Redigerer Markmus

{{Taksoboks
| bilde=Aardmuis.jpg
| bildetekst=
| norsknavn=markmus
| vitenskapsnavn=''Microtus agrestis''
| autor= [[Carl von Linné|Linnaeus]]
| autorår= [[Vitenskapsåret 1761|1761]]
| regnum = [[Dyreriket]]
| phylum = [[Ryggstrengdyr]]
| classis = [[Pattedyr]]
| ordo = [[Gnagere]]
| familia = [[Hamsterfamilien]]
| genus = ''[[Microtus]]''
}}
{{Taksoboks-art
| habitat=gressmark, hogstfelt
| kart=Mapa Microtus agrestis.png}}

'''Markmusa''' (''Microtus agrestis'') tilhører de såkalte korthalemusene. Halen er kortere enn halve kroppslengden, [[Øye|øyne]] og [[øre]]r er relativt små, de sistnevnte er nesten skjult i pelsen. Dette skiller den fra [[husmus]] og [[skogmus]], som har lang hale og større ører. Pelsfargen på oversiden er gråbrun, noe som skiller markmusa fra bl.a. den mer rødbrune [[klatremus]]a, som også har kort hale. Markmusas nærmeste slektninger i Norge er de svært like artene [[fjellmarkmus]] og [[østmarkmus]]. Den sistnevnte finnes i Norge kun på [[Svalbard]].

Markmusa kan oppnå en vekt på ca. 85 gram. Den kan bli ca. tre år, men i naturen er dette sjelden på grunn av den store dødeligheten.

Et markmuskull består oftest av fire-seks unger, men over ti forekommer også. En hunn kan få fra tre til sju kull i løpet av sommerhalvåret, og markmusa er altså meget produktiv. Bestanden varierer mange steder kraftig fra år til år, med "museår" hvert tredje eller fjerde år, såkalte [[smågnagersvingninger]]. De er da viktige byttedyr for [[rødrev]], [[røyskatt]], [[rovfugler]] og [[ugler]], som i slike år kan få fram mange unger.

Markmusa er planteeter. Sommerstid spiser den særlig [[gress]], [[starr]] og urter. Om vinteren utgjør røtter og rotknoller en viktig del av føden. Den kan da også gnage bark, og det kan oppstå store skader i frukthager som følge av dette. Siden markmusa ikke klatrer i trær, er det de 10-15 nederste cm av stammen som blir barket. Treet bli vanligvis fullstendig ringbarket, og følgelig drept. For å få tak i barken på bl.a. bringebær og bjørnebær, feller markmusa skuddene nede ved bakken på samme måte som en [[bever]] gjør med større trær. Deretter deler den skuddene opp i passelige biter som den tar med til en egen spiseplass. Her blir barken spist, før musa så henter en ny bit. På slike spiseplasser kan det samle seg en haug av pinner som minner om bevergnagde pinner i miniatyr.

Markmusa lager store nettverk av tunneler, både i det øverste jordlaget, i høyt gress og på bakken under snøen. Gangene i snøen fores ofte med mengder av avbitte gressbiter, og disse kan sees som karakteristike "pølser" av gress når snøen smelter.

Hvor stort leveområde en markmus har, varierer bl.a. med tilgangen på føde og bestandstettheten. I forskjellige undersøkelser har man funnet leveområder på fra 200 til 1000 kvadratmeter. Hannenes leveområder er gjerne omtrent dobbelt så store som hunnenes.

Markmusa kommer ikke så ofte inn i hus som enkelte andre musearter.

== Eksterne lenker ==
* {{Artslenker}}
* [https://web.archive.org/web/20070110080608/http://www.zoologi.no/patlas/pat_kart.htm Pattedyratlas (Norsk Zoologisk Forening)]
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Gnagere]]
[[Kategori:Pattedyr i Norge]]
[[Kategori:Pattedyr formelt beskrevet i 1761]]
[[Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné]]