Redigerer Når vi døde vågner

[[Fil:When We Dead Awaken title.jpeg|thumb|Titelblad til manuskriptet ''Når vi døde vågner'', 1899]]
{{kursiv tittel}}
'''''Når vi døde vågner''''' er et drama av [[Henrik Ibsen]] utgitt i [[1899]]. Stykket var Ibsens siste, og hadde premiere på ''[[Staatstheater Stuttgart|Königliches Hoftheater]]'' i [[Stuttgart]] [[26. januar]] [[1900]]. Det har en kunstnertematikk, og diskuterer spørsmål omkring forholdet mellom liv og kunst som kan ha vært påtrengende for Ibsen ved avslutninga av forfatterskapet.

I [[1891]] ble han oppsøkt av [[Laura Kieler]] som hadde stått modell for Nora i ''[[Et dukkehjem]]''. Hun bebreidet Ibsen at han hadde sviktet hennes tillit ved å utlevere henne i stykket. Kielers besøk menes å ha inspirert ham til ''Når vi døde vågner'', der [[billedhugger]]en Arnold Rubek møter sin tidligere modell Irene. Rubek hylles for sin [[skulptur]] «Oppstandelsens dag» som hun stod modell for. Han gjengjeldte aldri hennes kjærlighet, men giftet seg i stedet med en annen. Når han møter henne igjen, er hun skilt, har vært innlagt som sinnssyk og gir ham skylden for sitt raserte liv. Flere [[replikk]]er fra Ibsens siste samtale med Kieler opptrer angivelig i stykket, og Irenes [[nordland]]ske språktrekk ble gjenkjent som Laura Kielers.<ref>Steen A. Cold: https://biografiskleksikon.lex.dk/Laura_Kieler</ref>

==Handlingen==
Arnold Rubek er en aldrende billedhugger som er kommet hjem til Norge på et sommeropphold etter å ha bodd mange år i utlandet. Han reiser sammen med kona Maja, som er en del år yngre. De har vært gift i fem år, og ekteskapet later ikke til å være lykkelig. Han tok Maja ut av trange hjemlige kår og førte henne til et hus ved ''Taunitzer See'' der de har levd i stille og tilbaketrukket velstand, men uten å ha noe å si hverandre. Nå sitter de i parken ved et norsk badehotell og planlegger en reise langs kysten.

En flyktig bekjent av Rubek, godseier Ulfheim, stopper ved hotellet på vei til bjørnejakt i fjellet. Den uvørne og mandige bjørne- og skjørtejegeren tar Maja med storm, og han har snart overtalt henne til å bli med ham til fjells for å felle bjørn. I mellomtiden har Rubek brakt på det rene at en mystisk kvinne han observerte i parken nattestid er den Irene som han forlot for mange år siden. Irene stod modell for det store arbeidet «Oppstandelsens dag» som i sin tid gjorde ham verdensberømt. Rubeks store feiltrinn i livet var at han lot Irene gå, selv om han skjønte at hun var villig til å dele alt med ham. Irene er nå blitt en lidende psykiatrisk pasient som omtaler seg selv som en avdød, og som ledsages av en svartkledd [[diakonisse]]. Irenes liv mistet sin mening etter at Rubek forlot henne; hun fortsatte å kle av seg for menn, men på [[nattklubb]]scener. Hun har oppnådd å gjøre menn gale – den første mannen hennes skjøt seg – men hun har selv tatt skade og har vært tvangsinnlagt på asyl.

I møte med Irene må også Rubek innrømme at det har gått nedover; etter at de skiltes har skaperkraften forlatt ham, og i stedet for stort tenkte idéverker har han lagd byster av kjente og betalingsdyktige personer. For å forsøke å gjenopprette det tapte avtaler også de å dra til fjells.

Andre og tredje akt foregår i nærheten av et høyfjell[[sanatorium]]. Maja har søkt opp i [[høyfjell]]et med Ulfheim, som både fascinerer og skremmer henne. På et tidspunkt åpenbarer han også andre sider ved seg enn den [[faun]]en og kvinneerobreren hun trur han er. Det viser seg at han er blitt svikta av en kvinne, og det er sviket som har gjort ham bitter og fått ham til å spille rollen som en hensynsløs forfører og jeger. Nå ser han i Maja en såret person som seg selv, en han kan dele livet med på et realistisk grunnlag. De to er på vei ned til menneskene mens tåka kommer sigende, og støter på Rubek og Irene som er på vei opp. Ulfheim advarer dem om at å gå opp i fjellet nå betyr den visse død; det eneste som kan redde dem, er om de søker tilflukt i jakthytta og venter på redningsmannskaper.

For Rubek og Irene kan det ikke komme på tale å søke noen slags tilflukt. Deres siste, desperate forsøk på å gjenfinne kjærligheten og våkne opp fra de døde, fører dem rett til topps. Et [[snøskred]] utløses og begraver dem sammen.

==Visningshistorie==
Den første offentlige fremførelse av ''Når vi døde vågner'' var en opplesning i [[Haymarket Theatre|Theatre Royal]] på [[Haymarket (London)|Haymarket]] i London 16. desember 1899. ''Wenn wir Toten erwachen'' ble uroppført på ''Königliches Hoftheater'' i Stuttgart 26. januar 1900. To dager senere hadde [[Det Kongelige Teater]] i København premiere på ''Naar vi døde vaagner'', og 29. januar ble ''När vi döda vakna'' spilt på [[Svenska Teatern]] i Helsingfors. Stykket ble første gang spilt i Norge på [[Nationaltheatret]] 6. februar i regi av [[Bjørn Bjørnson]], med [[Egil Eide (skuespiller)|Egil Eide]] som Arnold Rubek, [[Johanne Dybwad]] som Maja og [[Ragna Wettergreen]] som Irene.

Repertoardatabasen på ibsen.net har pr. januar [[2007]] registrert 79 oppsetninger av ''Når vi døde vågner'': <ref>[http://ibsen.nb.no/index.gan?id=1998&subid=0 Ibsen.nb.no]</ref>

==Sitater==
<!-- Settes opp med innrykk, jfr eksempel ved [[En folkefiende]]-->
*...kunstneren, som så helt sorgløs og ubekymret tok et blodvarmt legeme, et ungt menneskeliv og slet sjelen ut av det, – fordi du hadde bruk for det til å skape et kunstverk. (Irene)
*For jeg er ''født'' til kunstner, ser du. – Og blir så aldri annet enn kunstner allikevel. (Rubek)
*Deilig, deilig var livet ved ''Taunitzer See''. (Irene)
*Det uopprettelige ser vi først når vi døde vågner. (Irene)
*Og så styg som han er. Så styg, så styg, Isch! (Fru Maja)

== Referanser ==
<references/>

==Litteratur==

*Utgaven fra [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2006090400029 1992] hos [[Nasjonalbiblioteket]]
* {{runeberg.org|ibsen/10/0213.html Når vi døde vågner}}

== Eksterne lenker ==
* [https://tv.nrk.no/serie/fjernsynsteatret/1973/FTEA00001572 NRK TV: Når de døde vågner] [[Fjernsynsteatret]] (1973)<sup>Tilgjengelig for norske [[IP-adresse]]r</sup>  


{{Ibsen}}
{{stubb}}
{{Autoritetsdata}}
[[Kategori:Henrik Ibsens skuespill]]
[[Kategori:Skuespill fra 1899]]