Redigerer National Secular Society

[[File:National Secular Society logo.gif|thumb|Logo NSS.]]
'''National Secular Society''' er en [[Storbritannia|britisk]] organisasjon som arbeider for å fremme [[sekularisering]], adskillelse av kirke og stat, og å fremme like rettigheter mellom mennesker uansett type religiøs tro, eller mangelen på en sådan ([[ateisme]]). Organisasjonen arbeider for at ingen skal ha en spesielle fordeler eller ulemper på grunn av tilhørighet til en bestemt religion. Organisasjonen ble grunnlagt av [[Charles Bradlaugh]] i [[1866]]. Den er medlem av [[International Humanist and Ethical Union]], og støtter [[Amsterdam-erklæringen fra 2002]].

==Målsetninger==
Under banneret «Utfordring av religiøse privilegier», arbeider bevegelsen for å oppheve stats-støtten til [[den engelske kirke]], opphør av offentlige [[subsidie]]r til religiøse skoler, opphør av skattefritak for [[kirkesamfunn]], og opphør av offentlig støtte til [[kapellan]]er i [[fengsel|fengsler]], [[sykehus]] og [[Storbritannias forsvar]]. Den ønsker likeledes å holde religiøse spørsmål utenfor helsevern, lovgivning og spørsmål som vedrører [[menneskerettigheter]]. Bevegelsen var sterkt involvert i forkastelsen av [[blasfemi-lovene]] i [[Storbritannia]] i [[januar]] [[2008]]. En annen kampsak er å oppheve legers forbud mot å gi medisinsk hjelp, selv om dette skulle stride mot pasientens religiøse overbevisning.

Bevegelsen hevder at religiøse skoler ikke er representative for samfunnet de lever i, og at gode resultater i slike skoler skyldes foreldrenes standhaftighet i den tro de representerer, snarere enn elevenes dyktighet.<ref>The Guarduan, The Observer, Anushka Asthana, 2. mars 2008: «Religious schools 'show bias for rich. Middle class favoured, study shows. Faith schools deny selection claim»</ref>

Selv om organisasjonen opprinnelig ble grunnlagt av personer som eksplisitt benektet det [[overnaturlig]]e, kjemper den ikke for å oppheve religion, men for [[religionsfrihet]] såvel som friheten fra å tilhøre noen religion. Den anser dette som en [[menneskerettigheter|menneskerett]] og statlig støtte til særskilte religioner som et brudd på denne rettigheten. Den anser religiøs tro som et privat anliggende for hjemmet eller kirker og templer, og et anliggende som ikke bør tilhøre den offentlige sfære.

==Fanesaker==


To av bevegelsens fanesaker er gjennomført: Opphevelsen av blasfemi-lovene i [[Storbritannia]] i [[januar]] [[2008]], og en lov som tillater elever å ikke delta i religiøse forsamlinger i skolene.

Utdannelse er et av bevegelsens grunnleggende anliggender. Den kjemper fortsatt mot statsstøtte av religiøse skoler, såvel som religionsundervisning i skolene. Den er motstander av undervisning i [[kreasjonisme]] som et alternativ til naturvitenskap. I skoleverket arbeider den også mot diskriminering av lærere som ikke tilhører en sosialt akseptert religion, såvel som ateister.

Andre fanesaker er ytringsfrihet, kvinners rettigheter, homofiles rettigheter, opphør av religiøs forkynnelse gjennom [[BBC]] som en kanal finansiert gjennom skattebetaleres lisenspenger og elimineringen av [[Lords Spiritual]] fra [[House of Lords]]. Bevegelsen arbeider også for at at religiøse ledere ikke skal ha lov til å bekjempe bruken av kondomer til bruk som [[prevensjon]]. Den har også vært opptatt av grusomme henrettelsesmetoder i religionens navn. Forsøk på å stanse [[speiderbevegelsen]]s diskriminering av ikke-troende har imidlertid ikke lyktes.

Bevegelsen sponset etableringen av ''Konsilet for tidligere muslimer i Storbritannia'' &ndash; opprettet for å representere tidligere muslimer som frykter for deres liv etter å ha forkastet Islam, og en konferanse for kvinners rettigheter i muslimske miljøer.

I [[Europarådet]] har bevegelsen gjennom en sak i Strasbourg fått medhold i at dette organet skal beholde sin sekulære karakter. I [[Europaparlamentet]] er bevegelsen involvert i ''Arbeidsgruppen for adskillelse av religion og politikk''.

Bevegelsens leder Keith Porteous Wood holdt en tale for [[FNs menneskerettighetskommisjon]] i forbindelse med [[Menneskerettighetserklæringen]] 60-årsjubileum i [[2008]].

==Historie==
[[Fil:Charles Bradlaugh.jpg|thumb|Charles Bradlaugh, grunnleggeren av National Secular Society]]
I [[november]] [[1841]] innledet to ateister fra [[Bristol]], ''Charles Southwell'' (1812&ndash;1860) og ''William Chilton'' (1815&ndash;1855) publikasjonen av ''Oracle for Reason'', hvor de forkastet enhver religion som overtro. Da Southwell i bladets fjerde utgave skrev en artikkel som kritiserte Bibelen, ble han arrestert for blasfemi og dømt til et års fengsel i ''Bristol Gaol''.

Under fengselsoppholdet overtok ''[[George Holyoake]]'', en lærer fra  [[Sheffield]], som bladets redaktør. Seks måneder senere ble også han anklaget for blasfemi etter en tale i [[Cheltenham]], og dømt til seks måneders fengsel i ''Gloucester Gaol''.

Etter å ha blitt løslatt fra fengsel, startet Holyoake  ukeavisen ''The Movement''. Den ble tre år senere erstattet av ''The Reasoner''. Han betraktet kristendommen som «en hindring mot rasjonelt fremskritt», og som en «irrelevant spekulasjon» som burde erstattes av et nytt trossystem som var basert på fornuft og vitenskap. Hans navn på denne nye teorien var «[[sekularisme]]», og tidlig på [[1850-tallet]] ble flere sekulære organisasjoner grunnlagt i [[Storbritannia]].

I [[1853]] hadde ''The Reasoner'' et salgstall på 5,000 og  rapporterte om mer enn 40 lokale sekulære bevegelser, de fleste i [[Lancashire]] og [[West Riding]], men også i [[Manchester]], [[Leeds]], [[Huddersfield]] og [[Halifax (England)|Halifax]]. ''James Watson'', som hadde arbeidet for ''Richard Carlisle'' da han i [[1819]] ble dømt til tre års fengsel for blasfemi, etablerte et sekulært samfunn i [[London]].

I [[Manchester]] ble Holyoake deretter anklaget av ''Robert Cooper'' for å være [[agnostisisme|agnostiker]], snarere enn [[ateist]], og Cooper startet det nye bladet ''Investigator'', hvor han fremmet ateistisk sekularisme.

Lederen for det sekulære samfunn i [[Sheffield]], [[Charles Bradlaugh]], var også uenig med Holyoake's varsomme omtale av kristendommen. Ifølge Bradlaugh blokkerte all religion fremskrittet. I [[1860]] startet Bradlaugh og ''Joseph Barker'', en tidligere leder av [[Chartistbevegelsen]] i [[Sheffield]] en ny avis kalt ''National Reformer''. Bradlaugh reiste rundt i England, holdt foredrag om politikk og religion, og ble snart ansett som den sekulære bevegelsens nye leder. Salget av ''National Reformer'' nådde 5,000 i [[1861]], men Barker trakk seg fra redaksjonen i [[1861]] fordi han var uenig med Bradlaughs forsvar av [[prevensjon]].

I [[1866]] kunngjorde deretter Bradlaugh sine planer om en «nasjonal fritenker-bevegelse» med hovedkvarter i [[London]]. Under dens første møte ble Bradlaugh valgt til president, mens ''Charles Watts'' ble sekretær av det nye ''National Secular Society''.

Bradlaugh fortsatte å tale sin sak under foredrag på reiser rundt omkring i England. I [[1874]] møtte han [[Annie Besant]], en [[Kvinnebevegelsen|kvinnesaks-aktivist]] som var medlem av bevegelsens London-avdeling. Bradlaugh ansatte henne som skribent for ''National Reformer'', og i de kommende år skrev hun flere artikler om ekteskap og kvinners politiske status.

I [[1877]] publiserte Bradlaugh og Besant boken ''The Fruits of Philosophy'', en bok av [[Charles Knowlton]] som forsvarte [[prevensjon]]. De ble arresterte og anklaget for å publisere materiale som «kunne undergrave og korrumpere sinnene til de som var åpne for umoralske påvirkninger», og dømt til 6 måneders fengsel. Dommen ble imidlertid henlagt etter en anke til en høyere instans.

Saken ga både Bradlaugh og bevegelsen publisitet. I [[1880]] ble Bradlaugh valgt inn i [[det britiske parlamentet]] fra [[Northampton]]. Da han nektet å sverge troskapseden, ble han ekskludert fra parlamentet av dets ''speaker''. Statsminister [[William Gladstone]], lederen for [[Det liberale parti (Storbritannia)|det liberale partiet]], forsvarte Bradlaugh og henviste til [[tankefrihet]]en. Gladstone klarte likevel ikke å få flertallet i parlamentet med seg. Bradlaughs kritikk av både kristendommen, monarkiet og hans forsvar av prevensjon, var såpass kontroversielle at flertallet i parlamentet nedstemte Gladstones forslag om å ikke ekskludere Bradlaugh.

I løpet av de neste fem årene ble det igangsatt en nasjonal kampanje, støttet av [[Annie Besant]] og [[Edward Aveling]], for hans rett til å sitte i parlamentet som en folkevalgt representant. Da Bradlaugh i [[juni]] [[1880]] prøvde å trosse ekskluderingen, ble han arrestert og fengslet i [[Tower of London]]. Den [[7. februar]] [[1882]] var det samlet inn 241,970 underskrifter som forsvarte hans rett til å sitte i parlamentet. Da han enda en gang nektet å sverge troskapseden, ble han likevel på nytt kastet ut av parlamentet.

I [[1884]] ble han på nytt valgt inn i parlamentet fra [[Northampton]]. Etter å ha deltatt i tre avstemninger, ble han ekskludert på nytt og fikk £1,500 i bot for å ha stemt ulovlig. I [[1886]] ble han endelig anerkjent av den nye regjeringen til statsminister [[Robert Arthur Talbot Gascoyne-Cecil]] fra [[Det konservative parti (Storbritannia)|det konservative partiet]].<ref>[http://hansard.millbanksystems.com/commons/1886/jan/13/parliamentary-oath-mr-bradlaugh#S3V0302P0-02147 Tale av Sir Michael Hicks-Beach i det britiske underhuset, den 12. januar 1886: «PARLIAMENTARY OATH (MR. BRADLAUGH)», HC Deb 13 January 1886 vol 302 cc21-9]</ref> Behandlingen av Bradlaugh førte til økt sympati for hans sak. Da han endelig ble anerkjent som parlamentsmedlem den [[12. januar]] [[1886]], hadde organisasjonen 6,000 medlemmer og mer enn hundre avdelinger i England.

==Presidenter==
{| class="wikitable sortable"
!#
!Periode
!Navn
|-
|1
|[[1866]]&ndash;[[1890]]
|[[Charles Bradlaugh]]<br />(A. Trevelyan var fungerende president 1871&ndash;1872)
|-
|2
|[[1890]]&ndash;[[1915]]
|[[GW Foote]]
|-
|3
|[[1915]]&ndash;[[1949]]
|[[Chapman Cohen]]
|-
|4
|[[1949]]&ndash;[[1951]]
|[[R.H. Rosetti]]
|-
|5
|[[1951]]&ndash;[[1963]]
|[[F.A. Ridley]]
|-
|6
|[[1963]]&ndash;[[1971]]
|[[David Tribe]]
|-
|7
|[[1971]]
|[[Ethel Venton]]
|-
|8
|[[1971]]&ndash;[[1996]]
|[[Barbara Smoker]]
|-
|9
|[[1996]]&ndash;[[1997]]
|[[Daniel O'Hara]]
|-
|10
|[[1997]]&ndash;[[2006]]
|[[Denis Cobell]]
|-
|11
|[[2006]]&ndash;
|[[Terry Sanderson]]
|}

==Litteratur==
*Chapman Cohen: ''Almost an Autobiography: confessions of a freethinker'', Pioneer Press, [[London]], [[1940]]
*David Tribe: ''100 Years of Freethought'', Elek Books, [[London]], [[1967]]
*David Tribe: ''President Charles Bradlaugh, MP'', Elek Books, [[London]], [[1971]], ISBN 0-236-17726-5
*Edward Royle: ''Victorian Infidels: the origins of the British Secularist Movement, 1791-1866'', Manchester University Press, [[Manchester]], [[1974]], ISBN 0-7190-0557-4 
*Edward Royle: ''Radicals, Secularists and Republicans: popular freethought in Britain, 1866-1915'', Manchester University Press, [[Manchester]], [[1980]], ISBN 0-7190-0783-6
*Barbara Smoker: ''Freethoughts: atheism, secularism, humanism – Selected Egotistically from "The Freethinker.'' (Selections of contributions to ''The Freethinker''), G.W. Foote & Co, [[London]] [[2002]], ISBN 0-9508243-5-6.

==Referanser==
<references/>

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielt nettsted}}
{{Autoritetsdata}}
{{STANDARDSORTERING:National Secular Society}}
[[Kategori:Britiske organisasjoner]]
[[Kategori:Etableringer i 1866]]