Redigerer Merovingere

{{Merovingerne}}
'''Merovingerne''' var en kongeslekt hos de [[Saliske frankere|saliske frankerne]] som mellom [[400-tallet]] og [[700-tallet]] styrte over de landområdene som i dag utgjør [[Frankrike]] og deler av [[Tyskland]]. De var etterkommere etter kong [[Klodvig I]], den første av slekten som ble [[katolsk]] kristen. Han skal ha nedstammet fra [[Merovek]] og [[Kilderik I]]. Betegnelsen ''merovinger'' er etter alt å dømme avledet av navnet til Merovek, den mytiske grunnleggeren av dynastiet.

[[Fil:Merovingian dynasty.jpg|thumb|left|Merovingenes kongedømmer.]]
Merovingerne kom til å herske over [[frankerne]] i [[Frankerriket]], kjent som ''Francia'' på latin, som i stor grad tilsvarte oldtidens [[Gallia]]. Deres politikk førte til hyppige slektsfeider og borgerkrig i ulike deler av kongefamilien. I løpet av det siste århundret med merovingisk styre var kongeslekten begrenset til en seremoniell rolle, ved at den reelle makten var overtatt av merovingerkongenes [[Major domus|rikshushovmestere]]. En av disse, [[Pipin av Herstal|Pipin]], samlet riket igjen etter at det i lengre tid hadde vært delt i tre. Hans etterfølger, [[Karl Martell]] («Karl Hammeren»), slo tilbake et [[muslim]]sk angrep i [[732]] og styrket dermed riksmakten. Deres herredømme ble endelig avsluttet i mars [[752]] da pave [[Zacharias (pave)|Zacharias]] formelt avsatte [[Kilderik III]].<ref>Knight, Charles (1867): ''The English Cyclopaedia: Volume IV'', London; ss 733: «Vi har ingen detaljert redegjørelse for denne viktige hendelsen, unntatt at Pipin ble salvet ved Soissons i mars 752 av Boniface, biskop av Mainz, kalt for Tysklands apostel, før nasjonens forsamling.»</ref><ref>Rendina, Claudio & McCusker, Paul (2002): ''The Popes: Histories and Secrets'', New York, ss 145</ref> Zacharias' etterfølger, pave [[Stefan II]], kronet Karl Martells sønn [[Pipin den yngre]] i Kilderiks sted i [[752]], noe som startet [[karolingerne]]s dynasti, og var den første spiren til det som senere skulle bli [[det tysk-romerske rike]].

Merovingerne ble tidvis referert til som «de langhårete kongene», latin ''reges criniti'', av sine samtidige for sitt symbolsk uklipte lange hår. Tradisjonelt hadde stammelederne til frankerne hatt langt hår, noe som skilte dem fra romerne og presteskapet med [[tonsur]]. Begrepet «merovinger» kommer fra [[middelalderlatin]] ''Merovingi'' eller ''Merohingi'' («sønner av Merovek»), en alterasjon av en ikke bevitnet gammelvestlig lavfrankisk form, beslektet med deres slekts [[Gammelengelsk|angelsaksisk]]e navn ''Merewīowing'',<ref>Babcock, Philip (red.) (1993): ''Webster's Third New International Dictionary of the English Language, Unabridged''. Springfield, MA: Merriam-Webster, Inc., ss. 1415</ref> hvor siste ''-ing'' var en typisk endelse for slektsnavn.

== Dynastiets opprinnelse ==
[[Fil:Seal of Childeric I Tournai tomb.jpg|thumb|left|Signetringen til [[Kilderik I]]. [[Monnaie de Paris]].]]
{{Frankrikes historie}}
Beretningene om de tidlige frankiske høvdingene [[Faramund]] (rundt [[419]] til [[427]]) og [[Klodio]] (rundt [[427]] til [[447]]) har et [[Myte|mytisk]] preg, og deres forhold til merovinger-dynastiet er usikkert. Gregorius av Tours nevner Klodio som den som startet erobringen av [[Gallia]] ved å ta ''Camaracum'' ([[Cambrai]]) og utvide grensene til det frankiske territoriet sør til [[Somme]]. [[Sidonius Apollinaris|Sidonius]] forteller at den romerske hærføreren [[Flavius Aetius|Aetius]] klarte å overraske frankerne og drive dem tilbake (antagelig rundt [[431]]). I [[451]] tilkalte Aetius sine germanske allierte på romersk jord for å hjelpe til med å stanse [[hunerne]]s invasjon. De [[Saliske frankere|saliske frankerne]] stilte opp og kjempet sammen med romerne, mens [[Ripuariske frankere|ripuarierne]] kjempet på begge sider, da noen av dem bodde utenfor Romerriket og var blant de germanske stammene som hadde alliert seg med [[Attila]]. 

I denne perioden innledes et forhold som kom til å vedvare i mange århundrer, nemlig at de germanske frankerne ble herskere over et økende antall [[gallo-romersk kultur|gallo-romerske]] undersåtter, og en tiltagende romanisering av de frankerne som bodde blant dem. Kristningen av merovingerne er bare ett av flere bidrag til dette. Gregorius’ kilder identifiserer Merovek som kongen av frankerne og muligens en sønn av Klodio. Merovek ble etterfulgt av Kilderik I, som skal ha vært hans sønn. Kilderiks grav ble funnet i [[1653]] og inneholdt en ring som identifiserte ham som konge av frankerne.

Merovingernes dynasti har sitt navn etter den delvis legendariske [[Merovek]] (latinisert som ''Meroveus'' eller ''Merovius''), leder av de [[saliske frankere]], og framsto i den faktiske historie med seirene til sin sønn [[Kilderik I]] (styrte fra rundt [[457]]-[[481]]) mot de [[Germanere|germanske]] stammene [[vestgotere]], [[saksere]] og [[alamannerne]]. Kilderiks sønn [[Klodvig I]]  (481 – 511) fortsatte med å forene det meste av Gallia nord for elven [[Loire]] under sin kontroll rundt [[486]] da han beseiret [[Syagrius]], den romerske herskeren i disse områdene. Han vant [[slaget ved Tulpiacum]] mot alemannerne i [[496]] på den tiden hvor han, i henhold til [[Gregorius av Tours]], konverterte til sin hustrus religion, den [[Den nikenske trosbekjennelse|nikenske]] [[kristendom]]. Han gikk deretter på et avgjørende nederlag overfor det vestgotiske kongedømmet i [[Toulouse]] i [[slaget ved Vouillé]] i [[507]]. Etter Klodvigs død ble hans kongedømme delt blant hans fire sønner, og i løpet av det neste århundret fortsatte tradisjonen med deling av kongedømmet. Selv med flere merovingiske konger som styrte samtidig over deres egne riker, fortsatte kongedømmet, ikke ulikt det sene Romerriket, å bli oppfattet som en enhet som ble styrt kollektivt av disse ulike konger i sine riker inntil en vending førte til en ny forening av hele kongedømmet under en enkelt hersker. Lederskapet blant de tidlige merovingerne var antagelig basert på en mytisk stamfar og påstått guddommelig beskyttelse, uttrykt i begreper som fortsatt militær suksess.

== Historie ==
Ved Klodvigs død i [[511]] omfattet det merovingiske kongedømmet omfattet alle frankere og hele [[Gallia]] unntatt [[Burgund]]. Sett utenfra var kongedømmet, selv i tiden da det var delt mellom ulike konger, sett på som samlet enhet, og fortsatte med å erobre Burgund i [[534]]. Etter [[østgoterne]] falt sammen fortsatte frankerne med å erobre også [[Provence]]. Etter dette forble deres grenser mot [[Italia]] (styrt av [[langobarder]] siden [[568]]) og det vestgotiske [[Septimania]] rimelig stabile.<ref>Lewis, Archibald R. (juli 1976): [http://links.jstor.org/sici?sici=0038-7134%28197607%2951%3A3%3C381%3ATDITRF%3E2.0.CO%3B2-8 «The Dukes in the Regnum Francorum, A.D. 550-751»], ''Speculum'' '''51'''.3, ss. 381-410; s. 384.</ref>

Innledningsvis var kongedømmet delt blant Klodvigs sønner og senere blant hans sønnesønner og det var hyppig krig blant dem ved at de allierte seg med og mot hverandre. Når en konge døde førte det øyeblikkelig til konflikter blant de gjenværende brødrene og den avdødes sønner. Senere ble konfliktene mer intens ved en personlig strid om den frankiske dronningen [[Brunhilda av Austrasia]]. De årlige krigene førte imidlertid ikke større ødeleggelse, men fikk nærmest rituell karakter mellom etablerte de herskerne.<ref>Halsall, Guy (2003): ''Warfare and Society in the Barbarian West, 450-900'', Routledge, London</ref>

Til sist klarte [[Klotar II]] («den store») i [[613]] å forente hele det frankiske riket under en hersker. Senere delinger førte til stabile enheter bestående av [[Austrasia]], [[Neustria]], [[Burgund]], og [[Gallia Aquitania|Aquitania]]. De hyppige krigene hadde dog svekket kongemakten mens adelen vokste og økte sin makt. De skaffet seg enorme innrømmelser fra kongene som motytelse for sin støtte. Disse innrømmelsene førte til at betydelig makt ble fordelt fra kongen og ble beholdt av grever og hertuger. Svært lite er kjent om disse hendelsene på 600-tallet på grunn av manglende kilder, men et svekket merovingisk dynasti forble konger fram til [[700-tallet]].

Klotars sønn [[Dagobert I]] (død [[639]]), som hadde sendt soldater til [[Spania]] og [[Hedendom|hedenske]] [[Slavere|slaviske]] områder i øst, er vanligvis vurdert som den siste mektige merovingiske kongen. Senere konger er kjent som ''rois fainéants'' («gjøre-ingenting-konger»), til tross for det faktum at kun de to siste kongene var de som ikke gjorde noe. Kongene, selv viljesterke menn som [[Dagobert II]] og [[Chilperik II]], var ikke de sto fremst i de politiske konfliktene, og overlot denne rollen til deres rikshushovmestere som deretter i økende grad lot sine egne interesser kom foran kongens. Mange av kongene kom på tronen i ung alder og døde tidlig, noe som svekket kongedømmet ytterligere.

Konflikten mellom rikshushovmesterne ble avsluttet da Austrasia under [[Pipin av Herstal]] triumferte i 687 i [[slaget ved Tertry]]. Etter dette var Pipin, selv om han ikke var konge, den politiske herskeren av det frankiske kongedømmet og etterlot denne posisjonen i arv til sine sønner. Det var nå sønnene av hushovmesteren som delte riket mellom seg under styret til en enkelt konge.

Etter Pipins lange styre tok hans sønn [[Karl Martell]] makten i kamp mot adelen og sin egen stemor. Hans omdømme som en hensynsløs hersker underminerte ytterligere kongens posisjon. I løpet av de siste årene av hans liv styrte han selv uten en formell konge, skjønt han tok ikke kongelig verdighet for sitt eget navn. Hans sønner [[Karloman, sønn av Karl Martell|Karloman]] og [[Pipin den yngre]] utpekte igjen en gallionsfigur som konge fra merovingene noe som førte til opprør i kongedømmets utkanter. Imidlertid erstattet Pipin i [[751]] den siste merovingiske konge med støtte fra adelen og med velsignelse fra pave Zacharias og ble selv en konge av Frankerriket. Den avsatte merovingiske eks-kongen ble sendt i kloster, avklipt sitt symbolske lange hår. Med Pipin begynte det [[Karolingerne|karolingiske]] herskerdynastiet i Frankerriket.

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
*Beyerle, F & Buchner, R.: ''Lex Ribuaria'' i: ''MGH'', Hannover 1954.
* Ewig, Eugen (2001): ''Die Merowinger und das Frankenreich''. Stuttgart: Kohlhammer.
*Geary, Patrick J. (1988): ''Before France and Germany: The Creation and Transformation of the Merovingian World'', Oxford & New York: Oxford University Press.
*Kaiser, Reinhold (2004): ''Das römische Erbe und das Merowingerreich'', (Enzyklopädie deutscher Geschichte 26) München
*Rouche, Michael (1987): «Private life conquers State and Society» i: Veyne, Paul (red.): ''A History of Private Life: 1. From Pagan Rome to Byzantium'', Cambridge, MA: Belknap Press.
*Werner, Karl Ferdinand (1989): ''Die Ursprünge Frankreichs bis zum Jahr 1000'', Stuttgart.
* Oman, Charles (1914): ''The Dark Ages 476-918'', London.
*Wood, Ian (1994): ''The Merovingian Kingdoms 450-751'', New York: Longman Press.
*Effros, Bonnie (2002): ''[http://www.psupress.psu.edu/books/titles/0-271-02196-9.html Caring for Body and Soul: Burial and the Afterlife in the Merovingian World]''. Penn State Press. ISBN 0-271-02196-9.

== Eksterne lenker ==
* [https://web.archive.org/web/20050526080741/http://www.j-paine.org/merovingian.html The Oxford Merovingian Page].
* [https://web.archive.org/web/20110514132222/http://www.faculty.de.gcsu.edu/~dvess/ids/medieval/mermon.html Merovingian and Carolingian], bibliografier, kilder og nettlenker ved Deborah Vess
* [http://genealogy.euweb.cz/merove/merove1.html Genealogy of the Merovingian dynasty], genealogi fra ''Genealogy.eu''
* [https://web.archive.org/web/20100117162942/http://www.museedestempsbarbares.fr/index_eng.html Merovingisk arkeologi hos Museum for middelalderen] (fransk)

{{portal|Historie}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Frankrikes historie]]