Redigerer Latin

{{Infoboks språk
|egetnavn=lingua latina
|land=Hovedsakelig [[Den katolske kirke]]
|antall=Ingen med morsmål; rundt 5&nbsp;000&nbsp;som snakker det flytende, rundt 300&nbsp;000 som kan lese det
|slektskap=[[Indoeuropeiske språk|Indoeuropeisk]]
|slekt2=[[Italiske språk|Italisk]]
|slekt3=[[Latino-faliskiske språk|Latino-faliskisk]]
|slekt4='''Latin'''
|skriftsystem=[[Det latinske alfabetet]]
|offisielt={{flagg|Vatikanstaten|lenke}}
|normert=[[Opus Fundatum Latinitas]]
|iso1=la
|iso2=lat
|iso3=lat
|wiki=la}}
'''Latin''' er et [[indoeuropeisk]] [[språk]] i den [[Italiske språk|italiske]] gruppen, og opprinnelig [[dialekt]]en i det [[antikken|antikke]] [[Latium]] ([[Roma]] med omegn) som senere ble helt dominerende i den vestlige del av [[Romerriket]]. [[latinsk alfabet|Det latinske alfabetet]], som ble utviklet fra det [[gresk alfabet|greske]], er verdens mest utbredte [[alfabet]].

Selv om latin nå er et [[utdødd språk]], har det hatt stor påvirkning på mange levende språk, og brukes fortsatt i [[akademisk]]e miljøer. Alle [[romanske språk]] nedstammer fra det folkelige språket eller [[dagligtale]]n kjent som «[[vulgærlatin]]» («vulgær» i betydningen «folkelig»), og en rekke latinske ord inngår i alle vestlige språk, herunder [[norsk språk|norsk]]. I mer enn tusen år var latin et ''[[lingua franca]]'' i [[den vestlige verden]], før det ble erstattet av [[fransk]] på [[1700-tallet]] og [[engelsk]] på slutten av [[1800-tallet]]. [[Kirkelatin]] er fremdeles det formelle språket i [[den katolske kirke]]n, og dermed det offisielle språket i [[Vatikanet]]. Denne kirken brukte latin som sitt fremste [[Liturgi|liturgiske språk]] inntil [[andre Vatikankonsil]] i [[1960-årene]]. Latin brukes også til å danne nye vitenskapelige ord og navn, spesielt ved [[Biologisk klassifikasjon|klassifisering av dyr og planter]].

== Historie ==
Latin tilhører den [[italiske språk]]gruppen, og skrives med [[latinsk alfabet|latinske bokstaver]], basert på det gammelitaliske alfabetet som igjen stammer fra [[gresk alfabet|det greske alfabetet]]. Latin kom først til den [[Italia|italienske]] halvøy med [[innvandrer]]e nordfra, som slo seg ned i [[Latium]] (nå kalt ''Lazio''),<ref>[https://www.britannica.com/place/Lazio «Lazio», ''Britannica]</ref> spesielt langs elven [[Tiberen]], hvor den romerske sivilisasjonen utviklet seg. Latin ble påvirket av [[keltisk språk|keltiske]] [[dialekt]]er og det ikke-[[indoeuropeiske språk]]et [[etruskisk]] i Nord-Italia, og av [[gresk]] talt i greske [[koloni]]er i Sør-Italia ([[Magna Graecia]]).

Selv om det meste av den overlevende [[latinsk litteratur|latinske litteraturen]] er skrevet på [[klassisk latin]], et [[litteratur|litterært]] språk fra [[100-tallet f.Kr.]], var det egentlige talespråket i [[Romerriket]] [[vulgærlatin]], som var forskjellig fra klassisk latin i grammatikk, ordforråd og etter hvert også i uttale. Vulgærlatin ser vi spor etter i for eksempel [[komedie]]ne og [[Petronius]]' ''[[Satyricon]]''. [[Cicero]] gjaldt som språklig ideal, og hans samtidige, forfatteren [[Marcus Terentius Varro]], fremholdt i sitt verk ''De lingua latina'' at å snakke latin godt, var å snakke «romersk». Man kjente igjen romeren på at han uttalte innledende ''h'' og de avsluttende ''s''-ene. [[Catullus]] gjør i et dikt narr av en uskolert mann, Arrius, som prøver å virke dannet ved å uttale ''h'' der den ikke skal være, som hvis vi uttalte «oppe» som «hoppe». En gravstele fra [[Tarragona]] bærer innskriften ''Have Volusia'' (= Adjø, Volusia), der det skulle stått ''Ave Volusia''. Ut fra alle språkfeilene han hørte hos sine samtidige, bekymret Varro seg for fremtiden til det latinske språket.<ref>[[Vibeke Roggen]] m.fl.: ''Antikkens kultur'' (s. 184-5), forlaget Aschehoug, Oslo 2010, ISBN 978-82-03-33743-7</ref>

Latin ble utbredt i den vestlige delen av Romerriket, og gjennom tiden utviklet vulgærlatin seg og ble til [[dialekt]]er i de forskjellige områdene. Det kompliserte [[kasus]]systemet brøt gradvis sammen i folkemålet, og ordstillingen istedenfor bøyningen kom til å avgjøre ordenes funksjon i setningen. (Lingvister kaller dette en overgang fra [[syntetisk språk]] til [[analytisk språk]].) Da Romerriket brøt sammen, og de enkelte [[provins]]ene falt i hendene på ulike [[germanere|germansk]]e [[konge]]r, begynte det latinske språket å splittes opp i en rekke vulgærlatinske [[dialekt]]er, som til slutt var så ulike at der var snakk om ulike språk, de romanske språkene, der man hadde sluttet å uttale innledende ''h''. Latin ''habére'' (= å ha) ble etterhvert til [[italiensk]] ''avére'' og [[fransk]] ''avoir''. Fra omkring [[300]] e.Kr. ble latin vestkirkens språk, en stilling det beholdt gjennom hele [[middelalderen]]. Latin ble dermed det internasjonale språket som [[Vesten]]s lærde kommuniserte på. Latin opphørte å være [[morsmål]] ca. år [[600]].<ref>Vibeke Roggen m.fl.: ''Antikkens kultur'' (s. 185)</ref>
[[File:Roma_San_Clemente_fresco.JPG|thumb|[[Freske]]n i [[San Clemente]]-kirken i [[Roma]] med eldste bevarte [[replikk]] på vulgærlatin - fra 400-tallet.]] 
Vi har imidlertid svært få skriftlige kilder til vulgærlatins utvikling. Eldste skriftlige kilde til vulgærlatin er skrevet på en [[freske]] i kirken [[San Clemente]] i [[Roma]], i 400-tallskirken to etasjer under gatenivå. Her ses replikken «''Fili de le pute, traite!''» (= «Trekk hardere, dere horesønner!») skrevet på fresken som viser [[mirakel]]et da Sisinnius og hans tjenere Albertel og Carvoncelle lures til å surre tauet sitt rundt en [[søyle]], i stedet for rundt [[helgen]]en [[Sankt Klemens]] som kirken er oppkalt etter, og som de prøver å redde. Sankt Klemens betrakter deres anstrengelser og kommenterer på høylatin: «''Duritiam cordis vestri saxa trahere meruisti''» (= «Ut fra eders forherdete hjerter er dere fordømt til å bære en slik bør.»)<ref>[https://www.atlasobscura.com/places/basilica-san-clemente-fresco Fresken i 400-tallskirken]</ref>

[[Traktaten i Verdun]] fra [[842]], hvor [[Frankerriket]] ble delt, er den første kilde hvor en kan få innblikk i at vulgærlatin hadde utviklet seg til et nytt romansk språk (gammelfransk). I [[Italia]] ble det skapt et syntetisk språk basert på latinskættede dialekter først med [[Dante]] på 1200-tallet. Fra omkring [[800-tallet]] ble dialektene etter hvert distinkte [[romanske språk]]. I flere århundrer var disse bare talespråk, siden latin ble brukt som [[skriftspråk]]. For eksempel var latin det offisielle språket i [[Portugal]] inntil [[1296]], da det ble erstattet med [[portugisisk]]. Latin har også blitt benyttet som offisielt språk når det nasjonale språket har vært forbudt. I [[Polen]] var latin offisielt språk frem til [[1795]], for å unngå at [[russisk]] eller [[tysk]] i stedet ble påtvunget befolkningen. I [[Ungarn]] var latin administrativt språk frem til [[1844]]. Ungarsk var forbudt av myndighetene, og for å slippe å måtte bruke erobrernes språk, tysk, benyttet ungarerne seg heller av latin.<ref>Vibeke Roggen: «Latin – fortsatt god latin?», ''Gobelin Europa'' (s. 74-5), forlaget Sypress, Oslo 1995, ISBN 82-91224-12-9</ref> 

Gjennom middelalderen og inn i nyere tid fortsatte latin som et levende, tillært språk innenfor kirke, stat og [[akademika]]. Opplæringen skjedde på [[latinskole]]ne. Latin var viktigste fag og selve undervisningsspråket. Man begynte med å lære seg hverdagslige tekster som: «''Se, hagen er stengt. Hvem skal åpne for oss? Jeg åpner låsen med fars nøkkel. Sist onsdag så jeg en i hagen som slo ned epler med en kjepp, men ikke hadde nøkkel. Hvem var det? En liten tyv...''» Hensikten var å lære seg latin til daglig bruk, og [[reformasjonen]] endret ikke på dette. Prestene ble fortsatt utdannet på latin, som i [[katolsk]] tid, og det samme gjaldt alle andre med høyere utdanning. Etter 10-15 år på latinskole og universitet var latin ikke lenger et fremmedspråk, men språket de lærde var vant til å uttrykke seg på. [[Astronom]]en [[Tycho Brahe]]s assistenter noterte daglig værforholdene på dansk, og 24. juni [[1596]] var været «stille og varmt». Men i margen tilføyde assistenten på latin: «''Cenavimus in horto''» («Vi spiste middag i hagen»). Vær-observasjonene skulle foretas på dansk, men det var latin de grep til for hverdagslige notater i margen, som at «kokken fikk juling», eller at Brahes datter «hadde hodepine». En gradvis utskiftning av latin i [[Danmark-Norge]] til fordel for dansk tok først til etter 1750.<ref>Peter Zeeberg, [[Det Danske Sprog- og Litteraturselskab]]: «De lærdes modersmål», ''[[Skalk (tidsskrift)|Skalk]]'' august 2022 (s. 20-21)</ref>

[[Kirkeordinansen]] fra 1537 la stor vekt på trening i den nye latinen. Det var stor prestisje knyttet til å kunne uttrykke seg elegant i klassiske vers, der kristne emner ble beskrevet i hedenske termer - Vårherre het [[Jupiter (gud)|Jupiter]] eller ble omtalt som ''tonans'' (= tordneren), ''supremus'' (= den høyeste) eller ''Deus optimus maximus'' (= Gud, den aller største - ofte forkortet DOM). Betegnelsen ''superi'' (= de høye) ble også brukt, som om [[kristendommen]] var blitt [[polyteisme|polyteistisk]]. Det ble populært å latinisere navnet sitt - «Berg» med ''Montanus'', «Broby» ble ''Pontoppidan'', «Smed» ble til ''Faber'' eller ''Fabricius''.<ref>Minna Skafte Jensen: «Jens Beldenak», ''Renæssancen i svøb'' (s. 151), Syddansk universitetsforlag, Odense 2008, ISBN 978-87-7674-360-4</ref> «Biskop» ble kalt ''præsul'' (fordanseren blant de romerske prestene for [[Mars (gud)|Mars]]<ref>[https://www.wordsense.eu/praesul/ Betydningen av ''præsul'']</ref>), bispegården ''curia'', og kirken ble kalt ''templum''.<ref>Minna Skafte Jensen: «Jens Beldenak», ''Renæssancen i svøb'' (s. 162)</ref>

I [[Norge]] var latin-[[artium]] en forutsetning for nærmest enhver [[embedsmann|embetskarriere]] fra tidlig 1700-tall, inntil real-artium ble godtatt som alternativ grunnopplæring på 1880-tallet. Latin var også [[diplomati]]ets språk inntil fransk overtok denne posisjonen på midten av 1600-tallet. Inntil midten av 1700-tallet ble forskningsresultater og vitenskap publisert på latin.

I [[EU]] er alle medlemslandenes offisielle språk gjort til offisielle EU-språk. Dette medfører at minst 40 % av de administrative kostnadene i EU går til [[oversettelse]] og [[tolk]]etjeneste. Den italienske representanten Mario Capanna har holdt en tale på latin i [[Europaparlamentet]]. Han ble oppfordret til å bruke et mer tidsmessig språk, men Capanna påpekte at ingen forskrifter forbød ham å bruke latin, og fikk støtte fra den tyske representanten [[Otto von Habsburg]] – på latin. Også den [[svensk]]e latin-professoren Birger Bergh støtter tanken om latin som nytt fellesspråk i Europa, siden latin fungerte slik over lenger tid enn engelsk og fransk til sammen har gjort.

Den danske vitenskapsmannen Ole Borch uttalte i [[1680]] at på samme måten som egyptiske [[mumie]]r ødelegges hvis man rører ved dem, ødelegges latin av endringer. Etterligning, først og fremst av [[Cicero]], var etter Borchs mening idealet. Men hvis man ikke kan skrive noe på latin som Cicero ikke kunne ha skrevet, er latin til liten nytte. [[Erasmus av Rotterdam]] protesterte mot sin tids ciceronianere ved å skrive om aktuelle temaer på latin. Den finske professoren Tuomo Pekkanen fra universitetet i [[Jyväskylä]] har oversatt de ca. 22.000 versene i ''[[Kalevala]]'' til latin, utarbeider sammen med en kollega nyheter på latin for finsk [[radio]], og har tilrettelagt dikt av [[Horats]] til [[jazz]]-sanger. Likeså utkom en samling [[Catullus]]-dikt med tittelen ''Variationes Catullianae jazzicae''.<ref>Vibeke Roggen: «Latin – fortsatt god latin?», ''Gobelin Europa'' (s. 76-7)</ref> [[Elvis Presley]]s sanger er også fremført på latin.<ref>[https://www.allmusic.com/album/the-legend-lives-forever-in-latin-elvis-songs-sung-in-latin-mw0000179055 Elvis Presley på latin]</ref>

== Lydsystem og uttale ==
Selv om latin ikke lengre har [[morsmål]]sstatus noe sted i verden, betyr ikke det at det ikke fortsatt kan tales. Det finnes mange type uttaler, to av dem anses som offisielle: [[kirkelatin]] og klassisk latin. Uttalen varierer fra land til land. Kirken har sin egen rettesnor, nemlig [[kirkelatin]]. Ingen vet hvordan romerne faktisk snakket latin til daglig, men den klassiske uttalen av latin er nokså godt kjent, takket være de tallrike vitnesbyrdene de latinske forfatterne etterlot seg, så den lar seg rekonstruere ved hjelp av [[sammenlignende språkvitenskap|sammenligningsmetoden]].

Nedenfor indikerer en linje over [[vokal]]en (en [[makron]]) at vokalen skal være lang. [[Symbol]]ene i hakeparenteser og skråstreker følger [[Det internasjonale fonetiske alfabetet|IPA]]-standarden.

=== Uttalen i dag ===
Også kjent som Italiensk latin eller [[kirkelatin]].

==== Vokaler i dagligdags uttale ====
Latin har korte og lange vokaler.

Lange vokaler er: ''ā'', ''ē'', ''ī'', ''ō'', og ''ū''.
* '''ā''' {{IPA| /a:/}}
* '''ē''' {{IPA| /e:/}}
* '''ī''' {{IPA| /i:/}}
* '''ō''' {{IPA| /o:/}}
* '''ū''' {{IPA| /u:/}}

Korte vokaler er: ''a'', ''e'', ''i'', ''o'', ''u'', og ''y''.
* '''a''' (ǎ) {{IPA| /a/}}
* '''e''' (ě) {{IPA| /e/ eller /ɛ/}}.
* '''i''' (ǐ) {{IPA| /i/}}.
* '''o''' (ǒ) {{IPA| /ɔ/}}.
* '''u''' (ǔ) {{IPA| /u/}}.
* '''y''' {{IPA| /i/}}.

==== Diftonger i dagligdags uttale ====
Latin har tre [[diftong]]er:
* '''au''': ''aurum'' {{IPA| /'aurum/}}.
* '''eu''': ''Eurōpa'' {{IPA| /eu'rɔːpa/}}.
* '''ui''': ''huic'' {{IPA| /'uik/}} eller {{IPA| /'wik/}}.

Vokal gruppene '''ae''' og '''oe''' er ikke diftonger som i motsetning til den klassiske uttalen, men de leses alltid /e/.
* '''ae''': ''maestus'' {{IPA| /'mestus/}}.
* '''oe''': ''poena'' {{IPA| /'pe:na/}}.
Finner mann to prikker over en ''o'', som dette → ''ö'' i ''oe'' diftongen skal man uttale hver vokal.
* '''Pöeta''' {{IPA| /po'eta/}}, ikke{{IPA| /'peta/}}.

==== Konsonanter i dagligdags uttale ====
Dobbeltkonsonanter skal uttales lange: ''mittere'' {{IPA|['mit'tɛre]}}, ''crassus'' {{IPA|['kras'sus]}}, ''reppěri'' {{IPA|['repːpɛri]}}.
* '''c''':
* Foran de mørke vokalene ''a'', ''o'', ''u'' og foran konsonanter uttales {{IPA| /k/}}: ''canis'' {{IPA| /'kanis/}}, ''crassus'' {{IPA| /'krasːsus}}.
* Den blir til /tʃ/ (som engelsk: '''ch'''air) foran de lyse vokalene ''e'', ''i'' og ''y'': ''cinis'' {{IPA| /'tʃinis/}}, ''cēdit'' {{IPA| /'tʃeːdit/}}.
* '''f''': Den er uttalet som labiodental {{IPA| /f/}}.
* '''g''':
* * Foran de mørke vokalene ''a'', ''o'', ''u'' og foran konsonanter (unntatt ''n'') uttales {{IPA| /g/}} (som engelsk '''g'''asp): ''glǒbus'' {{IPA| /'glɔ:bus/}}, ''gauděo'' {{IPA| /'gau'deo/}}.
* Den blir /dʒ/ (som engelsk: '''g'''ym) foran de lyse vokalene ''e'', ''i'' og ''y'': {{IPA| /dʒ/}}.
* foran ''n'' uttales ''g'' som en [[velar konsonant|velar]] (spansk: espa'''ñ'''ol eller italiensk spa'''gn'''olo): ''ignis'' {{IPA| /'iŋŋiss/}}.
* '''h''' blir aldri uttalt.
* '''i''' blir uttalt som {{IPA| /j/}}: ''iūstus'' {{IPA| /'jus'stus/}}, ''eius'' {{IPA| /'e:jus}}, ''fīlius'' {{IPA| /'fiːljus/}}, ''ēicere'' {{IPA| /e:itʃɛre/}}.
* '''l''' representerer kun en lyd: {{IPA| /l/}}.
* Deretter blir alle disse ordene uttalet på samme mote. ''Legere'' {{IPA| /'le:dʒere/}}, ''lacus'' {{IPA| /'lakus/}}, ''bellus'' {{IPA| /'bɛl'lus/}}, ''sōl'' {{IPA| /'sɔːl/}}, ''silva'' {{IPA| /'sil'va/}}, ''alter'' {{IPA| /'al'ter/}}, ''flāvus'' {{IPA| /'fla:vus/}}, ''plēnus'' {{IPA| /'pleːnus/}}.
* '''m''' uttales alltid som /m/: ''māter'' {{IPA| /'maːter/}}, ''coma'' {{IPA| /'kɔma/}}, ''summa'' {{IPA| /'sum'ma/}}.''multum ille'' {{IPA| /'multum.'il'le:/}}, ''quantum erat'' {{IPA| /'kwantum.ɛ:rat/}}, tum dīxit'' {{IPA| /tum.dik'ksit/}}, ''numquam'' / ''nunquam'' {{IPA| /'num'kwam/}}; sammenlign ''eandem'' fra ''eam'' + ''-dem''.
* Ingen nasalisering: ''Rōmam'' {{IPA| /'rɔːmam/}}.
* '''n''' er alltid {{IPA| /n/}}: ''nāsus'' {{IPA| /'naːsus/}}, ''annus'' {{IPA| /'an'nus/}}, ''Pān'' {{IPA| /'paːn/}}, ''ānser'' {{IPA| /'an,ser/}}, ''īnsula'' {{IPA| /'in,sula/}}, ''cōnfer'' {{IPA| /'kon'fer/}}.
* '''qu''' ('''su'''): {{IPA|[k]}} og {{IPA|[w]}}, og i noen ord {{IPA|[s]}} og {{IPA|[w]}}: ''quis'' {{IPA| /'kwis/}}; ''suadēre'' {{IPA| /swa:dere]}}.
* '''r''' ble uttalt med tungespissen: ''Rōma'' {{IPA|['rɔːma]}}; ''prae'' {{IPA|[pre]}}.
* '''s''' er nesten alltid {{IPA|[[ustemt]]}}, den er {{IPA|[[stemt]]}} hvis den ligger imellom to vokaler: ''sōl'' {{IPA| /'sɔːl/}}, ''īnsula'' {{IPA| /'inːsula/}}, men ''rosa'' {{IPA| /'roza/}} og ''nīsus'' {{IPA| /'ni:zus/}}.
* '''ss''' er alltid {{IPA| /'s's/}}
* '''v''' er uttalt {{IPA| /v/}} hvis den er ikke etter ''q'' og ''s'', ellers blir den uttalt {{IPA| /w/}}: ''uespa'' (''vespa'') {{IPA|['vɛspa]}}, ''uīnum'' (''vīnum'') {{IPA|['viːnum]}}, ''quantum'' {{IPA| /'kwantum/}}.
* '''z''' finnes bare i fremmede ord, og ble uttalt som {{IPA|[dz]}}: ''Zephyrus'' {{IPA|['dze'firus]}}.

==== Aksent i dagligdags uttale ====
Den Latinske aksent består av tre viktige regler:
* Trysillabism: aksenten kan ikke være lenger bak enn den antepenulten stavelsen (tredjesiste stavelse).
* Penultreglen: er ordet med mer enn tre stavelser, blir aksenten på tredjesiste stavelse, hvis vokalen tilhørende den II nest siste stavelsen er kort, på den II nest siste stavelsen hvis vokalen er lang.
* Baritonesys: Aksenten kan ikke være på den siste stavelsen, dermed har ordene med to stavelser aksenten på den II nest siste stavelsen.
* Eksempler:
* ''Rōma'' {{IPA| /'rɔːma/}})
* ''Candēla'' {{IPA| /kan'de:la/}}
* ''Incautus'' {{IPA| /iŋ'kau:tus/}}
* ''Abesse'' {{IPA| /a'bɛs'se/}}
* ''Exercitus'' {{IPA| /egs'ɛrtʃitus/}}
* ''Integrī'' {{IPA| /'in'tegriː/}}

Latin har [[tonelag]]saksent.

==== International Phonetic Alphabet Konosonanter ====
{| class="wikitable"
|- 
| [[Artikulasjonssted]]
! [[Bilabial konsonant|Bilabial]]
! [[Labiodental konsonant|Labiodental]]
! [[Alveolar konsonant|Alveolar]]
! [[Postalveolar konsonant|Postalveolar]]
! [[Palatal konsonant|Palatal]]
! [[Velar konsonant|Velar]]
! [[Uvular konsonant|Uvular]]
|-
! [[Konsonant nasal|Nasal]]
| {{IPA|m}} || {{IPA|ɱ}} || {{IPA|n}} || || || {{IPA|ŋ}} ||
|-
! [[Konsonant plosiv|Plosiv]]
| {{IPA|p b}} || || {{IPA|t d}}
 ||
|
 || {{IPA|k g}}
|-
! [[Konsonant frikativ|Frikativ]]
|
 || {{IPA|f}} || {{IPA|s z}} || || ||
 ||
|-
! [[Konsonant vibrant|Vibrant]]
|
 || || {{IPA|r}} || || ||
 ||
|-
! [[Konsonant lateral|Lateral]]
|
 || || {{IPA|l}} || || ||
|-
! [[Konsonant approksimant|Approksimant]]
|
 || || || || {{IPA|j}} ||
 || {{IPA|w}}
|}

=== Gammel/ Klassisk uttale ===
Den klassiske i bruk i [[Romerriket]].

=== Vokaler ===
Latin har de korte vokalene ''a'', ''e'', ''i'', ''o'', ''u'' (og ''y''), og de lange vokalene ''ā'', ''ē'', ''ī'', ''ō'', ''ū''.

* '''ē''' (lang) er lukket: ''ēmī'' {{IPA|['eːmiː]}}.
* '''ī''' (lang) er også lukket: ''hīc'' {{IPA|['hiːk]}}.
* '''e''' (kort) er åpen: ''emere'' {{IPA|['ɛmɛrɛ]}}, men aldri som {{IPA|[ə]}}.
* '''i''' (kort) er også åpen: ''it'' {{IPA|['ɪt]}}.
Noen steder betegner ''i'' og ''u'' kanskje {{IPA|[ʏ]:}} ''māximus'' / ''māxumus'' {{IPA|['maːksʏmʊs]}}.
* '''ō''' (lang) og '''ū''' (lang) er lukkede: ''Rōma'' {{IPA|['roːma]}} og ''fūr'' {{IPA|['fuːr]}}.
* '''o''' (kort) og '''u''' (kort) er åpne: ''bonus'' {{IPA|['bɔnʊs]}} og ''humus'' {{IPA|['hʊmʊs]}}.
* '''y''' (kort) og '''y''' (lang) finnes bare i ord av [[gresk]] opprinnelse. I gresk var sannsynligvis kort ''y'' lukket og lang ''y'' åpen, men det er uvisst om romerne fulgte denne regelen.

=== Diftonger ===
Latin hadde fem [[diftong]]er:
* '''au''': ''aurum'' {{IPA|['aʊ̯rʊm]}}.
* '''ae''': ''maestus'' {{IPA|['maɪ̯stʊs]}}.
* '''eu''': ''Eurōpa'' {{IPA|[ɛʊ̯'roːpa]}}.
* '''oe''': ''poena'' {{IPA|['pɔɪ̯na]}}.
* '''ui''': ''huic'' {{IPA|['hʊɪ̯k]}}.

=== Konsonanter ===
Dobbeltkonsonanter skal uttales lange: ''mittere'' {{IPA|['mɪtːɛrɛ]}}, ''crassus'' {{IPA|['krasːʊs]}}, ''repperit'' {{IPA|['rɛpːɛrɪt]}}.

''c'', ''p'' og ''t'' skal alltid uttales uten [[aspirasjon]] (slik det også er i moderne [[romanske språk]]).

* '''c''':
* Uttales alltid som /k/: ''circum'' {{IPA|[ˈkir.kum]}}, ''cīvitās'' {{IPA|['kiːwi.taːs]}}<ref>https://jlong1.sites.luc.edu/L101pron.htm</ref>. I [[Vulgærlatin]] og i senantikken ble c palatalisert foran lyse vokaler: ''cinis'' {{IPA|['kʲɪnɪs]}}, ''cēdit'' {{IPA|['kʲeːdɪt]}}.
* '''f''': 
* Det er usikkert om lyden ble uttalt som labiodental {{IPA|[f]}} eller bilabial {{IPA|[ɸ]}}.
* '''g''':
* Uttales alltid som /g/: ''gens'' {{IPA|[ɡens]}}, ''pāgina'' {{IPA|['paːgi.na]}}. I [[Vulgærlatin]] og i senantikken ble g palatalisert foran lyse vokaler ''generātim'': {{IPA|['gʲɛnɛraːtĩ(m)]}}.
* foran ''n'' uttales ''g'' som en [[velar konsonant|velar]]: ''ignis'' {{IPA|['ɪŋnɪs]}}<ref>https://core.ac.uk/download/pdf/45272121.pdf</ref>.
* '''h''' ble uttalt som {{IPA|[h]}}<ref>http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.04.0059%3Aentry%3DH</ref>.
* '''i''' ble uttalt som {{IPA|[j]}} eller {{IPA|[jː]}} foran vokaler, men stavelsen ''ii'' skrives ikke: ''iūstus'' {{IPA|['juːstʊs]}}, ''eius'' {{IPA|['ɛjːʊs]}}, ''fīlius'' {{IPA|['fiːljʊs]}}, ''ēicere'' {{IPA|[e'jɪkɛrɛ]}}.
* '''l''' representerer to eller tre lyder:
* Først i en stavelse {{IPA|[l]}} eller {{IPA|[lː]}} hvis den er dobbelt: ''legere'' {{IPA|['lɛgɛrɛ]}}, ''lacus'' {{IPA|['lakʊs]}}, ''bellus'' {{IPA|['bɛlːʊs]}}.
* Sist i en stavelse [[velar konsonant|velarisert]] {{IPA|[ɫ]}}: ''sōl'' {{IPA|['soːɫ]}}, ''silva'' {{IPA|['sɪɫʊa]}}, ''alter'' {{IPA|['aɫter]}}.
* Etter en konsonant først i ordet kanskje en [[palatal konsonant|palatal]]: ''flāvus'' {{IPA|['fʎaːwʊs]}}, ''plēnus'' {{IPA|['pʎeːnʊs]}}.
* '''m''':
* Hvis den ikke står sist i ordet, betegner den [m]: ''māter'' {{IPA|['maːter]}}, ''coma'' {{IPA|['kɔma]}}, ''summa'' {{IPA|['sʊmːa]}}.
* Når den står sist og følges av en vokal i det neste ordet, uttaltes verken m-en eller vokalen foran den, selv om den skrives: ''multum ille'' {{IPA|['mʊl.t 'ɪlːɛ]}}, ''quantum erat'' {{IPA|['kwan.t 'ɛ.rat]}}<ref>Vox Latina</ref>.
* Når den står sist og følges av en konsonant, ble den antagelig assimilert til konsonanten, selv om dette ikke synes i skrift: ''tum dīxit'' {{IPA|[tʊn'diːksɪt]}}, ''numquam'' / ''nunquam'' {{IPA|['nʊŋkwa(m)]}}; sammenlign ''eandem'' fra ''eam'' + ''-dem''.
* Det er usikkert om en forutgående vokal skal nasaliseres: ''Rōmam'' {{IPA|['roːmã(m)]}}.
* '''n''':
* I de fleste tilfeller betegner den {{IPA|[n]}}: ''nāsus'' {{IPA|['naːsʊs]}}, ''annus'' {{IPA|['anːʊs]}}, ''Pān'' {{IPA|['paːn]}}.
* Foran ''s'' og ''f'' uttales den ikke, men forutgående vokalen gjøres lengre og [[nasal vokal|nasal]]: ''ānser'' {{IPA|['ãːsɛr]}}, ''īnsula'' {{IPA|[' ĩːsʊʟa]}}, ''cōnfer'' {{IPA|['kɔ̃ːfɛr]}}.
* '''qu''' ('''su'''): {{IPA|[k]}} og {{IPA|[w]}}, og i noen ord {{IPA|[s]}} og {{IPA|[w]}}: ''quis'' {{IPA|['kwɪs]}}; ''suadēre'' {{IPA|[swa'deːrɛ]}}.
* '''r''' ble uttalt med tungespissen (og en forutgående lukkelyden uttaltes kort): ''Rōma'' {{IPA|['roːma]}}; ''prae'' {{IPA|[praɪ̯]}}.
* '''s''' er alltid {{IPA|[[ustemt]]}}, og skal kanskje palataliseres: ''sōl'' {{IPA|['soːɫ]}} eller {{IPA|['ɕoːɫ]}}, ''īnsula'' {{IPA|['ĩːsʊɫa]}} eller {{IPA|['ĩːɕʊɫa]}}.
* '''u''' ('''v''') betegner både en vokal og en konsonant. For vokalen, se over. ''u'' som konsonant skrives ofte ''v'' (men ikke etter ''q'' og ''s''), og ble uttalt {{IPA|[w]}}: ''uespa'' (''vespa'') {{IPA|['wɛspa]}} / {{IPA|['wɛɕpa]}}, ''uīnum'' (''vīnum'') {{IPA|['wiːnʊ(m)]}}.
* '''z''' finnes bare i fremmede ord, og ble uttalt som {{IPA|[z]}} eller {{IPA|[dz]}}: ''Zephyrus'' {{IPA|['(d)zeɸyrʊs]}}.

=== Aksent ===
Ord som består av flere stavelser, får aksent på penulten (den nest siste stavelsen) eller antepenulten (stavelsen før den nest siste). Aksenten skal stå på penulten hvis ordet bare har to stavelser (''Rōma'' {{IPA|['roːma]}}), eller hvis penulten er lang (av natur eller stilling: ''candēla'' {{IPA|[kan'deːla]}}, ''incautus'' {{IPA|[ɪŋ'kaʊ.tʊs]}}, ''abesse'' {{IPA|[a'bɛsːɛ]}}). For øvrig settes aksenten på antepenulten (en [[lukkelyd]] og en likvid konsonant regnes ikke som lange av stilling): ''exercitus'' {{IPA|[ɛk'sɛr.kɪ.tʊs]}}, ''integrī'' {{IPA|['ɪn.tɛ.griː]}}.

Det er usikkert om latin hadde trykkaksent eller [[tonelag]]saksent.

== Morfologi ==
Latin er et [[Syntetisk språk|syntetisk]] bøyningsspråk. [[Affiks]]er settes til [[Stamme (ordrot)|stamme]]r for å uttrykke [[Kjønn (grammatikk)|kjønn]], [[Grammatisk tall|tall]] og [[kasus]] i [[adjektiv]]er, [[substantiv]]er og [[pronomen]]; dette kalles [[deklinasjon]]. I [[verb]] uttrykkes [[Person (grammatikk)|person]], tall, [[Tempus|tid]], [[Grammatisk modus|modus]] og [[Aspekt (grammatikk)|aspekt]]; dette kalles [[Konjugasjon (grammatikk)|konjugasjon]].

=== Nominalsystem ===
Latin har:
* To tall: [[singularis|entall]] og [[pluralis|flertall]].
* Tre [[kjønn]]: [[maskulinum]], [[femininum]] og [[nøytrum]].
* Seks [[kasus]]: [[nominativ]], [[vokativ]], [[akkusativ]], [[genitiv]], [[dativ]] og [[ablativ]]. I tillegg har noen substantiver [[lokativ]].

Substantivene bøyes i fem forskjellige [[deklinasjon]]er. Adjektivene bøyes i to; den første tilsvarer substantivenes første og andre deklinasjon, den andre tilsvarer substantivenes tredje. Eksempel (''puella'', «pike»):

==== Første deklinasjon (vanligvis hunkjønn) ====
{| class="wikitable"
|-
|&nbsp;
|'''entall'''
|'''flertall'''
|-
|align="right"|'''Nominativ'''
|puell'''a'''
|puell'''ae'''
|-
|align="right"|'''Vokativ'''
|puell'''a'''
|puell'''ae'''
|-
|align="right"|'''Genitiv'''
|puell'''ae'''
|puell'''ārum'''
|-
|align="right"|'''Dativ'''
|puell'''ae'''
|puell'''īs'''
|-
|align="right"|'''Akkusativ'''
|puell'''am'''
|puell'''ās'''
|-
|align="right"|'''Ablativ'''
|puell'''ā'''
|puell'''īs'''
|}

==== Andre deklinasjon (han-/intetkjønn) ====
{| class="wikitable"
|-
|&nbsp;
|'''entall'''
|'''flertall'''
|-
|align="right"|'''Nominativ'''
|serv'''us'''
|serv'''ī'''
|-
|align="right"|'''Vokativ'''
|serv'''e'''
|serv'''ī'''
|-
|align="right"|'''Genitiv'''
|serv'''ī'''
|serv'''ōrum'''
|-
|align="right"|'''Dativ'''
|serv'''ō'''
|serv'''īs'''
|-
|align="right"|'''Akkusativ'''
|serv'''um'''
|serv'''ōs'''
|-
|align="right"|'''Ablativ'''
|serv'''ō'''
|serv'''īs'''
|}

===== Tredje deklinasjon =====
{| class="wikitable"
|-
|&nbsp;
|'''entall'''
|'''flertall'''
|-
|align="right"|'''Nominativ'''
|bell'''um'''
|bell'''a'''
|-
|align="right"|'''Vokativ'''
|bell'''um'''
|bell'''a'''
|-
|align="right"|'''Genitiv'''
|bell'''ī'''
|bell'''ōrum'''
|-
|align="right"|'''Dativ'''
|bell'''ō'''
|bell'''īs'''
|-
|align="right"|'''Akkusativ'''
|bell'''um'''
|bell'''a'''
|-
|align="right"|'''Ablativ'''
|bell'''ō'''
|bell'''īs'''
|}

=== Verbalsystem ===
Latin har et omfattende verbalsystem. Foruten obligatorisk kongruens i person og tall med setningens subjekt, karakteriseres det latinske finitte verbet av tre trekk: modus, tid og [[diatese]]. De tre [[Grammatisk modus|modi]] er [[indikativ]], [[konjunktiv]] og [[imperativ]]. Verbtidene deles som regel i et presenssystem og et perfektumsystem etter hvilken bøyningsstamme som brukes. Presenssystemet inneholder tidene [[presens]], [[imperfektum]] og [[futurum]], og perfektumsystemet [[perfektum]], [[pluskvamperfektum]] og [[futurum exactum]]. Diatesene er aktiv og passiv, men passivformene i perfektumsystemet dannes perifrastisk. I tillegg mangler det latinske verbet formene futurum og futurum exactum i konjunktiv, og i imperativ bøyes verbet kun i presens og futurum.

Av infinitte former har seks verbalsubstantiver og fire verbaladjektiver. Verbaladjektivene er de aktive presens og futurum partisipp, det passive perfektum partisipp, samt gerundiv som har et visst modalt innhold. Av verbalsubstantivene er tre infinitiver (presens aktiv og passiv, og perfektum aktiv). Disse suppleres av perifrastiske former for perfektum passiv og futurum aktiv og passiv, men siden den latinske infinitiven ikke kan bøyes i kasus brukes den såkalte gerundium som suppletiv i de tilfellene hvor man har bruk for infinitiver i en oblik kasus. Til slutt kommer 1. og 2. supinum (språkhistorisk henholdsvis akkusativ og ablativ av et bøyelig verbalsubstantiv etter fjerde deklinasjon).

De latinske verbene deles som regel inn i fire grupper (konjugasjoner), avhengig av hvordan de bøyes i presenssystemet. Dessverre beskriver ikke denne inndelingen verbformene utenfor presenssystemet særlig godt, så det er tre former man trenger for å beskrive alle formene til et latinsk verb: presens indikativ aktiv, perfektum indikativ aktiv og 1. supinum eller perfektum partisipp nominativ entall hankjønn. Å bøye et verb i disse tre formene kalles gjerne å bøye verbet ''a verbo''.

== Syntaks ==
Det latinske språks komplekse fleksjonssystem har en sterk innvirkning på setningsoppbygningen.
 
=== Kongruens (samsvarsbøyning) ===
Et område av språket der bøyningsendelsene spiller en svært viktig rolle er i kongruens (samsvarsbøyning i kjønn, tall og eventuelt kasus). Kongruensen viser hvilke ord "som hører sammen" og er således viktig for å forstå en latinsk setning: Verbalet kongruerer med subjektet, subjektspredikativet kongruerer med subjektet, objektspredikativet med objektet, det påpekende, relative og spørrende pronemen kongruerer med predikativet i tillegg til adjektivets kongruens og apposisjon:

* Verbalets kongruens: "Brutus Caesarem interfecit" – Brutus drepte Cæsar. "Brutus" er subjektet i setningen og kongruerer med verbalet (3.PS sg.)
* Subjektspredikativ: "Brutus malus est" – Brutus er slem. "Malus" kongruerer med "Brutus" (Nom. m. sg.)
* Objektspredikativ: "Is me heredem fecit" – Han gjorde meg til arving. "Heredem" kongruerer med "me" (Akk. m. sg.) 
* Påpekende og relativt pronomen: "Hic est Brutus, qui Caesarem interfecit" – Dette er Brutus, han som drepte Cæsar. "Hic" (påpekende pronomen) kongruerer med "Brutus". "qui" (relativt pronomen) kongruerer med "Brutus" (i kjønn og tall – ikke i kasus).
* Adjektiv: "Brutus Caesarem calvum interfecit" – Brutus drepte den skallede Cæsar. Adjektivet "calvum" kongruerer med "Caesarem". Legg merke til at adjektivet står i 2. dekl., selv om "Caesar, -aris" er et substantiv i 3. dekl.
* Apposisjon: "Brutus, senator romanus, Caesarem interfecit" -Brutus, en romersk senator, drepte Cæsar. "senator romanus" er apposisjon til "Brutus" og står i samme kjønn, tall og kasus (Nom., m., sg.).

=== Kasuslære ===
(Eitrem, S.: ''Latinsk grammatikk'', 3. utgave ved Tosterud B. og Kraggerud E., Aschehoug 2006)

Latin har som nevnt seks kasus: Nominativ (og vokativ) kalles ofte ''casus rectus'' (den rette kasus), de andre ''casus obliqui'' (de skjeve kasus): Akkusativ, genitiv, dativ og ablativ.

==== Nominativ ====
Subjektet i setningen står i denne kasusen. Predikativer for blant andre disse verbene står også i nominativ: ''esse'' (være), ''fieri'' (bli, gjøres til), ''videri'' (synes å være), ''haberi'' (regnes som) ''creari'' (velges til):

* ''Gaius senator est'' – Gaius er senator. Subjektet Gaius står i nominativ.
* ''Numa rex creatus est'' – Numa ble valgt til konge. ''rex'' står i nominativ fordi det er predikativ til Numa (S. i nom.).

==== Vokativ ====
Denne kasusen brukes bare i tiltale og utrop, og omfatter stort sett hankjønnsord i 2. dekl og noen pronomen og adjektiver.
* ''Et tu, mi fili Brute'' – «Også du, min sønn Brutus». Her står de tre ordene etter komma alle i vokativ, fordi Brutus blir tiltalt.

==== Akkusativ ====
Denne kasusen brukes i langt flere sammenhenger enn nominativ og vokativ, og er én av de oblike kasusene. Foruten at akkusativ står sammen med en rekke preposisjoner, brukes den for å markere det direkte objekt, indre objekt, objektspredikativ, mål og retning, den brukes i konstruksjoner med upersonlige verb og i enkelte adverbielle sammenhenger:
* '''Direkte objekt''': ''Librum lego'' – Jeg leser en bok/boken. ''Librum'' står i akkusativ fordi det er direkte objekt for verbet ''legere''. 
* '''Indre objekt''': ''Vitam felicem vivere'' – Å leve et lykkelig liv. Indre objekter brukes ved intransitive verb og substantivet har samme stamme (eller lignenede betydning) som verbet. Denne type konstruksjon brukes for øvrig til å avgrense eller bestemme verbet nærmere.
* '''Upersonlige verb''': ''Miseret me. Piget me'' – Jeg ynkes over/synes synd på. Du ergrer meg. – ''Me'' (i akkusativ) brukes ved noen upersonlige verb som uttrykker følelse. Personobjektet blir da den som logisk sett «utfører handlingen». 
* '''Objektspredikativ''': ''Me regem fecit'' – Han gjorde meg til konge. – Både ''me'' og ''regem'' står i akkusativ. ''regem'' er objektspredikativ for ''me'', som er direkte objekt for verbet ''fecit''.
* '''Målets akkusativ''': Her brukes akkusativ for å angi lengde, høyde, bredde, dybde og avstand. Den kan også brukes for å angi tidsvarighet og alder: ''Hasta sex pedes longa'' – «En lanse seks fot lang». ''sex pedes'' står i akkusativ og angir lengde. ''Troia decem annos oppugnata est'' – [[Troja]] ble beleiret i ti år. – ''decem annos'' står i akkusativ og angir tidsvarighet. 
* '''Retningens akkusativ''': Her brukes akkusativ i tilstedsbetydning ved bevegelsesverb. Den brukes særlig ved navn på byer og mindre øyer: ''Domum ire'' – gå hjem. ''Domum'' står i akkusativ og har tilstedsbetydning. ''Romam et Delum proficisci'' – Å dra til Roma og [[Delos]]. ''Romam'' og ''Delum'' står begge i akkusativ og betegner retning. ''Romam'' er by og ''Delum'' går under «mindre øy».

==== Genitiv ====
Genitiv brukes til å bestemme et substantiv nærmere og til å angi samhørighet mellom substantiver. Den latinske genitiven har langt flere bruksområder en norsk genitivs-s:
* ''' Eiendomsgenitiv''': ''Villa Ciceronis'' – Ciceros gård. Genitiv viser her et tilhørighetsforhold i vid forstand, og angir den eller det som noe tilhører.
* '''Definerende genitiv''': ''Arbor fici'' – fikentre. ''Poena mortis'' – [[dødsstraff]]. ''Ars scribendi'' – kunsten å skrive, skrivekunst. Denne genitiven brukes for å spesialisere mer generelle begreper: Trær – type «fiken», straff – type «død» osv.
* '''Objektsgenitiv''': ''Amor patriae'' – fedrelandskjærlighet (kjærlighet til fedrelandet). ''Studium philosophiae'' – filosofistudiet (studiet av filosofi). Objektsgenitiv betegner objektet for handlingen som ligger i substantivet (jfr. vanlig setning, der genitiven ville ha vært direkte objekt: ''patriam amo''). Objektsgenitiv brukes svært sjelden i norsk.
Partitiv genitiv: ''Pars militum'' – en del av soldatene. ''Quod novi?'' – Hva nytt? Partitiv genitiv angir det det er en viss mengde av.
* '''Beskrivende genitiv''': ''Femina magnae prudentiae'' – en meget klok kvinne (en kvinne av stor klokskap). Beskrivende genitiv består alltid av et substantiv og et adjektiv i genitiv som føyes til hovedordet. 
* '''Genitiv ved adjektiv''': Genitiv brukes ved adjektiver som betegner begjær etter, interesse for, kunnskap om, erindring om, makt over og delaktighet i noe, i tillegg til det motsatte av alle disse: ''Cupidus belli'' – stridslysten (begjær etter noe). ''Memor benificii'' – En som husker en velgjerning (erindring om noe). Genitiv brukes også etter adjektivene ''proprius'' (tilhørende, eiendommelig for), ''communis'' (felles for), ''sacer'' (viet til) m. fl.: ''Templum sacrum Iunonis'' – et tempel viet [[Juno]]. ''Virtus propria populi Romani'' – en dyd egen [for] det romerske folk.
* '''Genitiv ved verb''': Genitiv kan stå adnominalt, men og predikativt til verbene ''esse'', ''fieri'' og ''facere'': ''Villa est Ciceronis'' – gården tilhører Cicero. ''Villa facta est Ciceronis'' – gården ble Ciceros. ''Militis est parere'' – Det er en soldats plikt å adlyde. Genitiv brukes også ved ''interest'' og ''refert'' (det er i ens interesse, av betydning for en): ''Romanorum interest'' – Det er i romernes interesse.
* '''Prisens genitiv''': Den ubestemte verdien settes i genitiv (bestemt pris i ablativ) ved disse verbene: ''aestimare'', ''ducere'', ''facere'' og ''habere'': "Aestimare nihili" – Ikke regne for noe verd.
* '''Genitiv ved rettsverb''': Genitiv brukes om det en er skyldig i, dømt for, siktet for osv (jfr. tysk). Genitiv brukes ved rettsverbene ''accusare'' (anklage for), ''arcessere'' (innstevne for), ''convincere'' (finne skyldig i), ''damnare/condemnare'' (dømme skyldig i), ''absolvere'' (frikjenne for). Personen settes i akkusativ og forbrytelsen, forseelsen etc. settes i genitiv: "Accusatus est proditionis" – Han ble anklaget for forræderi. "Absolata furti" – Hun ble frikjent for tyveri.

==== Dativ ====
Kasusen dativ har i vid forstand den hensikt å angi at noe er til interesse eller fordel for noen, eller motsatt – til skade eller ulempe for noen:

* '''Dativ om hensynsledd''': "Non scholae, sed vitae discimus" – Vi lærer ikke for skolens skyld, men for livets. Her er ''scholae'' og ''vitae'' hensynsledd – det er disse handlingen skjer til fordel/ulempe for – og settes i dativ (1. dekl.).
* '''Eiendomsdativ''': "Liber mihi est" – Jeg har en bok. I eiendomsdativ har hensynsleddet (''mihi'') gått over til et eiendomsforhold, og settes i dativ.
* '''Dativ ved transitive verb''': "Mater librum filio dat" – Moren gir sønnen en bok. Dativ brukes for å markere det indirekte objekt i setninger med transitive verb (''dat'' betyr "gir" og herfra er navnet "dativ" avledet). Også i passivie setninger settes det indirekte objektet i dativ: ''Liber filio (a matre) datur'' – Boken gis til [morens] sønn. 
* '''Dativ ved intransitive verb''': ''Nocere hosti'' – skade fienden. ''Nobis parcitur'' – Vi skånes. Ved intransitive verb som betyr «gagne» eller «skade», settes hensynsleddet i dativ. Mange av disse verbene er transitive på norsk. Her er noen av dem: ''irasci'' – være sint på, ''parcere'' – skåne, ''cedere'' – vike for, ''confidere'' – stole på, ''credere'' – tro på, og de upersonlige verbene ''licet'' – det er tillatt, og ''accidit'' – det skjer. De aller fleste av disse verbene er transitive på norsk.
* '''Dativ ved adjektiv''': ''Res tibi facilis et nobis utilis'' – en sak som er lett for deg og nyttig for oss. Dativ styres av en del adjektiver som betegner vennlig og uvennlig forhold, likhet og ulikhet, nytte og unytte, sliktskap, nærhet o.l.
* '''Dativ om handlende person i passiv (Dativ som agens)''': ''Litterae tibi scribendae sunt'' – Brevet bør skrives av deg. – Spesielt i gerundivkonstruskjoner brukes dativ for å uttrykke hvem den handlende i setningen er. 
* '''Final dativ''': ''Caesar duas legiones suis auxilio misit'' – Cæsar sendte sine menn to legioner som hjelp. ''Esse auxilio alcui'' – Vær til hjelp for noen. Final dativ betegner hensikt og resultat og brukes stort sett bare ved ''esse'' og verb som uttrykker bevegelse.

====Ablativ====
{{seksjonstubb}}

== Eksempeltekst ==
Fra [[Julius Cæsar|Cæsars]] ''[[Commentarii de Bello Gallico]]'':
''Gallia est omnis divisa in partes tres, quarum unam incolunt Belgae, aliam Aquitani, tertiam qui ipsorum lingua Celtae, nostra Galli appellantur. Hi omnes lingua, institutis, legibus inter se differunt. Gallos ab Aquitanis Garumna flumen, a Belgis Matrona et Sequana dividit. Horum omnium fortissimi sunt Belgae, propterea quod a cultu atque humanitate provinciae longissime absunt, minimeque ad eos mercatores saepe commeant atque ea quae ad effeminandos animos pertinent important, proximique sunt Germanis, qui trans Rhenum incolunt, quibuscum continenter bellum gerunt.''

[[Gallia]] er delt i tre deler. I den ene bor belgierne, i en annen aquitanerne, og i den tredje de som kalles [[keltere]] på sitt eget språk, [[galler]]ne på vårt eget. Disse skiller seg fra hverandre med hensyn til språk, skikker og lover. Elven [[Garonne]] skiller gallerne fra aquitanerne, [[Marne]] og [[Seine]] fra belgierne. Av disse er belgierne de sterkeste, på grunn av at de er lengst fra provinsens menneskelighet og stas, at handelsmenn sjelden kommer til dem og importerer det som fører til at ånden blir kvinneliggjort, og at de er nærmest [[germaner]]ne, som bor på andre siden av [[Rhinen]], og som de fører uavbrutt krig med.

== Referanser ==
<references/>

== Se også ==
* [[Romerske kongedømme]]
* [[Romerske republikk]]
* [[Romerriket]]
* [[Latinsk alfabet|Det latinske alfabet]]
* [[Latinsk litteratur]]
* [[Liste over latinske uttrykk brukt i norsk]]

== Litteratur == 
* [[Vibeke Roggen]] m.fl. ''Omnibus'' innføringskurs i Latin for NRK og NKS, omfatter [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009031804210 Tekstbok] og [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010032305013 arbeidsbok] 1996 ISBN 9788203322013
* [[Samson Eitrem]] ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008032504014 Latinsk grammatikk]'' 1. utgave 1926, 3. utvidet utgave 1996 ISBN 82-03-32251-4
 
== Eksterne lenker ==
{{InterWiki|kode=la|språk=latin}}
{{wikiquote}}

=== Generelle ===
* [http://ephemeris.alcuinus.net Ephemeris] Nuntii Latini universi.
* [http://www.perseus.tufts.edu/ The Perseus Project] har mange nyttige sider for studie av klassisk språk og litteratur, blant annet:
* [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/resolveform?lang=Latin En interaktiv latinsk ordbok]
* [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/morphindex?lang=la Denne siden kan analysere latinske ord for kjønn og kasus]
* [http://www.ethnologue.com/show_language.asp?code=LTN Ethnologue report for Latin]
* [http://humanum.arts.cuhk.edu.hk/Lexis/Latin/resources.html Other Latin Resources on the Web]

=== Uttale, mening og staving ===
* [http://roundrobin2001.0catch.com/audio.html Botanical Pronunciations and References] {{Wayback|url=http://roundrobin2001.0catch.com/audio.html |date=20040224220500 }} Sitat: «...&nbsp;The following sites provide audio files (sound files) you can click on to hear the pronounciation of the botanical/Latin name of a plant or terminology. Feel free to link to this page for future reference&nbsp;…»
* [https://web.archive.org/web/19991009021257/http://members.aol.com/stlmetros/latin.html American Guild of Organists, Pronunciation of Church Latin]
* [https://web.archive.org/web/20031206024521/http://home.tiscali.be/mauk.haemers/collegium_latinum/pronounce.htm Latin pronunciation, by Gn. Dionysius Scorpio Invictus]
* [http://www.malmoea.com/junebug/latin/writing&pronounciation.html Latin Writing and Pronunciation]
* [https://web.archive.org/web/20130908064147/http://www.mchportal.com/fishkeeping-mainmenu-60/treasure-chest-mainmenu-84/53-treasure-chest/483-scientific-names-how-do-they-work.html ''Scientific Names: How do they work?'' by Francesco Zezza]
* [http://courses.washington.edu/insects/445Students/Methods/Pronounciation.htm Spelling, Pronunciation, and Meaning of Scientific Names]
* [http://www.malawicichlidhomepage.com/aquainfo/greek_pronounce.html Pronunciation and spelling of scientific names, An article by Kalliope K. Bechraki and Andreas I. Iliopoulos] {{Wayback|url=http://www.malawicichlidhomepage.com/aquainfo/greek_pronounce.html |date=20030415215740 }}

=== Kurs ===
* [https://web.archive.org/web/20040214174858/http://www.sprachprofi.de.vu/latin Free online course in Latin]
* [https://web.archive.org/web/20031210033023/http://ccwf.cc.utexas.edu/%7Edcramer/506dec.htm David Cramer: Latin 506 Correspondence]
* * [https://web.archive.org/web/20031203093416/http://www.utexas.edu/courses/cc303/sounds/ The Pronunciation of Latin]

=== Ordbøker ===
* [http://humanum.arts.cuhk.edu.hk/Lexis/Latin/ Latinsk–engelsk ordbok]

{{latinsk språkhistorie}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Latin| ]]
[[Kategori:Italiske språk]]
[[Kategori:Språk i Vatikanstaten]]
[[Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha]]