Redigerer Norman Iversen

{{Infoboks biografi}}
'''Norman Iversen''' (født [[15. oktober]] [[1910]] i [[Bergen]], død [[10. august]] [[1964]] samme sted) var en [[Norge|norsk]] frivillig i [[den spanske borgerkrig]]en, og [[sabotør]] og [[motstandsmann]] mot [[Den tyske okkupasjonen#Okkupasjonstiden|den tyske okkupasjonen]] av Norge under [[andre verdenskrig]]. Etter krigen var han aktiv i [[Norges Kommunistiske Parti]] i Bergen.

== Spania-frivillig ==
Iversen hadde bakgrunn som sjømann, og var blant de radikale sjøfolk som sluttet seg til [[De internasjonale brigadene]] i den spanske borgerkrigen. Han gikk over grensen til Spania 17. februar 1937.<ref>Side 74, Alexander Wisting: ''Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister'', Kagge forlag 2020</ref> I brigadens hovedkvarter i [[Albacete]] traff Iversen også den norske spaniakjemperen [[Asbjørn Sunde]].<ref>Side 74, Alexander Wisting: ''Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister'', Kagge forlag 2020</ref>

Sommeren 1938 var Iversen innrullert i 3. kompani i den skandinaviske avdelingen i [[Thälmann-bataljonen]],<ref>Side 81, Alexander Wisting: ''Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister'', Kagge forlag 2020</ref> og deltok i [[Den andre spanske republikk]]ens siste store offensiv, [[slaget ved Ebro|slaget ved elven Ebro]]. Hans bataljon var blant de første som krysset elven da kampene startet.<ref>Side 81-82, Alexander Wisting: ''Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister'', Kagge forlag 2020</ref> Slaget endte i et bittert nederlag, der 30 000 av Iversens frender døde og enda flere ble skadet eller tatt som krigsfanger. For Iversen og hans kamerater ble slaget begynnelsen på slutten i Spania. Restene av de internasjonale brigadene ble trukket ut. Iversen kom seg hjem til Norge høsten 1938 - i live.<ref>Side 82, Alexander Wisting: ''Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister'', Kagge forlag 2020</ref>

== Motstand i Norge ==
Da Iversen sommeren året etter ble oppsøkt av Asbjørn Sunde og spurt om å delta i videre kamp om den kom til Norge var han aldri i tvil.<ref>Side 128, Alexander Wisting: ''Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister'', Kagge forlag 2020</ref> Dermed sluttet han seg til et nettverk av motstandsfolk som senere ble kjent som [[Wollweber-gruppen]], der fienden først og fremst var den framvoksende tyske nazi-makten.<ref>Side 57, [[Lars Borgersrud]]: ''Nødvendig innsats'', Universitetsforlaget 1997</ref> Kjernen i gruppa som vokste fram på Vestlandet var Iversen, [[Frank Nilsen]] og [[Leif Myrmel]].<ref>Side 164, Lars Borgersrud: ''Nødvendig innsats'', Universitetsforlaget 1997</ref> I Bergen ble det rekruttert blant spaniafarere, - blant havnearbeidere og arbeidere på [[Bergen Mekaniske Verksted]].<ref>Side 170, Alexander Wisting: ''Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister'', Kagge forlag 2020</ref>

[[Wollweber-gruppen]] drev alt da sabotasje mot [[Tysklands historie (1933–1945)|Hitler-Tyskland]].<ref>Side 57, [[Lars Borgersrud]]: ''Nødvendig innsats'', Universitetsforlaget 1997</ref> 

Under okkupasjonen fortsatte den norske delen av Wollweber-organisasjonen, og utviklet seg til det som etter hvert ble kjent som sabotasjeorganisasjonen [[Osvald-gruppen]], ledet av [[Asbjørn Sunde]]. I dette illegale arbeidet ble Iversen sentral - under dekknavnet «Birger».<ref>Side 241, Asbjørn Sunde: ''Menn i mørket''. Spartacus (2011)</ref>

Under avhørene av en fange klarte tyskerne 9. april 1942 å presse fram opplysninger om Iversens identitet. 
[[Sipo]] i Bergen ble sendt for å pågripe ham, men lykkes ikke. Hans kone fortalte at han var «på påsketur», og hun ble selv arrestert. Da tyskerne først fikk navnet hans fant de også opplysninger om ham i det gamle 
overvåkingsarkivet i Bergen, og avdekket både hans innsats i Spania og opplysninger om at han hadde vært i 
[[Moskva]] før krigen.<ref>Side 224, Lars Borgersrud: ''Nødvendig innsats'', Universitetsforlaget 1997</ref> Nå var Iversen blant sabotørene tyskerne lette etter når de slet med problemet: «Terrorgruppe in Norwegen».<ref>Side 326, Lars Borgersrud: ''Nødvendig innsats'', Universitetsforlaget 1997</ref>

I 1942 måtte Iversen flykte. 28. november passerte han grensa til Sverige på et av flykningetråkkene gjennom skogen.<ref>Side 244, Alexander Wisting: ''Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister'', Kagge forlag 2020</ref> Som flyktning livnærte han seg ved strøjobber som skogs- og veiarbeider.<ref>Side 254, Alexander Wisting: ''Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister'', Kagge forlag 2020</ref> Oppholdet ble imidlertid kortvarig. Høsten 1943 møtte han Osvald-gruppas Leif Myrmel i Stockholm, og budskapet var klart: NKP og motstandsbevegelsen i Bergen lå nede, etter ødeleggende tyske opprulliger. Han trengtes for å bygge opp virksomheten igjen.<ref>Side 255, Alexander Wisting: ''Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister'', Kagge forlag 2020</ref>

I lag med Myrmel returnerte han derfor til Norge for å fortsette motstandsarbeidet.<ref>Side 319, Lars Borgersrud: ''Nødvendig innsats'', Universitetsforlaget 1997</ref> Der møtte han også Asbjørn Sunde og sentrale NKP-ere. [[Thorkild Jakobsen]], [[Ørnulf Egge]] og [[Peder Furubotn]] traff Iversen og Sunde i Osvald-gruppens daværende hovedkvarter på Einastranda.<ref>Side 284, Lars Borgersrud: ''Nødvendig innsats'', Universitetsforlaget 1997</ref>

Iversen deltok selv i en rekke dramatiske oppdrag, blant annet i aksjonen mot [[Modum Sparebank]] i [[april]] [[1944]].<ref>Side 181, Asbjørn Sunde:'' Menn i mørket'', Spartacus 2011</ref> og den dramatiske forflytningen av Osvald-gruppen fra [[Eina]] til [[Randsfjorden]].<ref>Side 229, Asbjørn Sunde:'' Menn i mørket'', Spartacus 2011</ref>

Han likviderte Günter Scheskat natt til 1. mai 1944. Scheskat var østerriksk [[desertør]] som var overført til gruppa av Furubotn.<ref>Side 205. [[Asbjørn Sunde]]: ''Menn i mørket'', Dreyers forlag, Oslo (1947)</ref>

Da Asbjørn Sunde i 1944 demobiliserte Osvald-gruppen og sendte de fleste av sine folk til Sverige fortsatte Iversen motstandsarbeidet i Bergen. Der var sabotasjeorganisasjonen etter hvert blitt underlagt britiske, hemmelige [[SOE]].<ref>Side 322, Lars Borgersrud: ''Nødvendig innsats'', Universitetsforlaget 1997</ref>

24. november 1944 slo [[Gestapo]] i Bergen til: Etter å ha vært blant byens mest etterlyste i tre år ble Iversen til slutt tatt. Mishandlingen av fangen begynte allerede ved arrestasjonen. Da han ble brakt til Gestapokvarteret i Veiten 3 gikk mishandlingen over til planmessig tortur; leggklemmer, kokeplate, piskeslag og stokker. Han ble slått helseløs før han til slutt sprakk og måtte innrømme at han var «Birger».<ref>Side 268-269, Alexander Wisting: ''Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister'', Kagge forlag 2020</ref> Han var blant fangene som ble reddet av frigjøringsdagen og tyskernes kollaps. Iversen kom ut av det tyske fangenskapet fysisk og psykisk merket, - men i live. 

== Etterkrigstiden ==
I de første fredsårene var han en av få motstandsmenn som hadde vært sentrale på begge fløyer i motstandsbevegelsen, både i den kommunistledede sabotasjen og i den vestlig- og London-dominerte aktiviteten.<ref>Side 272, Alexander Wisting: ''Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister'', Kagge forlag 2020</ref> For innsatsen mottok han også hedersbevisning fra Supreme Commander, [[Dwight D. Eisenhower]].<ref>Side 360, Alexander Wisting: ''Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister'', Kagge forlag 2020</ref>

Etter krig og adskillelse hadde Iversens første ekteskap blitt oppløst. I de første optimistiske etterkrigsårene stiftet han nå ny familie. I 1946 traff han Mona Schanche, som jobbet på NKPs kontor i Bergen. Året etter fikk de tvillingene Anna-Lisa og Monica. Men paret var ikke gift, og siden Iversen overnattet i kjærestens bolig ville huseieren hive henne ut. Hun gikk imidlertid til sak, og vant - på den tiden mot alle odds - i en sak som skapte presedens og ga samboende mer rettigheter. Retten la vekt på Iversens rett til samvær med barna.<ref>Side 361, Alexander Wisting: ''Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister'', Kagge forlag 2020</ref> Til slutt giftet også paret seg - med Asbjørn Sunde som forlover.<ref>Side 362, Alexander Wisting: ''Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister'', Kagge forlag 2020</ref>

Faglig og politisk var småbarnsfar Iversen aktiv i Bergen de første etterkrigsårene, både i fagforening og i NKP. Han engasjerte seg spesielt for havnearbeiderne, der arbeidskårene på brygga var harde, ofte i overkant harde.<ref>Side 360, Alexander Wisting: ''Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister'', Kagge forlag 2020</ref> I partiet gikk han inn i Bergen-ledelsen, der han satt fra 1948 til 1952.<ref>{{Kilde www |url=http://www.abergen.no/saborg/iversen/ |tittel=Om Iversen på nettstedet abergen.no |besøksdato=2013-08-27 |arkiv-dato=2013-10-02 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20131002024959/http://www.abergen.no/saborg/iversen/ |url-status=yes }}</ref>

Men de første fredsårenes optimisme varte ikke. [[Den kalde krigen]] reduserte NKP til et nesten betydningsløst parti. Overvåkningen av norske kommunister ble trappet opp, og nye [[Beredskapslovene|beredskapslover]] innført. Alt dette rammet Iversen hardt og brutalt. I et verbalt sammenstøt med [[Einar Gerhardsens andre regjering|Gerhardsen-regjeringen]]s justisminister [[O.C. Gundersen]] skal Iversen ha blitt fortalt at han i en gitt situasjon var blant de første som ville bli internert og skutt. Han var rasende og forbitret.<ref>Side 375-376, Alexander Wisting: ''Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister'', Kagge forlag 2020</ref> Overvåkingen av kommunistene ble etter hvert påtrengende. Tvillingene hans fikk egne mapper hos sikkerhetspolitiet tolv år gamle - etter en reise til en sommerleir i Russland.<ref>Side 414, Alexander Wisting: ''Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister'', Kagge forlag 2020</ref> 

Iversens ekteskap endte etter åtte års  samliv. I 1964 havnet han selv på sanatorium. I august tok han sitt eget liv.<ref>Side 421, Alexander Wisting: ''Forfulgt av staten : Den nådeløse jakten på norske kommunister'', Kagge forlag 2020</ref>

== Litteratur ==
* Sunde, Asbjørn: ''Menn i mørket''. 1947, nytt opplag Spartacus Forlag 2009, side 172, 195, 213, 224. ISBN 978-82-430-0467-2.

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* [http://nkpmn.org/Historiesidene/tyskeokkupanter/Vestlandet.html Om Iversen på NKPs nettsted, utdrag fra boka ''Død over de tyske okkupanter...'']
* [http://www.abergen.no/saborg/iversen/ Om Iversen på nettstedet abergen.no] {{Wayback|url=http://www.abergen.no/saborg/iversen/ |date=20131002024959 }}


{{Autoritetsdata}}
{{Portal|andre verdenskrig}}

{{STANDARDSORTERING:Iversen, Norman}}
[[Kategori:Medlemmer av Osvald-gruppen]]
[[Kategori:Nordmenn fra den spanske borgerkrig]]
[[Kategori:Deltakere i den spanske borgerkrig (republikanere)]]
[[Kategori:Wollweber-gruppen]]