Redigerer Ming-dynastiet

{{Kinashistorie}}

'''Ming-dynastiet''' ([[kinesisk]]: 明朝, [[pinyin]]: ''Míng cháo'') var det regjerende dynasti i [[Kina]] fra 1368 til 1644. Det var det siste [[Han-kinesere|etnisk han-kinesiske]] dynastiet i landet. Det overtok etter det [[mongolene|mongolske]] [[Yuan-dynastiet]], og ble avløst av [[mandsjuria|mandsjuiske]] [[Qing-dynastiet]].

Ming-dynastiet ble også kalt ''«Det store Mingriket»''. Det etablerte sine ordninger og sin storhet under sine første keisere, særlig under [[Hongwu-keiseren|Hongwu]]- og [[Yongle-keiseren|Yongle]]-keiserne. De innledet en tid preget av kulturell oppblomstring og økonomisk vekst. Kinesiske handelsfolk gjorde seg gjeldende i hele Øst- og Sørøst-Asia, og trengte frem til alle kystene rundt [[Indiahavet|Det indiske hav]]. Kinesisk kunst, og særlig [[porselen]]skunsten, nådde nye høyder. En kjempemessig flåte og hær ble bygget opp. Det ble produsert over 100&nbsp;000 tonn [[jern]] i året i det nordlige Kina, og boktrykkerkunsten ble utviklet. I det tidlige Ming-dynastiets tid, var Kina verdens mest utviklede rike.

Mot slutten av Ming-tiden var regimet svekket av offentlig korrupsjon, evnukkenes maktstilling, intellektuell tilstivnethet, og kostbare [[Imjinkrigen|forsvarskriger]] mot [[japan]]erne under [[Toyotomi Hideyoshi]] om herredømmet over [[Korea]]. Landet ble drevet til [[konkurs|bankerott]]. En hungersnød i [[Shaanxi]]-provinsen kombinert av regjeringens ineffektivitet ble gnisten som utløste et bondeopprør under [[Li Zicheng]] som skulle styrte Ming-dynastiet og straks etter føre til mansjuenes maktovertakelse.

Etter at Ming-hovedstaden [[Beijing]] falt i 1644, overlevde en siste rest av Mingveldets trone og makt frem til 1662 i Sør-Kina. Det er dette som menes med betegnelsen ''det sørlige Ming''. 
<!--
==Samfunn og kultur==
===Litteratur og kunst===
===Religion===
===Filosofi===
===Urbant og ruralt liv===
==Vitenskap og teknologi==
-->
==Befolkning==
[[Fil:Chen Hongshou, Appreciating Plums, detail.jpg|thumb|left|''Verdsettele av plommer'', av [[Chen Hongshou]] (1598–1652) viser en kvinne som holder en oval vifte mens hun nyter skjønnheten av plommer. Detalj av hengende rull av silke, 125 x 48 cm.{{byline|Foto: Collection of the Guangdong Provincial Museum|1988}}]]
[[Sinologi|Sinologiske historikere]] debatterer befolkningens størrelse i de enkelte perioder av Mingdynastiet. Den [[canada|canadiske]] historikeren [[Timothy Brook]] har påpekt at regjeringens folkeopptellinger var tvilsomme, ettersom skattlegging av [[fiskal]]e obligasjoner fikk mange familier til å underrapportere antall personer i deres husholdninger. Det fikk også mange embetsmenn til å underrapportere antall husholdninger i deres jurisdiksjon.<ref name="Brook1999_s27"/> Barn var ofte underrapporterte, spesielt jenter, noe vi ser av de skjeive befolkningsstatistikkene under hele Mingdynastiet.<ref name="Brook1999_s267"/> Selv antallet voksne kvinner var underrapportert;<ref name="Brook1999_s97-99"/> for eksempel rapporterte prefekturet [[Zhili|det nordlige Zhílì]] om en befolkning på 378&nbsp;167 menn og 226&nbsp;982 kvinner i 1503.<ref name="Brook1999_s97"/>

Regjeringen prøvde å revidere befolkningstallene ved å ta i bruk estimater på det forventede gjennomsnitt av antall mennesker i hver husholdning, men dette løste ikke det utbredte problemet med unndrag fra skatteregistrering.<ref name="Brook1999_s28_267"/> Noe av ubalansen mellom kjønnene kan skyldes [[barnedrap]] på småjenter. Denne praksis er veldokumentert i Kina, og går tilbake to tusen år i tid. Den ble beskrevet som «tøylesløs» og «praktisert av nesten hver familie» av samtidige forfattere.<ref name="Kinney1995_s200-201"/> De dramatiske skeive kjønnstallene, som i mange kommuner overgikk 2:1 i 1586, kan likevel ikke bli forklart av barnedrap alene.<ref name="Brook1999_s97-99"/>

Folketellingen i 1381 viste 59&nbsp;873&nbsp;305 mennesker; påliteligheten til dette tallet falt betydelig da regjeringen oppdaget at rundt 3 millioner mennesker manglet under skattetellingen i 1391.<ref name="Brook1999_s27-28"/> Det å underrapportere antall mennesker ble definert som en grov kriminalitet i 1381, og Hongwu prøvde også i påtvinge befolkningen en rigid immobilitet. Behovet for å overleve tvang likevel mange til avstå fra skatteregistring og forlate deres region. Regjeringen prøvde å dempe på skjevheten i folketellingen ved å operere med sitt eget konservative anslag på 60&nbsp;545&nbsp;812 mennesker i 1393.<ref name="Brook1999_s28"/> I sine ''Studies on the Population of China'' fra 1959, foreslo Ho Ping-ti å revidere tallene for 1393 til 65 millioner mennesker, fordi store områder Nord-Kina og i grenseområdene ikke var blitt tatt med i folketellingen.<ref name="Ho1959_s8-9_22_259"/>

== Yuan-dynastiets fall ==
Forut for etableringen av Ming-dynastiet, var Kina regjert av det [[mongolene|mongolsk-ledede]] [[Yuan-dynastiet]] (1271–1368), også kalt «det mongolske dyanstiet». Det har blitt hevdet av enkelte historikere, at Yuan-dynastiets fall ble utløst av mongolenes institusjonelle etniske diskriminering av [[Han-kinesere|hankineserne]].<ref name="Gascoine2003_s150"/> Andre historikere har avvist denne forklaringen, eller nyansert bildet ved å peke på andre mulige årsaker.<ref name="Gascoine2003_s150"/> En annen faktor som kan ha spilt inn, var at overbeskattede områder ble rammet av en kraftig [[inflasjon]].<ref name="Gascoine2003_s150"/> Papirpenger ble satt i omløp i alt for store mengder, og i løpet av regjeringstiden til Yuan-keiseren [[Ukhaantu Khan, keiser Huizong av Yuan|Ukhaantu Khan]] (1333-1370), med den posthume tittelen Shùndì (順帝), var inflasjonen blitt tidoblet.

En annen viktig faktor var at mongolene hadde vanskjøttet jordbruket: Langs [[Huang He|Den gule flod]] hadde de forsømt vedlikeholdet av kanaler og diker, [[irrigasjon]]sprosjekter var blitt oppgitt, og resultatet ble store oversvømmelser.<ref name="Gascoine2003_s150"/> Mot slutten av Yuan-tiden rådet det derfor kaotiske tilstander i jordbruket. Da flere hundre tusen bønder ble utkommanderte til å reparere dikene langs Den gule flod, brøt det ut opprør mot de mongolske herskerne.<ref name="Gascoine2003_s150"/> Det kom til et hankinesisk opprør mot Yuan-dynastiet som drev mongolene tilbake til de mongolske stepper. Etter hvert utkrystalliserte det seg en ledergruppe, ''[[De røde turbaners opprør|De røde turbaner]]'', ledet av [[Hongwu-keiseren|Zhu Yuanzhang]]. De ble hjulpet av et gammelt, hemmelig selskap intellektuelle som ble kalt ''Sommerpalassfolket''. Opprøret lyktes, og Ming-dynastiet ble etablert i [[Nanjing]] i 1368. Zhu Yuanzhang tok navnet [[Hongwu-keiseren|Hongwu]] som sitt herskernavn. Ming-dynastiets keisere tilhørte alle slekten Zhu.

== De første keiserne legger grunnlaget for Ming-Kina ==
=== Hongwu-keiserens tid (1368–1398) ===
Det nye dynastiets første hersker hadde begynt livet som novise i et [[buddhisme|buddhistisk]] kloster, ditsendt av sine fattige foreldre. Han regjerte Kina fra 1368 til 1398, og blir husket både for sin storslagne statsbygging, sine reformer – og for sine despotiske metoder – under to utrenskninger i administrasjonen lot han drepe omkring 10&nbsp;000 lærde og deres familier. Han var den som fikk Kina på fote igjen etter Yuan-styrets sammenbrudd. 
[[Fil:Zhu Yuanzhang.png|thumb|250px|Zhu Yuanzhang, [[Hongwu-keiseren]], mot slutten av sin regjeringstid (1368–1398)]]
Historikere anser Hongwu som en av Kinas største keisere. I hans regjeringstid var det den økonomiske gjenoppbygging som stod i fokus. Dette skjedde særlig innen jordbruket, for Hongwu delte den [[konfucianisme|konfucianske]] motvilje mot handelsvirksomhet. Denne første Ming-keiseren la også grunnlaget for et svært stabilt statsapparat som forble i det vesentlige bevart med bare marginale justeringer frem til 1911.

Fra første stund av gikk han inn for landreform til gunst for småbøndene. Dette skjedde ikke bare ved konfiskasjoner og redistribusjon av land, men i høy grad også ved [[landnåm]]. En viktig motivasjon var hans omsorg for de fattigste i det kinesiske samfunn; de skulle settes i stand til å livnære seg selv og sine familier. For eksempel ble det i 1370 gitt en forordning om at det skulle gis jordbruksland i [[Hunan]] og [[Anhui]] til enhver landløs bondesønn ved myndighetsalder. Denne forordningen var slik utformet at ikke grådige spekulanter skulle kunne sikre seg landet i annen hånd; det var forordnet slik at eiendommene ikke var overførbar til andre.

I hans regjeringstid ble det ved [[edikt]] bestemt at dem som tok i bruk udyrket mark for jordbruk kunne få beholde og ikke ville bli belastet med noen landskatt. Folket tok imot dette tiltaket med stor entusiasme. Det ble utført tallrike nydyrkings- og irrigasjonsprosjekter som utvidet jordbruksarealet i landet betydelig. Inntektene fra kornskatten ble tredoblet på seks år. Man anslår at det i løpet av en tyveårsperiode ble plantet omkring en milliard [[Tre|trær]], som for eksempel frukttrær, trær for [[treverk|trevirke]] for flåten, [[morbærslekten|morbærtre]] for [[silkeorm]]en.

Hongwu bygde opp en mektig hær organisert etter et militært system som er kjent som ''wei-so''-systemet, som var beslektet med [[Tang-dynastiet]]s ''fu-ping''-system. Målsetningen var å bevare hæren slagkraftig, men samtidig motvirke sterke bånd mellom offiserer og soldater.

Hongwu-keiserens politikk på dette området hadde mye av sin bakgrunn i at han selv kom fra en bondefamilie, og at han dermed var kjent med de trange kår og den urettferdighet landbefolkningen fikk utlide. embetsverket var mange steder korrupt, noe som også gav seg utslag i at de rike ved bestikkelser fikk overført sin egen skattebyrde til de fattigbønder de utbyttet. For å stanse slike misligheter instituerte Hongwu-keiseren to svært viktige systemer: ''De gule fortegnelser'' og ''fiskeskjellfortegnelsene''.

I 1372 forordnet Hongwu-keiseren et generelt amnesti for alle uskyldige som var blitt bundet til slaveriet da det mongolske Yuan-dynastiet var på hell. Fjorten år etter bød han sitt embetsverk om å løskjøpe barn i Hunan-provinsen hvis foreldre hadde solgt som slaver under en hungersnød.

Keiseren reformerte også byråkratiet. Disse reformene brøt med det relativt liberale [[Song-dynastiet]]s stil og trakk i heller absolutistisk retning. I 1380 kom den første store utrenskningen, og resultatet av den var at all makt fra da ble konsentrert i keiserens hånd. Det innebar at alle regjeringsministeriene ble direkte understilt keiseren (i motsetning til et keiserlig sekretariat). I årene 1385 til 1390 gjentok Hongwu opprenskningsprosessen.

Avvikende oppfatninger fikk ikke noen sjanse til å komme til uttrykk; mot slutten av sin regjeringstid hadde Hongwu organisert et nettverk av hemmelige embetsmenn og et slags hemmelig politi (stiftet i 1382: ''Garden med brokadeklærne'').

Keiseren klarte også å utvide det kinesiske maktområde med militærmakt. Han invaderte de nordøstlige deler av [[Yunnan]] (som den gang var betraktet som et eget land og som fremdeles var regjert av en mongolsk fyrste) og tok kontroll over de nordøstlige deler. Ellers var hans utenrikspolitikk preget av utstrakt diplomatisk aktivitet. Mange omliggende kyststater var interessert i handelsrettigheter i Kina. Dersom deres herskere betalte [[det kinesiske tributtsystemet|tributt til keiseren]], og slik implisitt til en viss grad anerkjente Kinas forrang, ble konsesjonene gitt. Blant de land som slik søkte om konsesjoner var [[Annam]], [[Champa]], [[Kambodsja]], [[Thailand|Siam]], [[Cochin]], [[San Fo-qi]], [[Java (øy)|Java]], [[Japan]], [[Kongedømmet Ryukyu|Ryukyu]], [[Brunei]] og [[Korea]].

=== Jianwen-keiserens tid (1398–1402) ===
Den keiser som tok navnet ''Jianwen'' (og opprinnelig het ''Zhu Yunwen'', født 5. desember 1377), var sønnen til kronprins Zhu Bao, den som egentlig var tenkt som Homgwu-keiserens etterfølger. Men da Zhu Bao døde i 1392 måtte Hongwu tenke nytt. Han forbigikk da Zhu Baos lillebror, [[Yongle|Zhu Di]].

Jianwen-keiserdømmet ble svært kortvarig (1398–1402). Da han besteg keisertronen var han fremdeles ung og uerfaren, og ble sterkt avhengig av sine rådgivere. I 1402 klarte Zhu Di likevel å karre seg til makten ved et borgerkrigslignede kupp. Foranledningen var Jianwens og rådgivernes fremstøt for å beskjære de øvrige Ming-prinsenes privilegier og inntekter. Jiamwen døde i Nanjing i palassbrannen som ble antent under kuppet. Også hans støttespillere og rådgivere (senere kjent som de ''[[de fire martyrer]]'') ble drept av etterfølgeren. Han sørget også for å systematisk utslette alle spor etter Jianwen-keiseren, som heller ikke ble gitt noe posthumt [[tempelnavn]] før flere generasjoner senere.

=== Yongle-keiserens tid (1402–1424) ===
I 1370 hadde Hongwu innrettet keiserlige fyrstedømmer nær Kinas yttergrenser for sine sønner. Den som etter Jianwen-mellomspillet skulle overta, [[Yongle|Zhu Di]], var da som tiåring blitt fyrste av staten Yan. Denne staten lå i nord, og hadde som regjeringssete den gamle Yuan-hovedstaden [[Beijing|Dadu]] (som nå ble kalt ''Beiping'' – «den nordlige fred»). Gutten ble så gitt en oppdragelse som skulle sette ham i stand til å overta landets høyeste embete. 
[[Fil:Yongle.jpg|thumb|[[Yongle-keiseren]] (1402–1424)]]

Da han tiltrådte som Ming-keiser tok han epokenavnet [[Yongle-keiseren|Yongle]], og i hans tid fortsatte konsolideringen av kinesisk makt. Faktisk regnes han som en enda mer fremragende keiser enn Hongwu.

I 1402 gjorde han [[Beijing|Beiping]] til sin residensby som keiser. I 1420 ble det bestemt at det Beiping skulle være primær hovedstad, og [[Nanjing]] sekundær. (Betydningen av ''bei'' og ''nan'' er «nord» og «sør».) Flyttingen av keiserens hovedresidens hadde flere grunner; en av de viktigere var de store problemer kineserne hadde i sine kamper mot [[mongolene]], som nå riktignok var trengt tilbake til [[Mongolia]]. Etter at Ming-Kina hadde seiret ved Buinor-sjøen i 1387 hadde [[kublai-khan|kublaidene]] raskt mistet det meste av sin makt. Men i deres sted meldte nå vestmongolske stammer seg, ikke minst [[oirater|oiratene]]. Det ble dermed strategisk fordelaktig å legge hovedstaden til en nordligere by. Også konstruksjonen av [[Keiserkanalen]] for mer effektiv ristransport hadde til en viss grad militærstrategiske grunner.

Yongle var ikke så brutal som Hongwu, og hans ledelse av byråkratiet var støere. Han gjennomførte kampanjer for å styrke [[Den kinesiske mur|Den store kinesiske mur]] og dermed verne landet bedre mot mongolene. Dette arbeidet hadde i og for seg begynt under Hongwu-keiseren rundt 1368, men det var under Yangle det skjøt fart. Arbeidet skulle pågå frem til ca. 1640. Denne nye muren ble bygd i en mer storslagen skala enn noen av forløpermurene, med mer solide materialer og robustere byggemåte – solide store steiner på begge sider av muren og på dens topp.
[[Fil:China Historic Ming Empire.jpg|thumb|Ming-Kina under keiser Yongle.]]

Yongle førte en aktiv ekspansjonspolitikk- og utenrikspolitikk. Han krevde at de fremmede politiske størrelser skulle yte tributt. Han etablerte også tilsynsembeter som regulerte provinsene [[Zhejiang]]s, [[Fujian]]s og [[Guangdong]]s oversjøiske handelsforbindelser.

Keiseren var også opptatt av at omverdenen skulle forstå Kinas kulturelle overlegenhet. Han fikk distribuert 10&nbsp;000 eksemplarer av verket ''Biografier om forbilledlige kvinner'' til forskjellige ikke-kinesiske territorier til deres moralske opprustning. Kinesiske kalendere ble også distribuert over hele Sørøst-Asia.

Flere militærekspedisjoner fant sted under Yongle. Til å begynne med utvidet og sikret han det kinesiske maktgrep over Yunnan. Senere trengte han sørover. I 1406 forsøkte han å få innsatt en kinesiskvennlig hersker over [[Đại Việt]] ([[Vietnam]] – av Ming-regimet kalt Annan). Men denne pretendenten, kalt Chen Tian-ping (Trần Thiên Bình), ble drept ved sin ankomst dit. Dette gav Kina foranledningen man åpenbart hadde ventet på. To store kinesiske hærstyrker ble sendt fra henholdsvis Yunnan og [[Guangxi]] inn i Đại Việt. Kineserne hevdet senere at syv millioner vietnamesere ble drept. I 1407 var landet erobret, og under navnet [[Jiaozhi]] ble det Ming-Kinas fjortende provins. Det vedvarte imidlertid bare til 1428, da Ming-kineserne ble fordrevet av vietnameserne anført av [[Le Loi]]. De 21 årene under kinesisk styre hadde vært preget av nesten vedvarende kamper; kineserne hadde også sendt nye ekspedisjoner for å underkue vietnameserne, og noen av ekspedisjonene trengte også videre sørover. 
[[Fil:ZhengHeShips.gif|left|thumb|upright|[[Zheng He]]s skip slik man forestilte seg dem på [[17. århundre|1600-tallet]].]]
[[Fil:Tribute Giraffe with Attendant.jpg|thumb|upright|Zheng He med en [[sjiraff]] han tok med til keiser Yongle fra Afrika.]]
Under Yongle utviklet Kina seg for første gang til en slagkraftig sjøfartsnasjon. General [[Zheng He]], en [[evnukk]] av [[islam|muslimsk]] bakgrunn, foretok syv store ekspedisjoner som førte ham og hans enorme flåtestyrker rundt om i Sørøst-Asia og til fjerne kyster som [[Perserriket|Persia]], [[Den arabiske halvøy|Arabia]] og til og med det østlige [[Afrika]] – kanskje så langt sør som til [[Kapp det gode håp]]. De seks første av disse reisene fant sted i Yongle-tiden.

Lignende sjøreiser, men i mer beskjeden skala, var også vanlige allerede i [[Song-dynastiet|Song-tiden]], men Zhen He-ekspedisjonene var offisielle og ble gjennomført med rent statlig finansiering. Slik fikk omverdenen merke at det atter var kinesere som regjerte i Kina.

Reisenes kommersielle nytte var imidlertid begrenset, og i 1433, altså kort tid etter at Yongle-keiserdømmets tid var omme, ble flåtepolitikken lagt om. Ming-herskerne bestemte seg for heller å konsentrere seg om å utvikle jordbruket. Det var bare noen få tributtland som landet fremdeles handlet med: Korea, [[kongedømmet Ryukyu]], [[Sumatra]], [[Malakka]] og [[Burma]]. Det var også andre grunner til at Kina da etterhvert så å si «forseglet» seg, fremfor alt frykten for invasjon fra de [[Mongolia|mongolske]] områder i nord (kanskje særlig etter at [[Jingtai-keiseren]] ble tatt til fange av mongolene i 1453). De stadige [[pirat]]raidene fra Japan, Ryukyuøyene og noen sørøstasiatiske land ble nå hyppigere, ettersom de også hadde en sammenheng med smugling. Denne økte piratvirksomhet førte i sin tur til en enda mer innbitt isolasjonisme.

Oppgivelsen av slik sjøfart fikk etterhvert også den konsekvens at det ble stort spillerom for vestlige handelsinteresser i Øst-Asia.

== Ming-samfunnet utvikler seg, forfallet begynner ==
Med Hongwu- og Yongle-keiserne hadde Ming-samfunnet funnet en stabil form som skulle vedvare resten av dynastiets levetid, og i mange henseender også videre fremover. Men ofte var det bare idealmodellen som var stabil; virkeligheten ville i praksis utvikle seg på annet vis enn den foreskrevne.

Befolkningen var nå inndelt i bonde-, soldat- og håndverkerfamilier, og for hver gruppe fantes det et eget regjeringsministerium (med hver sine ordninger for skattlegging, arvegang, innkalling til militærtjeneste og annet). Gruppene ble anvist egne bostedsområder, og overgang mellom yrkesgruppene ble forbudt. I skattemessig henseende ble det gruppert i enheter på ti familier hver (''lijia'') som stod kollektivt ansvarlig overfor den offentlige forvaltning.

Ettersom antallet embetsmenn ikke strakk til for effektiv kontroll av dette systemet, kom det likevel snart til en del yrkes- og bostedsoverganger, og det skjedde også at de svakere familier ble utstøtt av sine egentlige ''lijia''-grupper, særlig på landsbygden. Mot slutten av 1400-tallet måtte regjeringen justere systemet for at det ikke skulle rakne helt – alt for mange unndro seg både skattlegging og militærtjeneste.

Dent økonomiske fremgangen ble hemmet av den tradisjonelle, konfusianske forakt for handel og kjøpmenn. I Ming-tiden nådde denne forakt sitt høydepunkt. 

Men tidlig på 1500-tallet, under [[Jiajing-keiseren]], førte en konflikt med [[Japan]] til handelsrestriksjoner. For å forhindre smugling til Japan ødela man i 1525 alle skip som kunne krysse det åpne hav. Men dette hadde ingen særlig virkning. Derpå forsøkte man å forhindre alle utenrikshandel, i 1551. Resultatet av forbudet ble bare et kraftigere oppsving både av smugling og sjørøveri; særlig den japanske [[wokou]]virksomheten gjorde seg sterkt gjeldende langs hele kysten. Det var i disse årene at portugiserne med keiserhoffets tillatelse kunne overta [[Macao]] i 1557.

Allerede i 1567 reverserte man alle 1551-restriksjonene. Samtidig avskaffet man papirpengene, og gjeninnførte sølvpenger som betalingsmiddel.

== 1500-tallet kulturelt og økonomisk høydepunkt ==
[[Fil:Ming foreign relations 1580.jpg|thumb|Ming-Kina i 1580]]
[[Fil:Kunyu Wanguo Quantu by Matteo Ricci All panels.jpg|thumb|[[Matteo Ricci]]s kinesiske verdenskart fra [[1600]].]]
1500-tallet var også et kulturelt og økonomisk høydepunkt for Ming-dynastiets Kina. En viktig grunn for det var de europeiske oppdagelser og kolonigrunnleggelser på det amerikanske kontinent. Sølvgruvene i Amerika gav Portugal og Spania en rikdom som kom Kina til gode: Sølvet finansierte portugisisk og spansk handel fra 1520-årene og fremover.

Kinas handelsliv blomstret. Man gjorde store fremskritt og fornyelser innen veverbransjen og boktrykkerkunsten. Nye planter ble dyrket, blant annet takket være portugiserne. Militærvesenet ble forbedret og styrket.

Storkjøpmenn, forretningsmenn og bankierer dannet ryggraden for det velhavende, nye, kinesiske borgerskapet. Man bestrebet seg også om å mildne småbøndenes levekår, særlig under kansleren [[Zhang Juzheng]] (1525–82).

Selv om handel ble sett på som en lite ærefull profesjon i det kinesiske, konfucianske verdihierarki, bidro handelsinntektene fra eksporten av porselen og andre kinesiske produkter til europeiske land en stor velstandsøkning. Særlig spanjolene betalte med sølv, og inntektene var så store at sølvmynter langt på vei fortrengte andre betalingsmidler.

== Kinesisk kunst under Ming-dynastiet ==
[[Fil:Ming-Schale1.jpg|thumb|Ming-tallerken dekorert etter hoffets forskrifter.]]
Ming-dynastiet begynte med en kulturell og kunstnerisk oppblomstring. Hoffet hadde imidlertid en sterkt styrende innflytelse; malerne som ble kalt til hoffet skulle hente sin inspirasjon fra de idealene som var fremherskende ved det tidlige sørlige [[Song-dynastiet]]s keiserlige malerakademi. Man foretrakk store landskapsmalerier, motiver som kombinerte blomster og fugler, og programmatiske fremstillinger som skulle hylle det nye dynastiets majestet, dyder og generøsitet.

Mingmalerne videreutviklet både det sørlige Songs malerakademi og [[Yuan-dynastiet|Yuandynastiets]] idealer. Skoleretningen ''Zhe'' (i provinsen [[Zhejiang]]) videreførte songmalernes deskriptive stil med stor dyktighet, mens ''Wu''-skolen (i [[Suzhou]]) var inspirert av Yuan-tidens ekspressive [[kinesisk kalligrafi|kalligrafi]]stilarter.

Selv om Ming-dynastiet verdsatte de tidligere, sentrale, kinesiske kunstneriske stilretninger, var det en god del innflytelse både fra de kinesiske regioner og fra utlandet. Forkjærligheten for [[Kinesisk keramikk|keramikk]] utsmykket med motiver i hvitt og blått skyldes antakelig slik ytre påvirkning. Handelssamkvemmet med Vest-Asia og den muslimske verden gav seg tydelig utslag i kinesisk kunst. 

Ved hoffet fantes en egen etat som skulle påse at en ensartet, dekorativ stil ble overholdt i den keiserlige produksjonen av keramikk, tekstiler, metallarbeider og lakkarbeider.

== Evnukkveldet påskynder forfallet ==
I tillegg til de tidligere nevnte administrasjonsproblemer tiltok på 1400-tallet palassevnukkenes og haremsdamenes makt. Til tross for de første keisernes forordninger om at de ble involvert i politikk, var det nettopp det som skjedde. Fra år 1426 utøvde deres privatråd (''Neige'') en uovertruffen innflytelse over den alminnelige administrasjon, og ikke lenge etter behersket de også det hemmelige politis gjøren og laden. Det var en rekke keisere som foretrakk å trekke seg nesten helt ut av styre og stell. Det spenningsfeltet som da oppstod mellom evnukkene (som for det meste kom fra trange kår i Nord-Kina) og de høyere embetsmenn (fra Sør-Kinas velstands- og dannelseselite) oppstod stadige intriger. Den vilkårlighet dette førte til var svært skadelig og destabiliserende, særlig i årene 1615 til 1627 under [[Wanli-keiseren|Wanli]]- og [[Tianqi-keiseren|Tianqi]]-keiserne. Noen evnukker fikk en svært stor makt med nærmest diktatorisk myndighet – den mest kjente av dem var den beryktede [[Wei Zhongxian]] i 1620-årene. Evnukkene lot keiserne kose seg med sine haremskvinner mens de selv beriket seg ved å ta for seg av de keiserlige inntekter og gjøre seg tilgjengelig for bestikkelser. 
[[Fil:Ming-Imperial-Court.jpg|thumb|right|Kvinner ved hoffet ca. 1580]]
Den stadig sterkere innflytelse som hoffevnukkene skulle få over styre og stell var med på å påskynde Ming-dynastiets undergang. Evnukker var riktignok ikke noe nytt; allerede under [[Han-dynastiet]] hadde de kinesiske keisere engasjert evnukker. Deres tradisjonelle rolle var å tjene keiserens alle personlige behov i husholdet og holde styr på haremet, det område som ellers var avstengt for alle voksne menn bortsett fra keiseren selv.

Tidlig i Ming-tiden var antallet evnukker kommet opp i rundt 10&nbsp;000. Og stadig flere familier kastrerte unge sønner i håp om at de skulle få dem plassert i hoffet og at deres tilgang til de ustyrtelige rikdommer skulle komme slekten til gode. Mot slutten av Ming-tiden var det antagelig mellom 70&nbsp;000 og 100&nbsp;000 evnukker, og deres makt gjennomsyret hele det kinesiske samfunn.

== Hemmelige agenter ==
I Ming-tiden blomstret nettverk av hemmelige agenter i de væpnede styrker. På grunn av de små kår [[Hongwu-keiseren|Zhu Yuanzhang]] var vokst opp i før han ble keiser, hadde han utviklet et særlig hat mot korrupte [[mandarin (embetsmann)|mandariner]], og var svært på vakt mot opprørsfaren. Han opprettet derfor ''[[Jinyiwei|Jinyi Wei]]'' som et ekstra vern, og det ble Ming-dynastiets hemmelige politi. Selv om de også kan vise for seg noen viktige avsløringer, var de for det meste bare til ugagn. De var mer kjent for sin brutalitet i omgangen med lovbrytere enn for sine evner som hemmelig politi. Faktisk var mange av dem som ble arrestert helt uskyldige.

''Jinyi Wei'' spredte frykt, men deres makt avtok etterhvert som evnukkenes innflytelse i keiserhoffet tiltok. Evnukkene opprettet tre grupper hemmelige agenter som arbeidet for dem: [[Østfaktoriet]], [[Vestfaktoriet]] og [[det indre faktori]]. De var like brutale som Jinyi Wei, antagelig var de enda verre.

== Mandsjuene invaderer, Ming-dynastiets undergang ==
{{utdypende|Mandsjuinvasjonen av Kina}}
Mandsjufolket var en gruppe som nedstammet fra det [[tungusiske språk|tungusiske]] [[Jursjenerne|jursjen-folket]] som i sin tid hadde grunnlagt [[Jin-dynastiet (1115-1234)|Jin-dynastiet]], etterfølgerdynastiet etter [[Liao-dynastiet|Liao-]] og den nordlige halvdel av [[Song-dynastiet]] i Nord-Kina. Mandsjuene bebodde det område som senere ble gitt navnet [[Mandsjuria]], mer nøyaktig dagens provinser [[Heilongjiang]], [[Jilin]] og [[Liaoning]].

Mandsjuene i nord hadde lenge vokst i styrke, og hadde holdt et interessert øye med de opprør som utløste skjelvinger gjennom det store Ming-riket. Etter at en minghær i [[1583]] hadde tatt livet av far og farfar til mandsjufyrsten [[Nurhaci]] (død 1626), svor han hevn. I 1619 nedkjempet han fire minghærer som prøvde å gjennomføre koordinerte felttog mot hans land.

Mot slutten av Míng-tiden var regimet svekket av offentlig korrupsjon, evnukkenes maktstilling, intellektuell tilstivnethet, og kostbare forsvarskriger mot [[japan]]erne under [[Toyotomi Hideyoshi]] om herredømmet over [[Korea]]. Landet ble drevet til bankerott. I 1620-1660 led det internasjonale handelssystem under en alvorlig svekkelse, noe som forverret inflasjonen i Ming-riket og var med på å berede grunnen for dets undergang.

Noen år etter urolighetene rundt 1620 fikk mandsjuene sjansen de hadde ventet på; en alvorlig hungersnød i [[Shaanxi]] hadde ført til en krise som Ming-keiseren slet med å overvinne. Da urolighetene var særlig store sendte de sin invasjonshær. Til å begynne med ble de holdt stangen ved [[Den kinesiske mur|Den store mur]], men ble snart sluppet gjennom porten i [[Shanhaiguan|Shanhai-passet]] av ming-generalen [[Wu Sangui]] som var kommet til at et forbund med mansjuene var det eneste håp for å nedkjempe [[Li Zicheng]]s bondeopprørerne fra Shaanxi som da truet selve hovedstaden [[Beijing]]. Li klarte å vinne makten i Beijing, og den siste Ming-keiseren, [[Chongzhen-keiseren|Chongzhen]], begikk selvmord ved å [[Guilty Chinese Scholar Tree|henge seg i et tre]] rett nord for [[Den forbudte by]]. Mandsjuene og deres nye allierte general Wu var snart fremme i Beijing, og klarte raskt å tilføre bondehæren et avgjørende nederlag, og i den 6. juni 1644 marsjerte de inn i Ming-hovedstaden og gjorde den til residensby for sin egen hersker. Det nye styret ble [[Qing-dynastiet]]. To mandsjuprinser og general Wu Sangui forfulgte opprørslederen Li Zicheng til [[Hunan]], der han ble slått ihjel av bøndene i oktober 1645.

== «Det sørlige Ming» 1644-1662 ==
Qing-styrkene fikk ikke umiddelbart kontroll over det sørlige og sørøstlige Kina. Ming-lojalister fortsatte dermed å regjere i stadig krympende deler av de sørlige landsdeler, og deres herredømme blir av og til kalt «det sørlige Ming». Skiftet av hovedsteder viser hvordan de var på vikende front: [[Nanjing]] 1644—1645, [[Fuzhou]] 1645—1646, og til slutt [[Zhaoqing]], 1646 — 25. april 1662.

Kort etter Nanjings fall og et påfølgende opprør fant det sted to store massakrer, i [[Jiangyin]] og [[Jiading]], og selv om de ble utført både av mandsjutropper såvel som av kinesiske overløpere til Qing, skulle disse hendelsene oppildne antimandsjuiske følelser i riket i flere hundreår og trekkes frem i agitasjonen mot dem.

Den siste, seriøse pretendent til Ming-tronen, [[Zhu Youlang|Yongli-keiseren]] (født 1623), ble henrettet 16. mai 1662 i [[Kunming]]. Etter dette falt de siste biter av ming-lojalistenes områder i Kina til ro og måtte akseptere de nye herskeres administrasjon.

Riktignok hadde ming-lojalister under [[Koxinga]] like før trukket seg utenlands til [[Taiwan]] (øya var den gang ennå ikke ansett som del av Kina), og etablert et kongerike der, [[Tungning]]. De forsøkte også å gjøre seg gjeldende i kystnære områder på fastlandet, men noen pretensjon om å gjenetablere noe Ming-styre hadde de ikke lenger. I 1683 invaderte Qing-Kina like godt Taiwan; den mingkinesiske invasjonen der i 1661 hadde dermed til slutt endt med at Qing-dynastiet kunne utvide Kinas grenser.

==Referanser==
<references>

<ref name="Brook1999_s27">[[#Brook1999|Brook 1999, side 27]]</ref>
<ref name="Brook1999_s27-28">[[#Brook1999|Brook 1999, side 27-28]]</ref>
<ref name="Brook1999_s28">[[#Brook1999|Brook 1999, side 28]]</ref>
<ref name="Brook1999_s28_267">[[#Brook1999|Brook 1999, sidene 27 og 267]]</ref>
<ref name="Brook1999_s97">[[#Brook1999|Brook 1999, side 97]]</ref>
<ref name="Brook1999_s97-99">[[#Brook1999|Brook 1999, side 97-99]]</ref>
<ref name="Brook1999_s267">[[#Brook1999|Brook 1999, side 267]]</ref>
<ref name="Ho1959_s8-9_22_259">[[#Ho1959|Ho 1959, side 8-9, 22, 259]]</ref>
<ref name="Kinney1995_s200-201">[[#Kinney1995|Kinney 1995, side 200-201]]</ref>
<ref name="Gascoine2003_s150">[[#Gascoigne2003|Gascoigne 2003, side 150]]</ref>

</references>

== Litteratur ==
*{{Kilde bok
 | ref=Andrew2000
 | forfatter=Andrew, Anita M.; Rapp, John A.
 | utgivelsesår=2000
 | tittel=Autocracy and China's Rebel Founding Emperors: Comparing Chairman Mao and Ming Taizu
 | forlag=Lanham: Rowman & Littlefield
 | isbn=978-0847695805
}}
*{{Kilde bok
 | ref=Atwell2002
 | forfatter=Atwell, William S.
 | utgivelsesår=2002
 | artikkel=Time, Money, and the Weather: Ming China and the 'Great Depression' of the Mid-Fifteenth Century
 | tittel =The Journal of Asian Studies 61 (1): 83–113., februar 2002
 | doi = 10.2307/2700190 
}}
*{{Kilde bok
 | ref=Brook1999
 | forfatter=[[Timothy Brook|Brook, Timothy James]]
 | utgivelsesår=1999
 | tittel=[[The Confusions of Pleasure: Commerce and Culture in Ming China]]
 | forlag=Berkeley: University of California Press, 2. utgave
 | isbn=978-0520221543
}}
*{{Kilde bok
 | ref=Brook2010
 | forfatter=Brook, Timothy James
 | utgivelsesår=2010
 | tittel=The Troubled Empire: China in the Yuan and Ming Dynasties
 | serie = History of Imperial China
 | forlag=Belknap Press of Harvard University Press
 | isbn=978-0674046023
}}
*{{Kilde bok
 | ref=Cahill1982
 | forfatter=Cahill, James
 | utgivelsesår=1982
 | tittel=Distant Mountains : Chinese Painting Of The Late Ming Dynasty, 1570-1644 
| serie = History of Later Chinese Painting, 1279-1950
 | forlag=Weatherhill
 | isbn=978-0834801745
}}
*{{Kilde bok
 | ref=Chan1982
 | forfatter=Chan, Albert
 | utgivelsesår=1982
 | tittel=The Glory and Fall of the Ming Dynasty
 | forlag=Norman: University of Oklahoma Press, desember 1982
 | isbn=978-0806117416
}}
*{{Kilde bok
 | ref=Clements2005
 | forfatter=Clements, Jonathan
 | utgivelsesår=2005
 | tittel=Coxinga - The Pirate King of the Ming Dynasty
 | forlag=The History Press
 | isbn=978-0750932707
}}
*{{Kilde bok
 | ref=Gascoigne2003
 | forfatter=Gascoigne, Bamber; Gascoine, Christina 
 | utgivelsesår=2003
 | tittel=The Dynasties of China: A History
 | forlag=New York: Carroll & Graf Publishers, 24. september 2003
 | isbn=9780786712199
}}
*{{Kilde bok
 | ref=Ho1959
 | forfatter=Ho, Ping-ti
 | utgivelsesår=1959
 | tittel=Studies on the Population of China: 1368–1953
 | forlag=NeCambridge: Harvard University Press
 | isbn=0-674-85245-1
}}
*{{Kilde bok
 | ref=Huang1982
 | forfatter=[[Ray Huang|Huang, Ray]]
 | utgivelsesår=1982
 | tittel=1587, A Year of No Significance - The Ming Dynasty in Decline
 | forlag=Yale University Press, 4. utgave, 10. september 1982
 | isbn=978-0300028843
}}
*{{Kilde bok
 | ref=Huang1996
 | forfatter=Huang, Ray
 | utgivelsesår=1996
 | tittel=China: A Macro History
 | forlag=M. E. Sharpe, revidert utgave, november 1996 
 | isbn=978-1563247316
}}
*{{Kilde bok
 | ref=Kinney1995
 | forfatter=Kinney, Anne Behnke
 | utgivelsesår=1995
 | tittel=Chinese Views of Childhood
 | forlag=University of Hawai'i Press, 30. november 1995 
 | isbn=978-0824816810
}}
*{{Kilde bok
 | ref=Liu1999
 | forfatter=Liu, Kwang-ching; [[Patricia Buckley Ebrey|Ebrey, Patricia Buckley]]
 | utgivelsesår=1999
 | tittel=The Cambridge Illustrated History of China (Cambridge Illustrated Histories)
 | forlag=Cambridge University Press, 13. mai 1999
 | isbn=978-0521669917
}}
*{{Kilde bok
 | ref=Mungello2005
 | forfatter=[[David E. Mungello|Mungello, David E.]]
 | utgivelsesår=2005
 | tittel=The Great Encounter of China and the West, 1500-1800 (Critical Issues in World and International History)
 | forlag=Rowman & Littlefield Publishers, Inc., 2. utgave, 7. april 2005
 | isbn=978-0-7425-3815-3
}}
*{{Kilde bok
 | ref=Tsai1996
 | forfatter=Tsai, Shih-Shan Henry
 | utgivelsesår=1996
 | tittel=The Eunuchs in the Ming Dynasty
 | forlag=SUNY Press
 | isbn=978-0791426876
}}
*{{Kilde bok
 | ref=Tsai2002
 | forfatter=Tsai, Shih-Shan Henry
 | utgivelsesår=2002
 | tittel=Perpetual Happiness: The Ming Emperor Yongle
 | forlag=University of Washington Press, 1. mars 2002
 | isbn=978-0295981246
}}

== Eksterne lenker ==
* [http://www.wsu.edu/~dee/MING/MING.HTM Ming-dynastiet – ressurs på hjemmesidene til Washington State University i USA]
* [http://www.san.beck.org/3-7-MingEmpire.html Ming Empire (detaljert historie)]

{{anbefalt}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Ming-dynastiets historie| ]]
[[Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha]]