Redigerer Leif Panduro

{{infoboks biografi}}
'''Leif Thormod Panduro''' (født 18. april 1923 på [[Frederiksberg]], død 16. januar 1977 i Asserbo i [[Nordsjælland]]) var en dansk [[forfatter]] og [[dramatiker]]. Han skrev [[roman]]er, [[novelle]]r, [[filmmanus]] m.m. og var på 1960- og 1970-tallet en sentral skikkelse i [[dansk litteratur]].<ref>[http://authorscalendar.info/panduro.htm «Leif Panduro», ''author's calendar]</ref>

== Bakgrunn ==
Leif Panduro var sønn av Aage Petersen og Anne Johanne Petersen, født Panduro. Hans døpenavn var '''Leif Thormod Petersen''', men da han var ett år, dro faren sin vei, og foreldrene ble skilt. Da Panduro var seks år, ble hjemmet oppløst etter morens nervesammenbrudd og innleggelse på [[psykiatri]]sk avdeling, mens sønnen kom på [[barnehjem]] og siden flyttet til [[Ringsted]] til sin morbror, Gregers Panduro, og dennes kone, «tante Risse». Leif Panduro fikk et godt forhold til sin fetter Rudi som han vokste opp med, men var i sterk opposisjon til morbroren og tanten som opplevde han som en vanskelig gutt. Panduro orket aldri å besøke sin mor på asylet, og gikk heller ikke i [[begravelse]]n hennes. Han var pint av redsel for å ha arvet hennes [[schizofreni]]. Morbroren Gregers måtte følge to søstre til graven, først da den [[bipolar]]e Jessica tok sitt liv i i 1949, senere Anne Johanne som skal ha fått hjertesvikt etter 24 år på statshospitalet i [[Nykøbing Falster]]. Om sønnen hun aldri så, gjorde hun seg sine egne tanker, og da «Risse» fortalte henne at han nå var [[tannlege]], protesterte hun og sa at Leif var da «[[konditor]] i [[Ålborg]]».<ref>John Chr. Jørgensen: ''Leif Panduro'', forlaget Gyldendal, København 1987</ref> 

I 1934 ble Panduro sendt på [[kostskole]] i [[Birkerød]] og bodde der til han tok [[realskole|realeksamen]] i 1939. Kostskoleoppholdet beskrev han som voksen som «noe av en lidelse», og skildret det siden via hovedpersonen Daniel i gjennombruddsboken sin, ''Rend mig i traditionerne''.<ref>[https://rudbib.dk/nyheder/portraetter/leif-panduro-og-de-gale «Leif Panduro og de gale»]</ref>

== Andre verdenskrig ==
Kort før krigen fikk Panduro for første gang kontakt med sin far Aage Petersen, men i 1944 ble denne [[likvidasjon|likvidert]] av motstandsbevegelsen for å være propagandasjef i det nazistiske [[Schalburgkorpset]]. Først året før sin død snakket Panduro offentlig om dette. I april [[1976]] gjengav Jens Branner en serie samtaler om [[angst]] i ''[[Politiken]]'', der Panduro fortalte: «Jeg kjente jo nesten ikke min biologiske far. Jeg så ham bare når jeg selv skulle hente barnebidraget hos ham inne i Frimurerlosjen.» (Frimurerlosjen på Blegdamsvej var rekvirert av Schalburgkorpset.) På slutten av krigen var Panduro leder av en af militærets «ventegrupper» (som skulle tre til når de allierte kom) og var redd for at gå bort på Blegdamsvej etter pengene: «Man visste jo aldri hvor de pengene kom fra.» Da far og sønn en gang tok toget sammen til [[Glostrup]], der faren bodde med sin nye kone og to sønner, snakket Aage Petersen høyt om [[sabotør]]ene: «De skulle vært skutt!» De andre passasjerene stirret, og Panduro prøvde å tysse på faren. Siden ba han sin far om penger til å rømme til [[Sverige]] for, og fikk 500 kroner. I Sverige ble han  bare i seks uker før han dro tilbake.<ref>[[Peter Øvig Knudsen]]: ''Efter drabet'' (s. 70), forlaget Press, Oslo 2003, ISBN 82-7547-119-2</ref>

Dagen etter at faren var henrettet, leste Panduro om [[drap]]et i et kort [[Ritzau]]-[[telegram]] i avisen: «''Onsdag kl 8:30 ble [[cand.polit.]] Aage Petersen og [[fullmektig]] i [[Magistrat]]ens 2.avdeling, [[cand.jur.]] Vikelsø-Jensen, drept i Nørre Allé i Glostrup''». Han arvet den jakken hans far hadde hatt på seg da han ble skutt, og kalte den for «den med 9-mm-[[møll]]hullene». Få måneder etter krigen så han for første gang [[fotografi]]et av sin døde far i Ernst Mentzes bok ''5 Aar – [[okkupasjon|Besættelsen]] i Billeder''.<ref>[https://arkiv.dk/vis/2852427 Ernst Mentze: ''5 Aar]</ref> I [[intervju]] med Branner sa han: «Da er altså alt feil ved meg? Men hvilken skyld hadde jeg i at min far var nazist?...Han het Petersen og jeg Panduro. Men jeg levde alltid med skrekken for at det skulle bli oppdaget. Til sist hadde jeg konstant skyldfølelse...Jeg hadde skapt mitt hemmelige rom, men utvendig ble jeg til en [[maske]], stiv. Og har man fortrengt, da tør man ikke mer å leve med angstens mange ansikter.»<ref>Peter Øvig Knudsen: ''Efter drabet''(s. 71)</ref>

Panduros halvbror Ulrich Horst Pedersen (f. 1936) som også har mottatt litterære utmerkelser, bodde med sine foreldre og en storebror på Tværagervej 5<ref>[https://arkiv.dk/vis/332617 Tværagervej 5 der Panduros far bodde med sin nye familie, ''arkiv.dk]</ref> i Glostrup, da faren onsdag morgen 13. september 1944 gik hjemmefra for som vanlig å ta [[S-tog]]et fra Glostrup stasjon til Frimurerlosjen på [[Nørrebro]]. Aage Petersen var partimedlem i danske DNSAP fra november [[1942]]. Denne morgen ble han og Torben Vikelsø-Jensen, medarbeider i den nazistiske avisen ''Maanedens Tilskuer'', skutt ned utenfor Nørre Allé 27 av 18 år gamle Jørgen Jespersen og to andre fra motstandsgruppen BOPA<ref>[https://forstadsmuseet.dk/historien-om/nazisterne-paa-vestegnen/ Nazistene på Vestegnen]</ref> (= «Borgerlige [[Partisan]]er») som lå skjult med [[maskingevær]] bak en hekk.<ref>[https://www.kristeligt-dagblad.dk/liv-sjael/mellem-foraeldre-og-faedreland Therese Rekling og Jane Aunsbjerg Villadsen: «Mellem forældre og fædreland»,] ''[[Kristeligt Dagblad]]'' 30. april 2015</ref> Etter krigen påtok BOPA seg ansvaret for dobbeltdrapet, slik at dansk politi aldri fikk foretatt noen [[etterforskning]] av det. Like bak kom navnebroren Aage Petersen, den senere [[kommunaldirektør]]en i Glostrup, bosatt i Tværagervej 1, og så sin navnebror bli skutt ned. Ulrich Horst Petersen spør seg om naboer kanskje hjalp drapsmennene ved å la dem skjule seg i villahagene som han selv hadde lekt i. Kort tid etter dobbeltdrapet flyttet enken og de to sønnene fra Glostrup.<ref>Peter Øvig Knudsen: ''Efter drabet'' (s. 65-9), forlaget Press, Oslo 2003, ISBN 82-7547-119-2</ref>

== Forfatter ==
Panduro selv var motstandsmann og ble truffet i magen av et vådeskudd på selve frigjøringsdagen i mai 1945. I 1947 var han ferdig utdannet tannlege, og i 1948 giftet han seg med tannlegekollegaen Esther Larsen som han fikk sønnene Morten og Ole med. De bodde i Sverige 1949-56, før de flyttet til [[Esbjerg]] og tannlegepraksis der. I 1962 flyttet familien til [[Dragør]].<ref>[https://arkiv.dk/vis/4415291 Panduro i Esbjerg 1955-62 før avreise til Dragør, ''arkiv.dk]</ref>

Debutromanen ''Av, min guldtand'' i 1957 handler om nettopp en tannlege som jevnlig innblandes i rare, humoristiske opptrinn. Året etter utkom  gjennombruddet med ''Rend mig i traditionerne'', skrevet i samme ånd som ''[[The Catcher in the Rye]]''.<ref>[http://authorscalendar.info/panduro.htm Panduro og J.D. Salinger]</ref> Også den gjorde suksess. Så fulgte en rekke romaner, deriblant «tosse-[[trilogi]]en» ''Fern fra Danmark'' (1963), ''Fejltagelsen'' (1964) og ''Den gale mand'' (1965), som reiser spørsmål om hvem som er galest: De «gale» eller de «normale»?<ref>[https://rudbib.dk/nyheder/portraetter/leif-panduro-og-de-gale «Leif Panduro og de gale»]</ref> Den samme absurditeten finnes i skuespillene fra 1962, ''Kufferten'' og ''Kannibaler i kælderen'', som viser påvirkning fra [[Samuel Beckett]] og [[Eugène Ionesco]].<ref>[http://authorscalendar.info/panduro.htm «Leif Panduro», ''author's calendar]</ref>

Flere av Panduros bøker har blitt filmatisert, og de mest kjente er ''Rend mig i traditionerne'' (1958, filmatisert i 1979) og ''De uanstændige'' (1960, filmatisert i 1983).

Da Panduro døde av hjertelammelse bare 53 år gammel, ble det opplevd som et nasjonalt tap.<ref>Lucas, Ib: «Dramatikeren Leif Panduro» i ''Dansk litteraturs historie'' på lex.dk. Hentet 19. august 2022 fra [https://dansklitteraturshistorie.lex.dk/Dramatikeren_Leif_Panduro]</ref> Men som den store og humoristiske menneskekjenneren han var, lever dramatikken hans videre som tradisjon og inspirasjon for fjernsynsproduksjoner.<ref>[https://danmarkshistorien.dk/vis/materiale/leif-panduro-1923-1977 «Leif Panduro», ''danmarkshistorien]</ref>

== Filmografi (utvalg) ==
=== Manus ===
* ''En af dagene'' 1963, videospill
* [[TV-året 1967|1967]] – [[Ka' De li' østers?]] (TV-serie)
* ''Farvel, Thomas'' (1968), videospill
* ''Bella'' (1970), videospill
* ''Rundt om Selma'' (1972), videospill
* ''I Adams verden'' (1973), videospill
* ''Louises hus'' 1977, videospill

;Spillefilmer basert på Panduros bøker:
* ''Rend mig i traditionene'' (1979) 
* ''De uanstændige'' (1983)

== Priser ==
* [[Kritikerprisen (Danmark)|Kritikerprisen]] i 1963
* Louisiana-Prisen i 1965
* [[Herman Bangs Minnelegat]] i 1966
* [[Danske Dramatikeres Hederspris]] 1968
* [[Johannes Ewalds Legat]] i 1970
* [[De Gyldne Laurbær]] i 1971 og 
* [[Det Danske Akademis Store Pris]] i 1971
* [[Holbergmedaljen]] 1971
* [[Jeanne og Henri Nathansens Minnelegat]] 1974
* [[Søren Gyldendal Prisen]] 1975

I 1976 ble han medlem av [[Det Danske Akademi]].

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* {{Filmperson}}
* {{språkikon|da}} [http://www.litteraturpriser.dk/aut/PL.htm#PLeifPanduro Panduro på Litteraturpriser.dk]


{{Det Danske Akademis Store Pris}}
{{Portal|Litteratur|Danmark}}
{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Panduro, Leif}}
[[Kategori:Danske forfattere]]
[[Kategori:Medlemmer av Det Danske Akademi]]
[[Kategori:Det Danske Akademis Store Pris]]
[[Kategori:Mottakere av Holberg-medaljen]]
[[Kategori:Mottakere av De Gyldne Laurbær]]
[[Kategori:Personer fra Frederiksberg]]
[[Kategori:Mottakere av Danske Dramatikeres Hederspris]]