Redigerer Nikolaj Ignatjev

{{Infoboks biografi}}
[[Fil:N.P.Ignatiev by Kustodiev.jpg|thumb|N.P. Ignatjev, portrettert av [[Boris Kustodijev]]]]
'''Nikolaj Pavlovitsj Ignatjev''' ([[russisk]]: Никола́й Па́влович Игна́тьев; født [[29. januar]] [[1832]] i [[St. Petersburg]] i [[Russland]], død [[3. juli]] [[1908]] i  Krupoderintsy, Berditsjevski ujezd, [[guvernementet Kiev]]) var en russisk [[greve]], [[diplomat]], [[politiker]] og [[general]].

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Ignatjev fikk sin oppvekst i [[Pasjekorpset]] og ble deretter offiser i garden. Han deltok i [[Krimkrigen]] (1853-1856) som [[oberst]].

=== Diplomatisk karriere ===
Han ble i 1856 utnevnt til militærattasjé i [[London]] og medvirket i forhandlingene i samband med [[Parisfreden (1856)|Parisfreden]] samme år, som brakte Krimkrigen til sin avslutning.  
[[Fil:MANCHURIA-U.S.S.R BOUNDARY Ct002999.jpg|thumb|De områder som ble avstått til Russland i 1858 (Aigun, [[beige]]) og i 1860 (Peking, rødt).]]
[[File:Bulgaria-SanStefano_-(1878)-byTodorBozhinov.png|thumb|Bulgaria, som påtenkt av [[San Stefano-traktaten]].]] 
Så ble han utnevnt til diplomatisk rådgiver for guvernøren for Øst-Sibir, general [[Nikolaj Muravjov|Nikolaj Nikolajevitsj Muravjov]]. Her oppnådde han ved [[Aigun-traktaten]] den 28. mai 1858 at [[Qing-dynastiet]] i Kina avstod vesentlige territorier langs floden [[Amur]].

Han var 1859-1861 sendebud i [[Beijing]] under forhandlingene om den såkalte [[Pekingkonvensjonen]].

I 1863 vendte han tilbake og ble direktør for Det asiatiske departement, og i 1864 ble han Russlands ambassadør til [[Det osmanske rike]]. Som overbevist [[panslavisme|panslavist]] var hans mål i sin tid i [[Konstantinopel]] 1864-1877 å virke for frigjøring for de slaviske folk på [[Balkan]].{{tr}} En fremgang for hans politikk var [[sultanen]]s beslutning i 1870 om å opprette det bulgarske eksarkat, som Russland deklarerte seg som protektor for. Ved å nøre opp om misnøyen blant [[Det osmanske rike]]s slaviske undersåtter gav han støtte til opprørene i [[Bosnia-Hercegovina]] i 1875 og [[Bulgaria]] i 1876, som fremkalte [[den russisk-tyrkiske krig 1877-1878]].{{tr}}

Han deltok i fredsforhandlingene som ledet fram til [[San Stefano-traktaten]] om Bulgaria og undertegnet i mars 1878 den på vegne av Russland. Ignatjevs geopolitiske grunnide ble beholdt, men grensedragningen vesentlig modifisert under [[Berlinkongressen]] senere i 1878.{{tr}}

Selv om freden og San Stefano-traktaten var en stor russisk suksess, falt han snart etter i unåde hos [[tsar]] [[Aleksander II av Russland|Aleksander II]]. Han forlot da for en tid politikken.

=== Politisk karriere ===
Etter mordet på Aleksander II i 1881 ble han utnevnt av hans sønn, tsar [[Aleksander III av Russland|Aleksander III]], til innenriksminister. Men ikke en gang den konservative Ignatjev var tilstrekkelig reformfiendtlig for den nye tsaren, og han ble avsatt i 1882, sannsynligvis fordi han hadde foreslått at en adelsforsamling burde sammenkalles.{{tr}}

I sin ministertid initierte, eller i det minste tolererte, han jødeforfølgelser (såkalte [[pogrom]]er).{{tr}} Her ligger også en utløsende årsak til hans avsettelse: Den kritikk han ble utsatt for da han hadde forholdt seg passiv under disse voldelige utskeielser mot russiske jøder.{{tr}}

Han inntok også i den senere del av sitt liv en lederstilling innen det panslavistiske parti og var ordfører i dets organ ''Det slaviske veldedighetsselskap''.

Han var far til undervisningsminister [[Pavel Ignatjev]], farfar til diplomaten [[George Ignatieff]] og farfars far til den kanadiske politikeren [[Michael Ignatieff]].

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Н. П. Игнатиев: ''Записки (1875–1878)'', издателство на Отечествения фронт, София, 1986 (bulgarsk)

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Ignatjev, Nikolaj}}
[[Kategori:Personer fra St. Petersburg]]
[[Kategori:Russiske politikere]]
[[Kategori:Russiske ambassadører]]
[[Kategori:Ambassadører til Det osmanske rike]]
[[Kategori:Russiske generaler]]