Redigerer Magnus Eriksson

{{Andre personer}}
{{Infoboks monark |
navn = Magnus VII|
tittel = Konge|
land = Norge og Sverige|
bilde =Kung Magnus Erikssons domsigill.jpg|
navn2 = Magnus Eriksson|
født = [[april]] eller [[mai]] [[1316]]|
fsted =|
død = [[1. desember]] [[1374]]|
dsted = [[Bømlafjorden]]|
regjerte = '''Norge:''' [[mai]] [[1319]] &ndash; [[1355]] <br /> '''Sverige:''' [[8. juli]] [[1319]] &ndash; [[8. februar]] [[1364]]|
ektefelle = [[Blanka av Namur]]|
barn = [[Erik Magnusson|Erik]] (1339-1359) <br />[[Håkon VI Magnusson|Håkon]] (1340-1380) |
foreldre = [[Ingebjørg Håkonsdatter]] og<br /> hertug [[Erik Magnusson av Södermanland]]}}

'''Magnus Eriksson''' (født [[1316]], død [[1. desember]] [[1374]]) var konge av Norge i perioden [[1319]]–[[1355]], konge av [[Sverige]] [[1319]]–[[1364]] og av [[Skånelandene]] [[1332]]–[[1360]].

Magnus var sønn av den svenske hertugen [[Erik Magnusson av Södermanland]], sønn av [[Magnus Ladelås]], og [[Ingebjørg Håkonsdatter]], datter av [[Håkon V Magnusson]] av Norge. Da Håkon døde sønneløs i [[1319]], ble dattersønnen hans valgt til konge, bare tre år gammel. Han ble samtidig konge av Sverige. Han var den første av [[Folkungaætten]] på den norske tronen. I [[1355]] overlot han makten i Norge til sin yngre sønn [[Håkon VI Magnusson]].

==Konge i Norge, Sverige og Skånelandene==
I [[1319]] ble Magnus tre år gammel valgt til konge av Norge. Etter at en [[union]]straktat hadde blitt inngått mellom de to rikene Norge og Sverige, ble han den [[8. juli]] samme år også hyllet som konge av Sverige. Til å begynne med fikk hans mor, hertuginne [[Ingebjørg Håkonsdatter|Ingebjørg]], stor innflytelse over styret i de to rikene, men i [[1322]] slo de svenske stormennene seg sammen, fratok henne styret og overlot det til [[riksrådet]], ledet av drotten [[Knut Jonsson]]. Dette eksempelet fulgte nordmennene i [[1323]] da de valgte herr [[Erling Vidkunsson]] til riksforstander. Unionen mellom de to rikene ble deretter innskrenket til et forsvarsforbund, slik unionstraktaten foreskrev. Magnus ble kronet i [[1336]] i [[Stockholm]].

I 1332 henvendte [[Skåne]]s innbyggere seg til ham med ønske om beskyttelse mot de [[holstein]]ske panteinnehaverne som da regjerte landet. Magnus var villig til å oppfylle ønsket deres, og for ytterligere å forsikre seg om at han kom til å besitte Skåne og Blekinge med Listerlandet samt øya [[Ven]], kjøpte han det formelt av panteinnehaverne for 34 000 mark sølv. Magnus endret tittelen sin til ''Rex Sveciae, Norvegiae et terrae Scaniae'' (= «konge av Sverige, Norge og Skåne»), og var nå regent for en [[personalunion]] av tre riker. Den danske kongen [[Valdemar Atterdag]] vegret seg imidlertid for å anerkjenne kong Magnus' eiendomsrett over Skånelandene, og Magnus fikk et unnvikende svar da han henvendte seg til [[paven]] med ønske om en bekreftelse på kjøpet. Deretter ble Magnus, nærmest på grunn av sin mors pant i enkelte [[slott]] i Danmark, innviklet i krig med kong Valdemar. Først på høsten [[1343]] ble det sluttet fred mellom dem i [[Varberg]], og Valdemar avsto formelt Skånelandene til Magnus.<ref>[http://blog.svd.se/historia/2011/03/02/skane-kopt-eller-erovrat/ «Skåne – köpt eller erövrat?»], historieblogg ved historikeren Dick Harrison, ''Svenska Dagbladet'' 2. mars 2011</ref>

==Sønnen Håkon konge i Norge==
Fordi formynderregjeringen ikke hadde spart sammen penger, fikk Magnus store vanskeligheter å skaffe kjøpesummen samt søsteren Eufemias [[medgift]]. Flere av riksrådets medlemmer måtte garantere for ham, og han ble også selv nødt til å utbetale store summer. Han ble i dessuten nødt til å pantsette store deler av riket. Dette vakte allmenn misnøye, særlig fordi kongen og hans dronning, [[Blanka av Namur]], som han giftet seg med i [[1335]], til tross for pengemangelen så ut til å føre et yppig og sløsende liv. [[Birgitta av Vadstena]], som ble kåret til [[helgen]] i [[1391]], ble kalt til [[hoff]]et i 1335 for å gi Blanka en innføring i livet som dronning. Senere skulle Birgitta gjøre det hun kunne for å skade Magnus' rykte ved å utgi sine visjoner, der hun hevdet at [[jomfru Maria]] anså kongen for å være [[homofil]] – enda han hadde fem barn i sitt ekteskap. Hun var motivert av ønsket om å se sin egen sønnesønn, Karl Karlsson, på tronen. 

Det ble også klaget over at kongen forbigikk sine gamle og erfarne rådgivere. Samtidig gjæret det i Norge som Magnus forsøkte å styre fra Sverige ved å forbigå riksrådet og ikke utnevne en [[kansler]]. I [[1339]] ble det riktignok inngått en overenskomst med de misfornøyde nordmennene, men misnøyen fortsatte, og i [[1343]] ble Magnus' yngre sønn [[Håkon VI Magnusson]] valgt til konge i Norge. Riktignok skulle han styre under sin fars formynderskap, men det egentlige styret ble overtatt av riksrådet. Følgende år, [[1344]], ble Magnus' eldste sønn, [[Erik Magnusson av Sverige|Erik Magnusson]], valgt til tronfølger i Sverige.

==Problematisk regjeringstid i Sverige==
[[Fil:Magnuserikssonssegl.jpg|200px|thumb|Magnus Eirikssons kongesegl]]
Ved den russiske grensen hadde forholdene lenge vært usikre, og Magnus dro derfor i [[1348]] med en hær over til [[Finland]]. Hele fem av Blankas brødre var på [[korstog]] i [[Preussen]] hos [[Den tyske orden]], en av dem døde der, en annen på [[Kypros]]. Dette har nok inspirert Blanka og Magnus til å avlegge korstogsløfte for egen del; iallfall skrev paret et [[testamente]] i [[1346]] der de satte av penger til å sende hundre [[ridder]]e på korstog om de selv skulle dø før de hadde oppfylt sitt korstogsløfte.<ref>Kurt Villads Jensen: ''Korstogene'' (s. 240), forlaget Cappelen, Oslo 2006, ISBN 82-02-26321-2</ref>

Først hadde han fremgang i øst, men hans erobringer gikk snart tapt, og da [[svartedauden]] begynte å herje i Sverige i [[1350]], stoppet krigen etter hvert av seg selv, uten noen kjent fredsslutning. Samtidig var Magnus opptatt av å skaffe seg besittelser i [[Estland]] og [[Livland]]. På grunn av disse planene og den motstanden Magnus hadde vist [[Novgorod]]farerne under den russiske krigen, kom han i et fiendtlig forhold til [[Hansa|hansestedene]]. Han hadde heller ikke noen gang tidligere vist seg særlig vennlig stemt mot dem. Våpenhviler ble inngått med dem, men alltid for korte perioder. Ved disse forhandlingene virket alltid Magnus Erikssons svoger, hertug [[Albrekt II av Mecklenburg]], som fredsmegler.

I [[1354]] sendte Magnus ut en ekspedisjon til [[Grønland]] under ledelse av [[Pål Knutsson]] som eide store deler av gården Tveit på [[Tysnes]]. Følget fikk i oppdrag å finne ut hva som hadde hendt med de fraflyttede [[norrøn]]e [[koloni]]ene på Grønland. Man fryktet at beboerne hadde henfalt til [[Hedendom|hedenskap]]. Et brev fra [[Gerard Mercator]] til [[John Dee]] i [[1577]] bringer utdrag fra et tapt verk av [[Jacobus Cnoyen]] (James Knox), som beskrev en ekspedisjon som hadde reist lenger enn til Grønland og vendt tilbake med åtte menn i [[1364]]. Cnoyen skrev en beretning om ekspedisjonen i et tapt verk som het ''Inventio Fortunate'', der han hevdet at [[kompass]]nålen snur seg mot nord fordi det ligger en svart, [[magnet]]isk klippe[[øy]] på [[Nordpolen]]. 

De svenske stormennene ble mer og mer misfornøyde med kong Magnus på grunn av den katastrofale finanspolitikken hans, hans favorisering av hertug Bengt Algotsson og hans forsøk på å innskrenke stormennenes rettigheter. I [[1356]] gjorde derfor Magnus' eldste sønn, tronfølgeren Erik, sammen med flere av rikets stormenn opprør mot kong Magnus. Resultatet ble at Magnus måtte avstå en stor del av Sverige til Erik. Magnus vendte seg til kong Valdemar av Danmark og inngikk en avtale med ham om hjelp mot Erik. Men i [[1359]] døde Erik Magnusson plutselig, og Magnus ble igjen enehersker. Men kong Valdemar følte seg bedratt og invaderte Skåne i [[1360]], erobret [[Öland]] og plyndret [[Visby]]. På grunn av strid om en anti-dansk allianse med hansestedene kom Magnus i krangel med sin sønn kong [[Håkon VI Magnusson]] av Norge, og i november 1361 fengslet Håkon sin far.

15. februar [[1362]] ble [[Håkon VI Magnusson]] formelt valgt til konge også over Sverige, men kort tid etterpå inngikk han et forlik med sin far om å regjere Sverige i fellesskap. Krigen mot kong Valdemar førte ikke til noe resultat, og allerede høsten [[1362]] begynte fredsforhandlingene. Utpå vinteren forandret stillingen seg totalt fordi Håkon giftet seg med Valdemars datter [[Margrete I|Margrete]] (april [[1363]]). Sannsynligvis håpet han å vinne tilbake Skåne gjennom dette giftermålet. Dermed brøt han [[forlovelse]]n med [[Elisabet av Holstein]] som stormennene hadde inngått på hans vegne. Samtidig ble flere av de svenske stormennene drevet i landflyktighet. De vendte seg til hertug [[Albrekt av Mecklenburg|Albrekt III av Mecklenburg]]. I november [[1363]] kom Albrekt med en hær til Stockholm, ble hyllet av borgerne og ble i februar [[1364]] valgt til konge. Magnus Eriksson og hans sønn kong Håkon kunne ikke gjøre effektiv motstand, så fra juli [[1364]] kontrollerte de ikke lenger noe av det egentlige Sverige, bare [[Västergötland]], [[Värmland]] og [[Dalsland]]. 

Utpå våren [[1365]] forsøkte de riktignok å gjenerobre de tapte områdene, men ble slått (i mars) ved Gata skog, nær [[Enköping]], hvor Magnus Eriksson også ble tatt til fange. Han satt deretter i fangenskap til [[1371]], da han ble frigitt mot en drøy løsesum, på grunn av et opprør foretatt for hans skyld. Han bodde deretter hos sin sønn i Norge, og druknet 1. desember [[1374]] i [[Bømlafjorden]] ved Lyngholmen i [[Sveio]]. Han var på vei til [[Tønsberg]], der han skulle feire [[jul]] med sin sønn og svigerdatter, den senere [[Margrete I]], da en [[storm]] blåste opp, og både han og besetningen omkom i forliset. Det er uvisst hvor han ligger begravet.

===Den russiske versjon===
Ca [[1400]] forfattet en ortodoks munk ''Kong Magnus' testamente'' med gode råd til Magnus' sønn. Ifølge dette skrivet, som han angivelig forfatter på sine siste dager, hadde Magnus lidd skipbrudd, men reddet seg i land, og blitt munk under navnet Grigorij (= Jørgen) i Valamoklosteret ved [[Ladoga]]sjøen. Hans livs erfaring oppsummeres med at den ortodokse tro er den riktige og at man aldri skal overskride grensen til Russland, kjempe mot russere eller bryte noen avtale med dem. Det hele var oppdiktet, men fra 1800-tallet har man i Valamo-klosteret også kunnet beskue en forfalskning som presenteres som Magnus' gravstein.<ref>Kurt Villads Jensen: ''Korstogene'', s. 242</ref>

==Magnus Eriksson som person==
Magnus Eriksson var altfor svak, lettlivd og godtroende til å kunne klare å regjere sine to kongeriker i disse urolige tidene.{{tr}} Men hans regjeringstid er fra et svensk perspektiv bemerkelsesverdig på grunn av det storartede lovarbeidet som ble utført i denne perioden. Magnus utstedte en mengde rettarbøter (''stadgar''), som blant annet avskaffet [[slaveri]]et. De fleste av disse rettarbøtene inngikk i den landsloven han lot utarbeide for hele landet omkring år [[1350]], den såkalte ''kung Magnus Erikssons landslag'', den svenske parallellen til den landsloven hans norske oldefar, kong [[Magnus Lagabøte]], lot utarbeide 80 år tidligere.

Magnus Erikssons kallenavn ''Magnus Smek'' (= Magnus Kjærtegn) kommer av at Birgitta av Vadstena var fiendtlig innstilt til ham. På morssiden var også hun av Folkungaætten. Hun anklaget ham for [[sodomi]]<!-- begrepet homoseksualitet oppstår ikke før på 1600-tallet, i likhet med seksualiteten som vitenskapelig ordskifte -->. Det er særlig hans forhold til [[Bengt Algotsson]] som ligger til grunn for teorien om at han hadde [[homofil]] legning. Birgitta skrev ned sine 700 visjoner i samlingen ''Revelationes'', og hevdet her at jomfru Maria en gang på 1360-tallet hadde tilskrevet fire av Sveriges stormenn og opplyst dem om at kong Magnus «hadde hatt beblandelse med menn», som han elsket høyere enn både [[Gud]] og sin kone Blanka. I stedet mente hun at «en annen mann, født i riket, er valgt til konge av Gud» - nemlig Birgittas sønnesønn. Jomfru Maria sluttet truende med at «er det den, som min sønn [[Jesus Kristus|Kristus]] har valgt, da blir han stadfestet. Er det ikke ham, da blir han utskrapt.»<ref>Siv Randi Palm: ''Norske prinsesser'' (s. 52), forlaget Pantagruel, Oslo 2008, ISBN 978-82-7900-322-9</ref> Men svenskene ville ikke ha Karl Karlsson til konge; da foretrakk de Albrekt III.

==Referanser==
<references />

{{startboks}}
{{Verv|Forgjenger=[[Håkon V Magnusson|Håkon V]]|Hva=[[Liste over Norges monarker|Konge av Norge]]|Startår=[[1319]]|Sluttår=[[1355]]|Etterfølger=[[Håkon VI Magnusson|Håkon VI]]}}
{{Verv|Forgjenger=[[Birger Magnusson]]|Hva=[[Liste over Sveriges monarker|Konge av Sverige]]<br /><small>(med [[Erik Magnusson av Sverige|Erik Magnusson]] (1356-1359))|Startår=[[1319]]|Sluttår=[[1364]]|Etterfølger=[[Albrekt av Mecklenburg]]}}
{{Verv|Forgjenger=[[Kristoffer II av Danmark]]|Hva=Konge av [[Skånelandene]]|Startår=[[1332]]|Sluttår=[[1360]]|Etterfølger=[[Valdemar IV av Danmark]]}}
{{sluttboks}}

==Stamtavle==
{{Stamtavle|[[Erik Magnusson av Södermanland]]|[[Ingebjørg Håkonsdatter]]|[[Magnus Ladelås]]|[[Helvig av Holstein]]|[[Håkon V Magnusson]]|[[Eufemia av Arnstein]]|[[Birger Jarl]]|[[Ingeborg Eriksdatter]]|[[Gerhard I av Holsten]]|[[Elisabeth av Mecklenburg]]|[[Magnus VI Lagabøte]]|[[Ingeborg Eriksdatter]]|[[Wizlaw II av Rügen]]|[[Agnes av Braunschweig]]}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Norske monarker|Magnus 07]]
[[Kategori:Svenske monarker]]
[[Kategori:Fødsler i 1316]]
[[Kategori:Dødsfall i 1374]]