Redigerer Lasaron

[[Fil:Lazzari giocano alle carte.jpg|miniatyr|Lasaroner i Napoli, malt av Silvestro Bossi, 1824]]
[[Fil:Onofrio Palumbo - Masaniello.jpg|miniatyr|Masaniello, malt av Onofrio Palumbo]]
[[Fil:Micco Spadaro - Punizione dei ladri al tempo di Masaniello.jpg|miniatyr|Tyver blir straffet, Napoli på Masaniellos tid]]
[[Fil:Brogi, Carlo (1850-1925) - n. 10458 - Napoli - Macchronaio napoletano - Scena dal vero.jpg|miniatyr|Makaroni lages og spises på gaten i Napoli. Foto: Carlo Brogi (1850–1925)]]

'''Lasaron''' brukes om fattige, forkomne mennesker som ikke klarer å holde på jobb, bolig og familie, og ofte oppholder seg lett synlig i parker og på plasser. I Norge er lasaron knyttet til bestemte steder gjennom uformelle, men utbredte navn. Lasaronparken finnes ved [[Jakob kirke]] i [[Oslo]] og ved [[Lille Lungegårdsvannet]] i [[Bergen]]. Tidligere lå det også en liten park med dette navnet i [[Hønefoss]], mellom [[Hønefossen]] og [[Hønefoss stasjon]]. Denne parken er imidlertid slettet.

Ordet har to opprinnelsesforklaringer: den ene at det kommer fra den bibelske personen [[Lasarus]] og ble brukt om fattige og spedalske personer, og den andre at det oppsto under opprøret mot det spanske styret som de fattige i Napoli gjennomførte i 1646–1647. I begge forklaringer oppgis at ordet opprinnelig ble brukt om den fattige befolkningen i [[Napoli]], og at det norske lasaron er avledet av de italienske ordene ''lazzari'' og ''lazzaroni''.
Unge, velstående nordeuropeere på dannelsesreise i Italia på 1700-tallet var fascinert av beretningene om lykkelige, makaronispisende ''lazzaroni'' med en leder som hadde tett forhold til kongen, som gjorde gruppen til en maktfaktor i samfunnet, samtidig som den var nederst på samfunnsstigen.

== Lasarus-forklaringen ==
Flere kilder oppgir at ordet lasaron stammer fra den bibelske personen [[Lasarus]], en fattig mann som ble vekket opp fra de døde av Jesus. En lasarus er brukt generelt om en fattig, forkommen person.<ref>Hem, side 701. Se også Evensberget S, Gundersen D: ''Bevingede ord : ordtak, sitater og deres opprinnelse.'' Oslo, kunnskapsforlaget, 4. utgave, 2006, side 144 og Skår A: ''Utrydningstruede ord''. Oslo, Messel, bind 1 2004, side 68–69. Skår skriver at man tror det har sin tidlige opprinnelse i navnet Lasarus fra Bibelen. Om Lasarus, se [http://www.bibel.no/Nettbibelen?query=c6r4KKs2UzZMeekVrjfl0P0cVyPbTbfiyuc7tQ0XNZ8Afum1Z/NN2cDs7ucRpaQzRkpt5M7ZdP0= Evangeliet etter Lukas, kap. 16], Evangeliet etter Johannes [http://www.bibel.no/Nettbibelen?query=JSK6x8syuELtc2PioiuanUIeJeEG8RLlEgnOkHKoc1D3eV7MsnBArgtx9qGeSperXJfb/sUEQPs= kap. 11] og [http://www.bibel.no/Nettbibelen?query=JSK6x8syuELtc2PioiuandUpTaBupoGzo8QLxcf3All9pCvmlFbMpcD0GKnxIp9d1BLvYmhGKDk= kap. 12] (besøkt 25. november 2013)</ref> Det er ikke beskrevet hvordan eller når avledningen har skjedd og betegnelsen lasaron har oppstått. På 1400-tallet ble betegnelsen på et sykehus i Venezia, ''nazzaretto'', endret til ''lazzaretto'' og ''lazzeretto'', som man knytter til Lasarus. Dette er opphavet til ordet lasarett, som finnes i mange europeiske språk.<ref>Hem, side 701</ref>

== Opprør i Napoli 1646–1647 og de første lasaronene ==
Den andre forklaringen på opprinnelsen til ordet lasaron kommer fra opprøret i Napoli i 1646–1647. I 1646 gjennomførte visekonge, den fjerde hertugen av Arcos, en skatt på fersk og tørket frukt og grønnsaker, som 25 år tidligere hadde blitt tatt bort. Frukt og grønnsaker var basiskost for napolitanerne. Spania styrte på denne tiden de to kongerikene (Sicilia og Napoli), og Napoli var Europas største by ved Middelhavet.<ref>Robb, side 368. Han oppgir en halv million innbyggere.</ref>

Tommaso Aniello d'Amalfi, som ble kjent som opprørslederen Masaniello, var født ved Handelstorget (it. ''Piazza Mercato'') midt i Napoli i 1620. Familien var fattig, moren var prostituert, og Tommaso ble selv uten arbeid. Han holdt seg sammen med de andre fattige mennene som oppholdt seg på torget, og fikk en sterk motvilje mot fremmedstyret, blant annet etter å ha sett et barn som hadde stjålet frukt, bli brutalt henrettet av skatte- og avgiftsoppkreverne.<ref>Robb, side 249–254</ref> Folk i [[Palermo]] på Sicilia gjorde først opprør mot skatten, og i mai 1647 ble et spansk skip sprengt ved havnen i Napoli. I juni ble en av bodene til avgiftsoppkreverne på handelstorget brent ned. Under den årlige festivalen til minne om Madonna Carmino 16. juli, der unge gutter i uniform gikk gjennom gatene, ble det ropt «Lenge leve den spanske kongen! Ned med vanstyret!». Folks sinne kom ut av kontroll, Masaniello oppfordret stående på en fruktvogn folk til å gå til visekongens residens Castelnuevo. Der ble soldatene avvæpnet, visekongen ble hjulpet ut bakveien til et kloster over gaten, og fra klosterbalkongen skrev han små lapper der han erklærte at skatten var opphevet, og kastet dem til folket.<ref>Robb, side 297–304</ref>

Den 7. juli kommer nye spanske tropper etter at alle avgiftsoppkreverbodene var brent ned. Masaniello taler fra balkongen i Santa Maria del Carmine-kirken ved torget og ber folket gå og brenne ned bolighusene til en lang rekke representanter for myndighetene og andre som var knyttet til vanstyret. Men ingen hadde noen rett til å plyndre, formante han, og etter at husene var brent ned, skulle alle samles i kirken til bønn.<ref>Robb, side 313</ref> Folkelige fortellinger oppgir at Masaniello nå hadde 120 000 væpnede menn som adlød ham, og at han kunne ha kastet ut spanjolene for godt. Men han var lojal mot kongen, inngikk en avtale med visekongen, fikk tittelen generalkaptein og et gullkjede rundt halsen. Noen dager senere overrekker han visekongen en kurv fersk fisk fra de fattige ved havnen som gjengave. Den 16. juli taler han i Carmine-kirken, det går over styr for ham, han kaster alle klærne, og blir så drept i et siderom til kirken. Kroppen hans, uten hode, blir slept rundt på torget til spott og spe. Noen dager senere er det enorm deltakelse i hans begravelse.<ref>Robb, side 316–323</ref>

De spanske styrerne fryktet opprørerne og kalte kjernegruppen ledet av Masaniello for ''lazàros'', spansk for tigger eller spedalsk. Spanjolene mente det som en ydmykelse, men ordet ble snart snudd til en hedersbetegnelse av mennene ved torget, og tatt inn i napolitansk som ''lazzari'' eller ''lazzaroni''. Masaniello hadde vist seg som intelligent, snarrådig, en god leder for folket, og han kunne, hvis styresmaktene gikk for langt, ta makten og være konge – for en kort tid. Dette ble bildet av lasaronene.<ref name="Dickie, side 156">Dickie, side 156</ref>

== Mozart, Goethe og lasaronene i Napoli på 1700–tallet ==
På 1700–tallet ble lazzaroni i Napoli et trekkplaster for de nordeuopeeerne som var på [[dannelsesreise]] (eng. ''the Grand Tour''). Napoli var det vanlige endepunktet for de unge middel- og overklassemennenes reise til Italia.<ref name="Dickie, side 156"/> 
Lasaronene ble selve legemliggjøringen av de lykkelige syditalienerne og det fargerike folkelivet i Napoli, og de opptrer i svært mange reiseberetninger og bilder, ofte avbildet mens de spiser [[makaroni]]. På 1700-tallet ble pasta basismat i Napoli, og makaroni kunne kjøpes billig overalt på gater og torg. «Makaronispisere» (it. ''mangiamaccheroni'') ble klengenavnet på napolitanerne, og særlig lasaronene. I tillegg til den fascinerende uklarheten rundt lasaronenes leder og dennes maktposisjon og relasjon til kongen, bet de besøkende seg merke i at lasaronene var strengt religiøse og sjelden ble sett fulle, i motsetning til filleproletariatet i London og Paris.<ref>Dickie, side 148–150; 156</ref>

[[Wolfgang Amadeus Mozart]] var i en alder av fjorten år på dannelsesreise sammen med faren i Napoli i 1770, og skrev hjem til søsteren at her har lasaronene sin egen general eller høvding, som mottar tjuefem gulldukater hver måned fra kongen, bare for å holde orden på dem. Dette var en utbredt oppfatning der få hadde sikker kunnskap.<ref>Dickie, side 155</ref>

Johann Wolfgang von Goethe, en fremtredende kulturpersonlighet i Europa, tar i sin beretning fra Napoli i 1787 byens fattige i forsvar og er «fristet til å stille opp det paradoks at man i Napoli kanskje finner den forholdsvis største flid i den aller laveste klasse.» Ved nøyaktig observasjon finner han ut at dagdriverne på torget, og ikke minst barna deres, er i stadig aktivitet for å skaffe levebrød. Han skriver at:

{{Sitat|..den såkalte lazarone ikke er det spor mindre virksom enn alle de andre klassene. ... Vi dømmer fra vårt synspunkt altfor strengt de sydlige folk som himmelen har vist seg så mild mot. ... Et fattig og åpenbart elendig menneske kan i slike strøk ikke bare tilfredsstille sine nødvendigste og nærmeste behov, men nyte livet på beste vis. Og derfor ville en såkalt napolitansk tigger lett kunne forsmå en visekongestilling i Norge eller gi avkall på denne ære hvis keiserinnen av Russland ville overdra ham guvernementet Sibir.<ref>Johann Wolfgang von Goethe: ''Italiensk reise''. Oslo, Pax, 1999, side 272–273. ISBN 978-82-530-3068-5</ref>}}

At lasaronene er arbeidssky, en maktfaktor og styrer seg selv er nordeuropeiske myter, mente Goethe og manet til å unngå å gjøre dem mer annerledes enn de virkelig er.

Men Mozart og faren hadde hatt mange kontakter med diplomater og øvrighetspersoner under oppholdet, og bildet han ga er nå regnet som mer pålitelig enn Goethes. Lasaronenes leder, ''capo-lazzaro'', fikk enkelt snakke med kongen for å gi ham informasjon og råd. Kongen på sin side sørget for at lasaronene hadde brød, pasta og – om sommeren – is. Da Mozart og Goethe var i Napoli var Nicola de Sapato copa-lazzaro og [[Ferdinand I av De to Sicilier|Ferdinand den fjerde]] var konge. Ferdinand, som regjerte kongedømmet Napoli fra 1759 til 1799, fikk tilnavnet lazzarone-kongen, fordi han ofte var ute i byen, brukte tid sammen med de fattige og likte makaroni og ablegøyer.<ref>Dickie, side 157–160</ref>

Under en sultperiode i 1763–1764 viste myndighetene sin manglende dugelighet ved at folk i Napoli fikk altfor små rasjoner. Det vanlige under matmangel i kongeriket var at mat ble kjøpt opp på landet og fordelt til rimelig pris til bybefolkningen, ikke minst for å forebygge opprør. Lasaronene tok kontroll over matlagre, bakerier, butikker og selv kirkens sosiale arbeid. Mat ble solgt til høye priser til middelklassen, og samfunnet unngikk kaos. Denne perioden bidro til lasaronenes ry hos nordeuropeerne som en eksotisk samfunnsgruppe.<ref>Dickie, side 155–156</ref>

== Lasaron brukt i Norge ==
[[Fil:Ingrid Bjerkås plass 2.JPG|miniatyr|Området mellom Jakob kirke og [[Torggata (Oslo)|Torggata]] i Oslo, i dag [[Ingrid Bjerkås' plass (Oslo)|Ingrid Bjerkås' plass]]{{Byline|Helge Høifødt}}]]

I [[Oslo]] ble ''Lazaronparken'' rundt 1920 brukt om parken rundt [[Jakob kirke]], som strakte seg ned til [[Akerselva]].<ref>[[Tallak Moland|Moland, Tallak]]: [http://www.oslomuseum.no/images/stories/PDFer/Byminner/Byminner%20nr%202-%202012%20-%20web.pdf «Akerselva – elveparkens tidlige historie».] {{Wayback|url=http://www.oslomuseum.no/images/stories/PDFer/Byminner/Byminner%20nr%202-%202012%20-%20web.pdf |date=20150924062146 }} I ''[[Byminner (Oslo)|Byminner]]'', 2/2012, side 6–7 (besøkt 25. november 2013)</ref> Ordet lasaron er brukt i Aftenposten første gang 22. februar 1915. Og 17. desember 1929 melder avisen at «Lasaron-plagen i Oslo er verre end nogensinne». Lasaronene omtales i artikkelen som løsgjengere og arbeidssky, men det sies også at hvis folk bare slutter å «gi ved dørene» (gi til de som banker på og tigger), slik at løsgjengerne får motivasjon til å slutte å drikke, kan lasaronene vise seg å bli arbeidsomme.<ref>Aftenposten nettarkiv, aftenutgaven 17. desember 1929, forsiden</ref> I 1943 har Morgenposten artikkelen «Lasaronparken jubilererer» om «den lille, idylliske parken ved Jacobskirken, som har fått det sørgelige oppnavn «Lasaronparken»».<ref>''Morgensposten'', Oslo, 27. juli 1943</ref> Området rundt «Kutørje» (dagens [[Grønlands torg (Oslo)|Grønlands torg]]) og «Vesletørje» (dagens [[Lilletorget (Oslo)|Lilletorget]]) ble tidlig i århundret kalt «Lazzaronkvarterene».<ref>[[Knut Kjeldstadli]]: ''Den delte byen. Fra 1900 til 1948''. Bind 4, 1990, side 66. ISBN 82-02-09145-4</ref>

Lasaronparken har vært brukt på området langs Rasmus Meyers allé ved [[Lille Lungegårdsvann]] i [[Bergen]],<ref>[http://fett.no/2011/11/lys-mot-lyssky-aktivitet/ ''Lys mot lyssky aktivitet''. Nettstedet fett.no, fra tidsskriftet med samme navn 3/2006] {{Wayback|url=http://fett.no/2011/11/lys-mot-lyssky-aktivitet/ |date=20131202222641 }} (besøkt 25. november 2013)</ref> og om en liten park nedenfor [[Hønefoss]] jernbanestasjon. Der er det lasaroner fortsatt, melder lokalavisen i 2011.<ref>[http://www.ringeriksavisa.no/bare-lokalnyheter/5060-lasaron-parken.html ''Lasaron-parken''. Ringeriksavisa på nett, 4. oktober 2011] (besøkt 25. november 2013)</ref> I nyere tid er ordet lite brukt i Norge, ord som tigger og naver har tatt over.<ref>Petter Scherven: ''Nostalgisk ordbok''. Oslo, Vega, 2010, side 183.</ref>

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* Dickie, John (2008): ''Delizia! The Epic History of the Italians and Their Food.'' New York, Free Press, ISBN 978-0-7432-7807-2
* Robb, Peter (2011): ''Street fight in Naples''. London, Bloomsbury, ISBN 978-1-4088-1860-2.
* Hem, Erlend (2012): [http://tidsskriftet.no/article/2238843 «Lasarus, lasarett og lasaron»] i: ''Tidsskrift for Den norske legeforening'', 6/2012, s. 132

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Italienske ord og uttrykk]]
[[Kategori:Nedsettende uttrykk om personer]]
[[Kategori:Napoli]]