Redigerer Nikolaj Ruzskij

{{Kildeløs|Helt uten kilder.|dato=10. okt. 2015}}
{{Infoboks biografi}}
'''Nikolaj Vladimirovitsj Ruzskij''' ([[russisk]]: Николай Владимирович Рузский, født [[18. mars]] (gammel stil: 6. mars) [[1854]], død [[1. november]] [[1918]] i [[Pjatigorsk]]) var en russisk militær. 

Ruzskij intrådte i 1870 i tjeneste ved et gardesgrenaderregiment, ble i 1872 offiser og i 1885 [[oberst]], 1896 [[generalmajor]] og 1903 [[generalløytnant]]. Det meste av sin tid tilbragte han i generalstabsverv og var i 1904 stabssjef i [[Vilnius]] militærdistrikt, hvorfra han fulgte sin sjef, [[general]] [[Oskar Gripenberg]], til krigsskueplassen og som stabssjef ved andre armé. Ruzskij ble senere sjef for XXI. armékorps, general i [[infanteri]]et og adjutant hos sjefen for [[Kiev]]s militærdistrikt. 

Under [[første verdenskrig]] førte Ruzskij først befal over tredje russiske armé, som kjempet seg fram gjennom [[Galizia]] og til slutt truet [[Kraków]]. Han var fra oktober 1914 til april 1915 øverstkommanderende for ''nordvestfronten''. Han fratrådte deretter på grunn av meningsforskjeller med øverstkommanderende. 

I august 1915 ble han øverstkommanderende for ''den indre front'', en post han forlot i desember samme år og ble medlem av riksrådet. Han innehadde i tiden august 1916 til mai 1917 igjen førstnevnte post. 

Etter at [[Aleksandr Kerenskij]] den 12. mai 1917 ble krigsminister, tok Ruzskij, som ikke ville avfinne seg med de nye forholdene vedrørende disiplinen innen arméen, avskjed. 

Ruzskij, som nøt anseelse som en av Russlands mest framstående hærførere, ble tatt til fange i september i 1918 av [[bolsjevik]]ene i [[Jessentuki]], og henrettet med andre kritiske offiserer.


{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Ruzskij, Nikolaj}}
[[Kategori:Russiske generaler]]