Redigerer Monodi

[[Fil:Caccini - le nuove musiche.jpg|thumb|Tittelsiden på [[Giulio Caccini]]s ''Le Nuove musiche'' (Firenze 1601)]]
'''Monodi''', fra [[gresk]] ''monodos'' «en som synger alene» er et [[musikkhistorie|musikkhistorisk]] begrep som i dag vanligvis betyr en enkelt sangstemme sparsomt [[Akkompagnement|akkompagnert]] av en [[generalbass]].

I antikkens Hellas var monodisk lyrikk kjennetegnet av at versene ble framført av én person, som diktopplesing eller som enstemmig sang framført uten harmonisk tonefølge. Motstykket var [[korlyrikk]], dvs. dikt framført av flere personer i «kor».

Musikkformen som i dag kalles «monodi» oppsto rundt år 1600, men betegnelsen på fenomenet er nytt, ingen 1600-tallskomponist kalte sine stykker monodiske. Komposisjoner på monodisk form kunne bli kalt [[madrigal]]er, [[motett]]er eller concertos  (i sin tidlige betydning, dvs «med instrumenter»). Tidligbarokkens monodi utviklet seg fra et forsøk som kunstner- og filosofikretsen [[Florentinske musikkreform|Fiorentiner Camerata]] i 1580-årene gjorde for å restaurere gamle greske ideer om melodi og deklamasjon, og forsøket ble en spire til en ny utvikling av dramatisk musikk. Ved siden av de formelle aspektene besto den største fornyingen i at sangen overveiende skulle uttrykke [[følelser]], såkalte [[Affektlære|affekter]]. I tillegg kjennetegnes monodien av en større sammenheng mellom tekst og musikk enn det som var vanlig i renessansemusikken: sangstemmen fulgte språkets rytme, melodiflyten fulgte setningsdelene og innholdsmessig betydningsfulle ord sammenfalt ofte med tyngdepunkter i [[Taktart|takten]]. Dette konseptet fikk på kort tid sterk innflytelse på det felleseuropeiske musikkspråket.

I begynnelsen ble monodiske musikkstykker akkompagnert av [[generalbass]] og var fullstendig ubundet formalt, men ulike utviklingslinjer munnet ut i spesialiserte musikkformer som [[resitativ]] og [[arie]], og disse ble bestanddeler i [[opera]]er, [[oratorium|oratorier]] og [[kantate]]r. 

I Frankrike foregikk det en parallell utvikling som ble kalt [[air de cour]], men begrepet monodi brukes vanligvis ikke om disse mer konservative sangene som beholdt mange av renessansemusikkens kjennetegn.

Innledningen til [[Giulio Caccini]]s ''Le Nuove musiche'' (Firenze 1601, «den nye musikken») inneholder en av tidens viktigste beskrivelser av formålet med monodien, samt korrekt framføring. Verket er ellers en samling monodier og sanger for solostemme med [[Generalbass|basso continuo]].

==Viktige komponister==
{{kolonner}}
* [[Vincenzo Galilei]] (1520–1591)
* [[Giulio Caccini]] (c.1545 – 1618)
* [[Emilio de' Cavalieri]] (c.1550 – 1602)
* [[Bartolomeo Barbarino]] (? – c.1617)
* [[Jacopo Peri]] (1561–1633)
* [[Claudio Monteverdi]] (1567–1643)
* [[Alessandro Grandi]] (c.1575 – 1630)
* [[Giovanni Pietro Berti]] (d. 1638)
* [[Sigismondo d'India]] (c.1582 – 1629)
* [[Claudio Saracini]] (1586 – c.1649)

== Litteratur ==
* {{OeML|Monodie|Monodie|RF}}
* Trasybulos Georgiades: ''Musik und Rhythmus bei den Griechen''. Zum Ursprung der abendländischen Musik. Rowohlt Hamburg 1958 (rowohlts tyske leksikon, red. Ernesto Grassi, musikkviter ved Universität München).
* Michael Schneider: ''Basiswissen Barockmusik.'' Bind 2: ''Die barocke Oper. Aspekte der Annäherung''.: (en serie læreverk ved ''Institut für Historische Interpretationspraxis der Hochschule für Musik und Darstellende Kunst Frankfurt''. ConBrio Verlagsgesellschaft Regensburg 2011, ISBN 978-3-940768-25-4, CB 1225.

== Eksterne lenker ==
* [https://en.wiktionary.org/wiki/monody Definisjoner av monodi], Wiktionary på engelsk
* [http://www.hoasm.org/VA/VAMonodyVocalConcerto.html ''Monody and the Vocal Concerto''], hoasm.org

{{autoritetsdata}}
[[Kategori:Musikkhistorie]]
[[Kategori:Satstyper og satsteknikker]]
[[Kategori:Sang]]