Redigerer Mesopotamia

{{referanseløs}}
{{Mesopotamia}}
'''Mesopotamia''' (av [[gresk språk|gr.]] Μεσοποταμία) sikter til landområdet mellom flodene [[Eufrat]] og [[Tigris]], i det nåværende [[Syria]] og [[Irak]]. Navnet stammer fra [[gammelgresk|oldgresk]] og betyr landet mellom (μέσος ''mesos'') flodene (ποταμός ''potamos''). Det har siden omkring år [[5. årtusen f.Kr.|5000 f.Kr.]] eksistert byer og palasser fra forskjellige kulturer i dette området.

Den første kjente kulturen i Mesopotamia var den [[sumer]]iske, som omfattet blant annet [[Ur (Mesopotamia)|Ur-kulturen]] og [[Uruk-kulturen]]. Arkeologiske utgravninger i det nordlige Mesopotamia har riktignok påvist eldre kulturer, men den sumeriske sivilisasjon regnes som den eldste veldokumenterte, da det er funnet tallrike leirtavler med sumerisk [[kileskrift]] som beskriver et velfungerende samfunn.

Området var den gang lenge delt i to: [[Assyria]] og [[Babylonia]]. Det nordlige Mesopotamia var inntil omkring 600 f.Kr. bebodd av assyrerne med sentrum i området omkring byene [[Mosul]] (det daværende [[Ninive]]), [[Arbil]] og [[Tikrit]], mens Babylonia lå i det sydlige Mesopotamia, hvilket vil si i området mellom det nåværende [[Bagdad]] og [[Basra]].

Mesopotamia har siden vært under blant annet [[antikkens Hellas|gresk]] innflytelse, inntil [[arabere|araberne]] erobret området i år [[656]]. I [[1534]] ble området overtatt av tyrkerne i [[Det osmanske rike]]t. Under den [[første verdenskrig|1. verdenskrig]], i [[1915]], forviste [[storbritannia|britene]] tyrkerne og tok herredømme over det nåværende Irak. Herredømmet vedvarte inntil [[1932]], da Irak erklærte sin selvstendighet.

==Fra forhistorie til historie (8000–3000 f.Kr.)== 
Omkring 8000 f.Kr. begynte mesopotamierne å dyrke jorden, ta i bruk lokale planter og temme ville dyr. Disse kunnskapene hentet de fra naboområder oppe i fjellsidene rundt Mesopotamiasletten – fra den såkalte [[den fruktbare halvmåne|fruktbare halvmåne]]. Jordbruket krevde hard arbeidsinnsats og reduserte levealderen, men økte matmengden betydelig. Tross hardt arbeidspress og økt sykdomstilfang fra husdyr, vokste likevel befolkningen merkbart. [[Den neolittiske revolusjonen|Neolittiseringsprosessen]] var i gang; menneskene var ikke lenger nødt til å basere seg på sanking og jakt, og kunne nå selv dyrke jorda.

===Halafperioden===
Deretter flyttet mange ned fra de nordlige høydene til de frodige grønne viddene i det nordlige Mesopotamia, der nedbørsmengden var stor. Det var derfor ikke nødvendig å etablere et omfattende kunstvanningssystem som i syd; og frem mot 6000 f.Kr. strakk primitive byer seg i en bue fra de [[Armenia|armenske]] høydene i vest til [[Zagrosfjellene]] i øst.

[[Halafperioden]] (6900–4000 f.Kr) innebar to revolusjonerende nyvinninger i nordskråningene av Mesopotamia – [[handel]]en med [[obsidian]] fra fjellstrøk lengre nord, og den første bruk av [[keramikk]] for koking og lagring av matvarer. Når vi kommer til 6000 f.Kr gjorde bedre koking av mat og lagring av korn over tid det mulig å introdusere jordbruk i stor skala i de tidligere sumpområdene i Egypt og Mesopotamia.

Nå ble floddalen i sør bebodd og tatt i bruk. Her var regnmengden ytterst sparsom, derfor var det behov for en grundig [[kunstvanning|kunstig vanning]] før den potensielle jorden kunne bli fruktbar og dyrkes. Denne utfordringen krevde en god organisasjon som kunne fordele arbeidet og vedlikeholdet av vanningssystemene. Mesopotamias velstand var gjennom hele historien avhengig av et sterkt lederskap som kunne sikre et velfungerende kanalsystem.  

Mangel på stein, tre, metall og andre råstoffer tvang beboerne i floddalen til å utnytte eksisterende ressurser. De utviklet derfor en tekstilindustri med bearbeiding av ull, som grunnlag for en handel med omverdenen som forsynte dem med viktige og profitable varer.
 
Vann og leire ble også benyttet, blant annet til å bygge alt fra beskjedne skur til storslåtte [[palass]]er og [[tempel|templer]]; selv de kjempemessige [[ziggurat|tempeltårn]]ene ble bygget av teglstein, som var en blanding av hakket strå, leire og vann presset ned i en form. Teglet ble herdet ved å tørkes i solen eller brennes. Den samme teknikken benyttes fremdeles i [[Midtøsten]].

===Ubaidperioden og Uruk===
Med det omfattende [[landbruk]]et fulgte en kompleks sosial struktur da befolkningen ble samlet i større fellesskaper. [[Urbanisering]]sprosessen begynte, og fram mot 3500 f.Kr. oppstod de første egentlige byer med en mangfoldig spesialisering. Ubaidperioden (4000–3500 f.Kr) betegner den korte perioden med utviklet jordbruk, skrivekunst og bruk av hest og hjul, men uten store, sentraliserte imperiestater utover forstørrede bystater. Perioden opplevde ulike konkurrerende bysentra som ble avløst av den første staten som fra 3500 f.Kr. rådde over hele slettelandet, [[Uruk]].

Uruk i det sørlige Mesopotamia var verdens største by på det tidspunktet, med monumental [[arkitektur]] og fremragende kunsthåndverk. Ressursene til bystaten ble rikt forsynt av underlagte byer og hadde en rekke [[handelskolonier]] i den nære [[Orienten]]. Det økonomiske senteret var en sentral tempeladministrasjon som hadde ansvar for betaling av lønn til arbeidere, til eksport, og som nødforsyning i krisetider. Det sosiale fellesskapet i byen tok seg av etterlatte barn og dyrket den samlende bygud. Man var først og fremst sønn av sin by, som var identisk med byens gud.

Omkring 3400 f.Kr. oppstod verdens første [[skriftspråk]] i Uruk, og med dette går vi fra forhistorien og inn i historien. I begynnelsen var skriften en ren [[billedskrift]], som ble brukt til å forenkle [[regnskapsføring]]en. Etterhvert ble den også brukt til lærde utfoldelser, og gradvis ble [[Tegn (skrift)|tegn]]ene forenklet og stilisert til egentlige sammensetninger av karakteristiske kiler. Dette ga navnet til skriftformen [[kileskrift]].

==De første riker (3000&ndash;2000 f.Kr.)==
===Den tidlig-dynastiske periode===
I den etterfølgende tidlig-dynastiske periode (2900–2350 f.Kr.) skjedde en betydelig [[befolkningsvekst]]. Det ble trangt om plassen i det frodige området mellom flodene Tigris og Eufrat, og byene måtte nødvendigvis ligge langs disse breddene. Dette medførte grensestridigheter mellom forskjellige bystater, som inngikk i forskjellige allianser med et skiftende overherredømme. Den økte befolkningsmengden forsterket behovet for lov og orden, og i tillegg til økonomiske tekster finner vi en mengde rettsprosedyrer fra denne perioden.

Den enkelte byherren var bygudens representant, han var altså samfunnets leder. Forbindelsen mellom bygud og by kan ses på den berømte [[Gribbstein]]: I en scene på den ene siden av minnesteinen ser vi Kong [[Eannatum]] av [[Lagash]] (ca. 2400 f.Kr.) lede en [[falanks]] (tungt [[infanteri]] med spyd som beskyttes av en mur av skjold), som tramper over den beseirede fienden fra bystaten [[Umma]], mens [[løve]]r og [[gribb]]er fortærer deres nakne kropper. På den andre siden av steinen ses Lagash' bygud [[Nin-girsu]] med en stridskølle i den ene hånden og et fangstnett i den andre, fylt med fiender fra Umma: Kongen sikret Lagash' seier over Umma, og byguden fanget sitt bytte.

De fantastisk rike kongegravene i [[Ur (Mesopotamia)|Ur]], med en helt ukjent gravskikk, stammer også fra denne perioden. I tillegg til et vell av prektige smykker av gull og edelstener, fant man skjeletter av hoffolk og tjenere som har fulgt sine herrer i døden. I den største graven fant man ikke mindre enn 80 mennesker, som man antar har tatt gift og sovnet stille inn, og som ble begravd som en del av kongens øvrige gravgods.

Endelig ble bystatene underlagt [[Sargon av Akkad|Sargon den store]] (2334–2279 f.Kr.), som etter å ha steget opp fra ubemerkethet beseiret [[Lugalzaggesi]] av Umma. Kort tid før dette, hadde denne kongen beseiret arvefienden Lagash og underlagt seg det meste av det sydligste Mesopotamia, som etter den dominerende sumeriske befolkningsgruppen kaltes [[Sumer]].

===Den oldakkadiske periode===
[[Fil:Mesopotamia male worshiper 2750-2600 B.C.jpg|thumb|Stående mannlig gudsdyrker i Mesopotamia fra 2750-2600 f.Kr.]]Sargon den store innledet den oldakkadiske periode (2350&ndash;2100 f.Kr.) og skapte verdenshistoriens første rike med sentraladministrasjon og en stående hær som forble i hans families hender i tre generasjoner etter ham. Riket strakk seg fra [[Middelhavet]] i nord til [[Persiabukten|Den persiske golf]] i syd og hadde monopol på en rik oversjøisk handel med så fjerne besittelser som [[Bahrain]], [[Oman]] og [[India]].

I tillegg til bekjempelse av indre opprør, førte Sargon den store og hans barnebarn [[Naram-Sin]] (2254–2218 f.Kr.) også felttog i så fjerne områder som Syria og det [[iran]]ske høyland. Helt fram til ''den nybabyloniske periode'' i første halvdel av det første årtusen finner vi legender om disse to store kongene, med Sargon som den [[Arketype|arketypiske]] gode kongen og Naram-Sin som hans motsetning. Den mest kjente av disse er [[Sargons fødselslegende]], som ligger tett opp til [[Bibelen]]s historie om [[Moses]]' oppvekst i [[Egypt]]. Ifølge legenden ble Sargon lagt i en sivkurv og kastet på [[Eufrat]] av sin mor, som var [[yppersteprest]]inne, og derfor ikke måtte føde barn. Floden førte ham til en vanndrager som løftet ham opp i sitt spann og satte ham til å arbeide i hagen. Dette er den gamle historien om herskeren som sitt lands gartner. Legenden fortsetter med at da Sargon drev med hagearbeid, ble han gudinnen [[Istar|Ishtars]] yndling, og derfor regjerte han over mesopotamierne i 55 år.

Perioden har fått navn etter kongebyen [[Akkad]], som også har gitt navn til hele området nord for [[Sumer]] og Sargons folk, akkaderne. De snakket et [[semittiske språk|østsemittisk]] språk, og på kongelig initiativ dukket språket opp i inskripsjoner fra denne perioden i stedet for [[sumerisk]], som er av uviss opprinnelse. Man vet ikke eksakt når folket innvandret til floddalen, men allerede fra 2700 f.Kr. var de godt blandet med [[sumer]]erne. 

Geografisk lå Mesopotamia ubeskyttet og ble gang på gang ofre for invasjoner fra den store syriske [[steppe]]n i vest og fra Zagrosfjellene i øst. Folket brakte egne skikker med seg, og beriket på denne måten den mesopotamiske kulturen, men endret den ikke radikalt. Den gammelakkadiske periode avsluttes med et angrep av [[guteere]] fra Zagrosfjellene som krympet det akkadiske rike til bare å omfatte noen få bystater.

Guteerne ble av mesopotamierne selv beskrevet som en horde av barbariske udyr. Et typisk uttrykk for mesopotamiernes følelse av å være det siviliserte midtpunktet i en verden omgitt av usivilisert villskap; et [[etnosentrisme|etnosentrisk]] bilde som mange [[Imperialisme|imperialister]] gjennom tidene har kunnet nikke gjenkjennende til.

[[Fil:Gudea of Lagash Girsu.jpg|thumb|left|Diorittstatue av Gudea av Lagash]]
Bystaten [[Lagash]] klarte å unndra seg de verste skadene, og under Kong [[Gudea]] nøt Lagash stor velstand med storslåtte bygningsarbeider i byen [[Girsu]], som var bystatens administrative senter.

I denne perioden ble det også skrevet store litterære verker på fremragende [[sumerisk]]. Det mest kjente er Gudeas byggeinnskrift, som er skrevet på to store leirsylindre. De forteller hvordan byguden [[Nin-girsu]] i en drøm henvendte seg til Gudea for å få ham til å bygge hans [[tempel]], og hvordan Gudea deretter renset et sted rituelt og importerte håndverkere og byggemateriale fra fjerne områder til byggingen av tempelet.

De sumeriske bystatene slapp fri fra fremmede hender da [[Utu-hegal]] fordrev [[guteere|guteerne]] ut av [[Uruk]] på en uke. Den store befrieren ble sannsynligvis veltet av [[Ur-nammu]] (2112–2095 f.Kr.), som han innsatte som sin nestkommanderende i [[Ur (Mesopotamia)|Ur]].

===Ur-III-dynastiet===
Ur-nammu grunnla [[Ur-III]]-dynastiet (2100&ndash;2000 f.Kr.), der det sydlige Mesopotamia ble gjenforent i et stort [[byråkrati]]sk rike med en rekke lydriker. Riket benyttet et redistribusjonssystem, hvor alle eiendomsoverførsler etter kongelig dekret fra Kong [[Shulgi]] (2094–2047 f.Kr.) ble registrert innenfor de enkelte avdelinger i [[institusjon]]ene for å imøtegå økonomiske vanskeligheter. Det enorme [[byråkrati]]et krevde selvsagt et stort antall [[sorenskriver]]e, noe som gjorde [[samfunn]]et til et av de mest skriftrike i oldtiden. 

I denne perioden oppstod en rekke nye sjangere innen [[litteratur]]en og [[sumerisk]] ble gjeninnført som riksspråk, etter å ha vært drevet på retur av [[akkadisk]].

Lokal motstand mot sentralmakten medførte at riket langsomt ble oppløst innenfra, riket lå også under press av en stor strøm av innvandrende [[amoritter]] fra [[steppe]]n i vest. I et forsøk på å avskjerme dem bygde de, som i [[Kina]], en enorm mur på 270 kilometer. Muren krysset både [[Tigris]] og [[Eufrat]].

I 2004 f.Kr. var [[Ur (Mesopotamia)|Ur]] uthungret med tilsaltede marker, og folket ventet på skipslass med korn fra nord. Da grep [[Elam|elamittene]] fra naboriket [[Elam]] i øst sjansen. De plyndret hovedstaden totalt og førte kong [[Ibbi-Sin]] (2028–2004 f.Kr.) bort til Elam som krigsfange.

==Det tidlige 2. årtusen (2000&ndash;1500 f.Kr.)==
===Isin-Larsa perioden===
[[Ur-III]]-dynastiets fall skapte et politisk tomrom, hvor de to bystatene Isin og Larsa innbyrdes kjempet om herredømmet over flodsletten og den prestisjefylte tittelen som konge av Ur. Disse to byene har gitt navn til [[Isin-Larsa]]-perioden (2000–1800 f.Kr.).

Allerede i 2017 f.Kr. hadde [[Ibbi-Sins]] general [[Ishbi-Erra]] (2017–1985 f.Kr.) frigjort seg fra [[Ur (Mesopotamia)|Urs]] overherredømme og opphøyd seg til konge av [[Isin]]. Få år etter Urs fall klarte han å fordrive inntrengerne, [[elam]]ittene.

Under Ishbi-Erras regjering fulgte mange gode år med økonomisk fremgang og fred, som også ga kunsten og [[litteratur]]en mulighet til å blomstre.

Noen av Mesopotamias største historiske og litterære verker stammer fra denne perioden, også de fantastisk vakre klagesangene. De gråter over barbarenes ødeleggelser mot slutten av det 3. årtusen og tildeler en av samtidens konger æren for å ha gjenreist den falne [[sivilisasjon]]en. På denne tiden var [[sumerisk]] utdødd på bekostning av [[akkadisk]], men man holdt det kunstig i live ved flittige avskrifter: Det samme hendte langt senere med [[latin]] i [[Europa]]; det forble et fornemt språk lenge etter at det hadde forsvunnet som talespråk.

===Den oldbabylonske perioden===
I 1932 f.Kr. grunnla inntrengende grupper av amoritter fra vest, under kong [[Gungunum]], et dynasti i Larsa, som klarte å overta den viktige handelsbyen [[Ur (Mesopotamia)|Ur]]. Byen var et knutepunkt i transporten av kobber fra [[Bahrain]].
<!-- [[Fil:177px-CodeOfHammurabi.jpg|thumb|Kong Hammurabis lovstein]] -->
I 1894 f.Kr. ble et annet [[amoritter|amorittisk]] dynasti grunnlagt i [[Babylon]] av [[Sumu-abum]], som under [[Hammurabi]] (1792–1750 f.Kr.) nøt en stor politisk og kulturell fremvekst. Han innledet den oldbabylonske perioden (1800–1550 f.Kr.). Hammurabi er særlig kjent for sin store lovtavle og for sin interesse for rettslige anliggender. Tavlen [[Hammurabis lover|Codex Hammurabi]], som har vært oppstilt i flere babylonske byer, viser kongen foran solguden [[Shamash]], som overrekker ham symbolene på lov og orden. Kongen var ifølge tradisjonen satt på jorden for å være hyrde for sitt folk og lede dem i rettferdighet og velstand.

I 1792 f.Kr. beseiret kong [[Rim-Sin]] I av [[Larsa]] bystaten [[Isin]], og ble dermed [[Babylon]]s eneste større rival i syd. Den største rivalen i nord var [[Shamshi-Adad I]] (1813-1781 f.Kr.) av Assyria som innsatte to av sine sønner som visekonger i byene [[Ekallatum]] og [[Mari (oldtidsrike)|Mari]]. Etter Shamshi-Adads død, smuldret riket opp, og Kong [[Zimrilim]] gjenvant kontrollen over Mari.

Den etterfølgende perioden var preget av en rekke skiftende allianser mellom småstater, uten at noen av småkongene var i stand til å oppnå et overherredømme. Kong Hammurabi av Babylon klarte å utnytte situasjonen fullt ut: han var en dreven politiker som sprang fra allianse til allianse, og da alle utslettet hverandre med hans hjelp, satt Hammurabi tilbake og hadde underlagt seg et rike som strakk seg fra Mari i nordvest til [[Elam]] i øst.

Like etter Hammurabis død begynte riket å smuldre, da han skjebnesvangert fjernet støtputen mot [[kassitter]] fra Zagrosfjellene. Sammen med [[hettittene|hettittere]] og [[hurrittere]] oppstod nå et betydelig press på Babylon fra nord. Dødsstøtet kom i 1595 f.Kr., da hettitterkongen [[Mursilis I]] foretok et lynangrep mot Babylon etter en tokt mot [[Aleppo]]. Han plyndret og ødela riket totalt.

===Den oldassyriske perioden===
Den oldassyriske perioden (1950–1800 f.Kr.) kjennetegnes ved bystaten [[Assur (by)|Assurs]] sentrale plassering i en livlig handel. I [[Anatolia]] har man funnet flere tusen leirtavler med handelskorrespondanse mellom Assur og deres handelsstasjoner og handelskolonier i Anatolia, som politisk og administrativt var organisert under [[assyrere|assyrerne]] i byen [[Kanesj]] (dagens [[Kültepe]]). Arkivene viser at familiefirmaer med slekt i Assur importerte [[tinn (grunnstoff)|tinn]] fra [[Afghanistan]] og [[tekstil]]er fra [[Babylonia]], som ble eksportert videre til Anatolia. Her ble varene solgt av familiens representanter med stor profitt i [[sølv]] og [[gull]]. Dette nettverket ble brutt omkring 1750 f.Kr. av ukjente årsaker, og fra omkring 1700&ndash;1350 f.Kr. inntraff en mørk periode i Assyrias historie.

==Den storpolitiske scene (1500–1000 f.Kr.)==
===Den mellombabylonske perioden===
Etter [[Babylon]]s fall startet en mørk tidsalder i den mellombabylonske perioden (1550-1100 f.Kr.), som fra starten er kjent som det [[kassit]]iske dynasti (1415-1150 f.Kr.).

Kassiterne vernet om tradisjonen, og man kan si at de ble mer babylonske enn babylonerne selv. De foretok en flittig restaurering av de tradisjonelle mesopotamiske gudenes templer og benyttet til og med [[sumerisk]] som skriftspråk i stedet for sitt eget, i en slik grad at man nesten ikke vet noe om det [[kassitisk]]e språket. Mange av tekstene vi kjenner fra den senere nyassyriske perioden, ble samlet og kanonisert til standardverker i denne perioden, men teksten var til for de lærde og var gjort unødig innviklet.

Storpolitisk er perioden best kjent fra [[Amarnaarkivet]] i egypterkongen [[Akhnaton|Aknatons]] nyanlagte hovedstad, som avslører et avansert, politisk nettverk med det [[akkadisk]]e språk som internasjonalt diplomatspråk. Arkivet består av korrespondanse mellom stormaktene [[Egypt]], [[Mitanni]] og [[Hettittene|Hettitterriket]], i tillegg til korrespondanse med småkonger. Babylon inntar rollen som et lite rike på sidelinjen, som er seg selv nok blant stormaktene.

Det kassitiske dynasti endte 1160 f.Kr., da den [[elam]]ittiske kongen [[Shutruk-Nahhunte]] plyndret [[Babylonia]]. Denne hendelsen brakte blant annet [[Hammurabi]]s gamle lovtavle som krigsbytte til den elamittiske hovedstaden [[Susa]]. Dette er verdenshistoriens første kjente tilfelle hvor en erobrer plyndrer fiendens kulturarv og dekorerer sin egen hovedstad med krigsbyttet. 

===Den mellomassyriske perioden===
[[Assur-uballit I]] (1363&ndash;1328 f.Kr.) sikret Assyrias uavhengighet fra Mitanniriket i vest; ved gjentakende angrep fulgte han opp farens arbeid og delte Mitanniriket mellom Assyria og Hettitterriket.

Dette var i den mellomassyriske periode (1350–1075 f.Kr.), hvor Assyria ble en ekspansiv militærmakt. Grenseområdene mot nord, øst og vest var geografisk ubeskyttet, så Assyria måtte beskytte dem med regelmessige felttog, som også sikret vesentlige ressurser. Det ga grobunn for en krigsideologi hvor statsguden [[Assur (gud)|Assur]] befalte kongen å gå i krig mot ondskapen som truet Assyria.

[[Fil:Cuneiform script2.jpg|thumb|left|Kileskrifttavle]]
På begynnelsen av 1100-tallet f.Kr. startet en massiv folkevandring av de såkalte [[havfolkene]] fra vest, noe som felte Hettitterriket og mange av de store kystbyene langs [[Middelhavet]]. 
Mesopotamia kom under press fra innvandrende [[arameere]] fra vest, men de greide imidlertid aldri å velte det assyriske hjemlandet. Arameerne var et nomadefolk fra Den arabiske halvøy, og de slo seg ned i små kongedømmer omkring de store babylonske byene. De brukte en [[alfabet]]skrift til å skrive [[arameisk]], og gradvis erstattet dette de akkadiske [[dialekt]]ene babylonisk og assyrisk som [[talespråk]]. [[Skriftsystem|Skriften]] ble skrevet med [[blekk]] på [[pergament]], som holder seg langt dårligere over tid enn kileskriftstavlene av leire.

Tekster i Mesopotamia ble naturligvis skrevet på leire som var tilgjengelige i store mengder. Med en [[griffel (skriveredskap)|griffel]] ble tegnene presset ned i den fuktige [[leirtavle]]n, og deretter lagt til tørk i solen eller brent for å herdes. Det er bruken av leire til å skrive på som har resultert i den umåtelige rikdommen av [[kilde (historievitenskap)|kilde]]r fra det gamle Mesopotamia, og det oppdages fremdeles nye tavler. I strid med [[FNs organisasjon for utdannelse, vitenskap og kultur|UNESCO]], plyndres dessverre leirtavlene ofte av røvere som er engasjert av velstående folk og [[antikvitetshandler]]e, i hensikt å selge dem på det svarte markedet. Dette løsriver kildene fra den historiske sammenhengen og ødelegger fullstendig den vitenskapelige verdien.

==Det nyassyriske rike (1000&ndash;600 f.Kr.)==
Etter at det assyriske kjerneområdet var kommet helskinnet igjennom den [[arameere|arameiske]] innvandringen, innledet [[Adad-nirari]] (911&ndash;891 f.Kr.) en ekspansiv politikk i den etterfølgende nyassyriske perioden (911-612 f.Kr.).

De assyriske interessene lå mot vest, og Kong [[Asurnasirpal II]] (883&ndash;859 f.Kr.) nådde som den første av de nyassyriske kongene frem til [[Middelhavet]]. Han innførte nye militære strategier og gjorde de beseirede områdene til assyriske provinser, som ble styrt av [[guvernør]]er. Assurnasirpal II gjenoppbygde hovedstaden [[Nimrud|Nimrod]] og oppførte et nytt palass med en fremragende innovasjon som kom til å revolusjonere palassarkitekturen: Hundrevis av [[Assyriske palassrelieffer|alabasterrelieffer]] med religiøse og politiske motiver var oppstilt langs palassets vegger. Budskapet var klart for de besøkende: Dette var verdens hovedstad og kongen dens ubestridte leder.

Etter Assurnasirpal IIs etterfølger [[Salmanassar III|Shalmaneser III]] (858&ndash;824 f.Kr.), ble det assyriske riket generelt svekket, fulgt av opprør og borgerkrig. Riket ble gjenreist av [[Tiglat-pileser III]] (744&ndash;727 f.Kr.) som utvidet det assyriske kjerneområdet, førte stadige felttog mot vest, og sikret seg [[Babylon]]s krone. Han var den første som for alvor utøvde [[tvangsforflytning]]er i det assyriske riket; grupper av mennesker fra den ene delen av riket ble simpelthen forflyttet til den andre, så de ikke kunne opprettholde lojalitet overfor lokalsamfunnet og bevare politiske kontakter som kunne true de assyriske interessene.

[[Fil:Sargon II and dignitary.jpg|thumb|Sargon II og embetsmann]]
Det sargonidiske dynastiet (721&ndash;612 f.Kr.) ble innledet av [[Sargon II]] (721&ndash;705 f.Kr.) (dersom det medfører riktighet at navnebroren [[Sargon av Akkad|Sargon den store]] var en tronraner av ukjent herkomst). 

Sargon II flyttet hovedstaden til den nyanlagte byen [[Khorsabad]] og førte en rekke felttog. Under et av disse felttogene, mot landet Tabal i det sydlige [[Anatolia]], omkom han, og man kunne under omstendighetene ikke gi ham en passende begravelse. Derfor fryktet man at hans døde ånd var utelukket fra underverdenen og raste hvileløst omkring på steppen.

Sønnen [[Sankerib]] (704&ndash;681 f.Kr.) flyttet hovedstaden til Ninive av frykt for å dele farens grusomme skjebne. Han gjorde byen prektigere, større og bedre enn under noen av forgjengerne. Han oppførte også en kongelige lysthage i Ninive med fjellandskaper, eksotiske dyr og planter samt rislende [[vannløp]] som ble forsynt gjennom et sinnrikt system av kanaler, [[akvedukt]]er og [[arkimedes|arkimediske]] [[vannskrue]]r. Hagen ble i senere legender kjent som Babylons [[babylons hengende hager|hengende hager]]. Kong Sankerib sluttet å føre årlige felttog og brukte i stedet aggressiv gjengjeldelse for å opprettholde den assyriske anseelsen. Han er blant annet kjent for beleiringen av [[Jerusalem]] og ødeleggelsen av Babylon. Sankerib ble til slutt snikmyrdet av to av sine sønner. Sankerib ble hevnet og etterfulgt av en tredje og yngre sønn ved navn [[Asarhaddon|Esarhaddon]].

Kong Esarhaddon gjenoppbygde det ødelagte Babylon, som var den evige stein i assyrernes sko: Kulturen hadde sitt utspring i Babylonia, som fra urtiden hadde vært sete for den mesopotamiske sivilisasjonen. Denne kulturelle overlegenheten medførte at Babylonia inntok en særstilling i assyrisk politikk og ble behandlet med silkehansker. Da gjenstridige sydlige stammer av arameere og kaldeere begynte å blande seg inn på den babyloniske scene og tilrane seg makt, var militær mellomkomst den eneste løsningen.

Etter bitre erfaringer sikret Esarhaddon arvefølgen for sønnen [[Asurbanipal|Assurbanipal]] (668&ndash;627 f.Kr.) med en traktat forseglet med statsguden Assurs segl fra den oldassyriske perioden, et mellomassyrisk segl og Sankeribs segl. Assurbanipal er den siste store assyriske kongen, som blant annet førte felttog i [[Egypt]] og erobret den [[elam]]ittiske hovedstaden [[Susa]]. Dette banet indirekte vei for [[medere|mederne]] i det nordlige [[Iran]], som sammen med babylonerne erobret Ninive i 612 f.Kr. og endte denne perioden. Årsaken til det mektige assyriske rikets plutselige fall skyldes økonomisk svekkelse. Som en ekspansiv makt var rikets økonomi blitt avhengig av tilstrømningen av ressurser fra de underlagte områdene. Da disse var uttømt, etter at Assyria hadde nådd toppmålet av ekspansjon, og en erobring av Egypt viste seg å være for kostbar, falt rikets [[økonomi]] fra hverandre. Assurbanipal er særlig kjent for sitt store [[bibliotek]] i Ninive, med mange tusen tekster innsamlet fra hele riket og med [[Assyriske palassrelieffer|relieffer]] av prektige løvejaktsscener.

==Det kaldeiske rike (600&ndash;540 f.Kr.)==
Den nybabylonske periode (625&ndash;539 f.Kr.) kjennetegnes av et mektig handelsimperium. Det innledes av [[kaldea|kaldeeren]] [[Nabopolassar]] (625&ndash;605 f.Kr.), som var medskyldig i Assyrias fall. I kaoset som fulgte etter Assurbanipals død, kronet Nabopolasser seg til konge av Babylon den 23. november 626 f.Kr. og grunnla [[det kaldeiske dynasti]]et. I 616 f.Kr. sikret han seg kontrollen over [[Babylonia]] og vendte seg mot det foraktede assyriske kjerneområdet. 

Kaldeerne marsjerte opp langs [[Eufrat]] og nedkjempet den assyriske hæren og deres allierte fra Egypt. Uten hell angrep de [[Assur]] i 615 f.Kr. og var nødt til å søke tilflukt i [[Tikrit]], der de ble beleiret av den assyriske hæren. Året etter ble [[Nimrud]] plyndret og [[Assur]] beseiret av Kong [[Kyaxares]] av [[Media]]. Da Nabopolasser nådde frem til det allerede falne og ruinerte Assur, allierte han seg med Kyaxares i nærheten av byen. 

Etter tre måneders beleiring erobret de Ninive i 612 f.Kr. Byens palasser og templer ble plyndret, rasert og satt i brann. En gruppe assyrere flyktet til Harran, syd i [[Tyrkia]]. Med egyptisk støtte forble Harran assyrernes siste [[bastion]] inntil 609 f.Kr. da babylonerne satte inn en [[garnison]].

Babylonias eneste større fiende var nå Egypt, hvis interessesfære lå i Levanten. I 610 f.Kr. allierte de seg med assyrerne i Harran, og i 609 f.Kr. beseiret og drepte de Kong [[Josjia]] av [[Judea]] ved [[Megiddo]] og slo seg ned sammen med resten av den assyriske hæren i [[Karkemish]]. Våren 605 f.Kr. angrep [[kronprins]]en [[Nebukadnesar II]] (604&ndash;562 f.Kr.), og nedkjempet den egyptiske hæren, med store tap på begge sider. Deretter jaget Nebukadnesar restene av hæren gjennom Syria, men da hans far døde 16. august 605 f.Kr., var han nødt til å gi opp jakten og dra til Babylon. Der ble han kronet 7. september 605 f.Kr. Etter kroningen fortsatte han felttoget i Syria, konsoliderte farens rike og sikret seg de regelmessige betalingene av skatt og tributt fra de underlagte områdene med årlige felttog som stadfestet riket og avstraffet de gjenstridige. Dette var en videreføring av den gamle, suksessfulle assyriske politikken.
[[Fil:Ishtar gate Pergamon Museum.JPG|thumb|left|Ishtarporten på Pergamonmuseet i Berlin]]
Den store mengden av krigsbytte og tributt lot Nebukadnesar II starte omfattende bygningsprogrammer i Babylon og andre steder; i hovedstaden bygde han blant annet [[ziggurat|tempeltårn]]et Etemenanki, den store prosesjonsveien og [[Istarporten|Ishtarporten]]. Begge var omhyggelig dekorert med relieffer av noen av de store gudenes hellige dyr og andre motiver i glasert tegl. Under de store folkelige [[nyttår]]sfestene kom gudene som kultstatuer fra hele landet, og de ble båret gjennom byen i prosesjonsveien og ført ut igjennom Ishtarporten til et tempel på steppen for å beseire kaosmaktene. Fra [[Bibelen]] er Nebukadnesar II særlig kjent for deportasjonen av [[jøder|jødene]] etter erobringen av [[Jerusalem]] i 597 f.Kr. Han førte også flere felttog mot Egypt som han forsøkte å erobre, men uten hell.

Etter Nebukadnesar IIs død i 562 f.Kr. fulgte en rekke turbulente år. Etter to års regjering ble Nebukadnesars sønn etterfulgt av sin svoger som regjerte i tre år. Han ble igjen etterfulgt av en ung sønn som ble myrdet tre måneder senere i juni 556 f.Kr. Konspiratorene utnevnte den gamle hærsjefen [[Nabonidus|Nabonid]] (559-539 f.Kr.) til konge, som 30 år tidligere hadde forhandlet fred mellom [[Media (land)|Media]] og [[Lydia]], etter at den berømte [[måneformørkelse]]n 28. mai 585 f.Kr. avbrøt den bitre kampen.

Nabonid var sønn av guvernøren i Harran. Hans mor, som ble 104 år gammel, hadde vært hoffdame hos Assurbanipal. Hun var [[prestinne]] for måneguden [[Nanna (månegud)|Sin]] i Harran, hvis tempel var blitt ødelagt av babylonere og medere i 609 f.Kr. Allerede i begynnelsen av regjeringstiden beordret Nabonid morens tempel gjenoppbygget. Dette forble lenge et viktig senter for måneguden; frem til det 3. århundre kunne gudens halvmåne ses på [[Romerriket|romerske]] [[mynt]]er preget i Harran. Nabonid innsatte også sin datter som yppersteprestinne for Sin i Ur, på samme måte som Sargon den store hadde innsatt datteren [[Enheduanna]] 2000 år tidligere. Sargons datter skrev en rekke vakre hymner til gudene og er [[verdens historie|verdenshistoriens]] første kjente [[forfatter]]. Nabonid forsøkte å reformere [[religion]]en ved å opphøye Sin til den øverste guden, og utfordret dermed statsguden [[Marduk]]s presteskap. Da det brøt ut pest og hungersnød i Babylonia, med en inflasjon på opp til 50&nbsp;%, skyldte Nabonid på deres forræderi overfor Sin. Han innsatte sin sønn [[Belsassar]] som regent i Babylon og ledet et felttog gjennom Syria og [[Libanon]] og videre frem til den viktige karavanebyen [[Taima]] i det som nå er det nordvestlige [[Saudi-Arabia]], hvor han ble i 10 år. Årsaken til det frivillige eksilet er ukjent, men det betød at Marduk-prestene ikke kunne holde store nyttårsfester hvor kongen skulle avgi sin kongeverdighet foran Marduk, bli slått i ansiktet og bekjenne hva han ikke hadde gjort før han kunne gjenoppta kongedømmet. 

I 540 f.Kr. vendte Nabonid tilbake og sto overfor en ny maktbalanse; de tidligere mektige mederne og lyderne var blitt beseiret av perserne som etterpå skulle regjere i hele Midtøsten. Høsten 539 f.Kr. nedkjempet [[perserriket|perserkongen]] [[Kyros den store|Kyros]] den babylonske hæren ved [[Opis]] og marsjerte videre ned til [[Sippar]]. Byen ble erobret 10. oktober. Nabonid flyktet, og allerede to dager senere marsjerte den persiske hæren inn i Babylon uten kamp. Troppene omringet Marduks tempel og sørget for at nyttårsfestens religiøse seremonier som foregikk i tempelet ikke ble forstyrret.

Kong Kyros førte en slagkraftig [[propaganda]] og vant mye støtte for sin liberale politikk og religiøse toleranse, som uten tvil ble støttet av et militært nærvær. Kong Kyros ble av jødene betraktet som en frelser, [[Tetragrammet|JHVHs]] sendebud, som befridde dem fra fangenskapet og tillot dem å gjenoppbygge tempelet i [[Jerusalem]]. Selv blant babylonerne sies han å ha blitt hyllet som befrieren av den kjetterske Nanbonids tyranni, da han utnevnt av Marduk triumferende marsjerte inn i Babylon 29. oktober.

Hermed var det siste selvstendige styret i Mesopotamia brakt til ende for de neste 2.500 år. Først etter første verdenskrig ble Mesopotamia etablert som den nye staten Irak, under britisk mandat i [[1921]]. I [[1932]] ble landet selvstendig.

==Prolog==
Med unntak av [[nomade]]ne som bodde i telt og sumpbeboerne i syd som bodde i sivhytter, bygde de gamle mesopotamierne hus i leire. Når leiren ikke brennes, er byggematerialet ikke særlig holdbart, og da det var rik forekomst på leire i motsetning til tre, rev man ofte det gamle huset, utjevnet jorden og bygde nytt. Det betød at det i ettertid er opphopet lag på lag av ruiner etter tidligere beboelser og dannet hva man med et arabisk ord kaller en [[tell]], en høyby. Gjennom årtusener blomstret den ene store kulturen etter den andre på sine forgjengeres ruiner, som lå avleiret i høybyens lag. Den dag i dag er disse platåene svært karakteristiske i landskapet i Midtøsten og et evig vitne om en ufattelig gammel verden.

De gamle borgerne i oldtidens Mesopotamia var klar over den fantastiske rikdommen som lå gjemt i den gamle høybyen, og bevisstheten om landets umåtelig rike [[kulturarv]] dukket mildt sagt opp av jorden.

Man utførte antikvariske undersøkelser, hadde [[antikvitetssamling]]er, lagde [[forfalskning]]er, utførte innskrifter med eldre tegnformer og fantaserte omkring skrifttegnenes utviklingshistorie. Den oldkyndige babylonerkongen Nabonid var en flittig [[antikvar]]. Under [[restaurering]]en av de gamle kultsentre i Babylonia undersøkte han fundamentet og fant gamle innskrifter og gjenstander fra en fjern fortid. Han gravde blant annet i [[Sippar]], hvor han nådde helt ned i lag til den oldakkadiske kongen [[Naram-Sin]]s tid (2254&ndash;2218 f.Kr.). Noen funn oppbevarte han i et slags museum i tempelanlegget i Ur, hvor han hadde innsatt datteren som yppersteprestinne. Blant funnene var en statue av Kong [[Shulgi]] fra [[Ur-III]] dynastiet(2094&ndash;2047 f.Kr.), en av [[Larsa]]-kongenes leirespiker fra det tidlige 2. årtusen, samt en [[kassitisk]] grensestein fra slutten av det 2. årtusen.

Inntil midten av det 19. århundre var Mesopotamias historie i den [[oksidenten|vestlige]] verden bare kjent fra beretninger i Bibelen og fra enkelte antikke forfattere. I det 12. århundre finner vi de første iakttagelser av de gamle ruinhøydene fra en reisende i området, som siden skulle bli etterfulgt av flere nysgjerrige sjeler. I det 17. og 18. århundre beskrev [[europa|europeere]] [[Persepolis]]' ruiner og laget kopier av [[oldpersisk]]e kileinnskrifter, som delvis ble tydet av den tyske forskeren [[Georg Grotefend]] i 1802. Blant de tidlige reisende var [[Carsten Niebuhr]], som besøkte Ninive i [[1766]] under den danske ekspedisjonen til [[Jemen|Arabia felix]] («Det lykkelige Arabia»). 

De første vitenskapelige undersøkelsene i Mesopotamia ble foretatt av orientalisten [[Claudius Rich]], som ble etterfulgt av den unge [[Henri Austen Layard]]. I begynnelsen av 1840-årene reiste han rundt i området og ble dypt betatt av de gamle, hemmelighetsfulle ruinhøydene, og i en alder av 28 år begynte han i november 1845 å grave i [[Nimrud]], hvor han fant Assurnasirpal IIs palass. Året etter foretok han noen prøvegravninger i Ninive, hvor han etter et år fant Sankeribs palass og avdekket til sammen tre kilometer med [[assyriske palassrelieffer]]. Helt eksepsjonelt gjorde Layard Mesopotamias historie kjent for en begeistret [[viktoriansk tid|viktoriansk]] offentlighet som drømte om å grave helt tilbake til [[Adam og Eva]]s tid.

Den gamle [[kileskrift]]en ble brukt fra slutten av det 4. årtusen f.Kr. frem til det 1. århundre e.Kr. til å skrive bortimot femten forskjellige språk, som for eksempel [[akkadisk]], (assyrisk og babylonisk), [[sumerisk]], eblaittisk, [[elamittisk]], [[hettittisk]], [[hurrittisk]], urarteisk, ugaritisk og [[oldpersisk]]. Skriften ble tydet på bakgrunn av en trespråket klippeinnskrift av Kong [[Dareios I av Persia|Dareios I]] ved [[Bisutun-innskripsjonene|Bisutun]] i det sydvestlige [[Iran]]. Etter en møysommelig kopiering av den [[oldpersisk]]e inskripsjonen utga [[Henry Rawlinson]] en tolkning i 1846. I neste omgang ble resten av inskripsjonen kopiert, og i 1851 tolket han den babylonske inskripsjonen.

I senere tid ble den siste inskripsjonen på elamittisk tolket av [[Edwin Norris]], på bakgrunn av Henry Rawlinsons notater i 1855. Dermed var grunnen lagt til en kileskriftforskning som fremdeles pågår i [[assyriologi]]en.

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008012204053 Søkbar digitalkopi av Margaret Oliphants ''Oldtidens sivilisasjoner : rikene, kulturene, herskerne'' (Grøndahl Dreyer, 1993)]

{{Høykulturer}}
{{Midtøstens historie}}
{{anbefalt}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Mesopotamia| ]]
[[Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha]]
[[Kategori:Levanten]]
[[Kategori:Tidligere stater i Midtøsten]]
[[Kategori:Oldtidsriker]]