Redigerer Litteraturens historie

[[Fil:Books_of_the_Past.jpg|thumb|Gamle bøker med evige verdier.]]
[[Fil:British Museum Flood Tablet.jpg|thumb|Leirtavle med omtale av [[syndflod]]en i [[Gilgamesj]]-[[epos]]et, skrevet på [[akkadisk]] i [[kileskrift]].]]
[[Fil:William-Adolphe Bouguereau (1825-1905) - Homer and his Guide (1874).jpg|thumb|En framstilling av [[Homer]], som etter tradisjon ble tenkt som blind, maleri av William-Adolphe Bouguereau, 1874.]]{{Språkvask}}
'''Litteraturens historie''' vedrører den historiske utvikling til litterære tekster i [[prosa]] og [[poesi]]; tekster som har til hensikt å underholde, opplyse eller instruere leseren eller lytteren. Det angår også utviklingen av de litterære teknikker som benyttes av disse tekstene for å kommunisere. Ikke all skrift er [[litteratur]] eller [[skjønnlitteratur]]. En del nedtegnede tekstmaterialer, som sammensetninger og lister av data og informasjon, er ikke betraktet som litteratur innenfor denne sammenhengen.

Litteraturens historie begynner med oppfinnelsen av skriften<ref>[http://www.piaherdelin.dk/Images/opslag%20om%20skriftens%20historie.pdf «Skrift: magt og censur»]{{død lenke|dato=august 2017 |bot=InternetArchiveBot }} (PDF), ''Piaherdelin.dk''</ref> i [[bronsealder]]ens [[Mesopotamia]] og i [[oldtidens Egypt]]. Skriving utviklet seg fra urlitterære tegnsystemer i tiden rundt 2900-tallet f.Kr., skjønt de aller eldste kjente tekstene er datert så langt tilbake som rundt 2600-tallet f.Kr. Litteraturen fra [[jernalder]]en omfatter de tidligste tekster som er bevart i tradisjonen med [[manuskript]]er (i motsetning til tekster som har blitt avdekket av arkeologer), blant annet den [[Persia|persiske]] religiøse skriftsamlingen [[Avesta (skriftsamling)|''Avesta'']] på [[avestisk]] og ''[[gatha]]er'' («sanger») på [[sanskrit]];<ref>Sujit Mukherjee (1998): ''A Dictionary of Indian Literature'', Hyderabad: Orient Longman ISBN 81-250-1453-5, s. 110</ref> de indiske ''[[Vedaene]]'', som er blant de eldste kjente tekstene og utgjør grunnlaget for [[hinduisme]]n; deler av [[den hebraiske Bibelen]] (Det gamle testamente); og den tidligste litteraturen i [[antikkens Hellas]]. Eldre og ofte grunnlaget for den eldste litteraturen var [[Muntlig litteratur|den muntlige diktningen]], eksempelvis [[Homer]]s [[epos]].<ref name="Beyer1">Beyer, Edvard et al (1971): ''Verdenslitteraturhistorie'', bind I, ''Oldtiden inntil år 500'', Oslo, s. 31</ref> I den forstand er diktningen eldre enn det skriftlige ord, ånden gikk forut bokstavene, men likevel var det en [[revolusjon]] i et samfunn da skriftspråket ble tatt i bruk, selv om det umiddelbart ikke medførte diktning og litteratur.<ref name="Beyer1"/>

== Litteraturens begynnelse ==
=== Hva er litteratur? ===
[[Fil:Hero lion Dur-Sharrukin Louvre AO19862.jpg|thumb|Helten [[Enkidu]] fra [[Gilgamesj]]eposet]]
Litteratur og skriving, om enn forbundet, er ikke synonymt. De aller første skriftene fra [[oldtiden]]s [[Sumer]] i landskapet mellom elvene [[Eufrat]] og [[Tigris]], er ikke litteratur i henhold til allmenn definisjon. Det samme er også tilfellet med de eldste egyptiske [[hieroglyf]]er eller tusenvis av protokoller og logger fra oldtidens regimer i [[Kina]]. Forskere er ofte uenige om skriftlige nedtegnelser av arkiver og inventar skal tolkes som «litteratur» eller ikke; definisjonen er i stor grad subjektiv.

På [[gresk]] betyr ordet ''gramma'' noe som er skrevet, risset inn, gravert, det vil si et skrifttegn, en [[bokstav]]. Av dette dannet grekerne ordet ''[[grammatikk]]'' som betydde undervisning i å kjenne bokstavene. Det greske gamma svarte til det [[latin]]ske ''littera'', bokstav, men flertallsformen, ''litteræ'', fikk betydningen det som er skrevet, det være et brev, et dokument, en bok, et forfatterskap, eller et lands samlede bokproduksjon. Til det greske ordet ''grammatikē'' dannet romerne på latin kunstordet ''litteratura'', som betydde læring av å lese og skrive.<ref name="Beyer2">Beyer, Edvard et al (1971): ''Verdenslitteraturhistorie'', bind I, ''Oldtiden inntil år 500'', Oslo, s. 35</ref> Ordet litteratur betegnet opprinnelig et elementært skolefag hvor man i undervisningen benyttet poesi og prosa som praktiske læreeksempler, herunder kom også retorikken, som hadde høy status. Allerede på [[Marcus Fabius Quintilianus|Quintilianus]]' tid ordet litteratur fått et nytt innhold; det var ikke bare læren om språket, men under innflytelse av retorikken også læren om litterære stilarter og [[Sjanger|sjangrer]]. Læren om riktig stavemåte ble til kunsten å skrive.<ref name="Beyer2b">Beyer, Edvard et al (1971): ''Verdenslitteraturhistorie'', bind I, ''Oldtiden inntil år 500'', Oslo, s. 36</ref> Litteratur ble til skjønnlitteratur, det vil si når den er stilisert, komponert og strukturert, og preget av et diktersinn.

=== Skriftsystemer ===
Litteraturens historie begynner med oppfinnelsen av skriftsystemer, selv om litterære fortellinger ble komponert og formidlet muntlig både før og etter at skriften kom i bruk. De eldste skriftsystemer skjedde i bronsealderens [[Mesopotamia]] og i [[oldtidens Egypt]]. Skrivesystemer utviklet seg fra enkle tegnsystemer som ble benyttet først og fremst til å føre opptegnelser av eksempelvis varer og inventar, ikke for å skrive litteratur. De eldste kjente litterære tekstene er datert så tidlig som 2600-2500-tallet f.Kr., avhengig av definisjonen av litteratur.

Gitt betydningen av avstand som en kulturell avskjerming og isolasjon i tidligere årtusener, skjedde den historiske utviklingen av litteratur ikke med samme framgang i de ulike skriftsivilisasjoner i alle deler av verden. Problemene med å opprette en felles global historie for litteraturen er sammensatt og vanskeliggjort av at mange tekster har gått tapt i århundrenes løp, enten bevisst, ved uhell, eller ved at hele kulturen har forsvunnet. Mye har eksempelvis blitt sagt om ødeleggelsen av [[Biblioteket i Alexandria]] på 100-tallet f.Kr., og de tallrike nøkkeltekster som er antatt å ha gått tapt for alltid i flammenes ødeleggelser. Den bevisste undertrykkelsen av tekster (og ofte av deres forfattere) av organisasjoner av enten åndelig eller tidsmessig vesen, har ytterligere sløret til emnet.

Visse hovedtekster kan isolert sett bli ansett som litteraturens første engasjerte litteratur med verdi utover seg selv. Svært tidlige eksempler er [[epos]]et om [[Gilgamesj]] som i sin sumerske versjon er eldre enn 2000-tallet f.Kr.,<ref>George, Andrew red. (1999): ''The Epic of Gilgamesh''. Penguin Classics. ISBN 978-0-14-044919-8. s. 101–126 (Babylonian Texts of the Early Second Millennium BC)</ref> og den egyptiske [[Den egyptiske dødeboken|Dødeboken]], som ble skrevet ned i [[Anipapyrusen]] en gang rundt 1250 f.Kr., men har sin opprinnelse en gang på 1700-tallet f.Kr.<ref>[http://www.britishmuseum.org/research/collection_online/collection_object_details.aspx?objectId=113335&partId=1 Papyrus of Ani; EA10470,3], ''British Museum''</ref> Oldtidens egyptiske litteratur ble lenge ikke inkludert i tidlige studier av litteraturens historie ettersom skrifter fra oldtidens Egypt ikke ble transkribert og oversatt til noe europeisk språk før på 1800-tallet da [[Rosettasteinen]] med sine tekster på tre språk, deriblant egyptiske [[hieroglyf]]er, ble tolket.

=== Det talte ord ===
[[Fil:Platonyaris.jpg|thumb|Filosofene [[Platon]] (venstre) og [[Aristotles]] i diskusjon, utsnitt fra maleri av [[Rafael]], 1509.]]
I framstillingen av antikkens greske litteratur begynner tradisjonelt ved å framstille innføringen av [[det greske alfabetet]] og deretter de første store forfatterne, men det gir også fortegnet inntrykk av betydningen av det skrevne ord. «Vår moderne oppfatning av diktningen som skrevet tekst, er i mange tilfeller ubehjelpelig anakronistisk og fordomsfull,» slo en moderne norsk litteraturhistorie fast.<ref name="Haarberg16">Haarberg, Jon et al (2007): ''Verdenslitteratur: den vestlige tradisjonen'', s. 16</ref> Når litteraturens historie begynner med skriftens historie, er det årsaken for at skriften har klart å bevare for ettertiden den diktningen som ellers ville ha gått tapt. Den forståelse vi i dag har av litteratur, fra fransk og engelsk, «diktning eller tekster som leses for sin egen skyld», ble først innført på [[1800-tallet]].<ref name="Haarberg16"/> Grekerne foretrakk å tale og å lytte. Det greske ordet ''[[epos|epikos]]'' (epos) har samme [[indoeuropeisk]]e rotord som [[latin]]ske ''vox'', «ord, stemme, fortelling».<ref>[http://www.etymonline.com/index.php?allowed_in_frame=0&search=epic&searchmode=none «Epic»], ''Online Etymology Dictonary''</ref> Nedtegnelsen i forhold til framføringen var sekundær, og i [[Homer]]s ''[[Odysseen]]'' framstilles en skriftløs kultur ved allerede fra første strofe hvor sangeren oppfordres å gi ''sin'' versjon av det dikt som allerede var godt kjent: «Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide...»<ref>Homer: ''Odysseen'', Oslo, 2. oppl. 1976, s. 5</ref> Selv gresk arkitektur, de overbygde åpne søylegangene, ''[[stoa]]en'', foruten de store utendørsteatrene, var preget for at man skulle kunne tale og lytte. [[Lyrikk]] ble framført til [[musikk]], [[lyre]]spill, derav begrepets opprinnelse.<ref>[http://www.etymonline.com/index.php?term=lyric&allowed_in_frame=0 «Lyric»], ''Online Etymology Dictonary''</ref> [[Filosof]]er underviste gjennom samtaler og diskusjon. [[Sokrates]] skrev aldri en linje. [[Herodot]]os holdt offentlige forelesninger av sitt historieverk. [[Platon]]s tekster er preget av dialoger og samtaler. For grekerne var det talekunsten som ble framhevet som høyverdig litteratur ettersom det talte ord var deres kjærlighet og livsform.<ref>Finley, M.I. (1980): ''Grekerne i antikken. Et møte med mennesker og kultur'', Universitetsforlaget: Oslo, s. 78</ref>

=== Muntlig tradisjon ===
[[Fil:Homer British Museum.jpg|thumb|Byste av Homer, romersk kopi av tapt gresk original, 100-tallet f.Kr., [[British Museum]].]]
Mange tekster er blitt overlevert til ettertiden ved [[Muntlig litteratur|muntlig overlevering]] over flere århundrer før de fikk sin endelige form i skriftlig utgave, og det er således vanskelig å datere og anta hvor gamle de faktisk sett kan være.<ref name="Beyer1"/> Kjernetekstene av indiske ''[[Rigveda]]'', en samling av hellige lovprisningspoesi, kan muligens dateres til midten av [[2. årtusen f.Kr.]] eller kanskje tilbake til 4000-tallet f.Kr.<ref>[http://www.hindunet.org/vedas/rigveda/ Rig Veda] {{Wayback|url=http://www.hindunet.org/vedas/rigveda/ |date=20100713015703 }}, Hindu Universe</ref>< De er uansett blant de eldste tekster på et indoeuropeisk språk.<ref>Dorson, Richard Mercer (1999): ''History of British Folklore'', ISBN 9780415204774, s. 126</ref> [[Mosebøkene]], de fem eldste bøkene i ''[[den hebraiske Bibelen]]'' ([[Det gamle testamente]]), er tradisjonelt datert til 1400-tallet f.Kr., skjønt moderne forskning har beregnet at de eldste delene kanskje ikke er eldre enn 900-tallet f.Kr.<ref>[http://www.bibleorigins.net/HebrewDatesPentateuch.html Dating the Pentateuch via Hebrew as a Language]</ref><ref>Spiro, Rabbi Ken: [http://www.aish.com/jl/h/48944541.html History Crash Course #36: Timeline: From Abraham to Destruction of the Temple], ''Aish.com''.</ref>

De gresk eposene ''[[Iliaden]]'' og ''[[Odysseen]]'' er i sine skriftlige utgaver datert tilbake til en gang på 700-tallet f.Kr. og markerte begynnelsen på den klassiske antikken. I henhold til tradisjonen er forfatteren av begge diktverkene tilskrevet en blind poet ved navn [[Homer]] (gresk: Ὅμηρος, Hómēros). Om Homer noen gang har levd og om disse verkene virkelig kan tilskrives en enkelt forfatter er uvisst. For moderne forskning refererer «datering av Homer» ikke til et enkeltindivid, men til den perioden da eposene ble skapt. Begge epos sto i en levende muntlig tradisjon som er eldre og strekker seg tilbake til sen bronsealder, og er eldre enn [[Hesiod]].<ref>Vidal-Naquet, Pierre (2000): ''Le monde d'Homère''. Perrin. s. 19.</ref>
Indiske [[sruti]]tekster ([[sanskrit]] ''śruti'', «hva som fortelles»), en kategori hellige, hinduistiske tekster, er datert til etter ''Rigveda'' (slik som ''[[Yajurveda]]'', ''[[Atharvaveda]]'' og ''[[Brahmana]]''), foruten også den [[hebraisk]]e og [[Jødedom|jødiske]] [[Tanákh]], og den mystiske diktsamlingen tilskrevet [[Laozi]] («Den gamle mester») er alle datert til jernalderen, men spørsmål om datering er vanskelig og omstridt. De store hinduistiske eposene ble også overført muntlig, og kan antageligvis dateres til tiden før [[Mauryariket]].

[[Norrøn litteratur]] i nordlige Europa, bestående av særlig [[skaldekvad]], [[legende]]r og til dels [[Sagalitteratur|ættesagaene]], ble formidlet muntlig før de ble skrevet ned på 1100- og 1200-tallet.

=== Den første roman ===
Det er flere kandidater for den første roman som ble skrevet, avhengig av hvordan man definerer en roman. En av dem er ''[[Det gyldne esel]]'' av den romerske forfatteren [[Apuleius]], skrevet sent på [[100-tallet]]. Det er den eneste [[roman]] på [[latin]] som er bevart i sin helhet, og foregriper [[pikaresk roman|den pikareske romanens]] mønster av reise og absurde opplevelser.<ref>[http://www.guinnessworldrecords.com/world-records/3000/oldest-novel Oldest novel], Guinness World Records</ref> Apuleius levde i en tid hvor hans romerske samfunn for første gang synes å ha en høy andel av lese- og skriveferdighet, om enn kun de øvre samfunnsklasser. Private bibliotek og bokhandlere var relativt vanlige i Roma. Det er også fra denne perioden de eldste bevarte [[romanse]]r på prosa som [[Khariton]]s ''Kallirhoe'', og den tidlige romanen ''[[Dafnis og Chloë]]'', det eneste bevarte verket etter den greske forfatteren [[Longos]].<ref>[http://askville.amazon.com/book-written/AnswerViewer.do?requestId=7516344 What was the first book ever written?] {{Wayback|url=http://askville.amazon.com/book-written/AnswerViewer.do?requestId=7516344 |date=20141129121800 }}, Askville</ref> ''Se også [[Hyrderoman]]''. En annen kandidat for den første egentlige roman var japanske ''[[Fortellingen om Genji]]'', skrevet av en adelskvinne ved navn [[Murasaki Shikibu]] tidlig på 1000-tallet e.Kr.<ref>[https://www.amherst.edu/academiclife/departments/courses/1011S/ASLC/ASLC-35-1011S The World's Oldest Novel: The Tale of Genji and Its Refractions], Amherst.edu</ref>

== Oldtiden og antikken ==
=== Sumer og Babylonia ===
Folk i [[Sumer]] var bærere av en tidlig mesopotamisk kultur fra rundt 3000 f.Kr., før de ble [[assimilering|assimilert]] av de akkadisk-språklige [[babylon]]erne som tok til seg mye av sumerisk kultur.<ref>Westenholz, Aage: «sumerer» i ''Den Store Danske'' på lex.dk. Hentet 31. juli 2024 fra [https://denstoredanske.lex.dk/sumerer]</ref> Denne nådde sitt høydepunkt i de sumeriske [[bystat]]er (rundt 2900–2340 f.Kr.) og det nysumeriske riket (rundt 2100–2000 f.Kr.).<ref>Barstad, Hans M.; Groth, Bente: «Sumer» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 31. juli 2024 fra [https://snl.no/Sumer]</ref> Skriftspråket var [[kileskrift]] på [[leirtavle]]r, og litteraturen består av samlinger med [[ordspråk]] og en [[håndbok]] i [[landbruk]] i tillegg til [[myte]]r, [[hymne]]r til guder og templer, klagesanger over ødelagte byer, lovprisninger av kongen som gudenes yndling, og besvergelser mot [[demon]]er. 

Litteraturhistorien første [[lyriker]] der navnet er kjent for ettertiden, er den [[akkadisk]]e kongedatter og yppersteprestinne [[Enheduanna]] som skrev flere enn 40 hymner på sumerisk.<ref>''[[Inanna]]: himmelens og jordens dronning''. Til norsk ved Terje Johanssen etter Diane Wolkstein og Noah Kramers bok. Gyldendal, 2000. ISBN 82-05-27096-1</ref> Det babylonske ''[[Gilgamesj-eposet]]'' regnes som verdens første [[epos|episke fortelling]], og ble spredt i ulike versjoner og mange [[oversettelse]]r gjennom to tusen år, men først gjenoppdaget i moderne tid. ''Gilgamesj'' er skrevet dels på sumerisk og dels på akkadisk. Her fortelles om [[syndfloden]] og vismannen [[Ziusudra|Utnapisjtim]], en myte med trekk som gjenfinnes i ''[[Bibelen]]s'' beretning om [[Noahs ark]].<ref>[http://teachmiddleeast.lib.uchicago.edu/historical-perspectives/writing-and-literature/before-islam/framing-the-issues/issue-02.html ''The Mesopotamian Origins of the Biblical Flood Story'',] {{Wayback|url=http://teachmiddleeast.lib.uchicago.edu/historical-perspectives/writing-and-literature/before-islam/framing-the-issues/issue-02.html |date=20240731080539 }} [[University of Chicago|Chicago-universitetet]]</ref> Viktig her er samlingene fra [[Ashurbanipals bibliotek]] som ble funnet ved [[utgravning]]er i ruinene i [[Ninive]], og nå befinner seg i ''[[British Museum]].

=== Oldtidens Egypt ===
Egyptisk skriftkultur dukket først opp på slutten av 3000-tallet f.Kr. i den siste fase av [[Førdynastisk tid i Egypt|det førdynastisk Egypt]]. I [[Det gamle rike i Egypt|det gamle rike]] (2500- til 2100-tallet f.Kr.) dreide det seg om gravtekster, epistler og brev, hymner og dikt, og [[nekrolog]]er over framtredende myndighetspersoner. Først tidlig i [[Mellomriket i Egypt|mellomriket]] (2000- til 1600-tallet f.Kr.) at en fortellende egyptisk litteratur vokste frem, støtte av en lesende samfunnsklasse som lønnet skrivere. Et nytt fokus på det enkelte individ høynet nivået i litterære tekster.<ref>Parkinson, R. B. (2002): ''Poetry and Culture in Middle Kingdom Egypt: A Dark Side to Perfection'', London: Continuum, ISBN 0-8264-5637-5, s. 64–66.</ref>

Skriverne i [[Det nye rike i Egypt|det nye rike]] (1550–1070 f.Kr.) kanoniserte og kopierte mange tekster fra mellomriket, deriblant ''[[Sinuhes fortelling]]'' fra tidlig på 1800-tallet f.Kr. Det allmenngyldige i temaene Sinuhe tar opp, inkludert guddommelig forsyn og nåde, er den anonyme forfatteren beskrevet som «Egypts Shakespeare»; hans tanker har paralleller i bibelske tekster. Viktige læretekster er blant annet ''Amenemhets instruksjoner'', et dikt utformet som en intens dramatisk [[monolog]] av den drepte [[farao]] Amenemhet 1.s sjel, til sin sønn. Den beskriver konspirasjonen som drepte ham, og advarer sønnen mot å stole på noen, med oppfordring om å styre klokt og rettferdig.<ref>Lichtheim, Miriam (1980): ''Ancient Egyptian Literature'', '''I''', University of California Press, s. 137</ref> Dette er visdomsord på linje med ''Amen-em-opes instruksjoner'' (tidfestet mellom 1550 og 1350 f.Kr.) som [[Ordspråkene]] i Bibelen i stor grad har lånt fra. Opprinnelig er Ordspråkene tilskrevet [[kong Salomon]], men 22:17-23:12, kjent som «De vises ord», er tydelig hentet fra Amen-em-ope, angivelig sønn av Kanakht, en stund før farao [[Akhenaton]]s tid rundt 1350 f.Kr.<ref>[https://www.amazon.com/Septuagints-Proverbs-Amenemope-Scriptural-Institute/dp/1990289320 ''Septuagint's proverbs and the wisdom of Amenemope'', 6. desember 2021]</ref><ref>[https://web.archive.org/web/20161019063706/http://www.perankhgroup.com/Amenemope.htm ''Proverbs of Amenemope'',] hentet fra ''Perankhgroup, [[Wayback Machine]]</ref> [[Profeti]]ske tekster, som ble skapt i det gamle rike, ble populært på nytt i det [[ptolemeiske kongedømme]] (332-30 f.Kr.).

=== Oldtidens Kina ===
Den klassiske kinesiske poesien eller ''[[Shijing]]'', «Sangenes bok», er den eldste eksisterende samlingen av kinesisk poesi. Den består av 305 tekstarbeider av anonyme forfattere som er datert fra 1000- til 600-tallet f.Kr. ''[[Chu Ci]]'' («Chus sanger») er en antologi med dikt, er den nest eldste kjente samling av kinesisk poesi, er tilskrevet eller betydelig inspirert av [[Qu Yuan]]s poesiform. Han var virksom på 200-tallet f.Kr. og er den første poetiske forfatteren i Kina som fikk sitt navn knyttet til sitt verk og er også ansett som en av de mest framtredende figurer innenfor [[romantikken]] i kinesisk klassisk litteratur.<ref>Hawkes, David (1959): ''Ch'u tz'u: The Songs of the South, an Ancient Chinese Anthology''. Oxford: Clarendon Press, s. 52.</ref><ref>[http://www.travelchinaguide.com/intro/history/zhou/eastern/quyuan.htm Qu Yuan - A Patriotic Poet of Warring States Period]</ref>

Den første store forfatteren på kinesisk militærtaktikk og strategi var [[Sunzi]] som rundt år 500 f.Kr, skrev boken ''[[Kunsten å krige]]'' (''Sun Zi Bing Fa''). Boken har vært i hyllene til mange moderne militære ledere (og dens råd har også blitt anvendt i forretningsverden) etter at den ble oversatt til fransk i 1772.<ref>Garner, Rochelle (16. oktober 2006): [http://www.bloomberg.com/apps/news?pid=newsarchive&sid=aFA0SRsqGq04 Oracle's ''Ellison Uses 'Art of War' in Software Battle With SAP''] {{Wayback|url=http://www.bloomberg.com/apps/news?pid=newsarchive&sid=aFA0SRsqGq04 |date=20150924145322 }}, Bloomberg</ref> Boken består av tretten kapitler, hver av dem viet til et særlig aspekt innen krigføring.

[[Filosofi]] utviklet seg på annen måte i Kina enn i Hellas, og framfor å gjengi omfattende dialoger, er [[Konfutse]]s ''[[Samtaler]]'' og [[Laozi]]s ''[[Daodejing]]'' («Boken om Veien og dens dyd») presenterer sannheter og [[ordspråk]] direkte og [[Didaktikk|didaktisk]]. Førstnevnte verk er samling av rundt 500 korte [[Aforisme|aforistiske]] fragmenter, og det er andre ble skrevet rundt 600 f.Kr. Det er en samling [[maksime]]r med felles tema, og en hensikt var åpenbart å gi herskere rettledning om rett styre - som et [[fyrstespeil]]. En annen bok, ''[[Zhuangzi (bok)|Zhuangzi]]'', skrevet på [[de stridende staters tid]], det vil si en gang på 300-tallet f.Kr., inneholdt en rekke fortellinger, [[Fabel|fabler]] og [[anekdote]]r som belyste det sorgfrie vesen av det [[Taoisme|taoistiske]] idealet. Det var et mesterverk av så vel filosofisk som dikterisk dyktighet, og har i betydelig grad påvirket forfattere og poeter i mer enn 2000 år. Det er tilskrevet og fått tittelen etter en «mester Zhuang» ([[Zhuangzi]]).<ref>Roth, H. D. (1993): «Chuang tzu 莊子» i: Loewe, Michael, red.: ''Early Chinese Texts: A Bibliographical Guide''. Berkeley: Society for the Study of Early China; Institute of East Asian Studies, University of California Berkeley. ISBN 1-55729-043-1. s. 56–66</ref>

Blant de eldste kinesiske verker innenfor narrativ (fortellende) historie, er ''[[Zuo Zhuan]]'' («Zuos krønike») en perle av klassisk kinesisk prosa og med sitt levende og samtidig presise språk ble det betraktet som et forbilde for mange generasjoner av prosastilister i oldtidens Kina. Teksten dekker perioden fra 722 til 468 f.Kr.

=== Hebraisk litteratur ===
Bøkene som utgjør [[den hebraiske Bibelen]] ble utviklet i løpet av rundt et [[millennium]]. De eldste tekstene synes å ha blitt skrevet fra rundt 1000-tallet f.Kr. mens de fleste andre tekstene er oppstått på et noe senere tidspunkt. De er alle redigerte tekster, samlinger fra ulike kilder som intrikat og omsorgsfullt er vevd sammen.

De [[Det gamle testamente|gammeltestamentlige]] tekstene ble kompilert og redigert av forskjellige menn<ref>Rabin, Elliott (2006): [http://books.google.com.au/books?id=507FnpyVR1gC&pg=PA112&dq=dating+the+bible&hl=en&sa=X&ei=DnMVT5yVM4mTiQeBq-FC&ved=0CFQQ6AEwAjgK#v=onepage&q=dating%20the%20bible&f=false ''Understanding the Hebrew Bible: a reader's guide'']. KTAV Publishing House, s. 113</ref> over en periode som dekket flere århundrer.<ref>Lim, Timothy H. (2005): ''The Dead Sea Scrolls: A Very Short Introduction''. Oxford: Oxford University Press. s. 41.</ref> Mange forskere har konkludert at den hebraiske [[Kanon (kultur)|kanon]] fant sin faste form en gang på 200-tallet f.Kr.<ref>Riches, John (2000): ''The Bible: A Very Short Introduction''. Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-285343-1. s. 37</ref><ref>McDonald, Lee Martin & Sanders, James A., red. (2002): ''The Canon Debate'', Hendrickson Publishers; opptrykk. Philip R. Davies, s. 50: «With many other scholars, I conclude that the fixing of a canonical list was almost certainly the achievement of the Hasmonean dynasty.»</ref> De bibelske tekstene har vært underlagt ulike litterære vurderinger, både religiøse som sekulære. [[Friedrich Nietzsche]] skrev at «I det jødiske gammeltestamente er der menn, ting og taler som er i slik storslått stil at gresk og indisk litteratur har ingenting sammenlignet med den. Man står med ærefrykt og respekt foran disse enorme levninger av mennesket en gang var… Smaken for Det gamle testamente er en prøvestein av ‘storhet’ og ‘litenhet’.»<ref>Nietzsche, Friedrich (1886): Jenseits von Gut und Böse; norsk utgave som Hinsides godt og ondt, overs. Trond Berg Eriksen. Grøndahl og Dreyer 1989.</ref>

=== Antikkens greske litteratur ===
* ''Se hovedartikkel, [[Den greske antikkens litteratur]]''

[[File:Beginning Iliad.svg|thumb|350px|De fire første strofene av ''Iliaden'':<br />Syng gudinne, om vreden som Peleiden Akillevs<br />svanger med død for akaiernes menn og med talløse sorger.<br />Mangen en heltesjel sendte den ned til Hades og gjorde<br />kroppen til føde for hunder og flokker av rovgriske fugler.]]
[[Antikkens Hellas|Antikkens greske samfunn]] la betydelig vekt på litteratur, og ettertiden har ofte vurdert at den vestlige litterære tradisjon begynte med de episke diktverkene ''[[Iliaden]]'' og ''[[Odysseen]]'' da begge er blant de eldste tekstene i vestlige litteratur. Begge er tradisjonelt tilskrevet dikteren [[Homer]], men er antagelig da de ble skrevet ned på 700-tallet f.Kr. sluttproduktet av en lang muntlig tradisjon tilbake til gresk bronsealder.<ref>Vidal-Naquet, Pierre (2000): Le monde d'Homère, Perrin, s. 19</ref><ref>Nyere lingvistisk modellering basert på språklig evolusjon indikerer at de ble skrevet rundt 760–710 f.Kr., jf. Altschuler, Eric Lewin et al (2013): [http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1002/bies.201200165/full «Linguistic evidence supports date for Homeric epics»], Altschuler, BioEssays, Wiley Online Library.</ref> De har forblitt betydningsfulle tekster i den litterære kanon grunnet deres dyktige og levende beskrivelser av krig og fred, ære og vanære, kjærlighet og hat. Mens Homer er anonym, synes [[Hesiod]] ha eksistert. Han var en dikter og bonde fra [[Boiotia]] på 700-tallet f.Kr. (omtrent samtidig som da Homer ble nedskrevet), og er kjent fra to verker, ''[[Arbeid og dager]]'' og ''[[Theogonien]]'', som er blant de viktigste kildene til henholdsvis [[antikkens Hellas|det gamle greske samfunnet]] og [[gresk mytologi]]. Han er den første kjente europeiske poeten hvor forfatteren selv var et emne for diktningen, et enkeltindivid med en særskilt rolle å spille.<ref>Barron, J.P. & Easterling, P.E. (1985): «Hesiod» i: Easterling, P. & Knox, B., red.: ''The Cambridge History of Classical Literature: Greek Literature'', Cambridge University Press, s. 92</ref>

Noe senere fant også de første individuelle poeter ytterligere spillerom, blant de mest kjente var den kvinnelige lyrikeren [[Sapfo]] (ca. 620 – 550 f.Kr.)<ref>[http://www.poetryfoundation.org/bio/sappho «Sappho 620 BCE–550 BCE»], Poetry Fundation</ref> fra den greske øya [[Lesbos]] som på mange måter definerte [[Lyrikk|lyrisk poesi]] som sjanger.<ref>[http://www.usu.edu/markdamen/1320AncLit/chapters/05lyric.htm Chapter 5: «Greek Lyric Poetry»], Ancient Literature and Language</ref> Hun var nær samtidig med to andre poeter fra Lesbos: [[Alkaios]] og [[Pittakos fra Mytilene|Pittakos]]. Begrepet [[lyrikk]] er han sin opprinnelse i at poesien var ment til å bli framført til musikk, spilt ved en [[lyre]].

[[Fil:Archeologico firenze, bronzi della Meloria, eschilo.JPG|thumb|left|upright|Bronsebyste av Aiskhylos, Firenze]]
I [[Athen]] endret en dramatiker ved navn [[Aiskhylos]] (ca. 525 – 455 f.Kr.) vestlig litteratur for alltid da han innførte dialoger og karakterer som gjensidig hadde samhandling med hverandre. I dette oppfant han i all vesentlighet «drama» og hva som vi i dag kaller skuespill. Hans trilogi av tre tragedier som fungerte som en helhetlig fortelling, ''[[Orestien|Oresteia]]'', er hans fremste prestasjon. Han er beskrevet som «tragediens far»:<ref>Freeman, Charles (1999): ''The Greek Achievement: The Foundation of the Western World''. New York: Viking Press. ISBN 0-670-88515-0, s. 243</ref> vår kunnskap om sjangeren begynner med hans verker.<ref>[[Richmond Lattimore|Lattimore, Richmond]]: ''Aeschylus'' '''I''': Oresteia, 4</ref> Andre som videreutviklet dramaet og tragedien var [[Sofokles]] (ca 497 – 405 f.Kr.) og [[Evripides]] (ca. 480 – 406 f.Kr.). Førstnevnte er kreditert for å ha utviklet [[ironi]]en som en litterær teknikk, mest kjent i hans drama ''[[Kong Oidipus]]''. Euripedes benyttet vekselvis sine teaterstykker til å utfordre samfunnets normer og drive sosial kritikk, noe som har vært et kjennetegn på mye av vestlig litteratur de neste 2300 år, og hans verker som [[Medeia (skuespill)|''Medeia'']], ''[[Bakkantinnene]]'' og ''Trojanerinner'' er fortsatt bemerkelsesverdige for deres evne og kraft til å utfordre vår oppfatning av hva som passer seg, av kjønnsroller og om krig. En fjerde dramatiker, [[Aristofanes]] (ca. 450 – 385 f.Kr.), skrev komedier, men med tilsvarende skarpe klo. Han definerte og formet ideen om hva en komedie på samme vis som Aiskhylos definerte tragedien som kunstform. Blant Aristofanes’ mest kjente skuespill er ''[[Lysistrata]]'' («oppløsningen av hæren»), om en kvinnes usedvanlige misjon for å få en slutt på [[Peloponneskrigen]], og ''Froskene'', som forteller om guden [[Dionysos]], som fortviler over kvaliteten og tilstanden til Athens tragedieforfattere, og reiser til dødsriket [[Hades]] for å frakte Euripides tilbake fra de døde. Euripides hadde dødd året før.

[[Filosofi]] ble en del av litteraturen med dialogene til [[Platon]] hvor han redigerte og antagelig diktet om [[Sokrates]]’ [[Didaktikk|didaktiske]] utspørring. En del av dialogene har ingen forteller, men en ren dramatisk form. Platons tekster har hatt varierende popularitet i århundrenes løp, men han har aldri vært uten lesere siden de ble skrevet.<ref>Cooper, John M.; Hutchinson, D. S., red. (1997): ''Plato: Complete Works''. Hackett Publishing, s. vii.</ref> Platons elev, [[Aristoteles]], skrev dusinvis av verker om mange [[vitenskap]]elige fag, men hans største bidrag til litteraturen var hans ''[[Poetikken]]'' som la ut hans forståelse av drama og dermed etablerte de første kriterier for litteraturkritikk og litteraturforståelse. Blant de prinsipper som Aristoteles fant var ''[[mimesis]]'' (etterligning), ''[[katarsis]]'' (lutring), og [[sjangre]]definisjoner.

Den [[Kristendom|kristne]] [[Bibelen]], det vil si [[Det nye testamente]], er en uvanlig samling av tekster, men en av dem, [[Johannes' åpenbaring]], også kalt for ''Apokalypsen'' (= «avsløring», «åpenbaring»), er den siste boken. Selv om den ikke er den første av sin type, har den i all vesentlighet definert [[apokalypse]]n som litterær sjangre. Den er preget av profetiske og symbolsk visjoner, særlig den kommende ødeleggelsen av verden og frelsen til de rettroende. ''Åpenbaringen'' ble opprinnelig skrevet på gresk, men sterkt preget av forfatterens [[Jødedom|jødiske]] bakgrunn i Israel.

=== Latinsk litteratur ===
* ''Se hovedartikkel, [[Latinsk litteratur]]''

[[Fil:Aeneas Latium BM GR1927.12-12.1.jpg|thumb|Romersk reliff, 100-tallet e.Kr.: [[Aineias]] gjør landgang i [[Latium]].]]
[[File:Cicero.PNG|thumb|upright|left|[[Cicero|Marcus Tullius Cicero]], den eminente latinske prosaist og retoriker.]]
På mange vis valgte forfattere i [[den romerske republikken]] og [[det romerske keiserriket]] å unngå litterære nyvinninger og heller etterligne de store greske forfatterne. [[Vergil]]s ''[[Æneiden]]'' etterligner på mange vis Homers ''Iliaden'' og var også et bevisst forsøk på å gi romerne et [[nasjonalepos]] på samme vis som grekerne hadde de homerske. Komedieforfatteren [[Plautus]] fulgte bevisst i forlengelsen av [[Aristofanes]]. Historikeren [[Tacitus]]’ ''Annaler'' og [[Germania (Tacitus)|''Germania'']], som beskrev samfunn, levevis, sedvaner og religiøse forestillinger hos en del vestgermanske stammer, fulgte i tradisjonen og benyttet den samme tilnærmingen som [[Thukydid]]es hadde fremmet (den kristne historikeren [[Eusebius av Cæsarea]] gjorde det samme, skjønt mer påvirket av sin religion enn av sine hedenske forgjengere). [[Ovid]] og hans ''[[Metamorfoser]]'' undersøkte de samme greske mytene på nytt, men med egen litterær vurdering og endringer. Det kan bli argumentert at romerske forfattere langt fra var rene kopister som utelukkende forbedret sjangre som var etablert av deres greske forgjengere. Eksempelvis skapte Ovid en form som foregrep det moderne litterære trekket med [[Stream of consciousness|bevissthetsstrøm]] («stream of consciousness»). Likevel er det åpenbart at romernes latinske litteratur inneholder langt færre litterære nyvinninger.

[[Satire]] er en av de få romerske tillegg til litteraturen; [[Quintus Horatius Flaccus|Horatius]] var dem første som i utstrakt grad benyttet satire som et redskap i argumentasjonen, og [[Juvenalis]] benyttet det som et litterært våpen. For romerne var ''Satura'' en formell litterær sjanger framfor kun en dyktig og [[humor]]istisk kritikk. I tone og oppførsel strakte sjangeren seg fra ren [[ironi]] til åpenbart raseri. Juvenalis kritiserte handlingene og troen til mange av sine samtidige. De [[Kristendom|kristne]] må ha verdsatt hans moralisme og kritikk av Roma, for det var i deres miljø han for første gang ble populær og lest av flere, og i hele middelalderen ble han bevart og lest i klostrene.

[[Augustin av Hippo]] og hans ''[[Om Gudsstaten]]'' gjorde religiøs litteratur til like vesentlig som det [[Platon]] hadde gjort for filosofien, men Augustins tilnærming var langt mindre konvensjonell og mer belærende. Hans andre store bok, ''[[Bekjennelser (St. Augustin)|Bekjennelser]]'', er kanskje den første sanne [[selvbiografi]], og den etablerte sjangeren med bekjennende litteratur som i dag er mer populær enn noensinne.

=== India ===
Kunnskapstradisjonene i [[India]] videreformidlet filosofiske lærdom og teologiske konsepter gjennom de to tradisjonene med ''[[Sjruti]]'' («det som er hørt») og ''[[Smriti]]'' («hva som fortjener å huskes»), det som er lært og det som er erfart. Det omfattet blant annet ''[[Vedaene]]'', de eldste indiske tekstene, som utgjør grunnlaget for [[hinduismen]], og gjenspeiler tro og fortellinger fra [[vedisk mytologi]]. På [[sanskrit]] betyr ordet Veda «viten» eller «kunnskap» og ordet er beslektet med ordet «visdom». Det er antatt at ''[[Puranaene]]'' («fra gamle dager») er blant de eldste filosofiske skrifter i indisk historie. Det er en samling viktige religiøse tekster; de fleste er hinduiske, men mange er også [[buddhisme|buddhistiske]] eller skrevet i et [[Jainisme|jainsk]] perspektiv. Puraniske verker som de indiske eposene, ''[[Ramayana]]'' og ''[[Mahabharata]]'', har påvirket tallrike andre verker, blant annet ''[[Ketjak]]'', [[balinesisk]] musikk og dansedrama, og annet framføring som [[Wayang]], en form for [[Java (øy)|javanesisk]] skygge- og dukketeater. [[Pali]]litteraturen har en betydningsfull posisjon i framveksten av buddhismen og som den eldste buddhistiske litteraturen ble skrevet på. [[Litteratur på sanskrit|Klassisk litteratur på sanskrit]] blomstret i periodene i [[Mauryariket]] og [[Guptariket]], ofte karakterisert som «[[gullalderen]]» fra rundt 100-tallet f.Kr. og fram til 700-tallet e.Kr.

== Middelalderen ==
* ''Se hovedartikkel, [[Middelalderens litteratur]]''

=== Europa ===
[[Fil:Man writing Corpus Christi College Cambridge MS. 389.jpg|thumb|upright|left|Beda]]
[[Fil:Inferno.jpg|thumb|right|Førstesiden av tidlig trykt utgave av [[Dante]]s ''[[Den guddommelige komedie]]''.]]
Etter at [[Romerriket]] brøt sammen omtrentlig i år [[476]], forfalt etterhvert også den allmenne skrive- og leseferdighetene, og med et dannet publikum forsvant etter hvert mange av den litterære tilnærmingen og stilene som var vokst fram fra den greske og romerske sivilisasjonene. Lærdom og kunnskap forvitret i mangelen av en sentralmakt og det internasjonale nettverket i Romerriket.

I tusenåret mellom Romas fall og [[den italienske renessansen]], var det den kristne kirke og klostrene som i stor grad videreformidlet litteraturen. Kirken fokuserte mer på religiøs nytte- og [[propaganda]]litteratur, om troen og knyttet til troen, delvis ved at klassiske greske verker ikke ble bevart i Vesten, og derfor var det få litterære forbilder fra antikken å lære fra. Det lille som eksisterte var endret og forvrengt, men nye litterære tekster utviklet seg fra denne litteraturen. En del av denne litteraturen er beskrevet som ''[[romerske emner]]'' (litterær syklus basert på tolkning av gresk og romersk mytologi), ''[[franske emner]]'' (litteratur tilknyttet [[Karl den store]]s rike og [[chanson de geste]]) og ''[[britiske emner]]'' (legendarisk litteratur assosiert med [[De britiske øyer]], særlig legendene om kong [[Arthur av britene|Arthur]]).

Blant den fremste middelalderlitteraturen var [[Hagiografi|hagiografene]], eller «helgenes liv», men disse var andaktslitteratur skrevet i skjematisk formell. Historieskrivningen til den [[Angelsaksere|angelsaksiske]] munken [[Beda den ærverdige|Beda]] på [[700-tallet]] med [[Anglernes kirkes historie|''Historia ecclesiastica gentis Anglorum'']] («Anglernes kirkes historie»), fortsatte en trosbasert historietradisjon som begynte med [[Eusebius av Cæsarea|Eusebius]] tidlig på 300-tallet. Beda etablerte en [[kronologi]] med Kristus’ fødsel som fortsatt benyttes. Skriving av skuespill hadde i all vesentlighet opphørt, unntatt for [[mysteriespill]] eller pasjonsspill som fokuserte tungt på å kommunisere kristen tro til vanlige folk. Rundt år 400 begynte ''[[Psychomachia]]'' («sjelekamp») tradisjonen med [[allegori]]ske fortellinger. Derimot blomstret [[poesi]]en, håndtert av omreisende [[trubadur]]er, og deres [[Høvisk litteratur|høviske romanser]] og [[chanson de geste]] moret og underholdt de øverste samfunnsklassene som var deres beskyttere. I det [[Hedendom|hedenske]] Nord-Europa var det derimot en rik og uavhengig norrøn poesitradisjon med [[skaldekvad]] som hyllet høvdingen eller kongen.

[[Fil:Chaucer_Hoccleve.png|thumb|Portrett av [[Geoffrey Chaucer]] fra et manuskript avThomas Hoccleve.]]
[[Geoffrey av Monmouth]] (ca. 1100 – 1155) skrev verker han hevdet var Britannias historie, men var fantasifull [[Pseudohistorie|pseudohistorisk]] diktning om trollmannen [[Merlin]] og kong [[Arthur av britene|Arthur]] som fikk betydelig innvirkning på den senere litteraturen i Europa. Episk poesi fortsatte å utvikle seg med tilleggene av [[Norrøn mytologi|mytologien]] i nordlige Europa. Både [[Angelsaksere|angelsaksisk]]e [[Beowulf]] og den [[Norrønt|norrøne]] [[sagalitteratur]]en har en del likheter med Homer og Vergils tilnærminger til krig og ære. Derimot hadde diktning som [[Dante]]s ''[[Den guddommelige komedie]]'' og [[Geoffrey Chaucer]]s ''[[Canterbury-fortellingene]]'' en helt ulik stilistisk retning.

En annen følge av Romerrikets oppløsning var [[islam]]s spredning over vestlige Asia og nordlige Afrika. I begynnelsen av islam var det et ønske om å bevare og bygge videre på de greske verkene. Selv om mye var blitt ødelagt, blant annet ved brenningen av [[biblioteket i Alexandria]], var det fortsatt mange greske verker som eksisterte og ble oversatt til [[arabisk]] av muslimske skrivere. Det var ikke kun skjønnlitteratur, men også filosofiske og vitenskapelige tekster.<ref name="Tierra">Tierra, Michael: [https://www.planetherbs.com/history/the-role-of-islamic-scholarship-in-preserving-and-developing-western-medicine-during-the-medieval-period-the-roots-of-planetary-herbology.html «The Role of Islamic Scholarship in Preserving and Developing Western Medicine During the Medieval Period: The Roots of Planetary Herbology»] {{Wayback|url=https://www.planetherbs.com/history/the-role-of-islamic-scholarship-in-preserving-and-developing-western-medicine-during-the-medieval-period-the-roots-of-planetary-herbology.html |date=20141206041739 }}</ref> Fra den tiden det islamske rike hadde kastet seg opp til en maktfaktor på [[800-tallet]], endret det kulturelle og intellektuelle senteret fra Vesten og til den arabiske verden. Ved sin unike lokalisering i krysningspunktet mellom Østen og Vesten, hadde muslimske lærde i Midtøsten den beste geografiske lokaliseringen i den tverrkulturelle intellektuelle utvekslingen av kunnskap.<ref name="Tierra"/><ref>[http://plato.stanford.edu/entries/arabic-islamic-greek/ «Greek Sources in Arabic and Islamic Philosophy»], ''Stanford Encyclopedia of Philosophy''</ref> [[Østromerriket|Bysantinske]] [[Konstantinopel]] var dog fortsatt et tilsvarende senter for gresk lærdom fram til den muslimske erobringen i [[1453]]. Da [[Østromerriket]] gikk i oppløsning flyktet mange lærde vestover til [[Italia]] for å slippe unna [[islam]], og brakte med seg gresk klassisk litteratur. Det bidro igjen til [[den italienske renessanse]]. Derimot var det en særegen islamsk renessanse i muslimske Spania i middelalderen som ikke har gjentatt seg siden i den muslimske verden, kanskje blant annet for at Spania hadde avstand og en viss uavhengighet til Midtøsten. Islamske Spania var mer enn kun en formidler av gresk kunnskap, men kom med betydelige bidrag selv innenfor [[vitenskap]], [[astronomi]], [[matematikk]], [[medisin]] og andre vitenskaper som Europa som helhet trakk veksler på.<ref>[http://www.twf.org/Library/Renaissance.html «Islam's Contribution To Europe's Renaissance»], ''Twf.org''</ref>

I november [[1095]] talte pave [[Urban II]] for [[det første korstog]] ved [[konsilet i Clermont]]. Korsfarerne kom til påvirke alt i Europa og i Midtøsten for mange år framover og litteraturen ble, som alt annet, forvandlet av krigen mellom de to religiøse kulturene. Forestillingen om ridderen fikk en helt annen betydning. Også den islamske vektleggingen av vitenskapelig undersøkelse og bevaring av den greske kulturarv kom til påvirke europeisk litteratur via kontakten med Midtøsten.

Mellom Augustin og Bibelen, hadde religiøse forfattere tallrike aspekter av kristendommen som trengte ytterligere forklaringer og tolkninger. [[Thomas Aquinas]], mer enn noen annen enkeltstående person, kom til å snu teologien til en form for vitenskap, delvis ettersom han var meget påvirket av [[Aristoteles]], hvis verker ble kjent på nytt i Europa i løpet av [[1200-tallet]].

=== Den islamske verden ===
[[Fil:Arabian nights manuscript.jpg|thumb|Arabisk manuskript til ''[[Tusen og en natt]]''.]]
Den mest velkjente fiktive fortellingen fra den islamske verden er [[Tusen og en natt]]. Det er en samling av mange tidligere folkefortellinger eller eventyr som er plassert inn i en rammefortelling hvor de fortelles av den persiske dronningen [[Sjeherasad]]. Fortellingene begynte å finne sin form på 900-tallet og var ferdigstilt slik de nå er kjent ut på 1300-tallet, skjønt antallet og type fortellinger har variert fra det ene manuskriptet til det andre.<ref>Grant, John & Clute, John (1997): ''The Encyclopedia of Fantasy'', kapittel «Arabian fantasy», Orbit Books, ISBN 0-312-19869-8, s. 51</ref> Samlingen ble satt sammen av ulike forfattere og oversettere fra mange land i vestlige Asia og nordlige Afrika, men fortellingene i seg selv har sine røtter tilbake til folkeminne i oldtiden i Arabia, Persia, Egypt, India og Mesopotamia. Selve rammefortellingen synes å ha sin bakgrunn i kalifattiden. En del av de mest kjente fortellingene, som [[Aladdin]], [[Ali Baba]] og [[Sinbad]], som er åpenbart eventyr fra Midtøsten, var ikke opprinnelig en del av den arabiske samlingen, men ble først lagt til av [[Antoine Galland]] på 1700-tallet og andre europeiske oversettere.<ref>Payne, John (1901): ''Alaeddin and the Enchanted Lamp and Other Stories'', London gir detaljer av Gallands møte med 'Hanna' i 1709 og om oppdagelsen i Bibliothèque Nationale i Paris av to arabiske manuskripter som inneholdt Aladdin og to andre forteller. Se den engelske teksten til [http://www.wollamshram.ca/1001/index.htm «Alaeddin and the enchanted lamp»]</ref>
[[Dante Alighieri]]s [[Den guddommelige komedie]] (skrevet mellom 1308 og forfatterens død i 1321) var et av de vesteuropeiske verker som direkte eller indirekte var påvirket av arabisk litteratur om islamsk [[eskatologi]]: ''[[Hadith]]'' («[Profetiske] tradisjoner») og ''[[Kitab al-Miraj]]'' («Boken om himmelfarten») ble oversatt til latin i 1264 som ''Liber Scale Machometi'' («Boken om Muhammads stige») som handlet om [[Muhammed]]s himmelfart og de åndelige skriftene til [[Ibn Arabi]] (1165 – 1240). Også de engelske dramatikerne [[George Peele]] og [[William Shakespeare]] mottok impulser fra den [[Maurere|mauriske]] verden, muligens via flere mauriske delegasjoner fra [[Marokko]] til det elisabethanske England på begynnelsen av 1600-tallet.<ref>Matar, Nabil (april 2004): ''Shakespeare and the Elizabethan Stage Moor'', Sam Wanamaker Fellowship Lecture, Shakespeare’s Globe Theatre (cf. Mayor of London (2006): [http://www.london.gov.uk/gla/publications/equalities/muslims-in-london.pdf ''Muslims in London'']   {{Wayback|url=http://www.london.gov.uk/gla/publications/equalities/muslims-in-london.pdf |date=20080626154647 }} (PDF), s. 14-15, Greater London Authority)</ref>

=== Arabisk litteratur ===
[[Ibn Tufail]] (ca. 1105 – 1185), latinisert som ''Abubacer'', og [[Ibn al-Nafis]] (ca. 1210 – 1288) var foregangsmenn innenfor den filosofiske roman. Ibn Tufail skrev den arabiske fiksjonroman ''[[Hayy ibn Yaqdhan]]'' (''Philosophus Autodidactus'') som et svar på [[Abu Hamid Ghazali]]s ''Tahafut al-Falasifa'' («Filosofenes manglende sammenheng»), og deretter skrev Ibn al-Nafis også en roman, ''Theologus Autodidactus'', som en reaksjon på den førstnevnte. Begge disse fortellingene hadde hovedpersoner (henholdsvis Hayy og Kamil) som var [[autodidakt]]er som levde i isolasjon på en avsidesliggende øy. Mens Hayy levde alene med dyr, strakte fortellingen om Kamil seg hinsides den øde øya og hadde elementer av tidlig [[science-fiction]] i omtale av [[abiogenese]], [[futurologi]] og dommedagsvisjoner.<ref name="Abu">Abu Shadi Al-Roubi (1982): «Ibn Al-Nafis as a philosopher», ''Symposium on Ibn al-Nafis'', Second International Conference on Islamic Medicine: Islamic Medical Organization, Kuwait (cf. [http://www.islamset.com/isc/nafis/drroubi.html Ibn al-Nafis as a Philosopher]   {{Wayback|url=http://www.islamset.com/isc/nafis/drroubi.html |date=20080206072116 }}, Encyclopedia of Islamic World).</ref> Framfor å forklare dette mytologisk, forsøkte Ibn al-Nafis å gi dem en vitenskapelig forklaring i henhold til samtidens kunnskap i [[biologi]], [[astronomi]], [[kosmologi]] og [[geologi]]. Hans hensikt var å forklare islam innenfor en fiksjonsramme.<ref name="Abu"/>

En latinsk oversettelse av Ibn Tufails verk, ''Philosophus Autodidactus'', kom i [[1671]], fulgt av en [[engelsk]] oversettelse i 1708, deretter på [[tysk]] og [[nederlandsk]]. Oversettelsen inspirerte [[Daniel Defoe]] til å skrive ''[[Robinson Crusoe]]'' (1719), om en mann som strander på en øde øy, og ofte vurdert som den første reelle engelske roman.<ref>Hassan, Nawal Muhammad (1980): ''Hayy bin Yaqzan and Robinson Crusoe: A study of an early Arabic impact on English literature'', Al-Rashid House for Publication.</ref><ref>Wainwright, Martin (22. mars 2003): [http://www.theguardian.com/books/2003/mar/22/featuresreviews.guardianreview1 «Desert island scripts»], ''The Guardian''</ref> ''Philosophus Autodidactus'' inspirerte også [[Robert Boyle]] til å skrive sin egen filosofiske roman med handling fra en øy, ''The Aspiring Naturalist''.<ref>Toomer, G. J. (1996): ''Eastern Wisedome and Learning: The Study of Arabic in Seventeenth-Century England'',  Oxford University Press, ISBN 0-19-820291-1, s. 222</ref>

=== Persisk litteratur ===
* ''Se hovedartikkel, [[Persisk litteratur]]''

[[Fil:Kelileh va Demneh.jpg|thumb|right|''Kalila og Demne'', persisk manuskript (1429), [[Herat]].]]
Persisk litteratur er blant de eldste i verden, men mye av den førislamske har gått tapt. Dets kilder har vært innenfor det historiske [[Perserriket]] som i dag omfatter [[Iran]], [[Irak]], og [[Kaukasus]], foruten også deler av [[Sentral-Asia]] hvor [[persisk språk]] har historisk sett vært nasjonalspråk. Eksempelvis er [[Rumi]] (1207 – 1273), en av Persias mest elskede poeter, født i [[Balkh]] i [[Afghanistan]], skrev på persisk, og levde i [[Konya]] i dagens [[Tyrkia]] som den gang var [[seldsjukkene]]s hovedstad. En del etniske persere skrev på gresk eller arabisk, og en del som skrev på persisk var ikke persere.
Persisk kultur frambrakte ''Rubaiyat'',<ref>''Rubáiyát'' betyr firelinjet strofe</ref> en samling dikt av den persiske matematikeren og astronomen [[Omar Khayyam]] (1048 – 1122). Via oversettelser av engelske Edward FitzGerald (1809–1883)<ref>Biegstraaten, Jos (2008): [http://www.iranicaonline.org/articles/khayyam-xi «Omar Khayyam (His impact on the literary and social scene abroad)»] i: ''Encyclopædia Iranica'', bind 15. Encyclopædia Iranica Foundation.</ref> ble Khayyam den mest kjente poeten i øst i vesten på 1800-tallet.

[[Firdausi]]s ''[[Shahnameh]]'' («Kongeboken») betraktes som Irans [[nasjonalepos]]. Det ble skrevet en gang rundt år 1000, og er en mytisk og heroisk gjenfortelling av persisk historie. Verket har vært sentralt for vitaliseringen av det persiske språket etter den islamske erobringen av Persia og den påfølgende arabiske dominansen. Et annet eldre prosafortelling, ''[[Amir Arsalan]]'', var også et populært persisk verk om landets mytiske fortid som fikk sin endelige form på [[1800-tallet]].<ref>[http://www.iranicaonline.org/articles/amir-arsalan-a-prose-romance-of-the-genre-dastanha-ye-ammiana-popular-tales «Amīr Arsalān»], ''Encyclopædia Iranica''</ref>

[[1200-tallet]] markerer høydepunktet for persisk poesi med utviklingen av ''[[gasel]]'' (verselinjer som begynner med et rimpar, dernest følger samme rim i hver annen linje, slik at det bare blir ett rim gjennom hele diktet) som en betydelig lyrisk form, foruten også framgangen for mystisk og [[Sufisme|sufisk]] poesi. Denne stilen er ofte kalt for ''araqi'', «irakistilen» (de vestlige provinsene av Iran var kjent som persiske Irak, ''Araq-e-Ajam'') og karakteriseres av sine emosjonelle lyriske kvaliteter og samtidig enkle språkføring. Blant de mest respekterte poetene var [[Khaqani Shirvani]], [[Anvari]], og [[Nizami Ganjavi|Nizami]] (alle på 1100-tallet).

=== Osmansk litteratur ===
De to hovedstrømmene innenfor litteraturen i [[Det osmanske rike]] var [[prosa]] og [[poesi]]. Av de to var poesiformen ''divan'' den mest dominerende. Divan var en samling dikt av en forfatter, ofte i tilknytning til hoffene ved de ulike sultanater og hadde til hensikt å inspirere. Poesien var meget rituell og symbolsk, og påvirket av persisk poesi. Fram til 1800-tallet eksisterte det ikke i osmansk prosa noen former for fiksjon, det vil si ingen motpart til den europeiske romanse, novelle eller roman, skjønt tyrkisk folkeminnefortellinger og divanpoesi kunne være narrative. En årsak var at osmanske prosa var forventet å være underlagt reglene av ''seci'' (سجع), det vil si en prosa på rim, som var arvet fra arabiske [[Saj']].<ref>Gibb, E.J.W. (2012): ''Ottoman Literature: The Poets and Poetry of Turkey''. Opprinnelig utgitt i 1900-1909, opptrykk ved Forgotten Books.</ref>

=== Jødisk litteratur ===
Middelalderens [[Jødedom|jødiske]] fiksjonslitteratur trakk ofte veksler på oldtidens jødiske legender, og ble skrevet på et mangfold av språk, inkludert [[hebraisk]] og [[judæo-arabisk]]. [[Pijjut]], liturgisk jødisk poesi, vanligvis for den hensikt å bli sunget eller messet under gudstjenestene, blomstret i Midtøsten mellom 600- og 800-tallet hos poeter som Yose ben Yose, [[Yannai]],<ref>[http://www.jewishencyclopedia.com/view.jsp?artid=15&letter=Y «Yannai»], ''Jewish Encyclopedia''</ref> og [[Eleazar ben Killir]].<ref>[http://www.jewishvirtuallibrary.org/jsource/judaica/ejud_0002_0013_0_12632.html «Jewish Literature»], ''Jewish Virual Library''</ref> Slik poesi hadde blitt skrevet siden [[Tempelet i Jerusalem|tempeltiden]]. Senere jødiske poeter i Spania, Provence i Frankrike, og Italia skrev både religiøse og sekulære dikt på hebraisk; særskilt framragende poeter var de spansk-jødiske dikterne [[Solomon ibn Gabirol]] (ca. 1021 – 1058) og [[Yehuda Halevi]] (ca. 1075 – 1141). I tillegg til poesi og fiksjonslitteratur, omfattet middelalderens jødiske litteratur også filosofisk litteratur, [[Jødisk mystisisme|mysterielitteratur]], etisk (musar) litteratur, juridisk litteratur ([[Halakhá]]), og kommentarer på den hebraiske Bibelen.

=== India ===
* ''Se hovedartikkel, [[Litteratur på sanskrit]]''
[[Fil:Tale of the Cunning Siddhikari.jpg|thumb|Den lure Siddhikari fra ''[[Kathasaritsagara]]'', illustrasjon fra ca. 1590.]]
Tidlig middelalderlitteratur i India ([[Guptariket]]) hadde en oppblomstring i sanskritdrama, sanskritpoesi og sammensetninger av ''[[Puranaene]]''. Sanskrit fikk en nedgang tidlig på 1000-tallet, senere verker som ''[[Kathasaritsagara]]'' («havet med elver av fortellinger») fra samme periode, ble oversatt til [[Middelindoariske språk|mellomindisk]] folkespråk som gammelbengalsk og gammelhindisk. ''Kathasaritsagara'' var en samling av indiske legender og eventyr som ble gjenfortalt av den ellers ukjente forfatteren Somadeva. Verket var opprinnelig skrevet for å underholde dronning Suryamati i [[Kashmir]] i nordlige India.<ref>Tawney, C. H. (1880): ''The Kathá sarit ságara; or, Ocean of the streams of story'': [http://www.archive.org/details/kathsaritsga01somauoft Bind I] og [http://www.archive.org/details/kathsaritsga02somauoft bind II] hos Internett Arkiv</ref>

=== Kina ===
* ''Se hovedartikkel, [[Kinesisk litteratur]]''

[[Fil:LiBai.jpg|thumb|left|150px|[[Li Po]] synger et dikt, tegning 1200-tallet]]
Lyrisk poesi var langt mer avansert i Kina enn i Europa før år 1000. Mangfoldig nye poesiformer ble utviklet under [[Han-dynastiet|Han-]], [[Tang-dynastiet|Tang-]] og [[Song-dynastiet|Song-dynastiene]]. Kanskje de største poetene i denne tiden var [[Li Bai]] (701 – 762) og [[Du Fu]] (712 – 770). Begge er representert i den viktige 1700-talls-antologien ''[[Tre hundre Tang-dikt]]''.

[[Trykkeri]]kunsten begynte i Tang-dynastiets Kina. En kopi av ''[[Diamantsutraen]]'', en nøkkeltekst innen buddhismen, ble funnet beseglet i en [[grotte]] i Kina tidlig på 1900-tallet, og er den eldste kjente trykte bok med trykkeridato fra [[868]]. Metoden som ble benyttet var [[blokktrykk]].

Forskeren, statsmannen og generalen [[Shen Kuo]] (1031 – 1095) forfattet ''[[Mengxi Bitan]]'' («Penseldiskusjoner fra en liten drømmestrøm») i [[1088]], en stor bok om vitenskapelig litteratur som omfattet den eldste beskrivelsen av magnetisk [[kompass]]. Boken tok for seg et stort antall emner innen [[geologi]], [[astronomi]], [[trykkekunst]]en med løse typer, tro, [[filosofi]], [[botanikk]], [[zoologi]], naturfenomener (som [[lyn]]et), våpen, klesplagg, og meget annet. I løpet av Sung-dynastiet ble det enorme historiske verket ''[[Zizhi Tongjian]]'' («Sammenfattet tidsspeil til hjelp i regjeringen») satt sammen i 1084. Det besto av 294 [[Juan (bind)|bind]] (juan) med rundt tre millioner [[kinesiske skrifttegn|kinesiske tegn]]. Hovedforfatter var [[Sima Guang]], som i stor grad innarbeidet materiale fra tidligere klassiske kinesiske historieverker.<ref name="highlights">[http://www.chinahighlights.com/travelguide/culture/history-of-chinese-literature.htm The History of Chinese Literature], China Highlights</ref>

''[[Beretningen om de tre kongedømmer]]'' er en historisk roman skrevet av [[Luo Guanzhong|Luó Guànzhōng]] på [[1300-tallet]] og betraktes som en av [[de fire klassiske romaner]] i kinesisk litteratur. Den støttet seg på historiske kilder og er en kronologisk samling av åtti oppdiktede historier fra og med [[eden i ferskenlunden]] til [[Zhuge Liang]]s død.<ref>Roberts, (1991): ''Three kingdoms. A historical novel.'' University of California Press, Berkeley.</ref>

Kineserne gjorde opprør mot [[mongolene]], og [[Ming-dynastiet]]s tid begynte rundt 1368. Grunnet de muslimske statene ble handelen mot Vesten redusert, og Kina ble mer isolert enn tidligere. Likevel er en av bøkene skrevet i isolasjonstiden kalt for ''[[Reisen mot Vest]]'', utgitt anonymt i 1590-årene, som handler om en munk som reiser til India. Romanen regnes som en av [[de fire klassiske romaner]] i kinesisk litteratur.<ref name="highlights"/><ref>Miller, Matthew (2012): [http://www.eastasiareview.org/issues/2012/articles/2012_Miller.pdf «Ming Dynasty Vernacular Fiction and Hu Shi’s Literary Revolution»] {{Wayback|url=http://www.eastasiareview.org/issues/2012/articles/2012_Miller.pdf |date=20141204130939 }} (PDF), Princeton University</ref> Romaner på morsmålet (kalt for [[Baihua|''baihuawen'']], «hverdagslig tale») var den fremste litteraturen i perioden.

=== Japan ===
* ''Se hovedartikkel, [[Japansk litteratur]]''

[[Fil:Hyakuninisshu 062.jpg|thumb|Sei Shōnagon, illustrasjon fra Edoperioden.]]
Den eldste japanske litteraturen var tungt påvirket av den kulturelle kontakten med Kina og kinesisk litteratur, ofte skrevet i [[Wenyan|klassisk kinesisk]]. Det var også innflytelse fra [[Korea]] og indisk litteratur via spredningen av [[buddhisme]] i [[Japan]]. Til sist begynte japansk litteratur å utvikle en adskilt og særegen stil da japanske forfattere begynte å skrive egne verker om Japan, skjønt den kinesiske innflytelsen var merkbar helt fram til [[Edoperioden]] som begynte i [[1603]].

Klassisk japansk litteratur refererer generelt til litteraturen som ble frambrakt i [[Heian-perioden]] mellom [[794]] og fram til [[1185]]. Det er betraktet som en fredelig og framgangsrik [[gullalder]] for kunsten og litteraturen. ''[[Fortellingen om Genji]]'', skrevet tidlig på 1000-tallet av den kvinnelige forfatteren [[Murasaki Shikibu]], har høy anseelse og er betraktet som et mesterverk innen epokens fiksjonslitteratur, og et tidlig eksempel på en [[roman]], tidvis karakterisert som verdens første roman, den første moderne roman, den første [[kjærlighetsroman]], eller den første roman som fortsatt betraktes som en [[klassiker]].<ref>Bryan, J. Ingram (1930): ''The Literature of Japan''. New York: Henry Holt and Company, s. 65.</ref>

Andre betydningsfulle verker fra perioden er [[Kokin Wakashū]] fra 800-tallet (men det siste diktet ble lagt til i 905), en tidlig antologi av dikt i wakaformen, satt sammen for keiseren. ''Makura no Sōshi'' («Puteboken») er en bok med iakttakelser og funderinger som ble registrert av Sei Shōnagon i hennes tid som hoffdame hos Teishi på 990-tallet, og helt ferdigstilt i [[1002]].<ref>Oversatt til svensk som ''Kuddboken'' av Vibeke Emond, 2012</ref> Den er i vesentlighet et lengre [[essay]] om livet generelt, inkludert elskovslivet, og fortalte adelens underholdning og tidsfordriv ved keiserens hoff. ''[[Iroha]]diktet'' ble opprinnelig tilskrevet grunnleggeren av en esoterisk sekt innen japansk buddhisme, men moderne forskning har funnet ut at det ble skrevet ved en senere til i Heianperioden.<ref>Abe, Ryuichi (1999): ''The Weaving of Mantra: Kûkai and the Construction of Esoteric Buddhist Discourse''. Columbia University Press. ISBN 0-231-11286-6. s. 392, 398</ref> Dens første nedtegnelse av dets eksistens er fra [[1079]]. Det er berømt grunnet dets perfekte [[pangram]] (som på samme tid er et [[isogram]]) og inneholder nøyaktig hvert tegn i det japanske stavelsessystemet på en gang. På grunn av dette er det også benyttet for ordningen av stavelsene, på samme vis som sekvensen A, B, C, D... som benyttes i Vesten.

Fortellingen ''[[Taketori monogatari]]'' («Fortellingen om bambuskutteren») fra 900-tallet er en av de eldste japanske [[folkeminne]]fortellinger. Den kan også bli betraktet som et tidlig eksempel på [[science-fiction]] og [[fantastisk litteratur]].<ref>''[[Fortellingen om Genji]]'' viser til den som «stamfar til alle romanser», jf. [http://www.globusz.com/ebooks/Genji/00000028.htm «Chapter 17 A Picture Contest»] {{Wayback|url=http://www.globusz.com/ebooks/Genji/00000028.htm |date=20110623031155 }}, ''The Tale of Genji''.</ref><ref>[http://www.isp.msu.edu/AsianStudies/wbwoa/eastasia/Japan/literature.html «Windows on Asia»] {{Wayback|url=http://www.isp.msu.edu/AsianStudies/wbwoa/eastasia/Japan/literature.html |date=20051203034125 }}, ''Isp.msu.edu''</ref> Hovedfiguren er den mystiske Kaguya-hime, en prinsesse fra Tsuki-no-Miyako, hovedstaden på Månen, og som er sendt til Jorden for å være trygg under himmelkrigen. Hun ble funnet og oppfostret av bambuskutter. Hun ble senere tatt med tilbake til Månen av sine virkelige foreldre.

På denne tiden støttet keiserhoffet poetene, de fleste av dem var hoffmenn og hoffdamer. Å sette sammen og redigere poesiantologier var nasjonal fritidssyssel. I refleksjon av den aristokratiske atmosfæren var poesien elegant og sofistikert, og uttrykte følelser i en [[Retorikk|retorisk]] stil.

== Renessansen ==
* ''Se hovedartikkel, [[Renessansens litteratur]]''

[[Fil:Retrato de Petrarca.jpg|thumb|upright|left|Vignett av Petrarcha.]]
[[Fil:Holbein-erasmus.jpg|thumb|[[Erasmus|Desiderius Erasmus]] i 1523, var den store humanisten som bedro i reformasjonen, men forble selv i den katolske kirke.]]
[[Renessansen]] ([[italiensk]]: ''Rinascimento'', «å bli gjenfødt»)<ref>[http://www.etymonline.com/index.php?search=renaissance&searchmode=none «Renaissance»], ''Online Etymology Dictionary''</ref> betegner en kulturell blomstringstid som på den ene siden representerte en vekst med kulturell, humanistisk, kunstnerisk og vitenskapelig framgang, og på den annen side et brudd med den foregående epoken som ble betraktet som «den mørke middelalderen». Middelalderen var epoken som lå mellom antikken og den strålende nye tid hvor man gjenoppdaget antikkens rike kultur, og selv overgikk den. I ettertid har man i større grad fokusert på at middelalderen slett ikke var mørk, og at renessansen faktisk bygde på og var en forlengelse av den umiddelbare tiden forut. Renessansen som epoke strakte seg løselig fra [[1300-tallet]] (i nordlige Italia) og fram til [[1600-tallet]]. Den begynte i Italia i senmiddelalderen og spredte seg til resten av Europa. [[Johann Gutenberg|Gutenbergs]] oppfinnelse av trykkepressen med løse typer og overgang til papir gjorde bøker tilgjengelig i en helt annen grad enn tidligere. Kulturelt sett var det en revolusjon, men nordlige Europa befant lenger i middelalderen enn sørlige Europa, og endringene i renessansen ble opplevd enhetlig over hele Europa. Det er vanlig å inndele den italienske renessanse i tre epoker; [[Renessansen|ung-]], [[Høyrenessansen|høy-]] og [[senrenessansen]], men egentlig parallell finnes ikke utenfor Italia. Strengt tatt er det senrenessansen, preget av [[reformasjonen]] og [[motreformasjonen]] som på midten av 1500-tallet nådde resten av Europa.<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie'' 1, Oslo, s. 215</ref>

Med [[renessansens litteratur]] menes den europeiske litteratur som var påvirket av de intellektuelle og kulturelle tendensene assosiert med renessansen. Den tidligste renessanselitteraturen ble frambrakt i Italia på 1300-tallet hvor de fremste forfatterne var [[Dante]], [[Francesco Petrarca|Petrarca]], [[Giovanni Boccaccio|Boccaccio]], [[Niccolò Machiavelli|Machiavelli]] og [[Ludovico Ariosto|Ariosto]]. Fra Italia spredte innflytelsen fra renessansen seg i ulik grad til andre land og fortsatte å spre seg over hele Europa på 1600-tallet. Eksempelvis er begynnelsen av [[engelsk renessanse]] og [[Skottland|skotsk]] renessanse datert til slutten av [[1400-tallet]] og fram til tidlig på [[1600-tallet]].

Renessansens litteratur er karakterisert av humanistisk filosofi, gjenoppdagelsen av den klassiske litteraturen fra antikken som ble sett på som et forbilde til etterligning og bestrebelse. Forfattere inspirert av gresk og romersk kultur viste det i deres valg av tema og de litterære formene. Verden ble sett fra et antroposentrisk perspektiv (mennesket i sentrum). Platoniske tanker ble løftet fram og gjort kristne. Søken og bestrebelse for sansenes fryd og glede, og en kritisk og rasjonell ånd fullførte det ideologiske panorama for perioden. Nye litterære sjangre som [[essay]]et ([[Michel de Montaigne|Montaigne]]) og nye poetiske former som [[sonett]]en ([[Francesco Petrarca|Petrarca]]) og [[spenserstrofe]]. Sistnevnte var [[Edmund Spenser]]s bundne verseform som første gang ble benyttet i hans episke verk The ''[[Faerie Queene]]'' (1590-96), og som antagelig hadde en italiensk inspirasjon.

=== Italia ===
[[Fil:Santi di Tito - Niccolo Machiavelli's portrait headcrop.jpg|thumb|upright|left|[[Niccolò Machiavelli]] (1469–1527), forfatteren av ''[[Fyrsten]]'' og ansett som det typiske [[Universalgeni|renessansemenneske]]. Detalj fra et portrett.]]
[[Fil:Boccaccio01.jpg|thumb|Boccaccios statue i [[Uffizi]]palasset.]]
[[Francesco Petrarca]] (1304 - 1374) ble kosmopolitisk da han måtte forlate hjembyen [[Firenze]] og ble aldri hjemmehørende i noen av de italienske bystatene. Hans store innsats var innsamling av gamle manuskripter. Hans latinske prosatekster besto av historiske sammenstilninger og moralfilosofiske essayer. Dessuten skrev han epos, poetiske epistler og uklare allegoriske hyrdedikt, alle på latin. Hans fremste diktsamling var dog på italiensk, ''Il canzoniere'' («Diktsamlingen») og som inneholdt diktet «Italia mia» hvor han ba om fred for sitt plagede fedreland. Først og fremst dyrket og populariserte han [[sonett]]en, en kunstferdig verseform med rim.<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie'' 1, Oslo, s. 220</ref>

[[Giovanni Boccaccio]] (1313-1375), samtidig, venn og bysbarn med Petrarca, er særlig kjent for ''[[Dekameronen]]'' som består av en rekke korte fortellinger knyttet sammen av en rammefortelling av sju unge damer og tre menn som flykter fra pesten som rammet Firenze i 1348. Midten i døden isolerer selskapet seg i et paradisisk herregård og underholder hverandre med fortellinger, alle med kjærligheten som tema, til dels med erotisk tilsnitt. Mange senere italienske noveller har det samme kyniske [[erotikk]]en som er blitt knyttet til Boccaccios navn, mistet sitt moralske siktepunkt uten den sammenheng de var satt i. I tillegg var hans stil skiftende, enkelheten er bare tilsynelatende, og vanskelig å fastholde, særlig for de som etterlignet ham. Etter ''Dekameronen'' ble forfatteren opptatt av humanistiske studier, blant annet bidro han med Petrarcas hjelp å få oversatt Homer til latin.<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie'' 1, Oslo, s. 222-223</ref>

[[Ludovico Ariosto]] (1474 - 1533) hadde en rik litterær aktivitet, blant annet komedier, kjærlighetslyrikk og satirer, men hans livsverk var ''[[Orlando furioso]]'' (Den rasende Roland) som kom i 1516, og utgitt i sin endelige form i 1532. Det var fortsettelsen av [[Matteo Maria Boiardo|Boiardo]]s ''[[Orlando Innamorato]]'' (''Den forelskede Orlando'', [[1495]]). Det endelige verket er delt inn i 46 sanger, som hver av dem består av et ulikt antall åttelinjers vers på i alt 38 736 linjer, noe som gjør det til det lengste diktverk i europeisk litteratur. Det var skrevet på [[Toscana|toskansk]], og verkets popularitet styrket denne italienske dialekten som litterært språk.

[[Niccolò Machiavelli]] (1469 - 1527) skrev blant annet komedier, men han huskes for sine politiske og historiske vekter, preget av glitrende prosa. Hans fremste verk, ''Il principe'' (''[[Fyrsten]]''), forble uttrykt og ukjent i hans levetid. Her forkynnet han usentimentalt en amoralsk maktfilosofi om statens uinnskrenkede makt over enkeltmennesket og fyrstens rett og plikt til å føre en politikk uten ta hensyn til de lover og regler som gjelder for vanlige borgere. Bakteppet var at om Den italienske halvøya skulle kvitte seg med de franske og spanske hærene som herjet landet, måtte de italienske bystatene forenes til felles innsats.<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie'' 1, Oslo, s. 231</ref>

=== Frankrike ===
[[Fil:RabelaisPentagruelTitlepage1571.jpg|thumb|Tittelsiden av en utgave fra 1571 med de siste tre bøkene om [[François Rabelais]]' Pantagruel: ''Le Tiers Livre des Faits & Dits Heroïques du Bon Pantagruel''.]]
Den franske renessansen begynte tradisjonelt fra den franske invasjon av Italia i [[1494]] under styret til kong [[Karl VIII av Frankrike|Karl VIII]] og fram til kong [[Henrik IV av Frankrike|Henrik IV]] døde i [[1610]]. Tiden under [[Frans I av Frankrike|Frans I]] (fra 1515 til 1547), renessansekongen framfor noen, og hans sønn [[Henrik II av Frankrike|Henrik II]] (fra 1547 til 1559) er generelt betraktet som høydepunktet i den franske renessansen. Trykkepressen ble introdusert i [[1470]] i [[Paris]]. Utviklingen av humanismen og nyplatonismen, og oppdagelsen av den kultiverte forfinelsen av italienske hoff via de franske krigene i Italia og via Henrik IIs ekteskap med [[Catherine de' Medici]], førte til en gjennomgående endring av det franske litterære landskapet og epokens mentale ''mentalité''.

I begynnelsen var den franske romanen fortsatt dominert av middelalderens [[Høvisk litteratur|ridderromaner]], men oversettelser av italienske renessanselitteratur ble en stor suksess. De mest kjente franske romaner var [[François Rabelais]]' rebelske tekster som blandet humanisme ([[Erasmus]], [[Thomas More]]) og middelalderens farser (kjemper, heroiske slag, grov humor), paret med en energisk satire som rammet religiøs hykleri og politisk urettferdighet.

Den korte fortelling preget av dialoger dominerte fransk prosa, ofte med ulike sjangernavn som ''conte'', ''nouvelle'' (som ga det norske ordet [[novelle]]), ''devis'' og andre. Tidvis var disse korte fortellingene plassert innenfor en rammefortelling hvor eksempelvis et selskap fortalte hverandre historier, noe som åpnet mange innholdsmessige emner, både forfinede som vulgære.

=== England ===
* ''Se hovedartikkel, [[Engelsk renessanseteater]]''

[[Fil:Dr-faustus-B-1616.jpg|thumb|upright|left|Tittelsiden på en senere utgave Marlowes ''[[Doktor Faustus]]'', 1616.]]
[[Fil:Shakespeare.jpg|thumb|[[William Shakespeare]], det fremste navnet i engelsk renessanse.]]
Som nordlige Europa kom renessansen senere, og først etter at [[rosekrigene]] var tilbakelagt og [[Huset Tudor|Tudordynastiet]] var etablert. Dens stil og tanker påvirket landet langsomt, og først under dronning [[Elisabeth I av England|Elisabeth]] på andre halvdel av 1500-tallet kom høydepunktet for engelsk renessanse.

England hadde en allerede sterk tradisjon med morsmålet i litteraturen, noe som gradvis økte da boktrykte bøker ble vanlig på midten av 1500-tallet. I [[elisabethansk tid]] var det en spenstig kultur innenfor både drama og poesi. Diktere som [[Edmund Spenser]] og hans poetiske hoffepos ''[[Faerie Queene]]'' hadde en sterk innflytelse på engelsk litteratur, men ble til sist overskygget av poesien til [[William Shakespeare]], [[Thomas Wyatt]] og andre. Det var typisk at verkene til disse dramatikerne og poetene sirkulerte i [[manusskript]]form for en del tid før de ble publisert. Wyatt regnes som foregangsmannen i engelsk poesi, men hans yngre venn [[Henry Howard, jarl av Surrey]] bidro til at utviklingen ved å forenkle og forbedre [[sonett]]ediktningen. En venn av Spenser var [[Philip Sidney]], en av de unge døde i engelsk kultur, og som la fram en slags poetikk av renessansens [[estetikk]] i kravet om overholdelse av de tre enheter. Han skrev også en [[hyrderoman]] med innlagte dikt.

Den fremste kulturuttrykket var [[engelsk renessanseteater]] som var mest framragende arven fra perioden. [[Drama]] ble satt opp både for hoffet og adelen i private framføringer og offentlige forestillinger for et folkelig publikum. Dette miljøet, understøttet av dronning Elisabeth som var levende teaterinteressert og tilkalte ofte skuespillere, fremmet en rekke framragende dramatikere, Marlowe, Shakespeare og [[Ben Jonson]]. Den første store dramatikeren i England var [[Christopher Marlowe]] (1564 – 1593). Hans tragedie ''[[Tamburlaine]]'' var det første stykke av Marlowe som ble satt opp på en scene i [[London]] i [[1587]], og er en milepæl i tidlig engelsk drama. Et annet stykke, ''[[Doktor Faustus]]'', den første dramatiserte utgaven av legenden om [[Faust]], oppført i [[1589]], og er det mest kontroversielle elisabethanske stykke utenfor Shakespeare. Marlowe kan betegnes både som perfeksjonist og rabulist, estetiker og retoriker, og respekterte ingen av renessansedramaets retningslinjer. Både Tamburlaine og Faustus er urolige, undrende og grensesprengende figur som overgår tragediens tradisjonelle forestillingsverden. Dessverre døde Marlowe allerede 29 år gammel i et vertshusslagsmål, og rakk aldri skrive så mange dramaer som sin langt mer berømte kollega.<ref name="Haarberg234">Haarberg, Jon et al (2007): ''Verdenslitteratur: den vestlige tradisjonen'', s. 234</ref>

[[William Shakespeare]] (1564 – 1616) står i en særklasse, både kvantitativt og kvalitativt, både som poet og dramatiker. Hans karriere strakte seg på rundt 25 år. Hans drama kan inndeles i fire undersjangre; [[komedie]]r, [[tragedie]]r, historiske krønikespill, og eventyrspill (romanser). Komediene og krønikespillene dominerte 1590-tallet, og tragediene og eventyrspillene perioden 1600-1616.<ref name="Haarberg234"/> Litteraturhistorisk fremmes gjerne hans såkalte «seks mestertragedier» som i større grad hans øvrige drama tilhører verdenslitteraturens aller fremste verk: [[Julius Cæsar (skuespill)|''Julius Cæsar'']], ''[[Antonius og Kleopatra]]'', ''[[Othello]]'', ''[[Hamlet]]'', ''[[Macbeth (skuespill)|Macbeth]]'' og ''[[Kong Lear]]''. Til tross for deres særegenheter og unike kunstneriske posisjon, står de alle i sine tilknytningspunkter til epokens øvrige europeiske tragediekunst, både i motivvalg og handlingens historisk-geografiske karakter.<ref>Haarberg, Jon et al (2007): ''Verdenslitteratur: den vestlige tradisjonen'', s. 235</ref> Shakespeare behersket komedien like dyktig som tragedien. Han skrev mange dramaer hvor handlingen foregår i Italia, de fleste av disse inspirert etter lesning av italiensk populærlitteratur. Eksempelvis er ''[[Romeo og Juliet]]'' bygd på en italiensk novelle som forfatteren hadde lest i en klossete og moraliserende engelsk oversettelse. Shakespeares behandling av det banale motivet med to unge mennesker fra to familier som er dødsfiender og som blir ofre for uheldige omstendigheter, fokusert til litterær kunst. Den nå berømte balkongscenen er diktet i enkelt og direkte språk hvor Juliet gir «uttrykk for en ren og frimodig fysisk lengsel som feier all falsk blyghet til side» og hvor Shakespeare har «sunget den ufordervede naturens høysang».<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie'' 1, Oslo, s. 274</ref>

Filosofer og intellektuelle inkluderte [[Thomas More]] og [[Francis Bacon]]. Alle tudormonarkene var godt utdannet, det samme var mange av aristokratiet, og italiensk hadde betydelig publikum. Engelsk ble benyttet til [[Book of Common Prayer|Den allmenne bønneboken]], første gang utgitt i 1549, og mot slutten av perioden ble den autoriserte utgaven av Bibelen, ''[[King James Version]]'', som fikk evigvarende innflytelse på behandlingen morsmålet som litterært språk.

=== Spania og Portugal ===
[[Fil:Don Quixote.jpg|left|thumb|upright|Statuetter av Don Quixote (venstre) og Sancho Panza.]]
[[Fil:LopedeVega.jpg|thumb|Lope de Vega, portrett.]]
Renessansen spredte seg til [[Den iberiske halvøy]]a via besittelsene ved Middelhavet til [[kongedømmet Aragón]] og den [[katalansk]]e havnebyen [[Valencia]]. Mange av de tidlige spanske renessanseforfatterne kom fra Aragón, inkludert [[Ausiàs March]] og [[Joanot Martorell]]. I [[kongedømmet Castilla]] ble den tidlige renessanse sterkt påvirket av italiensk humanisme, startende med forfattere og poeter som [[Íñigo López de Mendoza|markien av Santillana]] som innførte den nye italienske poesien til Spania. Andre forfattere som [[Jorge Manrique]], [[Fernando de Rojas]], [[Juan del Encina]], [[Juan Boscán Almogáver]] og [[Garcilaso de la Vega]], sto i nær likhet med den italienske strømningen.

[[Spania]] fikk en storhetstid med oppdagelsen av [[den nye verden]], men riket omfattet etter hvert også store deler av Europa da habsburgeren [[Karl V av Det tysk-romerske rike|Karl I]] (tysk konge som Karl V) ble konge i [[1516]]: deler av [[Tyskland]], [[Nederlandene]], [[Portugal]], det meste av [[Italia]] og deler av nordlige [[Frankrike]]. I løpet av få år ble spansk kultur og levesett dominerende i Europa. Problemer med å holde det veldige riket sammen ble uoverkommelig, og allerede under etterkommeren [[Filip II av Spania|Filip II]] begynte nedturen. Paradoksalt var det i nedgangstidene at Spania fikk sin store kulturelle blomstring, ''El siglo de oro'', [[gullalderen]], omtrentlig fra [[1550]] og fram til [[1650]]. Ikke minst fikk dramaet en stor vekst, og [[Lope de Vega]] (1562 – 1635) var den fremste dramatikeren som allerede som trettenåring fikk oppført sitt første teaterstykke.

I løpet av syttifem årene de Vega levde prøvde han seg på bortimot de fleste av samtidens litterære sjangre. Han skrev flere [[epos]] og [[roman]]er, men tyngdepunktet lå i lyrikken og dramaet. Hans samlede produksjon er enorm; rundt regnet 3000 sonetter, 400 ''comedias'' (profandramaer) og 400 ''autos'' (drama med religiøst innhold), men kvaliteten er svært ujevn.<ref>Haarberg, Jon et al (2007): ''Verdenslitteratur: den vestlige tradisjonen'', s. 232</ref> I et forsvarsskrift, ''Den nye kunsten å skrive skuespill i vår tid'' (1609) anerkjente han prinsipielt regelestetikkens riktighet, men erklærte at han måtte følge «den barbariske smaken», det vil si det udannede publikum som betalte for å se hans stykker. Det folkelige teateret ble ansett som å stå utenfor kulturen, men til tross for hans høye produksjon, var hans evne til å skrive levende og naturlig dialog framtredende, og de lyriske partiene var frambrakt med stor letthet. Blant hans verker kan ''Fuente ovejuna'' («Fårekilden»), en patriotisk legende om en bys opprør mot en [[tyrann]], og ''El acrero de Madrid'' («Jernvannet i Madrid»), en erotisk komedie, hvor intrigen hvilte på den komiske tjeneren, ''gracioso''. En annen spanske dramatiker var [[Tirso de Molina]], som forsvarte de Vega mot hans kritikere, men ble selv glemt i mesterens skygge.<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie 1'', Oslo, s. 251-252</ref>

Ruvende, særlig i ettertid, var [[Miguel de Cervantes]]' mesterverk ''[[Don Quixote]]'' som i utgangspunktet var en parodi på de populære, men enkle ridderromansene som hadde stor leserkrets. ''Don Quixote'' viser stor fortellerkraft, betydelig humor, spenstig dialog, og kraftfull stil. Av de to delene som Cervantes' skrev er kanskje den første som er mest populær hos det lesende publikum. Det inneholder de berømte episodene med angrepet på vindmøllene, angrepet på saueflokken, våkenatten ved vertshuset, og episoden med frisøren. Den andre delen viser mer konstruktiv innsikt, bedre skildring av karakter, forbedret stil og større [[Realisme (litteratur)|realisme]].

Senere spansk renessanse lente seg mot religiøse temaer og [[mystikk]] med poeter som blant annet [[Luis de León]] og [[Teresa av Ávila]], og behandlet nye temaer som utforskningen av [[den nye verden]].

[[Portugal]] fikk sin renessanse fra nabolandet, men også påvirket av innflytelsen fra rike italienske og [[Flandern|flamske]] handelsmenn. Reiselitteratur blomstret i særlig grad, og ble spredt med de nye trykkeriteknologien.<ref>Bergin, Speake, Jennifer and Thomas G. (2004): [http://books.google.com/books?id=VOb4hIp7EE8C&lpg=PP490 ''Encyclopedia of the Renaissance and the Reformation'']. Infobase Publishing. ISBN 0-8160-5451-7. s. 490</ref> Den ruvende forfatteren er [[Luís de Camões]] som satte seg som mål å gi Portugal et [[nasjonalepos]] i klassisk stil og inspirasjon. Han skrev en anselig mengde lyrikk og drama, men er mest kjent for sitt epos ''[[Os Lusíadas]]'', som betyr «Lusus’ ætlinger» eller «Lusiadere» = «Portugiserne». 10. juni, hans dødsdag, er Portugals nasjonaldag og han selv betraktes som landets nasjonalforfatter.

== Tidlig moderne tid ==
=== Barokken ===
* ''Se hovedartikkel, [[Barokken]]''
[[Fil:Frans Pourbus the Younger - Portrait of Giovanni Battista Marino.jpg|thumb|right|''Portrett av Giambattista Marino'', ca. 1621.]]
[[Fil:Alessandro Tassoni.jpg|thumb|Bokvignett av [[Alessandro Tassoni]].]]
[[Fil:A Bust of John Donne (1572-1631) with Saint Paul's.tif|thumb|Byste av John Donne.]]
[[Fil:Milton diktiert seinen Töchtern das »Paradise Lost« (Eugène Ferdinand Victor Delacroix).jpg|thumb|Den blinde John Milton dikter for sine døtre, maleri av [[Eugène Delacroix]], ca. 1826.]]
[[Barokken]] er komplekst epokebegrep. Det var opprinnelig negativt ladet som uttrykk for nyklassisistenes forakt for en kunstperioden som fikk sine impulser fra [[Michelangelo]]. Den italienske [[høyrenessansen]] avbalanserte, klassiske harmoni ble avløst usymmetri og heftige bevegelser hvor kunstidealet ikke lenger søkte sinnets likevekt, men å skape sterke emosjonelle følelser. Like treffende er ikke begrepet på litteraturen som i motsetningen til renessansen ikke hadde en felles [[poetikk]], men avhengigheten til antikken var like sterk, særlig til [[retorikk]]en, og da til overmål: barokkdikteren forsøkte å vinne leserens beundring ved å gjøre dem fortumlet og slå dem med forbløffelse. Epokens livssyn er nedfelt i uttrykket «en verden i bevegelse og forandring». Det var en vedvarende kretsing om det relative i tilværelsen og en pessimistisk understrøm. I de store romaner var det urovekkende til stede, gjerne gitt oppmerksomhet til voldsomme fenomener som [[jordskjelv]] og [[vulkan]]utbrudd og andre katastrofer.<ref>Haarberg, Jon et al (2007): ''Verdenslitteratur: den vestlige tradisjonen'', s. 251</ref>

To framtredende italienske poeter var [[Giambattista Marino]] og [[Alessandro Tassoni]]. Marino, karakterisert som «barokkpoesiens ridder», startet karrieren ved å gå inn og ut av fengselet grunnet sansen for kvinner, og var en tid i Frankrike, invitert av [[Maria de' Medici]]. Han er betraktet som grunnleggeren av [[marinisme]]n, senere kalt for ''secentismo'', preget av sin ekstravagante og overdrevne virkemidler.<ref>Chisholm, Hugh, red. (1911): [https://en.wikisource.org/wiki/1911_Encyclopædia_Britannica/Marini,_Giambattista «Marini, Giambattista»]. ''Encyclopædia Britannica'' (11. utg.). Cambridge University Press.</ref> Hans poesikonsept, som overdrev [[manierismen]]s kunstferdigheter, var basert på omfattende bruk av [[antitese]], ordspill, overdådige beskrivelser og sanselig musikalitet. Han er mest kjent for sitt lange epos ''L'Adone'' (1623), utgitt først i [[Paris]]. Hans landsmann Tassoni bekjempet spanjolene i en rekke store dikt, ''La secchia rapita'' («Bøtterovet»), i utgangspunktet en parodi på heltediktene, men bak lå stoltheten til det italienske folks motstanden mot spanske makthavere i Italia. Verket, som utkom i Paris i 1766, er formet som et komisk heltedikt i tolv sanger om en krig mellom to byer grunnet en trebøtte.<ref>Chisholm, Hugh, red. (1911): [https://en.wikisource.org/wiki/1911_Encyclopædia_Britannica/Tassoni,_Alessandro «Tassoni, Alessandro»]. ''Encyclopædia Britannica'' (11. utg.). Cambridge University Press.</ref>

En gruppe engelske barokkdiktere i denne epoken kalte seg for «de metafysiske poeter», og var en reaksjon på idealismen og den kunstferdige stiliseringen til særlig [[Edmund Spenser]]. En av dem var [[John Donne]] som var nesten utelukkende interessert i to emner, [[erotikk]] og [[religion]]. Tidvis var de to også sammenfallende, som i diktet ''«The canonization»'' hvor han analyserte sanselig kjærlighet med religiøs terminologi. Dens første linje var «For God's sake hold your tongue, and let me love,...» hvilket kan leses på flere vis, også [[blasfemi]]sk, også [[sex|seksuelt]], eller som noe helt annet.<ref>Donne, John: [http://www.poetryfoundation.org/poem/173353 «The Canonization»], ''Poetry Foundation''</ref> Å overraske og sjokkere hadde verdi for Donne, og virkemidlene var å sette sammen to tilsynelatende uforenelige [[metafor]]er for om mulig å oppnå en meningsfull sammenheng. Flertydigheten var ikke å fylle på med tåkefylte ord hos Donne og de andre metafysikerne, men et bevisst grep.<ref>[http://www.gradesaver.com/donne-poems/study-guide/summary-the-canonization John Donne: Poems Summary and Analysis]</ref>

Den store engelske epikeren var [[John Milton]] som kom fra [[Puritanisme|puritansk]] familie, og som etter omfattende universitetsutdannelse bestemte seg for å skrive et udødelig epos, men puritanernes seier over rojalistene ved bevegelsens leder [[Oliver Cromwell]] førte til at han stilte sin penn til bevegelsens rådighet i tjue år. Da kongen til sist ble henrettet var det Milton som med stor kraft forsvarte handlingen som riktig og rettferdig. Først i sine siste år, avkreftet og nær blind, vendte han tilbake til sin store oppgave, å skrive det store kristne epos, [[Det tapte paradis|''Paradise Lost'']] (''Det tapte paradis'', [[1667]]), som fikk ti sanger i blankvers, siden tolv, som i [[Vergil]]s ''[[Æneiden]]''. Det handler om kampen mellom det gode og det onde, mellom Gud og Satan, i den klassiske epikkens former, og et menneskelig og litterært dokument knapt uten sidestykke.<ref>Beyer, Edvard et al (1971): ''Verdenslitteraturhistorie'', bind IV, ''Klassisismen'', Oslo, s. 364</ref>

=== Klassisismen ===
* ''Se hovedartikkel, [[Klassisisme]]''
Renessansens optimistiske framtidstro ble paret med tvil og skepsis på [[1600-tallet]]. Den samme epokens [[klassisisme]], som var den idealiserte videreføringen av den gresk-romerske litteraturens estetiske idealer, og var samtidig en reaksjon av barokkens påståtte smakløshet. Den litterære klassisismen preget fransk åndsliv på 1600-tallets siste halvdel, og da fransk kultur ble ledende i Europa (fram til den franske revolusjon i 1789), fikk England, Tyskland og de nordiske landene sterke klassisistisk impulser mot midten av 1700-tallet og Russland noe senere.<ref>Haarberg, Jon et al (2007): ''Verdenslitteratur: den vestlige tradisjonen'', s. 250</ref> Klassisismen plasseres gjerne i [[opplysningstiden]], men strekker seg egentlig fra [[den ærerike revolusjon]] i [[1688]] til [[den franske revolusjon]] i [[1789]].

Ved hjelp av særlig [[Aristoteles]] fant de fram til regler for hvordan litteraturen skulle skrives, som med de tre enhetene i dramatisk diktning. Det skulle være enhet i tid, sted og handling. Det vil si at stykket skulle fortelle en sammenhengende, avsluttet historie. Stykket skulle ikke strekke seg over mer enn én dag, og det skulle utspille seg på ett og samme sted. [[Drama]]et hadde særlig utvikling i [[Frankrike]], der [[Ludvig XIV av Frankrike|Ludvig XIV]] var dets øverste beskytter. Med solkongens mulighet til å nedlegge veto mot ethvert upassende stykke ble det vanskelig å uttrykke politiske meninger, selv om [[Molière]] jobbet hardt med det med sine komedier, som i stykket om ''[[Tartuffe]]'' (1664) der han behandler tema som skinnhellighet og hykleri. Da var heller [[Jean Racine]] mer populær blant de kongelige, der han tok opp igjen antikke myter, som i stykket ''[[Fedra (Racine)|Fedra]]'' (1677), et stort drama om heftig antikk kvinneskjebne i fem akter på [[aleksandriner]]. Denne perioden utviklet det også nye [[prosa]]sjangere. De viktigste var [[epigram]], [[epistel]], [[essay]] og den borgerlige [[roman]].

[[Académie française]], det franske akademi, opprettet av [[kardinal Richelieu]] i [[1635]] og er [[Frankrike]]s øverste organ med hensyn til [[fransk språk|det franske språk]]. Akademiet var den franske klassisismens høyborg. Dets medlemmer betraktet seg selv som «[[purist]]er», en språklig nydannelse de ellers bekjempet,<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie'' 1, Oslo, s. 323</ref> og kjempet for at kulturen som var verdig ble belønnet og den uverdige bekjempet. [[Théophile de Viau]], fransk barokkpoet og dramatiker, var en som ikke ville la seg bøye til akademiets krav og dogmatisme. Han krevde at enhver dikter måtte ha full frihet til å følge sin egen vei, en programerklæring han la fram i diktet «Elegie pour une dame» (1620). For å bryte med den sunne fornuft og mistenkt for ''libertinisme'', ble han satt i fengsel. Etter et par år uten rettssak ble han sluppet fri, men da var hans helse brutt sammen og han døde kort tid etter.<ref>Reiss, Timothée J.: [http://baroque.revues.org/418 Poésie «libertine» et pensée cartésienne : étude de l'Élégie à une dame de Théophile de Viau], Baroque</ref>

=== Opplysningstiden ===
* ''Se hovedartikkel, [[Opplysningstiden]]''
[[Fil:Pierre Bayle by Louis Ferdinand Elle.jpg|thumb|[[Pierre Bayle]], portrett av Louis Ferdinand Elle.]]
[[Fil:William Hogarth 016.jpg|thumb|''The Beggar's Opera'' (Tiggeroperaen), scene 5, maleri av [[William Hogarth]], ca. 1728.]]
[[Fil:Robinson Crusoe and Man Friday Offterdinger.jpg|thumb|Robinson Crusoe står over Fredag et å ha frigjort ham fra kannibaler.]]
Barokken forsøkte å skape en syntese av det åndelige og det verdslige, men førte ikke fram. Isteden kom en ny åndsretning, [[opplysningstiden]], først i Frankrike hvor barokken aldri ble dominerende. Renessansens optimisme og tro på mennesket gjenoppstår, men i en annen form: troen på den menneskelige fornuft. Det var blant annet naturvitenskapen som muliggjorde den nye troen på menneskets og sivilisasjonens muligheter. Fortiden var ikke lenger forbildet, men samtiden. Umiddelbart fikk den anti-klassiske og det rasjonelle ingen varig innflytelse på litteraturen. Følelsene krevde sin plass, og møtet mellom fornuft og følelser ble av stor betydning for opplysningstidens uttrykksform. Den fornuftmessige følelsenes form endte i rokokkoen, og først mot slutten av 1700-tallet rev følelsene seg løs fra fornuften og slo ut i [[romantikken]].<ref name="Holmboe">Holmboe, Haakon et al (1965): ''Vår kulturarv'', III, København, s. 273-274</ref>

Den rasjonelle kritikks første store navn var [[Pierre Bayle]] som utga det store oppslagsverket ''Dictionnaire historique et critque'' (1697),<ref>[http://plato.stanford.edu/entries/bayle/ «Pierre Bayle»], ''Stanford Encyclopedia of Philosophy''</ref> og som siden nådde sin kulminasjon med de såkalte encyklopedistene, kretsen rundt den beleste [[Denis Diderot]] som utga den store ''[[Encyklopedi|Encyklopédie]]'' (1751-1765). Bayles ambisiøse mål var å granske religionen i lys av [[fornuft]]en. Å påvise motsigelser var hans spesialitet. Hans hensikt var dog ikke å undergrave [[kristendom]]men, men å gjøre den forenelig med fornuften, men selv moderat kritikk av religionen var farlig. For å unngå den farlige [[sensur]]en benyttet han en kryptisk omveg med underliggende ironi, og publikum likte å lese mellom linjene etter skjulte meninger. Diderot, som selv var skjønnlitterær forfatter, tok avstand fra den klassiske tragediens karakterskildring og la heller vekt på de konkrete livsforhold. Det etablerte grunnen for det senere realistiske dramaet. Tragedien var den sjangeren som hadde høyst anseelse, men selv om de nye franske tragediene bygde på [[Pierre Corneille|Corneille]] og [[Racine]] var den stivnet i sjablonger. [[Voltaire]] fornyet tragedien ved å hendte materiale fra andre tider enn hva som hadde vært vanlig, men selv med 27 tragedier var de fortsatt uten levende figurer, noe som til slutt ble et stivt drama som [[Johan Herman Wessel]] i [[1772]] gjorde en parodi på i ''Kierlighed uden Strømper''.<ref>[http://www.coli.uni-saarland.de/~stefane/prove.pdf Kierlighed uden Strømper] (PDF), en analyse</ref> Komedien sto friere, og uttrykte rokokkoens grasiøse og lekende livsglede. En av disse forfatterne var [[Pierre de Marivaux]], en annen var [[Philippe Néricault Destouches]].

I England var teaterforestillinger forbudt under Cromwells puritanske styre, men ved [[Restaurasjonen i England|restaurasjonen]] i 1660 ble teatrene åpnet igjen. Tiden krevde sentimentale lystspill som ettertiden har gitt liten estetisk verdi. Blant de bedre forfatterne var [[Richard Steele]], og [[John Gay]]s nyvinning, balladeoperaen, ved hans ene fulltreffer, [[Tiggeroperaen|The Beggar's Opera]] (''Tiggeroperaen'', 1728). Dette realistiske stykket med innlagte sang og dansenumre, ble 200 år senere i 1928 gjort til en musikal ved Bertolt Brecht og Kurt Weill som ''[[Tolvskillingsoperaen]]''.<ref>[http://www.benchtheatre.org.uk/plays80s/3popera.php The Threepenny Opera], Bench Theatre</ref>

På 1620-tallet fikk England, etter nederlandsk mønster, sine første [[avis]]er. En årsak for oppblomstringen av pressen var [[trykkefrihet]]en som ble innført på 1690-tallet. I løpet av 1700-tallet utviklet samfunnets tyngdepunkt fra [[aristokrati]]et og til [[tredjestanden]], med dette ble samfunnslivet, politikken og hele den litterære institusjonen [[Borgerskapet|borgerliggjort]]. Viktig for denne utviklingen var avisene, bokproduksjonen og bokhandlerne. Økte utsalgssteder og økte titler sammen med økte lese- og skriveferdigheter. Med økte titler og høyere opplag sank utsalgsprisen. Særlig prosafortellingen egnet seg godt for dette lesende publikumet. 1700-tallet var [[roman]]ens endelige gjennombrudd. I romanen kom den individuelle livshistorien, som utviklet seg fra den enkle jeg-fortellingen, til blant annet den livskloke vitneberetningen, den reflekterte memoarromanen, dagbok-romanen, brevromanen, og den sarte bekjennelsen, noe som pekte framover mot [[Utviklingsroman|utviklings-]] og [[dannelsesroman]]en.<ref>Haarberg, Jon et al (2007): ''Verdenslitteratur: den vestlige tradisjonen'', s. 303</ref>

[[Daniel Defoe]] var en politisk journalist som blant annet opprettet bladet ''The Review'' (1704-1713) hvor han innførte et innslag med den fiktive Scandalous Club som diskuterte aktuelle og kontroversielle saker. Komedieforfatteren Richard Steele videreførte ideen med bladet The Tatler (1709-1710). Defoe utga en fantastisk reiseroman i [[Robinson Crusoe]] (1719) som ble framstilt som en selvbiografi skrevet av hovedpersonen selv; «written by himself». Defoe hadde gjort journalistiske undersøkelser på forhånd, blant lest om [[Alexander Selkirk]]s forlis. Romanen ble en stor suksess, selv om publikum ble skuffet da den ikke var «ekte», men «diktet». Dens suksess førte til en rekke etterligninger, [[robinsonade]]r. Romanen er preget av gode episoder, men var knapp i personskildringen, lite gjennomkomponert og preget av fyllstoff. Den ble senere omarbeidet og forkortet til en kjær [[Barne- og ungdomslitteratur|barnebok]].<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie'' 2, Oslo, s. 16-17</ref> Romanen om Robinson Crusoe var også indirekte et speil av at verden var blitt større. [[Den nye verden]] med oppdagelsen og koloniseringen av [[Amerika]] var begynt, og tittelfiguren representerte den engelske sivilisasjonen i den ville verden.

At ''Robinson Crusoe'' ble en barnebok er ikke urimelig, langt merkeligere er det at [[Jonathan Swift]]s beske politiske [[allegori]] og [[fabel]] ''[[Gullivers reiser]]'' (1726) ble det. Den satiriske boken oser av vrede mot menneskenes mange dumheter på en aggressiv og hånende måte. Den består av fire reiser, et til lilleputtenes land, hvor alle er små; et annet til landet Brobdingnag, hvor alle er kjemper; en tredje til den flygende øya Laputa bebodd av filosofer og vitenskapsmenn, og til sist til et land bestående av kloke og edle hester, ''yahooer'', og hvor dumme menneskene er [[slave]]r. Lilleput er England i miniatyr, Laputa speiler samtidens og Swifts mistro mot den nye vitenskapen, og den siste delen er preget av hans mørke menneskeforakt.

----

==Romantikken== 
([[1800]]&ndash;[[1850]])
:''Se også [[Romantikken]]''

Romantikken er betegnelsen på en tankestrømning som dominerte europeisk kunst og intellektuell kultur fra slutten av 1700-tallet og gjennom første halvdel av 1800-tallet.

Dette religiøse, naturelskende aspektet stod i tydelig konflikt med utviklingen i samtiden og det romantikerne så som den industrielle revolusjonens skitne og menneskefordervende byer. Romantikken var derfor langt på vei å regne som samtids- og samfunnskritisk. I de tilfeller den likevel fremhevet samfunnsstrukturer, var det alltid sivilisasjoner i tidligere tider. Middelalderen ble gjerne fremhevet som et høydepunkt i menneskenes historie. Denne holdningen kan sammenfattes som gullalderdrømmen i romantisk tenkning. Tanken om gullalderen skrev seg fra Hesiod og Vergil, og er til stede i gresk mytologi. Her var mennesket på sitt mest lykkelige i en forgangen urtid. Tankegangen er nært beslektet med Rousseaus naturtilstandstanke.

I Norge er det ikke vanlig å snakke om romantikk i tiden fram mot 1830. Samtidens diktere kalles gjerne før-romantikere, og retningen slo rot ganske sent. Den patriotiske tiden, som bar stemningsbølgen frem til 1814, kalles gjerne patriotismen og knyttes til det norske selskab i 1770-årene. I samtiden så mange av de unge dikterne i Norge skjevt til romantikken som retning, og fraba seg tittelen "romantiker". Både Wergeland og Welhaven omtalte romantikken i nedsettende vendinger, og Wergelands holdning var at romantikken var bakstreversk. Han var selv oppdratt i opplysningstidens ånd og etter Rousseaus prinsipper. Likefullt hører Wergelands diktning til Norges mest romantiske.

I Norge slo Romantikken rot femten til tyve år etter at den hadde mistet mye av sin posisjon på kontinentet. Nasjonalromantikken vokste frem i Norge i årene etter 1840, og hang sammen med den økende innsamlingen av folklore fra norsk folkeliv.

===Nasjonalromantikken=== 
([[1800]]&ndash;[[1850]])
:''Se også [[Nasjonalromantikken]]''

Nasjonalromantikken var en kulturhistorisk epoke som hadde sitt opphav i strømninger i den tyske kulturkrets for 200 år siden. Bakgrunnen for den nasjonalromantiske bevegelsen er å finne i verkene til presten og filosofen [[Johann Gottfried Herder]].

I Norge knyttes nasjonalromantikken først og fremst til [[det nasjonale gjennombrudd]] som fant sted omkring 1840. Norge hadde fått sin frihet – nå måtte man finne fram til et norsk kulturuttrykk. [[Andreas Faye]] hadde alt gitt ut en samling sagn i [[1833]], men [[Henrik Wergeland]] erklærte at dette ikke var på langt nær nok.

I romantikken var det følelser som stod i fokus. I nasjonalromantikken ble, som navnet sier, ''nasjonalfølelsen'' den viktigste.

===Nyromantikken===
([[1890]]&ndash;[[1900]])
:''Se også [[Nyromantikken]]''

Nyromantikken regnes som et rent 1890-tallsfenomen, som kom til Norge med [[Knut Hamsun]].

==Realismen==
:''Se også [[Realisme (litteratur)]]''

Realismen er en retning innen litteraturhistorien, som blomstret opp etter [[poetisk realisme]] rundt 1875, og varte utover mot 1890-tallet. Den fremstod som en reaksjon på romantikken. Videreutviklingen av realismen finner man i [[naturalismen]] (1885–1890).

Viktige forfattere og diktere i realismen var blant annet [[Bjørnstjerne Bjørnson]], [[Henrik Ibsen]], [[Aleksander Kielland]], [[Jonas Lie]], [[Tolstoj]] og [[Dostojevskij]].

===Poetisk realisme===
:''Se også [[poetisk realisme]]''

Overgang fra det romantiske bilde som ble idyllisert i romantikken, til et litt mer nyansert bilde i realismen.

En litterær retning som regnes som overgangsperiode mellom romantikk og realisme. Romantikkens høytflyvende idealer ble tonet ned og hverdagsliggjorte, og på en måte bragt inn bak borgerskapets fire vegger. Den poetiske realismen kan kalles for en "temmet" og litt mindre farlig romantikk.

Retningen fikk stor tilslutning i Danmark i årene etter 1825, og ble systematisert av teatermannen og litteraturkritikeren [[Johan Ludvig Heiberg]]. Han skulle blant annet få stor innflytelse på [[H. C. Andersen]] og [[Johan Sebastian Welhaven]]. Litteraturen i perioden har både romantiske og realistiske trekk.

===Nyrealismen=== 
([[1900]]&ndash;[[1940]])
:''Se også [[Nyrealismen]]''

Nyrealismen er navnet på retningen som dominerte norsk litteratur i perioden [[1900]]&ndash;[[1940]].

Mellom [[1905]] og [[1910]] ble en hel generasjon av diktere borte. [[Amalie Skram]] døde i 1905, året etter stod [[Henrik Ibsen]] og [[Alexander Kielland]] for tur, i 1908 fulgte [[Jonas Lie (1833)|Jonas Lie]] og den siste av «de fire store» som døde var [[Bjørnstjerne Bjørnson]], som døde i 1910. Etter Bjørnsons død ble [[Knut Hamsun]] en sosial og folkelig dikter og begynte å se litt bedre på de konfliktene som oppstod i sammenstøtet mellom gammelt og nytt, mellom [[nyromantikk]] og nyrealisme. Ved siden av Hamsun er en ny generasjon klar til å ta over. Rundt 1905 debuterte en rekke forfattere som gikk i samme retning. De søkte etter individets røtter i samfunnet og historien. Samfunnet endres igjen og forfattere leter etter positive svar på de krisene som endringene førte med seg. De er opptatt av etiske spørsmål og forsøker å etablere et nytt og meningsfullt samfunn etter nyromantikkens fall i 1890 – årene. Litteraturen på denne tiden (1900 – 1940) blir derfor kalt for nyrealisme eller ''etisk realisme''.

===Naturalismen===
:''Se også [[Naturalismen]]''

Naturalismen er en retning innen [[Realisme (litteratur)|realismen]]. Realismen kom som en reaksjon på den foregående epoken [[romantikken]], og finner sted rundt 1885-1890. [[Georg Brandes]] forbindes med denne perioden grunnet hans tanker om at problemer i samfunnet skulle settes under debatt.

Naturalistiske diktere var opptatt av å framstille skyggesidene i samfunnet. Hovedforskjellen på realistene og naturalistene er deres skjebnesyn. Der realistene mente at mennesket selv var ansvarlig for sine handlinger og slik kunne forandre sin skjebne, fulgte naturalistene [[Charles Darwin]]s tanker om at mennesket er preget av sin arv og sitt miljø.

==Modernisme==
:''Se også [[Modernisme]]''

Med modernisme sikter man vanligvis til den strømningen i vestlig kultur som forkastet tidligere tradisjoner og vektla kunstens og kunstnernes autonomi og egenverdi. Modernismen begynte å ta form sent på 1800-tallet, og ofte får f.eks. [[Picasso]]s maleri Pikene fra Avignon fra [[1907]] markere begynnelsen på epoken.

Modernismen kom inn i norsk litteratur med [[Knut Hamsun]] og [[Sigbjørn Obstfelder]] på [[1890-tallet]]. På [[1930-tallet]] kom det en rekke forfattere ([[Emil Boyson]], [[Gunnar Larsen]], [[Haakon Bugge Mahrt]], [[Rolf Stenersen]], [[Edith Øberg]]) som eksperimenterte med prosamodernisme, men deres bøker har ikke fått den samme oppmerksomheten som verker fra etter krigen. [[Tarjei Vesaas]] kom i [[1947]] med diktsamlingen ''Leiken og lynet'' som førte til store diskusjoner rundt form og rim for lyrikk. Dette utviklet seg utover 50-årene.

==Postmodernisme==
:''Se også [[Postmodernisme]]''

Postmodernisme er en betegnelse på en epoke fra annen halvdel av 1900-tallet til første del av 2000-tallet.

Selv om postmodernistiske innfallsvinkler på andre fagområder ofte assosieres med litteraturvitenskapen, har postmodernistiske tanker bare i liten grad fått innpass i litteraturvitenskapen selv. Begrepet er kanskje først og fremst knyttet til dekonstruksjonen, [[Paul de Man]] (1919–83) og [[Yale-skolen]]. Denne «skolen» knyttet imidlertid dekonstruksjon til et snevert, modernisisk tekstbegrep.

Et videre tekstbegrep, i tråd med det vi finner i postmodernisme på andre fagfelt, ble introdusert i litteraturvitenskapen av bibliografen D.F. McKenzie på [[1980-tallet]]. [[Gerard Genette]] valgte imidlertid å beholde det snevre tekstbegrepet, og behandle andre elementer under samlebegrepet «paratekst». [[Julia Kristevas]] begrep «intertekstualitet» er hentet fra Bakhtin, men knytter også an mot poststrukturalistisk teori.

Foruten i bibliografien, finner vi postmodernistiske impulser innenfor postkoloniale og feministiske litteraturstudier. Det samme er tilfellet med nyhistorismen og enkelte genrestudier. En markant motreaksjon mot postmodernisme i litteraturvitenskapen fulgte [[Harold Blooms]] The Western Canon (1994).

I skjønnlitteraturen hadde postmodernismen en glanstid på [[1980-tallet]], med forfattere som [[Paul Auster]] og [[Umberto Eco]]. [[Jorge Luis Borges]] skrev fortellinger med klart postmodernistisk preg allerede på [[1940-tallet]]. [[Vladimir Nabokov]] og [[Samuel Beckett]] nevnes også ofte som tidlige eksempler. [[Salman Rushdie]], [[John Fowles]], [[Thomas Pynchon]] og [[Julian Barnes]] er forfattere fra vår tid som assosieres med begrepet. Også mye av kriminallitteraturen må kunne sies å ha klare postmodernistiske trekk.

Et postmodernistisk litteratursyn er kanskje mer utbredt innenfor filmdramatikken enn innenfor litteraturen selv. Filmskapere som brødrene Joel og Ethan Coen, [[David Lynch]], [[Terry Gilliam]] og [[Jake Kasdan]] (Zero Effect, 1998) kan stå som eksempler.

I et postmodernistisk perspektiv kan også rock– og popmusikken betraktes som en litterær genre. Artister og grupper som [[Bob Dylan]], [[The Beatles]], [[Kinks]], [[David Bowie]], [[Brian Eno]], [[David Byrne]]/[[Talking Heads]], [[Prince (artist)|Prince]], [[Blur]] og [[Manu Chao]] (m.m.fl.) låner og leker med elementer fra ulike «høye» og «lave» tradisjoner – både musikalske og litterære.

==Se også==
* [[Litteratur]]
* [[Litterær teori]]

== Referanser ==
<references/>

==Litteratur==
* Beyer, Edvard et al (1971): ''Verdenslitteraturhistorie'', 12 bind, Oslo: J. W. Cappelens forlag
* Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie'', 2 bind, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, ISBN 82-05-11663-6, ISBN 
* Haarberg, Jon; Selboe, Tone og Aarset, Hans Erik (2007): ''Verdenslitteratur: den vestlige tradisjonen''. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-00696-3
* Steiner, Ann (2012): ''Litteraturen i mediesamhället'' (2. rev. opplag.). Lund: Studentlitteratur. Libris [http://libris.kb.se/bib/12457587 12457587]. ISBN 978-91-44-07797-0

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [http://www.litencyc.com/ Litteratur Enclocypedia]

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Litteraturhistorie| ]]