Redigerer Libertiner

[[Fil:LiaisonsDangereuses X.jpg|thumb|Illustrasjon fra Pierre Choderlos de Laclos' libertinske brevroman ''Dangerous Liaisons'': «O mon ami, lui dis-je… Pardonne-moi mes torts, je veux les expier à force d’amour».]]
'''Libertiner''' og '''libertinisme''' har i dag den nedsettende betydningen «nytelsessyk, utsvevende, vellysting»,<ref name="yann">Caprona, Yann de (2013): ''Norsk etymologisk ordbok'', Oslo: Kagge forlag, s. 813</ref> det vil si en person som lever fritt og uavhengig i henhold til gjeldende [[moral]], og som uhemmet omfavner personlige nytelser, især [[Sex|seksuelle]].<ref name="dansk">[http://ordnet.dk/ods/ordbog?query=libertiner «Libertiner»], ''Ordbog over det danske Sprog''</ref><ref>[http://wordnetweb.princeton.edu/perl/webwn?s=libertine «libertine»], ''Wordnetweb'' hos Princeton University</ref> Ordet er i dag betraktet som noe gammeldags på norsk, og lite egnet som positiv eller negativ beskrivelse. Det står i kontrast til tidligere tider hvor det å betegne seg som libertiner hadde en annet begrepsinnhold: en [[Radikalisme|radikal]] person som selv hadde frie [[Religion|religiøse]] tanker eller som var i opposisjon til de rådende religiøse oppfatninger, det vil si en [[fritenker]].

I den første betydningen legger libertinere vekt på fysiske og sanselige gleder, og som [[filosofi]] ble libertinisme som radikal [[ideologi]] forsvart på [[1600-tallet|1600-]], [[1700-tallet|1700-]] og [[1800-tallet]], da særlig i [[Frankrike]] og [[Storbritannia]]. De mest konsekvente blant disse var [[John Wilmot, 2. jarl av Rochester]] (1647–1680) og [[Marki de Sade]] (1740–1814). I moderne tid har libertinisme blitt assosiert med [[nihilisme]], [[sadomasochisme]] og tilhengere av [[Polyamori|fri kjærlighet]].

== Etymologi ==
Libertiner kommer fra [[latin]]ske ''libertnus'', «frigitt (slave)», avledet fra ''liber'', «fri», som også har gitt ord som «liberal» og «[[liberalisme]]».<ref name="yann"/> På [[engelsk]] er ''libertine'' dokumentert på slutten av [[1300-tallet]], men betydningen «fritenker» er først nedtegnet på [[1560-tallet]] fra [[fransk]] ''libertin'', opprinnelig den betegnelse som ble gitt av [[katolikk]]er for bestemte [[Protestantisme|protestantiske]] sekter i [[Frankrike]] og [[Nederlandene]]. Den andre betydningen, «tøylesløs, utsvevende, lastefull person» er først nedtegnet på [[1590-tallet]]. Den mørkere betydning kan muligens ha sin årsak til en misforståelse av det latinske begrepet ''libertinus'' i [[Det nye testamente]].<ref>''[[Apostlenes gjerninger]] [http://www.bibel.no/Nettbibelen?query=u46EQKsNUcEOsJE+u2jH/tzl4o9smexHbdNbP2DKf25epvPgdD0NZt5B164yGbAR 6:9]</ref><ref>[http://www.etymonline.com/index.php?allowed_in_frame=0&search=libertine&searchmode=none «libertine»], ''Online Etymology Dictionary''</ref>

== Libertinismens kulturhistorie ==

=== Calvins fordømmelse ===
[[Fil:Portrait john calvin reverse.jpg|thumb|Jean Calvin.]]
Den franske protestanten [[Jean Calvin]] (1509–1564), opphavsmann til [[kalvinisme]]n, fremmet begrepet «libertiner» for på negativt vis beskrive sin meningsmotstandere i [[sveits]]iske [[Genève]]. Denne gruppen, ledet av sveitsiske [[Ami Perrin]] (død 1561), argumenterte mot Calvins «insistering på at kirkedisiplinen burde bli ensartet påtvunget alle medlemmer av samfunnet i Genève.»<ref name=zophy>Zophy, Johnathan W. (2003): ''A Short History of Renaissance and Reformation Europe: Dances Over Fire and Water'', 3. utg., Prentice Hall, s. 226.</ref> Perrin og hans allierte ble valgt inn til bystyret i 1548 og «utvidet deres base med støtte i Genève ved å hisse opp irritasjon blant den eldre garde mot det økende antall religiøse flyktninger som rømte fra Frankrike i stadig økende antall.»<ref name=zophy/>

Den skotske presten og teologen [[Samuel Rutherford]] (død 1661) var enig i Calvins vektlegging av ensartet kirkedisiplin i Genève og ga en hard og streng behandling av «libertanisme» i sitt polemiske verk ''A Free Disputation against pretended Liberty of Conscience'' (1649) og hvor han slo fast at «libertinere gir oss troens skeptisisme og ubesluttsomhet.»<ref>Rutherford, Samuel (1649): [http://reformedlayman.com/FreeDispHtml/ConvertedDisputation.htm ''A Free Disputation against pretended Liberty of Conscience''] {{Wayback|url=http://reformedlayman.com/FreeDispHtml/ConvertedDisputation.htm |date=20150208182324 }}, digital utgivelse</ref>

=== Opplysningstidens libertinisme ===
I [[Barokken|den barokke tidsalder]] i Frankrike eksisterte det en [[filosofi]]sk og [[Intellektuelle|intellektuell]] krets av fritenkere som kollektivt var kjent som ''libertinage érudit''. Blant disse var [[Gabriel Naudé]] (1600–1653); [[Élie Diodati]] (1576–1661); og [[François de La Mothe Le Vayer]] (1588 –1672).<ref>René Pintard (2000): [http://books.google.no/books?id=IeL29wMqdbgC&pg=PA11&redir_esc=y#v=onepage&q&f=false ''Le Libertinage érudit dans la première moitié du XVIIe siècle'']. Slatkine. ISBN 978-2-05-101818-0. s. 11</ref><ref>[http://plato.stanford.edu/entries/fideism/ «Fideism»], Stanford Encyclopedia of Philosophy</ref>

På 1700-tallet hadde begrepet libertanisme ikke utelukkende den nedsettende betydningen av vellystighet og umoral som den fikk senere. I visse kretser innebar det [[Filosofi på 1700-tallet|opplysningsfilosofi]] og kampen for [[Liberalisme|liberale]] verdier. Det var dog to aspekter, seksuell frihet på den ene siden og filosofisk fritenkning på den andre siden. Etter hvert som disse begrepene gradvis mistet sin forbindelse med [[aristokrati]]ske privilegier, særlig i Frankrike etter [[den franske revolusjon]], ble det meningsbærende også for kvinner. Blant de som fremmet eller påvirket disse tankene, direkte eller indirekte var blant annet kurtisanen [[Harriette Wilson]] (1786–1845), den okkulte [[Alessandro Cagliostro]] (1743–1795), eventyrersken [[Jeanne de Saint-Rémy]] (1756 –1791), den første moderne radikale politiker [[John Wilkes]] (1725–1797), den [[kosmopolitt]]iske vellysting og forfatter [[Giacomo Casanova|Casanova]] (1725–1798), den sentimentale romanforfatteren [[Laurence Sterne]] (1713–1768) og filosofen [[Voltaire]] (1694–1778). Opplysningstidens radikalisme og krav om åndens frihet fremmet libertinske tanker som utfordret samfunnet og den gjengse moral.<ref>Cryle, Peter; O'Connell, Lisa (2004): [https://books.google.no/books?id=7baDQgAACAAJ&dq=Libertine+Enlightenment&hl=no&sa=X&ei=dL3WVPrDGsLjaoXNgOgP&redir_esc=y ''Libertine Enlightenment: Sex, Liberty and License in the Eighteenth-Century''], Palgrave Macmillan</ref>

I denne kulturelle blandingen finnes også den tidlige [[Feminisme|feministen]] [[Mary Wollstonecraft]] (1759–1797) som blant annet kan forstås som en del av den komplekse forbindelsen mellom libertinisme og feminisme.<ref>Chernock, Arianne (2009): [https://books.google.no/books?id=WOPe32ADV_AC&pg=PA194&dq=Libertine+Enlightenment&hl=no&sa=X&ei=dL3WVPrDGsLjaoXNgOgP&redir_esc=y#v=onepage&q=Libertine%20Enlightenment&f=false ''Men and the Making of Modern British Feminism''], Stanford University Press, s. 194</ref>

=== Fra Holberg til Casanova ===
[[Fil:Scene fra Jeppe paa Bjerget (Marstrand).JPG|thumb|Scene fra [[Jeppe på Bjerget]], maleri av [[Wilhelm Marstrand]].]]
Vellyst, det gode liv og adelens manglende skam og umoral ble knyttet negativt til libertinisme. Den franske diplomaten [[Charles-Maurice de Talleyrand]] (1754–1838) skrev med forakt at [[Joseph Bonaparte]] «søkte kun livets gleder og lett tilgang til libertinisme» mens han satt på tronen i [[Napoli]].<ref>Talleyrand, Charles-Maurice de (2008): «Napoleon's European Legacy, 1853» i: ''Napoleon: Symbol for an Age, A Brief History with Documents'', red. Rafe Blaufarb, New York: Bedford/St. Martin's, s. 151.</ref>

En annen litterær opplysningsfilosof var den norsk-danske [[Ludvig Holberg]] (1684–1754) som jevnlig bekjempet [[pedant]]er og pedanteri (blant annet i epistel 12), og i hans [[komedie]] ''[[Jeppe på Bjerget|Jeppe paa Bierget]]'' (1722) er det en bedrøvelig dansk bonde som blir utsatt for en grov spøk av rik adelsmann. Den dansk-norske politiker [[Andreas Frederik Krieger]] (død 1893) var rasende på den libertinske baron: «en af de rige, adelige Lediggængere, som i Mangel af ædlere Beskæftigelse, morede sig med de frækkeste og frivoleste Hokuspocus.»<ref>''Dansk Maanedsskrift'' I, 1865, s. 502</ref><ref>Rossel, Sven Hakon (1994): [https://books.google.no/books?id=cYg16N_l94YC&pg=PA205&lpg=PA205&dq=Ludvig+Holberg+%E2%80%8B%2B+libertiner&source=bl&ots=kgoPl4nrp_&sig=Aui7HOjdEjAAOM8sub1zsgUMO8E&hl=no&sa=X&ei=fWfWVOagFYLgapzogogL&ved=0CCoQ6AEwBA#v=onepage&q=Ludvig%20Holberg%20%E2%80%8B%2B%20libertiner&f=false Ludvig Holberg - a European Writer: A Study in Influence and Reception], Rodopi, s. 205</ref>

Holberg beskrev seg selv som en [[asket]] og [[hypokonder]], langt fra en libertiner, men den første som anerkjente hans betydning utenfor [[Danmark]]s grenser var ingen annen enn den libertinske filosofen og skjørtejegeren [[Giacomo Casanova]] (1725 –1798). I forordet til hans egen underjordiske utopi, ''Icosameron'' (1788) skrev han: «[[Platon]], [[Erasmus]], [[Francis Bacon|kansler Bacon]], [[Thomas More]], [[Tommaso Campanella|Campanella]] og [[Nils Klims reise til den underjordiske verden|Nils Klim]] er de som har gitt meg behovet for å skrive denne fortelling...»<ref>Kristeva, Julia (2004): [http://www.holbergprisen.no/images/materiell/2004_kristeva_english.pdf «Thinking about liberty in dark times»] (PDF), ''Holberg Prize Seminar''</ref> Casanova hadde lest Holberg ettersom hans utgivelse var på latin: [[Nils Klims reise til den underjordiske verden|''Nicolai Klimii Iter subterraneum'']] (1741), eller som den nå er kjent, ''[[Nils Klims reise til den underjordiske verden]]''. På fordekt vis i [[fabel]]ens form, for å unngå [[eneveldet]]s [[sensur]], tok han et oppgjør med [[pietisme]]n og kirkens makt over den frie tanke og [[fornuft]]. Hans tekst fremmet den radikale liberalisme, ikke sanselige libertinisme, men i [[opplysningstiden]] var de to ikke nødvendigvis innbyrdes selvmotsigende og utelukkende.<ref>Eijnatten, Joris Van (2003): [https://books.google.no/books?id=pqYTE0KSg0wC&pg=PA247&lpg=PA247&dq=Ludvig+Holberg+%E2%80%8B%2B+libertiner&source=bl&ots=VuQLkiccPH&sig=TfETtjKB2_eRNLw5zzv0z2thtg8&hl=no&sa=X&ei=fWfWVOagFYLgapzogogL&ved=0CEEQ6AEwCQ#v=onepage&q=Ludvig%20Holberg%20%E2%80%8B%2B%20libertiner&f=false ''Liberty and Concord in the United Provinces: Religious Toleration and the Public in the Eighteenth-Century Netherlands''], BRILL, s. 247-248</ref>

[[Fil:Casanova ritratto.jpg|thumb|Casanova, rundt tjue år, tegning av hans bror, ca. 1750-1755]]
Libertineren Casanova, en forfatter og eventyrer fra [[republikken Venezia]], er blitt berømt for sine ofte kompliserte affærer med tallrike kvinner i en slik grad at hans navn har blitt synonymt med en vellystig kvinnejeger. Han var også en intellektuell, assosiert med kongelige, paver og lærde som [[Voltaire]], [[Goethe]] og [[Mozart]]. Som forfatter er hans viktigste bok hans libertinske selvbiografi, ''Histoire de ma vie'' som dekket livet hans fram til 1774. Interessen for ham har hovedsakelig vært hans kvinnehistorier, men nyere forskning har fokusert på hans historiske, lærde og filosofiske tanker. En filosofisk bakgrunn for hans libertinisme kan bli funnet i [[Epikur]]os, [[Diogenes Laertios]], [[Lucretius]], [[Pierre Gassendi|Gassendi]], [[Isaac Newton|Newton]], [[Charles Batteux|Batteux]], [[Julien Offray de La Mettrie|La Mettrie]], [[Voltaire]] og i den skjulte libertinske litteraturen som knyttet [[Materialisme|materialistiske]] og [[Ateisme|ateistiske]] tendenser med umoral og [[pornografi]].<ref name="libertinism">Skrzypek, Marian: [http://www.ahf.ifispan.pl/en/55-skrzypek-libertynizm «Casanova’s philosophical libertinism»], ''Archiwum Historii Filozofii''</ref> Et karakteristisk trekk ved Casanovas libertanisme, i henhold til religion- og filosofihistorikeren [[Marian Skrzypek]], «er en villighet til å kompromisse, pragmatisme og opportunisme.»<ref name="libertinism"/> I etikken forsøkte han å forsone Gassendis 'dydig' epikurisme med [[Kyreneikere|kyreneikernes]] ekstreme [[hedonisme]] og på samme tid forsøkte han forsone sin egen libertinisme med [[deisme]], noe som «skiller hans holdninger fra den franske libertanisme som førte fra La Mettrie til [[marki de Sade]] på 1700-tallet.»<ref name="libertinism"/>

=== Farlige forbindelser ===
Av en eller eller annen årsak er libertineren som oftest en [[mann]], og sjelden en [[kvinne]], slik [[Oxford English Dictionary]] noe [[Puritanisme|puritansk]] definerte begrepet,<ref>Oppslagsord «libertine» som «a peson, usaully a man, who leads an immoral life and is interested in pleasure, especially sexual pleasure», jf. Hornby, A.S. (2000): ''Oxford Advanced Learner's Dictionary'', Oxford University Press, s. 740</ref> men moderne forskere har en revurdert historien og mener at kvinner, både historiske som litterære figurer, var deltagende i den libertinske bevegelse på lik fot med menn, eksempelvis som under [[Restaurasjonen i England|den engelske restaurasjonen]].<ref>Linker, Laura )2013): [https://books.google.no/books?id=rPTmER8n2xoC&pg=PA1&dq=Libertine&hl=no&sa=X&ei=fWzWVO2AF5bxaqavgZgG&ved=0CEQQ6AEwBQ#v=onepage&q=Libertine&f=false ''Dangerous Women, Libertine Epicures, and the Rise of Sensibility, 1670–1730''], Ashgate Publishing, Ltd., «Introduction: Lady Libertine», s. 1</ref>

I ''Les Liaisons dangereuses'' (norsk tittel, ''Farlige forbindelser''), en fransk [[brevroman]] av [[Pierre Choderlos de Laclos]] (1741–1803), første gang utgitt i fire bind i [[1782]], er det nettopp en mann og kvinne som her er hovedpersoner. Romanen forteller om to libertinere, som til sist i en moralsk slutt hvor begge får sin antatte velfortjente straff, men underveis fortelles det langvarig om deres kyniske og [[Erotikk|erotisk]] lek med sine intetanende ofre. De to er rivaler som benytter seg av sex som et våpen for ydmykelse og nedverdigelse samtidig som de har egen glede av sine amoralske beskjeftigelser. Den har blitt filmatisert flere ganger, den viktigste er ''[[Dangerous Liaisons]]'' (1988) med [[Glenn Close]], [[John Malkovich]], [[Michelle Pfeiffer]] og [[Uma Thurman]] i de fremste rollene. Filmen var basert på [[Christopher Hampton]]s dramatisering for teateret, ''Les liaisons dangereuses'' (1985). Den opprinnelige brevromanen, med dens analyse av den farlige libertinismen, var mer enn nok til at boken ble fordømt i sin samtid.<ref>Young, Wayland (1966): ''Eros Denied''. New York: Grove.</ref>

=== Martyr for synden ===
[[Fil:John Wilmot (1647–1680), 2nd Earl of Rochester, by Peter Lely.jpg|thumb|Portrett av John Wilmot]]
Den engelske libertineren [[John Wilmot, 2. jarl av Rochester|John Wilmot]], karakterisert som «en martyr for synd»,<ref>Combe, Kirk (1998): ''A Martyr for Sin: Rochester's Critique of Polity, Sexuality, and Society'', University of Delaware Press</ref> var en poet og hoffmann ved hoffet til kong [[Karl II av England]] under restaurasjonen, som var en reaksjon av den intellektuelle undertrykkelsen i [[Oliver Cromwell|Cromwells]] [[Puritanisme|puritanske tid]].<ref name="Davis">Paul Davis, red. (2013): [http://books.google.com/books?id=12nqhQYU-vwC ''Selected Poems: John Wilmot, Earl of Rochester'']. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-164580-8.</ref> Wilmot var selve legemliggjøringen av den nye tiden, like kjent for sin elegante og frekke livsstil som sin satiriske og ofte erotiske poesi, men de delene var ofte ikke lett å skille fra hverandre.<ref name="Davis"/> Til glede for alle som fordømte vellystighet og sanselig glede døde han av [[Seksuelt overførbar infeksjon|kjønnssykdom]] kun 33 år gammel. Det meste av hans poesi ble [[sensur]]ert i den strenge [[viktoriatiden]], men fikk ny interesse fra [[1920-tallet]] og framover, fremmet av blant annet av [[Graham Greene]] og [[Ezra Pound]]. Kritikeren [[Vivian de Sola Pinto]] knyttet hans libertanisme til [[Thomas Hobbes]]' [[materialisme]].<ref>[http://www.nytimes.com/books/00/02/20/specials/greene-monkey.html «A Martyr to Sin»]. ''The New York Times''.</ref> Hans dikt «A Satyr Against Reason and Mankind», skrevet en gang rundt [[1674]], stilte spørsmål ved den riktige anvendelse av [[fornuft]]en<ref>Fisher, Nicholas (April 2006): [http://res.oxfordjournals.org/content/57/229/185.full.pdf+html «The Contemporary Reception of Rochester's A Satyr against Mankind»] i: ''The Review of English Studies'' '''57''' (229), s. 185-220. doi: 10.1093/res/hgl035.</ref> og er generelt antatt å være en [[Thomas Hobbes|hobbesiansk]] kritikk av [[rasjonalisme]].<ref>Fisher, Nicholas (2006): «The Contemporary Reception of Rochester's A Satyr against Mankind» i: ''The Review of English Studies''. '''57''' (229), s. 185–220. doi:[https://dx.doi.org/10.1093%2Fres%2Fhgl035 10.1093/res/hgl035].</ref> Fortelleren underordner fornuften til fordel for sansene.<ref>Jenkinson, Matthew (2010): [http://books.google.com/books?id=8-sGu6QN_CcC&pg=PA99 ''Culture and Politics at the Court of Charles II, 1660-1685'']. Boydell & Brewer. ISBN 978-1-84383-590-5. s. 101</ref> Det er basert til viss grad på [[Nicolas Boileau-Despréaux|Boileaus]] versjon av [[Juvenalis]]' åttende eller femtende satire, men støtter seg også på [[Thomas Hobbes|Hobbes]], [[Montaigne]], [[Lucretius]] og [[Epikur]]os, foruten også til den generelle libertinske tradisjon.<ref name="Jenkinson">Jenkinson, Matthew (2010): [http://books.google.com/books?id=8-sGu6QN_CcC&pg=PA99 ''Culture and Politics at the Court of Charles II: 1660-1685'']. Boydell & Brewer. ISBN 978-1-84383-590-5. s. 99</ref> Samtidig som Wilmot hyllet de sanselige gledene, kritiserte han forgjengeligheten og korrupsjonen til statstjenestemennene ved kongens hoff.<ref name="Jenkinson"/>

=== Diderot ===
[[Fil:Denis Diderot 111.PNG|thumb|Denis Diderot, portrett 1767.]]
Den britiske filmen ''[[The Libertine]]'' (2005)<ref>[http://www.imdb.com/title/tt0375920/ «The Libertine (2004)»], ''IMDb''</ref> med [[Johnny Depp]] i hovedrollen skildret [[John Wilmot, 2. jarl av Rochester|John Wilmot]] og hans libertinske omkrets. Den franske filmen ''[[Le libertin]]'' (2000)<ref>[http://www.imdb.com/title/tt0214878/ «Le libertin (2000)»], ''IMDb''</ref> med likelydende navn fortalte om den franske filosofen [[Denis Diderot]] (1713–1784), forfatter og redaktør av den første moderne [[encyklopedi]]. Foruten å være en av de fremste tenkere innenfor [[opplysningstiden]] var han også kjent for sin forkjærlighet for vakre kvinner.

Den belgiske forfatteren [[Éric-Emmanuel Schmitt]] skrev stykket ''Le Libertin'' (1997) som filmen er basert på. Stykket begynner en dag i et lysthus utenfor Paris hvor den travle filosof har søkt tilflukt for å ferdigstille sitt og sine kollegaers store verk, det store franske ''[[Encyclopédie]]''. Verket er nesten ferdig og trykkeriet venter, men det mangler en viktig artikkel, en artikkel om [[moral]]. Moral er ikke en entydig størrelse og vanskelig å gripe, viser det seg, og kvinnene i hans liv, hans hustru, datter, og portrettmaleren [[Anna Dorothea Therbusch]] (død 1782) skaper forviklinger for ham.<ref>Nabe, Louise: [http://www.teateranmeldelse.dk/groennegaards/Libertineren/Libertineren.html «Moral og dobbeltmoral i sommeraftenen»], ''Teateranmeldelse.dk''</ref><ref>Olsen, Jakob Steen (19. juli 2009): [http://www.b.dk/scene/diderot-i-lysthuset «Diderot i lysthuset»], ''Berlingske Tidende''</ref>

== Libertinsk litteratur ==
[[Fil:Montesquieu 1.png|thumb|Portrett av Charles Montesquieu, 1728]]
[[Fil:Biberstein de Sade's portrait.jpg|thumb|Marki de Sade, omgitt av sine demoner, ''L’Œuvre du marquis de Sade'', 1912]]
Den skjønnlitterære libertinske litteratur i Europa har gamle røtter som strekker seg tilbake til [[antikkens Hellas]] med den lyriske poeten [[Sapfo]] (død ca 570 f.Kr.), den athenske komediedikteren [[Aristofanes]] (450 f.Kr.–385 f.Kr.), videre til [[latinsk litteratur]] til [[Romerriket|romerne]] [[Catullus]] (84. f.Kr–ca. 54 f.Kr.) og [[Ovid]] (43 f.Kr.–17 e.Kr.), og ikke minst [[Lucius Apuleius Platonicus]] (125–180) med sin [[Pikaresk roman|pikareske]] roman ''[[Det gyldne esel]]'', og videre til italienerne [[Pietro Aretino|Aretino]] (1492–1556) og [[Giorgio Baffo|Baffo]] (1694–1768), og i Frankrike med blant annet [[François Rabelais]] (1483–1553), kanskje også engelske [[Henry Fielding]] (1707–1754), og videre til moderne tid.

Felles for disse forfattere og den libertinske litteratur er at den er både erotisk ''og'' i opposisjon mot religiøse dogmer, og således angrep den etablerte orden. Skillelinjene mellom hva som er libertinsk og hva som er pornografisk litteratur er til tider hårfine. Eksempelvis er Sapfos dikt finstemte og lyriske hyllester til kjærlighet og vennskap mens Baffos [[sonett]]er er karakterisert som uanstendige og lidderlige.<ref>Berendt, John (2006): [https://books.google.no/books?id=-qs-S7mcpAcC&pg=PT87&lpg=PT87&dq=Giorgio+Baffo+%2B+licentious&source=bl&ots=JM3MW9NrMf&sig=0KuMfvnIGdVH95JHBMdFI2TQQ3s&hl=no&sa=X&ei=b1HXVNrDJ8a6ygOX4oKACw&ved=0CB4Q6AEwAg#v=onepage&q=Giorgio%20Baffo%20%2B%20licentious&f=false ''The City of Falling Angels''], Penguin, sitat: «Buffo's poetry is usually described as 'licentious'. In fact, it's downright pornographic!»</ref><ref>[http://oxfordindex.oup.com/view/10.1093/oi/authority.20110803095440678 «Giorgio Baffo»], ''The Oxford Companion to Italian Literature''</ref> Aristofanes er den som lettest kan plasseres innenfor tradisjonen med sin grove [[satire]] som ikke la fingrene imellom. [[Den gamle komedie]], som Aristofanes virket innenfor, var en del av de vellystige [[dionysisk]]e festivaler i [[Athen]]. I hans antikrigsdrama ''[[Lysistrata]]'' (411 f.Kr.) går kvinnene til seksuell streik for å få slutt på [[Peloponneskrigen]] og tvinge mennene til forhandlingsbordet. Til ulike tider har Aristofanes framstått som et ikon for sosial, verbal og seksuell frigjøring.<ref>Steen, Gonda A.H. Van (2000): [https://books.google.no/books?id=1tPMj9LpDkgC&pg=PA122&lpg=PA122&dq=Aristophanes+%2B+libertine&source=bl&ots=OQo_5HVU1n&sig=YDycJ_TgVBW75UbzK6Croba6lNM&hl=no&sa=X&ei=3lPXVLLIHuWGywOGl4LoBg&ved=0CBMQ6AEwAA#v=onepage&q=Aristophanes%20%2B%20libertine&f=false ''Venom in Verse: Aristophanes in Modern Greece''], Princeton University Press, s. 122</ref>

Særlig på 1700-tallet utfoldet den libertinske roman seg som en egen [[sjanger]], særlig i Frankrike, inntil sjangeren effektivt ebbet ut med [[den franske revolusjon]]. Tematikken var preget av kritikk mot kirken, det etablerte samfunn og med et sterkt erotisk tilsnitt. Den franske forfatteren [[Claude Prosper Jolyot de Crébillon]] (1707–1777), noe enkelt karakterisert som «psykolog og pornograf»,<ref>Beyer, Edvard et al (1971): ''Verdenslitteraturhistorie, bind I, Opplysningstiden 1700-1750'', Oslo, s. 206</ref> men etter dagens mer nøytrale vurdering var han knapt noen av delene. I flere frimodige romaner, blant annet ''L'Écumoire'' («Skummeskjen», 1734), et pikant eventyr om fyrstelig elskov, utfordret han kirken og religionen. Denne radikalisme plasserte Crébillon på linje med andre opplysningsforfattere, og satte ham i fengsel for en tid. Til tross for to fengselsdommer bak seg og rykte for å være en utuktig forfatter, klarte han på forunderlig vis å bli kongelig sensor i [[1759]].<ref>Beyer, Edvard et al (1971): ''Verdenslitteraturhistorie, bind I, Opplysningstiden 1700-1750'', Oslo, s. 213-214</ref>

Det er mange forbindelseslinjer fra Crébillon til senere forfattere, blant annet [[Denis Diderot]]s første og anonymt utgitte roman ''Les bijoux indiscrets'' (De åpenhjertelige juveler, 1748). Det er en allegori som framstiller kong [[Ludvig XV av Frankrike|Ludvig XV]] som en sultan av Congo og som eier en magisk ring som får kvinners «juveler» (det vil si deres kjønnsorgan) til å snakke. Det eksisterte allerede en fransk tradisjon kalt ''[[fabliau]]'', som var en spøkefull og ofte grov fortelling som ble skrevet eller framført av [[trubadur]]er på [[1200-tallet]]. Det er mulig at Diderot fant en inspirasjon i den grovkornete fabliau ''Le Chevalier Qui Fist parler les Cons'', om en [[ridder]] som fikk kroppsåpninger både foran og bak til å snakke, skrevet av en viss Garin (Guérin eller Gwaryn).<ref>{{Kilde www |url=http://www.geocities.com/Paris/5339/voices.html |tittel=Le Chevalier Qui Fist Parler les Cons |besøksdato=2009-10-25 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20091023143816/http://geocities.com/Paris/5339/voices.html |arkivdato=2009-10-23 |url-status=død }}</ref><ref>[http://www.arlima.net/ad/chevalier_qui_fist_les_cons_parler.html Du chevalier qui fist les cons parler. Bibliographie]</ref>

En annen forbindelse fra Crébillon kan være den filosofiske forfatteren [[Charles Montesquieu]] (1689–1755) og hans ''Lettres persanes'' (1721) – norsk oversettelse i 1998 som ''Persiske brev''. Romanen forteller om erfaringene til to [[Persia|persiske]] adelsmenn, Usbek og Rica, som reiser gjennom Frankrike. Boken var inspirert av den franske oversettelsen av den arabisk-persiske ''[[Tusen og en natt]]'', og som frambrakteen rekke mer eller mindre pikante kunsteventyr i Europa, særlig i Frankrike. Mens de to perserne reiser sender de brev hjem om hva de opplever, og mottar brev hjemmefra hvor de ble informert om den seksuelle lengselen som vokste i [[harem]]et. Besatt av elskovsminner om sin herre går de utilfredse kvinner rastløse rundt og lengter, kun omgitt av sadistiske [[evnukk]]er som er fratatt muligheten til å forgripe seg på de yndige kvinnene. Haremsskildringene er antagelig kalkulert tettest i begynnelsen og slutten av boken, og som derfor ble en sensasjon og oversatt de fleste europeiske språk. Ludvig Holberg måtte i epistel 111 «tilstaaer, at det er et Mesterstykke: thi jeg finder fast paa hvert Blad Tanker, som ere ugemeene (= overraskende).»<ref>Holberg, Ludvig: [http://holbergsskrifter.dk/holberg-public/view?docId=epistler/EpTom2.page&toc.depth=1&brand=&chunk.id=bd2chap111 Epistola CXI ''Epistola CXI'' (Epistel 111)], Holbergsskrifter.dk</ref>

Likevel var Montesquieus hensikt ikke å skrive en lidderlig roman, men på fordekt vis beskrive og til dels kritisere Frankrike som samfunn sett gjennom de vantro øynene til to utlendinger. Han beskrev kongen som en «trollmann» med «makt over undersåttenes sinn» og en annen trollmann som kalles paven med en matematisk umulighet i beskrivelsen av [[treenigheten]], «tre er bare én».<ref>Beyer, Edvard et al (1971): ''Verdenslitteraturhistorie, bind I, Opplysningstiden 1700-1750'', Oslo, s. 231</ref>

Andre innenfor samme tradisjon, men vesensforskjellige er [[marki de Sade]]s ''L'Histoire de Juliette'', 1797-1801; [[Choderlos de Laclos]]' ''Les Liaisons dangereuses'', 1782; og [[John Wilmot, 2. jarl av Rochester|John Wilmot]]s drama ''Sodom, or the Quintessence of Debauchery'' (Sodomi, eller Kvintessensen av skjørlevnet, 1684) som øyeblikkelig ble forbudt og utgivelsen ødelagt. Skjønt det er heftet tvil om Wilmot er den faktiske forfatteren. Andre kjente og beryktede utgivelser er ''Histoire de Dom Bougre, Portier des Chartreux'' (1741)<ref>[https://fr.wikisource.org/wiki/Le_Portier_des_Chartreux Le Portier des Chartreux], WikiSource</ref> og filosofen [[Jean-Baptiste de Boyer, Markis d’Argens|marki d’Argens]]' ''Thérèse Philosophe'' (1748). Sistnevnte ble hovedsakelig betraktet som [[pornografi]]sk, et rykte som førte til stort salg på 1700-tallet, men romanen representerte også en offentlig lidderlighet, også hos en del av tankene til ''[[philosophes]]'', en gruppe franske intellektuelle fra opplysningstiden. Romanen framstiller ikke bare den seksuelle undertrykkelsen av kvinner på 1700-tallet, men også de religiøse autoriteters utnyttelse via vellystige handlinger.<ref>Darnton, Robert (1996): [https://books.google.no/books?id=Qb-FPwAACAAJ&dq=The+Forbidden+Best-sellers+of+Pre-revolutionary+France&hl=no&sa=X&ei=dXjXVMuXOKOjyAOYkoCYAw&redir_esc=y ''The Forbidden Best-sellers of Pre-revolutionary France''], W. W. Norton & Company, ISBN 0-393-31442-1</ref><ref>Stanley, Sharon A. (2012): [https://books.google.no/books?id=GsH8QoBr1FkC&pg=PA96&dq=Libertine+Enlightenment&hl=no&sa=X&ei=13XXVKrvLeqkygOEg4GIAg&ved=0CBsQ6AEwAg#v=onepage&q=Libertine%20Enlightenment&f=false ''The French Enlightenment and the Emergence of Modern Cynicism''], Cambridge University Press, s. 96</ref>

Mens de færreste litteraturforskere har ønsket å forholde seg til libertinsk litteratur, har [[Robert Darnton]], en amerikansk kulturhistoriker, spesialisert seg på 1700-tallets franske litteratur. Blant hans verker er ''The Forbidden Best-Sellers of Prerevolutionary France'' fra 1996.

== Kjente libertinere ==
En del kjente libertinere som ikke er nevnt overfor:

*[[Tallulah Bankhead]]
*[[Ivan Barkov]]
*[[Charles Baudelaire]]
*[[Lord Byron]]
*[[John Cleland]]
*[[Aleister Crowley]]
*[[Otto Gross]]
*[[Sebastian Horsley]]
*[[Lorenzo Da Ponte]]
*[[Arthur Rimbaud]]
*[[Matthew Turner]]
*[[Paul Verlaine]]

== Se også ==
* [[Hellfire Club]]
* [[Hedonisme]]
* [[The Libertines|The Libertines (band)]]

== Referanser ==
<references/>

{{Portal|Historie}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Etikk]]
[[Kategori:Pornografi]]
[[Kategori:Seksualitet]]
[[Kategori:Religionsfilosofi]]
[[Kategori:Litteraturhistorie]]