „Wir dürfen Gewaltformen gegen Frauen nicht gegeneinander ausspielen“|besøksdato = 2024-03-22 |verk =[[Der Tagesspiegel]] |dato = }}</ref> Christopher R. Fardan ved [[Senter for ekstremismeforskning]] (C-REX) skriver at Norge i 2020-årene har vært preget av en raskt voksende antigenderbevegelse og økende transfobi,<ref name=crex2/> mens Celestine S. Kunkeler og Iris B. Segers ved C-REX skriver at antigenderbevegelser har dype røtter i antifeminisme.<ref name=crex2024/> Antigenderbevegelser har skapt store problemer for feministisk arbeid i 2020-årene, og organisasjoner som inkluderer transkvinner som kvinner – slik NKL gjorde fra etableringen, med sitt menneskerettslige grunnlag og formål om å arbeide for alle jenter og kvinner, også transkvinner – har blitt utsatt for antigenderkampanjer.<ref name=HumanRightsReport/> Ifølge vedtektene (§ 3) er NKL åpen både for kvinneorganisasjoner og andre «organisasjoner som primært jobber for å fremme kvinners interesser»; NKF selv anser seg ifølge [[Aslaug Moksnes]] ikke som en kvinneorganisasjon, men som en kvinne''saks''organisasjon ([[Norsk Kvinnesaksforening#NKF i kvinnebevegelsene og menneskerettsbevegelsene|se ovenfor]]), og tilhører den sistnevnte kategorien. Dette innebærer at NKL siden starten har vært åpen for alle kjønn, slik også NKF er, og at medlemskapsvilkårene er knyttet til medlemmenes tilslutning til NKLs formål om å arbeide på menneskerettslig grunnlag for alle kvinner, ciskvinner såvel som transkvinner.

===Andre menneskerettsbevegelser===
[[Liberal feminisme|Kvinnesaksbevegelsen]] som NKF tilhører er en [[menneskerettigheter|menneskerett]]sorientert bevegelse, og har dermed deler av sitt politiske idégrunnlag felles med andre menneskerettsbevegelser, også de som ikke bare har fokus spesifikt på (majoritets)kvinners menneskerettigheter. NKF har dermed alltid vektlagt et godt forhold til mer generelle menneskerettsorganisasjoner som f.eks. [[Amnesty International]], og mange NKF-medlemmer var tidlige medlemmer av Amnesty. I tråd med utviklingen i tenkningen om kjønn, likestilling og diskriminering, og med at kvinnesaksbevegelsen har blitt mer interseksjonelt orientert, har også organisasjoner som arbeider for minoriteters (f.eks. minoritetskvinners eller skeives) menneskerettigheter blitt naturlige samarbeidspartnere som NKF og resten av kvinnesaksbevegelsen vektlegger å ha et godt forhold til.

===Feminismens tredje bølge og senere utvikling===
Feminismens tredje og senere fjerde bølger omfatter en rekke uensartede bevegelser som er kjennetegnet av et tydelig interseksjonelt perspektiv. Noen av disse bevegelsene har røtter i bevegelser som kjempet for ulike minoriteters rettigheter – som skeive miljøer og [[svart feminisme]]. Den borgerlige kvinnesaksbevegelsen og liberalfeminismen skilte seg i utgangspunktet i sin opprinnelse og tradisjon fra disse, men har samtidig siden utgangen av 1900-tallet også tatt en interseksjonell vending,<ref name=Tong/> og deler en forankring i menneskerettighetene med de fleste nyere feministiske strømningene som oppstod under den tredje og senere fjerde bølgen. Det har derfor vært en stor grad av tilnærming mellom «førstebølgefeminister» – kvinnesaksbevegelsen – og feminismens tredje bølge. Den tredje bølgen kan forstås som en impuls som også fikk stor betydning for liberalfeminismen og den etablerte kvinnesaksbevegelsen. [[Rosemarie Tong]] skriver at den liberale kvinnesaksbevegelsen aksepterer kritikken for at de tidligere, på 1800-tallet og mye av 1900-tallet, var for lite oppmerksomme på andre kvinner enn den borgerlige, hvite middelklassen, og diskuterer hvordan NKFs amerikanske pendant [[National Organization for Women]] etterhvert har fokusert mer på minoritetskvinner og hvordan minoritetskvinner har blitt mer aktive i den liberale kvinnesaksbevegelsen.<ref>Tong (2018) s. 42–43</ref> For kvinnesaksbevegelsen har dette både vært en nødvendig modernisering og et resultat av utviklingen i tenkningen om kvinnesaksbevegelsens idégrunnlag, menneskerettighetene. Flere borgerlige kvinnesaksorganisasjoner som både NKF og Dansk Kvindesamfund, og flere andre organisasjoner i IAW-familien, begynte i det 21. århundre å bruke en rosa farge – den tredje feminismebølgens viktigste farge og mest gjenkjennelige symbol – som et uttrykk for denne tilnærmingen, ved siden av eller i stedet for sin tradisjonelle gule farge.

===Religiøse og livssynsorganisasjoner===
NKF er religiøst og livsynssmessig nøytral, samtidig som organisasjonen står for et [[progressivisme|progressivt]] samfunnssyn. For mange av NKFs medlemmer ble det derfor naturlig å engasjere seg i organisasjoner med et progressivt ståsted innen livssyns- eller religionsområdet, ikke minst i [[Human-Etisk Forbund]]. Dette gjelder også NKFs fremste ledere i det 20. århundre, som [[Margarete Bonnevie]] og [[Eva Kolstad]]. Samtidig er NKF like åpen for dem med et religiøst ståsted, og NKF engasjerte seg tidlig for at [[Den norske kirke]] skulle åpne for kvinnelige prester.

== Symboler ==
<!-- Mulig utdyping/utskilling av stoff: {{Hoved|Kvinnesaksbevegelsens symboler}} -->
[[File:Nylænde, vignett, 1901.svg|thumb|Vignett for NKFs tidsskrift ''[[Nylænde]]'', redigert av [[Gina Krog]] (versjon brukt 1901–1907), tegnet av [[Marie Hauge]]; solsikken kan også tolkes som et bilde på solen over norske åser]]
[[File:Nylænde, vignett, 1908.svg|thumb|Vignett for ''Nylænde'' (versjon brukt fra 1908)]]
[[File:Insigne van de Wereldbond voor Vrouwenkiesrecht, NG-119.jpg|thumb|Gullfarget bånd brukt under [[International Alliance of Women|Kvinnestemmerettsalliansens]] (IAWs) konferanse i Amsterdam i 1908]]

NKF har hatt [[solsikke]]n – også kalt solblomsten – og fargene gul(l) og hvitt som symboler siden 1890-årene. Bruken av solsikken – noen ganger analogisk [[Solen]] – og fargen gul/gull som symbol for [[kvinnesak]] og [[suffragist]]bevegelsen kan føres tilbake til de liberale kvinnesakspionerene [[Elizabeth Cady Stanton]] og [[Susan B. Anthony]]s kampanje for kvinners stemmerett i [[Kansas]] i 1867. De er kvinnesakens eldste symboler og de ble på 1800-tallet de fremste symbolene for den liberale kvinnesaks- og kvinnestemmerettsbevegelsen i USA. Symbolikken med solsikke og gull stammet fra Kansas' delstatssymbol, og kom til å symbolisere et opplysningsideal, det erklærte målet for den liberale kvinnesaksbevegelsen i USA. Stanton og Anthony var også [[Gina Krog]]s store forbilder da hun i 1884 grunnla NKF for å kjempe for kvinners rettigheter basert på «den amerikanske plattform». Gina Krog innførte solsikken og fargene gull og hvitt i den norske kvinnesaksbevegelsen fra 1894 etter forslag fra [[Aasta Hansteen]] og inspirasjon fra USA.
{{sitat|Farger var viktige i ikonografien i stemmerettsbevegelsen. Bruken av fargen gull begynte med Elizabeth Cady Stanton og Susan B. Anthonys kampanje i Kansas i 1867 og stammet fra fargen til solsikken, Kansas' delstatssymbol. Suffragister brukte gullfargede pins og bånd, og gule roser, for å symbolisere sin sak. I 1876, under hundreårsjubileet for [[USAs uavhengighetserklæring]], bar kvinner gule bånd og sang sangen 'The Yellow Ribbon'. I 1916 arrangerte suffragister 'Den gylne veien' på det [[Det demokratiske parti (USA)|demokratiske]] landsmøtet; for å komme til kongresshallen måtte delegatene passere en linje med kvinner som strakk seg flere kvartaler, kledd i hvitt med gylne bånd og gule paraplyer, og hundrevis av meter med gyllen girlander. Gull symboliserte også [[Opplysningstiden|opplysning]], det erklærte målet for hovedstrømmen innen USAs stemmerettsbevegelse [den liberale kvinnestemmerettsbevegelsen]|''Amazons, Bluestockings and Crones: A Feminist Dictionary''<ref>Cheris Kramarae og Paula A. Treichler (red.), ''Amazons, Bluestockings and Crones: A Feminist Dictionary'', Pandora Press, 1992</ref>}}

[[File:Logo of the International Woman Suffrage Alliance (IWSA), now the International Alliance of Women (IAW).png|thumb|left|Logoen for NKFs internasjonale paraplyorganisasjon [[International Alliance of Women]] (IAW), som var den ledende internasjonale organisasjonen som kjempet for [[kvinnelig stemmerett|kvinners stemmerett]]. Gull og hvitt var den liberale kvinnestemmerettsbevegelsens farger i både USA og Norge.]]
[[Aasta Hansteen]] oppfordret i 1888 under et mangeårig opphold i USA den norske kvinnesaksbevegelsen til å bruke «solblomsten», det vil si solsikken, som symbol.<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2019011881242_001|tittel=Solblomsten|etternavn=Hansteen|fornavn=Aasta|verk=Nylænde|bind=8|sider=10-11|utgivelsesår=1894}}</ref> Hansteen fortalte selv om symbolets historie i en artikkel i det trykte referatet fra ''Nordisk kvindesagsmøde'' i Kristiania i 1902: «Mit opraab la gjemt og glemt i seks aar – indtil det blev opdaget af vor [[Gina Krog]] [i 1894], og – ved en indskydelse fra høiere hold – bar hun det frem og løftede det op.»<ref name=Hansteen1903 /> En «[[stilisering|stiliseret]] solsikke» ble fra 1894 brukt som symbol av NKFs datterorganisasjon [[Kvindestemmeretsforeningen]]. Fra 1901 til 1907 hadde ''[[Nylænde]]'' en vignett tegnet av [[Marie Hauge]] med en solsikke som også kunne tolkes som en «opgaaende sol over norske aaser»; fra 1908 brukte ''Nylænde'' solsikken i en annen, stilisert grafisk utforming. Symbolet ble også brukt ved det nordiske kvinnesaksmøtet i Kristiania i 1902. Hovedstyret i Norsk Kvinnesaksforening vedtok også solsikken som NKFs symbol og NKF brukte deretter en tegning med en enkel sterkt stilisert solsikke med tolv blader på en hvit silkefane.<ref name=Hansteen1903>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1903 | tittel = Referat fra Nordisk kvindesagsmøde|kapittel=Solblomsten|forfatter=[[Aasta Hansteen]] | utgivelsessted = Kristiania | forlag = | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015112708155?page=171 | side =167–170 }}</ref><ref>''[[Nylænde]]'' 1912 s. 15</ref>[[File:Women from the Swedish National Association for Women's Suffrage (LKPR) Colorized by Julius Jääskeläinen.jpg|thumb|NKFs paraplyorganisasjon [[International Alliance of Women]] (IAW), opprinnelig International Woman Suffrage Alliance (IWSA), tok ved etableringen i 1904 gull og hvitt som sine farger. Her er IWSAs/IAWs fane på stemmerettskonferansen i Stockholm i 1911, omgitt av svenske stemmerettsforkjempere – med [[studentlue]]r]]

NKFs internasjonale paraplyorganisasjon International Woman Suffrage Alliance – nå [[International Alliance of Women]] (IAW) – tok i 1904 gull som hovedfarge etter modell av den liberale kvinnesaksbevegelsen i USA, og særlig gjennom IAWs innflytelse ble gull/hvitt utbredte symboler på den borgerlige kvinnesaksbevegelsens kamp for stemmerett internasjonalt.<ref>{{Kilde www |url =https://www.womenalliance.org/our-color/ |tittel =Our color|besøksdato = 2023-03-11 |utgiver =[[International Alliance of Women]] |dato =|sitat=On its founding, the International Woman Suffrage Alliance adopted yellow as its color. The color yellow or gold (for many practical purposes, they are the same color) had long been used by American suffragists and yellow and white came to be the colors that symbolized the international women’s suffrage movement. }}</ref>

NKF har i moderne tid bl.a. brukt en gul solsikke som logo.<ref>Se f.eks. ''[[Kvinnesaksnytt]]'', bd. 43, nr. 1, s. 1</ref> [[Oslo Kvinnesaksforening]] utgav fra 1980-årene medlemsbladet ''Solsikken''. Solsikken var brukt på forsiden av en nyutgave av Anna Caspari Agerholts klassiske bok ''Den norske kvinnebevegelses historie'' fra 1973 med en innledning av Kari Skjønsberg.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Agerholt, Anna Caspari | utgivelsesår = 1973 | tittel = Den norske kvinnebevegelses historie | isbn = 8205058776 | utgivelsessted = | forlag = Gyldendal Norsk Forlag | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071104053 }}</ref> Etter forslag fra [[Torild Skard]] tok NKF under 125-årsjubileet i 2009 i bruk en logo med solsikke på feministtegn ([[♀]]), der solsikken er hovedsymbolet. Denne har senere vært gjengitt i ulike grafiske utforminger, og gjengis nå som hovedregel som en [[Stilisering|stilisert]] solsikke (fortrinnsvis med tolv blader) i hvitt på rosa feministtegn, eller på farget bakgrunn som negativlogo med feministtegnet i hvitt og solsikken i rosa. Logoen er primært definert abstrakt som solsikke på feministtegn, med åpning for bruk av ulike grafiske utforminger. NKF som tverrpolitisk organisasjon bruker det mer politisk nøytrale rene feministtegnet (det vil si uten knyttneve, en symbolikk som er knyttet til en venstreradikal tradisjon). NKF oppgir at solsikken symboliserer NKFs «røtter i den første bølgen av feminisme og vårt systematiske arbeid siden 1884 for å fremme likestilling gjennom konstruktive politiske reformer forankret i det liberale demokratiet».<ref name="solsikke">[http://kvinnesak.no/om/solsikken Solsikken: Vårt symbol]</ref>

Symbolikken med gul/gull og solsikke/sol er mest knyttet til den amerikanske liberale kvinnesaksbevegelsen og IAW-bevegelsen. Også i noen andre land bruker tradisjonelle liberale eller «borgerlige» kvinnesaksforeninger lignende logoer. For eksempel har den sveitsiske kvinnesaksforeningen SVF-ADF (Schweizerischer Verband für Frauenrechte/Association suisse pour les droits de la femme; grunnlagt 1909) en logo med en sol på feministtegn.<ref>[https://www.feminism.ch/ SVF-ADF]</ref>

Både NKFs paraplyorganisasjon IAW, NKF selv og organisasjonens nærmeste søsterorganisasjoner som [[Dansk Kvindesamfund]] har tradisjonelt gul/gull og hvitt som sine farger, avledet av solsikkesymbolikken. Fargene gul(l) og hvitt var den internasjonale borgerlig-liberale kvinnestemmerettsbevegelsens viktigste farger, brukt særlig av IAW og mange tilsluttede foreninger. Både NKF, Dansk Kvindesamfund og flere andre organisasjoner som står NKF nær har i moderne tid også brukt en rosa farge for å symbolisere tilknytningen til en moderne feministbevegelse ([[Feminisme#Retninger|feminismens tredje/fjerde bølge]]). I flere år brukte NKF også logoen for FNs kvinnetiår, laget av [[Valerie Pettis]], som symboliserte likestilling, [[fred]] og velstand, men foreningen gikk deretter tilbake til sin tradisjonelle solsikkelogo.

Bruken av den rosa fargen i det 21. århundre, etter inspirasjon fra blant annet Dansk Kvindesamfund, skal ikke forstås som at NKF har gått permanent bort fra sin tradisjonelle farge, gul–gull, men heller som en vilje til å eksperimentere med det visuelle uttrykket i politisk kommunikasjon for å nå nye generasjoner feminister. Fargene har også ulike visuelle kvaliteter: Gul–gull har et smalere spekter av nyanser og når fargen mørknes skifter den ofte mot brunt eller olivengrønt i stedet for å beholde en mettet gul tone. Dette skjer fordi gult har høy [[luminans]] og få naturlige mørke varianter. Gult kan være utfordrende å bruke i design fordi det kan miste synlighet på lyse bakgrunner, bli for svak på mørke bakgrunner og være vanskelig å kombinere med andre farger uten å skape kontrastproblemer. Den feministiske symbolikken er heller ikke like kjent i dag. Rosa er velkjent som symbol for en moderne, bred feministisk bevegelse, og er visuelt en svært synlig farge med større fleksibilitet i nyanser og kontrast. De fargetekniske grunnene var også en del av bakgrunnen for at NKF tok i bruk rosa. Fargemessig er rosa for å gjengi en solsikke et stykke fra en naturalistisk gjengivelse, men fortsatt i tråd med en sterkt [[Stilisering|stilisert]], abstrakt fremstilling.

== Tidsskrifter ==
{{hoved|Nylænde|Kvinnesaksnytt}}
[[Fil:Nylænde.jpg|thumb|''Nylænde'' 1. mars 1887, med et innlegg av [[Camilla Collett]]]]

NKFs første tidsskrift ''[[Nylænde]]'' ble utgitt 1887–1927, med [[Gina Krog]] og etter hennes død fra 1916 med [[Fredrikke Mørck]] som redaktører. I perioden 1893–1916 var Gina Krog også tidsskriftets utgiver og eier, og tidsskriftet var dermed formelt selvstendig; etter hennes død overlot hennes bror [[Fredrik Arentz Krog]] tidsskriftet til NKF og bad foreningen fortsette utgivelsen. ''Nylænde'' var sterkt knyttet til NKFs grunnleggergenerasjon og ble nedlagt i 1927 da denne generasjonen i stor grad var døde, 43 år etter etableringen av foreningen.

I 1950 fikk ''Nylænde'' en etterfølger i tidsskriftet ''[[Kvinnesaksnytt]]'', som ble utgitt frem til 2016. I 66 år var ''Kvinnesaksnytt'' NKFs viktigste organ, og bragte nyheter og kommentarer om norsk og internasjonal kvinnesak. I programerklæringen i den første utgaven av ''Kvinnesaksnytt'' (1950) vektla NKF-leder [[Dakky Kiær]] menneskerettighetene og viktigheten av internasjonalt samarbeid, og fremhevet FN-systemet som menneskerettighetenes viktigste forsvarer.<ref name=Kiær1950/> Blant redaktørene i ''Kvinnesaksnytt'' var [[Ingerid Gjøstein Resi]], [[Marit Aarum]], [[Gunvor Øwre Havrevold]], [[Eva Kolstad]], [[Kari Skjønsberg]], [[Karin M. Bruzelius]], [[Torild Skard]] og [[Margunn Bjørnholt]]. Redaktørvervet ble ofte, men ikke alltid eller automatisk, innehatt av NKFs leder.

Foreningen utgav fra 2015 til 2016 også det debattorienterte tidsskriftet ''Feministen''.<ref>[https://kvinnesak.no/kvinnesaksnytt/ Kvinnesaksnytt]. NKF.</ref>

Begge NKFs tidsskrifter ble nedlagt da NKF fra 2016 gikk inn i en periode med lavere aktivitet.

== Kontorer ==
NKF eier kontor- og møtelokaler i [[Majorstuveien (Oslo)|Majorstuveien]] 39 (1. etasje) i Oslo. NKF fikk lokalene i gave av psykologen og filantropen [[Bente Onsager Lund]] og flyttet inn i 1994; Lund var opptatt av at NKF burde ha tilhold på Majorstuen, der hun selv bodde. Sentralleddet deler lokalene med Oslo-lokallaget.<ref>{{ Kilde bok | dato = 1994-10-17 | tittel = Aftenposten | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_aftenposten_null_null_19941017_135_479_2?page=9 | side = 10 }}</ref>

NKF ble stiftet i [[Kristian Augusts gate (Oslo)|Kristian Augusts gate]] 6 og hadde per 1887 kontorer i [[Universitetsgata (Oslo)|Universitetsgaten]] 9 (1. etasje, senere 2. etasje).<ref>''[[Nylænde]]'' 1887 s. 16</ref> I 1893 flyttet kontoret til [[Edvard Storms gate (Oslo)|Edvard Storms gate]] 3 (1. etasje).<ref>''[[Nylænde]]'' 1893 s. 280</ref> Per 1897 lå kontoret i [[Møllergata (Oslo)|Møllergaten]] 16,<ref>''[[Nylænde]]'' 1897 s. 188</ref> på den adressen som idag er [[Venstres Hus]], men i en nå revet bygård fra 1863. Fra 1898 til 1906 hadde NKF kontorer hos advokatkontoret til foreningens styremedlem og juridiske konsulent [[Morten Thams]] i [[Stortingsgata (Oslo)|Stortingsgaten]] 14 (4. etasje). Fra 1906<ref>''[[Nylænde]]'' 1906 s. 44</ref> til 1916 hadde foreningen kontor i [[Wergelandsveien (Oslo)|Wergelandsveien]] 19. Fra 1936 til 1940 lå kontoret i Stortingsgaten 30; kontoret ble utsatt for en razzia fra [[Gestapo]] i 1940 og foreningens arkiv beslaglagt. ''[[Nylænde]]'' hadde i flere år kontor i [[Parkveien (Oslo)|Parkveien]] 62B.

==Navn==
Begrepet «kvinnesak» betyr kvinners ''rettigheter'', spesielt politiske og juridiske rettigheter. Dette er også tydelig av foreningens engelske navn, ''Norwegian Association for Women's Rights''. Begrepet ble brukt synonymt med [[liberal feminisme|den borgerlige kvinnesakstradisjonen]] der Norsk Kvinnesaksforening var den eldste og mest sentrale organisasjonen. Begreper som «kvinnesakskvinne» og «kvinnesaksforkjemper» ble i norsk kontekst tradisjonelt brukt først og fremst om medlemmer av Norsk Kvinnesaksforening eller sammenlignbare utenlandske organisasjoner; Bodil Chr. Erichsen skriver at «fram til rundt 1960 refererer ''kvinnesakskvinne'' hovedsakelig til medlemmer i Norsk Kvinnesaksforening (NKF) og brukes utelukkende om borgerlige kvinner. Fra tiden etter viser uttrykket kvinnesakskvinne eksplisitt til medlemskap i NKF».<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 2018 | tittel = Norske kvinners liv og kamp | isbn = 9788282260640 | forlag = Res publica | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2020041748098 | side =13 }}</ref> Begrepet feminisme ble først vanlig i Norge i 1970-årene og først tatt i bruk av NKF i 1980-årene, og har siden vært brukt om kvinnesaken også i det foregående århundret. NKF forstår kvinnesak som det samme som kampen for et likestilt samfunn. NKF-leder [[Karin M. Bruzelius]] har uttalt at NKF med «kvinnesak» «faktisk egentlig mener [[likestilling]]».<ref name=Lønnå1996s250>Lønnå (1996) s. 250</ref>

==NKFs utmerkelser==
===Æresmedlemmer===
[[File:Camilla Collett 1839 (cropped).jpg|thumb|[[Camilla Collett]] ble utnevnt til æresmedlem på stiftelsesmøtet i 1884]]

Æresmedlemskap er NKFs høyeste utmerkelse og ble første gang tildelt [[Camilla Collett]] på stiftelsesmøtet i 1884. Æresmedlemmene er først og fremst landskjente politiske ledere, herunder flere statsministre, og enkelte stiftere og tidligere ledere i NKF. Ifølge foreningen tildeles æresmedlemskap til «kvinner og menn som har virket i samfunnet for kvinners interesser» og «ved sjeldne anledninger til personer som gjennom et helt ekstraordinært livsverk står som inspirasjon for alle som arbeider for de idealene NKF ble grunnlagt for å fremme». I dette ligger det at æresmedlemmene må kunne identifiseres med NKFs politiske grunnsyn, den progressive, [[liberal feminisme|liberale kvinnesakstradisjonen]] som kjemper for [[likestilling|et likestilt samfunn]] og alle jenters og kvinners rettigheter innen en liberaldemokratisk ramme og informert av en menneskerettstenkning.<ref>[http://kvinnesak.no/aeresmedlemmer Æresmedlemmer], NKF</ref>

{{kolonner}}
*[[Camilla Collett]] 1884<ref>{{Kilde artikkel|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2019011881271_001|tittel=Camilla Collett|verk=Nylænde|bind=9|side=|sitat=Fru Ragna Nielsen lagde for Norsk Kvindesagsforening, hvis første æresmedlem fru Collett var, en palmekrans paa baaren med tak fra alle nær og fjern.|utgivelsesår=1895}}</ref>
*[[August Thorvald Deinboll]] 1896<ref>''Dagbladet'' 31. mai 1896; jf. ''[[Nylænde]]'' 1897 s. 183 og 1900 s. 146</ref><ref>{{Kilde artikkel|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2019012281038_001|tittel=Et diamantbryllup|verk=Nylænde |bind=11|side=183|sitat=Vi maa fortælle vore læsere, at en af vor sags og vort blads varmeste venner, æresmedlem av Norsk Kvindessagsforening fhv. sognepræst Aug. T. Deinboll den 19. juli feirer sit diamantbryllup.|utgivelsesår=1897}}</ref>
*[[Aasta Hansteen]] 1906<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2019012281072_001|tittel=Aarsberetning fra Norsk Kvindesagsforening 1905-1906|verk=Nylænde (trykt utg.) : tidsskrift udgivet af Norsk kvindesagsforening. 1907 Vol. 21|forlag=|utgivelsessted=Christiania|side=137|sitat=Bestyrelsen har udnævnt frk. Aasta Hansteen til foreningens æresmedlem.|utgivelsesår=1907}}</ref>
*[[Gina Krog]] 1909<ref name=":0">{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2019012281076_001|tittel=Norsk Kvindesagsforening|verk=Nylænde|bind=23|side=373|sitat=I anledning foreningens 25aarige bestaæn valgtes ved enstemmig beslutning Gina Krog og H. E. Berner til æresmedlemmer av N. K. F.|utgivelsesår=1909}}</ref>
*[[Hagbart Berner]] 1909<ref name=":0" />
*[[Amalie Hansen]] 1913<ref>''[[Nylænde]]'' 1914 s. 26</ref>
*[[Ragna Nielsen]] 1914<ref name="ny233">''[[Nylænde]]'' 1914 s. 233</ref>
*[[Fredrikke Marie Qvam]] 1914<ref name="ny233"/>
*[[Thora Storm]] 1914<ref name="ny233"/>
*[[Anna Rogstad]] 1914<ref name="ny233"/>
*[[Francis Hagerup]] 1914<ref name="ny233"/>
*Alette Ottesen 1919<ref>''[[Nylænde]]'' 1919 s. 374</ref>
*[[Harriet Backer]] 1920<ref>''[[Nylænde]]'' 1921 s. 4</ref>
*[[Anna Bugge Wicksell]] 1922<ref>''[[Nylænde]]'' 1922 s. 369–372</ref>
*[[Randi Blehr]] 1923<ref>''[[Nylænde]]'' 1923 s. 373</ref>
*[[Otto Blehr]] 1924<ref name="ny1925">''[[Nylænde]]'' 1925 s. 8</ref>
*[[Edvard Bull (1845–1925)|Edvard Bull]] 1924<ref name="ny1925"/>
*[[Dorothea Schjoldager]] 1924<ref name="ny1925"/>
*[[Aadel Lampe]] 1926<ref>''[[Nylænde]]'' 1926 s. 83</ref>
*[[Betzy Kjelsberg]] 1931
*[[Fredrikke Mørck]] 1934
*[[Katti Anker Møller]] 1939
*[[Margarete Bonnevie]] 1946
*[[Dakky Kiær]] 1954
*[[Signe Swensson]] 1954
*[[Eva Kolstad]]
*[[Ebba Haslund]] 1995
*[[Berit Ås]] 2009
*[[Aslaug Moksnes]] 2013
*[[Torild Skard]] 2014
*[[Gro Harlem Brundtland]] 2016<ref name="brundtland">[http://kvinnesak.no/gro-harlem-brundtland-utnevnt-til-aeresmedlem-av-norsk-kvinnesaksforening Gro Harlem Brundtland utnevnt til æresmedlem av Norsk Kvinnesaksforening], kvinnesak.no</ref>
*[[Helga Hernes]] 2018<ref>{{cite web |url= http://kvinnesak.no/2018/06/helga-hernes-aeresmedlem-i-nkf/ |title= Helga Hernes æresmedlem i NKF |date=12. juni 2018 |website=|publisher= Norsk Kvinnesaksforening }}</ref>
*[[Karin M. Bruzelius]] 2022

=== Gina Krog-prisen ===
Siden 2009 har NKF delt ut [[Gina Krog-prisen]], som går til personer som «i Gina Krogs ånd har gjort en betydelig innsats for å fremme og synliggjøre feministiske saker».<ref name="Gina Krog-prisen" /> NKF legger sin egen forståelse av feminismen til grunn også her, dvs. at feminisme betyr kampen for et likestilt samfunn og alle jenters og kvinners rettigheter innen en liberaldemokratisk ramme og informert av en menneskerettstenkning. Prisen ble i 2018 tildelt «de skamløse jentene» Nancy Herz, Sofia Nesrine Srour og Amina Bile,<ref name="NTB2018">[https://www.abcnyheter.no/nyheter/norge/2018/06/17/195407168/hoyesterettsdommer-ny-leder-i-norsk-kvinnesaksforening Høyesterettsdommer ny leder i Norsk Kvinnesaksforening], [[NTB]]</ref> og i 2020 ble prisen tildelt jusprofessor [[Anne Hellum]].

==Fotnoter==
{{fotnoter}}

==Litteratur==
*[[Aslaug Moksnes]] (1984). ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060304067 Likestilling eller særstilling? Norsk kvinnesaksforening 1884–1913]'', [[Gyldendal Norsk Forlag]], 296 sider, ISBN 82-05-15356-6
*[[Elisabeth Lønnå]] (1996). ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008073000077 Stolthet og kvinnekamp: Norsk kvinnesaksforenings historie fra 1913]'', [[Gyldendal Norsk Forlag]], 341 sider, ISBN 8205244952
*''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008042204066 Norsk kvinnesaksforening gjennom 65 år: 1884–1949]'', 1950
*[[Dakky Kiær]] (1978). ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014040408304 Norsk kvinnesaksforening i 1930-årene: med tilbakeblikk på tidligere virke og streiflys frem til 1977]''
*Alette Ottesen (1909). ''Beretning om Norsk kvindesagsforenings 25 aarige virksomhet: 28de juni 1884–28de juni 1909'', Norsk Kvindesagsforening, 1909, 16 s.
*Historisk fremstilling av foreningens første 30 år skrevet av Alette Ottesen i ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015072308179 Norske kvinder: en oversigt over deres stilling og livsvilkaar i hundredeaaret 1814–1914]'' (1914), s. 75–81
*{{ Kilde bok | forfatter = [[Anna Caspari Agerholt]] | utgivelsesår = 1937 | tittel = Den norske kvinnebevegelses historie | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal Norsk Forlag| url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008041500046 | side = }}
*{{cite journal |last1=Kolstad |first1=Eva |author-link=Eva Kolstad|date=1959 |title= Norsk kvinnesak: Hva vi ville og hva vi vil|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2022090580022_002?page=9 |journal=[[Kvinnesaksnytt]] |volume=10 |issue=2 |pages=11–15}}
*{{ Kilde bok | forfatter = Norum, Jorun Margrethe Stangnæs | utgivelsesår = 1971 | tittel = Kvinner i organisasjoner på 1800-tallet: fra 'Skuld' til 'Norsk Kvindesagsforening' | utgivelsessted = Oslo | forlag = | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2018042348088 | side = }}
*{{ Kilde bok | redaktør=Gunnar Bergby, [[Karin Bruzelius]], [[Gerda Vislie]], Brita Westergaard | utgivelsesår = 1988 | tittel = Underveis: Festskrift til Eva Kolstad | isbn = 8258805045 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aventura | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007090701032 | side = }}
*{{ Kilde bok |etternavn=Holst|fornavn=Cathrine| forfatter-lenke=Cathrine Holst| utgivelsesår = 2017 | tittel = Hva er feminisme | isbn = 9788215029832 | utgivelsessted = Oslo | forlag = [[Universitetsforlaget]] | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2020112548607 }} En betydelig del av boken beskriver kvinnesak eller feminisme i en liberal og likestillingsorientert tradisjon, det vil si NKFs og kvinnesaksbevegelsens idégrunnlag.
;Tidsskrifter
*''[[Nylænde]]'' (utgitt 1887–1927)
*''[[Kvinnesaksnytt]]'' (utgitt 1950–2016)
*''[[International Alliance of Women|International Women's News]]'' (utgitt siden 1906 av NKFs moderorganisasjon [[International Alliance of Women]])

==Referanser==
<references>
<ref name="Gina Krog-prisen">{{kilde www
| url = http://kvinnesak.no/gina-krog-prisen
| tittel = Gina Krog-prisen
| utgiver = Norsk Kvinnesaksforening
| besøksdato = 2015-01-25
| språk = norsk
}}</ref>
</references>

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielt nettsted}}

{{Den liberale kvinnesaksbevegelsen}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Norsk Kvinnesaksforening| ]]
[[Kategori:Norske politiske organisasjoner|Kvinnesaksforening]]
[[Kategori:Feminisme i Norge]]
[[Kategori:Stemmerettsforkjempere| ]]
[[Kategori:Organisasjoner etablert i 1884]]
[[Kategori:1884 i Norge]]