Redigerer Napoleonskrigene

{{Infoboks slag
|navn =  Napoleonskrigene
|bilde= Sadler, Battle of Waterloo.jpg
|underskrift= [[Slaget ved Waterloo]], malt av William Sadler
|konflikt = 
|dato =  [[1801]]–[[1815]]
|sted =  [[Europa]], [[Atlanterhavet]], [[Río de la Plata]], [[Indiahavet]]
|resultat =  Fransk nederlag, [[Wienerkongressen]]
|part1 = {{flagg|Storbritannia}} [[Det forente kongerike Storbritannia og Irland|Storbritannia]]<br />
[[Fil:Flag of Russia.svg|25px|]] [[Det russiske keiserdømmet]] <br />
[[Fil:Flag of the Kingdom of Prussia (1803-1892).svg|25px|Preussens flagg]] [[Preussen]]<br />
[[Fil:Flag of the Habsburg Monarchy.svg|25px|Habsburgs flagg]] [[Keiserdømmet Østerrike]]
[[Fil:Flag of the Kingdom of the Two Sicilies 1738.gif|25px|Kongedømmet Sicilias flagg]] [[Kongedømmet Napoli]]<br />
[[Fil:Flag of the Kingdom of Sardinia.svg|25px|Kongedømmet Sardinias flagg]] [[Kongedømmet Sardinia]]<br />
[[Fil:Flag of Spain (1785-1873 and 1875-1931).svg|25px|Spanias flagg]] [[Spania]]<br />
{{flagg|Sverige}} [[Sverige]] <br /> 
[[Fil:Flag Portugal (1707).svg|25px|Portugals flagg]] [[Portugal|Kongedømmet Portugal]] <br />

|kommandant1 = 
|enhet2=|styrke1 =  
|tap1 = 
|part2 = {{flagg|Frankrike}} [[Det første franske keiserdømme]]<br />
[[Fil:State Flag of Poland.svg|25px|Polens flagg]] [[Hertugdømmet Warszawa]]<br />
[[Fil:Flag of the Napoleonic Kingdom of Italy.svg|25px|Kongedømmet Italias flagg]] [[Napoleons italienske kongedømme|Kongedømmet Italia]]<br />
[[Fil:Flag of the Kingdom of Naples (1811).gif|25px|Kongedømmet Napolis flagg]] [[Kongedømmet Napoli]]<br />
[[Fil:Flag of the Kingdom of Etruria.svg|25px|Kongeriket Etrurias flagg]] [[Kongeriket Etruria]]
{{flagg|Nederland}} [[Kongeriket Holland]] <br />
[[Fil:Commemorative Medal of the Rhine Confederation.svg|25px]]  [[Rhinforbundet]]<br />
[[Fil:Flag of the Ottoman Empire.svg|23px]] [[Det osmanske riket]]
{{flagg|Danmark}} [[Danmark-Norge]]
[[Fil:Flag of Russia.svg|25px|]] [[Det russiske keiserdømmet]] <br /> (1807-1812)
|kommandant2 = 
|enhet1=|styrke2 = 
|tap2 = |
}}
'''Napoleonskrigene''' ([[1803]]–[[1815]]) er betegnelsen på en serie store globale konflikter i kjølvannet av [[den franske revolusjon]] som satte [[det første franske keiserdømme|det franske imperiet]] og dets allierte, ledet av [[Napoléon Bonaparte]], opp mot en varierende rekke europeiske stater dannet i forskjellige koalisjoner. Tidsperioden ble fremfor alt preget av kampen mellom Napoléons [[Frankrike]] på den ene siden og [[Storbritannia]], de [[Tyskland|tyske]] statene og [[Det russiske keiserdømmet]] på den andre. Det var en periode med fransk herredømme over det meste av det kontinentale Europa. 

Krigene hadde sitt opphav i de uløste tvistene knyttet til den franske revolusjonen og [[Revolusjonskrigene|de franske revolusjonskrigene]] bestående av [[Den første koalisjonskrigen|krigen mot den første koalisjonen]] (1792–1797) og [[Den andre koalisjonskrigen|krigen mot den andre koalisjonen]] (1798–1802). Napoleonskrigene kan beskrives som fem konflikter, hver kalt etter koalisjonen som kjempet mot Napoleon: [[den tredje koalisjonen]] (1803–1806), [[Den fjerde koalisjonen|den fjerde]] (1806–1807), [[Den femte koalisjonskrigen|den femte]] (1809), [[Den sjette koalisjonskrigen|den sjette]] (1813–1814), og [[De hundre dagene|den syvende]] (1815) pluss [[den spanske selvstendighetskrigen]] (1807–1814) og [[Napoleons felttog i Russland 1812|den franske invasjonen av Russland]] (1812).

Da Napoleon ble [[18 brumaire-kuppet|Frankrikes første konsul]] i 1799, hadde han arvet en [[Den første franske republikk|republikk i kaos]]; han opprettet deretter en stat med stabile finanser, et sterkt [[byråkrati]] og en veltrent hær. I desember 1805 oppnådde Napoleon det som regnes som hans største seier, ved å beseire den allierte [[Det russiske keiserdømmet|russisk]]-[[Det østerrikske keiserrike|østerrikske]] hæren ved [[Slaget ved Austerlitz|Austerlitz]]. Til sjøs knuste [[Royal Navy|den britiske flåten]] under admiral [[Horatio Nelson]] den felles fransk-spanske flåten i [[slaget ved Trafalgar]] den 21. oktober 1805. Denne seieren sikret britisk kontroll over havet og forhindret invasjonen av Storbritannia. Bekymret for å øke fransk makt, fikk [[Kongeriket Preussen|Preussen]] opprettelsen av den fjerde koalisjonen med Russland, [[Kongeriket Sachsen|Sachsen]] og [[Sverige]], som gjenopptok krigen i oktober 1806. Napoleon beseiret raskt prøysserne [[Slaget ved Jena-Auerstedt|ved Jena]] og russerne [[Slaget ved Friedland|ved Friedland]], og brakte [[Freden i Tilsit|en urolig fred]] til kontinentet. Freden mislyktes imidlertid da krigen brøt ut i 1809, med den dårlig forberedte femte koalisjonen, ledet av Østerrike. Først vant østerrikerne en enestående seier på Aspern-Essling, men ble raskt [[Slaget om Wagram|beseiret på Wagram]].

I håp om å isolere og svekke Storbritannia økonomisk gjennom sitt kontinentale system [[fastlandssperringen]], startet Napoleon en invasjon av [[Portugal]], den eneste gjenværende britiske allierte på det kontinentale Europa. Etter å ha okkupert Lisboa i november 1807, og med hovedtyngden av franske tropper til stede i Spania, grep Napoleon muligheten til å vende seg mot sin tidligere allierte, avsette den regjerende spanske kongefamilien og erklære sin egen bror til konge av Spania i 1808 som [[Joseph Bonaparte|José I]]. Spanjolene og portugisere gjorde opprør med britisk støtte og forviste franskmennene fra [[Den iberiske halvøy]] i 1814 etter seks års kamp.

Samtidig brøt Russland, som ikke var villig til å bære de økonomiske konsekvensene av redusert handel, rutinemessig fastlandssperringen, noe som fikk Napoleon til å starte en [[Napoleons felttog i Russland 1812|massiv invasjon]] av Russland i 1812. Den resulterende militære kampanjen endte i katastrofe for Frankrike og nesten utslettelse av Napoleons ''[[La grande armée|grande armée]]''.

Oppmuntret av dette nederlaget dannet Østerrike, Preussen, Sverige og Russland den sjette koalisjonen og begynte en ny krigføring mot Frankrike, og etter flere sammenstøt hvor ingen av partene gikk seirende ut av, ble Napoleon [[Folkeslaget ved Leipzig|avgjørende beseiret ved Leipzig]] i oktober 1813. De allierte invaderte deretter Frankrike fra øst, mens krigen på den iberiske halvøya gikk over i det sørvestlige Frankrike. Koalisjonstropper erobret [[Paris]] i slutten av mars 1814 og tvang Napoleon til å abdisere i april ved [[Fontainebleau-traktaten (1814)|Fontainebleau-traktaten]]. Han ble forvist til øya [[Elba]], og [[huset Bourbon]] ble [[Restaurasjonen i Frankrike|gjeninnsatt til makten]]. Men Napoleon rømte i februar 1815, og tok tilbake kontrollen over Frankrike i rundt hundre dager. Etter å ha dannet den syvende koalisjonen, beseiret de allierte ham [[Slaget ved Waterloo|ved Waterloo]] i juni 1815 og forviste ham til øya [[St. Helena]], hvor han døde seks år senere.<ref>Zamoyski, Adam (16. oktober 2018): [https://web.archive.org/web/20200806042616/https://books.google.com/books?id=NqVKDwAAQBAJ&pg=PT480 ''Napoleon: A Life'']. London: Basic Books. ISBN 9780465055937. s. 480. Arkivert fra [https://books.google.com/books?id=NqVKDwAAQBAJ&pg=PT480 originalen] den 6. august 2020.</ref>

[[Wienerkongressen]] tegnet om grensene til Europa og brakte en periode med relativ fred. Krigene hadde dyptgripende konsekvenser for verdenshistorien, inkludert spredningen av [[nasjonalisme]] og [[liberalisme]], framveksten av Storbritannia som verdens fremste [[Pax Britannica|maritime og økonomiske makt]], framkomsten av uavhengighetsbevegelser i [[Latin-Amerika]] og påfølgende tilbakegang av de [[Det spanske imperiet|spanske]] og [[Det portugisiske imperiet|portugisiske]] imperiene, den grunnleggende omorganisering av tyske og italienske territorier til større stater, og innføring av radikalt nye metoder for å føre krigføring, samt sivilrett. Etter slutten av Napoleonskrigene var det en periode med relativ fred på det kontinentale Europa, som varte til [[Krimkrigen]] i 1853.

== Oversikt ==
{{Kampanjeboks Napoléon}}
[[Napoléon Bonaparte]] tok [[18 brumaire-kuppet|makten i 1799]] og opprettet et militærdiktatur.<ref name="Jonas_193–194"> Jones (1994), [https://archive.org/details/cambridgeillustr00jone_0/page/193 s. 193–194]</ref> Det er en rekke meninger om datoen som skal brukes som den formelle begynnelsen av napoleonskrigene; 18. mai 1803 brukes ofte, da Storbritannia og Frankrike avsluttet den eneste korte fredsperioden mellom 1792 og 1814.<ref name="Kagan_42–43"> Kagan (2007), s. 42–43.</ref> Napoleonskrigene begynte med krigen om [[den tredje koalisjonen]], som var den første av koalisjonskrigene mot [[den første franske republikk]] etter Napoleons tiltredelse som leder av Frankrike.

Storbritannia avsluttet [[Fredstraktaten i Amiens|Amiens-traktaten]] og erklærte Frankrike krig i mai 1803. Blant årsakene var Napoleons endringer i det internasjonale systemet i Vest-Europa, spesielt i Sveits, Tyskland, Italia og Nederland. Historikeren Frederick Kagan hevder at Storbritannia ble irritert særskilt over Napoleons krav om kontroll over [[Sveits]]. Videre følte briter seg fornærmet da Napoleon uttalte at deres land ikke fortjente noen stemme i europeiske anliggender, selv om kong [[Georg III av Storbritannia|Georg III]] var en kurfyrste for [[Det tysk-romerske rike]]. Russland bestemte på sin side at intervensjonen i Sveits indikerte at Napoleon ikke var ute etter en fredelig løsning med de andre europeiske statene.<ref name="Kagan_42–43"/>

Britene opprettet raskt en marine[[blokade]] av Frankrike for å sulte landet for ressurser.<ref>[https://www.lermuseum.org/colony-to-confederation-1764-1866/1764-1811/british-blockade-of-france-1805 «British Blockade of France: 1805»], ''Lermuseum''</ref> Napoleon svarte med [[Fastlandssperringen|økonomiske embargoer]] mot Storbritannia,<ref>Heidler, David Stephen ; Heidler, Jeanne T. (2004): [https://books.google.com/books?id=_c09EJgek50C&pg=PA48 ''Encyclopedia of the War of 1812'']. Naval Institute Press. ISBN 978-1-59114-362-8. s. 48.</ref> og forsøkte å eliminere Storbritannias kontinentale allierte for å bryte koalisjonene som var stilt mot ham. Den såkalte fastlandssperringen opprettet en liga av væpnet [[nøytralitet]] for å forstyrre blokaden og håndheve [[frihandel]] med Frankrike. Britene svarte med [[Angrepet på Københavns red|å erobre den danske flåten]] i et uprovosert angrep på nøytrale [[Danmark-Norge]],<ref>[https://web.archive.org/web/20140329122214/http://www.navalhistory.dk/danish/historien/1801_1814/englandskrigene.htm «Englands uprovokerede angreb på det neutrale Danmark-Norge»], ''Navalhistory.dk'' 2014</ref> bryte opp ligaen og sikret seg senere dominans over havet, slik at den fritt kunne fortsette sin strategi. Men Napoleon vant krigen i [[den tredje koalisjonen]] i [[slaget ved Austerlitz]],<ref> Sigler, Jack (2011): [https://www.napoleon.org/en/history-of-the-two-empires/articles/the-battle-of-austerlitz-and-the-principles-of-war/ «The Battle of Austerlitz and the Principles of War»], ''Napoleon.org''</ref> og tvang [[Det østerrikske keiserrike]] [[Freden i Pressburg|ut av krigen]] og formelt oppløste [[det tysk-romerske rike]].<ref>[https://europeanroyalhistory.wordpress.com/tag/peace-of-pressburg/ «The Dissolution of the Holy Roman Empire Part X: Abdication of Franz II»], ''European Royal History''</ref> I løpet av måneder erklærte Preussen krig, og utløste krigen med [[den fjerde koalisjonen]]. Denne krigen endte katastrofalt for Preussen, beseiret i [[slaget ved Jena-Auerstedt]]<ref>Haskew, Michael: [https://warfarehistorynetwork.com/the-napoleonic-wars-the-battle-of-jena-auerstadt/ «The Napoleonic Wars: The Battle of Jena-Auerstadt»], ''Warfare History''</ref> og okkupert innen 19 dager etter begynnelsen av kampanjen. Napoleon beseiret deretter Russland [[Slaget ved Friedland|ved Friedland]],<ref> Jensen, Nathan D. (Februar 2014): [https://www.frenchempire.net/battles/friedland/ «Battle of Friedland»], ''Frenchempire.net''</ref> skapte mektige klientstater i Øst-Europa og avsluttet den fjerde koalisjonen.

Samtidig førte Portugals avslag til å forplikte seg til den fransk fastlandssperringen, og Spanias unnlatelse av å opprettholde det, til [[Den spanske selvstendighetskrigen|den iberiske krigen]] og utbruddet av [[den femte koalisjonskrigen]].<ref>[https://omniatlas.com/maps/europe/18090426/ «Europe 1809: Fifth Coalition»] ''Omniatlas''</ref> Franskmennene okkuperte Spania og dannet et spansk klientrike under [[Joseph Bonaparte]]. Tungt britisk militær deltagelse på [[den iberiske halvøy]] fulgte snart mens en britisk innsats for å erobre [[Antwerpen]] mislyktes.<ref>Burnham, Robert (Juni 2000): [https://www.napoleon-series.org/military-info/battles/c_walcheren.html «The British Expeditionary Force to Walcheren: 1809»], ''Napoleon Series''</ref> Napoleon hadde tilsyn med situasjonen i den iberiske halvøy, beseiret spanjolene og forviste britene fra halvøya. Østerrike, ivrig etter å gjenopprette territorium tapt under krigen mot den tredje koalisjonen, invaderte Frankrikes klientstater i [[Øst-Europa]]. Napoleon beseiret den femte koalisjonen [[Slaget om Wagram|ved Wagram]] i juli 1809.<ref>Castle, Ian (2009): [https://www.napoleon.org/en/history-of-the-two-empires/articles/the-battle-of-wagram/ «The Battle of Wagram»], ''Napoleon.org''</ref>

Britiske flåteaksjoner bidro til å presse [[USA]] til å erklære krig mot Storbritannia i krigen i 1812, men landet ble ikke en alliert av Frankrike. Klager over kontrollen over Polen, og Russlands tilbaketrekning fra det kontinentale systemet, førte til at Napoleon [[Napoleons felttog i Russland 1812|invaderte Russland i juni 1812]].<ref>[https://courses.lumenlearning.com/suny-hccc-worldhistory2/chapter/invasion-of-russia/ «Invasion of Russia»], ''History of Western Civilization II''</ref> Invasjonen var en uforløst katastrofe for Napoleon; [[brent jords taktikk]], desertering, fransk strategisk fiasko som [[Slaget ved Borodino|slaget om Moskva]] og den russiske vinteren tvang Napoleon til å trekke seg tilbake med enorme tap.<ref> Moulton, Madison (15. desember 2021) [https://historyguild.org/the-beginning-of-the-end-napoleons-retreat-from-russia/ The «Beginning of the End: Napoleon's Retreat from Russia»], ''History Guild''</ref> Napoleon led ytterligere tilbakeslag; Den franske makten på den iberiske halvøy ble brutt i slaget ved Vitoria sommeren etter,<ref>[http://www.historyofwar.org/articles/battles_vittoria.html Battle of Vittoria, 21st June 1813], ''History of War''</ref> og en ny koalisjon begynte ufortrødent [[den sjette koalisjonskrigen]].

Koalisjonen beseiret Napoleon i [[Folkeslaget ved Leipzig|slaget ved Leipzig]] i oktober 1813,<ref>[https://english.leipzig.de/leisure-culture-and-tourism/tourism/leipzigs-tourist-attractions/monument-to-the-battle-of-the-nations «Monument to the Battle of the Nations (Völkerschlachtdenkmal)»], ''City of Leipzig''</ref> og utløste hans fall fra makten og til slutt abdikasjon den 6. april 1814. Seierherrene forviste Napoleon i eksil til den lille øya [[Elba]] utenfor kysten av Italia  og gjenopprettet [[Huset Bourbon|Bourbon-monarkiet]] på tronen i Frankrike. Napoleon rømte fra Elba i 1815, og samlet nok støtte til å styrte monarkiet til [[Ludvig XVIII av Frankrike|Ludvig XVIII]]. Det utløste en syvende og [[De hundre dagene|siste koalisjon mot ham]]. Napoleon ble avgjørende beseiret i [[slaget ved Waterloo]],<ref>[https://www.nam.ac.uk/explore/battle-waterloo «Battle of Waterloo»], ''National Army Museum''</ref> og han abdiserte igjen 22. juni. Den 15. juli overga han seg til britene ved den franske kystbyen [[Rochefort (Charente-Maritime)|Rochefort]], og ble permanent forvist til avsidesliggende [[St. Helena]], en britisk øy i [[Søratlanteren]]. [[Paris-traktaten av 1815|Paris-traktaten]], undertegnet 20. november 1815, avsluttet krigen formelt.<ref>[https://www.napoleon-empire.net/en/official-texts/treaty-of-paris-1815.php «Second Treaty of Paris, November 20, 1815»], ''Napoléon & Empire''</ref>

Bourbon-monarkiet ble [[Restaurasjonen i Frankrike|gjenopprettet nok en gang]], og seierherrene gjennomførte [[Wienerkongressen]] oktober 1814 til juni 1815 for å gjenopprette freden på kontinentet, og for å regulere og restaurere (gjenopprette) Europas politiske forhold til fra før krigene.<ref>Lesaffer, Randall (udatert): [https://opil.ouplaw.com/page/congress-vienna-1814-1815 «The Congress of Vienna (1814–1815)»], ''Oxford Public International Law''</ref> Som et direkte resultat av krigen reiste [[kongeriket Preussen]] seg til å bli en stormakt i Europa,<ref name="Dwyer">Dwyer, Philip G. (4. februar 2014): [https://books.google.com/books?id=FEDKAgAAQBAJ&q=napoleonic+wars+rise+of+prussia&pg=PA255 ''The Rise of Prussia 1700–1830'']. ISBN 9781317887034. [https://web.archive.org/web/20210207044936/https://books.google.com/books?id=FEDKAgAAQBAJ&q=napoleonic+wars+rise+of+prussia&pg=PA255 Arkivert] fra originalen den 7. februar 2021.</ref> mens Storbritannia, med sin enestående [[Royal Navy]] og voksende imperium, ble en verdens dominerende [[supermakt]], og startet ''[[Pax Britannica]]''.<ref>Ferguson, Niall (2004): [https://archive.org/details/empire00nial ''Empire, The rise and demise of the British world order and the lessons for global power'']. Basic Books. ISBN 0-465-02328-2.</ref> [[Det tysk-romerske rike]] ble oppløst, og [[nasjonalisme]]ns filosofi som dukket opp tidlig i krigen bidro sterkt til den senere [[Tysklands samling|foreningen av de tyske statene]], og [[Italias samling|de på den italienske halvøya]]. Krigen på [[Den iberiske halvøy]] svekket den spanske makten kraftig, og det spanske imperiet begynte å gå i oppløsningen; [[De hispanoamerikanske uavhengighetskrigene|Spania kom miste nesten alle sine amerikanske besittelser]] innen 1833. Det portugisiske imperiet krympet, med at [[Brasil]] erklærte sin uavhengighet i [[1822]].<ref name="Keen_&_Haynes_kap8"> Keen & Haynes (2012), kapittel 8.</ref><ref>[https://www.culturaydeporte.gob.es/en/cultura/areas/archivos/mc/bicentenarios/contexto-historico/las-independencias-iberoamericanas/independencia-brasil.html «The Independence of Brazil»] {{Wayback|url=https://www.culturaydeporte.gob.es/en/cultura/areas/archivos/mc/bicentenarios/contexto-historico/las-independencias-iberoamericanas/independencia-brasil.html |date=20221207231513 }}, Ministerio de Cultura y Deporte - Gobierno de España</ref>

Krigene revolusjonerte europeisk krigføring; bruken av masseverneplikt (fransk: ''Levée en masse'')<ref>[https://casebook.icrc.org/glossary/levee-en-masse Levée en masse. How does law protect in war?], ''ICRC Law & Policy''</ref> og [[total krig]] førte til kampanjer av enestående skala, da hele nasjoner forpliktet alle sine økonomiske og industrielle ressurser til en kollektiv krigsinnsats.<ref> Bell (2007), [https://archive.org/details/firsttotalwarnap00bell/page/51 s. 51]</ref> Taktisk omdefinerte den franske hæren rollen til [[artilleri]], mens Napoleon la vekt på mobilitet for å oppveie numeriske ulemper,[36] og luftovervåking ble brukt for første gang i krigføring.<ref name="Wawro_9"> Wawro, Geoffrey (2002): [https://books.google.com/books?id=gtuAhd9qARkC&pg=PA9 ''Warfare and Society in Europe, 1792–1914'']. Routledge. ISBN 9780203007358. s. 9. </ref>Den svært vellykkede spanske [[gerilja]]en demonstrerte evnen til et folk drevet av inderlig nasjonalisme mot en okkupasjonsmakt.<ref> Tone (1996), s. 355–382</ref> På grunn av krigens lange levetid, omfanget av Napoleons erobringer og populariteten til idealene fra [[den franske revolusjonen]], fikk idealene en dyp innvirkning på europeisk samfunnskultur. Mange påfølgende revolusjoner, som [[den russiske revolusjon]], så på franskmennene som sin inspirasjonskilde,<ref>Shlapentokh 1997, s. 220–228.</ref><ref> Palmer, Colton & Kramer (2013), s. 81–83.</ref> mens dens grunnleggende prinsipper utvidet arenaen for menneskerettigheter i stor grad og formet moderne politiske filosofier som er virksomme den dag i dag.<ref>Desan, Hunt & Nelson (2013), s. 3, 8, 10.</ref>

==Napoleons erobringskrig 1800–1806==
[[Fil:Turner, The Battle of Trafalgar (1806).jpg|miniatyr|left|[[Slaget ved Trafalgar]]. Maleri av Joseph M. W. Turner]]
[[Fil:Austerlitz 3 006.jpg|miniatyr|left|Fra en gjenskapning i 2005 av [[slaget ved Austerlitz]]]]

Etter å ha kommet tilbake fra sitt felttog i [[Egypt]] grep general Napoleon Bonaparte makten i [[Frankrike]] gjennom et statskupp i [[1799]] og utropte seg selv til førstekonsul, som i praksis betydde militærdiktator. I [[1800]] marsjerte den franske hæren over alpene og inn i nord-[[Italia]], i ryggen mot de [[Østerrike|østerrikske]] troppene som kjempet mot franske styrker der. Etter et blodig slag ved [[Marengo]] den [[14. juni]] 1800 ble Østerrike tvunget til å inngå fred ved [[Lunéville]]. Det ble også inngått fredsavtale med Storbritannia i [[Amiens]] i [[1802]].

Freden ble kortvarig, da det allerede i [[1803]] brøt ut en ny krig mellom Storbritannia og Frankrike. Napoleon samlet en enorm invasjonsstyrke ved [[Den engelske kanal]], den såkalte [[La grande armée]], den store hæren. Den [[2. desember]] [[1804]] lot Napoleon seg krone til Frankrikes [[keiser]], en handling som ble ansett som en provokasjon mot [[Europa]]s etablerte stormakter. Planen om å invadere Storbritannia måtte imidlertid skrinlegges etter at både Russland og Østerrike hadde sluttet seg til [[den tredje koalisjon]]; en allianse rettet mot Frankrike. Storbritannia vant også [[slaget ved Trafalgar]] den [[21. oktober]] [[1805]] under kommando av [[Horatio Nelson|admiral Nelson]] og ødela ved det store deler av den franske flåten.

Den [[2. desember]] [[1805]] befestet dog Napoleon sin makt på kontinentet gjennom å vinne sin mest imponerende seier ved [[Austerlitz]] i det såkalte trekeisersslaget. Russerne ble tvunget til å trekke seg tilbake østover og Østerrike innledet fredsforhandlinger. Allerede året etter, i [[1806]] hadde turen kommet til [[Preussen]]. Napoleon marsjerte i ilfart mot [[Berlin]] og brøt gjennom prøyssernes forsvar i [[Slaget ved Jena-Auerstedt|dobbeltslaget ved Jena-Auerstädt]] den [[14. oktober]] [[1806]]. Den [[11. desember]] 1806 ble det undertegnet en fredsavtale ([[Freden i Poznań]]) mellom Frankrike og Preussens allierte Sachsen i byen [[Poznań]].

== Europas herre 1806–1812 ==
[[Fil:Vereshagin.Napoleon near Borodino.jpg|thumb|Napoleon ved [[Borodino]]]]
Fra [[Berlin]] erklærte Napoleon [[kontinentalblokaden]], som innebar at hele det europeiske kontinentet skulle stenges for britisk handel. På denne måten håpet den franske keiseren å tvinge britene i kne gjennom økonomisk krigføring. Opprettholdelsen av kontinentalblokaden ble fra og med nå Napoleons viktigste utenrikspolitiske mål. Russland ble tvunget til [[freden i Tilsit|fred ved Tilsit]] etter krigføring i [[Polen]] 1806-1807 ([[slaget ved Eylau]] [[7. februar|7.]]–[[8. februar]] og [[slaget ved Friedland]] [[14. juni]] [[1807]]). Russland gikk dermed med i kontinentalblokaden og ble en av Frankrikes allierte. Samtidig planla Napoleon å inkludere [[Spania]] i sin interessesfære, og da [[Portugal]] nektet å gå med i kontinentalblokaden, lot han franske tropper rykke inn på spansk jord for å kjempe mot portugiserne. I mars [[1808]] abdiserte den spanske kong [[Karl IV av Spania|Karl IV]], og Napoleon ga sin egen bror, [[Joseph Bonaparte]], den spanske kronen. Det som fulgte var en regelrett spansk folkereisning mot det franske styret og den såkalte [[gerilja]]en tok fatt. Geriljakrigen i Spania ble utkjempet helt til [[1813]] og slukte store mengder franske tropper. Tallrike britiske styrker ([[Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington|hertugen av Wellington]]) steg i land i Spania for å støtte den spanske reisningen.

Ansporet av geriljaen i Spania, gikk Østerrike igjen i forbund med Storbritannia og erklærte Frankrike krig. Den [[6. juli]] [[1809]] lyktes Napoleon å beseire østerrikerne utenfor [[Wien]], i [[Slaget om Wagram]], og Østerrike ble tvunget til en ydmykende fredsavtale.

I perioden [[1811]]–[[1812]] ble de fransk-russiske relasjonene ytterligere forverret. Russerne åpnet sine grenser for handel med britene, og dette ble startskuddet for Napoleons mobilisering. Den [[24. juni]] 1812 gikk Napoleon over grenseelven [[Njemen]] og førte 600&nbsp;000 mann store franske og allierte tropper i et [[Napoleons felttog i Russland 1812|felttog]] inn på russisk område. De russiske arméene trakk seg gradvis tilbake østover. Under [[Mikhail Illarionovitsj Kutusov|Kutuzov]] stoppet russerne ved [[Borodino]], der et blodig slag ble utkjempet den [[7. september]] 1812. Napoleon inntok [[Moskva]] den [[14. september]].

== Napoleons fall 1812–1815 ==
[[Fil:Husaren Völkerschlacht bei Leipzig.jpg|thumb|[[Folkeslaget ved Leipzig]] ]]

Etter fem ukers venting i Moskva, ble franskmennene tvunget til å trekke seg tilbake vestover. Retretten ble et av krigshistoriens største nederlag. Forfulgt av den russiske hæren tok de seg fram gjennom øde områder. I tillegg kom den russiske vinteren uvanlig tidlig og ble spesielt kald og bitter. Den franske arméen ble beseiret av general vinter. Av de 600&nbsp;000 mennene Napoleon førte inn i Russland sommeren 1812, vendte knapt 10&nbsp;000 hjem.

Til tross for katastrofen i Russland var keiseren raskt på bena igjen. En ny fransk armé ble utrustet og i [[1813]] kjempet den med suksess i Tyskland. Preussen sluttet seg raskt til den nye koalisjonen mot Frankrike, og Østerrike sluttet seg til senere. Den [[16. oktober|16.]]-[[19. oktober]] [[1813]] sto [[folkeslaget ved Leipzig]], der Napoleon tapte stort mot den voksende allierte overmakten.

I [[1814]] ble krigen ført inn på fransk territorium. Sørfra rykket briter og spanjoler frem over [[Pyreneene]]. Utenfor [[Paris]]' porter forsvarte Napoleon seg med sin siste tropper i en desperat kamp, men ble til slutt tvunget til å se nederlaget i øynene. Den [[31. mars]] 1814 marsjerte de allierte med [[Tsar Alexander I av Russland|tsar Alexander]] i spissen inn i Paris, og den [[6. april]] [[abdikasjon|abdiserte]] Napoleon i [[Fontainebleau]]. Napoleon ble landsforvist til øya [[Elba]] utenfor [[Italia]]s kyst.

Den [[1. mars]] [[1815]] steg Napoleon igjen i land i Frankrike og innledet [[de hundre dagene]]. Han tok raskt makten i Paris og utrustet en ny armé. I [[slaget ved Waterloo]] den [[18. juni]] 1815, lyktes  britene under [[Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington|Wellington]] og [[Preussen|prøysserne]] under [[Gebhard Leberecht von Blücher]] å beseire Napoleon i et siste legendarisk slag. Napoleon ble tvunget til sin andre abdikasjon og ble sendt i fangenskap til øya [[St. Helena]] i [[Atlanterhavet]].

Av de sekundære konfliktene under napoleonkrigene hører blant annet den britisk-amerikanske [[1812-krigen]] og den russisk-svenske krigen i 1808–1809, den såkalte [[finskekrigen]] og den siste [[Krigen med Sverige 1814|norsk-svenske krigen]] i 1814. Nevnes kan også slaveopprøret på [[Haiti]] i 1802–1804, inspirert av [[den franske revolusjon]].

== Napoleonskrigenes innvirkning på Norge og Skandinavia ==
{{Utdypende|Norge under Napoleonskrigene}}
=== Bakgrunn ===
{{Utdypende|Slaget om København (1807)}}
[[Danmark-Norge]] var sammen med [[Portugal]] de siste nøytrale statene i Europa. Nøytraliteten var en fordel, fordi Danmark-Norge fikk gode handelsbetingelser og den norske eksporten økte. Storbritannia forsøkte å avgrense den nøytrale handelen med [[Frankrike]], mens Danmark-Norge lot franske [[kaper]]e bruke norske havner som baser for angrep på britiske [[handelsskip]]. Dette førte selvsagt til misnøye hos britene. I desember [[1800]] dannet den dansk-norske [[regent]]en, kronprins Frederik (fra 1808 kong [[Frederik VI av Danmark og Norge]]) et væpnet nøytralitetsforbund med [[Russland]] og Sverige. Dette førte til at britene våren [[1801]] sendte en ny flåtestyrke mot Danmark, der de nedkjempet den dansk-norske flåten i [[slaget på Københavns red]]. Etter dette gikk nøytralitetsforbundet i oppløsning, og kronprinsen oppgav alt som kunne provosere britene. Fra [[1805]] oppholdt kronprinsen seg i Kiel, der den danske hæren var på grensevakt for å opprettholde nøytraliteten.

Sommeren [[1807]] så det ut til at Napoleon skulle vinne krigen; kun [[Storbritannia]], [[Napoli]] og Sverige var nå de eneste motstanderne etter at [[Russland]] hadde måttet skifte side. Storbritannia tilbød-Danmark-Norge å bli med i alliansen, mot at de overgav den dansk-norske flåten til britene, da britene var bekymret for en norsk-dansk allianse med Frankrike. Kronprins Frederik nektet imidlertid å bøye seg for den britiske ultimatumet, og 2. september 1807 angrep Storbritannia [[København]] og konfiskerte flåten. Kronprinsen allierte seg derfor med Napoleon, og erklærte først Storbritannia og deretter Sverige krig.<ref>[[Øystein Rian|Rian, Øystein]]: [http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/artikler/1374-danmark-norges-utenrikspolitikk-1797-1807.html «Danmark-Norges utenrikspolitikk 1797‒1807»]. ''[[Norgeshistorie.no]]'' </ref>

=== Krigen i 1808–1809 ===
{{Utdypende|Krigen med Sverige 1808-1809|Kanonbåtkrigen}}
Danmark-Norge ble altså med i Napoleonskrigene, og var nå i krig med både Storbritannia og Sverige. Planen var at Danmark-Norge, Frankrike og Russland skulle angripe Sverige fra forskjellige kanter. I februar 1808 invaderte Russland [[Finland]], som da var en del av Sverige. Danske og franske soldater ble imidlertid stoppet fra å invadere Sør-Sverige av britene, og den norske hæren var i for dårlig forfatning til å brukes. Sverige invaderte Norge i april 1808, men kom bare til [[Østlandet]]. Nordmennene greide til en viss grad å stoppe svenskene, og det var også mangel på transportmuligheter og mat for de svenske soldatene. For svenskene var det viktigst å beholde Finland, så det ble ikke satt inn så store ressurser mot Danmark-Norge. I desember [[1809]] sluttet Danmark-Norge og Sverige fred i [[Jönköping]].<ref name=NH_Ottosen> [[Morten Nordhagen Ottosen|Ottosen, Morten Nordhagen]]: [http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/artikler/1348-krigen-1808-1809.html «Krigen 1808–1809»]. ''Norgeshistorie.no''</ref>

Napoleonskrigene hadde under Danmark-Norges nøytrale periode gitt store inntekter til norske handelsmenn, og den norske eksporten, hovedsakelig [[trelast]] og [[fisk]], økte kraftig og skapte gode økonomiske tider. Da krigen brøt ut også i Norge snudde det. Danmark-Norge måtte nå bli med i en gjensidig [[blokade]] av Storbritannia, som var Norges største handelspartner. Norges viktigste importvare var korn, og dette fikk man nå ikke tak i. Blokaden førte dermed til både arbeidsledighet, dårligere økonomi og sult.<ref name=NH_Johannessen> [[Finn Erhard Johannessen|Johannessen, Finn Erhard]]: [http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/teknologi-og-okonomi/1306-fra-gyldne-tider-til-nod-og-konkurs.html «Fra gyldne tider til nød og konkurs»]. ''Norgeshistorie.no''</ref> Dette førte til stor misnøye med krigen i Norge. Mange nordmenn mente danskene hadde ansvaret for krigen, ettersom det var den danske regenten som hadde alliert seg med Napoleon, og dermed trukket også Norge inn i krigen.<ref name=NH_Ottosen/> Med unntak av noen lettelser i blokaden i [[1810]]-[[1812]], var Norge blokkert helt frem til krigene var over i [[1814]].<ref name=NH_Johannessen/>

Napoleonskrigene førte til indirekte til store endringer i alle de [[Skandinavia|skandinaviske]] landene. I Norge bidro den til Norges frigjøring fra Danmark i 1814. Alle de negative følgene krigen fikk for nordmennene, hadde gjort mange mer negative til den danske kongen. For Sveriges del bidro krigen til [[revolusjon]]en i mars 1809, da kong [[Gustav IV Adolf]] ble avsatt. Avsettingen kunne ha ført til en forening av hele Skandinavia, da Frederik, som nå var blitt konge, ble tilbudt også den svenske tronen, noe han avslo. Dette gjorde ham upopulær blant en del nordmenn, og mange så nå muligheter for en union mellom Norge og Sverige. Konspirasjoner mellom nordmenn og svensker i 1809 førte ikke til noe da, men skulle bli et grunnlag for det som skulle komme; bruddet mellom Norge og Danmark.<ref name=NH_Ottosen/>

=== Minnesmerker i Norge ===
Det finnes flere minnesmerker i Norge over menn som deltok i Napoleonskrigene. På [[Refsnes (Rissa)|Refsnes]] i [[Rissa]] ble det i 1914 satt opp en [[bauta]] til minne om menn fra [[Stjørna]] som deltok i Napoleonskrigene 1801–1814.<ref>[http://kulmin.no/refsnesbautaen/ «Bautaen på Refsnes»], ''Kulmin''. Besøkt 2. desember 2013</ref>

På Askerøya i [[Lyngør]] ved [[Tvedestrand]] er det reist et minnesmerke over alle sjøfolkene som omkom da det britiske linjeskipet HMS «Dictator» senket den dansk-norske fregatten [[«Najaden» (1811)|«Najaden»]] den 6. juli 1812 under [[slaget ved Lyngør]].<ref>Hamran, Ulf (24. desember 1996): [https://www.kubenarendal.no/publikasjoner/nytt-om-gammelt/1996/slaget-i-lyngoer/ «Slaget i Lyngør»], ''Kuben Arendal''</ref>

== Se også ==
* [[Europas historie 1789–1914]]
*[[Den franske hæren under Napoleonskrigene]] 

==Referanser==
<references/>

== Litteratur ==
* Bell, David Avrom (2007): [https://www.google.com/books/edition/The_First_Total_War/Pw5jup_LyHAC?hl=en&gbpv=0 ''The First Total War: Napoleon's Europe and the Birth of Warfare as We Know it'']. Houghton Mifflin Harcourt. {{ISBN|978-0-618-34965-4}}.
* Desan, Suzanne; Hunt, Lynn; Nelson, William Max (2013): [https://www.google.com/books/edition/The_French_Revolution_in_Global_Perspect/jAyeDgAAQBAJ?hl=en&gbpv=0 ''The French Revolution in Global Perspective'']. Cornell University Press. {{ISBN|978-0-8014-6747-9}}.
* Jones, Colin (1994): [https://www.google.com/books/edition/The_Cambridge_Illustrated_History_of_Fra/EVNGNIojGgMC?hl=en&gbpv=0 ''The Cambridge Illustrated History of France'']. Cambridge University Press. {{ISBN|978-0-521-66992-4}}.
* Kagan, Frederick (2007): [https://www.google.com/books/edition/The_End_of_the_Old_Order/XZdjTr7DCcgC?hl=en&gbpv=0 ''The End of the Old Order: Napoleon and Europe, 1801–1805'']. Hachette Books. {{ISBN|978-0-306-81645-1}}.
* Keen, Benjamin; Haynes, Keith (2012): [https://www.google.com/books/edition/A_History_of_Latin_America/yZIJAAAAQBAJ?hl=en&gbpv=0 ''A History of Latin America'']. Cengage Learning. {{ISBN|978-1-133-70932-9}}.
* Palmer, R.R.; Colton, Joel; Kramer, Lloyd (2013): [https://www.google.com/books/edition/A_History_of_the_Modern_World/Vmt6CgAAQBAJ?hl=en&gbpv=0 ''A History of the Modern World: 11th Edition'']. McGraw-Hill Higher Education. {{ISBN|978-0-07-759962-1}}.
* Shlapentokh, Dmitry (1997): [https://www.google.com/books/edition/_/eVKOSX0E2bUC?sa=X&ved=2ahUKEwjSv9zDvMDwAhWdMVkFHXxBCn0Q7_IDMBN6BAgLEAU ''The French Revolution and the Russian Anti-Democratic Tradition: A Case of False Consciousness'']. Transaction Publishers. {{ISBN|978-1-4128-2397-5}}.
* Tone, John Lawrence (2010): [https://books.google.com/books?id=E2WtMq4LF90C&pg=PA243 «Partisan Warfare in Spain and Total War»], i: Chickering, Roger; Förster, Stig, red.: ''War in an Age of Revolution, 1775–1815''. Cambridge UP. {{ISBN|9780521899963}}. s. 243.

== Annen litteratur ==
* Chandler, David (1979): ''Dictionary of the Napoleonic Wars'', New York
* Elting, John (1988): ''Swords around a Throne, Napoleon's Grande Armée'', New York
* Nafziger, George (1988): ''Napoleon's invasion of Russia'', Novato
* Boudet, Jacques red. (1968): ''Arméernas världshistoria'', Stockholm
*Schenid, Frederick, (2002): ''Napoleon's Italian Campaigns''

== Eksterne lenker ==
* [https://web.archive.org/web/20040402134059/http://www.napoleonseries.org/index.cfm The Napoleon Series]
* [https://web.archive.org/web/20140728203458/http://www.westpoint.edu/history/SitePages/Napoleonic%20Wars.aspx Kart over Napoleonskrigene, fra United States Military Academy]
*[https://web.archive.org/web/20111009051911/http://www.thailisting.com/epic/ The Legend of Bonaparte]
*[http://www.theeuropeanlibrary.org/exhibition/napoleonic_wars/index.HTML The Napoleonic Wars Exhibition held by The European Library]


{{Norge i 1814}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Napoleonskrigene| ]]
[[Kategori:Konflikter i 1800]]
[[Kategori:Konflikter i 1800-årene]]
[[Kategori:Konflikter i 1810-årene]]
[[Kategori:Konflikter i 1815]]