Redigerer Newport-opprøret

{{språkvask}}
[[Fil:Westgate Hotel.jpg|thumb|300px|Angrepet på Westgate Hotel]]
'''Newport-opprøret''' var det siste store væpnede opprør mot myndighetene i [[Storbritannia (øy)|Storbritannia]], og et av de største sivile massakrer begått av den britiske regjeringen i det 19. århundre den 4. november 1839, da nesten 10&nbsp;000 menn, alle<ref>{{cite book|last1=Scott|first1=Baumann Mike|title=The Condition of England, 1815–53|url=https://archive.org/details/conditionofengla0000scot|date=2008|publisher=Hodder Murray|location=London|isbn=978-0-340-96586-3|pages=[https://archive.org/details/conditionofengla0000scot/page/n132 125]|edition=2nd}}</ref> [[Chartistbevegelsen|chartistsympatisører]], ledet av John Frost marsjerte mot byen [[Newport|Newport, Monmouthshire]]. Mange av disse var kullgruvearbeidere, de fleste med hjemmelagede våpen som var innstilt på å frigjøre andre chartister som ble holdt fanget i byens midlertidige fengsel, [[Westgate Hotel]]. Om lag 22 demonstranter ble drept da soldater åpnet ild mot dem. Lederne for [[opprør]]et ble dømt for høyforrederi til [[hengning, trekking og kvartering]]. Dommen ble senere omgjort til [[Transportering|forvisning for livet]] i [[Australia]]

== Årsaker ==
Opprinnelsen til chartisme i Wales kan spores tilbake til stiftelsen av Carmarthen-arbeiderne's Association høsten 1833

Blant de faktorer som utløste opprøret var [[Underhuset]]'s avvisning av den første Chartist begjæring, [[Chartistbevegelsen]]s Charter i 1838. Den 12. juli 1839 ble chartisten Henry Vincent dømt for ulovlig opprør og konspirasjon den 2. august året før.<ref name="encyclopedia">''The Welsh Academy Encyclopædia of Wales</ref>

Et slags opprør hadde vært i forberedelse i et par måneder, og marsjen samlet moment i løpet av hele helgen, da John Frost og hans medarbeidere ledet demonstranter ned fra de industrialiserte dalene til byer nord i Newport. Noen av gruvearbeiderne som hadde deltatt i marsjen hadde bevæpnet seg med hjemmelaget [[pik]]es, bludgeons og [[våpen|skytevåpen]].

Marsjen ble ledet av Frost som førte en kolonne i Newport fra vest, Sefanja Williams førte en kolonne fra [[Blackwood (Caerphilly)|Blackwood]] i nordvest og William Jones førte en kolonne fra [[Pontypool]] i nord.

Den eksakte begrunnelsen for konfrontasjon er fortsatt uklar, selv om den kan ha hatt sin opprinnelse i Frosts ambivalens mot mer voldelige holdninger av noen chartister, og en personlig motvilje han bar mot de etablerte i Newport. Chartist-bevegelsen i sør-Wales var kaotisk i denne perioden og arbeidernes følelser var ekstremt høye.

== Hendelsene som leder opp til opprøret ==
Kraftig nedbør forsinket demonstrantene, og det var forsinkelser i den planlagte møtet i hver kontingent på Walisisk Osk i Rogerstone. Jones og hans menn fra Pontypool forsinket den endelige avmarsj i Newport til dagslys og dermed bidro til nederlaget. Da marsjen gikk ned dalene en søndag morgen ble selv en hel
menighet presset til å delta i rekkene av demonstranter.

Etter å ha tilbrakt søndag kveld for det meste ute i regnet var engasjement blant mange av demonstrantene heller lunkent. Mange hadde vært ambivalente til chartistene i første omgang, mer opptatt av de umiddelbare problemene og sine egne arbeidsvilkår. Dermed ble det mange demonstranter som ikke deltok i det endelige angrep på Newport og bare ventet i utkanten av byen.
[[Fil:Westgate_Hotel_Entrance_-_geograph.org.uk_-_524657.jpg|miniatyr|[[Westgate Hotel]]Newport]]
Ryktene om en mulig chartist-opprør og tidligere vold andre steder, etter arrestasjonen av chartist-lederen Henry Vincent og hans fengsling i fengslet i [[Monmouth]] førte til at myndighetene hadde mistanke om at det kunne bli et opprør. Det store omfanget av opprørere ble ikke fullt ut forstått før 3. november, dagen før kampen. Myndighetene begynte raskt å forberede seg. Newports borgermester, Thomas Phillips hadde tatt i ed spesielle konstabler og ba om
flere tropper til å bli sendt. Det var om lag 60 soldater stasjonert i Newport allerede, og han samlet ytterligere 32 soldater fra et regiment til fots til Westgate Hotel der chartist-fangene ble holdt fanget.

== Høydepunktet i opprøret ==
Chartistene var overbevist om at noen av deres medmennesker hadde blitt fengslet i Westgate Hotel. De kom raskt ned den bratte Stow Hill. Chartistene kom til den lille plassen foran hotellet om morgenen. Utbruddet kom da publikum krevde løslatelse av de fengslede chartister. En kort, voldelig og blodig kamp fulgte. Skudd ble avfyrt fra begge sider. Nyere beretninger indikerer at chartistene angrep først. Soldatene forsvarte hotellet til tross for å være sterkt mindretall i forhold til den store og veldig sinte folkemengde. Chartistene klarte å gå inn i bygningen midlertidig, men ble tvunget til å trekke seg tilbake. Etter en voldsom kamp som varte om lag en halv time, hadde 22 blitt drept av soldater og i overkant av 50 var såret.

Blant forsvarerne av hotellet var ordfører Thomas Phillips hardt såret og én soldat ble alvorlig skadet, sammen med to av de spesielle konstabler.<ref>{{Kilde www|url=http://www.victorianweb.org/history/hist3.html}}</ref> Da chartistene flyktet hadde mange etterlatt sine våpen. Et utvalg av disse kan fortsatt sees i Newport Museum.

Et øye-vitne fortalte om en mann som, såret av skudd, ble liggende på bakken og bad om hjelp til han døde en time senere.
Noen av de døde chartistee ble gravlagt i St. Woolos Churchs kirkegård (nå Newport Cathedral i byen der det er fremdeles en plakett til minne om dette. Noen av skuddene fra trefningen forble muren foran hotellets inngang til langt inn i vår tid.

== Etterspill ==
[[Fil:Dramatisation_of_the_trial_of_the_Chartists_at_Shire_Hall,_Monmouth,_including_background_information_1_of_7.ogv|venstre|miniatyr|Dramatisering av rettssaken mot den Chartists på Shire Hall, inkludert bakgrunnsinformasjon.]]
I kjølvannet ble 200 eller fler chartister arrestert for å vært innblandet, og 24 ble anklaget for høyforræderi. Alle de tre viktigste lederne i marsjen, John Frost, Sefanja, Williams, og William Jones ble funnet skyldig I høyforræderi og dømt i Shire Hall i [[Monmouth]] til [[hengning, trekking og kvartering]]. De skulle bli de siste til å bli dømt til denne straff i England og Wales.

Etter en landsdekkende kampanje og spesielt en direkte [[korridorpolitikk]] rettet mot innenriksministeren i regjeringen, ble til slutt dommene omgjort for de tre til [[Transportering|forvisning for livet]].<ref>Malcolm Chase, ''Chartism: A New History'' (Manchester UP, 2007), pp. 137–40.</ref> Andre chartister innblandet på en eller annen måte omfattet James Stephens, John Lovell, John Rees og William Pris, og i henhold til enkelte beretninger, [[Allan Pinkerton]].

Vitnemål finnes fra samtidige, slik som Yorkshire chartisten Ben Wilson, at et vellykket opprør i Newport hadde gitt signalet til et nasjonalt opprør. Eldre historie foreslår at chartismen gled inn i en periode med intern fordeling etter Newport. Faktisk. bevegelsen var utrolig sterk (og forble det helt til slutten av 1842). I utgangspunktet, mens flertallet av chartistene, under ledelse av Feargus O ' Connor, konsentrerte seg om å begjære Frost, Williams og Jones til å bli benådet, var det betydelige minoriteter i [[Sheffield]], [[East End (London)|East End i London]] og [[Bradford]] som planla sine egen opprør i respons. Samuel Holberry ledet et avbrutt opprør i [[Sheffield]] 12. januar. Politiets handling av en stor forstyrrelse i East End i London 14. januar, og 26. januar hvor
et par hundre Bradford chartister iscenesatte et opprør i håp om å fremskynde en domino-effekt over hele landet.<ref>Chase, ''Chartism'', pp. 135–38, 152–57.</ref> Etter dette gikk chartismen over til en prosess av indre fornyelse og mer systematisk organisering, mens de transporterte og fengslede Newport-chartistene ble ansett som helter og martyrer blant arbeiderne.

I mellomtiden ble Samfunnet og middelklassen overbevist om at alle opprørerne betød chartister som var svært voldelig. Newport ordfører Thomas Phillips ble erklært en nasjonal helt for sin del i å knuse opprøret og ble slått til ridder av [[Victoria av Storbritannia|Dronning Victoria]] knapt seks uker senere.

Frost selv fikk tilslutt en uforbeholden unnskyldning i 1856, og fikk lov til å vende tilbake til Storbritannia, og fikk en triumferende velkomst i Newport.<ref>Williams, David.</ref> Men han bosatte seg aldri i Newport igjen, bosatte seg i stedet i Stapleton i nærheten av [[Bristol]], hvor han fortsatte å publisere artikler som for reform fram til sin død i 1877, 93 år gammel.

== Minne ==
<ref>{{cite journal|title=History, Heritage and Commemoration: Newport 1839–1989|last=Williams|first=Chris|date=1992|journal=Llafur|volume=6|issue=1}}</ref> Interesse for Newport-opprøret ble holdt i live gjennom sporadiske artikler i ''Monmouthshire Merlin'' og ''Sør-Wales Argus''.<ref>{{Kilde avis|tittel=South Wales Weekly Argus|dato=8. november 1924}}</ref> I 1939, til minne om hundreårsjubileum av opprøret, reiste Newport kommune en minnetavle i postkontorets bygning i nærheten av fødestedet til John Frost. I 1960-årene førte en sanering av Newport til opprettelsen av et sentralt torg som ble navnsatt John Frost Square. Chartist veggmalerier ble satt opp i en undergang som fører til plassen. Newport Museum har en utstilling som er knyttet til opprøret som omfatter hjemmelagde våpen. I 1991 ble tre statuer, ''Union, Prudence, Energy'' av Christopher Kelly for å minnes opprøret installert på Commercial Street på forsiden av Westgate Hotel. I 2015 det ble annonsert at Duffryn Sevondary School skulle bli omdøpt John Frost Schoole. En årlig 'Chartist Convention" holdes i byen

Minnemynter nettsteder i andre samfunn har en 26 fot høy statue av en Chartist marcher designet av Sebastian Boyson, reist av Caerphilly County Borough Council i nærheten av Chartist-Broen i Blackwood. Shire Hall i Monmouth, scene of the Chartist rettssaken i 1840, har bevart rettssalen og viser knyttet til rettssaken. En plakett til minne avgang av Frost, Williams
og Jones fra Chepstow med skip til Portsmouth på den første fasen av deres transport ligger på Chepstow river front.

=== John Frost Square veggmaleri ===
I 1960-årene, som en del av en sanering ordningen, en ny plassen var oppkalt John Frost Square for å feire lederen av Opprøret,<ref name="documenting">[https://sites.google.com/site/chartistnewport/newport_chartist_mural_archive Documenting Chartism: The Newport Chartist Mural Documentation Project].</ref> og i 1978 ble et 35 meter langt [[mosaikk]] veggmaleri av Kenneth Budd satt opp i en [[Kulvert|gågate undergang]] på torget. I 2007 ble en del av panelet fjernet, og det ble foreslått at som en del av en videre utbygging slulle veggmaleriet bli fjernet. Forslag om å rive veggmaleriet ble gjentatt i 2012.<ref name="BBC March 2012">Nick Dermody, [http://www.bbc.co.uk/news/uk-wales-17278034 «Newport Chartist mural artwork faces demolition»], BBC News, 13 March 2012.</ref> til tross for en kampanje for å beskytte veggmaleriet ble det revet den 3. oktober 2013.<ref>[http://www.bbc.co.uk/news/uk-wales-south-east-wales-24386566 «Newport Chartist mural: Protest as demolition takes place»], ''BBC News'', 3 October 2013.</ref><ref>[http://www.southwalesargus.co.uk/news/10718062.Anger_as_Newport_council_demolish_Chartist_Mural/ «Anger as Newport council demolish Chartist Mural»], ''South Wales Argus'', 4 October 2013.</ref><ref>[http://www.independent.co.uk/voices/columnists/the-destruction-of-the-newport-chartist-mural-is-a-needless-and-casual-act-of-cultural-vandalism-8858692.html «The destruction of the Newport Chartist Mural is a needless and casual act of cultural vandalism»], ''The Independent (online)'', 4 October 2013.</ref> En trust er etablert for å bestille et nytt minnesmerke med 50 000 pund gitt av bystyret i Newport .<ref>[http://www.southwalesargus.co.uk/news/10788679.UPDATED__Michael_Sheen_to_help_found_Chartist_trust_in_Newport/ Chartist Trust]</ref>

== I populærkulturen ==
I litteraturen er opprøret portrettert i Alexander Cordells roman fra 1959: ''Rape of the Fair Country'' og romanen ''Children of Rebecca'' av Vivien Annis Bailey, en roman utgitt av Honno press i 1995 har også behandlet Newport-opprøret.

I 2016, i en [[ITV]] biografisk TV-serie ''Victoria'' som byr på en fiksjonalisert beskrivelse av Newport-opprøret er [[Victoria av Storbritannia|Dronning Victoria]] avbildet som en som ber om at dommen på bakmennene blir omgjort til [[deportasjon]] til Australia, etter å ha fått vite at en av mennene er nevø av et medlem av hennes husstand. Dette programmet er ment som et signal til at folk i hennes regjeringstid var barmhjertige.<ref>''Victoria'', «Brocket Hall», written by Daisy Goodwin, ITV, first broadcast 4 September 2016</ref>

== Litteratur ==
* Davies, James (1981), ''The Chartist-Movement in Monmouthshire,'' Starling Press , ISBN 0 903434 45 8
* Finn, Margot C. (1993). ''After Chartism.Class and Nation in English radikal polittics 1848–1874,'' Cambridge University Press, ISBN 0 521 40496 7
* Harrison, J. F. C. og Thompson, Dorothy (1978). ''Bibliography Chartist-Movement, 1837–1976,'' Harvester Press, ISBN 0 85527 334 8
* Jones, David (1975). ''Chartism and Chartists'' Allen Lane, ISBN 0 7139 0921 8
* Thompson, Dorothy (1984). ''The ''Chartists'', Temple Smith, ISBN 0 85117 229 6
* Wilks, Ivor (1989). ''Sør-Wales and The Risinug 1839'', Gomer Press, ISBN 0 86383 605 4

== Referanser ==
<references />

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:1839 i Storbritannia]]
[[Kategori:Wales' historie]]
[[Kategori:Opprør]]
[[Kategori:Arbeiderbevegelsen i Storbritannia]]