Redigerer Lev Tolstoj

{{Andrebetydninger2|forfatteren Lev Tolstoj|hans sønn|Lev Tolstoj (1869–1945)}}
{{Infoboks forfatter
| bevegelse      = [[Realisme (litteratur)|Realismen]]
| notable        = [[Sevastopolfortellingene]], [[Krig og fred]], [[Anna Karenina]] 
}} 
'''Lev Nikolajevitsj Tolstoj''' ([[russisk]]: Лев Николаевич Толстой, {{IPA2|lʲɛv nʲɪkʌˈlajɪvʲɪtɕ tʌlˈstoj}} {{Audio|Ru-Lev Nikolayevich Tolstoy.ogg|lytt}}; født {{JULGREGDATO|9|9|1828|Lenke="sann"}} i [[Tula (Russland)|Tula]], død {{JULGREGDATO|20|11|1910|Lenke="sann"}} i [[Astapovo]] i det nåværende [[Lipetsk oblast]]) var en russisk [[forfatter]] av [[roman]]er og [[essay]]er, [[dramatiker]] og [[filosof]]. Han var også [[Pasifisme|pasifist]], [[Kristendom|kristen]] [[anarkist]] og [[utdannelse]]sreformator. Han er det kanskje mest innflytelsesrike medlemmet av den [[aristokrati]]ske [[Tolstoj]]-familien. Den moderne norske transkripsjonen av navnet er Lev Tolstoj, men tradisjonelt har fornavnet vanligvis blitt skrevet Leo på norsk og andre vestlige språk mens etternavnet også har blitt skrevet Tolstoy eller Tolstoi.

Som forfatter er Tolstoj vidt anerkjent som en av verdenslitteraturens viktigste romanforfattere, men senere i livet skrev han også skuespill og essay. Han er spesielt kjent for sine mesterverker ''[[Krig og fred]]'' (1865–1869) og ''[[Anna Karenina]]'' (1875–1877). I omfang, bredde og realistisk fremstilling av det russiske liv i det 19. århundre, er de to romanene ansett som det fremste innen realistisk fiksjon.

Tolstoj er også kjent for sin kompliserte og paradoksale personlighet og sine ekstreme moralistiske og asketiske synspunkter, som han utviklet etter en moralsk krise og åndelig oppvåkning i 1870-årene, da han også ble oppfattet som moralfilosof og sosial reformator. Han betraktes også som en av portalfigurene innen [[anarkisme]]n, han ble blant annet inspirert av [[Henry David Thoreau]].

Som moralfilosof var Tolstoj kjent for sine idéer om [[Ikkevold|ikkevoldelig motstand]], og tankene verk som ''Guds rike finnes hos deg'' skulle komme til å påvirke slike sentrale skikkelser i det 20. århundre som [[Mahatma Gandhi]] og [[Martin Luther King jr.]]

== Biografi == 
=== Oppvekst og ungdomstid ===

Tolstoj ble født på familiens gods i [[Jasnaja Poljana]], som er stedet der han skrev mange av sine bøker og politiske essayer. Han var det fjerde av fem barn av grev [[Nikolaj Iljitj Tolstoj]], en veteran fra [[Napoleons felttog i Russland 1812|Napoleonskrigene]], og hans kone grevinne [[Marija Tolstaja]] ([[Volkonskaja]]). Moren døde i barselseng da Lev var 2 år, uten å etterlate seg noe bilde av seg selv, og han visste aldri hvordan hun så ut. Han hadde tre eldre brødre, [[Nikolaj Tolstoj|Nikolaj]], [[Sergej Tolstoj|Sergej]] og [[Dmitrij Tolstoj|Dmitrij]], og en yngre søster, [[Marija Tolstaja|Marija]].

Som liten gutt fortalte Nikolaj ham at han hadde skrevet hemmeligheten om hvordan en kan gjøre alle mennesker lykkelige på en grønn pinne som han hadde gjemt ved veien i Zakaz-skogen. Senere bad Lev om å få bli begravet der pinnen skulle være begravet.

Da han var ni, leide familien et hus i Moskva og flyttet dit. I rask rekkefølge døde faren og bestemoren hans. De tre minste barna flyttet tilbake til Jasnaja Poljana. Inntrykkene fra to dødsfall i så nær familie rett etter hverandre gjorde at han begynte å formulere seriøse idéer om store temaer som «døden» og «lykken». Han konkluderte med at døden kan komme når som helst og at en kan bli lykkelig ved å nyte øyeblikket. Lev hadde et dårlig selvbilde og bad daglig til Gud om at han måtte gjøre ham like flott å se på som broren Nikolaj.
[[Fil:Lev Nikolayevich Tolstoy 1848.jpg|left|thumb|upright|Lev Tolstoj fotografert som 20-åring i 1848.]] 
Han var nå foreldreløs og flyttet med sin tante til [[Kazan]], der han var i fire år uten å gjøre stort. Tanten overtalte ham til slutt til å begynne på [[University of Kazan|Universitetet i Kazan]], noe han gjorde i 1844. I 1847 dro han tilbake til Jasnaja Poljana fra universitetet, og var senere i [[St. Petersburg]] i 1849 og forelsket seg i byen. Omkring 1851 hadde han pådratt seg en stor spillegjeld og reiste til [[Kaukasus]] med sin bror og der vervet han seg til [[den keiserlige russiske hær]]en. Det var på denne tiden han begynte å skrive. 
[[Fil:Tula YasnayaPolyana asv2019-09 img11 LNTolstoy House.jpg|thumb|Tolstojs hus i Jasnaja Poljana er i dag museum.]] 
Hans forvandling fra en utsvevende og privilegert sositetsforfatter til den åndelige ikkevoldsanarkisten han ble i den senere delen av sitt liv, skyldtes delvis hans arméerfaringer og dels hans to reiser rundt om i Europa i 1857 og 1860–61. Andre som gikk samme vei var [[Aleksandr Herzen]], [[Michail Bakunin]] og [[Peter Kropotkin]]. Under et besøk i [[Paris]] i 1857 bevitnet Tolstoj en offentlig henrettelse, en traumatisk opplevelse som skulle komme til å påvirke ham gjennom hele livet. I et brev til vennen [[Vasilij Botkin]] skrev han "Sannheten er den at Staten er en konspirasjon, skapt ikke bare for å utnytte, men først og fremst korrumpere sine medborgere ... Heretter skal jeg aldri tjene noe styre noensteds.<ref>A. N. Wilson, ''Tolstoy'' (1988), p. 146 "The truth is that the State is a conspiracy designed not only to exploit, but above all to corrupt its citizens ... Henceforth, I shall never serve any government anywhere."</ref>

Reisen til Europa i årene 1860–61 formet både hans politiske og litterære forvandling. Han møtte [[Victor Hugo]], og priset hans litterære prestasjoner etter å ha lest Hugos da nyskrevne ''[[De elendige|Les Miserables]]''. Man kan i Tolstojs ''[[Krig og fred]]'' se at krigsscenene har hentet inspirasjon fra ''Les Miserables''. Tolstojs politiske syn ble påvirket av at han i mars 1861 traff den franske anarkisten [[Pierre-Joseph Proudhon]], som da levde i eksil under et falskt navn i [[Brussel]]. Tolstoj leste Proudhons ''[[La Guerre et la Paix]]'' (som betyr Krig og fred på fransk) og de diskuterte utdanning. Lev Tolstoj opplevde at Proudhon var den eneste samtidige personen som forsto betydningen av utdannelse og trykkepressen.

Tolstoj ble så inspirert av dette at han ved tilbakekomsten til [[Jasnaja Poljana]] grunnla tretten skoler for de [[Livegenskap|livegnes]] barn, basert på prinsippene Tolstoj beskrev i et essay han skrev om godsets skoler i 1862.<ref>{{Bokref|efternamn = Tolstoy |förnamn = Lev N. |medforfatter = Leo Wiener, translator and editor |titel = The School at Yasnaya Polyana – The Complete Works of Count Tolstoy: Pedagogical Articles. Linen-Measurer, Volume IV |utgivare = Dana Estes & Company |år = 1904 |sid = 227 |url = http://books.google.com/books?id=4cQnAAAAYAAJ&pg=PA227 }}</ref> Tolstojs utdanningseksperimenter ble likevel kortlivet.

[[Fil:Ge Sophia Tolstaya.jpg|thumb|upright|Tolstojs kone Sofja og deres datter Aleksandra.]] 
=== Ekteskapet ===
Den 23. september 1862 giftet den da 34-årige Lev Tolstoj seg med den 18-årige [[Sofja Andrejevna Behrs]], som var datter av en hofflege. Familie og venner kalte henne Sonja, som er et russisk kjælenavn for Sofja.<ref name="nyt">Susan Jacoby, "The Wife of the Genius" (April 19, 1981) ''[[The New York Times]]''</ref> De fikk 13 barn, hvorav fem døde som barn.<ref>Feuer,Kathryn B. ''Tolstoy and the Genesis of War and Peace'', Cornell University Press, 1996, ISBN 0801419026</ref> På bryllupsnatten ga han henne sine dagbøker der det blant annet var detaljer om hans tidligere omfattende sexliv og der stod også at en av de livegne på godset hans hadde født ham en sønn.<ref name="nyt" /> Til tross for dette virket det som om deres ekteskap var lykkelig, og Tolstoj skrev ''Krig og fred'' og ''Anna Karenina'' med Sonja som sekretær, korrekturleser og økonomiansvarlig.<ref name="nyt" /> Den siste delen av deras liv sammen har blitt beskrevet av [[A. N. Wilson]] som en av de ulykkeligste i litteraturhistorien. Tolstojs relasjon med sin kone ble stadig dårligere etter hvert som hans synspunkter ble mer radikale. Det gjorde at han ville ta avstand fra sin arv og inntjente formue, og frasi seg opphavsretten til sine tidligere verk.

=== Karriere ===
Som ung offiser kjempet Lev Tolstoj i [[Krimkrigen]] i 1853-1856. Hans dagboknotater fra kampene skulle danne grunnlaget for en novellesamling i tre deler med tittelen ''[[Sevastopolfortellingene]] (Sevastopolskiye rasskazy)''. Novellene forherliger ikke krigen, men skildrer soldatenes hverdag, redsler og harde forhold, og viser at det ikke alltid er kjærlighet til fedrelandet som ligger bak de tapre innsatsene. Novellene la grunnlaget for forfatterens raske berømmelse i hjemlandet. 
[[Fil:Ilya Efimovich Repin (1844-1930) - Portrait of Leo Tolstoy (1887).jpg|thumb|upright|left|Lev Tolstoj]]

Tolstojs mest omfattende verk, ''[[Krig og fred]]'', ble utgitt i 1869 og skildrer [[Napoleons felttog i Russland 1812|Russland under Napoleonskrigene]]. Den historiske romanen følger en mengde menneskers og slekters skjebne, og gir også et bilde av Russlands bønder. Det harde livet ved fronten settes i kontrast til selskapslivet i Sankt Petersburg.

I 1873 begynte han å skrive ''[[Anna Karenina]]'', som ble utgitt i 1877. Her skildres mørkt en kjærlighetshistorie i overklassemiljø mellom den gifte Anna Karenina og offiseren grev [[Vronskij]]. Som kontrast skildres også kjærligheten mellom paret Kitty og Levin, som lykkelig bosetter seg på landet og der arbeider og lever i kontakt med naturen. Denne boken, sammen med ''Krig og fred'', blir regnet som Tolstojs mesterverker, og ga ham et internasjonalt gjennombrudd. 
 
Til tross for at Tolstoj var adelig, huset han en sterk medfølelse med bøndene hjemme på godset i Jasnaja Poljana. Han forsøkte på mange måter å forbedre bøndenes stilling, blant annet ved å starte en skole for bøndenes barn. Han deltok også selv i det krevende arbeidet på jordene og gikk kledd som en enkel bonde.

Rundt 1880 gjennomgikk Tolstoj en slags religiøs krise eller omvendelse inspirert av [[Bergprekenen]]s budskap om kjærlighet og frihet fra jordisk gods. Han søkte kontakt med asketer og andre som forfektet en alternativ livsoppfatning, og ga seg mer og mer hen til religiøse grublerier. Han forandret sin forståelse av kristendommen ved å forkaste det meste av det overnaturlige i evangeliet og blande det moralske aspekt i kristendommen med elementer fra blant annet buddhismen. Han klarte ikke å tro på dogmene, ikke en gang på [[Oppstandelse|oppstandelsen]] – den mest sentrale læresetning i den ortodokse kirkes tro. Dette resulterte i et brudd med den russiske kirken.

Tolstoj tok så et oppgjør med mange av sine tidligere meninger og forkastet alt han hadde skrevet før 1880. De bøkene han nå skrev var mer og mer preget av hans religiøse syn, og han opptro mer og mer som en predikant. Den mest kjente fortellingen fra denne perioden, er [[Ivan Iljitsj' død]] som kom ut i 1886. Han mistet på denne tiden også interessen for sin familie, og mot slutten av 1880-årene gikk han også bort fra å skrive skjønnlitterært til å publisere innlegg i moralske og sosiale spørsmål.

Måten Tolstoj tok avstand fra det normale liv i samtiden kommer blant annet til syne på den måten han kjempet med nebb og klør for å unngå å få [[nobelprisen i litteratur]]. Tolstoj var foreslått både til denne prisen og [[Nobels fredspris]] – det siste på grunn av sitt engasjement for ikkevold. I et svarbrev til et 40–talls kunstnere som hadde kjempet for hans kandidatur, uttrykte han sin glede over at han ikke var tildelt prisen. En av hans begrunnelser var at «alle slags penger etter min overbevisning bare er et onde».

[[Fil:Tula YasnayaPolyana asv2019-09 img12 LNTolstoy grave.jpg|miniatyr|Tolstojs grav i Jasnaja Poljana.]]

=== Dødsfallet ===
I november 1910 forlot Tolstoj familien og sin velstand på [[Jasnaja Poljana]].<ref>''The last days of Tolstoy''. VG Chertkov. 1922. Heinemann</ref> Han ble syk under togreisen sørover og selskapet ble tvunget til å stoppe på jernbanestasjonen i [[Lev Tolstoj (by)|Astapovo]], der Tolstoj døde av [[lungebetennelse]]<ref>''Leo Tolstoy''. EJ Simmons – 1946 – Little, Brown and Company</ref>, 82 år gammel. Byen [[Astapovo]] byttet senere navn til Lev Tolstoj.

Tusenvis av mennesker omkranset gatene ved hans begravelsesprosesjon, til tross for at politiet hadde forsøkt å begrense mulighetene til å ta seg dit. En del av folket som befant seg i gatene kjente riktignok ikke til noe mer om Tolstoj enn at han var en eller annen "adelsmann som hadde omkommet".<ref>Tolstaya, S.A. ''The Diaries of Sophia Tolstoy'', Book Sales, 1987; Chertkov, V. "The Last Days of Leo Tolstoy," http://www.linguadex.com/tolstoy/index.html, translated by Benjamin Scher</ref> Tolstoj ble, som han selv ønsket, begravet ved «den grønne pinnen» som broren hadde fortalt ham om i barndommen.

Tolstojs etterkommere emigrerte fra Russland under revolusjonen i 1917. Grener av familien bor i [[Sverige]], [[Tyskland]], [[Storbritannia]], [[Frankrike]] og [[USA]]. Tolstojs barnebarn [[Tatiana Tolstoy-Paus|Tatjana Tolstoj-Paus]] var inngiftet i den norske familien [[Paus]]; etterkommerne bor i dag i Sverige og eier herregården [[Herresta]].

== Romaner og skjønnlitteratur ==
Tolstoj er en av gigantene innenfor russisk litteratur. Blant hans fremste verker er romaner som ''[[Krig og fred]]'' og ''[[Anna Karenina]]'' og [[novelle]]r som ''[[Hadji Murat]]'' og ''[[Ivan Iljitsj' død]]''. Hans samtid hyllet ham, blant annet anså [[Fjodor Dostojevskij]] at Tolstoj var den fremste blant de dalevende forfatterne. [[Gustave Flaubert]] utbrøt da han hadde lest en oversatt versjon av ''Krig og fred'': «Hvilken kunstner, og hvilken psykolog!» [[Anton Tsjekhov]], som ofte besøkte Tolstoj på godset hans på landet, skrev «Når litteraturen besitter en Tolstoj er det lett og behagelig å være forfatter; selv når du vet med deg selv at du selv ikke har prestert noe og fortsetter å ikke prestere noe, så er det ikke så ille som det ellers kunne ha vært ettersom Tolstoj presterer for alle. Det han gjør tjener til å rettferdiggjøre alt håp og all streven innen litteraturen.»

Også senere kritikere og forfattere har satt pris på Tolstojs verker. [[Virginia Woolf]] anså ham for å være den fremste blant forfattere. [[James Joyce]] skrev at "han er aldri trist, aldri dum, aldri kjedelig, aldri pedantisk og aldri teatralisk!". Han ble også hyllet av forfattere som [[Thomas Mann|Mann]], [[Marcel Proust|Proust]], [[William Faulkner|Faulkner]] og [[Vladimir Nabokov|Nabokov]]. Nabokov berømmet verkene ''Ivan Iljitsj' død'' og ''Anna Karenina'', men stilte spørsmål ved ''Krig og fred'' og kritiserte skarpt ''Oppstandelse'' og ''Kreutzersonaten''.

Tolstojs tidligste verk, de selvbiografiske romanene ''[[Barndommen (roman)|Barndommen]]'', ''Gutteårene'', og ''Ungdommen'', handler om en rik jordeiers sønn og hans langsomme oppdagelse av kløften mellom ham selv og [[almue]]n. Selv om han selv anså at de var sentimentale, speiler de en stor del av hans liv og hvordan det er å vokse opp.

Han tjenestegjorde som [[sekondløytnant]] i et artilleriregiment under [[Krimkrigen]], noe han skrev om i novellesamlingen ''[[Sevastopolfortellingene]]''. Hans erfaringer fra krigen var en medvirkende årsak til hans senere [[Pasifisme|pasifistiske]] livssyn og de ga det ham muligheten til realistisk å beskrive krigens grusomheter i sine senere verk.<ref>''Government is Violence: essays on anarchism and pacifism''. Leo Tolstoy – 1990 – Phoenix Press</ref> 
[[Fil:AnnaKareninaTitle.jpg|thumb|Tittelbladet på førsteutgaven av ''Anna Karenina'' fra 1878.]] 
Hans verker beskriver på en realistisk måte det russiske samfunnet han levde i.<ref>''Tolstoy: the making of a novelist. E'' Crankshaw – 1974 – Weidenfeld & Nicolson</ref> ''Kosakkene'' fra 1863 beskriver [[kosakk]]ene gjennom en fortelling om en russisk aristokrat som er forelsket i en kosakkjente. ''Anna Kareninas'' parallellhistorier beskriver dels en utro kvinne fanget av samfunnets konvensjoner og løgner og dels en filosofisk jordeier som (likt Tolstoj) arbeider side om side med bøndene på jordene og forsøker å forandre livene deras. Tolstoj skrev ikke bare ut ifra sine erfaringer, han skapte også rollefigurer som var avbildninger av ham selv, som Pierre Bezuchov og Prins Andrej i ''Krig og fred'', Levin i ''Anna Karenina'' og til en viss grad prins Nechljudov i ''Oppstandelse''.

''Krig og fred'' betraktes allment som en av de fremste romanene som noensinne er skrevet, bemerkelsesverdig for sin dramatiske bredde og enhet. Den inneholder 580 rollefigurer, hvorav mange er historiske personer, mens andre er oppdiktede. Historien forflytter seg fra familielivet til [[Napoleon I av Frankrike|Napoleons]] hovedkvarter, fra [[Aleksander I av Russland|Aleksander Is]] hoff til slagmarkene ved [[Slaget ved Austerlitz|Austerlitz]] og [[Slaget ved Borodino|Borodino]]. Tolstojs opprinnelige idé med romanen var å undersøke årsakene til [[dekabristopprøret]], som kun omtales i de siste kapitlene, der man kan utlede at Andrej Bolkonskijs son kommer til å bli en av dekabristene. I ''Krig og fred'', som Tolstoj selv ikke anså for å være en roman, framgår hans syn på historie, og da spesielt hans oppfatning om at enkeltindivider som [[Napoléon Bonaparte|Napoleon]] og [[Aleksander den store|Alexander]] var ubetydeligheter i den store sammenhengen. Tolstoj anså heller ikke at mange store samtididige skjønnlitterære verk var romaner. Han hørte til [[Realisme (litteratur)|den realistiske skolen]] der romanen utgjorde et rammeverk der man undersøkte 1800-tallets sosiale og politiske spørsmål.<ref>Tolstoy and the Development of Realism. G Lukacs. ''Marxists on Literature: An Anthology'', London: Penguin, 1977</ref> ''Krig og fred'' (som ifølge Tolstoj var et [[prosa]]-[[epos]]) kvalifiserte seg dermed ikke som roman. Tolstoj betraktet ''Anna Karenina'' som sin første egentlige roman.<ref>''Tolstoy and the Novel''. J Bayley – 1967 – Chatto & Windus</ref> 
 
Etter ''Anna Karenina'' fokuserte Tolstoj på kristne temaer og i hans senere romaner som ''Ivan Iljitjs död'' (1886) og ''Hva er det egentlig vi trenger?'' utviklet han en radikal [[Anarkisme|anarko]]-[[pasifisme|pasifistisk]] kristen filosofi, som førte til at han ble [[Ekskommunikasjon|ekskommunikert]] fra [[den russisk-ortodokse kirke]]n i 1901.<ref>''Church and State''. L Tolstoy&nbsp;— On Life and Essays on Religion, 1934</ref> Til tross for all berømmelsen han fikk for ''Anna Karenina'' og ''Krig og fred'' mente han selv senere i livet at disse bøkene var lite realistiske.<ref>''Women in Tolstoy: the ideal and the erotic'' R.C. Benson – 1973 – University of Illinois Press</ref>
 
=== Tolstoj om Shakespeare ===
Tolstoj anså [[William Shakespeare]] som en dårlig dramatiker og ingen sann kunstner. Tolstoj beskrev sin oppfatning i et kritisk essay om Shakespeare i 1903. Han ble overrasket da han leste Shakespeare for første gang ettersom han hadde ventet seg en mektig estetisk opplevelse, men etter å ha lest ''[[Kong Lear]]'', ''[[Romeo og Julie]]'', ''[[Hamlet]]'' og ''[[Macbeth (skuespill)|Macbeth]]'', kjente han avsmak, ulyst og forvirring. Da han var 75 leste han alle Shakespeares verk om igjen for å se om han fortsatt følte det samme, noe han gjorde. Han følte ikke lengre forvirring, men anså at det var stor ondskap og usannhet som hadde gjort at Shakespeare hadde fått sin opphøyde genistatus. Tolstoj var klar over at hans slutninger ikke sammenfalt med den allmenne oppfatningen og gjorde en detaljert analyse av ''[[Kong Lear]]'', noe som fikk [[George Orwell]] til å skrive ''[[Lear, Tolstoy and the Fool]]''.

== Religiøse og politiske overbevisninger ==
[[Fil:Tolstoy by Repin 1901.jpg|thumb|upright|left|Tolstoy kledd i bondeklær malt av [[Ilja Repin]] (1901).]] 
Etter å ha lest [[Arthur Schopenhauer|Schopenhauers]] ''Verden som vilje og forestilling'', konverterte Tolstoj gradvis til den asketiske moral at arbeidet er den riktige åndelige vei for de øvre klasser: "Vet du hva denne sommeren har betydd for meg? Konstante ekstase over Schopenhauer og en hel rekke åndelige herligheter som jeg aldri har opplevd før .... ingen elev har noensinne studert så mye på hans kurs, og lært så mye, så jeg har denne sommeren."<ref>Tolstojs Brev til A.A. Fet 30. august 1869</ref>
I kapittel VI av ''En bekjennelse'' siterte Tolstoj siste avsnitt av Schopenhauers verk. Det forklarte hvordan intetheten som følger fra fullstendig selvfornektelse bare er en relativ ubetydelighet, og ikke er noe som skal fryktes. Han ble slått av beskrivelsen av den kristne, [[Buddhisme|buddhistiske]] og [[Hinduisme|hinduistiske]] asketiske forsakelse som veien til hellighet.

Tolstojs kristne tro var sentrert rundt [[Bergprekenen]], spesielt oppfordringen om å vende det andre kinnet til, som han så på som en begrunnelse for pasifisme og [[ikkevold]]. Ulike versjoner av "Tolstojs Bibel" har blitt publisert, og her vistes det hvilke passasjer Tolstoj støttet seg mest til, spesielt Jesu egne ord.<ref>Orwin, Donna T. ''The Cambridge Companion to Tolstoy''. Cambridge University Press, 2002</ref> Tolstoj mente at det å være en kristen krevde at han måtte være en pasifist. Konsekvensene av denne pasifismen, og den tilsynelatende uunngåelige krigføring til regjeringer, gjorde ham til en filosofisk anarkist.

Tolstoj mente at en sann kristen kan finne varig lykke ved å streve for indre perfeksjon gjennom å følge budet om å elske sin neste og Gud heller enn å se utover til Kirken eller staten for veiledning. Hans tro på ikkevold i møte med en konflikt er en annen klar egenskap av hans filosofi basert på Kristus lære. Ved direkte å påvirke [[Mahatma Gandhi]] med denne ideen gjennom sitt arbeid ''Guds rike finnes hos deg'' har Tolstoj hatt en enorm innflytelse på den ikkevoldelige motstandsbevegelsen til denne dag. Han mente at aristokratiet var en byrde for de fattige, og at den eneste løsningen for hvordan vi lever sammen er gjennom kristen anarkisme. Han motsatte seg også privat eiendom <ref>I Cannot Be Silent. Leo Tolstoy. ''Recollections and Essays'', 1937.</ref> og ekteskapet som institusjon og verdsatte idealer som kyskhet og seksuell avholdenhet (omtalt i ''Fader Sergius'' og hans forord til ''Kreutzersonaten''), idealer som også ble verdsatt av unge Gandhi. Tolstojs senere arbeid viser en lidenskap og entusiasme som var hentet fra dypet av hans strenge moralske holdninger.<ref>{{Cite web|author=Sommers, Aaron (2009)|url=http://coastlinejournal.com/2009/09/08/why-leo-tolstoy-wouldn%E2%80%99t-super-size-it/|title=Why Leo Tolstoy Wouldn't Supersize It'&#39;|publisher=Coastlinejournal.com|date=2009-09-08|accessdate=2010-05-16|archiveurl=https://web.archive.org/web/20171123060912/http://coastlinejournal.com/2009/09/08/why-leo-tolstoy-wouldn%E2%80%99t-super-size-it/|url-status=dead}} {{Kilde www |url=http://coastlinejournal.com/2009/09/08/why-leo-tolstoy-wouldn%E2%80%99t-super-size-it/ |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2013-01-14 |arkiv-dato=2017-11-23 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20171123060912/http://coastlinejournal.com/2009/09/08/why-leo-tolstoy-wouldn%E2%80%99t-super-size-it/ |url-status=yes }}</ref> Sekvensen med fristelsen til Sergius i ''Fader Sergius'', for eksempel, er blant hans senere triumfer. [[Maksim Gorkij|Gorkij]] forteller hvordan Tolstoj en gang leste dette avsnittet for ham og [[Anton Tsjekhov|Tsjekhov]] og at Tolstoj ble rørt til tårer da han hadde lest ferdig.

Tolstoj hadde en sterk innflytelse på utviklingen av de kristenanarkistiske idéene.<ref>{{Cite web|url=http://archive.org/details/TheContemporaryRelevanceOfLeoTolstoy |title=The Contemporary Relevance of Leo Tolstoy's Late Political Thought |last=Christoyannopoulos |first=Alexandre |authorlink=Alexandre Christoyannopoulos |year=2009|quote=Tolstoy articulated his Christian anarchist political thought between 1880 and 1910, yet its continuing relevance should have become fairly self-evident already.}}</ref> [[Tolstojene]] var en liten kristen anarkistgruppe dannet av Tolstojs følgesvenn, [[Vladimir Chertkov]] (1854–1936), for å spre Tolstojs religiøse lære.

[[Fil:Tolstoy organising famine relief in Samara, 1891.jpg|thumb|Tolstoy organiserer hjelp for dem som var rammet av hungersnød i Samara i 1891]]
Under [[bokseropprøret]] i Kina hyllet Tolstoj [[bokserne]]. Han var strengt kritisk til overgrepene begått av russerne, tyskerne og andre vestlige tropper. Han anklaget dem for å drive slakting da han hørte om plyndringer, voldtekter og drap, i det han så som kristen brutalitet. Tolstoj utpekte også de to monarkene [[Nikolaj II av Russland]] og [[Wilhelm II av Tyskland]] som ansvarlige for overgrepene.<ref>{{Cite book|url=http://books.google.com/?id=k1_iAAAAMAAJ&q=he+praised+the+Chinese+for+their+heroic+patience.+When+he+learned+about+the+%22orgy+of+murder,+raping,+and+looting%22+committed+by+the+Western+powers+in+quelling+the+Boxer+rebellion,+he+raged+against+the+brutality+of+the+Christians&dq=he+praised+the+Chinese+for+their+heroic+patience.+When+he+learned+about+the+%22orgy+of+murder,+raping,+and+looting%22+committed+by+the+Western+powers+in+quelling+the+Boxer+rebellion,+he+raged+against+the+brutality+of+the+Christians|title=The Russian review, Volume 19|author=William Henry Chamberlin, Hoover Institution on War, Revolution, and Peace, Ohio State University|editor=Michael Karpovich, Dimitri Sergius Von Mohrenschildt|year=1960|publisher=Blackwell|location=|page=115|isbn=|pages=|accessdate=31. oktober 2010}}(Original from the University of Michigan)</ref><ref>{{Cite book|url=http://books.google.com/?id=MFtDxmZVB7gC&pg=PA3&dq=tolstoy+boxer+rebellion#v=onepage&q=tolstoy%20boxer%20rebellion&f=false|title=An age of progress?: clashing twentieth-century global forces|author=Walter G. Moss|year=2008|publisher=Anthem Press|location=|page=3|isbn=1-84331-301-4|pages=|accessdate=31. oktober 2010}}</ref> Blant litteraturen man vet Tolstoy leste, er verkene til den kinesiske tenkeren og filosofen [[Confucius]].<ref>{{Cite book|url=http://books.google.com/?id=nU2lErM3VgwC&pg=PA37&dq=tolstoy+boxer+rebellion#v=onepage&q&f=false|title=The Cambridge companion to Tolstoy|author=Donna Tussing Orwin|year=2002|publisher=Cambridge University Press|location=|page=37|isbn=0-521-52000-2|pages=|accessdate=31. oktober 2010}}</ref><ref>{{Cite book|url=http://books.google.com/?id=UipgAAAAMAAJ&dq=tolstoy+boxer+rebellion&q=tolstoy+boxer+rebellion+confucianism|title=Tolstoy and China|author=Derk Bodde|year=1950|publisher=Princeton University Press|location=|page=25|isbn=|pages=|accessdate=31. oktober 2010}}(Original from the University of Michigan)</ref>

[[Fil:Leo Tolstoy-1908.webm|thumb|right|200px|Filmopptak av Tolstojs 80-årsdag på Jasnaja Poljana. Opptakene viser kona Sofja (som plukker blomster i hagen), datteren Aleksandra (som sitter i vognen i den hvite blusen), hans assistent og fortrolige, V. Chertkov (skallet mann med skjegg og bart) og studenter.]]

I hundrevis av essays over de siste tyve årene av sitt liv gjentok Tolstoj den anarkistiske kritikken av staten og anbefalte bøker av [[Pjotr Kropotkin|Kropotkin]] og [[Pierre-Joseph Proudhon|Proudhon]] til sine lesere, samtidig som han avviste anarkismens flørt med voldelige revolusjonære midler. I essayet ''Om Anarki'' i 1900 skrev han at «anarkistene har rett i alt, i negasjonen av eksisterende orden, og i påstanden om at uten autoritet kunne det ikke være verre vold enn autoriteten under de eksisterende forhold. De tar feil bare i den tro at anarki kan bli innført ved revolusjon. Men det vil bli innført bare ved at det er flere og flere mennesker som ikke krever beskyttelse av statsmakten ... Det kan bare være én permanent revolusjon - en moralsk en: regenerering av det indre menneske». Til tross for hans bange anelser om anarkistisk vold tok Tolstoj sjanser for å sirkulere de forbudte utgivelsene av anarkistiske tenkere i Russland, og korrigerte bevisene i Kropotkins ''En opprørers ord'', ulovlig publisert i St. Petersburg i 1906.<ref>''Peter Kropotkin: from prince to rebel''. G Woodcock, I Avakumović.1990.</ref>

Tolstoj ble begeistret over den økonomiske tenkningen til [[Henry George]] og innlemmet det bifallende i senere arbeider som ''Oppstandelse'', en bok som spilte en viktig rolle da den russisk-ortodokse kirken besluttet å ekskommunisere ham i 1901.<ref>{{Cite journal|last= Wenzer |first= Kenneth C. |year= 1997 |title= Tolstoy's Georgist Spiritual Political Economy (1897–1910): Anarchism and Land Reform |journal= [[The American Journal of Economics and Sociology]] |volume= 56 |issue= 4, Oct |jstor= 3487337 }}</ref>

I 1908 skrev Tolstoy ''Et brev til en Hindu''<ref name="gandhi">{{Citation| last = Parel | first = Anthony J. | contribution = Gandhi and Tolstoy | editors=M. P. Mathai, M. S. John, Siby K. Joseph | title = Meditations on Gandhi : a Ravindra Varma festschrift | pages = 96–112 | publisher = Concept | place = New Delhi | year = 2002 | contribution-url = http://books.google.com/books?id=kcpDOVk5Gp8C&lpg=PP1&pg=PA96#v=onepage&q&f=false |accessdate=2012-09-08}}</ref> hvor han skisserte sin tro på ikkevold som et middel for India til å oppnå uavhengighet fra det britiske kolonistyret. I 1909 falt en kopi av brevet i hendene på Mohandas Gandhi, som jobbet som advokat i Sør-Afrika på den tiden, og i som var i ferd med å bli en aktivist. Tolstojs brev var viktig for Gandhi som skrev til den berømte forfatteren for å bekrefte at han var den virkelige forfatteren, noe som førte til ytterligere korrespondanse dem imellom.<ref name="gandhi" /> Da han leste Tolstojs ''Guds rike finnes hos deg'' ble Gandhi også overbevist om å unngå vold og omfavne ikkevoldelig motstand, en gjeld Gandhi anerkjente i sin selvbiografi. Der kaller han Tolstoj "den største apostel for ikkevold som nåtiden har produsert". Korrespondansen mellom Tolstoj og Gandhi skulle bare vare et år, fra oktober 1909 til Tolstojs død i november 1910, men førte til at Gandhi ga navnet Tolstojkolonien til sitt andre [[ashram]] i Sør-Afrika.<ref>''Tolstoy and Gandhi, men of peace: a biography''. MB Green – 1983 – Basic Books</ref> I tillegg til ikkevoldelig motstand delte de to mennene en felles tro på verdien av [[vegetarianisme]], gjenstand for flere av Tolstojs essays.<ref>Leo Tolstoy, [http://www.ivu.org/history/tolstoy/the_%20first_step.html ''The First Step''], forord til den russiske oversettelsen av [[Howard Williams]]' [http://www.ivu.org/history/williams/index.html ''The Ethics of Diet''] (1892).</ref>

Tolstoj ble også en stor tilhenger av [[esperanto]]bevegelsen. Tolstoj var imponert over den pasifistiske troen til [[dukoborserne]] og brakte oppmerksomhet om forfølgelsen av dem til det internasjonale samfunnet etter at de brente sine våpen i en fredelig protest i 1895. Han hjalp dukoborserne til å migrere til Canada.<ref>Mays, H.G. "Resurrection:Tolstoy and Canada's Doukhobors." The Beaver 79.October/November 1999:38–44</ref> I 1904, under [[den russisk-japanske krig]], fordømte Tolstoj krigshandlingene og skrev til den japanske buddhistiske presten [[Soyen Shaku]] i et mislykket forsøk på å få til en felles pasifistisk uttalelse.

== Bibliografi ==
* 1852: ''[[Barndom (roman)|Barndom]]''
* 1854: ''[[Gutteår]]''
* 1856: ''[[Ungdom (roman)|Ungdom]]''
* 1855–1856: ''[[Sevastopolfortellingene]]'' (1-3)
* 1863: ''Kosakkene''
* 1863: ''Polikusjka''
* 1867–1869: ''[[Krig og fred]]'' (1-4)
* 1872: ''Fangen i Kaukasus''
* 1873–1877: ''[[Anna Karenina]]''
* 1879–1882: ''En bekjennelse''
* 1885: ''Historien om en hest''
* 1886: ''[[Ivan Iljitsj' død]]''
* 1886: ''Mørkets makt''
* 1890: ''Kreutzersonaten''
* 1897–1898: ''Hva er kunsten?''
* 1899: ''Oppstandelse''
* 1900: ''Det levende liket''
* ''Hadji Murat'' (utgitt posthumt i 1910)
* ''Guds rike finnes hos deg'' (først utgitt på tysk i 1894)

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielt nettsted}}
* {{Filmperson}}
* {{Musikklenker}}
{{Wikikilden forfatter}}

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Tolstoj, Lev}}
[[Kategori:Lev Tolstoj| ]]
[[Kategori:Adopterte]]
[[Kategori:Pasifister]]
[[Kategori:Personer fra Krimkrigen]]
[[Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha]]
[[Kategori:Adelige personer]]