Redigerer
Norges geografi
Hopp til navigering
Hopp til søk
Advarsel:
Du er ikke innlogget. IP-adressen din vil bli vist offentlig om du redigerer. Hvis du
logger inn
eller
oppretter en konto
vil redigeringene dine tilskrives brukernavnet ditt, og du vil få flere andre fordeler.
Antispamsjekk.
Ikke
fyll inn dette feltet!
{{Infoboks geografi område | navn = | bilde = Europe location NOR.png | motto-leadin = | motto = | land = Norge | koordinater = {{koord|62|N|10|E|type:country_region:NO}} | grenseland = [[Finland]] 736 km<br />[[Sverige]] 1630 km<br />[[Russland]] 196 km | areal = {{Linfo|Norge|areal}} | areal_land = 365246 | areal_vann = 19940 | høyeste = [[Galdhøpiggen]] {{formatnum:2469}} m | laveste = [[Norskehavet]] 0 m | landegrenser = {{formatnum:2562}} km | kystlinje = {{formatnum:25148}} km (kontinentalt)<br />{{formatnum:100915}} km (med øyer)<ref name="vg" /> | klima = | terreng = | naturressurser = | areal_dyrket = 3,5 % | areal_avling = | areal_beite = | areal_skog = 37,4 % | areal_annet = 59,1 % | areal_irrigert = 970 km² (1993 est.) | kart = Map Norway political-geo.png | karttekst = }} '''Norges geografi''' er en beskrivelse av landet [[Norge]], naturforhold og samfunn. Norges hovedland utgjør sammen med [[Sverige]] og deler av [[Finland]] [[Den skandinaviske halvøy]]a, og grenser også mot [[Russland]]. Landet er langt og smalt. Kysten strekker seg langs [[Atlanterhavet|Nord-Atlanteren]] i nesten hele sin lengde. Tre havområder utgjør kystlinjen: [[Nordsjøen]] og dens avstikker [[Skagerrak]] i sørvest og sør, [[Norskehavet]] i vest og [[Barentshavet]] i nordøst. Til havs har Norge [[Delelinje|delelinjer]] med Sverige, [[Danmark]], [[Storbritannia]], [[Færøyene]], [[Island]], [[Grønland]] og Russland. [[Norsk kontinentalsokkel|Kontinentalsokkelen]] i Skagerrak, Nordsjøen, bankene langs kysten nord for Stad og i Barentshavet inneholder [[Olje- og gassfelt på norsk kontinentalsokkel|Norges petroleumsforekomster]] og viktige fiskefelter,<ref name="Norge" /> og inngår i [[Norges økonomiske sone]] til havs. Fastlandets største utstrekning målt mellom ytterpunktene ved [[Lista]] og [[Vardø]] er {{formatnum:1789,6}} km.<ref name="SSB2013" /> Bortsett fra noen små bosetninger i Russland har Norge fast bosetning lenger nord enn noe annet land. Atlanterhavets milde havstrømmer og dominerende sør-vestlige vinder gir landet langt mildere klima enn tilsvarende breddegrader andre steder på jorden. I Nord-Amerika og [[Sibir]] er det stort sett ødemark så langt nord og sørlige deler av [[New Zealand]] og [[Chile]] har sammenlignbart klima.<ref name="geolex1982" /> Befolkningen er konsentrert rundt Oslo og Oslofjorden og en stor del av den øvrige bosetningen finnes langs kysten og rundt Trondheimsfjorden. Over 80 % av befolkningen bor i tettbygde områder. Norges landoverflate er dominert av fjellområder med vidder og avrundete fjell, heier og åser med vide daler; disse formene antas å være geologisk gamle. I overflaten er det nedskåret dype daler, innsjøer og fjorder med en del alpine topper; dette antas å være geologisk ungt og trolig dannet av isens og vannets erosjon.{{Sfn|Gjessing|1978|s=18}} ==Beliggenhet== Norges hovedland utgjør sammen med [[Sverige]] og deler av [[Finland]] [[Den skandinaviske halvøy]]a, og grenser mot [[Russland]]. Norge, Sverige, Finland, Karelen og [[Kolahalvøya|Kola-halvøya]] utgjør en blokk av [[jordskorpen]] kalt [[Fennoskandia]]. Den østlige delen av Fennoskandia kalles [[Baltiske skjold|Det baltiske skjold]] (som omfatter [[Finnmarksvidda]] og deler av Østlandet) og den vestlige kanten inngår i [[Den kaledonske fjellkjede|Den kaledonske fjellkjeden]].{{Sfn|Gjessing|1978|s=12}} Tre havområder utgjør kystlinjen: [[Nordsjøen]] og dens avstikker [[Skagerrak]] i sørvest og sør, [[Norskehavet]] i vest og [[Barentshavet]] i nordøst. Til havs har Norge [[Delelinje|delelinjer]] med Sverige, [[Danmark]], [[Storbritannia]], [[Færøyene]], [[Island]], [[Grønland]] og Russland. == Landets inndeling== {{se også|Norges fylker|Norges kommuner|Svalbard}} [[Fil:Reliefkarte Norwegen.png|miniatyr|Norges hovedland topografisk med fylkesgrenser i 2020 og grenser mot Sverige, Finland og Russland.]] Norges hovedland deles i dag vanligvis i fem landsdeler: [[Østlandet]], [[Sørlandet]] (Agder), [[Vestlandet]], [[Trøndelag]] og [[Nord-Norge]]. I tillegg regnes alt sør for Nordland som Sør-Norge. Administrativt deles landet i fylker og kommuner. Fylkene før [[Regionreformen i Norge|regionreformen]] i 2020 er [[valgkrets]]er ved [[stortingsvalg]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/osloogviken/vi-blir-ikke-helt-kvitt-fylket-med-nye-regioner-1.13402070|tittel=Vi blir ikke helt kvitt fylket med nye regioner|besøksdato=2021-03-05|dato=2017-03-01|fornavn=Henriette|etternavn=Mordt|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref> [[Politidistrikt]]ene og [[Norges domstoler|rettskretsene]] følger delvis fylkesinndelingen. Topografiske forhold er bestemmende for Østlandets grense mot Vestlandet og Trøndelag. Her er det store høyfjellsområder (blant annet [[Langfjella]], [[Hardangervidda]] og [[Dovrefjell]]) som begrenset kontakt mellom folk i tidligere tid og som stadig er en stor hindring for samferdselen med bare noen få overganger. Høyfjellsområdene utgjør både [[vannskille]]r og værskiller. Grensene mellom Østlandet og Sørlandet, mellom Sørlandet og Vestlandet og mellom Vestlandet og Trøndelag reflekterer historiske forhold, blant annet administrative inndelinger. Her er grensene til dels flytende og har endret seg over tid. Det er for eksempel ikke noe skarpt og naturlig skille mellom Agder og Telemark. [[Sørlandet]] ble innført som betegnelse i 1902 og tidligere hadde Agder og deler av Telemark blitt regnet til Vestlandet. Landets inndeling reflekteres blant annet i [[Norske dialekter|dialektgrenser]].<ref>Jostein Andreassen: «Begrepet Sørlandet - en historisk oversikt» (1993) og J.A. (red.): «Festskrift til Sørlandets 100-årsdag» - 16. mars 2002</ref><ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=vannskille|url=http://snl.no/vannskille|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2020-09-17|besøksdato=2021-03-05|språk=nb|fornavn=Meteorologisk|etternavn=institutt}}</ref><ref>https://snl.no/%C3%A5rsaker_til_dialektvariasjon_i_Noreg SNL</ref><ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=dialekter i Møre og Romsdal|url=http://snl.no/dialekter_i_M%C3%B8re_og_Romsdal|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2021-01-23|besøksdato=2021-02-07|språk=nb|fornavn=Martin|etternavn=Skjekkeland}}</ref>{{Sfn|Klunde|1968|s=63}} For eksempel har dialekten i [[Romsdal]] preg av både [[vestlandsk]] og [[trøndersk]], mens nordmørsk er en trøndersk dialekt. Langs kysten og i ytre strøk er det ikke noen skarp naturlig grense mellom Nordmøre og Trøndelag, og landskapet i indre deler av Nordmøre ligner mye på Trøndelag.{{Sfn|Klunde|1968|s=83}} Frem til omkring 1800 ble landet delt i [[nordenfjells]] (Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge) og [[sønnenfjells]].<ref>Helle, Knut: «Ei soge om Vestlandet». Kapittel 1, bind 1 av ''Vestlandets historie'' (redigert av Knut Helle). Bergen: Vigmostad og Bjørke, 2006.</ref><ref>{{Kilde bok|redaktør=Imsen, Steinar; Winge, Harald|tittel=Norsk historisk leksikon : kultur og samfunn ca. 1500-ca. 1800|forlag=Cappelen Akademisk Forlag|utgivelsessted=Oslo|utgivelsesår=1999|utgave=2|isbn=82-456-0552-2}}</ref> Idag regnes nordenfjells som alt nord for [[Dovrefjell]] (i praksis Trøndelag og Nord-Norge).<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Knappen, A. E. | utgivelsesår = 1992 | tittel = Ordliste for ungdom: med synonymer, ordforklaringer og eksempler fra ordenes bruksområde | isbn = 8203136982 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Aschehoug | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009060400017 | side = }}</ref> Sørlandet ble før 1902 regnet som en del av Vestlandet.<ref name="Norge" /> ==Arealfordeling== Kongeriket Norge består av hovedlandet ({{formatnum:323787}} km² på fastlandet med nærliggende øyer), [[Svalbard]] ({{formatnum:61022}} km²) og [[Jan Mayen]] (377 km²). Norges [[biland]] ved og i [[Antarktis]] er [[Dronning Maud Land]] ({{formatnum:2700000}} km²), [[Peter I Øy]] (156 km²) og [[Bouvetøya]] (49 km²). Norges riksgrense er; mot [[Svenskegrensen|Sverige]] ({{formatnum:1630}} km), [[Den finsk-norske grensen|Finland]] (736 km) og [[Den russisk-norske grensen|Russland]] (196 km), noe som totalt utgjør {{formatnum:2562}} km. Norge er utpreget fjell-land. Av fjellområdene er {{formatnum:5500}} km<sup>2</sup>, hvorav to tredjedeler i Sogn og Fjordane og Oppland, over {{formatnum:1500}} meter over havet. Det er {{formatnum:37000}} registrerte øyer i ferskvann og disse utgjør til sammen 336 km<sup>2</sup>. Innsjøene dekker et samlet areal på {{formatnum:17000}} km<sup>2</sup> og [[myr]]er utgjør {{formatnum:19907}} km<sup>2</sup>.<ref name="Wold" /><ref>{{Kilde www|url=https://www.ssb.no/natur-og-miljo/areal/statistikk/arealbruk-og-arealressurser|tittel=Arealbruk og arealressurser|besøksdato=2024-01-25|språk=nb|verk=SSB}}</ref> Kommersielt utnyttbar barskog finnes særlig på Østlandet og Trøndelag samt i deler av Nordmøre, Agder og Helgeland. Vel 20 % av landets areal har produktiv skog og 3 % er jordbruksareal (rundt 2 dekar/innbygger). Viktige åkerbruksstrøk er i lavlandet rundt Oslofjorden-Mjøsa, deler av Sørlandet og [[Jæren]], og rundt Trondheimsfjorden. Fruktdyrking foregår i særlig i fjordbygder på Vestlandet (fremst i [[Hardanger]]) og i lavlandet på Østlandet. I Finnmark er det lite dyrket mark. [[Golfstrømmen]] gjør det mulig å drive jordbruk uvanlig langt mot nord. Temperatur og egnet jordsmonn (løsmasser) er begrensende faktorer for jordbruk i Norge.<ref name="geolex1982" />{{Sfn|Kortner|1980|s=33}} {| class="wikitable" |- |+Landets areal etter bruk (tall for 2019, ikke medregnet Svalbard og Jan Mayen)<ref name="SSB2017a" /><ref name="SSB2017b" /> ! Bruk!! km<sup>2</sup>!! % |- | Skog ||align="right"| {{formatnum:121053}} ||37,4 |- | bart fjell og stein ||align="right"| {{formatnum:23997}}|| 7,4 |- | skogløs mark ||align="right"| {{formatnum:121906}}||37,6 |- | ferskvann ||align="right"| {{formatnum:20160}}||6,2 |- |[[isbreer]], is og varig [[snø]]||align="right"| {{formatnum:2739}}||0,8 |- |[[våtmark]]||align="right"| {{formatnum:17341}}||5,4 |- |jordbruk||align="right"| {{formatnum:11189}}||3,5 |- |bebygd areal <small>(boliger, næringsbygg, idrettsanlegg, veier, infrastruktur)</small>||align="right"| {{formatnum:5490}}||1,7 |} Veiene i Norge dekket i 2017 litt over {{formatnum:2000}} km<sup>2</sup> og dette utgjorde 38 % av bebygd areal, mens boliger utgjorde 23 % av bebygd areal. Oslo har størst andel bebygd areal med 27 %. Utenom Svalbard har Sogn og Fjordane mest isbre og varig snødekke med 4,8 % av fylkets areal.<ref name="SSB2017a" /><ref name="SSB2017b">{{Kilde www|url=https://www.ssb.no/natur-og-miljo/statistikker/arealstat/aar/2019-05-27|tittel=2019-05-27|besøksdato=2019-08-15|språk=no|verk=ssb.no}}</ref> ===Vernede områder=== {{utdypende|Liste over nasjonalparker i Norge|Verneområder i Norge}} 17 % av hovedlandets areal er vernet blant annet som [[nasjonalpark]], mens 65 % av Svalbard er vernet (tall for 2018). Mesteparten av Jan Mayen er vernet som naturreservat.<ref>https://www.ssb.no/arealvern</ref> ==Landformer og geologi== {{se også|Norges geologi|Liste over Norges høyeste fjell}} ===Hovedtrekk ved landskapet=== {{sitat|Noreg er eit veldig land, men for størsteparten ubyggjande for fjell og skog og kulde. Det tek til i aust frå den store [Gaut]-elva, bøyer seg så imot vest og svingar tilbake i ein runding nordigjennom. Landet er ovleg vikut og strekkjer frem tallause nes. Det er kløyvt opp langs-etter i tre belte: det fyrste og største er sjølandet; det andre er sørpå og blir kalla opplandet; det tredje er skogland, der finnane bur men ikkje pløyer. I vest og nord er det inngjerdt av det flødande storhavet, i sør har det Danmark og Austersjøen, i aust Svitjod og Gautland, Ångermanland og Jemtland, - i desse bur det no, Gud vere takka, kristne folk.|''[[Historia Norvegiae]]'' (oversatt av [[Halvdan Koht]])<ref name="Helleland">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1975 | forfatter= Helleland, Botolv| tittel = Norske stedsnavn/stadnamn | isbn = 8250401042 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Grøndahl | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013071506084 | side = }}</ref>.|align=right}} Norges landskap kjennetegnes av følgende hovedtyper:<ref name="NINA2009">{{Kilde bok|tittel=Naturtyper i Norge. Bakgrunnsdokument. Del 13: Inndeling på landskapsnivå|etternavn=Erikstad|fornavn=Lars|utgiver=Norsk institutt for naturforskning/Universitetet i Oslo|år=2009|isbn=978-82-92838-22-8|utgivelsessted=|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Diversity and distribution of landscape types in Norway|publikasjon=Norsk Geografisk Tidsskrift - Norwegian Journal of Geography|url=https://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/00291951.2021.1892177|dato=2021|forfattere=Trond Simensen, Lars Erikstad & Rune Halvorsen|bind=75|hefte=2|sider=79-100}}</ref><ref name="delta" /> # [[Strandflaten]] er det lett kuperte slettelandet langs kysten fra Stavanger til [[Nordkapp]], og er særlig utpreget mellom [[Stad]] og Vesterålen med øyer som [[Smøla]], [[Vega]] og [[Andøya]]. Bosetningen i disse områdene er særlig knyttet til strandflaten, for eksempel i Nord-Norge bor 80 % av befolkningen på strandflaten. Strandflaten ligger delvis under vann som et bredt og grunt havområde. [[Helgeland]]skysten har den bredeste strandflaten, opptil 60 km. Små [[Rauk|restfjell]] som [[Torghatten]] og [[Træna]] inngår i strandflaten. # Fjorder og daler er landformer nedskåret i berggrunnen, skapt av isbreer i [[Tertiærtiden]]. Daler og mindre fjordarmer som munner ut i en fjord danner ofte [[hengedal|hengende daler]] over den dype hovedfjorden. # [[Fjellvidde]]r - store åpne arealer - som [[Hardangervidda]] og [[Finnmarksvidda]]. # [[Kontinentalsokkelen]]. [[Kontinentalskråningen]] er overgangen mellom [[kontinentalsokkelen]] og dyphavet utenfor. De to første typene finnes både over og under vann, mens kontinentalskråningen bare er under havnivå. Det øvrige landskapet i Norge består av ytterligere to hovedtyper:<ref name="NINA2009" /> * [[Slette]]landskap som omfatter [[sediment]]flater på havbunnen (til dels store) og i lavlandet, samt fjellvidder. Sammenlignet med andre land har Norges fastland lite sletteland og sletter over store arealer finnes knapt med unntak for Hardangervidda og Finnmarksvidda. På havbunnen finnes store sletter. * [[Ås]]er og fjelltopper er en svært vanlig landskapstype i Norge og dekker store deler av fastlandet. Småkupert åslandskap er typisk for de store skogområdene på Østlandet og omfatter ofte innsjøer, myrer og elveløp. Småkupert høyfjell finnes over skoggrensen og har større høydeforskjeller enn fjellviddene. Det mest kuperte høyfjellet har sterkt oppbrutte formasjoner og ofte store høydeforskjeller med tinder, breer, stup og bratte skråninger og kalles [[Alpint terreng|alpine fjell]] i den mest ekstreme fasongen som i Norge ofte finnes nær kysten (særlig [[Lyngsalpene]], [[Lofoten]] og [[Sunnmørsalpene]]). Rondane og Jotunheimen inne i landet har også alpine trekk. Landskapstypen ås og fjelltopper finnes også langs kysten på øyer og langs sund der områdene ikke utgjør en del av strandflaten blant annet på [[Sørlandet]]. ===Landskapet blir til=== [[Fil:RundenutenVTuvaHol.jpg|thumb|Hardangervidda og Finnmarksvidda hører til de eldste landskapene i Norge. Bildet er fra Tuvaseter i Hol kommune. ]] [[Fil:Nordensjoldbreen (Svalbard).jpg|thumb|Et nediset land. Nordenskjoldbreen på Svalbard]] [[Fil:Skuringsstriper Søndeled.jpg|thumb|Skuringsstriper i to retninger. {{byline|Karl Ragnar Gjertsen}} ]] [[Fil:Lovatnet from Hoven.jpg|mini|Under gjentatte istider i tertiær ble U-daler, fjorder og innsjøer gravd ut. Store mengder løsmasser ble avsatt i havet utenfor Norge. [[Lodalen (Stryn)|Lodalen]] med [[Lovatnet]] (og i bakgrunnen [[Jostedalsbreen]]) er eksempel på et hovedtrekk ved landskapet i Norge: [[u-dal]] og [[fjordsjø]] i forlengelse av [[fjord]]en]] I begynnelsen av [[tertiær]], for 70 millioner år siden, var Norge og resten av den skandinaviske landblokken et flatt land, en vidde, erodert ned nesten til havnivå. Den kaledonske fjellkjede var borte, bare noen mindre fjell var tilbake. Den nordamerikanske og den eurasiske platen lå enda kant i kant. Så beveget disse platene seg bort fra hverandre: Atlanterhavet og en midthavsrygg oppsto. Samtidig skjedde det noe med den skandinaviske landblokken: Den hevet seg; hevingen var størst i vest og det flate landet ble skrånende nedover mot øst.<ref>Ole G. Karlsen: Terra Nova. Geografi for den videregående skolen. 1996. s. 44-45. [https://www.nb.no/items/45a50723a16715f6d13f383b0b1aa0e2?page=45&searchText=%22landhevning%20i%20terti%C3%A6r%22 NB digitalbiblioteket] </ref> <ref>[https://www.daria.no/skole/?tekst=11784 www.daria.no ]</ref> Hevingen av landet i tertiærtiden skapte et karakteristisk trekk ved Norges og den skandinaviske halvøy: Det høye landet i vest og de slake skråningene mot øst. Samtidig ble nye eroderende krefter satt i gang. [[Fjellvidde]]ne er den eldste landskapstypen i landet vårt. Det er slettelandskapet fra tertiærtiden vi finner på [[Hardangervidda]] og [[Finnmarksvidda]]. Fjellene som stakk opp over vidda i tertiærtiden er i dag [[Jotunheimen]] og [[Rondane]].<ref>Ole G. Karlsen: Terra Nova. Geografi for den videregående skolen. 1996. s. 44-45. [https://www.nb.no/items/45a50723a16715f6d13f383b0b1aa0e2?page=45&searchText=%22landhevning%20i%20terti%C3%A6r%22 NB digitalbiblioteket] </ref> [[Erosjon]]sprosessene ble forsterket når landet hevet seg. Elvene gravde seg ned i landblokken, dette var V-formede elvedaler, som mot vest var korte og bratte, mot øst lange og slake. Løsmassene ble lagret bl.a. på bunnen av Nordsjøen og ble med tiden til leirskifer og sandstein.<ref>Ole G. Karlsen: Terra Nova. Geografi for den videregående skolen. 1996. s. 47. [https://www.nb.no/items/45a50723a16715f6d13f383b0b1aa0e2?page=45&searchText=%22landhevning%20i%20terti%C3%A6r%22 NB digitalbiblioteket] </ref> Mot slutten av tertiær dukket de første [[isbre]]ene opp, først i høyfjellet, etter at klimaet var blitt kaldere. Forvitringen skiftet karakter og ble nå styrt av frost.<ref>Ole G. Karlsen: Terra Nova. Geografi for den videregående skolen. 1996. s. 47. [https://www.nb.no/items/45a50723a16715f6d13f383b0b1aa0e2?page=45&searchText=%22landhevning%20i%20terti%C3%A6r%22 NB digitalbiblioteket] </ref> I løpet av de siste 2 - 3 millioner år har landet vært nediset flere ganger avbrutt av mellomistider. En rekke landformer som er karakteristiske for Norge ble skapt i løpet av disse istidene. Bergrunnen er gammel, men topografien oppå berggrunnen er blitt til ved [[breerosjon|ulike prosesser som har sammenheng med isbreenes natur]]. Frostsprengning er en slik prosess: Vann trenger inn i fjellsprekker, fryser til is samtidig skjer en utvidelse. Resultatet er at stein sprenges løs fra berggrunnen, fryser fast under breen og transporteres videre med den. Istidene har satt sitt preg på Norge. Nedisingen og isbreenes bevegelser over fjellgrunnen har skapt en rekke karakteristiske landskapsformer: U-formede daler, fjorder, [[rundsva]] og morener. En isbre har et næringsområde der snøen samler seg. Den blir til is og transporteres sakte til et avsmeltingsområde. Istykkelsen varierer mye. Dagens isbreer er noen titalls meter tykke, mens isen på Grønland er mer enn 3000 meter tykk og på Antarktisk mer enn 5000 meter. Breen beveger seg på grunn av isens tyngde og under isen foregår det erosjon. Breen sliper overflaten og plukker med seg store og små stein og steinblokker som fryser fast på undersiden. Isens underside fungerer derfor som et gigantisk sandpapir når breen beveger seg. Slik lages [[skuringsstriper]]. Isbreen sliper fjellgrunnen i motbakke og plukker i utforbakke. Slik lages karakteristiske [[rundsva]] som bl.a. er typiske på larvikitt og lett synlig i vestfold-skjærgården. I løpet av en istid på 100 000 år kan en isbre erodere slik at en dal senkes med 100 meter. <ref>Ole G. Karlsen: Terra Nova. Geografi for den videregående skolen. 1996. s. 52-53. [https://www.nb.no/items/45a50723a16715f6d13f383b0b1aa0e2?page=45&searchText=%22landhevning%20i%20terti%C3%A6r%22 NB digitalbiblioteket] </ref> Norges daler og fjorder er skapt av isbreene. Enkelte fjell stakk opp gjennom isen og ble ytterligere formet som høye bratte fjell, Nunantakker. [[Beerenberg]] på Jan Mayen er landets eneste aktive vulkan.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Beerenberg|oppslagsverk=Store norske leksikon|url=http://snl.no/Beerenberg|besøksdato=2018-08-05|etternavn=Barr|fornavn=Susan|dato=2017-09-04|språk=no}}</ref> Løsmassene breene eroderer transporterer breen med seg; materialet legges igjen som morenemateriale, som endemorene, sidemorene eller bunnmorene. Et gammelt ord for grus, ''ra'', forekommer i en rekke ulike stedsnavn der det er morener. [[Ra (Horten)|Ra]] er et gårdsnavn i Vestfold som har gitt navn til en ende[[raet|morene]] som går rundt hele Fenno-Scandinavia og viser isens utbredelse for 10000 år siden. ''Ra-trinnet'', er ca. 11 800 år gammelt.<ref> [http://nhm2.uio.no/norges/test/grefsenmorene.htm Naturhistorisk Museums nettside om Akertrinnet som daterer dette 1200 år eldre enn tidligere. Andre trinn som nevnes her dateres tilsvarende 1200 år eldre.] </ref> ===Nærmere beskrivelse av landskapet=== {{se også|Landskapstyper i Norge}} [[Fil:Distant massif of Hatten over Vestfjorden, Nordland, Norway, 2015 September.jpg|miniatyr|Sterkt oppskåret kystlandskap ved [[Tysfjord]], nord i Nordland, er eksempel på alpint høyfjellslandskap langs kysten.]] [[Fil:Nordkap-Norwegen.JPG|miniatyr|Finnmarks fjellgrunn ender i stup ved [[Nordkapp]], her sett fra [[Knivskjellodden]].]] Berggrunnen i Norge er generell svært gammel, mens landskapet i for en stor del er preget av relativt nye geologiske prosesser.<ref>[[#Norge1980|''Norge'' (1980)]], s. 20.</ref> ====Landformene==== Utbredte landformer i Norge med vanlig forekomst:{{Sfn|Dokken|1999|s=40}}<ref name="delta">{{ Kilde bok | forfatter = Karlsen, Ole G. | utgivelsesår = 1981 | tittel = Delta | isbn = 8251814782 | utgivelsessted = Oslo| forlag = TANO | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012092106119 | side = }}</ref> *[[Vidde]]: ** Finnmark øst for [[Kvænangen]] ** Hardangervidda ** høydedragene mellom de store dalførene (Hallingdal, Valdres, Gudbrandsdalen og Østerdalen) ** [[Forollhogna]], [[Rørosvidda]], grensetraktene [[Engerdal]]-[[Lierne]] *Avrundete fjell: ** Indre strøk av Troms og Nordland ** Oppdal-Dovrefjell-Rondane ** ytre Nordfjord. ** [[Stølsheimen]], [[Filefjell]]-[[Skarvheimen]] * Alpine/glasiale fjell: ** Ytre strøk i Nord-Norge fra [[Øksfjord]] til [[Rana]], inkludert [[Lyngen]], [[Senja]], Vesterålen, Lofoten. ** Indre områder i [[Bardu]], Målselv og Narvik. ** Strekningen [[Trollheimen]]-[[Eikesdalen]]-[[Romsdalsalpene]]-[[Sunnmørsalpene]]-Nordfjord-[[Jostedalsbreen]] ** Jotunheimen. * [[Hei]]: Høydedrag i øvre Telemark, [[Setesdalsheiene]]-[[Ryfylkeheiene]] * Ås: Lavlandet på Østlandet sør for Mjøsa, lavlandet i Telemark, ytre fjordstrøk Boknafjorden-Sogenfjorden, Trondheimsfjorden, [[Fosen]]-Namsos-Namdalen *Sand-/leirsletter av betydning finnes omkring Glomma, Vorma og Randselva. *Morenebakketerreng av betydning finnes på [[Jæren]] og på [[Hedmarken]] *Strandflatekyst: Stavanger til og med Andøya. Norges landskap er generelt forrevet og fjellrikt, mer enn halve arealet er fjell, våtmark, ferskvann og vidde. Kun {{formatnum:8000}} km² er oppdyrket og 37 % er skogkledd.<ref name="SSB2017a"/><ref name="SSB2017c" /> Omkring halvparten av arealet er over skoggrensen og omkring halvparten av skogen er av kommersiell verdi. Størst andel produktivt areal har Østlandet med 41 % og Trøndelag med 27 %. Av Norges areal er 7 % øyer i saltvann hovedsakelig i Nord-Norge.<ref name="SSB2017a"/><ref>{{Kilde avis|tittel=Arealbruk og arealressurser|avis=ssb.no|url=https://www.ssb.no/natur-og-miljo/statistikker/arealstat|besøksdato=2018-11-14|etternavn=|fornavn=|dato=2018-07-02|side=|språk=nb-NO|sitat=}}</ref><ref>[[#Norge1980|''Norge'' (1980)]], s. 23.</ref> Norges berggrunn er svært gammel, men landformene er preget av forhold som geologisk sett er langt nyere.<ref>[[#Norge1980|''Norge'' (1980)]], s. 20.</ref> Landskapet er preget av at landet gjennom titusenvis av år har vært dekket av isbreer. Isbreene og isen i havet utenfor har formet landskapet og etterlatt løsmasser. Fjellene i Norge danner [[Den skandinaviske fjellkjede|den skandinaviske fjellkjeden]] som strekker seg langs det meste av den skandinaviske halvøy og som også inkluderer fjellområder i Sverige.<ref>{{Kilde www|url=https://geo365.no/nordryggen/gammel-fjellkjede-nytt-navn/|tittel=Gammel fjellkjede – nytt navn – Geo365|besøksdato=2020-10-17|forfattere=|dato=|fornavn=Halfdan|etternavn=Carstens|språk=nb-NO|forlag=|sitat=Fjellkjeden skal endelig få sitt eget navn. For til tross for at vi er et fjelland, og at kulturen bærer sterkt preg av det, har den lange rekken med fjell og fjellområder fra Agder og Rogaland i sør til Finnmark i nord alltid vært navnløs. Alle kjenner til Hardangervidda, Jotunheimen, Rondane, Trollheimen, Saltfjellet, Lofoten og Lyngen, men dette er enkeltområder.}}</ref><ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Den skandinaviske fjellkjede|url=http://snl.no/Den_skandinaviske_fjellkjede|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2020-01-31|besøksdato=2020-10-17|språk=nb|fornavn=Svein|etternavn=Askheim}}</ref> Fjellkjeden under ett kalles også ''Scandes''.<ref>Dalen, L., & Hofgaard, A. (2005). Differential regional treeline dynamics in the Scandes Mountains. ''Arctic, Antarctic, and Alpine Research'', 37(3), 284-296. https://doi.org/10.1657/1523-0430(2005)037[0284:DRTDIT]2.0.CO;2</ref> Den skandinaviske fjellkjeden er stort sett sammenhengende nord-sør. Største høyde i nord for Trondheimsfjorden er [[Oksskolten]] på over {{formatnum:1900}} meter ([[Kebnekaise]] i Sverige er på {{formatnum:2100}} meter).<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1961 | tittel = A Geography of Norden: Denmark, Finland, Iceland, Norway, Sweden | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016090848273 | side = }}</ref> Mesteparten av landets bosetning er på den sjettedel av landet som er under 150 m.o.h.. Omkring halvparten av landets areal ligger mellom 300 og 900 meter, og en femtedel av landet er over 900 meter. Skoggrensen går opp til {{formatnum:1000}}–{{formatnum:1200}} meter på Østlandet og synker mot vest (under 500 meter på Vestlandet) og mot nord (ned til havnivå i Finnmark).<ref name="Norge" /><ref name="ReferenceD">[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 106.</ref> Norges landformer er preget av berggrunnen ligger høyest i vest mot Atlanterhavet og vannskillet ligger derfor nær vestkysten. Nord for Trondheimsfjorden ligger bare vestsiden av vannskillet i Norge. I Sør-Norge strekker høyfjellet seg som et bredt belte fra Agder i sør til Trøndelag i nord. I dette beltet er det både alpine fjell som [[Jotunheimen]] og vide platåer som [[Hardangervidda]] og [[Dovrefjell]]. Dype daler og fjorder er skåret ned i fjellmassivet. I sør og øst der fallet er slakt er også dalene lange og slake før de munner ut i sletteaktig landskap ved Solør, ved Hamar, på [[Romerike]], [[Ringerike]] og Hadeland. På Sørlandet går dalene nesten helt til kysten. I Trøndelag går dalene stort sett i nordvestlig-sørøstlig retning. På Vestlandet går daler og fjorder ofte parallelt med kysten eller vinkelrett på denne. På Vestland anes restene av en fjellvidde som spisse tinder eller bratte, smale fjell. Dalene rett vest for vannskillet er som regel betydelig brattere enn i øst og har form som elveeroderte V-daler, mens lavere mot fjorden er dalene ofte slakke, breeroderte [[U-dal]]er. Den nederste delen av dalene på Vestlandet har ofte flat, fruktbar dalbunn omgitt av bratte fjellsider; flere steder er det innsjøer like innenfor munningen til fjorden og skilt fra denne ved et [[eid]] av grus og andre løsmasser. Bosetningen er ofte tettest på slike eid, for eksempel [[Nordfjordeid]], eller på andre strandsteder ved munning mot fjorden. På Sørlandet har dalene ofte strekninger med flatt dalbunn. I Nord-Norge er det flere store daler med flat og til dels svært fruktbar dalbunn, for eksempel [[Saltdal]] eller [[Målselvdalen]]. På Østlandet og i Trøndelag er dalsidene til dels så slakke at de har blitt dyrket opp; på Østlandet ligger mange av de store gårdene på den solvendte dalsiden. [[Liste over fjorder i Norge|Fjordene]] er undersjøiske fortsettelser av dalene.<ref name="Norge" /><ref name="Axelsen">{{ Kilde bok | forfatter = Axelsen, Bjørn | utgivelsesår = 1976 | tittel = Dal og fjell | isbn = 8203065023 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012062805065 | side = }}</ref> I Finnmark går et lagdelt platå (omkring 300 m.o.h.) fra og med [[Finnmarksvidda]] helt ut til kysten der det stort sett ender som stup ned mot havet. Kysten fra Rogaland til Magerøya, særlig fra Møre til Vesterålen, er preget av [[strandflaten]], og består av både grunt hav og flatt lavland. Det slakke lavlandet kan utgjøre en belte av øyer og fastlandet mot havet, og kan utgjøre hele øyer som [[Smøla]] og [[Andøya]].<ref name="Norge" /> Store deler av kysten består av svært gammelt grunnfjell.<ref name="ReferenceB">[[Norges geografi#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 14.</ref> ====Daler==== Daler er et karakteristisk trekk ved landskapet i Norge. [[U-dal]]er er vanlig med bratte sider og flat dalbunn. I lengderetningen har dalene ofte trauformede fordypninger skilt av terskler eller innsnevringer; fordypningen kan være dekker av sand og jord eller danne innsjøer som [[Losna (innsjø)|Losna]].{{Sfn|Trømborg|1992|s=38}} De store dalene begynner for en stor del som slakke senkninger i fjellområder med rolige, avrundete former. For eksempel [[Saltdalen]] og [[Dunderlandsdalen]] begynner på [[Saltfjellet]]. Dalbredden varierer: Der dalen er small er dalsidene ofte bratte slik at dalen har en tydelig U-profil. Der isbreen har gravd en dyp U-dal kan ofte rester av gammel dalbunn sees som dalhyller. Sidedaler munner ofte ut i hoveddalen som [[hengende dal]]er og elver fra sidedaler har ofte gravd ut en dyp kløft (tilpasningsgjel) i overgang til hoveddalen. I lengderetningen har mange daler tydelige trinn eller avsatser dannet av bergterskler der elven går i stryk, foss eller dypt gjel. Ovenfor slike trinn dannes ofte langstrakte innsjøer, for eksempel [[Losna (innsjø)|Losna]] i Gudbrandsdalen ovenfor [[Tretten]].<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Trømborg, Dagfinn | utgivelsesår = 2006 | tittel = Geologi og landformer i Norge | isbn = 8252928595 | forlag = Landbruksforl. | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013070938005 | side = }}</ref> [[Fil:Andoya2.jpg|miniatyr|Torvmyrer ved havnivå på [[strandflaten]], [[Andøya]].]] Den store høydeforskjellen over kort avstand (blant annet i forbindelse med [[hengende dal]]er) og store nedbørsmengder er grunnlaget for gunstige forhold for [[Vannkraft i Norge|vannkraftproduksjonen]] på Vestlandet og i Nordland.<ref name="Norge" /> I Nordland og Troms går de store dalene som regel parallelt med kysten, og landskapet er sterkt oppskåret med daler, fjorder, sund og øyer samt bratte, høye tinder som [[Lyngsalpene]] og [[Okstindan]].<ref name="Norge" /> [[Fil:Gaulosen og Øysand.jpg|miniatyr|Kornåkrer omkring [[Gaula (Trøndelag)|Gaulas]] utløp i [[Trondheimsfjorden]].]] ====Kystlinjen==== Kystlinjen uten fjorder og bukter (grunnlinjen) er {{formatnum:2532}} km, medregnet fjord og bukter har fastlandet en kystlinje på {{N|28953}} km (ifølge SSB).<ref>{{Kilde www|url=http://www.ssb.no/a/aarbok/kart/i.html|tittel=Statistisk årbok 2013: Geografisk oversikt|besøksdato=2018-11-14|verk=www.ssb.no}}</ref> Fastlandets kystlinje avbrytes av steile fjorder samt et mangfold av øyer og holmer – i alt {{N|239057}} registrerte øyer, noe som gjør at den samlede kystlinje er {{formatnum:100915}} km lang.<ref>{{Kilde www|url=https://www.tu.no/artikler/kystlinjen-var-er-lengre-enn-vi-trodde/247556|tittel=Kystlinjen vår er lengre enn vi trodde|besøksdato=2022-05-13|dato=2011-11-25|etternavn=NTB|språk=no|verk=Tu.no|sitat=Tidligere hadde vi 74.528 registrerte øyer, mens vi etter den siste kartleggingen har hele 239.057, ifølge pressemeldingen.}}</ref> Av verdens stater har kun [[Canada]] lengre kystlinje enn Norge. I tillegg finnes det flate [[vidde]]r, samt brede [[dal]]er, spesielt på Østlandet, men også i Trøndelag. [[Nord-Norge]] er også kjent som [[midnattssol]]ens land, da landet delvis ligger nord for [[nordlige polarsirkel|polarsirkelen]]. Her går ikke solen under horisonten i en periode om sommeren, og om vinteren er disse områdene i en tilsvarende lang periode uten sollys. Finnmarksvidda er et platå av moderat høyde (200–400 meter), men høyfjellspreget klima og vegetasjon. Helgeland er preget av omfattende skjærgård og lange daler i nord-sør-retning innenfor den oppskårne kysten. Nordland nord for Bodø har ikke de skjermende daler. Lofoten og kysten av Troms er sterkt oppskåret av fjorder og består av flere store øyer. I Troms og Finnmark ligger de høyeste fjellene nær kysten. Jordsmonnet er godt egnet til jordbruk, men klima gjør husdyrhold mest egnet.{{Sfn|Klunde|1968|s=86}} Trøndelag har naturlig grense i høyfjellet mot Oppland og Hedmark (Innlandet fylke). Nordmøre hører med sine skoger og brede daler topografisk naturlig sammen med Trøndelag. Ytre strøk av Trøndelag er preget av [[strandflaten]] i varierende bredde. Rundt midre og indre del av Trondheimsfjorden er det brede, fruktbare daler som går over i store skoger og snaufjell. Den beste matjorden rundt Trondheimsfjorden finnes på de marine avsetningene i lavere strøk. {{Sfn|Klunde|1968|s=83}} I Trøndelag er det større områder med sammenhengende lavland enn på Vestlandet.<ref>[[#Norge1980|''Norge'' (1980)]], s. 20–23.</ref> De sentrale fjellstrøkene over {{formatnum:1000}} m.o.h. i Sør-Norge strekker seg som et belte fra Setesdal-/[[Ryfylkeheiene]] i sør til de indre deler av [[Sunnmøre]] i nord, videre i en sørvestlig-nordøstlig retning. Disse fjellene danner vann- og værskille mellom Østlandet og Vestlandet. Fjellområdet består dels av sammenhengende lett kuperte vidder og dels av ville fjellområder med store høydeforskjeller. De høyeste toppene er i Jotunheimen, med Norges høyeste punkt på fastlandsnorge [[Galdhøpiggen]] med sine {{formatnum:2469}} meter over havet.<ref>[[#Norge1980|''Norge'' (1980)]], s. 20–21.</ref> På Østlandet er dalene lange, slakke og oftest U-formet. Dalene er generelt åpnest i lavere høyder og høydene mellom dalene er ofte under skoggrensa og danner skogkledde åser. På Vestlandet står fjellene i større grad enn på Østlandet som spisse tinder, smale rygger eller bratte vegger. Dalene er særlig i øvre del betydelig brattere enn på Østlandet. Terrasser dannet av landheving og fruktbare elveavsetninger danner grunnlag for bosetting og jordbruk. Jæren er en 60 km lang og 15 km bred slette som er Vestlandets viktigste jordbruksområde og en av tetteste bosettingene.<ref>[[#Norge1980|''Norge'' (1980)]], s. 20–23.</ref> [[Fil:Dovre snöhetta Istjörni IMG 8963.JPG|miniatyr|Blokkhav ved [[Snøhetta]]]] Typisk for Norge er avsetninger av løsmasser over bergrunnen i lavlandet og i bunnen av dalene. Løsmassene består av leire, sand, grus og morenejord. I høyere strøk finnes ferske morener avsatt av eksisterende breer. Bratte fjellsider er ofte dekket av urer og steinblokker eller vifter av grus og stein. Torvmyrer er særlig tykke på strandflaten og noen steder er myrene dannet ved gjengroing av grunne innsjøer. I store elvedaler dannes banker og delta av løsmasser. Høyfjellet er ofte dekket av «[[blokkhav]]» som er store områder med steinblokker dannet ved frostsprenging i berggrunnen på stedet. På Vestlandet finnes blokkhav ned til noen hundre meter over.<ref>[[#Norge1980|''Norge'' (1980)]], s. 23.</ref> Norges (og Europas) nordligste punkt på fastlandet ligger på [[Kinnarodden]] i Finnmark. Det sørligste punktet i Norge ligger på halvøya [[Lindesnes kommune|Lindesnes]]. [[Norges geografiske midtpunkt]] ligger i [[Steinkjer]]. ===Berggrunn og fjell=== {{utdypende|Norges berggrunn}}{{se også|Den kaledonske fjellkjede|Den skandinaviske fjellkjede}} Norges fjellgrunn er generelt svært gammelt sammenlignet med berget lenger sør i Europa. De eldste bergartene er omkring 2700 millioner år og finnes i Finnmark og Lofoten. [[Gneis]], [[granitt]] og [[amfibolitt]] er vanligst.<ref>[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 8.</ref> Etter siste istid har [[Postglasial landhevning|landet hevet seg]] opp til 220 meter (Oslo-området), mens Jæren bare hevet seg 10 meter da isen forsvant. Innlandet er preget av skog, myrer og vann i tillegg noe dyrket jord der klima og jordsmonn er egnet.<ref>[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 12.</ref> Berggrunnen og jordsmonnet i Norge er generelt fattig på [[kalk]].<ref name="ReferenceC">[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 24.</ref> Vann med oppløst CO<sub>2</sub> løser opp fast kalkstein som vaskes bort med vannet og denne prosessen danner [[karst]]-landskap [[grotte]]r og hulrom der berget er rikt på kalk. I Norge finnes kalksteinsgrotter først og fremst i [[Rana]], blant annet [[Grønligrotta|Grønnligrotten]], samt noen mindre forekomster i [[Fræna]]. Grottene i Norge er så unge at det er lite utviklede [[Stalaktitt|stalaktitter]] og [[Stalagmitt|stalagmiter]].{{Sfn|Gjessing|1978|s=139-141}} Berggrunnen ble trolig skrapet nokså ren for løsmasser under istiden. Da isen forsvant etterlot ferske løsmasser i form av [[morene]]r som er en blanding små (sand og leir) og stor partikler (steiner og blokker). Den store endemorenen fra [[Yngre Dryas]], [[Raet]], må nevnes spesielt. Sortert materiale er avsatt under havnivå og danner blant annet leirjord som kom til syne etter landhevningen. Jord og annen løsmasse dannes også ved fra berggrunn ved forvitring og skred.<ref>[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 208.</ref> Opptil 10 % av landet er dekket av [[myr]] hvorav noen er faste å gå på mens andre er våte og ikke kan krysses til fots. Næringsrike myrer kan ha stort artsmangfold av planter og fugler.<ref>[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 274.</ref> Berggrunnen består i hovedtrekk av<ref name="fjellverden">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1980 | tittel = Norges fjellverden | isbn = 8270101079 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Det Beste | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012120738029 | side = 12}}</ref> * [[Oslofeltet]]: fra Grenland via Oslo og Ringerike til Mjøsa * [[Grunnfjell]]: **[[Prekambrium]]: Det sentrale Østlandet uten Oslofeltet, Telemark, Agder, Ryfylkeheiene, Finnmarksvidda **Senere skjøvet og foldet: Vestlandet, Trøndelagskysten, Lofoten, Vesterålen, øyene i Troms * Senprekambrium: Østlandet nord for Mjøsa, Varangerhalvøya, Vest-Finnmark * [[Kambrosilur]]: Indre Trøndelag, Nordland, Troms Den norske fjellkjeden strekker seg fra Ryfylke via Jotunheimen, Rondane, Nordland, Troms og Finnmark. Den er rester av den kaledonske fjellkjeden.<ref name="fjellverden" /> De norsk fjellområdene utgjør størstedelen av [[Den skandinaviske fjellkjeden]] (også kalt Scandes) som strekker seg fra 58° til 71° nord.<ref>Odland, A. (2015). Effect of latitude and mountain height on the timberline (Betula pubescens ssp. czerpanovii) elevation along the central Scandinavian mountain range. ''Fennia - International Journal of Geography'', 193(2), 260–270. Retrieved from https://fennia.journal.fi/article/view/48291</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Radar Surveys on Scandinavian Glaciers, in Search of Useful Climate Archives|publikasjon=Geografiska Annaler: Series A, Physical Geography|doi=10.1080/04353676.1996.11880460|url=https://doi.org/10.1080/04353676.1996.11880460|dato=1996-08-01|fornavn=Per|etternavn=Holmlund|etternavn2=Näslund|fornavn2=Jens-Ove|etternavn3=Richardson|fornavn3=Cecilia|serie=2-3|bind=78|sider=147–154|issn=0435-3676|besøksdato=2021-05-12}}</ref><ref>Leif Kullman "20th Century Climate Warming and Tree-limit Rise in the Southern Scandes of Sweden," ''AMBIO: A Journal of the Human Environment'' 30(2), 72–80, (1 March 2001). https://doi.org/10.1579/0044-7447-30.2.72</ref> Norges høyeste fjell er konsentrert omkring Sognefjordens innerste del med [[Jostedalsbreen]], [[Jotunheimen]] og [[Skarvheimen]]. Området Folgefonna-Hardangervidda-Gausta har topper på over {{formatnum:1500}} meter. Rondane-Dovrefjell har topper over {{formatnum:2000}} meter. [[Reinheimen]], [[Romsdalsalpene]] og Sunndalsfjella har mange topper opp mot {{formatnum:2000}} meter. Mellom Østlandet og Vestlandet er Lesjaskogsvatnet den eneste overgangen under {{formatnum:1000}} meter. I [[Okstindan]] og [[Lyngsalpene]] er det topper på {{formatnum:1500}}–{{formatnum:2000}} meter over havet. Nord for Røros og Sylan er det i Trøndelag bare ubetydelige områder over {{formatnum:1000}} meter, mens i Troms, Nordland og deler av Vest-Finnmark er betydelig områder over {{formatnum:1000}} meters høyde.<ref name="Reusch1927" /> I høyfjellet (over omkring {{formatnum:1200}} meter) har mye frostforvitring mange steder etterlatt [[blokkhav]] eller steinflyer. Dette er forvitringsmateriale som har blitt liggende på opphavsstedet. Forvitring i bratt terreng kan vær til ras eller sig.{{Sfn|Dokken|1999|s=37}} ===Permafrost=== {{se også|Permafrost}} På hovedlandet finnes det usammenhengende [[permafrost]] (vedvarende [[Tele (jord)|tele]]) over 1300-1600 m.o.h. i Sør-Norge (særlig i området Jotunheimen-[[Reinheimen]]-[[Dovrefjell]]) og 900 meter i Nord-Norge (blant annet indre Troms og omkring [[Reisadalen]], i Kvænangen og på Finnmarksvidda); øst i Finnmark finnes det permafrost ned til 400 meters høyde. På Svalbard er det flere hundre meter dyp permafrost på det meste av øygruppen.<ref>{{Kilde www|url=https://www.mn.uio.no/geo/forskning/aktuelt/aktuelle-saker/2016/permafrost-norge.html|tittel=Geoforskere advarer: Permafrosten forsvinner - Institutt for geofag|besøksdato=2022-11-27|fornavn=Besøksadresse GeologibygningenSem|etternavn=Sæl|fornavn2=s vei 1 0371 OSLO Norge Postadresse Boks 1047 Blindern 0316 OSLO Norge|etternavn2=Telefon|språk=no|verk=www.mn.uio.no}}</ref><ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=permafrost|url=http://snl.no/permafrost|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2021-08-06|besøksdato=2022-11-27|språk=nb|fornavn=Karianne|etternavn=Lilleøren}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.aftenposten.no/viten/i/zLylLb/hva-skjer-naar-permafrosten-forsvinner|tittel=Hva skjer når permafrosten forsvinner?|besøksdato=2022-11-27|språk=nb|verk=www.aftenposten.no}}</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Vorren, Karl-Dag | utgivelsesår = 1967 | tittel = Evig tele i Norge | utgivelsessted = Tromsø | forlag = Universitetsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010111506048 | side = }}</ref> I Jotunheimen er det registrert mer enn 100 meter dyp permafrost. På Svalbard finnes permafrost overalt unntatt under de største breene og under fjordene. Langs kanten av subpolare isbreer er det permafrost og breene er der frosset fast til bakken.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1993 | tittel = Norge nord for fastlandet: Barentshavet, Svalbard og Jan Mayen : regionstudium i geografi | isbn = 8203139205 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014052705061 | side = }}</ref> I 2007 ble det meldt at det er mer permafrost på fastlandet enn tidligere antatt.<ref>{{Kilde www|url=https://www.apollon.uio.no/artikler/2007/permafrost.html|tittel=Tiner permafrosten, raser fjellet - Apollon|besøksdato=2022-11-27|fornavn=Besøksadresse 7|etternavn=etasje|fornavn2=Lucy Smiths hus BlindernProblemveien 7 0313 OSLO Postadresse Apollon Postboks 1076 Blindern 0316 Oslo|etternavn2=Telefon|språk=no|verk=www.apollon.uio.no}}</ref> ==Kystlinje og havområder== {{se også|Liste over øyer i Norge|Liste over fjorder i Norge}} [[Fil:Lovundfjell.JPG|miniatyr|[[Træna]] og [[Lovund]] ligger på ''[[strandflaten]]'' og inngår i [[skjærgård]]en som er særlig bred på [[Helgeland]]. Fjell er ''[[rauk]]'', markerte restfjell på strandflaten.]] Norges kyst er svært fragmentert. Den består av et stort antall øyer, holmer og skjær, og fjorder går dypt inn i landet. Mange steder er det høye fjellpartier helt ut mot havet.<ref name="SSB1983" /> Fast fjell av harde bergarter går helt ut til havkanten. Fjordene er ofte svært dype og ofte betydelig dypere enn kontinentalsokkelen utenfor. Bunnen av fjordene er ofte nokså flate og dekket av slam eller leire. I lengderetningen er fjordene ofte oppdelt i bekkener med dype partier adskilt av terskler eller morener. Noen fjorder og sund går på tvers av kysten andre går parallelt slik at den ytre delen av Norge er oppdelt i et stort antall øyer som under ett kalles [[skjærgård]]en. Farvannet innenfor skjærgården er skjermet mot storhavet til nytte for båttrafikken.<ref name="Werenskiold" /> Fra Halden til Stavanger er fjordene (med unntak av [[Oslofjorden]]) små og det er færre og mindre øyer enn på Atlanterhavskysten. På sørkysten stiger landet relativt slakt fra havet og minner om Sveriges kyst. Nord for Stavanger er øyene og fjordene av store dimensjoner og har likhetstrekk med Skottlands vestkyst, Grønland, Canadas vestkyst og Chiles kyst. Området mellom Hardangerfjorden og Sognefjorden er svært oppdelt med tallrike øyer og smale fjorder. [[Osterøy]] er nesten helt omsluttet av fastlandet. [[Bergenshalvøyen]] og Lindåshalvøyen er forbundet med fastlandet med smale eid. Nord for Sognefjorden ligger øygruppen [[Solund]]. Ved [[Stad]] er kysten uten skjærgård. Nord for Stad ligger en rekke skjær og øyer (inkludert [[Nordøyane]] og [[Sørøyane]]) med [[Hitra (øy)|Hitra]] som den største sør for Trondheimsfjorden. Nord for havstykket [[Folda (Trøndelag)|Folda]] stikker øygruppen [[Vikna]] langt ut i havet. [[Helgeland]] har en bred skjærgård som når langt ut i havet. Lofoten og Vesterålen danner en stor øygruppe med to av Norges største øyer Hinnøya og Langøya samt Andøya. De store øyene Senja, [[Kvaløya]] og Ringvassøy er skilt fra fastlandet med et langsgående fjordløp. I Vest-Finnmark ligger Stjernøya, [[Seiland]] og [[Kvaløya (Finnmark)|Kvaløya]] innenfor den stor [[Sørøya (Finnmark)|Sørøya]]. [[Magerøya]] er Norges nordligste og øst for Nordkapp er det ikke øyer av betydning.<ref name="Werenskiold" /> ===Hav og kontinentalsokkel=== {{se også|Norsk kontinentalsokkel}} Utenfor kysten strekker en relativt grunn [[kontinentalsokkel]] seg til Norskehavet og Polhavet med store dyp på {{formatnum:4000}} og {{formatnum:3000}} meter. [[Barentshavet]] er relativt grunt og danner en kontinentalsokkel mellom hovedlandet og Svalbard. Ved Senja er kontinentalsokkelen smal, utenfor Møre og Romsdal er den relativt smal og den er særlig bred ved Helgeland der områder på mindre enn 400 meters dyp strekker seg 150 km fra land. Hele Nordsjøen (fra Stad og [[Shetland]]) inngår i kontinentalsokkelen.<ref name="Werenskiold" /> ===Fjorder=== {{utdypende|Norges fjorder|Liste over fjorder i Norge}} Det er {{formatnum:1732}} navngitte fjorder i Norge.<ref>Talt opp fra [[Kartverket|Kartverkets]] [[Sentralt stedsnavnregister]] (SSR) 31. januar 2018</ref> Fjordene i Norge er svært varierende der noen er lange og svært dype. [[Sognefjorden]] (204 km) og [[Hardangerfjorden]] (180 km) er de lengste norske fjordene. [[Sognefjorden]] er dypest med 1302 meter, noe som også er det dypeste punktet ved hovedlandet. Mange fjorder har en grunn terskel nær utløpet eller flere terskler. [[Bolstadfjorden]] er en dyp fjord med en terskel på bare 1 meter. [[Borgundfjorden]] er relativt dyp og uten markert terskel.<ref name="SSB1983" /> Hardangerfjorden har flere terskler som danner flere relativt adskilte bassenger i lengderetningen.<ref name="akvakultur" /> Fjordene i Finnmark er mindre preget av vekslingen mellom terskler og dypere fjordbekkener, og skiller seg slik fra de fleste andre fjordene.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Karlsen, Ole G. | utgivelsesår = 1981 | tittel = Delta | isbn = 8251814782 | utgivelsessted = Oslo| forlag = TANO | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012092106119 | side = }}</ref> Fjordene er daler som ble dannet av isbreenes framrykning under [[istiden]]e. Fjordlandskap finnes kun andre steder på jordkloden der den har vært nediset, og sporene etter dette er bl.a. morener og skuringsmerker. Det er bare isbreer som kan tenkes å gi fjordene form av "trau", med terskler ved munningen. <ref> Einar Haffner: Bogen om Norge. 1901. s.13 [https://www.nb.no/items/028ce92f42ac9072cc5a5fd79518fcf8?page=13&searchText=%22Fjordenes%20dannelse%22]</ref> Fjordene er ofte betydelig dypere enn kontinentalsokkelen og grunnhavet utenfor. Fjordene har ofte relativt flat bunn som er dekket av slam og leire. Noen fjorder går parallelt med kysten og krysser fjorder som går innover i landet slik at landets ytterste kant er delt opp i et stort antall øyer. Mellom grensen ved Svinesund og Stavanger er fjordene (unntatt Oslofjorden) små sammenlignet med lenger vest og nord, øyene er tilsvarende få og små.<ref name="Reusch1927" /> Den lange norske kystlinjen har flere av verdens lengste fjorder, bare [[Grønland]] har lengre fjorder enn Norge. Kyst- og fjordlandskapet fra Stavanger og nordover har sin like bare på [[Grønland]], i det sørlige [[Chile]] og den nordlige delen av [[Stillehavet|Stillehavskysten]] i USA og Canada.<ref name="Reusch1927">{{Kilde bok | forfatter = Reusch, Hans | utgivelsesår = 1927 | tittel = Norges geografi | utgivelsessted = Oslo | forlag = Brøgger | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016010808161 | side = }}</ref> [[Sognefjorden]] er en av verdens lengste og dypeste, og har mange forgreninger, for eksempel [[Aurlandsfjorden]], som i seg selv er betydelige fjorder. Fjordene fra Stad til Nordland veksler mellom å gå omtrent øst-vest og nesten vinkelrett på hovedretningen.<ref name="Werenskiold" /> Fjordenes hydrologi er preget av at de ofte er lang i forhold til bredden, ofte dypere enn havet utenfor med en terskel som hemmer vannutskifting, og med god tilførsel av ferskvann fra elver innerst i fjorden er det til dels [[brakkvann]] på overflaten. Kystene er generelt rikere på liv enn fjordene, blant annet avtar mengden [[dyreplankton]] innover i de lange fjordene. Fjordene, særlig i Nord-Norge, kan være viktige oppvekstområder for sild, torsk og hyse.<ref name="akvakultur">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1988 | tittel = Akvakultur i fjorder: biologiske, fysiske og administrative rammevilkår : foredrag holdt på seminar arrangert av Sogn og Fjordane distriktshøgskule 15.– 16. september 1988 på Sogndal hotell | isbn = 8272820536 | utgivelsessted = Sogndal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012080108139 | side = }} </ref><ref>Aarseth, I., Nesje, A., & Fredin, O. (2014). ''West Norwegian fjords.'' Geological Society of Norway (NGF) , Trondheim, 2014. ISBN 978‐82‐92‐39491‐5 </ref> ===Lengde og areal=== Fastlandets kyst regnet langs den [[Grunnlinje (havrett)|havrettslige grunnlinjen]] er {{formatnum:2532}} km, medregnet fjorder og bukter har fastlandet en kystlinje på {{formatnum:28953}} km. I tillegg er øyenes kystlinje beregnet til {{formatnum:71963}} km. Norges samlede [[Kyst|kystlinje]] er {{formatnum:100915}} km<ref name="SSB2013">{{Kilde www|url=https://www.ssb.no/a/aarbok/kart/i.html|tittel=Statistisk årbok 2013: Geografisk oversikt|besøksdato=2018-04-23|verk=www.ssb.no}}</ref>, noe som er verdens nest lengste kyst etter [[Canada]]. Rundt Norge er [[hav|havområdene]] [[Barentshavet]], [[Norskehavet]], [[Nordsjøen]] og [[Skagerrak]]. Norge råder over {{formatnum:1979179}} km² med hav, fordelt på tre soner som avgrenses av internasjonale [[delelinje]]r:<ref>http://www.kartverket.no/kunnskap/fakta-om-norge/Sjoarealer/Sjoomrader/</ref> Etter endring i beregningsmetode økte kystlinjen i 2011 fra omkring {{formatnum:85000}} km. Bakgrunnen for at tallene kan avvike så mye er at lengden av kyst er delvis usikker størrelse, dette «kystelinjeparadokset» ble påvist av [[Lewis Fry Richardson]] og [[Benoit Mandelbrot]]. Kystlinjens blir lenger jo mer nøyaktig ved å øke målestokken på kartet. Dette slår spesielt ut for Norge som har en snirklete kystlinje med øyer og fjorder, noe som kan uttrykkes med den høye [[fraktal]]e dimensjonen 1,52 som omtrent betyr at dobbelt så detaljert kartlegging medfører økning i kystlengden på 52 %. Til sammenligning har Sør-Afrikas kyst en fraktal dimensjon på 1,02.<ref>Norskekystens lange linjer. ''Klassekampen'', 16. mars 2018, s. 28.</ref> * Hovedlandets økonomiske sone på {{formatnum:878575}} km² som grenser mot [[Sverige]], [[Danmark]], [[Storbritannia]], [[Færøyene]] og [[Russland]] * Fiskerisonen rundt Jan Mayen på {{formatnum:293049}} km² som grenser mot [[Island]] og [[Grønland]] * [[Fiskevernsonen ved Svalbard]] på {{formatnum:803993}} km² som grenser mot Grønland og Russlands [[Franz Josef Land]] Norges [[indre farvann]] (sjøområder innenfor [[Grunnlinje (havrett)|grunnlinjen]]) utgjør {{formatnum:125313}} km², av dette er {{formatnum:89091}} km² knyttet til fastlandet.<ref>http://kartverket.no/Kunnskap/Fakta-om-Norge/Sjoarealer/Sjoomrader/</ref> Ifølge Kartverket ligger landets geografiske midtpunkt (arealtyngdepunkt) ved [[Skjækervatnet]] i [[Steinkjer kommune]].<ref>http://kartverket.no/Kunnskap/Fakta-om-Norge/Norges-midtpunkt/Beregningen/</ref> ===Tidevann og havstrømmer=== [[Fil:Apparent whirlpools of Saltstraumen seen from the air.jpg|miniatyr|[[Saltstraumen]] med [[Saltstraumbrua]].]] [[Fil:Kråkenes_lighthouse_during_storm.jpg|miniatyr|[[Kråkenes fyr]] i orkan]] Hvert år publiserer [[Statens kartverk]] «Tidevannstabeller for den norske kyst med Svalbard, samt Dover, England». Langs kysten av Norge er det minst gjennomsnittlig [[tidevann]]sforskjell i Oslo, Mandal og Stavanger med under 0,4 meter. Størst forskjell mellom lavvann og høyvann er det fra Trondheim til Vardø med nær 2 meter gjennomsnittlig forskjell og største forskjell på opp mot 4 meter.<ref name="SSB1983" /> Ved Lindesnes og Kristiansand er det normalt nesten ikke tidevann, og langs Skagerak har tidevannet liten betydning for skipsfarten. Ved Bergen er det nær 1 meter. Forskjellen mellom flo og fjære er størst i Nord-Norge og der har brygger og sjøhus vært oppført på høye stolper av hensyn til tidevannet. Springflo i Kabelvåg og Vardø kan være på over 3 meter. I Nord-Norge kan tidevann ha betydning for skipsfarten der tidevannet kan skape sterke strømmer i trange sund, omtrent som en brusende elv. [[Saltstraumen]] er en av verdens sterkeste og oppstår der et smalt sund forbinder en relativt vid fjord med havet. I Nord-Norge medfører tidevannet kostnader blant annet ved anlegg av havner.<ref name="Werenskiold" />{{Sfn|Klunde|1968|s=46}} Ved [[Kråkenes fyr|Kråkenes]] er det gjennomsnittlig 130 dager årlig med bølgehøyder over 2,4 meter, og 130 dager med bølger mellom 1,3 og 2,4 meter. Ved Ferder er det vel 50 dager med bølger over 2,4 meter, også ved [[Andenes]] er små bølgehøyder vanligst. I Norskehavet utenfor Nordland er det årlig rundt 200 dager årlig med bølger over 2,4 meter og om lag 50 dager med bølger under 1,2 meter.<ref name="SSB1983" /> [[Golfstrømmen]] dominerer det meste av Norges kyst og er avgjørende for klimaet. Den fører tempererte vannmasser fra Mexicogolfen nordover noe som gir et mildt kystklima. Strømmene følger stort sett kysten nordover og helt østover mot [[Kolahalvøya|Kola]]. [[Skagerak]] og ytre Oslofjord får tilførsel av strømmer fra Nordsjøen og [[Kattegat]]/[[Østersjøen]]. Vann fra Østersjøen har lavt saltinnhold og fordi det er lettere flyter dette vannet over Golfstrømmen og Atlanterhavsvannet selv om det ofte er kaldere. Polarstrømmen langs Grønlands østkyst sender kaldt vann sørover med en forgrening østover nord for Island. Det kalde polarvannet dominerer de store havdypene utenfor kontinentalsokkelen. Kyststrømmen har liten betydning for strømforholdene i fjordene og andre skjermede farvann der tidevannsstrømmene dominerer. For eksempel i Trondheimsfjorden går overflatestrømmen ved stigende vann inn fjorden og særlig langs sørsiden nær Trondheim, mens ved fallende tidevann går strømmen særlig langs nordsiden ved [[Fosen]]. Tidevannsstrømmene bidrar til utskifting av vannet i fjorden selv om det i stor grad er de samme vannmassene som strømmer inn og ut med tidevannet.<ref name="SSB1983" /><ref name="Werenskiold" /> ==Klima== {{utdypende|Norges klima}} Norges klima er preget av [[Golfstrømmen]]s påvirkning,<ref name="geolex1982" /> de store høydeforskjellene og landets lange utstrekning nord–sør. Fordi havtemperaturene ligger 5–10 °C over andre områder på tilsvarende breddegrader, og fordi landet mottar temperert havluft med fremherskende sørvestlig vind, ligger lufttemperaturene godt over tilsvarende breddegrader.<ref name="geolex1982" /> Landet kan deles inn i agroklimatiske soner etter hvor egnede områdene er for dyrking av matkorn eller gress. De høyereliggende områdene samt mesteparten av Finnmark bare egnet til dyrking av gress med en innhøsting. Lavere områder rundt Trondheimsfjorden, lave områder på Sørvestlandet, Toten og sørlige Hedmark er egnet eller marginalt for forkorn. Østfold, Vestfold, Ringerike og og lave områder av Sørlandet er marginalt egnet eller godt egnet til matkorndyrking. Omkring 2 % av den dyrkede jorden er godt egnet til matkorn, 10 % er marginalt egnet til matkorn. Omtrent halvparten av den dyrkede jorden i Norge er egnet til korndyrking, resten er bare egnet til dyrking av gress og annet grovfor.<ref name="NIBIO2018">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 2018 | tittel = Klimaendringenes påvirkning på landbruket i Norge innenfor ulike klimasoner | isbn = 9788217021216 | utgivelsessted = [Ås] | forlag = NIBIO | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_pliktmonografi_000013104 | side = }}</ref> Nesten hele Nord-Norge er knyttet til havet og har for det meste kystklima, med Finnmarksvidda som et viktig unntak.{{Sfn|Klunde|1968|s=86}} === Temperatur === Havtemperaturen varierer ikke mer enn 4–5 ℃ mellom sommer og vinter, og derfor vil steder langs kysten ha milde vintre og relativt kjølige somre ([[kystklima]]). I innlandet er temperaturen mer direkte bestemt av solinnstrålingen; derfor har innlandet relativt varme somre og kalde vintre. [[Månedsmiddeltemperatur]]en for januar spenner fra −17 ℃ på [[Finnmarksvidda]] til +3 ℃ i ytre kyststrøk på [[Sørlandet]] og [[Vestlandet]]. I juli varierer middeltemperaturen fra 17 ℃ omkring Oslofjorden til 0 ℃ på de høyeste toppene i [[Jotunheimen]]. Kystområdene fra Halden via Oslofjorden og Jæren til Boknafjorden samt indre fjordstrøk på Vestlandet (Ryfylke, Hardanger, indre Sogn) har flest såkalte sommerdager (antall dager med middeltemperatur over 10 ℃).<ref name="geolex1982" /> Svalbard har et arktisk klima og bare de høyeste fjellområdene på hovedlandet har like kalde somre som Svalbard. Middeltemperaturen i Vest-Spitsbergen er 6℃ i juli og de varmeste dagene kommer sjelden over18 ℃. De sørvestlige delene av Svalbard er påvirket av Golfstrømmen som har sin nordligste påvirkning der.<ref name="Wishman">{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011022306024|tittel=Nord-Norges klima|forfatter=Wishman, Erik Hauff|forlag=Universitetsforl.|side=|utgivelsesår=1966}}</ref> === Nedbør === I et gjennomsnittlig år faller 1380 mm nedbør for landet som helhet. Det er store forskjeller i nedbørsmengde mellom deler av landet.<ref name="Wold" /> Ytre og midtre strøk mellom Stavanger og [[Stadlandet]] får mest [[nedbør]] med mer enn 2000 millimeter i flere områder. Ytre og midtre strøk av Møre og Romsdal, Trøndelag og Nordland fylker får også mye nedbør. [[Finnmarksvidda]] og Sør-Varanger samt [[Ottadalen]]-[[Dovre]], [[Rondane]] og [[Folldal]] får minst nedbør med 200 til 400 millimeter årlig middelnedbør; 300 mm er omtrent som Sahara eller tørre deler av Spania. På grunn av lite fordamping har nedbørsfattige områder nok fuktighet til å være fruktbare. I høyfjellsområder som Rondane med lite nedbør er det ikke [[Isbre|isbreer]] av betydning. Store deler av Østlandet, indre Trøndelag og Troms samt enkelte indre strøk på Vestlandet får moderat nedbør 500 til 1000 millimeter årlig.<ref>{{Kilde bok | forfatter = Axelsen, Bjørn | utgivelsesår = 1976 | tittel = Dal og fjell: Nynorsk | isbn = 8203065031 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012092106006 | side = }}</ref><ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Rondane|url=http://snl.no/Rondane|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2021-02-12|besøksdato=2021-07-04|språk=nb|fornavn=Geir|etternavn=Thorsnæs}}</ref> Enkelte deler av Helgelandskysten får rundt 3000 mm årlig som er mer enn i Bergen og like mye som de mest nedbørsrike områdene på Vestlandet. Noen av mest nebørsrike områdene i Norge finnes i tilknytning til isbreer. I indre del av Finnmark er det mest nedør om sommeren, mens det på kysten for eksempel i Lofoten er mest nedbør om høsten og tidlig vinter.<ref name="Wishman" /> På Svalbard er det lite nedbør omtrent som de tørreste strøkene på fastlandet. Luften er svært ren dels fordi den er tørr og dels fordi det er lite støv og andre urenheter. Den rene og skarpe luften gjør det vanskelig å bedømme avstander.<ref name="Wishman" /> ==Ferskvann== Det faller årlig i gjennomsnitt 1380 millimeter nedbør over Norge (noe som utgjør 447 km<sup>3</sup>) og dette er omkring det dobbelte av det globale gjennomsnittet på rundt 700 mm. Av dette fordamper omkring 235 millimeter. Norges vassdrag får i tillegg tilført vannføring tilsvarende 30 millimeter nedbør fra nabolandene og elver tilsvarende 30 millimeter renner inn i Sverige hovedsakelig [[Trysilelva]]. De resterende renner ut i havet langs Norges kyst.<ref name="Wold" /><ref name="Økland1998" /> {| class="wikitable" !Nr !Fjorder ([[Liste over fjorder i Norge|liste]]) !Elver ([[Liste over elver i Norge|liste]]) !Innsjøer ([[Liste over innsjøer i Norge|liste]]) !Isbreer ([[Liste over isbreer i Norge|liste]]) |- | 1 | [[Sognefjorden]] | [[Glomma]] | [[Mjøsa]] | [[Jostedalsbreen]] |- | 2 | [[Hardangerfjorden]] | [[Pasvikelva]] | [[Røssvatnet]] | [[Vestre Svartisen]] |- | 3 | [[Trondheimsfjorden]] | [[Numedalslågen]] | [[Femunden]] | [[Søndre Folgefonna]] |- | 4 | [[Porsangerfjorden]] | [[Vorma]] | [[Randsfjorden]] | [[Østre Svartisen]] |- | 5 | [[Lyngen (fjord)|Lyngen]] | [[Tana (elv)|Tana]] | [[Tyrifjorden]] | [[Blåmannsisen]] |- | 6 | [[Oslofjorden]] | [[Drammensvassdraget|Drammenselva]] | [[Snåsavatnet]] | [[Hardangerjøkulen]] |- | 7 | [[Kvænangen (fjord)|Kvænangen]] | [[Skiensvassdraget|Skienselva]] | [[Tunnsjøen]] | [[Myklebustbreen]] |- | 8 | [[Ullsfjorden]] | [[Snarumselva]] | [[Limingen]] | [[Okstindbreen]] |- | 9 | [[Nordfjord (fjord)|Nordfjord]] | [[Otra]] | [[Øyeren]] | [[Øksfjordjøkelen]] |- | 10 | [[Varangerfjorden]] | [[Altaelva]] | [[Blåsjø]] | [[Harbardsbreen]] |} ===Vassdrag=== {{se også|Liste over elver i Norge|Vassdrag i Norge}}NVE regner med 144 hovedvassdrag i Norge definert som minst 200 [[Kvadratkilometer|km<sup>2</sup>]] nedbørsfelt og utløp til havet, og 262 vassdragsområder hvorav 15 drenerer til Finland eller Sverige.<ref name="Økland1998" /> Vassdragene har en samlet vannføring (avløp) på 393 [[Kubikkilometer|km<sup>3</sup>]] årlig noe som tilsvarer 1108 millimeter/år og en middelvannføring på 12500 m<sup>3</sup> i sekundet. Med en befolkning på over 5 millioner tilsvarer dette rundt 200.000 liter i døgnet per innbygger. Omtrent 12 km<sup>3</sup> renner over grensen til Sverige og 0,2 km<sup>3</sup> til Finland; fra Sverige får Norge tilførsel av 3 km<sup>3</sup>, fra Finland 8 km<sup>3</sup> og fra Russland 1 km<sup>3</sup> årlig.<ref name="NVE2012" /><ref name="Økland1998" /> Norges vassdrag har et samlet nedbørsfelt på 354600 km<sup>2</sup> hvorav 30.000 km<sup>2</sup> ligger i nabolandene (hovedsakelig Finland som har 6,4 % av nedbørsfeltet for Norges vassdrag). De norske vassdragenes avløp til Norges kyst drenerer et areal på 339408 km<sup>2</sup> og 15.000 km<sup>2</sup> drenerer til Sverige. Den samlede vannføringen i landets vassdrag har variert rundt gjennomsnittet med 70 % av gjennomsnittsår (1960) som det lavest registrerte og 122 % (1989) som det høyeste. For den enkelte landsdel er det større variasjoner i årlig vannføring. [[Norges vassdrags- og energidirektorat|NVE]] bruker begrepet ''avløp'' om vannmengden (volum) som drenerer fra et nedbørsfelt i for en gitt periode, mens ''spesifikt avløp'' (eller avrenning) er avløpet per arealenhet (måles blant annet i liter per sekund og år eller millimeter/år).<ref name="NVE2012">{{Kilde bok | forfatter = Pettersson, Lars-Evan | utgivelsesår = 2012 | tittel = Totalavløpet fra Norges vassdrag 1900-2010 | isbn = 9788241008276 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Norges vassdrags- og energidirektorat | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013081308096 | side = }}</ref><ref name="Økland1998" /> [[Fil:Fra Pasvikelven. Skoltefossen (5401972735).jpg|miniatyr|[[Skoltefossen]] i [[Pasvikelva]]. Pasvikelva er den norske elven med nest størst nedbørsfelt medregnet det som ligger i Finland og Russland.]] Norges elver har generelt mange fosser og stryk og er begrenset nytte som ferdselsveier. Innsjøene har fra gammelt av båttrafikk. Elvene var tidligere nyttige til [[tømmerfløting]]. [[Telemarkskanalen]] samt [[Haldenkanalen]] ([[Tista]]) er Norges eneste kanaler av betydning.<ref name="Werenskiold" /><ref name="Wold" /> Norges elver skifter ofte navn når de passerer en innsjø for eksempel innløpet til [[Sperillen]] heter [[Begna]] mens utløpet heter [[Ådalselva]], mens [[Otra]] har samme navn til utløpet.<ref name="Wold" /> ==== Vannføring og temperatur ==== Vannføringen i Norges vassdrag er preget av snø- og bresmelting i høyfjellet fra mai til august. Mange vassdrag er regulert til kraftproduksjon og dette jevner ut vannføringen over året slik at flomtoppene dempes.<ref name="SSB1983" /> Ved kysten av Vestlandet og Nord-Norge er høstflommen ofte større en vårflommen (snøsmeltingen). Norske elver har typisk størst vannføring i sommerhalvåret og minst på ettervinteren.<ref name="Wold" /> [[Pasvikelva]] har sterkere flomdemping enn Glomma noe som skyldes den finske innsjøen [[Enare]]s store overflate.<ref name="Wold" /> Temperaturen i vassdragene varierer mindre enn lufttemperaturen. Vanntemperaturen påvirkes av blant annet fallenergi, fordamping, kontakt med omgivelsene og stråling hvorav det siste betyr mest. Nedenfor en elvestrekning vil temperaturen nærme seg 0°C om vinteren, mens ved utløpet fra en innsjø vil temperaturen være merkbart høyere.<ref name="Wold" /> De fleste vassdrag i Norge får mer eller mindre isdannelse i løpet av vinteren.<ref name="Wold" /> [[Altaelva]] har helt eller delvis isdekke 160-200 dager, mens [[Glomma]] (ved [[Elverum]]) normalt er islagt 150-170 dager.<ref name="Wold2">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010113006033|tittel=Vann, snø og is =: Water, snow and ice|forfatter=Wold, Knut|forlag=Norges geografiske oppmåling|isbn=8290408218|utgivelsessted=[Hønefoss]|side=|utgivelsesår=1992}}</ref> På islagte elver kan isen plutselig begynne å løsne i form av [[isgang]] noe som kan føre til erosjon langs elvebredden og oversvømmelser, i noen tilfeller kan hus og broer bli tatt.<ref name="Wold" /> Vannføringen i vassdragene er i hovedsak bestemt av nedbørsfeltets størrelse samt nedbørsintensiteten. Det er generelt mest nedbør i vest nær havet enn inne i landet, og nedbøren øker som regel noe med høyden. Nedbør i fjellet bevares som snø til vårløsningen. I innlandet og i fjellet magasineres halvparten eller mer av nedbøren som snø. Ved kysten utgjør snøen rundt ¼ av nedbøren. Nedbør som snø tilføres vassdragene i løpet av flom om våren og forsommeren. Myrer og innsjøer forsinker avrenning og demper flommer. Ved flomtoppen kan for eksempel vannføringen i Losna (Lågen oppstrøms fra Mjøsa) være dobbel så stor som Vorma nedenfor Mjøsa. Nedbørsfeltene har størst utstrekning på Østland og i Finnmark. På Vestlandet er nedbørsfeltene langt mindre med Sunndalsvassdraget på 2500 km<sup>2</sup> som det største.<ref name="Wold" /> [[Fil:Norske daler2.JPG|miniatyr|Noen av de største dalene i Sør-Norge (1) [[Namdalen]] (2) [[Romsdalen]] (3) [[Østerdalen]] (4) [[Gudbrandsdalen]] (5) [[Hallingdal]] (6) [[Numedal]] (7) [[Setesdal]] ]] ==== Vannskiller ==== [[Vassdrag i Norge|Norges vassdrag]] flyter hovedsakelig ut i Norskehavet/Nordsjøen (vest og nord for hovedvannskillet) eller ut i Oslofjorden/Skagerak. Det viktigste vannskillet går mellom Vestlandet/Trøndelag og Østlandet og følger i grove trekk [[Langfjella]]-[[Jotunheimen]]- [[Strynefjellet]]-[[Trollheimen]]-[[Dovrefjell]]. Vannskillet ligger nær det viktigste værskillet i Norge. Nedbør som faller ved vannskillet vil enten følge vassdragene øst-/sørover mot Oslofjorden/Skagerrakskysten, eller vest-/nordover med utløp i fjordene på Vestlandet eller Trondheimsfjorden.<ref name="metlex2015" /><ref name="Werenskiold" /><ref name=":5" /> I forbindelse med vannkraftutbygging blir vannføring flere steder overført i tunnel gjennom vannskiller; dette utgjør lite av det totale avløpet fra hver landsdel - blant annet overføres vann fra [[Viersla]] i Eidfjordvassdraget til Numedalslågen øst for vannskillet.<ref name="NVE2012" /> [[Tana (elv)|Tana]] og [[Neidenvassdraget|Neiden]] har store deler av nedbørsfeltet i Finland, mens [[Pasvikelva|Pasvikvassdraget]] har store deler av nedbørsfeltet både i Finland og i Russland. Blant annet [[Trysilelva]] har avløp til Sverige.<ref name="NVE2012" /> I Nordland og Troms følger vannskillet stort sett riksgrensen mot Sverige. I Finnmark krysser noen elver riksgrensen, og grensen mot Finland og Russland til dels trukket langs (midt i) elver.<ref name="metlex2015">Metrologisk institutt: [https://metlex.met.no/wiki/Vannskillet Vannskillet] {{Wayback|url=https://metlex.met.no/wiki/Vannskillet |date=20150709140009 }}, Metlex på met.no, lest 8. juli 2015.</ref><ref name="Werenskiold" /><ref name=":5">https://snl.no/vannskille_-_meteorologi</ref> ====Elveløp==== [[File:Norwegen 1998 (745) Gudbrandsdalslågen (50496915612).jpg|thumb|Rosten mellom Sel og Dovre er en barriere i Lågens løp. [[E6]] på ene siden og [[Dovrebanen]] på andre siden.]] De store elvene i Norge følger for en stor del av landoverflatens helningsretning og gjelder de store elvene på Østlandet, Sørlandet og til dels på Vestlandet. I Trøndelag følger elvene overflatesn fall fra flere kanter mot Trondheimsfjorden. I de ytre delene av Nord-Norge følger elvene landets helning. Noen vassdrag har et usymmetrisk mønster for eksempel får Gudbrandsdalslågen tilløp for en stor del fra de høyere områdene mot vest og Hallingdalselva (ovenfor Gol) har sine viktigste tilløp fra nord/nordvest. Enkelte elver trenger gjennom en høyere parti i landskapet på tvers av elvens løp, for eksempel renner Tana mellom høydedrag til Tanafjorden i stedet for gjennom det slakker landskapet til Varangerfjorden. På samme måte bryter [[Altaelva|Altaelven]] en trang og dyp nedskjæring ([[Sautso]]) gjennom en landbarriere som er høyere enn kildene lenger inne på vidda. Gudbrandsdalslågen går i Rosten (mellom Sel og Dovreskogen) gjennom en barriere i landskapet.{{Sfn|Gjessing|1978|s=51-53}} Sideelver danner normalt en spiss vinkel med hovedelvens retning. Flere steder i Norge kommer sideelvene inn nesten motsatt av hovedelvens retning og danner et mothakemønster i såkalte [[agnordal]]er. I slike tilfeller går hovedelven ofte i en trang og dyp dal gjennom et høyt landområde der agnordalen har utspring. Dette skyldes trolig at vannskillet har blitt forskjøvet slik at hovedelven har skiftet retning, noe som er vanligst for de relativt korte og bratte elvene i vest eller nordvest. Dette kan sees blant annet i Reisa, [[Orkla]] ved Kvikneskogen og ved Stalheim (Voss-Gudvangen).{{Sfn|Gjessing|1978|s=53-55}} Elveløpene er preget av vannføringen særlig flom og løpets fall. Bratte løp har som regel steinet bunn, mens slakke elveløp typiks har sandbunn. Generelt øker elvens hastighet med vannføring og dybde. Elver som bringer med seg stein har særlig stor erosjonsvirkningen på løpet og særlig ved fosser kan erosjonen senke dalbunnen innover i landet. [[Jettegryte]]r kan dannes på få år der det er mye løsmateriale som virvles rundt en vertikal akse.{{Sfn|Gjessing|1978|s=169-171}} Noen [[V-dal]]er har ofte så bratte dalsider og smal dalbunn at det elven fyller hele dalen. Slike trange V-daler antas å være dannet av elveerosjon og er de yngste dalene i Norge. [[Utladalen]] er sterkt preget av elveerosjon. Det er få daler i Norge som er formet bare av elveerosjon og de fleste antas dannet av isbreer, men deler av daler er preget mest av elveerosjon. Mange norske daler veksler mellom brede/åpne strekninger og trange passasjer (dalklyper). Slike trange passasjer danner ofte en vinkel i lengderetningen og en V-dal eller [[canyon]] i tverrprofil.{{Sfn|Gjessing|1978|s=57-61}} På Østlandet har vassdragene samme preg som dalene: Det er lange, relativt rette strekninger som veksler mellom stryk/fosser og innsjøer/stilleflytende vann. Alle de vesentlige elvene på Østlandet samles i Glomma og i [[Drammenselva]] som når havet på hver sin side av Oslofjorden.I Agder er elvene generelt lite forgrenet og har lang, rette løp, og de viktigste er [[Tovdalselva]], [[Otra]] (Setesdal), [[Mandalselva]], [[Lygna (Agder)|Lygna]], [[Kvina]] og [[Sira (elv)|Sira]].<ref>[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 122.</ref>{{Sfn|Holmesland|1971|s=12-13}} På Vestlandet faller de fleste elvene ut i hver fjordbunn, elvene er relativt korte og bratte med stor vannføring på grunn av rikelig nedbør. For eksempel er det bare 10-15 kilometer fra vannskillet mot Glommavassdraget til [[Geirangerelva|Geirangerelvens]] utløp i [[Geirangerfjorden|fjorden]]. Tya faller over 1000 meter på 15 km i [[Årdalsvassdraget (Sogn og Fjordane)|Årdalsvassdraget]]. Elver på indre strøk drenerer for en stor del høyfjell og isbreer, ofte med stryk og fosser i øvre deler; lavtlandsvassdrag i ytre strøk. Vannføring og relativt billig utbygging gjør dette til gunstig område for vannkraftutbygging.{{Sfn|Holmesland|1971|s=12-13}} <ref name="Økland1998" /> I Trøndelag er [[Namsen]] lengste elv og flere store vassdrag munner ut i Trondheimsfjorden. I Trøndelag har de store elvene samme preg som elvene på Østlandet og i Agder.{{Sfn|Holmesland|1971|s=12-13}} I Trøndelag er det mange store elver med opphav i lave fjellområder der sidevassdragene faller bratt ned mot hovedelven; i hoveddalen renner elven ofte gjennom en bred dalbunn med mye leire.<ref name="Økland1998" /> Nord-Norge har en del store elver som minner om elvene på Østlandet og i Trøndelag, med unntak særlig av kyststrøkene i Nordland der elvene minner mer om de korte og bratte elvene på Vestlandet. I indre Troms løper flere store dalfører fra grensen til fjordbunnen, blant annet [[Målselvdalen]] og [[Reisadalen]] med store elver. På Finnmarksvidda er elvene sterkt forgrenet og samles for en stor del i [[Alta-Kautokeinovassdraget]] (i vest) og i [[Karasjokka]]-[[Tana]] (i øst). [[Pasvikelva]] og [[Jakobselva (Sør-Varanger)|Jakobselva]] danner grense mot Russland.{{Sfn|Holmesland|1971|s=14}} Elvene i Øst-Finnmark drenerer til [[Barentshavet]].<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Norges lengste elver|url=http://snl.no/Norges_lengste_elver|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2020-06-15|besøksdato=2020-07-26|språk=nb|fornavn=Svein|etternavn=Askheim}}</ref><ref>[http://www.nve.no/PageFiles/5060/Flomberegning%20for%20Drammenselva%208-2001.pdf?epslanguage=no Turid-Anne Drageset. (2001). ''Flomberegning for Drammenselva (012.Z)''. Dokument nr. 8 - 2001. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE).] {{Wayback|url=http://www.nve.no/PageFiles/5060/Flomberegning%20for%20Drammenselva%208-2001.pdf?epslanguage=no |date=20150212153705 }} Besøkt 2013-05-23</ref><ref name="Norge" /> ====Nedbørsfelt==== Elvenes lengde henger nært sammen med nedbørsfeltets størrelse.<ref name="Wold" /> [[Glommavassdraget]] har største nedbørsfelt som omfatter Østerdalen og Gudbrandsdalen med sidedaler og [[Glomma]] er landets lengste elv. [[Pasvikvassdraget]] har det neste største nedbørsfeltet medregnet en stor del som ligger i Finland og i Russland.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Norges lengste elver|url=http://snl.no/Norges_lengste_elver|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2020-06-15|besøksdato=2020-07-26|språk=nb|fornavn=Svein|etternavn=Askheim}}</ref><ref>[http://www.nve.no/PageFiles/5060/Flomberegning%20for%20Drammenselva%208-2001.pdf?epslanguage=no Turid-Anne Drageset. (2001). ''Flomberegning for Drammenselva (012.Z)''. Dokument nr. 8 - 2001. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE).] {{Wayback|url=http://www.nve.no/PageFiles/5060/Flomberegning%20for%20Drammenselva%208-2001.pdf?epslanguage=no |date=20150212153705 }} Besøkt 2013-05-23</ref><ref name="Norge" /> Sunndalsvassdraget har det største nedbørsfeltet på Vestlandet med 2500 km<sup>2</sup>.<ref name="Wold" /> {| class="wikitable sortable" style="text-align:right" |+Norges vassdrag etter vannføring !Nr<br /> !Elv / Vassdrag<br /> !Lengde<br />km<ref name="NVE">{{NVE Atlas}}</ref><br /> ![[Nedbørfelt|Nedbør-<br />felt]]<br />km²<ref name="Wold" /><br /> ![[Middelvannføring|Middel-<br />vannføring]]<br />m³/s<ref name="Wold" /><br /> !Største<br />flom m³/s<br /> |- |1 |align="left" |[[Glommavassdraget]] |623 |{{nts|41820}} |728 |align="right" |3542 |- |2 |align="left" |[[Drammensvassdraget]] |308 |{{nts|17115}} |314 |align="right" |2300 |- |3 |align="left" |[[Skiensvassdraget]] |271 |{{nts|10767}} |287 |align="right" |1800 |- |4 |align="left" |[[Namsen]] |229 |{{nts|6282}} |270 |align="right" |2811 |- |5 |align="left" |[[Ranelva]] |130 |{{nts|3857}} |220 |align="right" |1600 |- |6 |align="left" |[[Tana (elv)|Tana]] |348 |{{nts|16374}} |187 |align="right" |3500 |- |7 |align="left" |[[Målselvvassdraget]] |145 |{{nts|6041}} |180 |align="right" |1700 |- |8 |align="left" |[[Pasvikelva]]<ref>Pasvikelva løp i Norge er 112 km. Elva regnes som Norges nest største vassdrag selv om mesteparten av nedbørsfeltet ligger i [[Finland]].</ref> |380 |{{nts|18354}} |170 |align="right" |850 |- |9 |align="left" |[[Vefsna]] | |{{nts|4109}} |161 |align="right" |1700 |- |10 |align="left" |[[Otra]] |247 |{{nts|3750}} |148 |align="right" |1400 |} ====Fosser og stryk==== Norges vassdrag er rike på fosser som er spesielt høye på Vestlandet og i Nordland, der blant andre [[Mardalsfossen]] og [[Vettisfossen]] er kjent for sine høye, frie fall. Fossene på Østlandet er lavere, men har større vannføring.<ref>[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 122.</ref> Vassdragenes øvre løp følger ofte bratte V-daler, mens i nedre deler øker vannføringen samtidig som hastigheten avtar når elvene renner i slakke dalbunner og på sletter.<ref>[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 82.</ref> Floder av den typen som er vanlig på det europeiske kontinentet er ikke vanlig i Norge, deler av Glomma er et unntak (over en strekning på over 500 km faller Glomma 690 meter). [[Tya]] faller til sammenligning over 1000 meter på 15 km.<ref name="Wold" /> ==== Geologi ==== De relativt bratte elvene særlig på Vestlandet har flere steder gravd seg innover i terrenget og forskjøvet vannskillet østover. En del sideelver har på denne måten byttet side ved såkalt elvekapring og dalene danner [[agnordal]]er med en unaturlig vinkel på hoveddalføret.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Jørgensen, Per | utgivelsesår = 1997 | tittel = Kvartærgeologi | isbn = 8252921078 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Landbruksforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008121804017 | side = }} </ref> Vassdragene, særlig ved snøsmeltingen om våren, frakter slam (små jord- eller sandpartikler) til innsjøer og fjorder. Dette er særlig tydelig i områder med mye leirjord på Østlandet og i Trøndelag. Smeltevann fra isbreer frakter ofte mye slam og små fjellvann kan etterhvert fylles opp med løsmateriale fra breen.{{Sfn|Dokken|1999|s=46}} ===Innsjøer=== {{se også|Liste over innsjøer i Norge|Fjordsjø}} Rundt {{formatnum:17000}} km<sup>2</sup> eller 5 % av Norges areal er ferskvann, hovedsakelig innsjøer, dette er en større andel enn alt dyrket areal. De fire dypeste innsjøene i Europa er i Norge: [[Hornindalsvatnet]], [[Salvatnet]], [[Røssvatnet]] og [[Mjøsa]] - Mjøsa er også landets største i overflateareal og i volum. Det er omkring {{formatnum:450000}} innsjøer i Norge synlig på standard topografisk kart i målestokken 1:50.000 av disse er {{formatnum:178950}} i Finnmark. Det finnes 400 innsjøer er større 5 km<sup>2</sup> og {{formatnum:1242}} innsjøer større enn 1 km<sup>2</sup>. På kart med målestokk 1:250.000 er omkring {{formatnum:65000}} innsjøer synlig (se tabell).<ref>{{Kilde bok|tittel=OPPLEGG FOR RESSURSREGNSKAP FOR VANN |etternavn=Rogstad|fornavn=Lars|utgiver=SSB|år=1985|isbn=|utgivelsessted=Oslo|sider=|kapittel=}}</ref><ref>{{Kilde bok|tittel=Innsjøenes verden|etternavn=Strøm|fornavn=Kaare|utgiver=Universitetsforlaget|år=1959|isbn=|utgivelsessted=Oslo|sider=|kapittel=}}</ref><ref name="Okland">{{ Kilde bok | forfatter = Økland, Jan | utgivelsesår = 1998 | tittel = Vann og vassdrag | isbn = 8241201613 | utgivelsessted = Stabekk | forlag = Vett & viten | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010021500081 | side = }} </ref><ref name=":1">{{Kilde bok|tittel=Innsjøenes verden|etternavn=Strøm|fornavn=Kaare|utgiver=Universitetsforlaget|år=1959|isbn=|utgivelsessted=Oslo|sider=|kapittel=}}</ref> SNL oppgir 969.000 innsjøer hvorav over halvparten er under 1 [[dekar]].<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=innsjø|url=https://snl.no/innsj%C3%B8|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2024-03-04|besøksdato=2024-04-10|språk=no|fornavn=Johannes|etternavn=Kjensmo}}</ref> De dype innsjøene har tilsvarende stort volum og avhengig av tilsiget kan vannet teoretisk oppholde seg lenge i innsjøen. Mjøsas volum på 56 km<sup>3</sup> er 5,6 ganger større en det årlige tilsiget, mens i [[Hornindalsvatnet]] tar det teoretisk 16 år å skifte ut alt vannet. Grunne innsjøer som [[Årungen]] i Akershus har gjennomsnittlig oppholdstid på noen måneder. I praksis vil i mange dype innsjøer innstrømmende vann holde seg på overflaten til utløpet slik at de dypere vannlagene har en langsommere utkiftningstakt ut.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1984 | tittel = Norge: Land og miljø | isbn = 8202090024 | isbn = 8202090083 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060500045 | side = }} </ref> Det samlede volumet av Norges innsjøer er anslått til {{formatnum:1200}} km<sup>3</sup>, mens den samlede avrenningen fra landarealet er årlig i gjennomsnitt på 370 km<sup>3</sup>.<ref name="Økland1998" /> {| class="wikitable" |+Størrelsesfordeling<ref name="Okland" /> ! Størrelse km<sup>2</sup>!! Antall |- |mer enn 100|| 7 |- |10–100|| 171 |- |5–10|| 216 |- |1–5|| {{formatnum:1823}} |- |0,5–1|| {{formatnum:2177}} |- |0,1–0,5||{{formatnum:14201}} |- |0,05–0,1||{{formatnum:14003}} |- |mindre enn 0,05||{{formatnum:31920}} |} De typiske norske innsjøene er dannet ved breerosjon under istider.<ref name="Wold" /> I forlengelse av fjordene finnes ofte ''fjordsjøer'', dype innsjøer adskilt fra fjorden av bergterskler, isfrontdelta og morener i kombinasjon, for eksempel [[Sandvinvatnet]] og Tyrifjorden. Bunnen av disse er ofte flat på grunn av avsetning av løsmasser. [[Iešjávri|Iesjarvi]] på Finnmarksvidda er en typisk grunn viddeinnsjø. Isfrontdeltaer kan være like høye som havnivået var den gangen og kan danne høye moer i landskapet særlig der elven har skåret seg gjennom deltaet.<ref name="Dokken">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1999 |forfatter=Dokken, Øyvind mfl| tittel = Geografi: landskap, ressursar, menneske, miljø | isbn = 8202173078 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010113005045 | side = }} </ref><ref name="Wold" /> Slik terrasser av sand og grus er avsatt mange steder i Norge og er viktig kilder til byggematerialer for bygninger og infrastruktur. De største avsetningene finnes på Østlandet: [[Eggemoen]] (ved Hønefoss) og [[Gardermoen]] (Akershus) er de største i Norge målt i volum.<ref>Ramberg, I. B. (Ed.). (2008). ''The making of a land: geology of Norway''. Geological Society of London.</ref> Dette er tydelig blant i [[Eidfjord]] der elven [[Eio]] har skåret seg gjennom et løsmassene og etterlatt en høytliggende terrasse om lag 110 meter over omgivelsene.<ref>{{Kilde avis|tittel=Hæreid - geologi|avis=Grind - Ei reise gjennom natur og kultur i Hordaland|url=http://grind.no/hardanger/eidfjord/haereid-geologi|besøksdato=2018-05-19|etternavn=Dahl|fornavn=Svein Olaf|dato=2015-09-06|side=|språk=nn|sitat=}}</ref> [[Fil:Lake Tinn seen from east.JPG|miniatyr|[[Tinnsjå]] er med 460 meter Norges og Europas tredje dypeste innsjø. [[Gausta]] skimtes bak til venstre.]] Noen av Norges innsjøer var saltvannsfjorder etter istiden, men er senere avskåret fra havet på grunn av [[landheving]]en.<ref>{{Cite web|url = http://www.artsdatabanken.no/NiN/Naturtype/6|title = Fjord|date = |access-date = 30. januar 2016|website = |publisher = Norwegian Biodiversity Information Centre|last = |first = |url-status = dead|archiveurl = https://web.archive.org/web/20160203130343/http://www.artsdatabanken.no/NiN/Naturtype/6|archivedate = 3. februar 2016|df = |tittel = Arkivert kopi|besøksdato = 30. januar 2016|arkivurl = https://web.archive.org/web/20160203130343/http://www.artsdatabanken.no/NiN/Naturtype/6|arkivdato = 3. februar 2016|url-status=død}} {{Kilde www |url=http://www.artsdatabanken.no/NiN/Naturtype/6 |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2020-05-30 |arkiv-dato=2016-02-03 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20160203130343/http://www.artsdatabanken.no/NiN/Naturtype/6 |url-status=yes }}</ref> På slutten av istiden lå Østlandet omkring 200 meter lavere enn i dag - i forhold til havnivået. Da isdekket trakk seg tilbake fylte havet daler og lavland, og blant annet [[Tyrifjorden]] var deler av havet. I vikingtiden var [[Drammensfjorden]] fortsatt 4-5 meter høyere enn i dag og nådde trolig så langt som [[Hokksund]], mens deler av den nåværende [[Drammen]] sto under vann.<ref>{{cite book|title = Fra fangstmann til viking|last= Johansen|first= Øystein Klock|publisher= Øvre Eiker kommune|year= 1994|location= Hokksund}}</ref><ref name="Dokken" /> Noen av de dype innsjøen som Mjøsa, Tyrifjorden, Tinnsjå og Hornindalsvatnet har største dyp langt under havnivå og vannmassene i blant annet Hornindalsvatnet er hovedsakelig under havnivå. Slik «overfordypning» der bunnen ligger under havnivå kan bare dannes ved breeorosjon. Innsjøer på fjellviddene er stort sett mye grunnere enn innsjøer i dalene og på lavlandet.<ref name="Wold" /> Vann har størst tetthet ved omkring 4°C slik at vann på bunnen av innsjøer stort sett ligger nære denne temperaturen. På et tidspunkt høst og vår vil innsjøene typisk være nær 4°C gjennom hele vannsøylen i stille vær.<ref name="Wold" /> [[Krøderen]] er normalt islagt 140-150 dager, mens [[Aursunden]] vanligvis er islag 185-200 dager i året (tall fra 1992).<ref name="Wold2" /> === Grunnvann === Av tilgjengelig ferskvann finnes rundt en tredjedel som [[grunnvann]]. Ved kraftig regnvær kan blir ofte finkornet jord tettere slik at det blir avrenning. Etter regn vil overflatevannet i løpet av et par dager sige gjennom porer og sprekker i jorden ned til grunnvannet. Fra borehull i fjell er det mulig å hente ut 6000 liter grunnvann i minuttet, mens gode grunnvannsreservoarer som på Øvre Romerike kan komme 50.000 liter i minuttet. Grunnvann har som regel mer oppløste salter enn overflatevann. Kalk i grunnvannet gir såkalt [[hardt vann]] som gir kalkavsetninger i husholdningen, hardt vann er ikke vanlig i Norge. Grunnvann har som regel lite bakterier og jevn temperatur noe som gjør det godt egne til drikkevann. Kilder med mineralsalter er rester av salt da havet sto høyere for eksempl Farriskilden ved Larvik.<ref name="Wold" /> ===Ferskvann etter fylke=== [[Fil:Čoahppejávri from Saana.jpg|miniatyr|Grenseområdet mellom Norge og Finland ved [[Kilpisjärvi]].]] {| class="wikitable sortable" |+Antall innsjøer og totalt ferskvannsareal<ref>{{Kilde bok|tittel=OPPLEGG FOR RESSURSREGNSKAP FOR VANN notat)|etternavn=Rogstad|fornavn=Lars|utgiver=SSB|år=1985|isbn=|utgivelsessted=Oslo|sider=|kapittel=}}</ref> |- ! Fylke !! Ferskvann km<sup>2</sup>!! Innsjøer antall!! Ferskvann i % totalt areal |- |Østfold || 292,8 || {{formatnum:2115}} || 7,0 |- |Akershus || 329,4 || {{formatnum:2624}} || 6,7 |- |Oslo || 27,4 || 343 || 6,0 |- |Hedmark || {{formatnum:1268}} || {{formatnum:21384}} || 4,6 |- |Oppland || {{formatnum:1186,6}} || {{formatnum:9675}} || 4,7 |- |Buskerud|| {{formatnum:1005,3}} || {{formatnum:14813}} || 6,7 |- |Vestfold || 76,2 || 634 || 3,4 |- |Telemark || {{formatnum:1128,9}} || {{formatnum:12916}} || 7,4 |- |Aust-Agder || 727,0 || {{formatnum:7049}} || 7,9 |- |Vest-Agder || 463,8 || {{formatnum:7875}} || 6,4 |- |Rogaland || 587,6 || {{formatnum:16506}} || 6,4 |- |Hordaland || 672,3 || {{formatnum:15664}} || 4,3 |- |Sogn og Fjordane||709,0||{{formatnum:19037}}||3,8 |- |Møre og Romsdal||507,9||{{formatnum:22131}}||3,4 |- |Trøndelag||{{formatnum:2399,5}}||{{formatnum:59441}}||6,2 |- |Nordland||{{formatnum:2025,2}}||{{formatnum:28095}}||5,3 |- |Troms||832,7||{{formatnum:20203}}||5,3 |- |Finnmark||{{formatnum:2758,7}}||{{formatnum:178951}}||5,7 |- |'''Hele landet'''||'''{{formatnum:16998,5}}'''||'''{{formatnum:439456}}'''||'''5,2''' |} == Snø og is == En tredjedel av nedbøren i Norge faller som [[snø]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.nve.no/vann-og-vassdrag/vannets-kretsloep/snoe/|tittel=Snø - NVE|besøksdato=2024-01-29|språk=nb|verk=www.nve.no}}</ref> Snødekke av lett nysnø kan bestå av 90 til 99 % noe som gir svært god varmeisolasjon. Snødekke forsinker derfor islegging av elver og innsjøer samt [[Tele (jord)|teledannelse]] i bakken. Snø legger seg i Norge først i nord og i fjellet, for eksempel legger det seg ofte snø i høyfjellet i Sør-Norge i oktober. Snøen ligger om våren lengst i fjellet og i innlandet. På Finse ligger det normalt snø fra oktober til juni. De høyeste fjellområdene kan ha opp til 300 dager årlig med snødekke, mens de ytre kystområdene i Sør-Norge har snødekke noen få dager årlig. I høyfjellet nås største snødybde i mars-april, mens i lavlandet er det typisk mest snø i februar. I Nord-Gudbrandsdalen er det snøfattige områder særlig Skjåk og Lesja. Vestkysten, særlig Nordvestlandet, er mest utsatt for snøsrked.<ref name="Wold" /> Kald luft inneholder mindre fuktighet og nedbøren vil derfor vanligvis avta utover vinteren. På Vestlandet kommer det vanligvis mer snø enn på Østlandet, men snøen i lavlandet på Vestlandet blir liggende kortere. Store deler av Norge er snødekket om vinteren, med unntak lavlandet på Sørlandet-Rogaland og ytre strøk på Vestlandet ellers. Finnmarskvidda og fjellområdene har rundt 200 dager årlig med snødekke. Innlandet har rundt 150 dager med snødekke, med store variasjoner fra år til år.<ref name="Aune1993">{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013062138027|tittel=Klima =|forfatter=Aune, Bjørn|forlag=Norges geografiske oppmåling|isbn=8290408242|side=|utgivelsesår=1993}}</ref> På rygger som blåser fri for snø kan telen gå dypt og det kan dannes [[permafrost]]. Snø kan reflektere over 80 % av innstrålt varme.<ref name="Klingberg1984">{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012061905023|tittel=Naturgeografi|forfatter=Klingberg, Helge|forlag=Landbruksforl.|isbn=8252910378|utgivelsessted=Oslo|side=|utgivelsesår=1984}}</ref> I Troms og Finnmark kan snøen bli liggende gjennom vinteren til også helt ute ved kysten. Tall fra 1960-tallet viste at Vardø hadde rundt 200 dager med snødekke, Bodø 95 dager, Bergen 39, Oslo 100 og Geilo 194 dager.<ref name="Wishman" /> De kystnære isbreene kan ha snødybder på 10 meter og mer.<ref name="Wold" /> === Tele og permafrost === [[Tele (jord)|Tele]] (frost i jorden) er vanlig i Norge og skaper utfordringer for infrastruktur (for eksempel i form av [[telehiv]]) og bygninger. Snødekke (tørr snø har god isolasjonsevne), type jord og temperatur bestemmer hvor dypt telen går.<ref>{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071900046|tittel=Vinterbygging|forfatter=Sandmæl, Tor|utgivelsessted=Oslo|side=|utgivelsesår=1971}}</ref> I 1961 ble største teledybde i sandig grus på det indre Østlandet anslått til rundt 2 meter (Hamar) opp til 2,8 meter (Tynset og Dombås), på Finnmarksvidda 3 meter, Tromsø opptil 2 meter, kysten av Vestlandet opptil 1 meter, i Trondheim og langs Oslofjorden 1,6 meter.<ref name="NGI">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014071606068|tittel=Frostsikker fundamenteringsdybde for byggverk og vannledninger|forfatter=Skaven-Haug, Sv.|forlag=Norges geotekniske institutt|utgivelsessted=Oslo|side=|utgivelsesår=1961}}</ref> På Svalbard finnes [[permafrost]] stort sett overalt. På fastlandet finnes noe permafrost i høyfjellet i Sør-Norge og noen steder i lavere høyde i Nord-Norge.<ref>{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010111506048|tittel=Evig tele i Norge|forfatter=Vorren, Karl-Dag|forlag=Universitetsforl.|utgivelsessted=Tromsø|side=|utgivelsesår=1967}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.mn.uio.no/geo/forskning/aktuelt/aktuelle-saker/2016/permafrost-norge.html|tittel=Geoforskere advarer: Permafrosten forsvinner - Institutt for geofag|besøksdato=2022-11-27|fornavn=Besøksadresse GeologibygningenSem|etternavn=Sæl|fornavn2=s vei 1 0371 OSLO Norge Postadresse Boks 1047 Blindern 0316 OSLO Norge|etternavn2=Telefon|språk=no|verk=www.mn.uio.no}}</ref><ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=permafrost|url=http://snl.no/permafrost|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2021-08-06|besøksdato=2022-11-27|språk=nb|fornavn=Karianne|etternavn=Lilleøren}}</ref><ref>{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014052705061|tittel=Norge nord for fastlandet: Barentshavet, Svalbard og Jan Mayen : regionstudium i geografi|forlag=Aschehoug|isbn=8203139205|utgivelsessted=[Oslo]|side=|utgivelsesår=1993}}</ref> === Snøskred === [[Snøskred]] oppstår typisk om vinteren etter nysnø særlig når nysnø legger seg på en flate av eldre snø. Under snøsmeltingen om våren oppstår det ofte snøskred.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1982 | tittel = Geografisk leksikon | isbn = 8202044499 | isbn = 8202044472 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060900083 | side = }}</ref> Snøskred oppstår oftest i terreng med 35° til 45° helning. Over 50° går det sjelden store skred og under 30° kan det gå skred under spesielle forhold og sørpeskred.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 2002 | tittel = Skredfare | isbn = 8299643201 | utgivelsessted = no | forlag = Featureforl. | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016072548018 | side = }}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.nve.no/naturfare/laer-om-naturfare/om-skred/sorpeskred-storymap/|tittel=Sørpeskred - storymap - NVE|besøksdato=2024-02-23|språk=nb|verk=www.nve.no}}</ref> Stort snøfall (mer enn 50 cm) på få dager gir stor skredfare. Skred av tørr snø kan ha en fart på 20 til 70 [[m/s]] (70 til 250 km/t).<ref name=":9">{{Kilde bok | forfatter = Ramsli, Gunnar | utgivelsesår = 1981 | tittel = Snø og snøskred | isbn = 8200053679 | utgivelsessted = no | forlag = Universitetsforlaget | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071601115 | side = }}</ref> Største tetthet av store skred er det i [[Møre og Romsdal]] og [[Sogn og Fjordane]], i Hordaland og Troms er det også mange skred. Etter 1900 har alle fylker bortsett fra Oslo, Østfold og Akershus hatt skred med omkomne.<ref>Furseth, Astor (2006): Skredulykker i Norge. Tun forlag.</ref> Skredhyppigheten skyldes blant annet bratt terreng langs fjorder og daler, lav skoggrense, og store nedbørsmengder med varierende temperatur og vind i løpet av vinteren. I en del bebodde daler også på Østlandet kan snøskred nå dalbunnen.<ref name=":9" /> Etter år 2000 har Troms hatt flest omkomne i skred med 45 av 112 omkomne til 2022.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/troms-har-flest-skredulykker-i-landet_-45-dode-de-siste-20-arene-1.15925655|tittel=Troms har flest skredulykker i landet: 45 døde de siste 20 årene|besøksdato=2024-02-17|dato=2022-04-10|fornavn=Rune N.|etternavn=Andreassen|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref> Veinettet på Vestlandet og i Troms er mest utsatt for snøskred.<ref>{{Kilde www|url=https://e24.no/i/On5e4O|tittel=37.000 registrerte skred: Dette er Norges fem farligste veier|besøksdato=2024-02-17|dato=2014-12-14|språk=nb|verk=e24.no}}</ref> === Isbreer === {{se også|Liste over isbreer i Norge}} [[Fil:Jostedalsbreen Jölster Sogndal over Fjärlandstunnelen IMG 0111.JPG|miniatyr|Jostedalsbreen er en platåbre med mange utløpere til dalene. Det er den største isbreen på det europeiske fastlandet. Isbreer dekker 1 % av hovedlandet og over 60 % av Svalbard.]] På Norges hovedland finnes det platåbreer (for eksempel [[Jostedalsbreen]] og [[Svartisen]]), dalbreer og små botnbreer. [[Isbre]]er og varig snø dekker knapt 1 % av hovedlandets areal fordelt på rundt 1600 isbreer. Dette tilsvarer anslagsvis et vannvolum på 270 km<sup>3</sup>. De store breene er platåbreer og kan være 500-600 meter tykke over en ofte sterkt kupert, alpint berggrunn. Vestlandet, Jotunheimen, Troms og Nordland har mest isbreer. Rundt de alpine toppene i Lyngen, Jotunheimen og Sunnmørsalpene er det mange små botnbreer. [[Engabreen]] ved Svartisen når nesten havnivå.<ref name="SSB2017a" /><ref name="SSB2017c" /><ref name="Wold" /> Etter istiden forsvant trolig de fleste isbreer fra Norge, og de store breene i Norge oppsto trolig omkring 500 f.Kr. da klimaet ble dårligere.<ref>[[Norges geografi#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 202.</ref> Over 60 % av Svalbard er dekket av isbre.<ref>{{Cite book|title=Guide to Spitsbergen|url=https://archive.org/details/spitsbergensvalb0000umbr_p3z5|last=Umbreit|first=Andreas|year=2005|publisher=Bradt|location=Bucks|isbn=1-84162-092-0}}</ref><ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Svalbard|oppslagsverk=Store norske leksikon|url=http://snl.no/Svalbard|besøksdato=2018-08-05|etternavn=Thuesen|fornavn=Nils Petter|dato=2018-01-09|språk=no}}</ref> Breene på hovedlandet har over tid variert i utstrekning og nådde flere steder største utstrekning på 1700-tallet. Isbreer dannes og vedlikeholdes ved at det faller mer snø enn det som smelter om sommeren. De tykke snølagene omdannes til is som begynner å sige nedover i terrenget når vekten blir stor nok. I sommersesongen kan de raskeste breene bevege seg opp til 2 meter i døgnet, mens dalbreene i Jotunheimen vanligvis har en hastighet på 10 cm i døgnet. Isen skiftes stadig ut ved smelting nederst og tilvekst øverst, grensen mellom disse kalles [[Likevektslinje|likevektslinjen]]. På Ålfotbreen er likevektslinjen rundt 1200 [[Meter over havet|m.o.h.]], i Jotunheimen er den rundt 2100 meter og på kysten av Nordland rundt 800 meter. Mellom 1960 og 1990 vokste breene på Vestlandet, mens breene øst for vannskillet krympet. Vann magasineres i breene noe som demper variasjon i vannføring fra år til år i tilknyttede vassdrag. Vassdrag i områder med breer har jevnt over større vannføring enn vassdrag som ikke drenerer breer. Den eldste isen i norske breer er 700 til 1000 år gammel.<ref name="Wold" /> ==Planter og dyr== [[Fil:Fjellbjørkeskog - Norwegian mountain birch.jpg|upright|miniatyr|[[Fjellbjørk]] vokser over hele landet og danner de fleste steder [[tregrensen]] mot snaufjellet.]] {{se også|Natur i Norge}} ===Planteliv=== {{se også|Norges skoger}} Plantelivet er relativt fattig på grunn av nordlig beliggenhet, det finnes for eksempel omtrent 2000 arter av blomsterplanter. Det er store forskjeller i planteveksten mellom lavlandet og høyfjellet, og fra Sørlandet til Finnmark. Forskjeller i klima (temperatur og nedbør) fra kysten til innlandet, samt det geoglogiske underlaget, spiller en stor rolle for planteveksten. Skifer og kalkholdig berg gir frodigere vekst enn harde bergarter. Ved kysten finnes mange arter som er helt fraværende inne i landet, for eksempel [[barlind]], [[kristtorn]], [[bergflette]], [[revebjelle]] og [[purpurlyng]], mens [[klåved]], mogop og [[tysbast]] bare trives i innlandet. I Øst-Finnmark finnes arktiske planter som [[polarflokk]].<ref name=":6" /> Tregrensen varierer med klima og terreng, den er vanligvis lavere på nordsiden av fjell enn på sørsiden, og er lavere ved kysten og jo lenger nord man kommer. Langs kysten fra Lindesnes og nordover er det en skogfri stripe ytterst mot havet, mens det ved Skagerrak vokser [[barskog]] helt til havet. Varmekjær [[løvskog]] som [[ask]], [[eik]] og [[alm]] er lite utbredt og finnes i hovedsak sør for Mjøsa til [[Skiensfjorden]] og langs kysten til Trøndelag. [[Furu]] er utbredt over hele landet og vokser nord til [[Kistrand]]. [[Gran]] vokser naturlig hovedsakelig på Østlandet, i Trøndelag og sør i Nordland; på Vestlandet er gran hovedsakelig innført. Gran dekker omtrent dobbelt så stort areal som furu og kan på Østlandet vokse helt opp til 1000 meter over havet. Norges barskoger er den vestligste delen av [[Boreal barskog|den eurasiske taiga]]. [[Skoggrense]]n dannes i Norge hovedsakelig av [[Bjørkeslekten|bjørk]] som vokser høyere enn barskogen og vokser på det høyeste som kratt, på Østlandet til omkring 1100 meter, i [[Rana]] til 650 meter og i Finnmark 300 meter.<ref name=":6" /> De norske [[seter|setrene]] har stort sett ligget i fjellbjørkeskogen, skoggrensen har noen steder havnet nedenfor setrene på grunn av stort uttak av brensel til seterdriften. Over den egentlige skoggrensen vokser det til dels kratt av [[vier]]. På snaufjellet vokser det stort sett bare mose og lav.<ref name=":6">[[#Norge|''Norge'' (1971)]], s. 18.</ref> Andre nåletrær enn furu og gran finnes, blant annet [[einer]] og [[barlind]], men danner ikke skog av betydning.<ref name="ReferenceC" /> Kystområdene er svært varierte med alt fra blankskurte, golde klipper til frodige kroker der varmekrevende planter lever.<ref name="ReferenceB" /> Saltfjellet regnes som nordlig grense for naturlig granskog, i tillegg finnes det partier med gran i Pasvik. Bjørk er det dominernede treslag i Nord-Norge.{{Sfn|Klunde|1968|s=88}} ===Dyreliv=== {{se også|Liste over pattedyr i Norge}} [[Fil:Elk-telemark (cropped).jpg|miniatyr|[[Elg]] er Norges største hjortedyr og er vanlig i barskogsområder, med unntak av Vestlandet der den forekommer mest som streifdyr. Det drives utstrakt jakt. I 2009 ble det for første gang felt flere hjort enn elg.<ref>{{Kilde avis|tittel=Rekordstor hjortejakt|avis=SSB|url=https://www.ssb.no/jord-skog-jakt-og-fiskeri/artikler-og-publikasjoner/rekordstor-hjortejakt|besøksdato=2018-05-10|etternavn=|fornavn=|dato=20. mars 2018|side=|språk=nb-NO|sitat=}}</ref>]] Norges dyreliv er preget av nordlige eller arktiske dyrslag (som [[rein]], [[jerv]] og [[lemen]]), av dyreslag av sentraleuropeisk opphav som [[hjort]] og [[elg]], og av dyreslag som er vanlig i europeiske kystområder. Landets store utstrekning i nord-sør-retning (hovedlandet dekker 13 breddegrader), forskjeller i klima (særlig snømengde) og landskap som er sterkt oppdelt av fjell, daler og fjorder gir et variert dyreliv. Jo lenger sør i landet, desto høyere til fjells lever nordlige arter som rein, [[lemen]] og rype. Blant de store [[hjortedyr]]ene dominerer [[elg]]en i skogene på Østlandet og i Trøndelag, hjorten på Vestlandet og langs kysten av Trøndelag, og [[rein]] på snaufjellet. Omkring 1900 var det få [[rådyr]] i Norge, og har siden ekspandert sterkt og finnes i stort antall i skogsområder over store deler av landet.<ref name="Norge" /><ref name=":7" /><ref name=":8" /> Store rovdyr som [[bjørn]], [[gaupe]] og [[ulv]] finnes i begrenset eller lite antall. [[Rødrev]] finnes i stort antall over hele landet etter sterk vekst fra 1900, mens [[fjellrev]]en er sjelden etter å vært ganske vanlig i Nord-Norge og fjellstrøkene i sør. Mindre mårdyr som [[grevling]] og [[mår]] finnes mange steder i landet, [[mink]] har i Norge opphav i dyr rømt fra pelsdyrfarmer. [[Bever]] var omkring 1900 nesten utryddet og har senere fått en levedyktig bestand på Østlandet og Sørlandet. Svalbard og Jan Mayen har dyreliv som skiller seg klart fra hovedlandet.<ref name="Norge" /><ref name=":7">{{Kilde oppslagsverk|tittel=bever|oppslagsverk=Store norske leksikon|url=http://snl.no/bever|besøksdato=2018-05-10|etternavn=Frafjord|fornavn=Karl|dato=2017-11-14|språk=no}}</ref><ref name=":8">{{Kilde oppslagsverk|tittel=rådyr|oppslagsverk=Store norske leksikon|url=http://snl.no/r%C3%A5dyr|besøksdato=2018-05-10|etternavn=Østbye|fornavn=Eivind|dato=2018-03-14|språk=no}}</ref> Villsvin har etter år 2000 trukket over fra Sverige (der de finnes i stort antall) og er etablert i grensetraktene.<ref>{{Kilde avis|tittel=– Grunn til å bekymre seg over villsvin i Noreg|avis=forskning.no|url=https://forskning.no/dyreverden/2013/02/grunn-til-bekymre-seg-over-villsvin-i-noreg|besøksdato=2018-05-10|etternavn=|fornavn=|dato=28. februar 2013|side=|språk=nb|sitat=}}</ref> I saltvann forekommer i nord blant annet [[hvithval]], [[storkobbe]] og [[grønlandssel]], mens sør for Lofoten har dyrelivet i havet mindre arktisk preg.<ref name="Norge" /> [[Steinkobbe]] og [[nise]] finnes langs hele kysten. [[Spekkhogger]] er utbredt langs kysten mellom Lofoten og Stad.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=spekkhogger|oppslagsverk=Store norske leksikon|url=http://snl.no/spekkhogger|besøksdato=2018-05-10|dato=2014-09-28|språk=no}}</ref><ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=steinkobbe|oppslagsverk=Store norske leksikon|url=http://snl.no/steinkobbe|besøksdato=2018-05-10|dato=2014-09-19|språk=no}}</ref> [[Amfibier]] og [[krypdyr]] er vekselvarme og trives derfor ikke særlig i Norges klima. Norge har bar fem amfibier: To arter [[frosk]] (hvor vanlig frosk er utbredt over store deler av landet), [[padde]] og to lite utbredte arter [[Vannsalamander|vannsalamandre]]. Det finnes også fem arter krypdyr: vanlig [[firfisle]] er utbredte over store av landet, [[stålorm]] finnes noen steder, huggorm er utbredt og den eneste giftige slangen, [[buorm]] finnes i Sør-Norge, og [[slettsnok]] er sjelden.<ref>[[#Norge|''Norge'' (1971)]], s. 32.</ref> ===Fisk=== [[Fil:Salmo trutta Trout Aquarium Atlanterhavsparken Norway.jpg|miniatyr|[[Laks]] finnes både i saltvann og ferskvann {{byline|Hans-Petter Fjeld}}]] Fisk finnes over hele Norge, i ferskvann, innsjøer, elver og bekker, og i fjorder og kystfarvann. [[Laks]] og [[ørret]] er utbredte arter i ferskvann, mens [[røye]] er typisk for arktisk klima - disse tre artene dominerer i vassdragene med utløp til havet fra Stavanger til Finnmark. På Sørlandet og Østlandet finnes flere arter ferskvannsfisk blant annet [[harr]], [[sik]], [[abbor]] og [[lake]]. Disse artene krysser vanligvis ikke vannskillet og går ikke langt opp i dalene, med unntak av harr som har gått opp hele Gudbrandsdalslågen og over til Rauma og i Finnmark der disse har spredt seg fra Finland. [[Gjedde]] har trolig blitt innført av munker i katolsk tid. [[Brugde]], en haiart, og flere medlemmer av [[makrellfamilien]] er eksempel på fisk som gjester Norges kyst om sommeren.<ref name="Norge" /> Vanlig makrell blir høstet i betydelig mengde i Sør-Norge.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=makrell|oppslagsverk=Store norske leksikon|url=http://snl.no/makrell|besøksdato=2018-11-14|etternavn=Pethon|fornavn=Per|dato=2018-06-15|språk=no}}</ref> [[Torsk]] finnes i store mengder og fisket har siden vikingtiden eller tidligere vært sentralt i landets økonomi, særlig i form av det årlige [[Lofotfisket]].<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=torsk|oppslagsverk=Store norske leksikon|url=http://snl.no/torsk|besøksdato=2018-05-10|etternavn=Vøllestad|fornavn=Asbjørn|dato=2018-04-25|språk=no}}</ref> [[Lodde]] er en arktisk fisk trekker mot kysten av Finnmark i store mengder.<ref name="Norge" /> [[Sildefiske#Norsk sildefiske|Sildefisket]] har hatt stor økonomisk betydning langs kysten i vest, i enkelte perioder viktigere enn torskefisket.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=sildefiske|oppslagsverk=Store norske leksikon|url=http://snl.no/sildefiske|besøksdato=2018-11-14|dato=2018-03-09|språk=no}}</ref> ===Fugler=== [[Fil:Phylloscopus trochilus - Willow Warbler, Adana 2017-01-15 02-2.jpg|miniatyr|Løvsanger er Norges mest tallrike fugl. Foto fra [[Adana]], Tyrkia.]] {{se også|Liste over norske fugler}} Det er observert omkring 350 fuglearter i Norge, av disse ruger 170 arter regelmessig i landet og 130 tilhører ordenen [[spurvefugler]]. Blant spurvefuglene er det omkring 80 arter som regelmessig ruger i Norge. [[Kattuglen]] er den vanligste [[ugler|uglen]], ellers finnes blant annet [[snøugle]], [[perleugle]] og [[spurveugle]]. Blant [[alkefugler]] finnes seks arter etter at [[geirfuglen]] ble utryddet: Alkekonge og polarlomvi ruger på Svalbard, alke, lomvi, teist og lundefugl ruger på hovedlandet. Det er observert over 40 arter [[vadefugl]]er, hvor blant annet [[tjeld]] og [[strandsnipe]] er vanlig. Tretten arter [[falkefugler]] og [[haukefugler]] hekker i Norge, inkludert store fugler som [[havørn]] og [[kongeørn]].<ref name="Norge" /> [[Løvsanger]]en er trolig landets mest tallrike fugl med omkring 2 millioner hekkende par.<ref>{{Kilde www|url=http://www.birdlife.no/internasjonalt/nyheter/?id=288|tittel=Norsk Ornitologisk Forening - Bestandsovervåking av fugler ved Falsterbo|besøksdato=2018-11-14|verk=www.birdlife.no}}</ref> Kystområdenes varierte planteliv og et næringsrikt hav gjør at kysten har et særlig rik og sammensatt fugleliv.<ref name="ReferenceB"/> Dette er særlig tydelig på [[fuglefjell]]ene i Nord-Norge (for eksempel [[Lovunden]] og [[Røst]]) samt [[Runde]] på Vestlandet.<ref>[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 144.</ref> ==Samfunn== ===Riksgrensen=== {{se også|Norges riksgrense}} [[Fil:SwedishNorwegianBorderWW2.jpg|miniatyr|Norske flyktninger under [[andre verdenskrig]] ved [[grenserøys]] 82a]] Riksgrensen mot Sverige er {{formatnum:1630}} km og den lengste i Europa. Da grensen ble fastsatt i 1751 omfattet den også grensen mot Finland på rundt 736 km. Hovedlandet, Svalbard og Jan Mayen har grenser i havet mot Sverige, Danmark, Storbritannia (England, Skottland, [[Shetland]]), Island og Russland. Det er også maritime grenser mot [[Færøyene]] og [[Grønland]] som er under dansk jurisdiksjon.<ref>{{Kilde www|url=https://kartverket.no/til-lands/fakta-om-norge/riksgrenser|tittel=Riksgrenser|besøksdato=2021-12-07|språk=nn-NO|verk=Kartverket.no}}</ref> Riksgrensen mot Sverige fra og med Trøndelag og nordover følger stort sett [[vannskille]]t mellom [[Norskehavet]] og [[Østersjøen]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.yr.no/artikkel/vannskillet-som-forsvant-1.6143235|tittel=Vannskillet som forsvant|besøksdato=2022-01-03|dato=2008-07-17|fornavn=Signe Karin|etternavn=Hotvedt|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref> Grensen mot [[Det russiske keiserdømmet]] ble endelig fastsatt i 1826 og mot Sverige i 1751. [[Kjølen]] danner en naturlig grense og var før den tid akseptert som [[riksgrense]] sør for Ofoten eller Tysfjord. Fra [[Tysfjord]] og nordover/nordøstover var det ikke fastsatt grenser slik at svenske, russiske og norske/danske skatteoppkrevere opererte til dels i samme område. Under [[Gustav Vasa]] hevdet svenske myndigheter rett til skattlegging til Nordishavet mens norske/danske skatteoppkrevere opererte rundt hele kysten av [[Kolahalvøya]] til [[Kandalaksjabukta]]. Norsk/dansk myndighet over områdene øst til Varanger ble i stor grad anerkjent.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Fladby, Rolf | utgivelsesår = 1978 | tittel = Hvordan Nord-Norge ble styrt: nordnorsk administrasjonshistorie fra 1530-åra til 1660 | isbn = 8200017923 | utgivelsessted = Tromsø | forlag = Universitetsforlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014013006073 | side = }}</ref> Krigene mot Sverige tidlig på 1600-tallet førte ikke til grenseendring bortsett fra at Sverige etter [[Kalmarkrigen]] godtok Finnmark som norsk territorium og Sverige oppga med det krav på kystområdene. Fra 1612 stanset russiske skatteoppkreving vest for Varanger og det ble slutt på dansk/norsk skatteoppkreving på Kola. I «fellesdistriktene» på nordkalotten forsøkte de tre statene å befeste sin stilling ved utbygging av kirker og offentlig administrasjon. Blant annet fikk Sverige reist en kirke i Kautokeino i 1701, de russiske kirkene i [[Boris Gleb]] og i [[Neiden]] ble reist i 1565. Etter [[Hannibalfeiden]] 1643-1645 måtte Danmark/Norge avstå de tynt befolkede områdene [[Jemtland]] og [[Herjedalen]]. Etter [[Karl Gustav-krigene]] ble [[Båhuslen]] overtatt av Sverige.<ref>[[#Helle2013|Helle mfl (2013)]], s. 133</ref><ref name="sameland" /> I løpet av fredsperioden etter 1720 ble riksgrensen fastsatt på fredelig vis. Fredstraktaten fastsatte at grensekommissærer etter kort tid skulle reise nordover for å fastsette grensen i de uavklarte områdene i nord; bestemmelsen ble ikke oppfylt og en ny traktat av 1734 fastsatte det videre arbeidet med grensen. Embetsmenn på begge sider intervjuet innbyggerne om hvilke områder som var bebodd og brukt av henholdsvis svensker og nrodmenn. Fjellrygger og øde skoger dannet vanligvis en naturlig grense mellom norske og svenske bygder, mens den samiske befolkningen var delvis nomadisk og det var ofte uklart hvor grensen gikk. I indre Finnmark var det over et par hundre år praksis med fellesdistrikter. I løpet av 1742-1751 ble riksgrensen gått opp og nøye merket, særlig viktig var dette i Nord-Norge. [[Grensetraktaten av 1751]] førte grensen midt gjennom samebefolkningens kjerneområde: Flyttsamene fikk anledning til å bevege seg fritt som før, men de måtte være undersåtter av enten den danske eller den svenske kongen. Samenes rettigheter ble beskrevet i [[Lappekodisillen]] som et tillegg til grensetraktaten. Kontakten mellom fastlandet og de tidligere norske områdene i Nord-Atlanteren (Færøyene, Island og Grønland) tok seg opp fra rundt 1600 (handelen ble på 1700-tallet sentralisert til København). Ved [[Kieltraktaten]] ble Norge avstått til Sverige, mens øyene i Atlanterhavet forble del av Danmark.<ref>[[#Helle2013|Helle mfl (2013)]], s. 133</ref><ref name="sameland">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1989 | tittel = Grenser i Sameland | isbn = 8290036256 | utgivelsessted = Oslo | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012102208080 | side = }}</ref> Riksgrensen mellom Norge og Sverige/Finland er siden uendret.<ref>https://www.aftenposten.no/norge/i/naVmwB/grensen-ble-tegnet-for-250-aar-siden-fremdeles-er-den-uendret</ref> ===Folketall=== {{utdypende|Norges demografi}} {| class="wikitable" text-align:centre;" |+Områder ordnet etter folketall |- bgcolor="#ccccff" !Nr !Fylker !Tettsteder !Kommuner !Byer |- | align="center" |1 | align="center" |[[Akershus]] | align="center" |[[Oslo (tettsted)|Oslo]] | align="center" |[[Oslo]] | align="center" |[[Oslo]] |- | align="center" |2 | align="center" |[[Oslo]] | align="center" |[[Bergen (tettsted)|Bergen]] | align="center" |[[Bergen]] | align="center" |[[Bergen]] |- | align="center" |3 | align="center" |[[Vestland]] | align="center" |[[Stavanger/Sandnes]] | align="center" |[[Trondheim]] | align="center" |[[Trondheim]] |- | align="center" |4 | align="center" |[[Rogaland]] | align="center" |[[Trondheim]] | align="center" |[[Stavanger]] | align="center" |[[Stavanger]] |- | align="center" |5 | align="center" |[[Trøndelag]] | align="center" |[[Fredrikstad/Sarpsborg]] | align="center" |[[Bærum]] | align="center" |[[Kristiansand]] |- | align="center" |6 | align="center" |[[Innlandet]] | align="center" |[[Drammen (tettsted)|Drammen]] | align="center" |[[Kristiansand]] | align="center" |[[Fredrikstad]] |- | align="center" |7 | align="center" |[[Østfold]] | align="center" |[[Porsgrunn/Skien]] | align="center" |[[Drammen]] | align="center" |[[Sandnes]] |- | align="center" |8 | align="center" |[[Agder]] | align="center" |[[Kristiansand]] | align="center" |[[Asker]] | align="center" |[[Tromsø]] |- | align="center" |9 | align="center" |[[Buskerud]] | align="center" |[[Ålesund (tettsted)|Ålesund]] | align="center" |[[Lillestrøm]] | align="center" |[[Drammen]] |- | align="center" |10 | align="center" |[[Møre og Romsdal]] | align="center" |[[Tønsberg (tettsted)|Tønsberg]] | align="center" |[[Fredrikstad]] | align="center" |[[Sarpsborg]] |- | align="center" |11 | align="center" |[[Vestfold]] | align="center" |[[Moss (tettsted)|Moss]] | align="center" |[[Sandnes]] | align="center" |[[Skien]] |- | align="center" |12 | align="center" |[[Nordland]] | align="center" |[[Haugesund]] | align="center" |[[Tromsø]] | align="center" |[[Bodø]] |- | align="center" |13 | align="center" |[[Telemark]] | align="center" |[[Sandefjord]] | align="center" |[[Sandefjord]] | align="center" |[[Ålesund]] |- | align="center" |14 | align="center" |[[Troms]] | align="center" |[[Bodø]] | align="center" |[[Nordre Follo]] | align="center" |[[Sandefjord]] |- | align="center" |15 | align="center" |[[Finnmark]] | align="center" |[[Tromsø (tettsted)|Tromsø]] | align="center" |[[Sarpsborg]] | align="center" |[[Arendal]] |- | align="center" |16 | align="center" |- | align="center" |[[Arendal (tettsted)|Arendal]] | align="center" |[[Tønsberg]] | align="center" |[[Larvik]] |- | align="center" |17 | align="center" |- | align="center" |[[Hamar]] | align="center" |[[Skien]] | align="center" |[[Tønsberg]] |- | align="center" |18 | align="center" |- | align="center" |[[Halden]] | align="center" |[[Bodø]] | align="center" |[[Haugesund]] |- | align="center" |19 | align="center" |- | align="center" |[[Larvik]] | align="center" |[[Moss]] | align="center" |[[Porsgrunn]] |- | align="center" |20 | align="center" |- | align="center" |[[Askøy]] | align="center" |[[Ålesund]] | align="center" |[[Moss]] |- | align="center" | | align="center" |[[Norges fylker|''Norges fylker'']] | align="center" |''[[Liste over Norges største tettsteder|100 største tettsteder]]'' | align="center" |''[[Norges kommuner]]'' | align="center" |''[[Liste over norske byer|Norges 102 byer]]'' |} {| class="wikitable" text-align:centre;" |- bgcolor="#ccccff" !Nr !Distrikter !Byregioner !Øyer |- | align="center" |1 | align="center" |[[Oslo]] | align="center" |[[Stor-Osloregionen|Stor-Oslo]] | align="center" |[[Tromsøya]] |- | align="center" |2 | align="center" |[[Jæren]] | align="center" |[[Bergensregionen|Bergen]] | align="center" |[[Tunøya]] |- | align="center" |3 | align="center" |[[Bergen]] | align="center" |[[Stavangerregionen|Stavanger]] | align="center" |[[Hinnøya]] |- | align="center" |4 | align="center" |[[Romerike]] | align="center" |[[Trondheimsregionen|Trondheim]] | align="center" |[[Karmøy]] |- | align="center" |5 | align="center" |[[Vestfold]] | align="center" |[[Mjøsbyene]] | align="center" |[[Askøy]] |- | align="center" |6 | align="center" |[[Ytre Østfold]] | align="center" |[[Kristiansandregionen|Kristiansand]] | align="center" |[[Rolvsøy]] |- | align="center" |7 | align="center" |[[Trondheim]] | align="center" |[[Nedre Glomma]] | align="center" |[[Stord]] |- | align="center" |8 | align="center" |[[Drammensregionen|Drammen]] | align="center" |[[Tønsbergregionen|Tønsberg]] | align="center" |[[Nøtterøy]] |- | align="center" |9 | align="center" |[[Akershus Vestområdet|Akershus Vest]] | align="center" |[[Grenland]] | align="center" |[[Langøya (Vesterålen)|Langøya]] |- | align="center" |10 | align="center" |[[Sunnmøre]] | align="center" |[[Haugesundregionen|Haugesund]] | align="center" |[[Store Sotra]] |- | align="center" | | align="center" |[[Distrikter i Norge|''Norges 55 distrikter'']] | align="center" |''[[Byregioner i Norge|Norges 14 byregioner]]'' | align="center" |''[[Liste over øyer etter innbyggertall|30 mest folkerike øyer]]'' |- |} ====Innvandrere==== {{utdypende|Innvandrere i Norge}} I 2023 var det i Norge 877 227 personer født i utlandet av utenlandske foreldre. Oslo har størst andel innvandrere med 26 % av befolkningen, Innlandet har minst med 11 %. Blant kommunene hadde Gamvik 29 %, Båtsfjord 27 %, Træna 27 % og Sør-Varanger 15 % innvandrere.<ref>{{Kilde www|url=https://www.ssb.no/befolkning/innvandrere/statistikk/innvandrere-og-norskfodte-med-innvandrerforeldre|tittel=Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre|besøksdato=2023-07-02|dato=23. juni 2023|språk=nb|verk=SSB}}</ref> Troms og Finnmark har mange av kommunene med stor andel innvandrere. Rindal kommune i Trøndelag hadde 2 %.<ref name=":4">{{Kilde www|url=https://www.ssb.no/befolkning/innvandrere/artikler/innvandrerne-og-deres-barn--en-mangfoldig-gruppe|tittel=Innvandrerne og deres barn – en mangfoldig gruppe|besøksdato=2023-07-02|forfattere=Steinkellner, Alice m.fl.|dato=7. juni 2023|språk=nb|verk=SSB}}</ref> I Oslo hadde bydelene Stovner, Søndre Nordstrand og Alna over halvparten av befolkningen innvandrerbakgrunn (innvandrere og barn av innvandrere), over 37 % av innbyggerne i disse bydelene er født utenfor Norge (tall for 2022). Nordstrand, Vestre Aker og Nordre Aker hadde minst andel innvandrere på 16-18 % (dette gjaldt også i 2015). I 178 av Norges kommuner er innvandrere fra Polen den største gruppen.<ref>{{Kilde www|url=https://www.oslo.kommune.no/statistikk/befolkning/landbakgrunn/|tittel=Landbakgrunn - Befolkning|besøksdato=2023-07-02|dato=2014-12-10|språk=no|verk=Oslo kommune}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/innvandrere-pa-oslo-kartet|tittel=Innvandrere på Oslo-kartet|besøksdato=2023-07-02|dato=2015-10-14|språk=no|verk=ssb.no}}</ref><ref name=":4" /> ===Språk=== {{utdypende|Norske dialekter|Samiske språk}} Omkring 20.000-30.000 snakker [[samisk]] i Norge, hovedsakelig [[nordsamisk]] og de fleste i Troms og Finnmark.<ref>{{Kilde www|url=http://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/2003/1_2/Minoritetsspraak/|tittel=Minoritetsspråk og minoritetsspråkbrukere i Norge|besøksdato=2023-06-04|dato=2003|språk=nb|verk=Språkrådet}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/sapmi/sametinget-og-folkeregisteret-teller-samisktalende-i-norge_-men-fa-vet-at-de-skal-registrere-seg-1.15208323|tittel=Få vet at de kan registrere seg som samisktalende: – Dette har jeg ikke hørt om|besøksdato=2023-06-04|dato=2020-10-22|fornavn=Mette|etternavn=Ballovara|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/artikler-og-publikasjoner/statistikk-over-samiske-sprakbrukere-i-norge|tittel=Statistikk over samiske språkbrukere i Norge - En kartlegging av eksisterende datakilder og vurdering av fremgangsmåter for statistikk|besøksdato=2023-06-04|dato=2017-10-18|språk=no|verk=ssb.no}}</ref> Viktige skiller mellom [[norsk]]e dialekter er kjent fra 1100-tallet og er trolig eldre. I hovedsak deles de norske dialektene i to hovedgrupper: [[Østnorsk (dialektgruppe)|østnorsk]] (Østlandet, Trøndelag, Nordmøre og deler av Helgeland) og [[vestnorsk]] (Vestlandet til og med Molde, Sørlandet til Langesund, store deler av Nord-Norge), basert på [[jamvekt]]sregelen. Utbredelse av tykk l, eller [[retrofleks flapp]], følger nesten samme grense som jamvektsregelen. [[Langfjella]] og de andre store fjellene i Sør-Norge er en viktig dialektgrense mellom øst og vest. Fjellbygdene i Hallingdal, Valdres og Gudbrandsdalen har noen likhetstrekk med vestnorsk. Vest-Telemark regnes som vestnorsk. Målselv og Bardu har preg av østnorsk på grunn av innvandring på 1700-tallet. [[Palatalisering]] finnes fra Mjøsa og nordover, nord for [[Sognefjorden]], og er særlig utpreget i nordnorsk.<ref>[[#Norge1980|''Norge'' (1980)]], s. 156.</ref> ===Bosetning=== ====Hovedtrekk i moderne tid==== [[Fil:Norway population density per municipality in 2016-no.svg|miniatyr|Befolkningstetthet etter kommune, 2016. Kilde: [[Statistisk sentralbyrå]].<ref>https://www.ssb.no/statbank/</ref>]] Norge er at av de tynnest befolkede landene i Europa etter Island. De nordlige delene av Norge, Sverige og Finland er de tynnest befolkede regionene i EU/EØS med ned mot 2 innbyggere/km<sup>2</sup>.{{Sfn|Tothammer|1961}}<ref>{{Kilde www|url=https://ec.europa.eu/eurostat/web/products-eurostat-news/-/DDN-20200430-1|tittel=How closely do people live together in your region?|besøksdato=2021-03-02|språk=en-GB|verk=ec.europa.eu}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.ssb.no/a/aarbok/tab/tab-050.html|tittel=Statistisk årbok 2013, Tabell 50: Folkemengd, landareal og folketettleik, etter fylke|besøksdato=2021-03-02|verk=www.ssb.no}}</ref> Bortsett fra Russland har Norge fast bosetning lenger nord enn noe annet land.<ref name="geolex1982" /> Bosetningen i Norge er særlig knyttet til kysten. I Nord-Norge bor 9 av 10 mindre enn 4 km fra sjøen, ofte knyttet til [[strandflaten]], med en del bosetning langs skipsleia på Helgeland, i Lofoten/Vesterålen og Harstad-Tromsø. Særlig Finnmark har store folketomme områder. En del daler og flatbygdene på Østlandet (Hedmarken, Ringerike og Toten) er relativt tett bosett. Rundt Trondheimsfjorden er det relativt tett bosetting.<ref name="Sørbel1999">{{ Kilde bok | forfatter = Sørbel, Leif | utgivelsesår = 1999 | tittel = Geografi | isbn = 8205258767 | utgivelsessted = Oslo| forlag = Gyldendal undervisning | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010113005074 | side = }}</ref> Det geografiske tyngdepunkt i landets befolkning er på det sentrale Østlandet. Befolkningen er særlig konsentrert omkring Oslo og Oslofjorden.<ref name="geolex1982" /> På det sentrale østland ligger hovedstaden Oslo og tre tettsteder (Drammen, Porsgrunn-Skien og Fredrikstad-Sarpsborg) med befolkning omkring 100 000. Hver landsdel sin (uoffisielle) landsdelshovedstad: Kristiansand på Sørlandet, Bergen i vest, Trondheim i Trøndelag og Tromsø i Nord-Norge. Stavanger har utviklet seg stert som landets oljehovedstad. Disse byene og byområdene har alle en lang historie med sentrale funksjoner innen handel, administrasjon og kirke. <ref name="Nystad" />{{rp|160}} I 2018 bodde 82 % av innbyggerne i [[tettsted]]er, og 58 % bodde i tettsteder med minst {{formatnum:10000}} innbyggere. I Oslo fylke bodde 99 % av innbyggerne i et tettsted, i Hedmark fylke 58 %. Av landets kommuner var det i 2018 28 som ikke hadde noe tettsted etter SSBs definisjon. [[Tettstedet Oslo]] hadde i 2018 1 million innbyggere, noe som tilsvarer nær 19 % av landets befolkning.<ref>{{Kilde www|url=https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/over-1-million-innbyggere-i-oslo-tettsted|tittel=Over 1 million innbyggere i Oslo tettsted|besøksdato=2020-08-08|språk=no|verk=ssb.no}}</ref> Siden 1800 bor en stadig større andel av innbyggerne i byer og tettsteder. Det sentrale Østlandet med Oslo har fått en økende andel av befolkningen, mens Finnmarks, Opplands og Agders andel har gått ned.<ref>[[#Norge|''Norge'' (1971)]], s. 50–52.</ref> ====Urbanisering==== {{utdypende|Urbaniseringen av Norge}} Mer enn 84 % av befolkningen bor i byer og tettsteder. Det er særlig fra rundt år 1800 urbaniseringen har hatt betydning. Det var generell folkevekst på 1800-tallet og det var tendenser til overbefolkning i noen bygder.<ref name="Sørbel1999" /> Fra 1800 til 2000 ble bosetningen i Norge endret fra overveiende spredt (over 90 %) til overveiende tett (omtrent 75 %, Sverige hadde til sammenligning opp mot 80 %). I 1950 bodde halvparten av befolkningen i [[tettsted|byer og andre tettbygde]] områder. Folketallet på bygdene vokste til rundt 1950 samtidig som andelen av befolkningen gikk ned. Administrative grenser ([[Norges kommuner|kommuner]]) er bare delvis egnet til å skjelne mellom byer/tettsteder og spredtbygde områder. Skillet mellom [[landkommune]]r og bykommuner er uten rettslig betydning.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=by|url=http://snl.no/by|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2018-02-20|besøksdato=2020-06-02|språk=nb|fornavn=Geir|etternavn=Thorsnæs|sitat=Selv om bybegrepet i dag er blitt nokså uklart og bystatus nokså irrelevant, har likevel mange tettsteder sett seg tjent med å kalle seg «by».}}</ref><ref name="Nystad" />{{rp|134–136}} Etter 1994 er det ikke noe formelt skille mellom bykommune og [[landkommune]]. En del tidligere bykommuner som Molde og Tromsø er vidstrakte og bare en mindre del av kommunen har bypreg, mens for eksempel Oslo strekker den bymessige bebyggelsen seg langt inn i nabokommunene. Noen tidligere landkommuner for eksempel [[Kragerø]] og [[Mo i Rana]] har et bymessig sentrum.<ref name="Sørbel1999" /> [[Fil:269 C 88. Fra Bøler - no-nb digifoto 20150109 00040 bldsa PK02391 (cropped).jpg|miniatyr|Forstaden [[Bøler]] ble anlagt fra 1950-årene da folkeveksten i Oslo stanset opp samtidig som tettheten gikk ned i indre by.]] Etter [[andre verdenskrig]] har det pågått en jevn urbanisering og sentralisering av Norge der folkeveksten har skjedd i byer og sentrale strøk blant annet ved flytting. Tettstedenes andel økte fra 52 % i 1950 til 74 % i 1995. Det har også foregått en del flytting fra nord til sør i landet. Oslo/Akershus’ andel av befolkning har økt, mens mens det øvrige Østlandet og Nord-Norge gikk tilbake noen prosentpoeng. I landdistriktene skjedde i perioden en stor grad av lokal konsentrasjon mot mindre tettsteder og kommunesentra.<ref>[[#Norge|''Norge'' (1971)]], s. 50.</ref><ref name="Nystad" /> I mange tilfeller ligger en god del av den sammenhengende bymessige bebyggelsen i andre kommuner enn bykjernen.<ref name="Nystad" /> I byene har flyttestrømmen til dels gått motsatt vei - fra bykjernen til omliggende forstadsområder. Fra 1950 til 1995 var det nesten ikke folkevekst i [[Oslo kommune]], mens Akershus i samme periode nesten nådde igjen Oslo i folketall.<ref>[[#Norge|''Norge'' (1971)]], s. 50.</ref><ref name="Nystad" />{{rp|54–56}} Økende pendling fra bygdene til nærliggende byer og tettsteder innebærer en «skjult urbanisering» ved at bygdene fungerer som forsteder og villastrøk for byene.<ref name="Gjessing1984">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1984 | tittel = Utdrag fra Norges geografi | isbn = 8200070565 | utgivelsessted = Oslo| forlag = Universitetsforlaget | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012041008050 | forfatter=Gjessing, Just (red.) }}</ref> Primærnæringene fiske, jordbruk og skogbruk er geografisk spredt og knyttet til spredt bosetning, mens industri og tjenester ofte er punktlokalisert og knyttet til byer og tettere bosetning.<ref name="Sørbel1999" /> ====Byenes beliggenhet og utstrekning==== De fleste norske byene ligger ved kysten. De er i stor grad vokst frem i tilknytning til utenrikshandel og skipsfart. Bare to gruvebyer, Kongsberg og Røros, er innlandsbyer, ved siden av bispesetet Hamar som gikk tilbake etter reformasjonen.<ref name="byhistorie" />{{rp|33–48}} [[Tønsberg]] er en av landets eldste byer og lå sentralt i forhold til vannveiene til Østersjøen og til Nordsjøen. [[Bergen]] og [[Trondheim]] ligger stadig sentralt i hver sin landsdel, som de gjorde alt i tidlig middelalder.{{tr}} For eksempel var Tvedestrand var utskipingshavn for [[Næs Jernverk|Nes jernverk]]. Fra industrialiseringen har flere steder vokst frem som omlastingshavner. [[Narvik]] ble anlagt som utskipingshavn for [[jernmalm]] fra Nord-Sverige, [[Finneid]] for malm fra Sulitjelma.<ref name="nordisk" /> [[Fil:Skien-Porsgrunn.jpg|miniatyr|[[Konurbasjon]]en i [[Grenland]] med tettstedet [[Porsgrunn/Skien]] (Skien, Porsgrunn, [[Brevik]], [[Langesund]] og [[Stathelle]]). Fra Porsgrunn er det 8 km til Skien i nord og 12 km til sundet som skiller småbyene Brevik og Stathelle. Derfra er det 6 km videre til Langesund.]] På Sørlandskysten hadde skipsfart særlig betydning for sysselsetting og bosetting, med seilskutetiden på 1800-tallet som høydepunkt. Dampdrevne jernskip håndterte is mye bedre enn seilskutene slik at uthavnene Drøbak og Svelvik mistet sin betydning da Oslo og Drammen fikk helårs skipsforbindelse. Særlig Christiania/Oslo ble stimulert av utbygging av samferdselen på land (veier og jernbane) på siste halvdel av 1800-tallet. Jernbanen utvidet på 1800-tallet byenes oppland betydelig: [[Hovedbanen]] til Eidsvoll og [[Hamar-Grundsetbanen|Hamar-Elverum-banen]] (1862) knyttet store deler av det indre Østlandet til Christiania.<ref name="nordisk" /> Norge har få tydelige ''[[konurbasjon]]er'' der byspredning skjer ved at byer vokser sammen. Noen unntak er Stavanger-Sandnes, Lillstrøm-Oslo-Bærum-Asker, [[Grenland]], nedre Glomma ([[Fredrikstad/Sarpsborg]]) og omkring [[Drammenselva]]. Listen over de syv største norske byene har vært nesten uendret siden 1845.<ref name="Herstad">{{ Kilde bok | forfatter = Herstad, Eli Bentseng | utgivelsesår = 1995 | tittel = Geografi. Landskaper, ressurser, mennesker. | isbn = 8202146283 | utgivelsessted = Oslo| forlag = Cappelen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009102604078 | side = }}</ref><ref name="geolex1982" /><ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1992 | tittel = Nyere byhistorie i Norden: en seminarrapport | utgivelsessted = Tromsø | forlag = Institutt for samfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007101800055 | side = }}</ref>{{rp|26–28}} Byvekst blir blant annet drevet frem av at økende andel arbeidsplasser er innenfor tjenesteyting i byer. I form av bredden av funksjoner og tjenestetilbud er Oslo den klart mest sentrale i Norge, mens typisk regionsentra som Tromsø og Kristiansand er på et nivå under i sentralitet. Utbygging av samferdsel har ført til at mer handel foregår i kjøpesentre utenfor den opprinnelige bykjernen. Byspredning skjer blant annet ved byplanlegging og utbygging av samferdsel som gjør det mulig å bo i forsteder og i bygder lenger fra arbeidsplassen. Mange bykjerner er etterhvert nesten helt uten boliger og fastboende.<ref name="Herstad" /> Byene Halden, Fredrikstad, Drammen, Larvik, Trondheim og Skien vokste frem ved elvemunninger med adkomst til opplandet innenfor. Jernbane og veier endret betydningen av den opprinnelige lokaliseringsfordelen.<ref name="Nystad" /> Byer som Drammen (Bragernes), Halden og Larvik vokste frem rundt sagbruk og utskiping av trelast fra 1500-tallet av og fikk byprivilegier med rett til å handle med utlandet. Industrialisering fra rundt 1900 særlig knyttet til vannkraft skapte en del tettsteder dominert av en eller få store bedrifter, såkalte ensidige industristeder for eksempel Odda, Mo i Rana og Høyanger.<ref name="Herstad" /> Innenfor den enkelte by er det forskjeller i arealbruk, bosetning, innbyggernes inntekt og områdenes status. Dette er særlig tydelig i Oslo der forskjellene særlig går mellom øst (for eksempel [[Groruddalen]]) og vest (for eksempel [[Holmenkollen|Holmenkollåsen]]). Deler av Oslo ([[Grünerløkka]], [[Aker Brygge]]) har gjennomgått [[gentrifisering]] der tidligere arbeider- og industristrøk har blitt oppgradert og fått status som dyre og ettertraktede strøk. Lignende utvikling har skjedd med [[Bakklandet]] i Trondheim og [[Nordnes]] i Bergen.<ref name="Nystad" /> ====Historisk bakgrunn==== {{utdypende|Norges historie}} =====Riksgrensen før reformasjonen===== Mot slutten av [[middelalderen|høymiddealderen]] gikk riksgrensen mellom Norge og Sverige slik at Jemtland, Herjedalen og Båhuslen lå under den norske kronen. Kirkelig sognet Jemtland til Sverige og var lite integrert i norsk samfunnsliv. [[Skåne]], [[Gotland]] og [[Saaremaa]] (Ösel) tilhørte Danmark til midten av 1600-tallet. Riksgrensen hadde blitt presset sørover til [[Göta elv]] under [[Harald Sigurdsson]]. På 1200-tallet ble det slutt på den åpne striden om territoriell kontroll i Sør-Norge. Langs kysten av Finnmark/Kolahalvøya og i de indre områdene nord for Jemtland var grensene uavklart.<ref>[[#Helle2013|Helle mfl (2013)]], s. 55</ref> Island, Grønland og andre øyer i Atlanterhavet lå under Norge og [[Nidaros erkebispedømme]]. Til år 1241 gjorde danske konger seg så sterkt gjeldende rundt Oslofjorden at området til dels var dansk i perioden.<ref>{{Kilde www|url=https://www.norgeshistorie.no/kirkestat/1124-noregs-grenser-det-historiske-malebord.html|tittel=Noregs grenser: det historiske målebord - Norgeshistorie|besøksdato=2021-12-07|fornavn=Om|etternavn=Norgeshistorie|fornavn2=konservering og historie (IAKH) ved UiO|etternavn2=Institutt for arkeologi|språk=no|verk=www.norgeshistorie.no}}</ref> =====Forhistorisk tid===== [[Fil:Oeyer IMG 6929 Haug gaard.jpg|miniatyr|Gården Haug i [[Øyer]], Gudbrandsdalen.]] Norge har omkring {{formatnum:50000}} gårder med egne navn. Gårdsnavnene har holdt seg i lang tid, over {{formatnum:1000}} år, kanskje så mye som {{formatnum:2000}} år. Usammensatte landskapsnavn som Haug, Eid, Vik og Berg antas å være de eldste.<ref name="Lillehammer" /> Arkeologiske spor som [[gravhaug]]er tyder også på fast bosetning. For eksempel ble gravfeltet ved Svartelva i [[Løten]] brukt fra omkring år 0 til år 1000 da kristendommen tok over. De første bøndene brukte trolig store områder til innmark og utmark, og nye gårder ble trolig etablert med utgangspunkt i noen «modergårder».<ref name="Lillehammer">{{ Kilde bok | forfatter = Lillehammer, Arnvid | utgivelsesår = 1994 | tittel = Fra jeger til bonde: inntil 800 e.Kr | isbn = 8203220142 | isbn = 8203220290 | isbn = 8203220134 | isbn = 8203220282 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008013100089 | side = }} </ref>{{rp|159}} De største gravfeltene, de eldste arkeologiske funn og de eldste gårdsnavnene finnes der åkerjorden er rikest og romsligst.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Hagen, Anders (1921–2005) | utgivelsesår = 1962 | tittel = Forhistorisk tid og vikingtid | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007032801051 | side = 228}} </ref> Det er uklart om bosetningsutvidelsen i romertid, folkevandringstid og jernalder skyldes innvandring eller indre utvikling og folkevekst. Bøndene hadde både åker (der det ble dyrket korn) og husdyr som beitet i utmark, men det er usikkert hvilke av disse som var viktigst. Folkeveksten fra rundt år 200 førte til mer utnyttelse av utmarka blant annet i form av setrer i fjellet.<ref name="Lillehammer" />{{rp|163; 167}} =====Norsk ekspansjon nordover===== [[Fil:Finnmark - no-nb krt 00728.jpg|miniatyr|[[Willem Barents]] kart over Nord-Norge fra og med Lofoten ([[Moskstraumen]] er angitt nede til venstre).]] Rundt år 500 var det norsk bosetning til Malangsgapet. [[Malangen]] ble til rundt år 1400 regnet for grensen mellom Hålogaland og ''Finnmork''. Utover i vikingtiden og middelalderen pågikk det innvandring og bosetting av norskspråklige langs kysten nord for Malangen. I vikingtiden var det i tillegg enkelte norske bosettinger lenger nord og øst, også øst for Nordkapp.<ref name="stammer" /> Fjorder i Øst-Finnmark har navn på ''-anger'' som er et eldre norrønt navn for ''-fjord'' og som tyder på at området ble jevnlig besøkt av norrønttalende folk før ''-anger'' gikk ut av bruk. På Island er ''-fjord'' det vanlige.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1939 | tittel = Nordisk kultur: samlingsverk | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007011801001 | side = }}</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Stemshaug, Ola | utgivelsesår = 1976 | tittel = Namn i Noreg: ei innføring i norsk stadnamngransking | isbn = 8252105289 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Samlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014020406067 | side = }}</ref> Omkring år 1050 fantes det norske bosettinger på den ytre kysten av Vest-Finnmark, men de neste 200-300 år er det uklart om det var norsk bosetning øst for Tromsø. I [[Hansaforbundet|hansatiden]] ble bosettingen i nord og øst for Tromsø utviklet til store [[Fiskevær|vær]] spesialisert på kommersielt fiske. I det indre av Finnmark var det lenge ingen riksgrense og Kautokeino og Karasjok var norsk-svensk fellesområde med hovedsakelig svensk påvirkning. Grensen mot Finland ble fastsatt i 1751 og mot Russland i 1826.<ref name="stammer">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1968 | tittel = De Tre stammers møte i Finnmark | utgivelsessted = Tromsø | forlag = Universitetsforlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009030500003 | side = 16f}}</ref><ref>{{Kilde bok | forfatter = Niska, Gunnar | utgivelsesår = 1973 | tittel = Emner fra Finnmarks historie: lokalhistoriske emner i historiefaget ved Vadsø gymnas | utgivelsessted = Vadsø | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012051008066 | side = }}</ref> I de indre skog- og fjelltraktene langs den nåværende grensen mellom Norge og Sverige utnyttet samer ressursene helt ned til Hedmark.<ref name=":0" /> =====Bosetning og gårder i middelalderen===== {{se også|Høy- og senmiddelalder i Norge}} Ved gårddeling og nyrydding ble det før svartedauden stadig flere gårder i Norge. Bosetningen spredte seg til mer marginale jordbruksområder. Østlandet fikk mest befolkningsvekst mot høymiddelalderen. Langs kysten nord for [[Stad]] økte bosetningen trolig i takt med omfanget av fisket.<ref name=":0">[[#Helle2013|Helle mfl (2013)]], s. 64-65</ref> [[Fil:Bergen-13ème.jpg|miniatyr|Kartskisse over et antatt Bergen omkring år 1300. Bergen vokste frem rundt området [[Bryggen]] til Norges klart største by, noe den forble til etter 1814.]] Det er ingen manntall eller andre fortegnelser over befolkning og bosetning i middelalderen. Først i 1650 eller noe senere var folketallet på samme nivå som før [[svartedauden]].<ref name="Lunden" />{{rp|262–268 }} <ref>{{cite web|url=http://snl.no/Norsk_historie_fra_1130_til_1537 |title=Norsk historie fra 1130 til 1537 – Store norske leksikon |publisher=Snl.no |date= |accessdate=2013-10-19}}</ref><ref>{{cite web|url=http://snl.no/Norsk_historie_fra_reformasjonen_1536_til_1814 |title=Norsk historie fra reformasjonen 1536 til 1814 – Store norske leksikon |publisher=Snl.no |date= |accessdate=2013-10-19}}</ref> Etter svartedauden ble mange gårder og bosetninger forlatt og lagt øde, i de mest marginale jordbruksområdene ble opp mot 80 % av gårdene oppgitt. Steder som Skien, Veøy og Borgund (Ålesund) gikk ut av bruk som kjøpstader.<ref>Bjørkvik, Harald: ''Folketap og sammenbrudd 1350–1520''. Aschehougs Norgeshistorie. Oslo, 1996.</ref> Fra 1300 til 1660 skjedde en endring i næringsgrunnlaget slik at kystbygdene fikk en større andel av folketallet. De indre bygdene på Østlandet hadde relativt større befolkning i høymiddelalderen enn etter reformasjonen. I år 1660 var folketallet i Troms og Finnmark henholdsvis {{formatnum:6000}} og {{formatnum:3000}} (2 % av samlet folketall), i 1300 hadde disse områdene enda mindre andel av landets bosetning.<ref name="Lunden" />{{rp|262–268 }} =====Byenes fremvekst og utforming===== {{se også|Urbaniseringen av Norge}} Utviklingen av byene i Norge faller hovedsakelige i tre faser: Middelalderen, [[reformasjonen]] til 1850 og moderne byvekst ved industrialiseringen. Middelalderbyene er lite igjen av, bortsett fra gatemønsteret. De besto av tett trehusbebyggelse som ble offer for mange bybranner; i Bergen var det fem fra 1198 til 1702. De fleste norske byene oppsto etter 1500 og relativt sent sammenlignet med Vest-Europa ellers. De norske middelalderbyene var geistlige og administrative senter. Bergen var først bispesete og ble deretter senter for handel med fisk. Oslo, Bergen, Hamar, Stavanger og Nidaros ble bispeseter noe som stimulerte utviklingen i disse byene; kongen reiste kirker i [[Borg (by)|Borg]], [[Konghelle]] og Tønsberg. Byene som vokste frem etter 1500 var basert på internasjonale handel med fisk og trelast, ikke som handelssted for nærområdet. Halden, Moss, [[Bragernes]]/[[Strømsø]], Larvik, Risør, Arendal og Mandal begynte som [[Ladested|ladesteder]] med utskipningshavn for trelast. I Nord-Norge hadde ingen byer før etter 1789 da handelsprivilegiet for Bergen og Trondheim ble opphevet.<ref name="utdrag" />{{rp|202}} I middelalderen var det små handelssteder på [[Veøy]] i Romsdal, [[Kaupanger]] i Sogn, i [[Borgundkaupangen|Borgund]] på Sunnmøre, og [[Vågan]] i Lofoten. Urbanisering i Norge skjedde på få steder sammenlignet med nabolandene, bare 14 steder fremstår som byer før 1350.<ref>[[#Helle2013|Helle mfl (2013)]], s. 65</ref> Byene hadde fra middelalderen av enerett på å drive handel med varer produsert i omlandet. For eksempel omfattet Skiens omland Grenland, Numedal og Øvre Telemark, mens [[Veøy]] hadde handelsretter i [[Romsdal]]. I middelalderen bodde opp mot 5 % av Norges befolkning i byene mot 20 % i England og 10 % i Skottland.<ref>Iversen, F. (2016). Oslo får et omland. ''En aktivist for Middelalderbyen Oslo. Festskrift til Petter B. Molaug i andledning hans'', Novus forlag, s. 243-260.</ref> Ved utgangen av middelalderen hadde Norge 11 byer hvorav tre var i Båhuslen.<ref name="byhistorie" /><ref name="nordisk" /> I 1769 var det 21 byer i Norge og under 10 % av befolkningen bodde i tettsteder med flere enn 700 innbyggere; Bergen var klart størst med {{formatnum:14000}} innbyggere, Kongsberg, Kristiania og Trondheim hadde rundt {{formatnum:8000}}, mens ingen andre byer/tettsteder hadde over {{formatnum:5000}} innbyggere.<ref name="garnisonsby">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1991 | tittel = Den norske garnisonsbyen | utgivelsessted = Oslo | forlag = Institutt for forsvarsstudier | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007111300059 | side = }}</ref> I 1814 hadde Norge omkring 30 byer. I [[Enevelde|enevoldstiden]] var Christiania, Bergen, Trondheim og Kristiansand administrasjonsbyer for hvert sitt stift; med unntak av Kristiansand var dette også landets største og eldste byer. Disse fire samt Fredrikstad og Fredrikshald var [[garnison]]sbyer (vertskap for en fast stasjonert militær styrke) der særlig Fredrikstad var preget av det militære nærværet. [[Christian IV]] anla Kristiansand hovedsakelig av militære hensyn etter at keiseren okkuperte [[Jylland]].<ref name="garnisonsby" /><ref name="nordisk" /> Trelasteksport sjøveien var historisk hovednæring for alle byene øst for Lindesnes. Trelast medvirket til bydannelse i større grad enn fisk og mineraler/metaller fordi det ga flere arbeidsplasser på stedet. Historisk har Bergen og Trondheim vært de viktigste eksporthavnene for fisk, mens fiske og fiskehandel var relativt viktigere for mindre byer som Kristiansund, Farsund og Haugesund. Mindre tettsteder i form av [[fiskevær]] fantes i et stort antall fra Lindesnes og nordover.<ref name="garnisonsby" /><ref name="nordisk" /><ref name="byhistorie" />{{rp|33–45}} [[Fil:Søndre Trondhjems amt nr 4- Drontheim, 1681.jpg|miniatyr|[[Johan Caspar de Cicignon|Cicignons]] plan for Trondheim etter brannen i 1681, godkjent av kong Christian i København, 10. mai 1681.]] Den sterke folkeveksten i Christiania/Aker og Oslo 1850–1950 skjedde samtidig med industriveksten i byen. På det meste hadde byen en tredjedel av alle industriarbeidsplasser i Norge. Industrialiseringen skjedde ellers i gamle byer som Trondheim, Bergen, Stavanger, Skien/Porsgrunn og Drammen.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1992 | tittel = Nyere byhistorie i Norden: en seminarrapport | utgivelsessted = Tromsø | forlag = Institutt for samfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007101800055 | side = }}</ref> Ved overgang fra treskip med seil til dampdrevne jernskip ble Christiania en sjøfartsby hele året og verftene der spilte en viktig rolle. Stedsbundet næringsvirksomhet bidro til fremvekst av mindre tettsteder: Gruvedrift på [[Senja]], [[Ytterøya]] og i [[Kåfjord]] førte til dannelse av midlertidige tettbebyggelser, mens Kongsberg og Røros har bestått etter at gruvedriften ble innstilt. Meierier og annen industri knyttet til landbruket skapte mindre tettsteder som [[Bryne]]. Rundt den kraftkrevende industrien etablert fra rundt 1900 vokste det opp større tettsteder i tildels ubebodde områder for eksempel [[Rjukan]], [[Tyssedal]] og [[Høyanger]].<ref name="nordisk" /> Bergen ble tettbebygd fra middelalderen av og ble med konsentrasjonen av eksporten der til Norges i særstilling største by i flere hundre år.<ref name="Lunden" />{{rp|319–325}}<ref>[[#Helle2013|Helle mfl (2013)]], s. 65</ref> [[Magnus Lagabøtes bylov]] erstattet [[bjarkøyretten]] og regulerte fra 1276 bosetningen i Bergen, Oslo, Nidaros og Tunsberg.<ref>{{Kilde bok | forfatter = Keller, Karl-Fredrik | utgivelsesår = 1994 | tittel = Middelalderbyen i Oslo: en rekonstruksjon | isbn = 8291455007 | utgivelsessted = Oslo | forlag = William Dall, Prosjekthuset produksjon AS | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014111407513 | side = }} </ref><ref>{{Kilde bok | forfatter = Hartvedt, Gunnar Hagen | utgivelsesår = 1999 | tittel = Bergen byleksikon | isbn = 8257310360 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Kunnskapsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008090104084 | side = }} </ref><ref name="Bratberg">{{Kilde bok | forfatter = Bratberg, Terje T.V. | utgivelsesår = 1996 | tittel = Trondheim byleksikon | isbn = 8257306428 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Kunnskapsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008080104041 | side = }} </ref><ref name="Lunden" />{{rp|319–325}}[[Fil:Kart over Kristiania (73), 1886.jpg|miniatyr|Kristiania i 1886 innenfor grensen mot [[Aker]], med [[Gamlebyen (Oslo)|gamle Oslo]] (overført fra Aker i 1878) nede til høyre.]] Byloven og utfyllende bestemmelser fastsatte ofte hvor i byen forskjellige varer kunne omsettes og hvor forskjellige håndverkere skulle holde til.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1986 | tittel = Kjøpstad og rikssentrum | isbn = 8290289200 | utgivelsessted = [Bergen] | forlag = Bryggens museum | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011102808046 | side = }} </ref><ref name="Bratberg" /> Byloven forsøkte også å regulere tilstrømming av folk til byen. I bygårdene kunne det var husdyrhold med blant griser og kyr, mens beite og åker fantes i byens [[takmark]]. Mye av bebyggelsen i middelalderens Oslo, Trondheim og Tønsberg lignet på de avlange gårdene som er bevart på [[Bryggen i Bergen]]. Tomtegrensene i Oslo ser ut til å ha bestått i mange hundre år, i Bergen helt fra middelalderen til moderne tid.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Schia, Erik | utgivelsesår = 1991 | tittel = Oslo innerst i Viken: liv og virke i middelalderbyen | isbn = 8203165125 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007081600054 | side = }} </ref> Etter at gamle Oslo brant ned i 1624 bestemt kongen at en ny by, [[Christiania]], skulle anlegges med rettvinklet gatemønster.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Oslo – historie|url=http://snl.no/Oslo_-_historie|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2018-08-03|besøksdato=2020-06-06|språk=nb|fornavn=Tor Fr|etternavn=Rasmussen}}</ref> Kristiansand ble anlagt i 1641 på kongens befaling og fikk fra begynnelsen et planmessig rettvinklet gatemønster i [[Kvadraturen (Kristiansand)|kvadraturen]]. Gamlebyen i Fredrikstad ble også anlagt med et rektangulært gatemønster på 1600-tallet. Andre byer hadde et mer selvgrodd preg.<ref name="Nystad" />{{rp|156}} Trondheim fikk et regulert gatemønster med brede og rette hovedgater etter brannen i 1681.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Trondheim|url=http://snl.no/Trondheim|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2020-05-10|besøksdato=2020-06-06|språk=nb|fornavn=Knut A.|etternavn=Rosvold}}</ref><ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Johan Caspar De Cicignon|url=http://nbl.snl.no/Johan_Caspar_De_Cicignon|oppslagsverk=Norsk biografisk leksikon|dato=2020-02-25|besøksdato=2020-06-06|språk=nb|fornavn=Rolf|etternavn=Grankvist}}</ref> Kjøpstedene, ladestedene og uthavnene som ble etablert etter 1500 var basert på fjernhandel (fisk og trelast til utlandet) og ikke handel med omlandet. Halden, Moss, Bragernes/Strømsø, Larvik, Risør, Mandal og Arendal var basert på utskiping av trelast. Bergverk ga opphav til byene Kongsberg og Røros.<ref name="utdrag" />{{rp|202}} =====Emigrasjon===== ''Se også: [[Norsk emigrasjon til USA]].'' Utvandringen til Amerika på 1800-tallet preget demografien i Norge lenge etter utvandringstoppen. Utvandringen foregikk særlig i perioden [[1825]]-[[1920]]; den begynte på landsbygda og fortsatte fra byene. Omtrent {{formatnum:800000}} nordmenn utvandret til Amerika. Noen distrikter og bygder ble særlig berør av utvandringen, spesielt de indre fjordbygdene på [[Vestlandet]], som [[Luster]] og Lærdal, og øvre fjellbygder på [[Østlandet]], som Valdres, Hallingdal og [[Gudbrandsdalen]]. Fra Gudbrandsdalen var det i årene 1866-1900 så stor utvandring at folketallet falt med 15 til 20 % tross høy fødselstall. I 1970 lå bygdene i [[Lesja]], Lom og Skjåk fortsatt under folketallet i 1865. Mange marginale gårder og boplasser Gudbrandsdalen ble nedlagt samtidig med fallet i folketallet.<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012071205032|tittel=Nybyggere i nord|forlag=Tromsø museum|utgivelsessted=xx#|side=|utgivelsesår=1988}}</ref><ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007061101043|tittel=Frå Venabygd til Texas|forfatter=Hovdhaugen, Einar|forlag=Samlaget|isbn=8252104886|side=|utgivelsesår=1975}}</ref><ref name="amerika">{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017011148064|tittel=Gudbrandsdal og Amerika|forlag=Dølaringen boklag|isbn=8290072058|side=|utgivelsesår=1975}}</ref>{{Sfn|Ramberg|1974|s=131}} Etter hvert ble det like stor utvandring fra byene som fra bygdene. =====Bygdene før og etter utskiftingen===== [[Fil:Ugland1-j.jpg|miniatyr|Utksiftingskart for gården Ugland i Grimstad med [[teigblanding]]en inntegnet.]] Jordleie var utbredt fra middelalderen av. Stadig oppdeling av gårder og åkrer førte til den dyrkede jorda etter hvert besto av mange små teiger. Med den tids driftsmåter var ikke dette noen særlig ulempe.<ref>[[#Norge|''Norge'' (1971)]], s. 63.</ref> [[Utskifting|Utskiftingene]] på 1800-tallet omorganiserte jorden til større sammenhengende teiger. Utskifting innebærer sammenslåing og ny grenser landbrukseiendommer for å få mer praktiske ordning av jorden. Dette skjedde etter utskiftingsloven av 1857 og det enkelte gårdsbruk ble ofte liggende hver for seg omgitt av sin egen jord (enkeltgårdsbebyggelse). Før utskiftingen var enkelgårdsbebyggelse vanligst på Østlandet og til dels de indre bygdene i Trøndelag. På Vestlandet, Sørlandet og i Nord-Norge var det vanlig med [[klyngetun]] der husene til alle gårdsbruk i grenden var samlet i ett tun. I selve klyngebebyggelsen kunne byggene være oppstilte tilsynelatende tilfeldig i forhold til hverandre (vanlig på Vestlandet) eller ordnet i rekker (vanligere på Sørlandet og Nordmøre). Enkeltgårdene i Trøndelag og på Østlandet har ofte gårdsbyggene ordnet i firkant rundt et tun.<ref name=":3">{{Kilde oppslagsverk|tittel=utskiftning|url=https://snl.no/utskiftning|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2023-01-25|besøksdato=2023-07-01|språk=no}}</ref><ref name="utdrag" /> I områder med slike klyngebebyggelse var jorden ofte delt i smale teiger der brukene hadde åkrer om hverandre ([[teigblanding]]), mens utmarken som regel var sameie. <ref name=":3" /><ref name="utdrag">{{Kilde bok | utgivelsesår = 1984 | tittel = Utdrag fra Norges geografi | isbn = 8200070565 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012041008050 | side = }} </ref> I første del av 1900-tallet økte antallet små bruk (under 50 dekar), mens antallet store bruk (over 200 dekar) gikk ned. Fra 1950 snudde denne trenden og størrelsen på gårdsbrukene gikk opp.<ref>[[#Norge|''Norge'' (1971)]], s. 63.</ref> ===Arealer til jord- og skogbruk=== {{se også|Norges klima|Norges skoger|Norsk landbruk}} Mest dyrket jord er i lavlandet på det sentrale Østlandet (inkludert områder rundt Mjøsa) samt i dalene på Østlandet, på Jæren og rundt Trondheimsfjorden. De mest tettbefolkede områdene har også største folketetthet og det er lite forskjell mellom landsdelen i dyrket areal per innbygger.<ref name="utdrag" />{{rp|209}} Norge har mye mindre løsavleiringer enn de store jordbrukslandene. I noen sentrale jordbruksområde (rundt Trondheimsfjorden og Oslofjorden og i Drammensdalen) i Norge er det marin leire som er næringsrik, men tung. Jæren har mye løsmasser og er et relativt viktig jordbruksområde. På Hedemarken, Hadeland, og Toten er det løs forvitringsjord av skifer som gir god åker. Forholdene for korndyrking er relativt gode i Norge, men kort sommer med tørr forsommer og ofte fuktig i skuronna er lite gunstig. De indre fjordstrøkene på Vestlandet er velegnet for fruktdyrking. På Vestlandet er det gode forhold for gressdyrking.<ref>[[#Norge|''Norge'' (1971)]], s. 69.</ref> Mesteparten av skogen i Norge er eid av privatpersoner for en stor del knyttet til gårdsbruk. Det offentlige og sameier eier en del skog, bedrifter en liten andel. Den produktive barskogen finnes for en stor del på det indre Østlandet samt i Trøndelag og Agder. På Vestlandet og nord for Saltfjellet er det relativt mindre produktiv barskog.<ref>[[#Norge|''Norge'' (1971)]], s. 72–74.</ref> Tre fjerdedeler av skogarealet er eid av enkeltpersoner hovedsakelig som en del av gårdsbruk, og [[sameie]]r eier 9 %. Staten eier omkring 10 % og foretak 6 % (tall for 1980).<ref>[[#Norge1980|''Norge'' (1980)]], s. 36.</ref> Antall døgngrader over 6°C brukes som mål hvor gunstig klimaet er for varmekjære vekster. Rundt Oslofjorden, på Ringerike, i nedre Telemark og på Sørlandskysten er denne på 1200 døgngrader. Lavlandet rundt Mjøsa og fjordstrøkene på Vestlandet ligger på {{formatnum:1000}} til {{formatnum:1200}}. Lavlandet rundt Trondheimsfjorden og østlandsdalene under 300 m.o.h. ligger på 850 døgngrader og har gode forhold for dyrking av bygg og havre. Mens områdene på Vestland og i Agder med like høye tall har lite korndyrking på grunn av regn i høste- og modningssesongen. Kystrekene på Vestlandet og i Agder har lengre vekstsesong enn andre landsdeler noe som gir godt grunnlag for gress og beite samt dyrking av grønnsaker og tidligpoteter. Store lokale klimaforskjeller gjør det vanskelig å trekke generelle dyrkingsgrenser. For eksempel kan det i høytliggende daler på Østlandet være umulig å dyrke korn eller poteter i dalbunnen på 500 meter over havet på grunn av tidlig frost, mens den solvendte lien ovenfor på 700 meter kan være frostfritt. På Låg-Jæren og andre kystflater på Vestlandet gjør vind fruktdyrking og skogsdrift umulig, mens åkervekster trives. Regn er et klart mindre problem for fruktdyrking enn for korndyrking. Fruktdyrking var i 1969 konsentrert i Ringerike, Lier, nedre Telemark, indre Hardanger, Sogn og andre indre fjordstrøk. Korndyrking var i 1969 konsentrert på Østlandet fra og med Mjøsa og sørover.<ref name="utdrag" />{{rp|206; 219}} ===Industri og mineralutvinning=== [[Fil:Fauske marble.jpg|miniatyr|[[Marmor]] fra [[Fauske]].]] {{se også|Industrialiseringen i Norge|Norsk bergindustrihistorie|Norges petroleumshistorie}} Geografisk fordeling av industrien er særlig knyttet til forekomst av naturressurser. De eldste industriene er trelast og bergverk.{{Sfn|Klunde|1968|s=85}}<ref>[[#Norge|''Norge'' (1971)]], s. 82.</ref> ==== Kobber ==== De første kobberverkene av betydning var Kvikne (1632), Røros og Løkken (1652), senere Folldal (1741) og Kåfjord i Alta (1825). Det er mest industri rundt Oslofjorden, på deler av Vestlandet og i Trøndelag. Dette har opphav i den tidlige industrialiseringen da sagbrukene brukte de store elvene til fløting og [[vannkraft]] til saging.{{Sfn|Klunde|1968|s=85}} ==== Jernmalm ==== Nord-Norge er landsdelen med største forekomst av [[jernmalm]], blant annet i [[Dunderlandsdalen]] og i [[Sør-Varanger]].{{Sfn|Klunde|1968|s=85}} Det første jernverket i landet var [[Fossum Jernverk|Fossum verk]] ved Skien etablert i 1542. Jernmalmforekomstene omkring [[Arendalsfeltet|Arendal]] ble oppdaget allerede på 1500-tallet og la grunnlag for stor gruvevirksomhet i området gjennom 300 år. Malmen fra Arendel ble skipet til jernverk lenger øst, bl.a. i [[Næs jernverk]] i Tvedestrand, [[Fritzøe jernverk|Larvik]], [[Moss jernverk|Moss]], [[Ulefoss jernverk|Ulefoss]], [[Eidsfoss jernverk|Eidsfoss]], [[Hokksund]] og [[Bærum jernverk|Bærum]]. Produksjonen var basert på fyrsetting i gruvene og trekull i masovnene. Lokaliseringsfaktorene for disse jernverkene var, foruten tilgang på malm, helst med vannvei-transport, fossekraft og trekull. På det meste var 18 jernverk i drift blant annet Fossum, Bærum, Eidsvold og Froland. Mange av jernverkene ble nedlagt fra 1850-årene, noen ble omgjort til jernstøperier.<ref>Molden Gunnar, Simonsen, Jan Henrik: ''Jerngruvedrift i Arendalsfeltet'', Økomuseum Skagerak 1994 ISBN 8291342040</ref><ref name=":2" /> ==== Andre mineraler ==== I [[Sulitjelma]] er det forekomst av [[svovelkis]]. I Korgen er det bly- og sinkholdig svovelkis.{{Sfn|Klunde|1968|s=88}} På [[Hjerkinn]] har det vært drevet utvinning av [[svovelkis]]. Jomafjell, Grong og Skorovass har forekomster av svovelkis.{{Sfn|Klunde|1968|s=85}} På Senja grafitt, det er [[marmor]]brudd i Fauske og gammel [[skifer]]utvinning i Alta.{{Sfn|Klunde|1968|s=88}} På Rausand ved Molde og Malm i Fosdalen er det jernmalmforekomst.{{Sfn|Klunde|1968|s=85}} [[Steinindustrien på Eide, Nordmøre|Eide på Nordmøre]] har siden rundt 1900 dominert markedet for gravstein og momunenter i Norge. I samme område utvinnes kalkmasse til industriell bruk.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Trønnes, Reidar | utgivelsesår = 1994 | tittel = Marmorforekomster i Midt-Norge: geologi, isotopgeokjemi og industrimineralpotensiale | utgivelsessted = Trondheim | forlag = Norges geologiske undersøkelse | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015070109105 | side = }}</ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Alnæs, Lisbeth | utgivelsesår = 1990 | tittel = Industrimineraler og naturstein =: Industrial minerals and natural stones | isbn = 8290408188 | utgivelsessted = [Hønefoss] | forlag = Norges geografiske oppmåling | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009082500042 | side = }}</ref> Det finnes drivverdig [[Titan (grunnstoff)|titanmalm]] i [[Sogndal (Rogaland)|Sogndal]] i [[Dalane]]. Ellers på Vestlandet har bergverk relativt liten betydning.{{Sfn|Klunde|1968|s=80}} Egersundfeltet er Europas største forekomst av titan. Molybden har vært utvunnet i [[Knaben|Knaben Gruber]] i [[Kvinesdal]].<ref name=":2" /> Nikkel ble første gang funnet i [[Espedalen]] i 1845 og på 1870-tallet var 40 gruver og 7 smeltehytter i drifte flere steder i landet, størst var Flaat Gruve i [[Evje]].<ref name=":2">[[#Norge|''Norge'' (1971)]], s. 82.</ref> ==== Annen industri ==== Industrien i Sogn og Fjordane har vært konsentrert om metallverkene i Årdal, Høyanger og Svelgen, samt en del bedrifter knyttet til foredling av fisk og frukt. På Sunnmøre (blant annet møbler) og i Romsdal (blant annet bekledning) har industrien vært konsentrert i såkalte bygdebyer som [[Sykkylven]] og [[Åndalsnes]] og ofte ikke vært basert på naturlig forekommende lokale råvarer; mens kysten og øyene har vært preget av fiske og tilknyttet industri som fiskeforedling og utrustning.{{Sfn|Klunde|1968|s=82}} Bergensområdet har hatt en av landets største tekstilindustrier blant annet basert på tilgang til vannkraft. Skipsverft, fiske og fiskeforedling har vært viktige bransjer i Bergen med omegn.{{Sfn|Klunde|1968|s=80}} ==== Vannkraft ==== Med innføring av elektrisitet ble vannkraftverkene en enda viktigere lokaliseringsfaktor for industri og det ble bygget opp store bedrifter og skapt nye industristeder blant annet Rjukan, Notodden, Odda, Eydehavn, Svelgen, Sunndalsøra, Mo i Rana og Glomfjord. Oslo var i 1970 en industriby med 17 % av all industrisysselsetting i Norge og 20 % av produksjonen målt i kroner.<ref>[[#Norge|''Norge'' (1971)]], s. 81–86.</ref> I Trøndelag har industrien vært konsentrert om Trondheim.{{Sfn|Klunde|1968|s=85}} Spesielt for Vestlandet og Nordland er at elektrisk strøm fra vannkraft av naturgitte grunner typisk produseres i sjøkanten hvor det er enkel adkomst for lasteskip og lett å anlegge gode havner. Dette har dannet grunnlag for kraftkrevende industri (metall og gjødsel) blant annet i Tyssedal, Odda, Sauda, Årdal, [[Sunndal]], Sauda, [[Ålvik]] og på [[Husnes]]. Industrien på Vestlandet som helhet er variert og knyttet blant annet til foredling av fisk og bygging og utrustning av båter.{{Sfn|Klunde|1968|s=80}} Nedbør og høydeforskjeller gjør Nordland og Troms godt egnet til vannkraft.{{Sfn|Klunde|1968|s=88}} ===Samferdsel=== [[File:Jebanen.png|thumb|Jernbanestrekninger i Norge, 2011.]] {{se også|Transport i Norge|Jernbane i Norge|Veier i Norge}} Vei og jernbane gjennom landsdelene følger stort sett dalførene og transporten mellom Østlandet og Trøndelag/Vestlandet går gjennom et fåtall til dels krevende fjelloverganger. For eksempel [[Dovrebanen]] og [[Bergensbanen]] går over høyfjellsplatå. Noen fjelloverganger er vanskelig å holde åpne om vinteren og noen er helt stengt.<ref name="Axelsen" /> De store fjordene på Vestlandet fryser stort sett ikke til om vinteren og er gode havner og ferdselsårer hele året.<ref name="delta" /> ==Landområder== {| class="wikitable" !Nr !Øyer ([[Liste over norske øyer|liste]])<ref>{{Kilde www|url=http://kartverket.no/kunnskap/Fakta-om-Norge/Storste-oy/Tabell/|tittel=100 største øyene i Norge|besøksdato=2020-08-07|dato=2013-02-12|språk=nb|verk=Kartverket}}</ref><sup>A</sup> !Fjell ([[Liste over norske fjell|liste]]) !Nasjonalparker ([[Liste over nasjonalparker i Norge|liste]]) |- | 1 | [[Hinnøya]] | [[Galdhøpiggen]] | [[Hardangervidda nasjonalpark|Hardangervidda]] |- | 2 | [[Senja]] | [[Glittertinden]] | [[Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark|Saltfjellet-Svartisen]] |- | 3 | [[Langøya (Vesterålen)|Langøya]] | [[Store Skagastølstind]] | [[Reinheimen nasjonalpark|Reinheimen]] |- | 4 | [[Sørøya (Finnmark)|Sørøya]] | [[Store Styggedalstind]] | [[Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark|Blåfjella-Skjækerfjella]] |- | 5 | [[Kvaløya]] | [[Skardstinden|Skardstiden]] | [[Varangerhalvøya nasjonalpark|Varangerhalvøya]] |- | 6 | [[Ringvassøya]] | [[Veslpiggen]] | [[Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark|Dovrefjell-Sunndalsfjella]] |- | 7 | [[Seiland]] | [[Surtningssue]] | [[Breheimen nasjonalpark|Breheimen]] |- | 8 | [[Hitra (øy)|Hitra]] | [[Store Memurutinden]] | [[Børgefjell nasjonalpark|Børgefjell]] |- | 9 | [[Austvågøy]] | [[Gjertvasstind]] | [[Anárjohka nasjonalpark|Anárjohka]] |- | 10 | [[Andøya]] | [[Sentraltind]] | [[Jostedalsbreen nasjonalpark|Jostedalsbreen]] |} <sup>A</sup><small>Ikke medregnet Svalbard der [[Spitsbergen]], [[Nordaustlandet]] og [[Edgeøya]] er større enn øyene ved Norges hovedland.</small> ==Se også== * [[Landskap]] * [[Norges kulturlandskap]] * [[Distrikter i Norge]] * [[Norges klima]] * [[Liste over nasjonalparker i Norge]] * [[Liste over norske geografiske ytterpunkter]] ==Referanser== <references> <ref name="byhistorie">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 2000 | tittel = Norsk byhistorie - tid for syntese? | isbn = 8277650310 | utgivelsessted = Trondheim | forlag = Historisk institutt, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet NTNU | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015060808080 | side = }}</ref> <ref name="geolex1982">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1982 | tittel = Geografisk leksikon | isbn = 8202044499 | utgivelsessted = Oslo| forlag = Cappelen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060900083 | side = }}</ref> <ref name="Lunden">{{ Kilde bok | forfatter = Lunden, Kåre | utgivelsesår = 1995 | tittel = Norge under Sverreætten: 1177-1319 : høymiddelalder | isbn = 8202153174 | isbn = 8202153336 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015052808030 | side =}}</ref> <ref name="nordisk">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1977 | tittel = Urbaniseringsprosessen i Norden: det XVII. nordiske historikermøte, Trondheim 1977 | isbn = 8200016668 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007072301045 | side = }}</ref> <ref name="Norge">Holmesland, Arthur m.fl.: ''Norge'', Oslo: Aschehoug, 1973.</ref> <ref name="Nystad">{{ Kilde bok | forfatter = Nystad, Jens Fredrik | utgivelsesår = 1997 | tittel = Samfunnsgeografi | isbn = 8205228906 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009120904047}} </ref> <ref name="vg">[http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10016013 Statens kartverk / TV2 / VG.no :] ''Norskekysten er 18.000 kilometer lengre enn hva man tidligere har antatt, viser nye målinger fra Statens kartverk. Ifølge de nye målingene er kystlinjen vår nå [2011] 103.000 kilometer lang, melder TV 2. Tidligere har det offisielle tallet vært 85.000 kilometer''.</ref> <ref name="SSB1983">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1983 | tittel = Miljøstatistikk 1983: naturressurser og forurensinger = Environmental statistics 1983 : natural resources and pollution = Environmental statistics 1983 : natural resources and | isbn = 8253719361 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Statistisk sentralbyrå : I kommisjon hos Aschehoug og Universitetsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013070905157 | side = }} </ref> <ref name="SSB2017c">{{Kilde avis|tittel=Arealbruk og arealressurser|avis=ssb.no|url=https://www.ssb.no/natur-og-miljo/statistikker/arealstat|besøksdato=2018-11-14|etternavn=|fornavn=|dato=2018-07-02|side=|språk=nb-NO|sitat=}}</ref> <ref name="SSB2017a">{{Kilde avis|tittel=Skog, fjell og vidde dominerer|avis=ssb.no|url=https://www.ssb.no/natur-og-miljo/artikler-og-publikasjoner/skog-fjell-og-vidde-dominerer|besøksdato=2017-11-27|etternavn=|fornavn=|dato=4. september 2017|side=|språk=nb-NO|sitat=}}</ref> <ref name="Werenskiold">{{ Kilde bok | forfatter = Werenskiold, Werner | utgivelsesår = 1927 | tittel = Norges geografi | utgivelsessted = Oslo | forlag = Brøgger | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015100906040 | side = }} </ref> <ref name="Wold">{{ Kilde bok | forfatter = Wold, Knut | utgivelsesår = 1992 | tittel = Vann, snø og is =: Water, snow and ice | isbn = 8290408218 | utgivelsessted = Hønefoss | forlag = Norges geografiske oppmåling | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010113006033 | side = }}</ref> <ref name="Økland1998">{{ Kilde bok | forfatter = Økland, Jan | utgivelsesår = 1998 | tittel = Vann og vassdrag | isbn = 8241201613 | utgivelsessted = no | forlag = Vett & viten | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010021500081 | side = }}</ref> </references> == Litteratur == *{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1999 | forfatter=Dokken, Øyvind|tittel = Geografi: landskap, ressursar, menneske, miljø | isbn = 8202173078 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010113005045 | ref= {{SfnRef|Dokken1999}} }} *{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1978 | tittel = Norsk naturleksikon | isbn = 8270100757 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Det Beste | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016060948066 | ref=Naturleksikon }} *{{ Kilde bok |forfatter = Holmesland, Arthur|utgivelsesår = 1971 | tittel = Norge | isbn = 8203059910 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007072000048 | ref=Norge }} *{{ Kilde bok |forfatter = Helle, Knut mfl|utgivelsesår = 2013| tittel = Grunnbok i Norges historie. Fra vikingtid til våre dager| isbn = 9788215017143| utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforlaget| ref=Helle2013}} *{{ Kilde bok | forfatter = Gjessing, Just | utgivelsesår = 1978 | tittel = Norges landformer | isbn = 8200017729 | forlag = Universitetsforlaget | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060204075 | ref={{SfnRef|Gjessing1978}} }} *{{ Kilde bok | forfatter = Klunde, Trygve | utgivelsesår = 1968 | tittel = Vi og vårt land: trekk av Norges økonomiske geografi | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007051401064 | ref= {{SfnRef|Klunde1968}}}} *{{ Kilde bok | forfatter = Tothammer, Abraham G. | utgivelsesår = 1961 | tittel = Økonomisk geografi | utgivelsessted = Oslo | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007043001095 | ref= {{SfnRef|Tothammer1961}} }} * {{ Kilde bok | utgivelsesår = 1980 | tittel = Norge: styresett, naturforhold, befolkning, næringsliv, kulturliv, historie m.m | isbn = 8257301558 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Kunnskapsforlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007070501014 | ref=Norge1980 }} *{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1980 | tittel = Norge. Styresett, naturforhold, befolkning, næringsliv, kulturliv, historie m.m | isbn = 8257301558 | forlag = Kunnskapsforl. | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007070501014 | forfatter=Olaf Kortner, [[Preben Munthe]] og Egil Tveterås|ref={{SfnRef|Kortner1980}} }} *{{ Kilde bok | forfatter = Trømborg, Dagfinn | utgivelsesår = 1992 | tittel = Skuret, værbitt- landformer i det norske landskap | isbn = 8252915582 | forlag = Landbruksforlaget | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007111204034 | ref ={{SfnRef|Trømborg1992}} }} ==Eksterne lenker== {{commonsatlas|Norway|Norge}} *[https://www.ssb.no/natur-og-miljo/faktaside/landskap-i-norge Landskap i Norge], faktaside hos [[Statistisk sentralbyrå]] {{Europas geografi}} {{Emner om Norge}} {{Autoritetsdata}} [[Kategori:Norges geografi| ]]
Redigeringsforklaring:
Merk at alle bidrag til Wikisida.no anses som frigitt under Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår (se
Wikisida.no:Opphavsrett
for detaljer). Om du ikke vil at ditt materiale skal kunne redigeres og distribueres fritt må du ikke lagre det her.
Du lover oss også at du har skrevet teksten selv, eller kopiert den fra en kilde i offentlig eie eller en annen fri ressurs.
Ikke lagre opphavsrettsbeskyttet materiale uten tillatelse!
Avbryt
Redigeringshjelp
(åpnes i et nytt vindu)
Maler som brukes på denne siden:
Norges geografi
(
rediger
)
Mal:Autoritetsdata
(
rediger
)
Mal:Byline
(
rediger
)
Mal:Byline/stil.css
(
rediger
)
Mal:Cite book
(
rediger
)
Mal:Cite web
(
rediger
)
Mal:Commonsatlas
(
rediger
)
Mal:Commonscat fra Wikidata
(
rediger
)
Mal:Emner om Norge
(
rediger
)
Mal:Europas geografi
(
rediger
)
Mal:Fix
(
rediger
)
Mal:Fix/category
(
rediger
)
Mal:Flagg
(
rediger
)
Mal:Flagg/Norge
(
rediger
)
Mal:Hlist/styles.css
(
rediger
)
Mal:ISOtilNorskdato
(
rediger
)
Mal:Ifsubst
(
rediger
)
Mal:Infoboks/styles.css
(
rediger
)
Mal:Infoboks 4rad
(
rediger
)
Mal:Infoboks bilde
(
rediger
)
Mal:Infoboks bildestørrelse
(
rediger
)
Mal:Infoboks dobbeltbilde
(
rediger
)
Mal:Infoboks dobbeltrad
(
rediger
)
Mal:Infoboks geografi grunnmal
(
rediger
)
Mal:Infoboks geografi område
(
rediger
)
Mal:Infoboks rad
(
rediger
)
Mal:Infoboks slutt
(
rediger
)
Mal:Infoboks start
(
rediger
)
Mal:Kilde artikkel
(
rediger
)
Mal:Kilde avis
(
rediger
)
Mal:Kilde bok
(
rediger
)
Mal:Kilde oppslagsverk
(
rediger
)
Mal:Kilde www
(
rediger
)
Mal:Koor URL
(
rediger
)
Mal:Koord
(
rediger
)
Mal:Koord+kart
(
rediger
)
Mal:Koord/dec2dms
(
rediger
)
Mal:Koord/dec2dms/d
(
rediger
)
Mal:Koord/innputt/d
(
rediger
)
Mal:Koord/lenke
(
rediger
)
Mal:Koord/prec dec
(
rediger
)
Mal:Koord/vis/tekst
(
rediger
)
Mal:Linfo
(
rediger
)
Mal:Linfo/areal
(
rediger
)
Mal:Linfo/cia-n2e
(
rediger
)
Mal:Main other
(
rediger
)
Mal:Max
(
rediger
)
Mal:N
(
rediger
)
Mal:NVE Atlas
(
rediger
)
Mal:Navboks
(
rediger
)
Mal:Nts
(
rediger
)
Mal:Precision/tz
(
rediger
)
Mal:Precision/tz/1
(
rediger
)
Mal:Precision1
(
rediger
)
Mal:Rp
(
rediger
)
Mal:Se også
(
rediger
)
Mal:Sfn
(
rediger
)
Mal:SfnRef
(
rediger
)
Mal:Sitat
(
rediger
)
Mal:Sorterbart tall
(
rediger
)
Mal:Tekstboks
(
rediger
)
Mal:Tekstboks/styles.css
(
rediger
)
Mal:Tr
(
rediger
)
Mal:Trenger referanse
(
rediger
)
Mal:Utdypende
(
rediger
)
Mal:Utdypende artikkel
(
rediger
)
Mal:Wayback
(
rediger
)
Mal:Wikidata-norsk
(
rediger
)
Modul:Arguments
(
rediger
)
Modul:Check for unknown parameters
(
rediger
)
Modul:Citation/CS1
(
rediger
)
Modul:Citation/CS1/COinS
(
rediger
)
Modul:Citation/CS1/Configuration
(
rediger
)
Modul:Citation/CS1/Date validation
(
rediger
)
Modul:Citation/CS1/Identifiers
(
rediger
)
Modul:Citation/CS1/Utilities
(
rediger
)
Modul:Citation/CS1/Whitelist
(
rediger
)
Modul:External links
(
rediger
)
Modul:External links/conf
(
rediger
)
Modul:External links/conf/Autoritetsdata
(
rediger
)
Modul:Footnotes
(
rediger
)
Modul:Footnotes/anchor id list
(
rediger
)
Modul:Footnotes/anchor id list/data
(
rediger
)
Modul:Footnotes/whitelist
(
rediger
)
Modul:Genitiv
(
rediger
)
Modul:ISOtilNorskdato
(
rediger
)
Modul:Iboks
(
rediger
)
Modul:Mapframe
(
rediger
)
Modul:Math
(
rediger
)
Modul:Navbar
(
rediger
)
Modul:Navbar/configuration
(
rediger
)
Modul:Navboks
(
rediger
)
Modul:Navbox/configuration
(
rediger
)
Modul:Navbox/styles.css
(
rediger
)
Modul:Reference score
(
rediger
)
Modul:Reference score/conf
(
rediger
)
Modul:Reference score/i18n
(
rediger
)
Modul:Sorterbart tall
(
rediger
)
Modul:Unsubst
(
rediger
)
Modul:Wayback
(
rediger
)
Modul:Wd-norsk
(
rediger
)
Modul:Wd-norsk/i18n
(
rediger
)
Modul:WikidataBilde
(
rediger
)
Modul:WikidataCommonscat
(
rediger
)
Modul:WikidataDato
(
rediger
)
Modul:WikidataListe
(
rediger
)
Modul:WikidataListe/conf
(
rediger
)
Modul:WikidataParameter
(
rediger
)
Modul:Yesno
(
rediger
)
Denne siden er medlem av 3 skjulte kategorier:
Kategori:Artikler som mangler etikett på Wikidata
Kategori:Artikler som trenger referanser
Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste
Navigasjonsmeny
Personlige verktøy
Ikke logget inn
Brukerdiskusjon
Bidrag
Opprett konto
Logg inn
Navnerom
Side
Diskusjon
norsk bokmål
Visninger
Les
Rediger
Rediger kilde
Vis historikk
Mer
Navigasjon
Forside
Siste endringer
Tilfeldig side
Hjelp til MediaWiki
Verktøy
Lenker hit
Relaterte endringer
Spesialsider
Sideinformasjon