Redigerer Miasme

'''Miasme''', (av [[gresk]] μίασμα, ''miasma'', betyr ''besudling, forurensning''<ref>{{Literatur |Autor=[[Wilhelm Pape]], Max Sengebusch (Bearb.) |Titel=Handwörterbuch der griechischen Sprache |Auflage=3. Auflage, 6. Abdruck |Verlag=Vieweg & Sohn |Ort=Braunschweig |Datum=1914 |Online=http://images.zeno.org/Pape-1880/K/big/Pape-1880----02-0182.png |Abruf=2020-01-21 }}</ref>) er en foreldet teori vedrørende [[Smitte|smittsomme]] [[sykdom]]mer. Teorien var særlig utbredt på [[1800-tallet]]: Ved «vond dunst, forurensning, besudling, smitte» overføres en «sykdomsoverførende materia som oppstår ved forråtnelsesprosesser i luft og vann».<ref>Wolfgang Wegner: ''Miasma.'' I: [[Werner E. Gerabek]], Bernhard D. Haage, [[Gundolf Keil]], Wolfgang Wegner (utg.): ''Enzyklopädie Medizingeschichte.'' De Gruyter, Berlin/New York 2005, ISBN 3-11-015714-4, s. 985 f.; her: s. 985.</ref> Fenomenet ble i datidens faglitteratur ikke nødvendigvis strengt avgrenset til en biologisk-medisinsk effekt (''miasmatisk infeksjon'')<ref>[[Peter Payer (historiker)|Peter Payer]]: ''Unentbehrliche Requisiten der Großstadt. Eine Kulturgeschichte der öffentlichen Bedürfnisanstalten von Wien''. Löcker Verlag, Wien 2000, ISBN 3-85409-323-3, S. 25 und 62 (zugl. Dissertation, Universität Wien 1999).</ref>), men kunne også i overført betydning brukes på et sinnlig-emosjonelle plan.

Personer som støttet miasmeteorien var blant andre [[William Farr]] og [[Florence Nightingale]].

Teorien inkluderte ikke prinsippet om at smittsomme sykdommer forårsakes av mikrober ([[mikrobiologi]]). Til tross for denne mangelen førte miasmeteorien til en bedre helsesituasjon mange steder, grunnet bedrede sanitære forhold.

== Miasma i klassisk medisin og fremover i medisinhistorien==
[[Hippokrates av Kos]] (ca 460–375 f. Kr.) anses som opphavsmann til miasmelæren, om giftige dunster fra bakken som bæres videre med luften («[[Malaria]]»= vond luft) og så bidrar til sykdomsspredning. I sitt verk '''Über die Winde''' preget han også det som senere også ble til det integrerte konseptet [[humoralpatologi]] som [[epidemiologi]]sk paradigme som forklaring av sykdommers kilder og utbredelse.<ref>Wolfgang Wegner: ''Miasma.'' 2005, s. 985.</ref>

Enn inn på 1800-tallet skrev forskere og medisinere om slike sammenhenger. Man hadde da ennå ikke utviklet kunnskap om [[bakterie]]r og [[virus]], og ettersom kolera og mange andre sykdommer gjerne ledsages av egne lukter, ble miasmer en forklaringsmåte. Teorien viste seg å være et villspor innen medisinen, skjønt ''«så nær, men likevel så fjern»'', der det ''nære'' ligger i innsikten at smitte kan være luftbåren. 

Angsten for miasmer førte mange steder allerede i middelalderen til [[karantene]]lignende tiltak som forhindret at noen sykdommer utbredte seg til deres fulle potensial. En gal teori utløste dermed nyttige mottiltak. [[Svartedauden]] kunne altså ha vært enda farligere uten tiltak begrunnet ut fra miasmeteorien. Man begravde gjerne pestdøde utenfor byene, og brant deres hus og øvrige habengut. I byene satte man fremmede i karantene, syke ble isolert fra den friske befolkning. [[Pestlege]]ene, som noen ganger ble kalt ''«Schnabeldoktoren»'' (snabelleger), brukte både hansker og snabellignende masker der luften med utdunstninger fra de syke ble filtrert forbi krydder og velluktende væsker.

Svakhetene med denne modellen erkjente man i [[London]], da det senere ble klart at et aktuelt kolerautbrudd fikk bre seg til tross for ''miasme''orienterte tiltak. Under ledelse av [[Edwin Chadwick]] gjennomførte man i 1832 som reaksjon på de første koleratilfeller at man skulle spyle spillvann og stinkende slam fra de åpne dreneringskanalene gjennom byen ned i [[Themsen]]. Men denne prosessen forurenset drikkevannet, og snart døde det 14.000 flere av koleraen. [[Joseph Griffiths Swayne]] (1819–1903),<ref>[https://en.wikisource.org/wiki/Swayne,_Joseph_Griffiths_(DNB12) wikisource Joseph Griffiths Swayne]</ref> Frederick Brittan og [[William Budd]] (1811–1880)<ref>[https://en.wikisource.org/wiki/Budd,_William_(DNB00) wikisource William Budd]</ref><ref>Swayne, J. G. and Budd, W., ‘An account of certain organic cells in the peculiar evacuations of cholera’, Lancet, 1849, 54: 398–399.</ref> undersøkte avløpsvannet og oppdaget kommaformede mikroorganismer.<ref>[http://www.ph.ucla.edu/epi/snow/bulhistorymed35(6)_519_528_1961.pdf P.E. Brown: ''John Snow – the autumn loiterer.'' S.519–528, online]</ref> I 1849 frema [[John Snow (medisiner)|John Snow]] og William Budd en avhandling hvori de hevdet at at koleraen ekisterte i levende organismer som var i drikkevannet.<ref>Milton Wainwright: ''Microbiology before Pasteur.'' Microbiology Today, Vol. 28/Feb. 01, S. 20</ref>

I 1854 fremla John Snow og [[Arthur Hill Hassall]] nok en avhandling, for «Medical Council of the General Board of Health». De argumenterte igjen for at kolera var båret av levende organismer i drikkevann.<ref>[http://apps.who.int/iris/bitstream/10665/62873/1/14549_eng.pdf?ua=1 Norman Howard-Jones: ''The scientific background of the International Sanitary Conferences.'' World Health Organization, Geneva 1975. In The second conference: Paris, 1859, S. 17, online]</ref> De støttet  Filippo Pacini (se under) i at koleraens «agens» måtte være en mikroorganisme. De støttet denne hypotesen med en sammenligning av dødstallene i to av Londons nabolag som fikk sitt drikkevann fra hver sine kilder. I 1854 kunne Snow på grunnlag av et kolerautbrudd i [[Soho (London)|Soho]] påvise at nesten alle ble syke var blitt det på grunn av en konkret offentlig vannpumpe. Pumpen ble avstengt, og utbruddet ebbet ut.<ref>Stephen Inwood: ''A History Of London.'' Macmillan, London 2000, ISBN 0-333-67154-6, s. 430–31.</ref>

Til tross for disse erkjennelser stod miasmeteorien sterkt enn frem til ca 1860: Man ignorerte i medisinske fagkretser lenge oppdagelsen av selveste kolerabakterien (1854, av italieneren [[Filippo Pacini]]). Men etter at [[Robert Koch]] med [[Bernhard Fischer (medisiner)|Bernhard Fischer]] og [[Georg Gaffky]] bekreftet styrket dette funnet, begynte det å snu. 

Den opprinnelige arkitektoniske utforming av [[Ullevål universitetssykehus]], som åpnet som smittehospital i [[1887]], tok hensyn til miasmene; bygningene ble innrettet slik at en skulle begrense miasmene mest mulig.  Denne hensyntagen til miasmer skjedde altså på et tidspunkt at teorien for det meste var erkjent som avleggs. Det var jo uansett åpenbart at sykdom ofte er forbundet med dårlige [[Sanitet|sanitære]] forhold, og at bedrede sanitære forhold minsker risiko for sykdom.

Tregheten i snupoerasjonen skyldes delvis at det selv under miasmeteories paradigme, altså helt uten hensyntagen til bakteriologi, hadde vist seg mulig å ta opp kampen mot koleraen. Kjemikeren og hygienikeren [[Max von Pettenkofer]], som opererte under en teori om at det under bakken ble utsondret en forurensende «Faktor X» fikk gjennomført en omdfattende sanering av [[München]]s avløpssystem, kunne i stor grad lykkes under den verdensvide [[koleraepidemien av 1892]]. Den pandemien nådde også Tyskland: Det døde mer enn 8000 i [[Hamburg]], men i München, der det til og med var en veldig folketrengsel under [[oktoberfest]]en, ble dette forhindret. 

Ut fra den miasmiske feiloppfatning klarte man også å komme med gode tiltak mot [[malaria]] og [[gulfeber]] (man tørrla illeluktende sumper og myrer - og dermed reduserte man de smittebærende myggenes habitat slik at de ikke fikk formert seg). 

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Nikolaus Osterrieder et al.: ''Marek's disease virus: from miasma to model.'' In: ''[[Nature Reviews Microbiology]]'', Bd. 4 (2006), S. 283–294, {{ISSN|1740-1526}}. 
* Stephen Halliday: ''Death and miasma in Victorian London. An obstinate belief.'' In: ''[[BMJ (British Medical Journal)|British Medical Journal]]'' (BMJ), Bd. 323 (2001), S. 1469–1471. PMID 11751359, {{ISSN|0959-8154}}. 
* Valerie A. Curtis: ''Dirt, disgust and disease. A natural history of hygiene.'' In: ''Journal of epidemiology and community health'', Bd. 61 (2007), S. 660–644. PMID 17630362, {{ISSN|0142-467X}}. 
* [[Alain Corbin]]: ''Pesthauch und Blütenduft. Eine Geschichte des Geruchs'' („Le Miasme et la Jonquille. L'odorat et l'imaginaire social XVIIIe-XIXe siècles“, 1982). Neuaufl. Wagenbach, Berlin 2005, ISBN 3-8031-3517-6.

== Eksterne lenker ==
{{Wiktionary|Miasma}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Medisinsk historie]]