Redigerer Napoleon III av Frankrike

{{Infoboks politiker}}
'''Charles Louis Napoléon Bonaparte''' (1808–1873) var [[president]] i [[Frankrike]] fra [[1848]] til [[1852]], og [[keiser]] av Frankrike under navnet '''Napoleon III''' fra 1852 til [[1870]].

== Bakgrunn ==
Louis Napoléon var sønn av [[Hortense de Beauharnais]], dronning av [[Kongeriket Holland|Holland]], og [[Louis Bonaparte]], [[Napoléon Bonaparte|Napoleon Bonapartes]] yngre bror.

En stor del av ungdommen tilbrakte han i [[Sveits]], på slottet Arenenberg i Salenstein am Untersee i [[Sveits’ kantoner|kantonen]] [[Thurgau]]. Han tjenestegjorde som artillerioffiser i den sveitsiske hær, og ble også sveitsisk statsborger.

Som ung kjempet Louis Napoléon mot [[Østerrike|østerriksk]] innflytelse i Nord-[[Italia]] som medlem av [[carbonariene]], et hemmelig revolusjonært selskap. Her ble han en tilhenger av ideen om et samlet Italia, noe han virket for da han senere fikk makten i Frankrike.

== Mislykkede kupp ==
Louis Napoléon prøvde i [[1836]] å få med seg garnisonen i [[Strasbourg]] og marsjere mot [[Paris]]. Forsøket ble imidlertid mislykket da byens kommanderende [[general]] ikke var med på planen. Louis Napoléon ble derfor arrestert.

Også i [[1840]] prøvde Louis Napoléon å avsette den [[liste over Frankrikes monarker|franske kongen]] [[Ludvig Filip av Frankrike|Ludvig Filip]]. Han dro fra [[London]] til [[Boulogne-Billancourt|Boulogne]] i august og prøvde her som i Strasbourg å få byens garnison med på å marsjere mot Paris. Også her gikk det galt, og da han prøvde å flykte tilbake til skipet sitt, ble han nok en gang arrestert.

Louis Napoléon slapp billig fra begge kuppforsøkene, ettersom Ludvig Filip ikke ville ha noen oppmerksomhet rundt ham. Napoleon Bonapartes minne sto fortsatt sterkt i landet, og siden Louis Napoléon var overhode for Bonaparte-familien, anså mange hans krav til tronen som legitimt. Louis Napoléon ble derfor ikke stilt for retten, men utvist til Storbritannia.

== Februarrevolusjonen ==
[[Fil:Campagne présidentielle de 1848.jpg|thumb|Scene fra presidentvalgkampen i 1848: To gategutter slåss for hver sin kandidat, en for Louis Napoléon og en for Cavaignac.]]
Under [[revolusjonene i 1848|februarrevolusjonen]] i 1848 ble Ludvig Filip styrtet. Etter revolusjonen ble det opprettet en uorganisert, provisorisk regjering.

Louis Napoléon reiste i all hast fra London til Paris for å fylle det maktvakuum som var skapt av kongens fall. Men den nye regjeringen avviste Louis Napoléons krav om makt, og han reiste derfor tilbake til London. I september ble han imidlertid valgt inn i nasjonalforsamlingen, og returnerte til Paris.

Allmenn stemmerett ble gjennomført den 2. mars, og gav Frankrike ni millioner nye stemmer. Til presidentvalget i 1848 fremsto Louis Napoléon som en kompromisskandidat. Samtidig spilte han på slektskapet med den fortsatt så populære onkelen. Både arbeidere og konservative stemte på Louis Napoléon, og han vant valget klart med 5,5 millioner stemmer mot motkandidaten [[Louis Eugène Cavaignac]]s 1,5 millioner. Denne hendelsen innledet den epoken i fransk historie som kalles [[Den andre franske republikk|Den annen franske republikk]].

== Napoléon gjør statskupp ==
Etter den franske [[konstitusjon|grunnloven]] kunne en president bare sitte i én periode. Louis Napoléon måtte derfor tre tilbake i løpet av [[1852]], noe han var lite lysten på.

Om morgenen den [[2. desember]] [[1851]] gjorde Louis Napoléon statskupp. Lokalene til den lovgivende forsamling ble besatt og medlemmene arrestert. Samtidig ble det innført streng pressesensur. Louis Napoléon begrunnet kuppet med at den lovgivende forsamling konspirerte mot ham og planla en [[borgerkrig]].

De store reaksjonene på statskuppet uteble, og det var først etter noen dager at det ble noe uro i gatene. Dette ble raskt slått ned av [[armé|hæren]] og [[politi]]et, og Louis Napoléon hadde snart full kontroll over Frankrike.

[[Fil:Napoleon III 1848.jpg|thumb|Louis Napoléon i 1848]]

Etter statskuppet satte Louis Napoléon i gang med å forfølge politiske opponenter. 26&nbsp;000 personer ble arrestert og utvist, mange til [[Algerie]] og [[Fransk Guyana|Cayenne]].

Etter kuppet avholdt Louis Napoléon en [[folkeavstemning]], der han bad om mandat til å styre videre og til å utarbeide en ny forfatning. Han vant med stort flertall, 7,7 av 8 millioner avgitte stemmer var til hans fordel.

I den nye forfatningen, vedtatt i januar 1852, ble lengden på en presidentperiode satt til ti år, og presidentens makt ble styrket. Presidenten fikk enerett på å foreslå nye lover, og han skulle selv utpeke senatets medlemmer.

I november 1852 foreslo senatet å gjøre Louis Napoléon til keiser, samt å gi hans hus arverett til tronen. Forslaget ble med stor margin vedtatt i en folkeavstemning, og den [[2. desember]] 1852 ble Louis Napoléon kronet til Frankrikes keiser under navnet Napoleon III. Landet gikk inn i epoken som kalles [[Det andre franske keiserdømme]].

Louis Napoléon var en god retoriker, og skal ha forsvart sitt statskupp med følgende uklare, men velklingende argument: ''Jeg har forlatt loven for å vende tilbake til retten''. Slike uttalelser fungerer nok bedre på fransk enn på mange andre språk.

== Utenrikspolitiske fremstøt ==
Napoleon var bestemt på øke Frankrikes innflytelse og kastet seg derfor ut i flere utenrikspolitiske eventyr.

Under [[Krimkrigen]] [[1853]]&ndash;[[1856]] gikk Frankrike sammen med [[Storbritannia]] og [[Tyrkia]] i den antirussiske alliansen, og franske tropper deltok derfor i krigshandlingene på [[Krim]] og i angrepet på [[Sveaborg]] i [[Finland]].

Fredsavtalen som ble undertegnet i Paris [[30. mars]] 1856 ble en seier for Napoleon og hans allierte. Napoleon hadde hele tiden arbeidet for å begrense [[Russland|russisk]] ekspansjon, og med denne avtalen ble det slutt på de russiske territoriale utvidelsene på [[Balkan]].

I [[1858]] sendte han en straffeekspedisjon til [[Vietnam]] og sikret fransk innflytelse og begynnelsen til fransk herredømme i [[Indokina]].

I [[1858]] sendte Napoleon tropper til Italia for å kjempe mot Østerrike. Napoleon ville på denne måten fremstå som nasjonalitetsprinsippets forsvarer og befeste Frankrikes ledende stilling i Europa. Frankrike hadde her alliert seg med [[Piemonte]], og skulle få [[Savoie]] og [[Nice]] som belønning for støtten mot Østerrike.

Etter at [[Viktor Emmanuel II av Italia|Viktor Emmanuel]], kongen av [[Kongedømmet Sardinia|Sardinia]], hadde provosert [[Frans Josef I av Østerrike-Ungarn|Frans Josef]] til å erklære krig, rykket Napoleon frem mot østerrikerne i det som skulle bli kalt [[den andre italienske frigjøringskrig|andre italienske frigjøringskrig]]. Etter at franskmennene hadde erobret [[Lombardia]], møttes de to keiserne i [[slaget ved Solferino]] den [[24. juni]] [[1859]].

Det blodige slaget ved Solferino ble en fransk seier, men de franske tapene hadde sjokkert Napoleon. Den [[11. juli]] møttes derfor Napoleon og Frans Josef i nærheten av [[Verona]]. Ved [[Villafranca di Verona]] ble det avtalt en våpenhvile, noe som senere ble bekreftet av en fredsavtale i [[Zürich]].

[[Fil:Fall of Sevastopol.jpg|thumb|300px|Franske soldater i kamp med russiske soldater under beleiringen av [[Sevastopol]].]]

Selv om den østerrikske innflytelsen i Italia minket ved at Østerrike måtte avstå territorium, så mange italienere på avtalen som et svik. Avtalen førte til at Napoleon ble upopulær både blant folket i Italia og blant de italienske [[fyrste]]ne.

Hans neste fremstøt i årene [[1862]]&ndash;[[1867]] endte med et forsmedelig nederlag. Under den [[den amerikanske borgerkrigen|amerikanske borgerkrig]] benyttet han anledningen til å intervenere i [[Mexico]] mens amerikanerne hadde annet å tenke på. Han fikk innsatt [[Maximilian av Mexico|Maximilian]] av [[Huset Habsburg|Habsburg]], en bror av den østerrikske keiser, som keiser av Mexico. Det endte med at opprørerne seiret og henrettet Maximilian.

Samtidig måtte Napoleon finne seg i at Frankrikes innflytelse ble svekket og at [[Preussen]] seilte opp som en farlig rival etter seieren over Østerrike i [[1866]].

== Napoleon fornyer Paris ==
Napoleon hadde store planer for Frankrike og spesielt for [[hovedstad]]en Paris. Keiserens visjon var at Paris skulle være [[Europa]]s midtpunkt og ledende kulturby.

Napoleon hentet inn [[Baron Haussmann|Eugène Haussmann]] for å lage et nytt Paris og gjøre den til verdens vakreste by. Haussmann fikk frie hender, og brukte sin makt til å anlegge et storslagent nettverk av brede avenyer tvers igjennom gammel bebyggelse. Det medførte at det meste som var igjen fra [[middelalderen]]s Paris ble jevnet med jorden. Det gamle Paris med sine små smug og gamle rønner forsvant, og frem vokste det Paris som vi kjenner i dag med sine brede avenyer og bulevarder, store parker og praktbygg.

Det ble gitt strenge regler for byggehøyde og arkitektonisk utforming på nye leiegårder og boliger. Flere praktfulle monumentalbygg ble reist, som operaen, nå kalt [[Opéra Garnier]] etter sin arkitekt. Mange akser ble anlagt i den hensikt å fremheve både gamle og nye monumentalbygg.

Byggearbeidene ble svært kostbare; Napoleon III bevilget et beløp på 250 millioner franc i 1865, og nye 260 mill. i 1869. I alt berørte Baron Haussmanns plan 60 % av datidens Paris.

Onde tunger visket at keiseren med sin byfornyelse hadde en skjult agenda. De brede gatene fungerte dårlig til barrikadebygging, så det ville være lett for hæren å slå ned eventuelle fremtidige opprør. Bulevardene ville også lett kunne kontrolleres med [[artilleri]].

== Frankrike taper den fransk-tyske krig ==
[[Fil:Napoleon-III-karikatur.jpg|thumb|Samtidig karikatur av Napoleon III]]
Den prøyssiske statsministeren [[Otto von Bismarck]] fikk i [[1870]] fremprovosert en krig mellom de tyske statene og Frankrike. Krigen ble utløst av striden om hvem som skulle bli ny [[Spania|spansk]] monark, da Frankrike ikke kunne godta en tysk [[Hohenzollern]]-prins som ny konge i Spania.

Den franske regjeringen, spesielt utenriksminister [[Antoine Agénor de Gramont]], som hadde håpet å tilføre [[Preussen]] et diplomatisk nederlag, krevde at prinsens kandidatur formelt skulle trekkes tilbake av [[Berlin]]. Han lot sin ambassadør oppsøke kong [[Vilhelm I av Tyskland|Vilhelm]] i [[Bad Ems]] for å få ham til å avgi en slik erklæring. Kongen, som ønsket å avslutte sin livsgjerning i ro, svarte unnvikende at saken ikke angikk Preussen, men kun prinsen personlig.

Telegrammet som kongen sendte til Bismarck for å underrette ham om samtalen (''[[Emsdepesjen|Die Emser Depesche]]'') ble samme aften offentliggjort av Bismarck i avisene. Det skjedde i en redigert form; Bismarck fikk det til å se ut som om kongen hadde avvist ambassadørens krav temmelig bryskt.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/kapitel/kaiserreich/aussenpolitik/emser-depesche.html|tittel=Die "Emser Depesche"|besøksdato=2019-03-09|forfattere=Burkhard Asmuss / Arnulf Scriba|dato=|fornavn=|etternavn=|språk=de|verk=www.dhm.de|forlag=Stiftung Deutsches Historisches Museum|sitat=}}</ref>

Denne fremstillingen reiste en storm av sjåvinistisk uvilje i Paris. Den ble skjerpet av Bismarck-inspirerte artikler i den tyske presse. Keiser Napoleon personlig ønsket fred, men han ble revet med av den franske nasjonalforsamlingen, og den [[19. juli]] [[1870]] offentliggjorde han Frankrikes krigserklæring mot Preussen.

[[Den fransk-prøyssiske krig|Den fransk-tyske krigen]] eller den [[den fransk-prøyssiske krig|fransk-prøyssiske krigen]], som den også er kjent som, ble en katastrofe for Napoleon og Frankrike. På tross av fransk teknologisk overlegenhet ble den franske hæren grundig slått av prøysserne. En fransk armé ble beleiret i [[Metz]], og en annen armé personlig ledet av Napoleon ble omringet ved [[Sedan (by)|Sedan]] ved den [[Belgia|belgiske]] grensen.

Den [[1. september]] [[1870]] kapitulerte Napoleon da han innså at situasjonen var håpløs. To dager senere ble han frigitt av [[Preussen|prøysserne]] og benyttet anledningen til å flykte til England. Han forlot et Frankrike i kaos, som tappert kjempet videre mot den [[Tyskland|tyske]] overmakten.

Den [[9. januar]] [[1873]] døde Napoleon III i eksil i [[London]]. Han etterlot seg en sønn, keiserprins [[Louis Napoléon Bonaparte|Louis]], og enkekeiserinnen, grevinne [[Eugénie de Montijo]].

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* De la Gorce, ''Histoire du second empire'', (fire bind, Paris, 1885-98)
* Taxile Delord, ''Histoire du second empire'', (seks bind, Paris, 1869-76)
* Bernhard Simson, ''Über die Beziehungen Napoleon III. zu Preussen und Deutschland'', (Freiburg, 1882)
* Adolf Ebeling, ''Napoleon III. und sein Hof'', (Köln, 1891-94)
* Thirra, ''Napoléon III avant l'empire'', (Paris, 1895)
* Émile Ollivier, ''L'Empire libéral'', (Paris, 1895-1909)
* A. L. Imbert de Saint-Amand, ''Napoleon III at the Height of his Power'', (New York, 1900)
* T. W. Evans, ''Memoirs of the Second French Empire'', (New York, 1905)
* Konstantin Frantz: ''Masse oder Volk. Louis Napoleon.'' Potsdam 1933.
* Heinz Rieder: ''Napoleon III. – Abenteurer und Imperator''- Gernsbach 2006, ISBN 3-938047-16-X
* Joachim Kühn: ''Napoleon III. Ein Selbstbildnis in ungedruckten und zerstreuten Briefen und Aufzeichnungen'', Arenenberg 1993 ISBN 3-85809-086-7
* [http://www.marxists.org/deutsch/archiv/marx-engels/1852/brumaire/index.htm Karl Marx: ''Der 18. Brumaire des Louis Bonaparte''] (1852)
* Catherine Granger: ''L'empereur et les arts: la liste civile de Napoléon III'', Paris: [[École nationale des chartes|Ecole des Chartes]] 2005, ''Mémoires et documents 79'', ISBN 2-900791-71-5
* Marie-Clotilde-Elisabeth Louise de Riquet, comtesse de Mercy-Argenteau, ''The Last Love of an Emperor'': erindringer av grevinnen Louise de Mercy-Argenteau, født Princesse de Caraman-Chimay, som beskriver hennes forhold til keiser Napoléon III og den sosiale og politiske rolle hun spilte. (Garden City, N.Y., Doubleday, Page & Co., 1926)

== Eksterne lenker ==
{{Wikikilden forfatter|Charles Napoleon Louis Bonaparte}}
* [http://www.herodote.net/Dossier/NapoleonIII.htm La France épanouie de Napoléon III] De store forandringer i Frankrike på Napoleon IIIs tid (fransk)
* [https://web.archive.org/web/20060718043818/http://napoleontrois.free.fr/site/ Fransk side viet til Napoleon III]
* [http://www.insecula.com/contact/A006122.html/ En annen fransk side om Napoleon III]

{{Anbefalt}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Franske politikere|Louis Napoléon]]

[[Kategori:Franske keisere|Napoleon III]]
[[Kategori:Huset Bonaparte]]
[[Kategori:Personer fra Paris|Napoleon 03]]
[[Kategori:Fødsler i 1808]]
[[Kategori:Dødsfall i 1873|Napoleon III]]