Redigerer Monmouthopprøret

[[Fil:Battle of Sedgemoor Memorial.jpg|thumb|Monument for [[slaget ved Sedgemoor]].]]
'''Monmouthopprøret''', eller «oppstanden i vest» eller «opprøret i West Country», var et opprør i [[1685]] i [[England]] som hadde til hensikt å styrte kong [[Jakob II av England]], som hadde blitt konge England, konge av Skottland og konge av Irland, ved sin eldre bror [[Karl II av England|Karl IIs]] død den [[6. februar]] [[1685]]. Jakob II var upopulær ettersom han var [[katolikk]] og mange engelskmenn motsatte seg papistisk konge. [[James Scott, 1. hertug av Monmouth]], en illegitim sønn av Karl II, hevdet å være den rettmessige arvingen til tronen og forsøkte å avsette og erstatte Karl II.

Opprøret ble avsluttet med nederlaget til Monmouths styrker i [[slaget ved Sedgemoor]] den [[6. juli]] [[1685]]. Monmouth ble henrettet for forræderi den 15. juli og mange av hans støttespillere ble også henrettet, eller dømt til [[transportering]] i de «Bloody Assizes», en rekke rettssaker som begynte i [[Winchester (England)|Winchester]] den 25. august 1685 i kjølvannet av opprøret, ledet av dommer [[George Jeffreys, 1. baron Jeffreys|George Jeffreys]], overdommer i kongens rett og [[Liste over rikskanslere i Storbritannia|rikskansler av Storbritannia]].

== Hertugen av Monmouth ==
[[Fil:James Scott.jpg|thumb|[[James Scott, 1. hertug av Monmouth]]]]
Monmouth var en sønn utenfor ekteskap av Karl II. Det hadde vært rykter at Karl hadde giftet seg med Monmouths mor, [[Lucy Walter]],<ref name="fraser"> Fraser, Antonia (1979): ''King Charles II''. London: Weidenfeld and Nicolson. ISBN 0297775715.</ref> men noen bevis for dette har aldri kommet fram,<ref>Clifton, Robin: «Walter, Lucy (1630?–1658)» i: ''Oxford Dictionary of National Biography'', Oxford University Press, September 2004</ref> og Karl II sa alltid at han hadde kun en hustru, [[Katarina av Braganza]].<ref>Hutton, Ronald (1989): ''Charles II: King of England, Scotland, and Ireland''. Oxford (England): Clarendon Press. ISBN 0198229119.</ref> Ekteskapet produserte ingen overlevende barn.

Monmouth var [[Protestantisme|protestant]]. Han hadde blitt utpekt til øverstkommanderende av den engelske hær av sin far i [[1672]] og generalkaptein i [[1678]], og hadde en del suksess i [[Nederlandene]] i [[Tredje anglo-nederlandske krig]].<ref name="fraser"/> Monmouths militære omdømme, og hans protestantisme, gjorde ham til en populær figur i England. Et forsøk ble gjort i [[1681]] til å gjennomføre [[Loven om utelukkelse]], et lovvedtak i [[Det britiske parlamentet|parlamentet]] til å ekskludere [[Jakob II av England|Jakob Stuart]], Karl IIs bror, fra å etterfølge som konge og isteden innsette Monmouth, men Karl II utmanøvrerte sine motstandere og oppløste parlamentet for en siste gang.<ref>Harris, Tim (2006): ''Revolution: The Great Crisis of the British Monarchy, 1685–1720'', Penguin Books, Ltd. ISBN 0713997591</ref><ref>Miller, John (2000): ''James II'', 3. utg. Yale University Press, New Haven. ISBN 0-300-08728-4</ref> Etter [[Rye House-komplottet]] feilet og som hadde til hensikt å snikmyrde Karl og Jakob, dro Monmouth i landflyktighet i Nederlandene, og samlet støttespillere i byen [[Haag]].<ref>Milne, Doreen J. (1951): «The Results of the Rye House Plot and Their Influence upon the Revolution of 1688: The Alexander Prize Essay» ''Transactions of the Royal Historical Society'' 5th Seris, 1 (1951), s. 91-108</ref> 

Så lenge som Karl II forble på tronen var Monmouth fornøyd med å leve et liv i luksus og fornøyelser i Nederlandene mens han fortsatt håpet på overta tronen på fredelig vis. Da Jakob II overtok tronen ble slik håp en umulighet. [[Vilhelm III av England|Prins Vilhelm av Orange]], selv om han også var en protestant, var knyttet til Jakob ved avtaler og ville ikke gi støtte til en rivaliserende fordringshaver til den britiske tronen.

== Fra Lyme Regis til Sedgemoor ==
Den 30. mai [[1685]] satte Monmouth seil for sørvestlige England, en sterk protestantisk region, med tre små skip, fire lette feltkanoner og 1500 [[muskett]]er.<ref>[http://www.battlefieldstrust.com/resource-centre/stuart-rebellions/campainpageview.asp?pageid=91 «The Campaign»]. ''UK Battlefields Resource Centre''.</ref> Han gikk i land med 82 tilhengere, blant dem [[Ford Grey, 1. jarl av Tankerville|jarlen av Tankerville]],<ref>Foard, Glen: [http://www.battlefieldstrust.com/media/139.pdf «Sedgemoor Battle and Monmouth Rebellion Campaign»] (PDF) ''UK Battlefields Resource Centre''. The Battlefields Trust.</ref> og samlet rundt 300 mann, ved [[Lyme Regis]] i [[Dorset]] den 11. juni.<ref>Dunning, Robert: [http://www.somersettimeline.org.uk/page.php?trid=4 «Monmouth Rebellion - Why Monmouth?»]  {{Wayback|url=http://www.somersettimeline.org.uk/page.php?trid=4 |date=20070908032535 }}. ''Somerset Timeline''.</ref> Kong Jakob ble snart advart om at Monmouths hadde ankommet: to tollere fra Lyme kom til [[London]] den 13. juni etter å ha ridd rundt 322 km i all hast.

Et av opprørsmedlemmene var [[Robert Ferguson (prest)|Robert Ferguson]], en fanatisk [[Skottland|skotsk]] [[Presbyterianisme|presbyteriansk]] prest som også ble kalt for «the plotter», ''renkesmeden''.<ref name="ferguson"> Ferguson, James (2008): [http://books.google.co.uk/books?id=N4t8b6g6ifEC&printsec=frontcover&dq=Robert+Ferguson+plotter&source=bl&ots=3OuKu7wpDm&sig=-0b9EuQ1kcVq4FkdkwVeMHO65o0&hl=en&ei=lF7dTJ78E8WAhAej7sGjDQ&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=3&ved=0CDEQ6AEwAg#v=onepage&q&f=false Robert Ferguson «The Plotter»]. Wildside Press. ISBN 978-1434471314.</ref> Det var Ferguson som hadde skrevet Monmouths proklamasjon, og det var han som var mest bestemt på få Monmouth kronet som konge.<ref name="ferguson"/>

Thomas Hayward Dare, en gullsmed fra [[Taunton]] og [[Whig|Whig-politiker]], en mann av betydelig rikdom og innflytelse som hadde blitt fengslet i løpet av en politisk kampanje som krevde et nytt parlament, var også tilstede. Han hadde også blitt bøtelagt med hele 5000 pund for å ha uttalt «opprørsk» ord. Etter at han ble løslatt fra fengselet hadde han flyktet til [[Holland]] hvor han ble opprørets kasserer.<ref>[http://www.thegloriousrevolution.org/docs/rebellion.htm «Rebellion»]  {{Wayback|url=http://www.thegloriousrevolution.org/docs/rebellion.htm |date=20101130155520 }}. ''The Glorious Revolution''.</ref> [[Archibald Campbell, 9. jarl av Argyll]], var den som skulle lede det skotske opprøret, og hadde allerede blitt involvert i et mislykket forsøk, [[Rye House-komplottet]] i [[1683]].<ref>[http://www.thereformation.info/Argyll%20rebellion.htm «The Rebellion of the 9th Earl of Argyll, 1685»]. ''The Reformation''.</ref>

Istedenfor å marsjere mot London dro Monmouth nordover mot [[Somerset]] og den 14. juni kom de i kamp med [[milits]]en i Dorset ved [[Bridport]] hvor mange av mennene til militsen deserterte og slo seg sammen med Monmouths hær.<ref name="whiles"> Whiles, John (1985): ''Sedgemoor 1685'' (2. utg.). Chippenham: Picton Publishing. ISBN 094825100.</ref> før det andre sammenstøtet skjedde den 15. juni ved [[Axminster]]. Ytterligere rekrutter kom sammen med den uorganiserte gruppen som ved dette tidspunktet telte opp mot 6000 mann, hovedsakelig dissentere, håndverkere og jordbruksarbeidere bevæpnet med redeskaper som høygafler: <ref name="histuk"> [http://www.historic-uk.com/HistoryUK/England-History/DukingDays.htm «Monmouth's rebellion and the Battle of Sedgemoor»]. ''Historic UK''.</ref> en som støttet opprøret var den unge Daniel Defoe.

I [[Chard (Somerset)|Chard]] i Somerset erklærte Monmouth seg som konge og ble kronet, og ble emne for ytterligere kroning i [[Taunton (England)|Taunton]] den 20. juni 1685 da bystyret i Taunton ble vitne til hendelsen ved sverdlengde utenfor White Hart Inn. Det ble gjort for å oppmuntre støtte fra lavadelen i området.<ref>Dunning, Robert: [http://www.somersettimeline.org.uk/page.php?pnum=1&plim=1&trid=7 «Monmouth Rebellion - Rebellion moves on»]  {{Wayback|url=http://www.somersettimeline.org.uk/page.php?pnum=1&plim=1&trid=7 |date=20090628101728 }}. Somerset Timeline.</ref> Han fortsatte deretter nordover via [[Shepton Mallet]] den 23. juni, men i mellomtiden hadde [[Royal Navy|den kongelige marine]] erobret Monmouths skip, noe som fjernet alle håp om å kunne rømme tilbake til kontinentet.<ref>Dunning, Robert: [http://www.somersettimeline.org.uk/page.php?trid=7 «Monmouth and Argyll Rebellions»]  {{Wayback|url=http://www.somersettimeline.org.uk/page.php?trid=7 |date=20070910050038 }}. ''Somerset Timeline''. Somerset County Council.</ref>

Den 24. juni slo Monmouths hær leir ved [[Pensford]] og dagen etter kom til [[Keynsham]] med det mål å angripe byen [[Bristol]] som på den tiden var den nest største og nest viktigste i landet etter London. Imidlertid hadde byen blitt okkupert av [[Henry Somerset, 1. hertug av Beaufort]] og militsen i [[Gloucester]]. Det var en del ikke avgjørende sammenstøt med en styrke fra livgarden kommandert av [[Louis de Duras, 2. jarl av Feversham]], en eldre nevø av vicomte [[Henri de la Tour d'Auvergne de Turenne|Henri Turenne]] som hadde tilbrakt en del tid i engelsk tjeneste og ble senere en ridder av [[hosebåndsordenen]]. Monmouth forflyttet seg deretter mot [[Bath]] som også var blitt besatt av rojalistsoldater, og slo leir i landsbyen Philips Norton (i dag kalt [[Norton St Philip]]) hvor de ble angrepet den 27. juni av Fevershams tropper. De marsjerte deretter om natten til [[Frome]] med retning for [[Warminster]].

Monmouth satset på det planlagte opprøret i Skottland, ledet av [[Archibald Campbell, 9. jarl av Argyll]],<ref>[http://www.battlefieldstrust.com/resource-centre/stuart-rebellions/campainview.asp?CampainId=3 «Monmouth's Rebellion»]. ''UK Battlefields Resource Centre''.</ref> som skulle svekke kongens oppslutning og hær. Argyll gikk i land ved [[Campbeltown]] den 20. mai og tilbrakte dagene med å samle sammen en liten hær av støttespillere, men var ikke i stand til å holde dem sammen mens de marsjert gjennom lavlandet mot [[Glasgow]]. Jarlen og hans få gjenværende menn ble tatt til fange ved [[Inchinnan]] den 19. juni og ble fraktet til [[Edinburgh]] for å bli henrettet den 30. juni. Forventede opprør i [[Cheshire]] og [[East Anglia]] feilet også i å komme i stand. Moralen til Monmouths styrker begynte å falle sammen etter at nyhetene om tilbakegangen i Skottland kom mens hæren hvilte i Frome den 28. juni.

[[Fil:Day of Sedgemoor, The-Edgar Bundy.jpg|thumb|''Dagen ved Sedgemoor'', maleri fra 1921 av Edgar Bundy, som avbilder en såret soldat som støttet Monmouth og som har tatt tilflukt på et høyloft etter slaget ved Sedgemoor.]]
Opprørerne kom så langt som til [[Trowbridge]] hvor rojalisthæren kuttet av vegen og Monmouth snudde tilbake mot Somerset via Shepton Mallet og nådde fram til [[Wells]] den 1. juli.<ref name="whiles"/> Soldatene ødela vestfronten av [[Wellskatedralen]], rev av [[bly]]platene på taket for å smelte det om til kuler, knuste vinduene og orgelet, og rev ned og ødela inventaret, og for en tid hadde de stall for hestene i [[kirkeskip]]et.<ref>[http://www.somerset.gov.uk/archives/ASH/Monmouthreb.htm «The Monmouth rebellion and the bloody assize»] {{Wayback|url=http://www.somerset.gov.uk/archives/ASH/Monmouthreb.htm |date=20070829142340 }}. ''Somerset County Council''.</ref>

Til sist ble Monmouth presset tilbake til [[Somerset Levels]] (hvor [[Alfred den store]] i sin tid hadde funne ly da han var presset på defensiven av [[viking]]ene noen hundre år tidligere). Da han ble omringet ved [[Bridgwater]] den 3. juli beordret han soldatene å befeste byen.<ref>[http://www.somersettimeline.org.uk/page.php?pnum=4&plim=1&trid=7 "Rebels return to Bridgwater"]   {{Wayback|url=http://www.somersettimeline.org.uk/page.php?pnum=4&plim=1&trid=7 |date=20111004083341 }}. Somerset Timeline.</ref>

== Slaget ved Sedgemoor ==
* ''Se hovedartikkel: [[Slaget ved Sedgemoor]]''

Monmouth ble endelig beseiret av Feversham (sammen med [[John Churchill, 1. hertug av Marlborough|John Churchill]], den senere [[hertug av Marlborough]], nestkommanderende) den 6. juli i [[slaget ved Sedgemoor]]. Monmouth hadde risikert et nattlig angrep, men overraskelsen gikk tapt da et muskettskudd ble løsnet. Hans utrente soldater ble raskt overmannet og beseiret av motstandernes profesjonelle soldater, og hundrevis ble drept av ilden fra kanoner og musketter.

Slaget ved Sedgemoor er ofte referert til som det siste slaget utkjempe på engelsk jord, men det avhenger av definisjonen av slag, og det er ulike tolkninger av dette. Andre utfordrer til tittelen som det siste engelske slaget er [[Slaget ved Preston (1715)|slaget ved Preston]] i [[Lancashire]] som ble utkjempet den [[14. november]] [[1715]] under [[Jakobittene|det første jakobittopprøret]]; og [[Jakobittene|det andre jakobittopprøret]] mindre sammenstøt ved Clifton Moor, i nærheten av [[Penrith (England)|Penrith]] i [[Cumbria]], den 18. desember 1745. [[Slaget ved Culloden]] som ble utkjempet på Drumossie Moor nordøst for [[Inverness]] den [[16. april]] [[1746]] var uansett det siste slaget som ble utkjempet på [[Storbritannia|britisk]] jord.

== Etter Sedgemoor ==
[[Fil:Monmouth's Execution.gif|thumb|left|[[James Scott, 1. hertug avf Monmouth|Monmouth]]s henrettelse på [[Tower Hill]], 15. juli 1685 (O.S).]]
Monmouth flyktet fra slagfeltet, men ble tatt til fange i en grøft den 8. juli (enten ved [[Ringwood]] i [[New Forest]], eller ved [[Horton (Dorset)|Horton]] i Dorset)<ref>[http://www.thedorsetpage.com/history/Monmouth_Rebellion/Monmouth_Rebellion.htm «Monmouth Rebellion: Dorset Connections»] {{Wayback|url=http://www.thedorsetpage.com/history/Monmouth_Rebellion/Monmouth_Rebellion.htm |date=20101219091925 }}. ''The Dorset Pages''.</ref> Som følge av opprøret vedtok parlamentet en lov om tap og ære som følge av landsforræderi (''Act of Attainder'', 1 Ja. II c. 2).<ref>[http://www.british-history.ac.uk/report.asp?compid=46269 'James the Second, 1685: An Act to Attaint James Duke of Monmouth of High-Treason] {{Wayback|url=http://www.british-history.ac.uk/report.asp?compid=46269 |date=20070927222529 }}. (Kapittel II. Rot. Parl. nu. 2.)', Statutes of the Realm: bind 6: 1685-94 (1819), s. 2.</ref> Til tross for bønn om nåde og påstand om at han hadde konvertert til katolisismen ble Monmouth henrettet av [[Jack Ketch]] den [[15. juli]] [[1685]] på [[Tower Hill]]. 

Det er sagt at det krevde flere slag med øksen for å skille hodet hans fra kroppen. En del kilder hevder at det krevde åtte slag, men det offisielle nettstedet til [[Tower of London]] slår fast at det var behov for fem slag,<ref>[http://www.hrp.org.uk/Resources/Prisoners.pdf Factsheet: Prisoners at the Tower] {{Wayback|url=http://www.hrp.org.uk/Resources/Prisoners.pdf |date=20101011075937 }} (PDF)</ref> mens Charles Spencer, i hans bok ''Blenheim'', hevder at det var syv.<ref>Spencer, Charles: ''Blenheim'', kapittel 3: John Churchill, s.54 — «Monmouth had a particularly grisly end, the executioner's axe striking seven times before his head severed».</ref> Monmouths hertugdømmer Monmouth og Buccleuch ble inndratt, men de subsidiære titlene til [[hertug av Monmouth|hertugdømmet av Monmouth]] ble restaurert til [[hertug av Buccleuch|hertugen av Buccleuch]].

[[Fil:George Jeffreys, 1st Baron Jeffreys of Wem by William Wolfgang Claret.jpg|thumb|[[George Jeffreys, 1. baron Jeffreys|Dommer Jeffreys]].]]
Den påfølgende ''Bloody Assizes'', «de blodige rettsmøter», til dommer Jeffreys var en rekke rettssaker hvor Monmouths tilhengere ble dømt; 320 mennesker ble dømt til døden og rundt 800 ble dømt til [[transportering]] til [[Karibien]].<ref>[http://www1.somerset.gov.uk/archives/ASH/Bloodyassize.htm «The Bloody Assize»] {{Wayback|url=http://www1.somerset.gov.uk/archives/ASH/Bloodyassize.htm |date=20110807090558 }}. ''Somerset County Council''.</ref>

Jakob II dro fordel av undertrykkelsen av opprøret til å befeste sin makt. Han ba parlamentet om å tilbakekalle ''Testloven'' (''Test Act'') og ''[[Loven om Habeas Corpus 1679|loven om Habeas Corpus]]'', og benyttet sin fornyede makt til å utpeke katolikker til høyere stillinger og styrket hæren. Parlamentet satt seg imot flere av disse kravene og den [[20. november]] [[1685]] oppløste Jakob II parlamentet. I [[1688]] ved fødselen til [[James Francis Edward Stuart]], som bebudet katolsk etterfølger til tronen, ble Jakob II veltet av et [[statskupp]] ved [[Vilhelm III av England|prins Vilhelm av Orange]] i det som siden, i motsetningen til det feilslåtte Monmouthopprøret, har blitt kalt for [[Den ærerike revolusjon]]. Prins Vilhelm kom på invitasjon fra det misfornøyde protestantiske samfunnet i England.<ref>Jones, C (1973): «The Protestant Wind of 1688: Myth and Reality», ''European Studies Review III'': ss. 201–221</ref>

== Litterære referanser til Monmouthopprøret ==
Monmouthopprøret spilte en nøkkelrolle i [[Peter S. Beagle]]s roman ''Tamsin'' som handlet om et 300 år gammelt [[spøkelse]] som ble venn med hovedfiguren.

[[Arthur Conan Doyle]]s historiske roman ''Micah Clarke'' handlet direkte om Monmouths landgang i England, samlingen av sin hær, dets nederlag ved Sedgemoor, og de represalier som fulgte.<ref>[http://www.gutenberg.org/etext/9504 Monmouth Rebellion] hos Prosjekt Gutenberg</ref>

Flere figurer i [[Neal Stephenson]]s trilogi ''The Baroque Cycle'', særlig ''Quicksilver'' (2003) og ''The Confusion'' (2004), handler om Monmouthopprøret og dets etterspill.

Doktor Peter Blood, helten i [[Rafael Sabatini]]s spenningsroman ''Kaptein Blood'' ([[1922]], også utgitt på norsk), ble dømt av dommer Jeffreys for å ha gitt hjelp til sårete opprørere, han ble transportert til Karibien hvor han begynte sin karriere som pirat.

[[R. D. Blackmore]]s historiske roman ''Lorna Doone'' har sin handling i sørvestlige England i løpet av Monmouthopprøret.

[[John Masefield]]s roman ''Martin Hyde: The Duke’s Messenger'' (1910) forteller historien om en gutt som spiller en sentral part i Monmouthopprøret, fra møtet med Argyll i Holland og til det mislykte opprøret i seg selv.<ref>Martin Hyde: [http://www.gutenberg.org/etext/1274 The Duke’s Messenger by John Masefield] hos Prosjekt Gutenberg</ref>

''The Royal Changeling'', (1998), av [[John Whitbourn]], beskriver opprøret med en del fantastiske elementer lagt til fra synsvinkelen til sir Theophilus Oglethorpe.

[[Aphra Behn]]s ''[[Oroonoko]]'' ([[1688]]) kan bli lest som en [[allegori]] for opprøret og hvor slaven som tittelen henspiller på har Monmouths rolle.

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* Dunning, Robert (November 1984): ''Monmouth Rebellion: Guide to the Rebellion and Bloody Assize''. Dovecote Press. ISBN 978-0946159239.
* Clarke, Nigel J. (Mars 1985): ''Monmouth's West Country Rebellion of 1685''. C. J. Creed, Printer. ISBN 0-907-683-17-7.

== Eksterne lenker ==
* [http://www.imdb.com/title/tt0406453/combined ''Pretenders'' (1972)], en TV-serie fra HTV som følger to barn som ble blandet inn i opprøret
* [http://www.saburchill.com/history/chapters/chap4012.html Open Door: James II and the Monmouth Rebellion (1685)] {{Wayback|url=http://www.saburchill.com/history/chapters/chap4012.html |date=20110514233045 }}

{{portal|Historie}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Englands historie]]
[[Kategori:Somerset]]
[[Kategori:Konflikter i 1685]]
[[Kategori:Huset Stuart| ]]