Redigerer Månens topografi

[[Fil:MoonTopoLOLA.png|thumb|[[Månen]]s [[topografi]].]]
'''Månens topografi''' har blitt målt med [[LIDAR|laseraltimetri]] og [[Stereoskop|stereobildeanalyser]], siste gang fra data hentet under [[Clementine]]-oppdraget. De mest synlige topografiske formasjonene er det gigantiske [[Sydpol-Aitkenbassenget]] på [[månens bakside]], som har det laveste nivået på [[månen]]s overflate. Det høyeste nivået på overflaten finnes like nordøst for dette bassenget, og det antas at dette området kan være en forhøyning som stammer fra det skrå nedslaget som dannet Sydpol-Aitkenbassenget. Andre store nedslagsbassenger, som [[månehav]]ene [[Mare Imbrium|Imbrium]], [[Mare Serenitatis|Serenitatis]], [[Mare Crisium|Crisium]], [[Mare Smythii|Smythii]] og [[Mare Orientale|Orientale]], har også regionalt lave høyder og forhøyede [[kraterrand]]er.

Et annet særtrekk ved månens form er at høydene i gjennomsnitt er ca. 1,9&nbsp;km høyere på baksiden enn på forsiden av månen. Hvis det antas at [[jordskorpen|skorpen]] er i [[Isostasi|isostasisk likevekt]], og at tettheten til skopren er lik over alt, må de høyere nivåene komme av en tykkere skorpe. Ved bruk av gravitasjon, topografiske og [[seismologi|seismiske]] data, antas det at skorpen i gjennomsnitt er ca. {{nowrap|50 ± 15 km}} tykk og at skorpen på den bakre siden er ca. 15&nbsp;km tykkere i gjennomsnitt.<ref name="W06">{{cite journal |last=Mark Wieczorek and 15 coauthors |title=The constitution and structure of the lunar interior |journal=Reviews in Mineralogy and Geochemistry |volume=60 |pages=221–364 |date=2006 |doi=10.2138/rmg.2006.60.3 |first1=M. A.}}</ref>

== Referanser ==
<references/>

{{Månen}}
{{Portal|Astronomi}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Selenografi]]
[[Kategori:Topografi]]
[[Kategori:Geodesi]]
[[Kategori:Artikler i astronomiprosjektet]]