Redigerer Norges skoger

[[Fil:Svarttjernshøgda.jpg|thumb|Nordmarka nord for Oslo er typisk norsk – dominert av bartrær, med innslag av blandingsskog.]]
[[Fil:N5000 skog vann.jpg|thumb|alt=|Kart som viser utbredelsen av skog i Norge, 2010. Grunnlag: Statens kartverk.]]
{{Skogbruk}}
'''Norges skoger''' kan grovt deles i to. På Sør-Østlandet, i [[Agder]] og på gode lokaliteter et stykke nordover på [[Vestlandet]] finner vi [[temperert lauvskog|den varmekjære lauvskogen]], som er den nordligste utløperen av de europeiske tempererte lauvskogene. I resten av landet opp til skoggrensa finner vi barskogen, som er den vestligste utløperen av de store [[boreal barskog|boreale barskogene]] i nordlige [[Eurasia]]. Over [[skoggrense|barskoggrensa]] dominerer fjellbjørk.

Skogen dekker 37 % av Norges areal, og ca. halvparten av dette regnes som produktiv skog. Urørt [[urskog]] finnes knapt i Norge i dag, men flekkvis finnes skog som er lite påvirka av menneskelige inngrep, helst [[gammelskog]], men også noen mindre lommer med [[urskog]]. Det er anslått at skogen huser halvparten av de ca. 60&nbsp;000 artene av planter og dyr i Norge.

I den varmekjære lauvskogen dannes normalt [[brunjord]]profil, mens [[podsol]]profil er det vanlige i barskogen.

Fordelingen mellom de ulike hovedgruppene av skog i Norge er slik:<ref>[http://www.byggebolig.no/index.php?action=dlattach;topic=2469.0;attach=7136 Byggebolig.no]{{Død lenke|dato=juni 2019 |bot=InternetArchiveBot }} - artikkel ''Litt om skogindustrien''.</ref>

{| class="wikitable"
! Treslag
! Stående volum (mill m³)
! Fordeling
! Tilvekst (mill m³)
! Fordeling
! Hogst 1993 (mill m³)
|-
|  [[Granslekten|Gran]]
| 273
| 47%
| 10,5
| 54%
| 7,0
|-
| [[Furuslekten|Furu]]
|  188
| 32%
| 4,8
| 25%
| 2,1
|-
| Løvtrær
|  123
| 21%
| 4,1
|  21%
|  1,1
|-
| '''TOTALT'''
| '''584'''
| ''' 100%'''
| '''19,5'''
|  '''100%'''
| '''10,2'''
|}

==Barskogene==
[[Fil:Mixed Picea (Spruce) forest from Vestfold county in Norway.jpg|thumb|Gammel [[gran (art)|granskog]] i [[Andebu (kommune)|Andebu]] i [[Vestfold]]. Foto: K. A. Gallis]]
Barskogene domineres av [[gran (art)|grantre]] og [[furu]]tre. Generelt kan en si at furua dominerer på tørr og næringsfattig jord, for eksempel på tørre sand- og grusmoer. Men den har det meste av sitt rotsystem ganske dypt, derfor klarer den seg godt og er heller ikke så utsatt for rotvelt. Grana dominerer på djup jord med god tilgang på fuktighet, men den har et grunt rotsystem og faller ofte i sterk vind. Grana er en nyinnvandra art i norsk flora, og har ennå ikke naturlig nådd over [[Langfjella]] og [[Saltfjellet]] i Nordland. I [[Nord-Norge]] går grana til [[Rana]], med spredte lokaliteter i [[Salten]], Troms og i [[Finnmark]].

===Furuskogene===
Furuskogen kan etter artene i felt- og bunnsjiktet deles i fem typer:<ref name="lars94" >{{Kilde bok
| forfatter=John Y. Larsson, Johan Kielland-Sund og Svein M. Søgnen
| utgivelsesår=1994
| tittel=Barskogens vegetasjonstyper
| forlag=Landbruksforlaget
| url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012091738039
| isbn=82-529-1626-0}}</ref>
* [[Lavfuruskog]]
* [[Bærlyng]]-[[blandingsskog]]
* [[Røsslyng]]-[[skinntryte]]-[[furuskog]]
* [[Furumyrskog]]
* [[Kalkfuruskog]]
I lavfuruskogen er furua eneste treslag. Den fins på tørre moer og rygger, særlig i de indre, nedbørfattige strøka av [[Sør-Norge]]. I feltsjiktet dominerer [[tyttebær]], [[krekling]], [[røsslyng]],  tallrike [[lav]]arter og tørketålende [[moser]].

[[Fil:Furuskog.jpg|thumb|Furuskogen slipper til mye lys og har normalt frodigere skogbunn enn granskogen.]]
Bærlyng-blandingsskogen fins i de noe kjøligere og fuktigere delene av landet, der jordsmonnet er tjukkere og [[humus]]innholdet større. Denne skogen kan ha innslag av gran og [[Bjørkeslekten|bjørk]]. I feltsjiktet dominerer [[blåbær]], [[blokkebær]] og røsslyng, sammen med lavarter og mer fuktighetskrevende moser.

Røsslyng-skinntryte-furuskog forekommer i høgereliggende strøk, og har innslag av [[fjellbjørk]].

Furumyrskogene er glissen furuskog på fuktig mark tett opp til [[myr]]er. Feltsjiktet består av arter som [[blokkebær]], [[torvull]] og [[molte]]. Bunnskiktet har moser som krever konstant fuktighet, som [[torvmose]]r.

Kalkfuruskoger er sjeldne i Norge, og fins bare på spredte lokaliteter som tørre kalksteinsrygger (også kalt [[kalkås]]er eller [[cuesta]]åser) eller andre kalkrike bergarter som [[olivin]] eller [[fyllitt]]. Her er ofte [[liljekonvall]] en vanlig art, og flere sjeldne og oppsiktsvekkende orkideer som [[marisko]], [[flueblom]] og [[rød skogfrue]] kan vokse her.<ref>{{Kilde bok
| forfatter=Jørn Erik Bjørndalen
| utgivelsesår=1995
| tittel=Kalkfuruskog – våre eksotiske orkidéskoger
| forlag=Institutt for biologi og naturforvaltning, Norges landbrukshøgskole
| serie=FAGnytt naturforvaltning
| bind=5
| url=https://static02.nmbu.no/mina/publikasjoner/fagnytt_naturforvaltning/pdf/fn9505.pdf
| isbn=82-90598-14-9}}</ref>

===Granskogene===
Granskogene kan ut fra feltsjiktet deles i fem typer:<ref name="lars94" />
*[[Blåbærgranskog]]
*Småbregne-granskog
*[[Lågurtgranskog]]
*[[Høgstaudegranskog]]
*Gransumpskog

[[Fil:Granskog.jpg|thumb|Granskogen slipper til lite lys og har ofte mer livløs skogbunn enn furuskogen.]]
Blåbær-granskog er den vanligste granskogtypen på Østlandet og i Trøndelag. Den forekommer på steder med middels næringstilgang og middels fuktighet. Jorda har et typisk podsolprofil. Blåbær er den dominerende lyngarten, men tyttebær er også vanlig. Vanlige urter er [[maiblom]], [[skogstjerne]], [[gullris]], [[nikkevintergrønn]] og [[hårfrytle]]. [[Smyle]] er alltid til stede, men vokser spredt og er steril på de mørkeste plassene. Tepper av [[etasjemose]], [[fjærmose]] og [[furumose]] er vanlige.

Småbregne-granskog overtar på fuktigere steder. Her går omdanningen av organisk materiale raskere, men jorda har likevel et typisk podsolprofil. Typiske urter er [[gaukesyre]], [[hvitveis]], [[engkvein]], [[hengeving]], [[fugletelg]] og [[sauetelg]]. Flekker med litt næringskrevende [[torvmoser]] er vanlige.

Lågurtgranskogen finner en på forholdsvis tørr og næringsrik grunn, helst i låglandet i sør. Karakteristiske arter i feltsjiktet er [[skogfiol]], [[markjordbær]], [[legeveronika]], [[fingerstarr]], [[blåveis]] og [[hengeaks]]. På de kjøligste stedene kommer det inn [[vanlig bjørk]] og [[skogstorkenebb]] og på de varmeste [[hassel]] og [[snerprørkvein]]. Lågurtgranskogen har ofte brunjordsprofil.

På svært næringsrike lokaliteter med god fuktighet – særlig der grunnvatn trenger opp i overflata &ndash; utvikles høgstaudegranskog, med [[turt]], [[tyrihjelm]] og større bregner som [[ormetelg]] som karakteristiske arter. Innslaget av bjørk og [[rogn]] kan være betydelig.

Gransumpskogen vokser på fuktig mark tett opp til myrer, gjerne noe mer næringsrik enn i furumyrskogene. Foruten [[torvmoser]] i bunnsjiktet og blåbær i feltsjiktet finner en arter som [[skogsnelle]]. Sumpbarskogene har gjennom [[1900-tallet]] blitt utsatt for grøfting for å øke tilveksten.

==Lauvskogene==
===Varmekjære lauvskoger (edellauvskog)===
Til de varmekjære [[løvtrær|lauvtrea]] hører [[eik]], [[ask]], [[hassel]], [[alm]], [[Orer|svartor]], [[lind]], [[bøk]] og [[Lønnfamilien|lønn]]. De kan enkelte steder danne rene bestand, men vanligst forekommer de to eller flere i blanda bestand. De har høgere varmekrav enn bartrea; en regner gjerne en gjennomsnittstemperatur på ca. 12&nbsp;°C  for de fire varmeste månedene, mens gran og furu krever ca. 8&nbsp;°C.

Lauvskogene er lysåpne skoger med et rikt busk- og feltsjikt. I busksjiktet finner en arter som [[krossved]], [[trollhegg]] og [[tysbast]]. Feltsjiktet kan tidlig om våren ha arter som blåveis, hvitveis, [[maigull]], [[gullstjerne]] og [[marianøkleblom]]; senere på sommeren [[kransmynte]], [[kranskonvall]], [[storklokke]] og [[skogsvinerot]]. Av grasarter finner en høgvokste arter som [[skogfaks]], [[myskegras]] og [[skogsvingel]].

Innover i dalføra på Østlandet og nordover langs kysten kan en finne mindre lokaliteter av varmekjære lauvtrær utafor området for sammenhengende utbredelse. En finner dem da på særlig gunstige lokaliteter, som i bratte, sørvendte lier, ofte på [[rasmark]] innunder fjellskrenter. To arter varmekjære lauvtre har spredte forekomster nord for polarsirkelen, nemlig hassel som forekommer helt nord til Steigen, og alm som vokser nord til Beiarn like sør for Bodø.

I varmeperioder etter [[istiden|istida]] har de varmekjære lauvskogene hatt en langt videre utbredelse enn i dag.
====Bøkeskoger====
[[Fil:Bøkeskog2.jpg|thumb|Bøkeskog]]
Bøkeskoger finnes lokalt i [[Vestfold]]; mest kjent er [[Bøkeskogen (Larvik)|Bøkeskogen i Larvik]]. Bøk er et varmekjært treslag som trives best på god moldjord med frisk fuktighet. Bøka er det mest skyggetålende treslaget, og vil på visse steder langs kysten i Sør-Norge kunne skygge ut gran. Pga. en vanskelig avsetningssituasjon for lauvtrevirke er den derfor gjerne blitt bekjempa i skogbruket.

Bøk kan finnes i rene bestand, og har da et lystett kronetak som ikke tillater noe feltsjikt. Bakken dekkes av lauv og jordsmonnet er surt. [[Hvitveis]] er en art som tilpasser seg bøkeskogen godt, idet den blomstrer før trærne har satt blad. I feltsjiktet kan en ellers finne [[myske]], [[gauksyre]] og [[hårfrytle]]. Det er vanlig å skille mellom ''smylebøkeskog'' og ''myskebøkeskog''. I mer lysåpne bøkeskoger der bøka veksler med gran, kan feltsjiktet ha arter som [[maiblom]] og [[blåbær]].

Bøka er det treslaget som sist innvandra til landet, for ca. 2000 år siden. Én teori er at bøka kan ha kommet med ballastjord fra Danmark eller andre land lenger sør. Når det gjelder verdens nordligste bøkeskog i [[Lindås]] i [[Hordaland]], har det vært antyda at bøka har kommet med ballastjord fra Østlandet i [[Vikingtida]].

====Eikeskoger====
Langs kysten av Østlandet, Agder og Sør-Vestlandet kan en i ytre strøk finne eikeskoger som er en nordlig utløper av den mellomeuropeiske, atlantiske eikeskogen. Til forskjell fra øvrige varmekjære lauvtrær er eika seintvoksende, og jordsmonnet er surt og næringsfattig.
[[Fil:Birch grove Norway.jpg|thumb|Lavlandsbjørk (hengebjørk). Ringsaker, Hedmark.]]
Eikeskogene har både sommereik og vintereik, og enkelte steder kan det være innblanding av nøysomme treslag som bjørk og [[osp]]. Feltskiktet er fattig og inneholder lite krevende arter som smyle, blåbær og maiblom, foruten lyngarter.

===Bjørkeskoger===
====Bjørkeskoger i låglandet====
Innafor barskogens utbredelsesområde fins det områder som er mer prega av [[lauvtrær]] enn av [[bartrær]]. Bjørk er det vanligste treslaget, men ofte med tydelige innslag av andre hardføre lauvtreslag som osp, rogn, [[Orer|gråor]] og [[hegg]]. Blandingsskog av lauv- og bartrær er også en utbredt skogtype. Det er vanlig å betrakte bjørkeskogene som et [[suksesjon]]sstadium på veg mot barskog som klimakssamfunn. Også innafor den varmekjære lauvskogens område fins det overgangstyper med stort innslag av bjørk og andre hardføre lauvtrær.

I kyst- og fjordstrøk fra Trøndelag og nordover fins det mye bjørkeskog. Denne kystskogen kan oppfattes som en overgangstype mellom låglandsbjørkeskogen inne i dalene og fjellbjørkeskogen

Låglandsbjørkeskogen kan ha både hengebjørk og vanlig bjørk. Disse krysser lett innbyrdes og danner utallige klimaraser, og de kan også krysse med fjellbjørk.

====Fjellbjørkeskoger====
[[Fil:Mountain-birch-Trollheimen.jpg|thumb|Fjellbjørkeskog i Trollheimen, 750 moh.]]
Fjellbjørkeskogen danner et belte mellom barskogen og [[skoggrense|skoggrensa]] i fjellet &ndash; den subalpine regionen. Det dominerende treslaget er fjellbjørka. Denne er genetisk ustabil og danner mange overgangsformer mot vanlig bjørk, men kan også krysse med hengebjørk og dvergbjørk. Den varierer mye i utseende, og kan på utsatte steder bli krokete og vindskjev og ikke mye over 2&nbsp;m høg, mens den andre steder kan være høg og rettstamma.

Fjellbjørkeskogen kan også ha innslag av andre hardføre lauvtrær som [[selje (tre)|selje]], rogn, gråor og hegg. Feltsjiktet kan variere mye fra sted til sted og fra landsdel til landsdel.

I de indre og mindre nedbørrike fjelltraktene dominerer dvergusker som dvergbjørk og krypende [[einer]], og lyngarter som blåbær, fjellkrekling og tyttebær. Gras og urter kan være de samme som i nærliggende barskog, men fjellplanter forekommer også i stort antall. Smyle, [[gulaks]], [[sauesvingel]], [[skogmarimjelle]], [[gullris]] og [[skogstjerne]] er vanlige arter. Bunnsjiktet kan enkelte steder være helt dominert av [[reinlav]] og andre busklaver.

En spesiell type fjellbjørkeskog er ''høgstaudefjellskogen'', som er karakterisert ved et uvanlig velutvikla feltsjikt med opptil mannshøge kratt av [[tyrihjelm]], [[turt]], [[mjødurt]], [[skogstorkenebb]], [[skogrørkvein]] og [[ballblom]]. Andre steder dominerer storbregner som [[strutseveng]], [[skogburkne]] og [[ormetelg]]. Det er et svært produktivt økosystem som  utvikles i sørvendte hellinger på kalkrik, næringsrik mark med tilgang på grunnvatn og med beskyttende snødekke om vinteren.

I de østlige fjelltraktene går barskogen høgere enn i de vestlige, og fjellbjørkeskogen har større innslag av bartrær enn i vest. En årsak kan være at grana i slike høgder kan formere seg ved rotskudd, og dermed konkurrerer bedre med bjørka. Mot vest synker barskoggrensa raskere enn bjørkeskoggrensa, slik at fjellbjørkeskogene i vest danner et breiere og mer homogent belte enn i øst.

===Oreskog===
I Norge fins to arter av [[Orer|or]]; ''svartor'' og ''gråor''. Oreskog forekommer over hele landet, enten i rene bestand eller i blanding. Svartora er varmekjær og går ikke lengre nord enn Trøndelag. Or har [[symbiose]] med nitrogenbindende bakterier (''[[Actinomyceter]]''). Den trekker derfor til seg nitrogenkrevende arter som [[mjødurt]] og [[brennesle]] i feltsjiktet.

Or krever jevn tilgang på fuktighet, og trives langs bekker og vassig. Innafor barskogsområdene kan en se oreskogen strekke seg som band langs bekkedalene. Om høsten skiller oreskogen seg klart fra den øvrige lauvskogen, idet den står med grønne blad til frosten kommer.

Hegg er vanlig sammen med både svartor og gråor. I svartorskogens busksjikt finner en arter som [[trollhegg]] og [[svartvier]]. Dessuten skjer foryngelsen av gamle trær ved stubbeskudd etter at stammen er død, slik at oreskogen gjerne har et preg av tett buskas. Vanlige arter i feltsjiktet er storbregner som skogburkne og strutseveng, og urter som [[soleihov]] og mjødurt. I bunnsjiktet er torvmoser og [[fagermose]]r vanlige.

Gråora er mindre varmekrevende og fins over hele landet. Den er et pionértreslag, og konkurrerer særlig godt på ustabil grunn som rasmark og sandstrender. Om våren er feltsjiktet dominert av for eksempel hvitveis og gullstjerne; senere på sommeren kommer [[skogstorkenebb]] og [[kratthumleblom]]. Nitrofile arter som brennesle, [[geitrams]] og [[rød jonsokblom]] er karakteristiske for gråorskogen.

==Skogbruk==
===Skogressursene===
Det er ca. 75&nbsp;000&nbsp;km²  produktivt skogareal i Norge. Dette utgjør 24 % av Norges landareal. Takstresultater fra [[Norsk institutt for jord- og skogkartlegging]] viser at det i
2003 var 704 millioner m³ stående skog i Norge. Volumet av stående skog under barskoggrensa er mer enn dobla sia [[1925]]. Netto tilvekst (brutto tilvekst minus avvirkning og beregnet naturlig avgang) av stående skog i [[2002]] var 13,2 millioner m³ , eller 1,8 %av totalt volum av stående skog.

{| class="wikitable"
|-----
!Fylke
!Produktivt skogareal
! i % av totalt landareal

|-----
|  Østfold 
| 2 292 
| 59 
|-----
|  Akershus og Oslo 
| 3 248 
| 65 
|-----
|  Hedmark 
| 13 040 
| 50 
|-----
|  Oppland 
| 6 802 
| 28 
|-----
|  Buskerud 
| 5 465 
| 39 
|-----
|  Vestfold 
| 1 214 
| 57 
|-----
|  Telemark 
| 4 996 
| 35 
|-----
|  Aust-Agder 
| 3 362 
| 40 
|-----
|  Vest-Agder 
| 2 470 
| 36 
|-----
|  Rogaland 
| 1 205 
| 14 
|-----
|  Hordaland 
| 2 426 
| 16 
|-----
|  Sogn og Fjordane 
| 2 548 
| 14 
|-----
|  Møre og Romsdal 
| 2 768 
| 19 
|-----
|  Sør-Trøndelag 
| 4 140 
| 23 
|-----
|  Nord-Trøndelag 
| 5 828 
| 28 
|-----
|  Nordland 
| 4 611 
| 13 
|-----
|  Troms 
| 3 116 
| 12 
|-----
|  Finnmark 
| 832 
| 2 
|}

Økningen i skogens [[biomasse]] (inkludert greiner og røtter) i 2002 gav en binding av karbon som tilsvarte om lag 45 % av de totale menneskeskapte CO<sub>2</sub>-utslippene i Norge.

Etter mye omtalte skogskader som følge av forurensning på [[1980-tallet]], har skogens helsetilstand sia midt på [[1990-tallet]] vist en klar bedring.

Bestanden av de skogslevende hjortedyra har i de siste 20-30 åra økt betydelig, særlig som følge av flatehogst og planmessig beskatning. De store bestandene av hjortevilt påvirker vegetasjonen gjennom beiting. Dette kan ha betydning for landskapsbildet og det biologiske mangfoldet. Kjøttutbyttet i 2003 var 5&nbsp;111&nbsp;tonn [[elg]], 1&nbsp;453&nbsp;tonn [[hjort]] og 146&nbsp;tonn [[rein|villrein]].

===Økonomi===
I 2003 ble det utført 4&nbsp;400 årsverk i skogbruket, ned fra 13&nbsp;700 i 1970. Skogbrukets andel av [[BNP]] er i samme periode redusert fra 0,78 %til 0,26%. Bruttoverdien av samla avvirkning til
salg var om lag 2,2&nbsp;milliarder kr i 2003, og det ble eksportert trevarer og treforedlingsprodukter for 13,2&nbsp;milliarder kr.

I 2002 ble det avvirka 8&nbsp;mill.&nbsp;m³, hvorav 0,8&nbsp;mill.&nbsp;m³ ble brukt til ved.  4&nbsp;mill.&nbsp;m³ gikk til sagbruk og trevareindustri, mens 2,6 mill.m³ ble brukt i tremasse- og [[cellulose]]industrien. Av lauvtretømmer ble det omsatt 55&nbsp;000&nbsp;m³.

===Skogkultur===
Inngrep og tiltak som tidligere har ført til store endringer i skogøkosystemene, som planting, grøfting, gjødsling og sprøyting, har gått tilbake de seneste tiåra – trolig som en følge av lågere tømmerpriser og strengere restriksjoner. Bygging av [[skogsbilveg]]er, som har åpna opp hittil urørte skogområder for skogsdrift og alminnelig ferdsel, har gått tilbake fra 780&nbsp;km i [[1992]] til 130&nbsp;km i 2003.

Registrering av biologisk mangfold er nå en del av skogbruksplanlegginga. Skogbruksplanlegginga tar sikte på å framskaffe stedfestet informasjon som gjør det mulig for skogeierne å bygge sin virksomhet på kartfesta kunnskaper om skogarealene, ressursene og miljøverdiene. Eksempler på miljøelementer er mengde av liggende død ved, antall gamle trær, [[tiur]]leiker og [[Bjørnefamilien|bjørnehi]].

==Vern==
Ulike naturtyper huser spesialtilpassa arter av både insekter, planter og andre organismer. For å bevare variasjonen og ta spesielt vare på sjeldne naturtyper, er det nødvendig med særskilt vern.

Det er registrert 22&nbsp;000 plante- og dyrearter tilknytta skogarealene i Norge, og om lag 900 av dem regnes som  sjeldne eller trua . ''Konvensjonen om [[biologisk mangfold]]'' forplikter Norge til å identifisere og overvåke det biologiske mangfoldet.

Ved utgangen av 2003 var det verna i alt 2&nbsp;323&nbsp;km² skogareal i Norge, hvorav 764&nbsp;km² var produktiv skog. I dette arealet inngikk 570&nbsp;km² produktiv barskog, noe som tilsvarer ca. 1 % av det totale produktive barskogsarealet. I tillegg kommer lauv- og blandingsskog og skogarealer som inngår i nasjonalparker. Til sammenligning var 3,6 % av den produktive skogsmarka i [[Sverige]] helt verna i [[1996]], og i [[Finland]] var tilsvarende tall 4,1 % i 2002.

==Se også==
*[[Boreal barskog]]
*[[Barskog]]
*[[Temperert lauvskog]]
*[[Bartrær]]
*[[Løvtrær]]
*[[Skogbruk i Norge]]

==Referanser==
<references/>

{{Emner om Norge}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Skoger i Norge|  ]]