Redigerer Lockheed SR-71 Blackbird

{{Infoboks fly
|navn=SR-71 "Blackbird"
|bilde=Lockheed SR-71 Blackbird.jpg
|bildetekst=Lockheed SR-71B fotografert fra tankfly
|type=Strategisk [[rekognosering]]
|produsentnavn=[[Lockheed Corporation|Lockheed]]s [[Skunk Works]]
|designetav=[[Clarence Johnson|«Kelly» Johnson]]
|første-flyvning=[[22. desember]] [[1964]]
|introdusert=1966
|utfaset=1998
|status=
|hovedbrukere=[[United States Air Force]]
|flerebrukere=[[NASA]]
|produsert-mellomår=
|antall-produsert=32
|enhetspris=
|forrigemodell=[[Lockheed A-12]]
|nestemodell=}}

'''Lockheed SR-71''' var et avansert [[USA|amerikansk]] strategisk rekognoseringsfly med lang rekkevidde og mulighet til å fly i [[Mach]] 3. Flyet var en videreutvikling av Lockheed A-12 og Lockheed YF-12 utviklet av Lockheeds utviklingsavdeling «[[Skunk Works]]», som også var ansvarlig for utviklingen av [[Lockheed U-2|U-2]]. [[Clarence Johnson|Clarence «Kelly» Johnson]] var ansvarlig for mange av konseptets hoveddesign. SR-71 var konstruert for å redusere synligheten på [[radar]]. SR-71 tjenestegjorde i USAF fra 1964 til 1998, og i NASA mellom 1971 og 1999. I alt ble 32 fly produsert. 12 av disse gikk tapt i ulykker, men ingen som følge av fiendtlig aktivitet. Flyet innehar en rekke hastighetsrekorder.

==Utvikling==
===Bakgrunn===
SR-71 ble forutgått av en serie fly som, selv om de utseendemessig var like, hadde forskjellige bruksområder.

====A-12====
''Oxcart'' var et CIA-prosjekt som fløy første gang i 1962 og ble avsluttet i 1968.

====AF-12/YF-12A====
''Kedlock'' var kodenavnet på en planlagt avskjæringsjagervariant av A-12 for USAF. Tre fly ble tatt fra A-12s produksjonslinje for konvertering til AF-12. I 1963 gjennomgikk USAF flytypebetegnelsene, og prefikset AF ble erstattet av YF. YF-12A fløy første gang 7. august 1963. Prosjektet var så hemmelig at da president Johnson annonserte flytypen i en tale 29. februar 1964, ble det presentert som «A-11». Flyet skilte seg fra A-12 ved at det var toseters, og hadde rom for tre luft-til-luftraketter av typen AIM-47.<ref>Hele avsnittet: Pace s. 46-53</ref>

====F-12B====
F-12B var planlagt som produksjonsversjonen av prototypen YF-12. 93 fly ble bestilt av USAFs Aerospace Defence Command. Antallet AIM-47-raketter var utvidet til fire. Men bevilgningen ble stanset av forsvarsminister McNamara. I januar 1968 ble Lockheed beordret til å stanse arbeidet med YF-12 og F-12. Dette ble kort tid seinere fulgt opp med ordre om å destruere produksjonsutstyret til flytypene.<ref>Pace s. 53-54</ref>

====M-21 og D-21 (Q-12)====
''Tagboard'' var kodenavnet på et program iverksatt av [[CIA]]. Prosjektet skulle erstatte bemannede overflygninger av uvennlige territorier etter nedskytningen av [[Francis Gary Powers]] 1. mai 1960. Konseptet besto av en ramjet-drevet drone, D-21, som skulle launches fra et moderfly, M-21, som var en ombygd A-12. Dronen var bruk-og-kast, men inneholdt en kapsel bestående av kamera, navigasjonssystem, flygekontrollsystem, telemetrisystem og redningsskjerm som skulle slippes over et forutbestemt område.

Første flygning med M/D-21 ble gjennomført ved [[Area 51]] 22. desember 1964, samme dag som SR-71 fløy første gang i Palmdale. 30. juli 1966 inntraff et uhell ved en launch. Dronen traff moderflyet rett etter avfyring. Både flygeren og avfyringsoffiseren kom seg ut i utskytningssetene, men avfyringsoffiseren druknet før han kom seg i redningsflåten. Dette markerte slutten på M/D-21-prosjektet, da risikoen ble avgjort å være for stor.

Prosjektet gikk videre under kodenavnet ''Senior Bowl'', der det ble gjort forsøk med å slippe D-21 fra [[B-52]] [[bombefly]], men i mars 1971 ble prosjektet kansellert. Det ble produsert to M-21, hvorav ett gikk tapt, og i alt 38 D-21-droner. Disse ble enten destruert eller sendt til museer.<ref>Goodall/Miller s. 45-56</ref>

==Design==
===Konstruksjon===

===Motorer===
{{utdypende artikkel|Pratt & Whitney J58}}
[[Fil:Pratt & Whitney J58.jpg|thumb|Pratt&Whitney J58-motor]]

====Drivstoff====
SR-71 brukte et drivstoff kalt JP-7. Det var et spesialdrivstoff med høyt tenningspunkt. For å antenne drivstoffet, trengtes et lettantennelig komponent, [[trietylboran]]. Hver gang flyet skulle startes, eller ved tenning av etterbrenner, måtte en dose trietylboran blandes inn i drivstoffet. Hver motor hadde en doseringspumpe med 16 doser trietylboran.

Flyet hadde seks hoveddrivstofftanker i tillegg til en sump. Tankene lå etter hverandre i flyskroget og vingene. Den fremste ble kalt tank 1a, deretter fulgte 1 til 5. Plassert under tankene 4 og 5 lå vingetankene 6a og 6b. Sumptanken lå bakerst som tank 6. Til sammen rommet tankene 36,4 tonn (80 285 lbs) med drivstoff. 16 pumper distribuerte drivstoffet mellom de ulike tankene. Forflytningen av drivstoff ble benyttet for dels å holde tyngdepunktet under kontroll, og dels for å kjøle ned komponenter.<ref>Davis/Crickmore s.58</ref>
<!--
====Problemer med unstarts====
-->
===Overvåkningsutstyr===
Nesepartiet på flyet var utbyttbart, og rommet tre varianter av overvåkingsutstyr. I tillegg hadde flyet åtte rom, eller '''bays''', for overvåkningsutstyr. Hovedkameraet, fra Itek, hadde til å begynne med en brennvidde på 36 tommer, men dette ble seinere byttet ut med ett med brennvidde på 48 tommer.<ref>Pace, s. 89-94</ref>

===Overlevelsesutstyr===
SR-71 tok i bruk et mer avansert utskytingssete enn A-12. Derfor ble det utviklet en ny fulltrykksdrakt av [[David Clark Company]]. Drakten fikk betegnelsen S901J.<ref>Jenkins, s. 323</ref> Draktene var ikke skreddersydd, men kom i 12 størrelser. Det ble ialt produsert 148 S901J-drakter.

I 1978 ble draktene erstattet med S1030. Disse var i bruk til 1996. 115 S1030-drakter ble produsert. En variant av S1030, S1030A, ble benyttet av NASA på de fire første romferdene.<ref>Jenkins, s. 376</ref>

I 1989 kom S1031C, som også ble brukt av mannskapene på U-2-flyene.  S1034 kom i 1996, og ble benyttet den korte perioden flyet fortsatt var aktivt hos NASA.<ref>Jenkins, s. 341</ref>

==Produksjon==
31 fly ble opprinnelig produsert mellom oktober 1963 og mai 1967, da det siste flyet ble rullet ut.<ref>Goodall/Miller s. 103, 104</ref> I februar 1968 mottok Lockheed et brev fra USAF med instruks om å destruere produksjonsutstyret for SR-71, A-12 og F-12.<ref>Crickmore s. 100</ref>

Det 32. og siste flyet ble satt sammen av deler fra frampartiet av en statisk testmaskin og bakparten på en YF-12. Dette ble nødvendig da det ene av to [[treningsfly]] havarerte i 1968.

==Lufttanking==
[[Fil:Boeing KC-135Q refueling SR-71.JPEG|thumb|Lufttanking fra KC-135Q]]
SR-71 hadde en rekkevidde på 3200&nbsp;nm{{Utdyp}}<ref name="Goodall/Miller s. 101">Goodall/Miller s. 101</ref> uten påfylling av drivstoff. For å rekke fram til målet, var flyet derfor avhengig av [[lufttanking]].

54 fly av typen [[KC-135]]A ble bygget om for å fylle drivstoff på SR-71. Disse fikk betegnelsen KC-135Q. Etter en motoroppgradering fikk de betegnelsen KC-135T.<ref>Pace s. 105</ref>

==I tjeneste==
===Debut===
4200th Strategic Reconnaissance Wing ble opprettet på [[Beale Air Force Base]] 1. januar 1965. Et år seinere, 7. januar 1966, ankom det første SR-71B treningsfly, mens den første SR-71A-maskinen ankom Beale i april. 25. juni 1966 byttet enheten navn til 9 Strategic Reconnaissance Wing.<ref>Graham Complete s. 52-56</ref> Seint i 1967 var samtlige av de 31 opprinnelig bestilte flyene levert.<ref>Goodall/Miller s. 61</ref>

===Deaktivering===
På slutten av 1980-tallet begynte USAs etterretningsorganer å se på hvordan de skulle prioritere midler. En følge av dette var at all SR-71-virksomhet, med unntak av egentrening for eksisterende mannskaper, opphørte 1. oktober 1989 i påvente av finansbudsjettet for budsjettåret 1990. Dette viste at midlene til SR-71-programmet var trukket. Dermed ble all aktivitet med flytypen stoppet 22. november. SR-71 ble offisielt pensjonert ved en seremoni på Beale 26. januar 1990.<ref>Goodall/Miller s. 67</ref> Av de 31 opprinnelige flyene gjensto 20. Disse ble av flyvåpenets øverste militære leder, general Welch, beordret destruert. Men da Lockheed fortalte ham at kostnadene for dette ville komme opp mot 67 millioner dollar per fly, kom han til at flyene skulle fordeles til museer.<ref>Goodall/Miller s. 67-68</ref>

===NASA===
En første henvendelse fra NASA om å få et SR-71 kom 29. desember 1970. Hensikten var å avfyre skalamodeller av den kommende romfergen. Et fly ble avgitt i juli 1971. I NASA fikk det typebetegnelsen YF-12C.<ref>Goodall/Miller s. 62-64</ref> Etter 88 testflygninger ble flyet pensjonert 28. september 1978. Det står utstilt ved Pima Air Museum.<ref>Goodall/Miller s. 70</ref>

Etter deaktiveringen i USAF i 1990 ble tre fly overført til NASA.

===Endelig deaktivering===

==Varianter==
29 av de 32 flyene som ble produsert, var SR-71A. Av disse ble ett fly, artikkel nummer 2010, ombygd til ''Big Tail''. Dette var et forsøk på å få med mer overvåkingsutstyr plassert i halen på flyet, samt mulighet for ''real-time data transfer'', dataoverføring fra fly til bakke i sanntid i stedet for opptak som ble behandlet i ettertid.<ref>Goodall/Miller s. 66-67</ref>

==Rekorder==
[[Fil:NASM - SR-71 Blackbird 2.jpg|thumb|Rekordflyet 972 står utstilt på National Air and Space Museum i Washington, DC, og viser logoen til Skunk Works]]
Etter deaktiveringen i 1990 ble det besluttet at ett av flyene, 61-7972, skulle leveres til [[Smithsonian Institution|Smithsonian's]] [[National Air and Space Museum]]. På leveringsflygningen fra Beale 6. mars satte flyet fire verdensrekorder:
*USAs kyst-til-kyst: 1 time 7 minutter og 53.69 sekunder
*California til Washington DC: 1:04:19.89
*Kansas City, Kansas til Washington DC: 25:58.53
*St. Louis, Missouri til Cincinnati, Ohio: 8:31.97

Andre rekorder satt av SR-71:<ref>Goodall/Miller s. 105</ref>
*New York-London: 1:54:56.4
*London-Los Angeles: 3:47:35.8
*Høyde, horisontal flygning: 85068 fot og 0.997 tommer.

==Ulykker og hendelser==

===SR-71 i Norge===
SR-71 måtte ved minst seks tilfeller<ref>[http://www.klikk.no/produkthjemmesider/vimenn/reportasje/article754377.ece Den kalde krigen: Spionfly landet i Bodø (Vi menn, 2012. Besøkt 11. mai 2014)]</ref> nødlande i Norge. Da majorene BC Thomas og Jay Reid måtte lande i Bodø 12. august 1981 med motortrøbbel, var det første gang en SR-71 landet på en europeisk flyplass utenfor Storbritannia.<ref>Crickmore 2009, s. 45</ref> SR-71-fly landet ytterligere tre ganger i Bodø, en gang på Andøya<ref>[https://www.stortinget.no/nn/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1981-82&paid=7&wid=a&psid=DIVL607&pgid=b_1106 Spørretimen 24. februar 1982, besøkt 11. mai 2014]</ref> og en gang på Sola.<ref>''Kampen om Sola''. Jan-Petter Helgesen, 1987 (innside av omslag samt bildeseksjon mellom s. 200 og s. 201). ISBN 8270961817 (kladdenote:denne kilden angir feil datoer, flyet dro fra Sola 20. mars, så Stavanger Aftenblad 21. mars 1987 er nok en bedre kilde.)</ref>

==Komplett individoversikt==
Liste over produserte SR-71-fly:<ref>Goodall/Miller s. 103</ref>
{| class="wikitable"
|-
!Versjon !! Serienummer !! Artikkel !! Første flygning !! Siste flygning !! Avskrevet !! Bevart
|-
|SR-71A || 61-7950 || 2001 || 22. desember 1964 || 10. januar 1967 || Ødelagt i bakketest Edwards AFB || 
|-
|SR-71A || 61-7951 || 2002 || 5. mars 1965 || 22. desember 1978 || || Pima Air Museum.
|-
|SR-71A || 61-7952 || 2003 || 24. mars 1965 || 25. januar 1966 || Ulykke Edwards AFB. Flyger reddet i fallskjerm, RSO omkom ||
|-
|SR-71A || 61-7953 || 2004 || 4. juni 1965 || 18. desember 1969 || Ulykke Edwards AFB. ||
|-
|SR-71A || 61-7954 || 2005 || 20. juli 1965 || 11. april 1969 || Ødelagt i bakketest Edwards AFB.  ||
|-
|SR-71A || 61-7955 || 2006 || 17. august 1965 || 24. januar 1985 || || Edwards Air Force Base
|-
|SR-71B || 61-7956 || 2007 || 18. november 1965 ||  1998 || || Kennedy AFS, Cape Canaveral
|-
|SR-71B || 61-7957 || 2008 || 10. desember 1965 || 11. januar 1968 || Ødelagt i landingsulykke ved Beale AFB. ||
|-
|SR-71A || 61-7958 || 2009 || 15. desember 1965 || 23. februar 1990 || || Museum of Aviation
|-
|SR-71A ''Big Tail''|| 61-7959 || 2010 || 19. januar 1966 || 29. oktober 1976 || || Air Force Armament Museum
|-
|SR-71A || 61-7960 || 2011 || 9. februar 1966 || 27. februar 1990 || || Castle AFB
|-
|SR-71A || 61-7961 || 2012 || 13. april 1966 || 2. februar 1977 || || Kansas Cosmosphere and Space Center
|-
|SR71A || 61-7962 || 2013 ||29. april 1966 || 14. februar 1990|| || Imperial War Museum
|-
|SR-71A || 61-7963 || 2014 || 9. juni 1966 || 28. oktober 1976 || ||Beale AFB
|-
|SR-71A || 61-7964 || 2015  || 11. mai 1966|| 20. mars 1990 || || Strategic Air Museum
|-
|SR-71A || 61-7965 || 2016 || 10. juni 1966|| 25. oktober 1967 || Ødelagt i treningsoppdrag i Nevada ||
|-
|SR-71A || 61-7966 || 2017 || 1. juli 1966 || 13. april 1967 || Styrtet i New Mexico ||
|-
|SR-71A || 61-7967 || 2018 || 3. august 1966 || 14. februar 1990 || || Barksdale AFB
|-
|SR-71A || 61-7968 || 2019 || 10. oktober 1966 || 12. februar 1990 || || Virginia Aviation Museum
|-
|SR-71A || 61-7969 || 2020 || 18. oktober 1966 || 10. mai 1970  || Styrtet i Thailand ||
|-
|SR-71A || 61-7970 || 2021 || 12. oktober 1966 || 17. juni 1970 || Kollisjon med tankfly ||
|-
|SR-71A || 61-7971 || 2022 || 17. november 1966 || 1998 || || Evergreen Museum
|-
|SR-71A || 61-7972 || 2023 || 12. desember 1966 || 6. mars 1990 || || Smithsonian's NASM
|-
|SR-71A || 61-7973 || 2024 || 6. februar 1967 || 21. juli 1987 ||  || Blackbird Air Park
|-
|SR-71A || 61-7974 || 2025 || 16. februar 1967 || 21. april 1989 || Styrtet i Filippinene ||
|-
|SR-71A || 61-7975 || 2026 || 13. april 1967 || 28. februar 1990 || || March Air Force Reserve Base
|-
|SR-71A || 61-7976 || 2027 || 13. mai 1967 || 27. mars 1990 || || Air Force Museum
|-
|SR-71A || 61-7977 || 2028 || 6. juni 1967 || 10. oktober 1968 || Rullebaneulykke Beale AFB ||
|-
|SR-71A || 61-7978 || 2029 || 5. juli 1967 || 20. juli 1972 || Landingsulykke Okinawa ||
|-
|SR-71A || 61-7979 || 2030 || 10. august 1967 || 6. mars 1990 || || Lackland AFB
|-
|SR-71A || 61-7980 || 2031 || 25. september 1967 || 9. oktober 1999 || || NASA Dryden Flight Research Center
|-
|SR-71C ''The Bastard'' || 61-7981 || 2000 || 14. mars 1969 || 11. april 1976 || || Hill AFB
|-
|}

== Spesifikasjoner ==
[[Fil:EG-0075-04.gif|thumb|SR-71B]]
{| class="wikitable"
|-
! Tekniske data<ref name="Goodall/Miller s. 101"/><ref>Crickmore/Davies s. 49</ref>
! 
|-
| Mannskap
| 2 (flyger, systemoffiser)
|-
| Lengde
| {{Konverter|107|ft|5|in|m}}
|-
| Vingespenn
| {{Konverter|55|ft|7|in|m}}
|-
| Høyde
| {{Konverter|18|ft|6|in|m}}
|-
| Vingeareal
|  149m² 
|-
| Vekt (uten last)
|  30600&nbsp;kg
|-
| Vekt (med last)
|  69000&nbsp;kg
|-
| Motorer
| 2× Pratt&Whitney J58
|-
! Ytelser
! 
|-
| Maksimal hastighet
|  Mach 3,2
|-
| Rekkevidde uten lufttanking
|  3200 nautiske mil
|-
| Maksimal høyde
|  Over 85 000 fot
|-
|}

== Referanser ==
<references />

==Litteratur==
*Crickmore, Paul F. ''SR-71 Blackbird''. Oxford, UK: Osprey Publishing, 2016. ISBN 978-1-4728-1315-2
*Crickmore, Paul F. ''Lockheed SR-71 operations in Europe and the Middle East''. Oxford, UK: Osprey Publishing, 2009. ISBN 978-1-84603-418-3
*Crickmore, Paul F. ''Lockheed SR-71 operations in the Far East''. Oxford, UK: Osprey Publishing, 2008. ISBN 978-1-84603-319-3
*Crickmore, Paul F. ''Lockheed Blackbird: Beyond the secret missions''. Oxford, UK: Osprey Publishing, 1993, 2004. ISBN 1-84176-694-1
*Crickmore, Paul F. ''Lockheed SR-71 Blackbird''. London, UK: Osprey Publishing, 1986. ISBN 0-85045-653-3
*Davies, Steve og Paul Crickmore. ''Lockheed SR-71 Blackbird: 1964 onwards (all marks): Owner's workshop manual''. Somerset, UK: Haynes Publishing, 2012. ISBN 978-0-85733-156-4
*Goodall, James. ''Walk Around: SR-71 Blackbird''. Carrollton, TX: Squadron/Signal Publications, 2003. ISBN 0-89747-463-5
*Goodall, James og Jay Miller. ''Lockheed's SR-71 «Blackbird» Family''. Hinckley, UK: Midland Publishing, 2002. ISBN 1-85780-138-5
*Goodall, James. ''SR-71 Blackbird''. Carrollton, TX: Squadron/Signal Publications. ISBN 0-89747-338-8
*Graham, Richard H. ''SR-71 Revealed: The inside story''. St.Paul,MN: Zenith Press, 1996. ISBN 978-0-7603-0122-7
*Graham, Richard H. ''SR-71 Blackbird: Stories, tales and legends''. Minneapolis, MN: Zenith Press, 2002. ISBN 978-0-7603-1142-4
*Graham, Richard H. ''Flying the SR-71 Blackbird: In the cockpit on a secret operational mission''. Minneapolis, MN: Zenith Press, 2008. ISBN 978-0-7603-3239-9
*Graham, Richard H. ''SR-71: the complete illustrated history of the Blackbird''. Minneapolis, MN: Zenith Press, 2013. ISBN 978-0-7603-4327-2
*Graham, Richard H. ''The complete book of the SR-71 Blackbird: The illustrated profile of every aircraft, crew and breakthrough of the world's fastest stealth jet''. Minneapolis, MN: Zenith Press, 2015. ISBN 978-0-7603-4849-9
*Jenkins, Dennis R. ''Dressing for altitude''. [http://www.nasa.gov/pdf/683215main_DressingAltitude-ebook.pdf E-bok, pdf] NASA, 2012.
*Johnson, Clarence L. og Maggie Smith. ''Kelly: More than my share of it all.'' Washington DC: Smithsonian Institutuion, 1985. ISBN 0-87474-564-0
*Merlin, Peter W. ''From Archangel to Senior Crown: Design and development of the Blackbird''. Reston, Virginia: American Institute of Aeronautics and Astronautics (AIAA), 2008. ISBN 978-1-56347-933-5.
*Pace, Steve. ''Lockheed SR-71 Blackbird''. Ramsbury, UK: Crowood Press, 2004. ISBN 1-86126-697-9
*Rich, Ben (med Leo Janos). ''Skunk Works''. 1994. ISBN 978-0-7515-1503-9
*Shul, Brian (med Sheila Kathleen O'Grady). ''Sled Driver: Flying the World's Fastest Jet''. Marysville, California: Gallery One, 1994. ISBN 0-929823-08-7.

==Eksterne lenker==

*[http://www.nationalmuseum.af.mil/Visit/Museum-Exhibits/Fact-Sheets/Display/Article/198054/lockheed-sr-71a/ National Museum of the US Air Force]
*[https://www.youtube.com/watch?v=Tn9U6hAlf14 «SR-71 Blackbird | Cold War icon»], av [[Imperial War Museums]], fra YouTube, lengde 0:12:05 

{{Amerikanske overvåkningsfly}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Rekognoseringsfly]]
[[Kategori:Lockheed-luftfartøy]]
[[Kategori:Tomotors jetdrevne luftfartøy]]
[[Kategori:Fly fra Vietnamkrigen]]