Redigerer Michel Ney

{{Infoboks militær person
| navn = Michel Ney
| bilde = Marechal Ney.jpg
| bildetekst = Michel Ney {{Byline|[[François Gérard]]|type=Malt av}}
| kallenavn = ''Le Rougeaud'' <br /> ''le Brave des Braves''
| født = {{Fødselsdato|1769|1|10}}
| fsted = [[Saarlouis]], [[Frankrike]]
| død = {{Dødsdato og alder|1815|12|7|1769|1|10}}
| dsted = [[Paris]], [[Frankrike]]
| beskjeftigelse = Offiser
| troskap = Frankrike
| tjenestetid = 1787 - 1815
| rang = Maréchal d'Empire
| enhet = [[La grande armée]]
| kommandoer = 
| slag = [[Revolusjonskrigene]]<br />[[Napoleonskrigene]]
| utmerkelser = [[Æreslegionen]] <br /> Ordine della Corona Ferrea <br /> Duc d'Elchingen <br /> Prince de la Moskowa <br /> Navn inngravert på [[Triumfbuen]]
| senere = Ble henrettet etter Napoléons nederlag ved Waterloo
}}
[[File:Marszałek Ney i Napoleon z wojskami podczas kampanii rosyjskiej - Jan Chełmiński.jpg |thumb|Marskalk Ney i Russland]]
[[File:Maréchal Ney à Eylau.jpg |thumb|Marskalk Ney ved Eylau]]
[[File:Marechal Ney à Waterloo.jpg |thumb|Marskalk Ney ved Waterloo]]
'''Michel Ney''' (født [[10. januar]] [[1769]] i [[Saarlouis]] som da var i [[Frankrike]], henrettet [[7. desember]] [[1815]] i [[Paris]]), kalt ''Le Rougeaud'' og ''le Brave des Braves'', var en fransk offiser og [[Marskalk av Frankrike|feltmarskalk]]. Han kjempet under [[revolusjonskrigene]] og [[Napoleonskrigene]]. Han begynte sin militære løpebane i 1787, og markerte seg som en impulsiv og modig soldat som skulle bli et eksempel på hva det innebærer å «lede fra fronten». Ney ble en av [[Napoléon Bonaparte|Napoléon]]s første marskalker.  Han ble gjort til hertug av Elchingen den 6. juni 1808 og til fyrste av ''La Moskowa'' den 25. mars 1813 (franskmennene kalte [[slaget ved Borodino]] for slaget ved Moskova, en elv ved slagmarken vest for Moskva).

Da Paris falt i 1814 og bourbonene kom til makt igjen, ble Ney forfremmet og lovprist. Men da han ble sendt for å arrestere Napoléon som hadde rømt fra sitt eksil på [[Elba]] og var på vei mot Paris, lot han seg på nytt overtale til å skifte side. 

Etter at Napoléon var blitt beseiret nok en gang, denne gang i [[slaget ved Waterloo]] i 1815, ble Ney stilt for en eksekusjonspelotong og skutt i Paris. Han nektet øyebind og ble innrømmet retten til selv å gi skyteordren. 

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Micvhel Ney var sønn av en fattig [[bøkker]] (tønnemaker) i [[Saarlouis]]. Han gikk på skole i det stedlige [[Augustinerne|augustiner]]kollegiet (i dag: ''Gymnasium am Stadtgarten'') frem til han var tretten år gammel. Da begynte han på utdannelse til [[notar]], og fikk så arbeide som skriver ved statsadvokatskapet.

=== Militær karriere ===
Etter ansettelse ved [[Dillinger Hütte]] trådte han i 1788 inn som menig soldat i [[4e groupe d’escadrons de hussards|Régiment Colonel-Général hussards]], og var [[underoffiser]] da [[den franske revolusjon]] utbrøt. I 1792 ble han [[Kaptein (grad)|kaptein]], og i 1796 [[brigadegeneral]] (fransk: général de brigade). Under [[koalisjonskrigene]] inntok han i 1799, da som [[generalmajor]] (fransk: général de division), byen [[Mannheim]]. Deretter kjempet han under [[André Masséna]] i [[Sveits]] og under [[Jean Victor Marie Moreau]] i Tyskland. 

Etter [[freden i Lunéville]] ble han fransk [[gesandt]] i Sveits, der han den 19. februar 1803 fikk i stand den såkalte ''[[Mediationsakte]]'' og landefred.

Etter sin keiserkroning utnevnte [[Napoléon Bonaparte|Napoléon I]] Ney i 1805 til [[marskalk av Frankrike]]. Som kommandant for et korps innledet Ney felttoget i 1805. Under [[Ulm-felttoget]] slo enheter fra hans armékorps styrker under østerrikeren [[Ferdinand Karl von Österreich-Este (1781–1850)|erkehertug Ferdinand]] ved [[Günzburg]] den 9. oktober. Så fulgte seieren i [[slaget ved Elchingen]] 14. oktober og byen [[Ulm]]s kapitulasjon ved den østerrikske general [[Karl Mack von Leiberich]]. Den 6. juni 1812 ble Ney derfor utnevnt til hertug av Elchingen. I krigen 1806-1807 bidro Ney sterkt til fremganger ved sin ledelse av VI. korps, særlig ved sin forfølgelse av den beseirede prøyssiske hær etter [[slaget ved Jena og Auerstedt]]. [[Erfurt]] og [[Magdeburg]] kapitulerte for ham. I 1807 kjempet han i [[slaget ved Eylau]] og [[slaget ved Friedland]] mot russerne og prøysserne.

I 1808 ledsaget Ney keiseren til [[Spania]], men ble imidlertid uenig med [[André Masséna|Masséna]] i 1811 om det videre felttog og strittet da så meget i mot at Masséna fikk ham fjernet fra armeen. Ney trakk seg da tilbake, til han i 1812 fikk befal over III. korps.

Ney utmerket seg så fremfor alt under [[Russlandsfelttoget i 1812|Russlandsfelttoget]] i 1812, som under [[Slaget om Smolensk (1812)|slaget om Smolensk]], og særlig under [[slaget ved Moskova]]. Om aftenen under slaget gav Napoléon han tittelen «Moskovas fyrste». Ney var siden [[slaget ved Vjasma]] fører av baktroppen under tilbaketrekningen fra Russland og var under [[slaget ved Krasnoje]] nær ved å bli tatt til fange av russerne. 

Under felttoget i 1813 holdt Neys styrker stand under de alliertes første angrep i [[Slaget ved Lützen (1813)|slaget ved Lützen]], kommanderte ved [[slaget ved Bautzen]] sentrumsavsnittet og trengte deretter frem mot [[Schlesien]]. Angrepet av [[Gebhard Leberecht von Blücher|Blücher]] ble Ney tvunget til å trekke seg fra sin stilling ved [[Legnica|Liegnitz]]. Han måtte overlate sine styrker til den franske marskalk [[Jacques MacDonald]] og vendte tilbake med Napoléon til [[Dresden]], der han hjalp med å beseire [[Karl Philipp zu Schwarzenberg]] den 26. og 27. august. Etter [[Nicolas-Charles Oudinot]] nederlag ved [[slaget ved Großbeeren|Großbeeren]] fikk Ney kommando over styrker som skulle rykke fram mot [[Berlin]], men ble slått 6. september av [[Friedrich Wilhelm von Bülow]] i [[slaget ved Dennewitz]].

I 1814 ble Ney kommandør for [[Garde impériale|den keiserlige garde]]. Han kjempet ved [[slaget ved Brienne]], [[slaget ved Montmirail]], [[slaget ved Bienne]] og ved [[Châlons-en-Champagne|Châlons-sur-Marne]] og utmerket seg i disse. Etter de keiserlige armeers nederlag og fiendens erobring av Paris oppfordret han Napoléon I til fratreden, og gikk over til bourbonerne. [[Ludvig XVIII]] gjorde ham til ''[[pair av Frankrike]]'' og utnevnte ham til kommandant for 6. militærdivisjon.

Etter Napoléons tilbakekomst fra [[Elba]] trådte han imidlertid den 25. mars 1815 ved [[Auxerre]] atter i hans tjeneste og fikk kommando over den 38&nbsp;000 mann sterke venstre fløy (1. og 2. korps) under [[slaget ved Waterloo]]. Fem hester ble skutt under ham og til slutt stormet han frem til fots. Han ledet de store kavaleriangrepene mot det britiske sentrum og ledet så personlig den gamle garde under det avgjørende angrep, som slo feil.

Ney vegret seg mot å flykte fra Frankrike, og ble arrestert den 3. august 1815 og stilt for [[krigsrett]] den 8. november. Han erklærte at han som ''pair av Frankrike'' ikke kunne dømmes av den. Ney ble dømt til døden 6. desember av [[pairkammeret]] for  høyforræderi og skutt den 7. desember 1815 i [[Jardin du Luxembourg]] i Paris. Han ba om, og ble innrømmet, retten til selv å gi skyteordren. 

Ney etterlot seg tre sønner som senere utgav hans ''Memoires''. Hans navn er påført i 13. spalte på [[Triumfbuen i Paris]].

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* Thomas Schuler: Napoleon in Bayern. Die Schlacht von Elchingen. Die Befreiung von München. Weißenhorn, 2010 ([https://www.napoleoninbayern.de www.napoleoninbayern.de])
* Henri Welschinger: ''Le maréchal Ney, 1815''. E. Plon, Paris 1893 ([http://visualiseur.bnf.fr/Visualiseur?Destination=Gallica&O=NUMM-209959 Digitalisat])
* Désiré Lacroix: ''Die Marschälle Napoleons I.'' Übertragen von Oskar Marschall von Bieberstein. Verlag von Heinrich Schmidt & Carl Günther, Leipzig 1898
* Carl Bleibtreu: ''Marschälle, Generale, Soldaten Napoleons I.'' 2. Aufl., Verlag Alfred Schall, Berlin vor 1911
* Harold Kurtz: ''Nacht der Entscheidung - Die Tragödie des Michel Ney''. K.F. Köhler Verlag, Stuttgart 1961
* Ernst Klitscher: ''Michel Ney. Soldat der Revolution – Marschall des Kaisers''. Buchverlag Saarbrücker Zeitung, Saarbrücken 1993, ISBN 3-922807-44-5
* Jürgen Sternberger "Die Marschälle Napoleons" Pro Business Verlag Berlin 2008 ISBN 978-3-86805-172-8

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* {{DNB-Portal|118734725|TYP=Literatur über}}
* [http://cartelen.louvre.fr/pub/fr/image/2672_s0002343.002.jpg Entwurf für eine Statue von François Rude]
* [http://www.memotransfront.uni-saarland.de/ney_erinnerungsstaetten.shtml Erinnerungsstätten im Saarland]
* [https://web.archive.org/web/20150617185128/http://www.saarland-biografien.de/Ney-Michel Michel Ney in den Saarländischen Biografien]
* [http://www.rheinische-geschichte.lvr.de/persoenlichkeiten/N/Seiten/MichelNey.aspx  Michel Ney in der Rheinischen Geschichte des LVR]

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Ney, Michel}}
[[Kategori:Franske marskalker]]
[[Kategori:Personer fra Napoleonskrigene]]
[[Kategori:Personer henrettet ved skyting]]
[[Kategori:Personer fra Saarlouis]]
[[Kategori:Fødsler i 1769]]
[[Kategori:Dødsfall i 1815]]
[[Kategori:Henrettede personer (før 1900-tallet)]]
[[Kategori:Henrettede franskmenn]]