Redigerer Norrøn kosmologi

[[Fil:Odin_and_his_brothers_create_the_world.jpg|thumb|Odin og hans to brødre skaper verden fra Ymes lik, tegning av [[Lorenz Frølich]], 1908]]
'''Norrøn kosmologi''' er en førkristen [[Hedendom|hedensk]] forestilling i [[Norden]] om verden og [[universet]]. Den mest konkrete beskrivelsen er gitt av [[Island|islendingen]] [[Snorre Sturlason]] på [[1200-tallet]]. I henhold til hans verk ''[[Den yngre Edda]]'' var verden delt inn i ni heimer. Disse heimene var på plassert i tre forskjellige nivåer. Alle de ni verdener var blitt skapt av [[Odin]], og hans to brødre [[Vilje og Ve]] ut av [[jotne|urjotnen]] [[Yme]]s kropp. Hver av disse verdener var et av de [[mytologi]]ske veseners hjem; [[Åsgard]] var gudeætten [[Æser|æsenes]] hjem.

Utover Snorres beskrivelser er det ingen av kildene som tegner et detaljert bilde av den norrøne kosmologien, men de peker likevel på et generelt helthetsbilde. De beskriver en verden som er delt mellom forskjellige overnaturlige makter. Verden, slik den var føyd sammen i mytene, var skapt av gudene, ikke ut av ingenting, men ut fra det opprinnelige naturlige [[Materie|materiale]]. Det var en begivenhet som ga den en ny og kvalitativt bedre form. Gudene var dog blitt dominerende, og kunne bare holde naturkreftene i sjakk i kraft av at de selv var sterkere og klokere. Særlig klokskap var viktig og særlig Odin søkte stadig å utvide sin viten. Naturkreftene var representert i jotnene. Før kaoskreftene kunne bryte løs og den kosmologiske orden brøt sammen var det mulig å opprettholde maktbalansen mellom guddommene. Når sammenbruddet kom, noe det var forutbestemt til å skje, ville [[Ragnarok]] være et faktum.<ref>Bæksted, Anders (1994): ''Nordiske guder og helte'', side 41</ref>

Det kultisk-religiøse verdensbilde som kommer til uttrykk i den førkristne, hedenske religion og forestilling, kan oppfattes som en beskrivelse av universet og en forståelse av hvordan universets krefter agerer – det er en fullendt [[kosmologi]]. Verdensbilder eller kosmologier omfatter alle de forestillinger om verdens oppbygning, inndeling og historie som kommer til uttrykk gjennom myter og ritualer. Klassifisering av naturfenomener og begivenheter er således også en del av kosmologien. En beskrivelse av kosmologien i den norrøne mytologien og religionen omfatter en beskrivelse av nordboernes forestillinger om verdensorden, herunder romlige og sosiale inn- og oppdelinger og verdens historie fra skapelsen til undergangen. Mytene forteller om et kosmisk rom og en kosmisk tid og om opprinnelsen av alle ting.

== Verdens skapelse ==
[[Fil:Audhumla by Abildgaard.jpg|thumb|''[[Yme]] dier [[Audhumbla]]'', kua slikker saltet av steinen og føder Bure, stamfaren til æsene, illustrasjon av [[Nicolai Abraham Abildgaard]] (1790).]]

De mytologiske diktene i den norrøne litteraturen avspeiler en sterk interesse for verdens skapelse, framtidige undergang og en påfølgende gjenskapelse. Kildene forteller at i begynnelsen var det et stort svelg som ble kalt for [[Ginnungagap]], og den var full av potent kraft. [[Snorre Sturlason]] sammenfattet og bearbeidet i sine tekster, ''[[Edda]]'' og ''[[Ynglingesagaen]]'' de opplysninger som han kjente fra tradisjonen og fra eldre diktverker. Fortellingen om hvordan gudene skapte verden av Ymes kropp blir ikke nevnt av det komplekse diktet ''[[Voluspå]]'', men kjennes kun fra Snorre.

[[Fil:AM 738 4to Yggdrasill.png|left|thumb|100px|Yggdrasil avbildet i islandsk manuskript (''AM 739 4to''), 1600-tallet.]]
Ifølge Snorre ble ursvelget Ginnungagap omkranset av varme [[Muspelheim]] på sør for verden og sør for Ginnungagap, før alt liv fikk sin begynnelse. I nord lå tilsvarende kalde [[Nivlheim]]; her lå brønnen [[Hvergjelme]] hvor 11 eller 12 frosne elver fulle av gift strømmet sørover inntil de møtte Muspelheims varme og smeltet. I dette møte mellom nord og sør, kulde og varme, ble det første levende vesen født: jotnen [[Yme]]. Yme var tvekjønnet, både mann og kvinne, og den sovende kropp fødte [[Jotner|jotnenes slekt]]. Yme fikk næring fra kua [[Audhumbla]] som selv slikket rimfrossen saltstein for å få næring. Fra saltsteinen slikket kua fram [[Bure]] og han ble stamfar til [[æser|æsenes slekt]]. Bure fikk en sønn som ble kalt for [[Bor (gud)|Bor]] (norrønt ''Borr'', «bror») eller Bur (norrønt ''Burr'', «sønnen»).<ref>Lind, Idar: ''Norrøn mytologi frå A til Å'', side 38</ref>

Sønnen Bor fikk igjen tre sønner med jotnekvinnen [[Bestla]], «Bors sønner» var [[Odin]] og [[Vilje og Ve]].<ref>Det faste uttrykket «Bors sønn» er også en vanlig [[kjenning]] for Odin i skaldekvadene.</ref> Således var også de første æsene et resultat av en forening mellom ulike slekter eller mytologiske vesener. Sammen drepte brødrene Yme og fra Ymes døde kropp skapte de [[Jorden]]. De bar Yme til midten av Ginnungagap og lagde Jorden av hans kjøtt, fjellene av knoklene, havet av blodet, hodeskallen gjorde de om til himmelens hvelv og av hjerne lagde de skyene. Av ormene i Ymes kjøtt skapte de [[Dverg (mytologi)|dvergene]], og fire av dem, ''Østre, Vestre, Nordre og Søndre'' ble satt til å holde oppe himmelhvelvingen. Fra Muspelheim tok de gnister som ble til stjernene. Rundt om på Jorden lå det dype verdenshav og landet ved den ytterste kysten ga til jotnene.

Det norrøne univers oppsto således i to statiske og tidløse, men likevel evig strømmende og forskjellige enheter. De nordligste og sørlige områdene ble oppfattet som ikke egnet for menneskelig bosetning, kun regionen i midten hadde nok egnet og vennlig [[klima]] til at mennesker kunne bosette seg der. De ytre ubeboelige områdene var i utgangspunktet onde, farlige eller destruktive, og det samme var det materiale som strømmet fra dem og ble samlet i urjotnen Yme. Denne oppsamlingen av materiale markerte begynnelsen på tiden. Det gode ble første manifestert med den «andre skapelse» da gudene ofret stamfaren til fordel for orden, stabilitet og kontroll.<ref>Stjernfeldt (1990) ss. 42-45</ref>

Gudene etablerte deretter verdens orden; solen og månen ble satt i deres faste baner, lovene ble fastlagt, [[Åsgard]]s haller ble oppført og gullskatter ble framstilt i denne opprinnelige og lykkelig urtilstand. Ankomst av tre jotnekvinner symboliserte et brudd med den opprinnelige «gullalder», som Snorre kalte den, og etter ytterligere et møte med den skremmende [[Gullveig]] som i henhold til ''Voluspå'' ble drept og gjenfødt tre ganger brøt det ut krig mellom to gudeslekter, æsene og [[vanene]], som kalles for [[vanekrigen]]. Etter at vanene innledningsvis synes å ha hatt hell med seg ble det inngått våpenhvile, og i den forbindelse ble diktermjøden brygget som inneholdet inspirasjonens kraft.

[[Image:Sölvesborg Ask och Embla2.jpg|thumb|upright|«Ask och Embla», statue av Stig Blomberg  (1948) i [[Sölvesborg]], Sverige.]]
Senere, da tre av gudene gikk langs vannkanten, fant de to trestykker, og av disse skapte de to mennesker; en mann og en kvinne som de kalte for [[Ask og Embla]] og fra disse stammer hele menneskeslekten.

Snorres redigerte versjon av den norrøne skapelsesberetningen er trukket ut som en kommentar til gamle dikt og preget av hans kristne bakgrunn. Hva Snorre har lagt til av egen kraft og hva han har utelatt er uvisst, men det er sannsynlig at hans versjon er kun en skygge av den opprinnelige førkristne oppfatningen. Den utgjør uansett en uvurderlig nøkkel til diktene i Edda.

Den [[Australia|australske]] religionsforskeren [[Margaret Clunies Ross]] har påpekt flere overordnede tanker som opptrer i de norrøne mytene og tekstene som handler om verdens skapelse. En av dem er at skaperfigurene er alle mannlige; hvilket hun tolker som en generell nedvurdering av den kvinnelige, det vil si den seksuelle reproduksjon. Alle vesener født av en kvinne må til sist dø og et sådant vesen er ikke perfekt. Skapergudene skapte verden ved å framstille verden fra allerede eksisterende materiale, hva Clunies Ross karakteriserer som «mannlige pseudo-framavling»<ref>«male pseudo-procreation»</ref> Hun sammenligner dette med den dyktige [[håndverker]]s evner som i norrøn kultur ble oppfattet som guddommelig inspirasjon.<ref>Clunies Ross (1994), ss. 165</ref> Det medfører i tillegg til at i de norrøne myter forekommer en skapelse aldri ''[[creatio ex nihilo|ex nihilo]]'' («ut av intet»), men skjer alltid gjennom en omforming av noe som allerede eksisterer, og det er ingen tekst som er bevart som avslører en interesse i urmaterialets opprinnelse.<ref>Clunies Ross (1994), ss. 185</ref>

Jotnenes fremste skapelsesmetode var det motsatte av gudenes seksuelle reproduksjon og derav feilslått og assosiert med døden. Jotnenes verden var av den «andre verden» som bokstavelig utgjorde en dødelig trussel mot gudenes perfekte verden. Jotnene representerte både [[kvinne]]lighet og [[natur]], mens æsene representerte både [[mann]]lighet og [[kultur]]. I denne sammenheng oppfattes kultur som en kvalitativ forbedring av naturressursene. De norrøne mytene framhever mannlig framstilling («pseudo-framavling») som overlegen i forhold til naturlig avling, den tilhørte det åndelige og kulturelle stadium som lå over naturen. Mytene forteller hvordan gudene streber etter ressurser som finnes jotnene, og ved å demonstrere deres overlegne intellektuelle kraft ved å være mer smart og mer listig greide de alltid å frariste jotnene deres skatter. Disse ble omskapt til brukbare og nyttige gjenstander, eksempelvis Odins røveri av [[Geirrød]]s [[mjød]]. Gudenes tilegnelse av jotnenes skatter var i det mytiske univers en livsnødvendighet for gudene for ellers kunne de ikke opprettholde deres herredømme over hele verden. Omvendt strebet jotnene etter gudenes skatter, og hva gudene verdsatte, eksempelvis den deilige [[Frøya (gudinne)|Frøya]], til tross for at de selv hadde kvinner som var vel verd å begjære, eksempelvis [[Gerd (mytologi)|Gerd]] som [[Frøy]] elsket. Jotnenes motivasjon synes å være å øke deres makt i forhold til gudene, men de mislyktes alltid.<ref>Clunies Ross (1994) (ss. 186)</ref>

== Mytens tidsforløp ==
[[Fil:Ymir gets killed by Froelich.jpg|thumb|Yme blir drept av Odin og hans brødre, tegning av [[Lorenz Frølich]].]]
Den kosmologiske verdensorden som fungerte som bakgrunn for de norrøne mytene om gudenes kamper og strider mot jotnene og kaoskreftene var tilsynelatende konstante ettersom begivenhetene i de enkelte mytene, utover fortellingen om Ragnarok, aldri førte til endringer i maktbalansen mellom jotner og guder. Hver gang gudenes posisjon ble truet av jotnene endte det til sist med at verdensorden ble gjenopprettet. Isolert sett var tidsforløpet i mytene syklisk.<ref>''syklus'', fra latin, av gresk ''*kyklos'', «krets», «ring»)</ref> Lest i sammenheng avslører mytene likevel et kronologisk forløp hvor de enkelte mytiske begivenhetene til sammen blir bestemmende for verdens endelige [[skjebne]]. Overordnet synes det som om forfatterne av de norrøne mytene en grunnleggende oppfattelse av tiden som lineær og irreversibel, og elementene av syklisk tidsforståelse var aldri dominerende.<ref>Clunies Ross (1994) (ss. 232)</ref>

[[Margaret Clunies Ross]] mener at den overordnede mytologiske fortelling om hele verdens historie kan oppdeles i 4 epoker som hver især var karakterisert ved forskjellige skaperfigurer.<ref>Clunies Ross (1994) (pp. 235)</ref> Den første begynte med det første levende vesen, [[Yme]], som oppsto i møtet mellom kalde og varme strømmer. Denne epoken var karakterisert ved passiv skapelse; ting oppsto uten aktiv handling fra skaperfigurer, for eksempelvis beskrives Yme som sovende og hans avkom, jotneslekten, oppsto spontant fra hans kropp mens han sov. [[Bor (gud)|Bor]], æsene forfar, dukket selv fram fra en stein da kua [[Audhumbla]] slikket fram. Bor fikk sønnene [[Odin]], og Odins brødrene [[Vilje og Ve]], og disse tre iverksatte den andre skapelse ved først å drepe Yme og aktivt omformet hans legeme som materiale til Jorden. Hermed begynte den andre alder. Den var i motsetning til den første karakterisert av aktiv skapelse ved at den ble ved bevisst omforming av det opprinnelige, men ufullstendige, urmaterialet til en jord som var beboelig for båe tenkende vesener og dyr. Æsenes verk betydde at verden ble stabilisert og ordnet, og at alle dens fenomener fikk navn og at tiden kunne kontrolleres. Denne omskapelsen første også til æsene oppnådde en dominerende posisjon slik at de kunne kontrollere alle andre vesener. Drapet på Yme var også grunnlaget for det konstante fiendskapet mellom jotner og æser som ville vare fram til verdens undergang.

Ifølge Clunies Ross overtok [[Heimdall]] i den tredje tidsalder rollen som skapergud da han, slik det er beskrevet i ''[[Rigstula]]'' i ''Den eldre Edda'', reiste til menneskes land i [[Midgard]] framavlet de tre samfunnsklasser; [[trell]]er, frie bønder og overklassen, og slik etablerte menneskehetens samfunn. Menneskene dukket opp i slutten av den andre tidsalder eller i begynnelsen av den tredje da æsene fant to trestokker som var drevet i land ved stranden. Av disse to ble de to første menneskene skapt, [[Ask og Embla]]. I den tredje tidsepoke, som begynte med den første i en krig mellom vanene og æsene ([[vanekrigen]]), og sluttet med [[Balders død]] og [[Loke]]s straff. Det er i denne tidsepoke at de fleste bevarte mytene i norrøn mytologi utspiller seg, og i det mytiske presens ble skjebnen og døden i økende grad hovedtemaet. Med drapet på Balder fullbyrdes utviklingen – da er gudenes skjebne beseglet.<ref>Clunies Ross (1994) (ss. 237)</ref>

Den fjerde tidsalder omfatter tiden fra Balders død og fram til [[Ragnarok]] hvor gudenes dominans ble endelig brutt. I Voluspå, som handler om hele verdens forløp fra skapelsen og til undergangen, ble begivenhetene fram til Balders død fortalt i fortid, og deretter skiftet fortellingen om til nåtid; noe som indikerer at diktets forfatter oppfattet sin egen samtid som den siste tid i verden før undergangen. [[Gro Steinsland]] mener at gudenes maktesløshet overfor skjebnen kanskje har sin grunn i at de måtte ofre en del av seg selv for å kunne fullføre skapelsen, og således var tappet for krefter.<ref>Steinsland (2005) s. 124</ref>

Etter Ragnarok ble jorden likevel skapt på ny. De gamle guder og deres fiender var borte. I stedet var det gudenes barn som bebodde verden som med den gjenoppskapte Blader. Til og med Balders bror og banemann, [[Hod]], var en del av den nye orden. Denne tid ga gjenklang av den såkalte gullalderen i den andre tidsepoke.

== Romlig verdensorden ==
[[Fil:Esquema del universo segun la mitologia nordica.png|thumb|En visuell framstilling av det norrøne verdensbilde hvor de ulike verdener ligger som konsentriske sirkler rundt det sentralt plasserte verdenstreet Yggdrasil.]]
I den norrøne forestillingsverden var Jorden delt i flere regioner, oppdelt både i en vertikal som en horisontal akse som hver for seg ble tilskrevet særskilte egenskaper. De var igjen avgjørende for hvilket forhold de som bodde der med vesenene i de andre regionene. De representerte således forskjellige forhold som hadde betydning for menneskenes liv, som døden, naturkrefter, fruktbarhet, lov og orden. En av de skillelinjer som ble lagt vekt på i mytologien var skillet mellom [[natur]] på den ene siden, og [[kultur]] på den andre siden. Det skal forstås som en kvalitativ vurdering av den omgivende verden; kulturen representerte de ordnede og kontrollerbare, og som ble oppfattet som en forbedring av de opprinnelige naturkrefter og derfor overlegen. Naturen var derimot ikke kontrollerbar og derfor mulig farlig og destruktiv, men også fruktbar og skapende. Men klokskap, list eller styrke var det mulig å fravriste naturmaktene dens ressurser eller skatter, og som deretter kunne benyttes til å framstille nyttige gjenstander og erverve seg dens nyttige egenskaper og ferdigheter. Naturen var både en kilde til rikdom og til ulykke. Gudene og menneskenes kontroll over naturen var likevel ikke endelig.<ref>Clunies Ross (1994) (ss. 82-83)</ref>

[[Æsene]] var i den norrøne kosmologi de mest framtredende representanter for kulturen. Deres mytologiske samfunn symboliserte menneskenes egne bosetninger og virksomhet som hele tiden var truet av naturfenomener som uvær, ville dyr, sykdommer og overfall og plyndring fra fremmede. [[Vaner]], [[alv]]er og [[dverg (mytologi)|dverger]] var likeledes i ulike grad representanter for kulturen. [[Jotne]]ne var knyttet til naturen; de var fruktbare, men deres reproduksjon var preget av spontanitet og uorden, slik nye jotner ble født av Ymes sovende kropp. Æsenes kreativitet var langt mer målrettet. Odin, Vilje og Ve drepte Yme med det formål å skape en ordnet og kontrollerbar jord. Drapet skapte også grunnlaget for striden mellom natur og kultur, jotnene og gudene, og beseglet verdens skjebne ved [[Ragnarok]]. Slektstradisjonene hvor ætten sto i høysetet i det norrøne samfunnet preget både det norrøne samfunnet som dets verdensbilde.<ref>Enoksen (2006) (ss. 27-29)</ref> Æsene og menneskene bodde i verdens sentrum hvor klimaet var mildt. De bodde i regionene [[Midgard]] og [[Åsgard]]. De enkelte navnene endret seg over tid, men menneskenes og gudenes sentrale plassering endret seg ikke. Utenfor sentrum på den horisontale akse lå [[Jotunheim]]. De mange fortellinger om [[Tor]]s kamper og reiser til Jotunheimen kan forstås som [[symbol]] på [[sivilisasjon]]ens evige kamp med naturen, både for å overleve og som for å erverve seg rikdommer.<ref>Ellis-Davidson (1966) (ss. 91)</ref> Jotnene er derfor ikke utelukkende [[kaos]]krefter. De levde i samfunn som også avspeilte menneskenes egne og de opptrådte som gudenes likeverdige motpart, men manglet den list som gudene hadde til å overvinne dem. Naturen inneholdt dog egentlige kaoskrefter av frykteligste art; [[Fenrisulven]], [[Midgardsormen]] og [[Muspells sønner]]. Når disse var forent med jotnene sto gudene overfor en formidabel fiende.<ref>Clunies Ross (1994) (ss. 68-71)</ref>

Et annet viktig årsak var at [[underverden]] var atskilt fra den øvrige verden. De døde mennesker befant seg under jorden mens de levende befant seg oppå den. Underverden var dog ikke forbeholdt kun døde mennesker, her levde også andre kategorier med vesener, for eksempelvis alver, dverger og ifølge en del kilder, også en del vaner som indirekte ble knyttet til døden via å være [[Fruktbarhetsreligion|fruktbarhetssymboler]]. Underverden var symbolsk sett knyttet til [[hunkjønn]]et mens den øvrige verden var knyttet [[hankjønn]]et, eksempelvis levde de døde heltene videre «oppe» i Valhall.<ref>Clunies Ross (1994) (ss. 252-253)</ref> Til sammen dannet disse atskilte kategorier og regioner et romlig perspektiv hvor naturen, spontan reproduksjon, død og kvinnelighet ble plassert i periferien av det sentrale området som var preget av mannlighet, målrettet skapelse og uforgjengelighet.<ref>Clunies Ross (1994) (ss. 51)</ref>

== Jordens innretning ==
[[Image:Hermod before Hela.jpg|right|thumb|«[[Hermod]] foran Hel», illustrasjon ved John Charles Dollman (1909).]]
Begrepet ''De ni verdener'', eller ''ni heimer'' (norrønt ''níu heimar''), betydde hele verden, men det er ingenting som tyder på at det noen gang fantes én bestemt liste over hva de ni verdener var. Kosmologien i den førkristne tid var ikke nødvendigvis preget av ensretting, men sannsynligvis har det i stedet eksistert mange alternative kosmologier som varierte lokalt fra sted til sted og fra tid til tid.<ref>Kofoed & Warming (1989) ss. 38</ref> Det er derfor vanskelig å sette sammen en sammenhengende beskrivelse av verdens innretning ut fra hva kildene forteller. De kosmologiske uklarhetene kan ikke forklares utelukkende med de kildene som er blitt bevart. Paradokser og selvmotsigelser forekommer i mytologien, ikke bare den norrøne, men i de fleste mytologier og religioner.<ref>Stjernfeldt (1990) ss. 42</ref> Bestemte forhold er likevel gjennomgående i de ulike framstillingene, som at gudenes land heter Åsgard og at både vaner og æser hører til der. Jorden framstilles som sirkelrund øy, omgitt av et verdenshav, og rundt dette vannet ligger Midgardsormen nedsunket. I midten vokser et enormt stort tre, asken Yggdrasil, og røttene strekker seg helt ned til underverden, og dens trekroner opp til himmelen. Treet er et symbol på universalitet da alle verdener blir forbundet av Yggdrasil.<ref>Ellis-Davidson (1966) ss. 191</ref>

Snorres beskrivelse av den førkristne kosmologi er den mest sammenhengende kosmologiske framstillingen, men han har sannsynligvis ikke fortalt alt han vet. Det er sannsynlig at han har valgt bort en del elementer som ikke passet inn i den disposisjon som han ønsket å gi stoffet i sin presentasjon. Han brukte særlig materiale fra diktet ''[[Grimnismål]]'' mens han så bort fra passasjer i ''[[Voluspå]]'' som ikke passet inn med førstnevnte kilde.<ref name="baeksted44">Bæksted (1994) ss. 44</ref> den kosmologi som blir framlagt i ''[[Den yngre Edda]]'' bærer derfor preg av forfatterens ønske systematikk på et område hvor det er tvilsomt at det noen gang har eksistert en slik. Snorre ordnet den norrøne gudeverden etter klassisk gresk mønster og tildelt gudene bestemte funksjoner og plassert deres boliger i en innbyrdes orden.

Forestillingen om verdens innretning har også endret seg over tid. I de sene norrøne kildene opptrer [[Muspell]] som en person og Muspellheim som et sted mens ''[[Muspilli]]'' i et eldre germansk dikt snarere skal oppfattes som en begivenhet, nemlig den verdensbrann hvor jorden går under. Ettersom mytologien ble stadig utbedret og utvidet er det ikke slik at den eldste kilden nødvendigvis er den meste korrekte. Snorre beskrev [[Odin]] i ''[[Gylvaginning]]'' som en himmelgud og forteller at han styrte [[Hel (underverdenens herskerinne)|Hel]] ned i [[Nivlheim]] hvor hun fikk makten over ni verdener.<ref>''Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda)'', Det Norske Samlaget 2002. Side 276</ref> Denne teksten er blitt tolket som at hun fikk makten over alle som døde i verden, men det usikkert i hvilken grad Snorre omskrev sine kilder til en kristen og klassisk struktur hvor verden ble delt mellom en himmelsk guddommelig sfære og en underverden assosiert med ondskap og straff.

I noen tekster opptrer Hel, [[Helheim]] og Nivlheim som forskjellige navn for samme sted, mens det i andre framgår at kun selve inngangen til Hels rike befant seg i Nivlheim. Sannsynligvis ble dødsriket opprinnelig ikke oppfattet som et særskilt domene slik som de bevarte mytene framstiller det, men som de dødes grav. Navnet Hel har etymologisk samme rot som ordet «(inn)hylle» (norrønt ''hylja''), det vil si tildekket, og personifiseringen av døden i form av en kvinnelig gudinne har antagelig vært en sen utvikling. Dødsriket var antagelig noe som var lokalisert utenfor menneskenes samfunn. I ''Den eldre Edda'' er for eksempel Åsgard aldri lokalisert i himmelen og underverden var aldri forbeholdt de døde alene. Inndelingen Oppe og Nede kan isteden ha sin bakgrunn i inndelingen kvinnelighet og [[mann]]lighet; døden ble assosiert med [[kvinne]]lighet som igjen ble assosiert med underverden.<ref>Clunies Ross (1994) ss. 248-252</ref>

== Ragnarok ==
[[Fil:Kampf der untergehenden Götter by F. W. Heine.jpg|thumb|300px|''Ragnarok'' - verden og gudenes undergang.<br /> Illustrasjon ved F. W. Heine (1882).]]
Nordboerne forestilte seg at denne verden ville bli ødelagt og forsvinne som følge av et stor slag mellom gudene og jotnene alliert med kaoskreftene, et slag kalt [[Ragnarok]] («Herskermaktenes ende»). Myten om verdens ende kjennes hovedsakelig fra diktene ''[[Voluspå]]'' og ''[[Vavtrudnesmål]]'' fra ''Den eldre Edda'', samt også fra Snorres ''Den yngre Edda'' hvor han i store trekk følger ''Voluspå'', men endrer rekkefølgen på en del begivenheter og utelot andre, eksempelvis beskriver han inngående en [[fimbulvinter]] hvor ''Voluspå'' tilsynelatende omtaler en [[klimaendring]].<ref name="stjernfeldt72">Stjernfeldt (1990) ss. 72</ref> Ut over de nevnte kildene finnes det referanser til Ragnarok i flere andre norrøne myter og heltesagn.

Ragnarok var avslutningen på livene til de gudene som kjennes fra mytene. Sammen med vanene og de beste krigerne blant menneskene møtte æsene jotnene og kaoskreftene midt i Åsgard. Slaget endte med gudenes nederlag og jordens undergang i en voldsom brann.

Ragnarok fulgte umiddelbart etter begivenhetene omkring Balders død og gudenes straff av Loke. At Ragnarok ville komme ble fortalt av rekke varsler, ''Voluspå'' forteller om tre forskjellige [[hane]]r, én i Åsgard, én i Hel og én i Jotunheimen som alle ville begynne å gale og deretter vil hunden [[Garm]] bryte seg fri fra sin lenker. Deretter begynte en krig hos menneskene hvor verdensordenen brøt sammen: slektsbåndene gikk i oppløsning, og hvor bror drepte bror. Etter at krigen er avsluttet begynte selve Jorden å bryte sammen. Yggdrasil vil skjelve og gudenes fiender vil møtes i det endelige slag i Åsgard. I ''Voluspå'' tar det form av en rekke [[tvekamp]]er som førte til at en gud døde. Når kampen er overstått går verden under i en altomfattende og ødeleggende brann. Jorden synker til sist i havet.

Imidlertid vil en ny verden atter stige opp av havet og den vil bli befolket av gudenes barn som overlevde Ragnarok. Også [[Hod]] og Balder vil forsonet komme tilbake. Akkurat som etter den første skapelse vil en ny gullalder begynne. I en halvstrofe som finnes av ''Voluspå'' i ''[[Hauksbok]]'' omtales enda et forvarsel:

:''Da kommer herskeren''
:''til sitt herredømme,''
:''kraftfull ovenfra,''
:''han som allting rår.''<ref>Steinsland, Gro & Sørensen, Preben Meulengracht (1999): ''Voluspå''. Side 29, vers 65</ref>

Innholdet har forundret forskningen, og det har blitt spekulert om den «kommende herskeren» er et [[Kristendom|kristent]] element som på et sent tidspunkt er blitt lånt eller om det er en opprinnelig førkristen forestilling. Det er ikke så opplagt at det [[Jesus Kristus]], mener forskerne [[Preben Meulengracht Sørensen]] og [[Gro Steinsland]] i sin kommentar til diktet,<ref>Steinsland, Gro & Sørensen, Preben Meulengracht (1999): ''Voluspå''. Side 69-70</ref> ettersom en kristen tankegang ikke passer inn i ''Voluspås'' framtidsvisjon hvor de unge gudene som overlever er alle barn av de hedenske gudene. I et annet apokalyptisk dikt, ''[[Hyndluljod]]'', profeteres den samme framtidsskikkelsen: «Da kommer en enda mektigere, ham våger jeg ikke nevne» (med navn). Den norrøne hedendom kjente bare en gud som bodde i himmelen, en gud for begynnelsen og slutten, og det er [[Heimdall]]. Ved siden av Odin har Heimdall en særegen posisjon i ''Voluspå''.<ref>Steinsland, Gro & Sørensen, Preben Meulengracht (1999): ''Voluspå''. Side 71</ref>

I kildene knyttes oppfattelsen av det uavvendelige hyppig til forestillingene om Ragnarok; verdens undergang beskrives som noe som på et eller annet tidspunkt vil skje – spørsmålet er kun hvor lenge til det vil skje. Hele tiden forsøkte gudene, særlig Odin, iherdig å vinne tid og skyve tidspunktet fram i tid. Skjebnen vil dog til slutt innhente alle, også gudene. Ragnarok betyr at gudene mister kontrollen over verden som død og gudene med den.<ref>Clunies Ross (1994) ss. 246</ref> I norrøn sammenheng ble døden oppfattet som en konkret tilstand som var assosiert med alt det som gudene ellers forsøkte å unngå. Innen Ragnarok hadde de vært alle andre vesener overlegen og gjennom sin kontroll over verden opprettholdt en balansert orden. Ved Ragnarok fikk naturen overtaket og dens iboende dødelighet kom også til å omfatte gudene. Fortellingen om Ragnarok avspeilte den frykt og respekt som det norrøne samfunn hadde for naturens krefter.<ref>Clunies Ross (1994) ss. 247</ref>

== Kosmologisk diagram ==
[[Fil:Norse Nine Worlds.jpg|thumb|Én modell av de ni verdenene i norrøn kosmologi]]
* '''[[Yggdrasil]]''' – Under verdenstreets røtter er universets verdener og de tre magiske brønnene.
** [[Hvergjelme]]
** [[Mimes brønn]]
** [[Urds brønn]] – her lever [[norne]]ne – [[Urd]] står for fortiden, [[Verdande]] for nåtiden og [[Skuld]] for fremtiden.
* '''Høyeste nivå:'''
** [[Alvheim]] – [[alv]]enes hjem.
** [[Åsgard]] – [[Æser|æsenes]] hjem.
*** [[Idavollen]].
**** [[Valhall]] – hallen hvor de som dør i kamp utvelges og får komme til.
** [[Vanaheim (mytologi)|Vanaheim]] – [[Vaner|vanenes]] opprinnelige urhjem eller land
* '''Midterste nivå:'''
** [[Jotunheim]] – jotnenes hjem.
*** [[Trymheim]] – hjemmet til jotnen [[Trym]].
** [[Midgard]] – hvor menneskene bor, og her ligger Mannheim, menneskenes heim. 
** [[Nidavoller]] – området der hallen til Sindreætten står..
** [[Svartalvheim]] – dvergenes hjem. 
* '''Laveste nivå:''' ([[Gnipahulen]] er nedgangen til Helheim)
** [[Hel (navn på underverdenen)|Helheim]] – Dødsriket, hvor man havner om man dør av sykdom eller av alderdom. (Også kalt ''Hel'')
** [[Muspelheim]].
*** [[Ginnungagap]].
** [[Nivlheim]].
*** [[Nåstrand]].

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Bæksted, Anders (1994): ''Nordiske guder og helte'', (2. utgave) ISBN 87-567-4717-9
* Clunies Ross, Margaret (1994): ''Prolonged echoes, vol 1, The Myths''. ISBN 87-7838-008-1
* Ellis-Davidson, Hilda [1964] (1966): ''Gods and Heroes of Northern Europe''. ISBN 0-14-013627-4
* Enoksen, Lars Magnar (2006): ''Djur och natur i fornnordisk mytologi''. ISBN 91-85377-56-2
* Jørgensen, Lars (2004): ''Hov og Hørg ved Tissø, i Ragnarok; Odins verden''.
* Kofoed, Aase & Warmind, Morten (1989): ''Old var Årle''. ISBN 87-13-03545-2
* Persch, Alexandra (2004): «Blodoffer, drikkelag og frække sange...?», i ''Ragnarok; Odins verden''.
* Steinsland, Gro (2005): ''Norrøn religion. Myter, riter, samfunn.'' ISBN 82-530-2607-2
* Steinsland, Gro & Sørensen, Preben Meulengracht (1999): ''Voluspå''. Oslo: Pax Forlag. ISBN 82-530-2136-4.
* Stjernfeldt, Frederik (1990): ''Baldr og verdensdramaet''. ISBN 87-7289-114-9

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Norrøn mytologi|!]]
[[Kategori:Kosmologi]]

[[el:Κοσμολογία#Σκανδιναβική κοσμολογία]]