Redigerer Niagarafossen

{{Kildeløs|Helt uten kilder.|dato=10. okt. 2015}}
:''for fossefallene i [[Niagaraelven]], se [[Niagarafallene]]''

'''«Niagarafossen»''' er en [[skillingsvise]] som er kjent i Norge fra 1909. Visa handler om en ulykke i de berømte [[Niagarafallene|fossefallene]], og er innspilt på ''[[Frem fra Glemselen kap. 7]]'' med [[Rita Engebretsen]].

==Teksten==
#Det største fossefall som finnes her på jorden,<br />er Niagarfossen grenseløse stup,<br />dens vanne lyder lik en overmektig torden,<br />som hastig styrter ned mot avgrunnveldets dyp.<br />Til dette fossefall det også seg knytter<br />et sant alvorlig drama som har hendt en gang,<br />og mens du sitter ned en liten stund og lytter,<br />vil jeg fortelle deg det i en liten sang.
#En sommerdag mens solen seg i vannet spegler,<br />og morgenduggens rene dråper dufter bort,<br />en munter ungdomsflokk utover vannet seiler,<br />et stykke ovenfor det fall som er så stort.<br />Mens de i likegyldihet med strømme føres<br />og morer seg omkring en flaske brennevin,<br />en mann fra stranden roper høyt og dem advarer<br />at de må ro i hast mot elvestranden inn.
#Men mannens rop kan ei bevege disse dårer,<br /> de vet jo selv at fossen straks er nedenfor,<br />men stoler på sin egen kraft og båtens årer,<br />når bare de får fatt i årene og ror.<br />Men enn en gang det ropes høyt fra elvestranden:<br />Se Niagarafossen hastig nærmer seg,<br />da svarer de med hån i munnen på hverandre:<br />Det vet vi selv, og ti nå bare still med deg.
#Med strømmen driver de framdeles vilt nedover,<br />og glemmer alt ved brennevinets søte rus,<br />men endelig de nu ei dette lengre våger,<br />men våkner opp og hører fossens ville brus.<br />I hast de så får fatt i begge båtens årer,<br />og tror så trygt at de på land skal være snart,<br />men stakkars disse arme drukkenskapens dårer,<br />thi båten drives nu alt med en veldig fart.
#Til alles skrekk de ser den ene åre briste,<br />og tenk hva hjelper disse høye nådens rop,<br />først nå sin egen blinde selvtillit de mister,<br />og eier ikke mer igjen et fnugg av håp.<br />Med hyl og jammerskrik de ubønnhørlig rives,<br />med lynets hastighet mot avgrunnveldets dyp,<br />et øyeblikk som ei av noen kan beskrives<br />i dypet gjemmes de midt i sin drukkenskap.
#Hva synes du som til denne sangen lytter,<br />går du med strømmen mot den skrekkelige grav,<br />om du ved nådens kall anledningen benytter,<br />at du må ro i land fra syndens ville jag.<br />Det er så trygt å sette foten på det tørre,<br />ved nådens strand på blodets faste klippegrunn,<br />og slippe famle om i blinde her å spørre:<br />Mon jeg blir liggende på Niagaras bunn.
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Skillingsviser]]