Redigerer Kybele

{{Infoboks gud
|navn= Kybele
|bilde=Cybele Getty Villa 57.AA.19.jpg
|bildetekst=Kybele som «Magna Mater» på tronen,<br/>med løve, overflødighetshorn og krone.<br/>Romersk marmorstatue, ca. 50 f.Kr.
|trossystem=[[Gresk mytologi]]<br/>[[Romersk mytologi]]
|religionssenter=[[Antikkens Hellas]]<br/>[[Romerriket]]
|originaltnavn= Κυβέλη
|foreldre= 
|søsken=
|make=[[Attis]]
|barn= 
|aspekt= Fjell, byer, løver
|bosted=
|symboler= Løver, overflødighetshorn
|tekster= 
|andremytologier= Cybele ([[romersk mytologi]])
}}
'''Kybele''' ([[frygisk]]: ''Matar Kubileya/Kubeleya'' «Kubelanske Moder», kanskje «Fjellmoderen»; [[lydisk]] ''Kuvava''; [[gresk]]: Κυβέλη, ''Kybele''; Κυβήβη, ''Kybebe''; Κύβελις, ''Kybelis'') var opprinnelig en [[modergudinne]] i [[Anatolia]],<ref name="Theoi">[http://www.theoi.com/Phrygios/Kybele.html «Kybele»], Theoi Project</ref> eller kanskje heller en maktgudinne i stil med [[Zevs]],<ref>[https://forskning.no/arkeologi-religion/gudinnen-kybele-beskyttet-byene/873234 Irene Berg Petersen: «Gudinnen Kybele beskyttet byene», ''Forskning.no'' 26. januar 2010]</ref> men lite er kjent om hennes eldste anatoliske kulter, annet enn hennes tilknytning til [[fjell]], [[hauk]]er og [[løve]]r.

Hun kan ha blitt oppfattet som [[Frygia]]s særskilte skytsgudinne, men hennes frygiske kult ble adoptert og tilpasset av [[Grekere|greske]] kolonister langs [[Anatolia]]s kyst. Dyrkelsen av henne spredte seg derfra til [[Antikkens Hellas|det greske fastlandet]] og til mer fjerne [[Magna Graecia|vestlige kolonier]] på 500-tallet f.Kr.

Kybele tok opp i seg aspekter av jordgudinnen [[Gaia]], dennes [[Minoisk kultur|minoiske]] parallell [[Rhea (mytologi)|Rhea]], samt korngudinnen [[Demeter]]. I [[antikkens Hellas]], hvor hun ble assosiert med fjell, byer og bymurer, fruktbar natur og ville dyr, særlig løver, fikk Kybele en blandet mottagelse.

En del [[bystat]]er, særskilt [[Athen]], tok henne til sin beskytter, men de greske ritualer og prosesjoner til hennes ære viste henne som en kompleks, eksotisk [[Mysteriereligion|mysteriegudinne]] som kom i stridsvogn trukket av løver og fulgt av vill musikk, [[vin]] og [[ekstase|ekstatiske]] tilhengere. Det var unikt for [[gresk religion]] at hun omga seg med et [[tiggerorden|tiggende presteskap]] bestående av [[Transperson|tverrkjønnete]] eller [[evnukk]]er, også kjent som ''galli'' (entall ''gallus'').<ref>[https://www.britannica.com/topic/Galli-ancient-priests Ordet ''gallus]</ref>

I [[Roma]] ble Kybele kjent som ''[[Magna Mater]]'' («Store Mor»). Den romerske staten overtok og utviklet en særskilt utgave av hennes kult, og hevdet at hennes medvirkning var en av de viktigste delene av [[punerkrigene]].

[[Romersk mytologi|Romerske mytografer]] gjenoppfant henne som en [[troja]]nsk kongedatter, og således en stammor til det romerske folk gjennom [[Æneas]]. Med romersk herredømme over middelhavslandene spredte deres utgave av Kybele-kulten seg over hele [[Romerriket]]. Betydningen av og moralen til hennes kult og presteskap ble diskutert i [[Gresk litteratur|gresk]] og [[romersk litteratur]], og blir det fortsatt i moderne forskning.

== Kultopprinnelse og utvikling ==
[[File:Ankara Muzeum B19-36.jpg|thumb|«Sittende kvinne fra Çatalhöyük», ca. 6 000 f.Kr.]]
=== Anatolia ===
Kyble kan ha utviklet seg fra anatolisk modergudinne i henhold til en type funnet ved [[Çatal Höyük]], datert til rundt 5000-tallet f.Kr.<ref>Med referanse til Kybeles opprinnelse og forløpere, se Takács, S.A. (1996): «A terracotta statuette of a seated (mother) goddess giving birth with each hand on the head of a leopard or panther» i: ''Cybele, Attis and related cults: essays in memory of M.J. Vermaseren'', s. 376.</ref> Denne korpulente, fruktbare modergudinnen synes å føde sittende på en trone med to armlener bestående av kattehoder. I frygisk kunst var Kybelekultens attributter ledsagende løver, en rovfugl, og en liten vase for hennes drikkeoffer eller andre offergaver på 700-tallet f.Kr.<ref>Simpson, Elizabeth (1996): «Phrygian Furniture from Gordion» i: Herrmann, Georgina (red.): ''The Furniture of Ancient Western Asia'', Mainz, s. 198–201.</ref>

Inskripsjonen ''matar kubileya'' ved en frygisk helligdom uthogd i fjellet, datert til første halvdel av 500-tallet f.Kr., er vanligvis lest som «mor av fjellet», en lesning som er støttet av oldtidens kilder,<ref>Roller (1999), s. 67–68. Dette erstatter den opphavelige meningen av «Kybele» med «hun av håret»: se Haspels, C.H.E. (1971): ''The Highlands of Phrygia'', I 293 no 13, notert i Burkert, Walter (1985): ''Greek Religion'', III.3.4, notene 17 og 18.</ref> og i overensstemmende med Kybele som en hvilken som helst av tilsvarende titulære gudinner, hver av dem kjent som «moder» og tilknyttet særskilte anatoliske fjell eller andre lokaliteter:<ref>Motz (1997), s. 115.</ref> en gudinne således «født fra stein».<ref>Johnstone, i Lane (1996), s. 109.</ref>

Den tidligste referansen til Kybeles navn kan ha vært Kubaba, eller Kumbaba, noe som henviser til Humbaba, som var vokter av skogen i [[Gilgamesj|legenden om Gilgamesh]], som er verdens eldste nedskrevne myte fra Sumer 2500 f.Kr.

Kybele er den eneste kjente gudinne for oldtidens Frygia,<ref>Roller (1999), s. 53.</ref> og var antagelig den øverste guddommen for den frygiske stat. Hennes navn og utviklingen av de religiøse praksiser assosiert med henne kan ha vært påvirket av kulten til den til den hurrittiske gudinnen Hebat, samt til den guddommeliggjorte [[sumer]]iske dronningen [[Kubaba]], også kjent på sumerisk som Kug-Bau, som er den eneste dronningen i den ''sumeriske kongelisten''.

[[Kubaba]] skal ifølge kongelisten, som hevder at hun skal ha vært ølbrygger før hun ble monarkist, ha regjerte i 100 år – i tidlig dynastisk III periode i sumerisk historie (2500-2330 f.Kr.). Det har blitt foreslått at hun representerer den historiske figuren bak ølbryggeren Siduri fra fortellingen om Gilgamesh.<ref>Kubaba var dronning av [[Kisj]]s tredje dynasti. Hun ble dyrket ved [[Karkemisj]], og hennes navn på gresk ble framstilt som ''Kybebe''. Motz (1997), s. 105–106 mener dette er den mest sannsynlige kulden for ''kubilya'' (sammenlign Roller (1999), s. 67–68, hvor kubileya = fjell).</ref>

Den greske geografen [[Pausanias (geograf)|Pausanias]] skrev om en [[Magnesia ad Sipylum|magnesiansk]] (= lydisk) kult for «gudenes mor», viss bilde var uthogd i fjelltopp på fjellet [[Sipylos]], på 200-tallet e.Kr. Dette var antatt å være det eldste bevarte bildet av gudinnen, og ble tilskrevet den legendariske figuren [[Broteas]].<ref>Pausanias: ''Description of Greece'': «the Magnesians, who live to the north of Spil Mount, have on the rock Coddinus the most ancient of all the images of the Mother of the gods. The Magnesians say that it was made by Broteas the son of Tantalus.» Bildet var antagelig hettittisk i opprinnelse; se Roller, (1999), s. 200.</ref> Den gigantiske levningen av en slik figur er fortsatt ved Sipylos, skjønt den mangler inskripsjoner og er i stor grad erodert. Denne er i overensstemmelse med senere representasjoner av en sittende Kybele med en ledsagende løve under hver arm.

Ved [[Pessinos]] i Frygia tok modergudinnen, identifisert av grekerne som Kybele, form av en stor stein av svart meteorittjern,<ref>Summers, i Lane (1996), s.364.</ref> og kan bli assosiert med eller identisk med [[Agdistis]], fjellguddommen i Pessinos.<ref>Schmitz, Leonard, i Smith, William (1867): ''Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology'', s. 67. [http://nlp.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.04.0104%3Aalphabetic+letter%3DA%3Aentry+group%3D9%3Aentry%3Dagdistis-bio-1 Lenke til perseus.org] {{Wayback|url=http://nlp.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.04.0104%3Aalphabetic+letter%3DA%3Aentry+group%3D9%3Aentry%3Dagdistis-bio-1 |date=20150605071716 }}. Roller (1994), s. 248–256, foreslår «Agdistis» som Kybeles personlige navn ved Pessinos.</ref>

Ingen samtidig tekst eller myter har overlevd som bevitner det opprinnelige karakteren og vesenet til Kybeles frygiske kult. Bilder og [[ikonografi]]en i gravsammenhenger, samt det allestedsnærværende i hennes frygiske navn ''Matar'' («Mor»), antyder at hun var en mekler eller forbindelse mellom «grensene av det kjente og det ukjente»; det siviliserte og det ville, verden til de levende og til de døde.<ref>Roller (1999), s. 110–114.</ref>

At hun forbindes med hauker, løver og steinen i Anatolias fjellrike villmark, synes å karakterisere henne som landets mor i landets naturlige tilstand, og med makt til å beherske, endre eller mildne dets latente villskap, og til å kontrollere dets potensielle trusler mot et bosatt, sivilisert liv. Behovet for å temme eller utnytte hennes makt førte til at hun ble installert som beskyttende skytsgudinne av byen ved dens elite, muligens samstemmig med en form for herskerkult.

Denne forbindelsen er meget sannsynlig i [[Frygia]], eller muligens i nordlige Anatolia hvor en kult for Kybele i Lydia kan ha hatt forbindelser til den delvis legendariske kong [[Midas]] og kan ha fungert som støttespiller av hennes kult, som en med-guddom ved Midas' død, den halvgud, eller hennes gemal.<ref>Roller (1999), s. 69ff.</ref>

For å vise hennes rolle som en beskytter av byene, eller [[Polis|bystatene]], var hun tidvis vist med en ''murkrone'', noe som representerte byenes forsvarsmurer.<ref>Takacs, i Lane, s. 376</ref> På samme tid, hennes makt var oversanselig overfor enhver form for politisk bruk og talte direkte til gudinnens tilhengere i alle respekter av livet.<ref>Özkay, Vecihi (1997): «The Shaft Monuments and the ''Taurobolium'' among the Phrygians» i: ''Anatolian Studies'', Vol. 47, s. 89-103, British Institute at Ankara. Sitat: «transcended any purely political usage and spoke directly to the goddess' followers from all walks of life».</ref>

En del frygisk sjaktmonumenter antas å ha vært benyttet til [[drikkoffer]] og blodoffer for Kybele, kanskje flere århundrer før den gropen eller graven benyttet i hennes ofringene i ''[[Taurobolium]]'' (okseofringer) og ''[[Criobolium]]'' (bukkofringer) i løpet av [[romersk]] [[Det romerske keiserriket|keisertid]].<ref>Özkay, Vecihi (1997): «The Shaft Monuments and the 'Taurobolium' among the Phrygians» i: ''Anatolian Studies'', Vol. 47, s. 89-103, British Institute at Ankara.</ref> Over tid ble hennes frygiske kulter og ikonografi endret og tilpasset hennes utenlandske tilhengere, først grekerne og senere romerne.
[[Fil:KybeleStatue19thCenturyPostcardMountSipylusManisaTurkey.jpg|thumb|upright|left|Den eroderte fjellstatuen av Kybele på fjellet Sipylos. Fransk postkort.]]
=== Hellas ===
[[Fil:AGMA Cybèle.jpg|thumb|upright|Sittende Kybele innenfor en ''naiskos'' (300-tallet f.Kr., Museet for antikkens agora i Athen)]]
Fra rundt 500-tallet f.Kr. ble kulter for den anatoliske modergudinnen introdusert fra Frygia og til etnisk greske kolonier i vestlige Anatolia, det greske fastlandet, øyene i [[Egeerhavet]] og til de vestlige koloniene i [[Magna Graecia]] ([[Sicilia]] og sørlige [[Italia]]). Grekerne kalte henne for ''Mātēr'' eller ''Mētēr'' («Mor»), eller fra tidlig på 400-tallet f.Kr., ''Kubelē''; hos [[Pindar]]os er hun «herskerinne Kybele, moderen».<ref>Roller (1999), s. 125, siterer Pindaros, fragment 80 (Snell), ''[[Despoina]] Kubela Mātēr'' ([δέσπ]οιν[αν] Κυβέ[λαν] ματ[έρα]).</ref>

[[Walter Burkert]] plasserer henne blant «utenlandske guder» i gresk religion, en kompleks kvinnefigur som kombinerer den [[Minoisk kultur|minoisk]]-[[Mykensk kultur|mykenske]] tradisjon med den frygiske kult importert direkte fra Anatolia.<ref>Burkert (1985), ''Greek Religion'', section III.3,4 s. 177.</ref>

I Hellas, som i Frygia, var hun en «herskerinne av dyrene» ''(Potnia Therōn)'',<ref>Roller (1999), s. 135; ''Potnia Theron'' (Πότνια Θηρῶν) kan tidvis bli funnet i antikke kilder, men er tidvis en akademisk slutning trukket fra ikonografien.</ref> med hennes herredømme over den naturlige verden uttrykt av løvene som flankerer henne, ligger i hennes fang, eller som trekker hennes vogn. Grekerne lot henne med letthet assimileres til den eksisterende minoisk-greske jordmodergudinnen [[Rhea (mytologi)|Rhea]], «gudenes mor», og Kybele kan ha arvet denne gudinnens rustikke, ekstatiske ritualer.

Som et eksempel på den henførte moderskapet ble hun delvis assimilert til korngudinnen [[Demeter]], og hennes fakkelbelyste prosesjon som var vesentlig for denne gudinnen i letingen etter hennes tapte datter [[Persefone]].<ref>Roller (1999), s. 170 - 176.</ref>

Som med andre guddommer vurdert som utenlandske introduksjoner ble spredningen av Kybeles kult fulgt av konflikter og kriser. [[Herodot]]os sier at da [[Anakarsis]] kom tilbake fra [[Skytia]] etter en reise og samlet kunnskap for grekerne på 500-tallet f.Kr., hans bror, den skytiske kongen, fikk ham henrettet for å ha blitt med i kulten.<ref>Johnstone, P.A., i Lane (1996), siterer Herodotos, ''Historier'', 4.76-7.</ref>

I den athenske tradisjon ble byens [[metroon]] grunnlagt rundt 500 f.Kr. Dette for å blidgjøre Kybele, som etter hadde bidratt med et [[pest]]utbrudd da en av hennes omvandrende prester hadde blitt drept, mens han misjonerte for hennes kult. Denne redegjørelsen kan ha vært en senere oppfinnelse for å forklare hvorfor en offentlig bygning ble dedikert til en importert guddom, da dens tidligste kilde er ''Hymne til gudenes mor'' av den [[romersk]] keiser [[Julian den frafalne|Julian]] fra 362 e.Kr.<ref>Roller (1999), s. 162-167; Roscoe, s. 200; Robertson, i Lane, s. 258.</ref> Hennes kulter ble ofte finansiert privat framfor av [[polis]],<ref>Burkert, ''Greek Religion'', 1985, seksjon III.3,4 s. 177. Se også Roller (1999), s. 140-144.</ref> og hennes «fargerike og kraftfulle karakter» og forbindelse med villmarken satte henne i en særstillingen i henhold til de [[De tolv olympiske guder|olympiske]] gudene.<ref>Roller, L., i Lane (1996), s. 306. Se også Roller (1999), s. 129, 139.</ref>

[[Fil:AiKhanoumPlateSharp.jpg|thumb|left|Kybele i sin vogn trukket av løver mot en votivofring (høyre). Over solguden og himmelske objekter. Plakett fra [[Ai-Khanoum]], [[Baktria]] ([[Afghanistan]]), 100-tallet f.Kr.]]
Kybeles tidlige greske bilder er små [[Votivgave|votivrepresentasjoner]] av hennes monumentale bilder som var hogd ut av fjellene i Frygia. Hun står alene innenfor en ''[[naiskos]]'' som representerer hennes tempel og tempelets dør, og er kronet med en ''polos'', en høy, sylindrisk hatt. En lang, flytende ''[[khiton]]'' dekker hennes skuldre og rygg. Hun er tidvis vist med løver som ledsagere. Rundt 400-tallet f.Kr. opprettet skulptøren [[Agorakritos]] en helt og holdent gresk og innflytelsesrik framstilling av Kybele som ble plassert i Athens [[agora]]. Den viser henne sittende på en trone med en løve som ledsager, og med en ''[[tympanon]]'', en håndtromme som var en gresk introduksjon til hennes kult og som ble et framtredende trekk i kultens senere utvikling.<ref>Roller (1994), s. 249.</ref>

For grekerne var tympanonen en markør for en utenlandsk kult, passende for Kybeles riter, hennes nær tilsvarighet [[Rhea (mytologi)|Rhea]] og til [[Dionysos]]. Kun at Kybele holder tympanonen selv. I greske myter kan en forbindelse mellom Kybele og Dionysos ikke være datert tidligere enn til 100-tallet f.Kr.: i ''[[Bibliotheca (Pseudo-Apollodorus)|Bibliotheca]]'' er det sagt at Kybele kurerte Dionysos for hans galskap.<ref>Roller (1999), s. 157.</ref> Deres kulter delte imidlertid flere karaktertrekk: den utenlandske guddom som ankommer i en stridsvogn, trukket av store, eksotiske kattedyr (Dionysos av [[Tiger|tigre]], Kybele av [[løve]]r), fulgt av heftig musikk og en ekstatisk følge av eksotiske utlendinger og folk fra de lavere samfunnsklasser. Ved slutten av 100-tallet f.Kr. hadde deres riter i Athen og andre steder i Hellas blitt tidvis kombinert; [[Strabon]] merker seg at Rhea-Kybeles populære riter i Athen kan bli holdt i forbindelse med Dionysos' prosesjoner.<ref>Strabon: ''Geografika'', bok X, 3:18; se også den tidligere [[Evripides]], ''[[Bakkantinnene]]'', 64-186, og [[Pindar]]os, ''Dithyramb'' II.6 - 9.</ref> Som Dionysos ble Kybele vurdert som å ha et særskilt ikke-gresk temperament,<ref>Roller (1994), s. 253.</ref> som på samme tid ble både omfavnet og «holdt på armlengdes avstand» av grekerne.<ref>Roller (1999), s. 143.</ref>

I kontrast til hennes offentlige rolle som byenes beskytter, var Kybele også en [[Mysteriereligion|mysteriekult]], private ritualer med en [[Ktoniske guder|ktonisk aspekt]] forbundet til heltekulter og eksklusive til de som hadde gjennomgått innvielse, skjønt det er uklart hva Kybeles initieringer kan ha vært.<ref>Roller (1999), s. 225-227.</ref> Relieffer viser henne sammen med unge kvinnelige og mannlige ledsagere med fakler, og beholdere for renselse. Litterære kilder beskriver muntre sammenkomster med høy trommemusikk fra tympanoner, kastanjetter, [[cymbal]]er og fløyter, og til heftig «frygiske danser», kanskje en form for sirkeldans av kvinner og til brølet av den «vise og legende musikken til gudene».<ref>Roller (1999), s. 149 - 151 og fotnoter 20 - 25, siterer [[De homeriske hymnene|''Homerisk hymne'']] 14, Pindaros, ''Dithyramb'' II.10 (Snell), Evripides, ''Helena'', 1347; ''Palamedes'' (Strabon 10.3.13); ''Bacchae'', 64 - 169, Strabon 10.3.15 - 17 et al.</ref>

Sammensmeltning med Rhea førte til Kybeles tilknytninger til ulike mannlige halvguder som tjenestegjorde for Rhea som ledsagere eller som voktere av hennes sønn, barnet [[Zevs]] da han lå skjult i en grotte på [[Kreta]] etter fødselen. I kultbegreper synes de å ha fungert som meklere eller formidlere mellom gudinnen og de jordiske tilhengerne, og da gjennom [[drøm]]mer, opphøyde transer (henrykkelsestilstand), eller ekstatiske sang og dans. De omfattet bevæpnede [[korybanter]] som danset rundt Zevs og klasket og slo på sine skjold for å muntre ham; deres antatte frygiske tilsvarigheter som kom med lignende ville og krigerske musikk, dans og sang, og [[Daktyl (mytologi)|daktyler]] og [[telekiner]], [[magi]]kere som var assosiert med kunsten av metallarbeid.<ref>Roller (1999), s. 171, 172 (og notene 110 - 115), 173.</ref>

=== Kybele og Attis ===
[[Fil:Attis Altieri Chiaramonti Inv1656.jpg|thumb|upright| Attis med frygisk lue som framfører en kultisk dansk. Romersk keiserrike.]] 
Mange av kybeles kulter omfattet ritualer til den frygiske guden Attis, eller Atys, en guddommelig gemal og kastrert hyrde viss kult begynte i Dindymon (dagens Murat Dağı i Gediz, Kütahya) rundt 1250 f.Kr. Han var opprinnelig en lokal semi-guddom i Frygia assosiert med den store frygiske handelsbyen Pessinos, som lå i ly av fjellet Agdistis. Fjellet var personifisert som en ''daimon'', som utlendinger assosierte med Kybele.

Kybeles fremste mytografiske fortellinger knyttes til hennes forhold med [[Attis]] som er beskrevet av antikke greske og romerske kilder og kulter som hennes unge make, og som en frygisk guddom. Han var guddom for fødsel-død-gjenfødsel, og var både sønnen og elskeren til modergudinnen Kybele. Han var også hennes sjefsevnukk og fører av hennes løvedrevne vogn. Hans prester var evnukker, Galli, menn som har testikler som siden barndommen ikke produserer hormoner, eller en kastrert mann eller gutt.

Attis var vegetasjonens gud, og representerer via hans selvlemlestelse, død, og gjenoppstandelse fruktene av jorden, som dør om vinteren kun for så å gjenoppstå om våren. Attis ble feiret med en stor vårfest omkring temaet sorg og gjenfødsel. I mytologien beskrives Cybeles kjærlighetsforhold til Attis. I en fortelling blir det beskrevet hvordan Attis kastrerer seg selv og forblør under et pinjetre for til slutt selv å forvandles til et eviggrønt pinjetre.

Attis er blant annet beslektet med den armenske guden Ara, mesopotamiske Dumuzi, en guddom i sumerisk mytologi på akkadisk kalt for Tammuz, den egyptiske Osiris, den semittiske Adad, også kjent som Hadad, eller Adonis, den kypriotiske Gauas, eller Aos, og den etruskiske Atunis, hvorav alle er guddommer av liv-død-gjenfødelse og vegetasjon.

Adonis, som i eldre tider noen ganger portrettert som solgud og viss navn har betydningen «trofast» eller «ekte sønn», er et gresk låneord fra det semittiske, eller fønikiske, ordet adon, som har betydningen «herre», og som er beslektet med Adonai, et av navnene som er benyttet til å referere til Gud i Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) som fortsatt blir benyttet i jødedommen den dag i dag.

Adonis var sønn av Myrrha og hennes far Kinyras. Myrrha ble forvandlet til et myrratre og den romerske fødselsgudinnen Lucina hjalp treet å føde Adonis. Stedet hvor Adonis døde lot hun bli overrislet av blod med nektar. Herfra sprang det opp den kortvarige røde blomsten anemone som har sitt navn fra vinden ettersom den så lett får dens kronblad til å falle av. Kvinnene i Athen kunne plante «Adonishager» med hurtigvoksende grønnsaker som sprang opp fra frø og visnet. Adonisfestivalen ble feiret av kvinner ved midtsommer ved å så fennikel og salat, og hvete og bygg. Plantene vokste opp hurtig, visnet tilsvarende hurtig, og kvinnene sørget over den altfor tidlige døden til planteguden.

I Frygia var «Attis» både et vanlig og et prestenavn funnet i samme grad på uformelle skriblerier og [[graffiti]] som i dedikasjoner på personlige monumenter og flere av Kybeles frygiske helligdommer og monumenter. Hans tidligste avbildning som en særskilt guddom opptrer på en gresk [[stele]] fra [[Pireus]], havnebyen til [[Athen]], fra 300-tallet f.Kr. Denne viser ham som en hellenisert [[stereotyp]] av en rustikk, østlig [[barbar]]; han sitter avslappet, har en [[frygisk lue]] på seg og holder en [[hyrdestav]] som vanlig i hans senere greske og romerske kulter. Foran ham står en frygisk gudinne, identifisert av inskripsjonen som [[Agdistis]], som bærer en [[tympanon]] i sin venstre hånd. Med sin høyre hånd overrekker hun ham en krukke, som om det er for å ønske ham velkommen til hennes kult ved å dele sin eget drikkeoffer.<ref>Begge navnene er innskrevet på stelene. Roller fremmer [[Agdistis]] som frygiske Kybeles personnavn. Se Roller (1994), s. 248-256. For diskusjon og kritikk av dette og andre komplekse fortellinger, kultiske og mytologiske lenker mellom Kybele, Agdistis og Attis, se Lancellotti, Maria Grazia (2002): [http://books.google.co.uk/books?id=oE8vW4BX9kwC&printsec=frontcover&source=gbs_ge_summary_r&cad=0#v=onepage&q&f=false ''Attis, between myth and history: king, priest, and God''], Brill.</ref> Senere framstillinger av Attis viser ham som en [[hyrde]] med tilsvarende avslappet holdning, og som holder eller spiller på ''syrinx'' ([[panfløyte]]).<ref>Syrinx var et enkel rustisk instrument, assosiert med [[Pan (mytologi)|Pan]], den greske hyrdeguden. Se Johnston, i Lane red. (1996), s. 107-111, og Roller, s. 177-180: Pan er et «naturlig følge» for Kybele, og det er bevis for deres sammenslåtte kulter.</ref> I [[Demosthenes]]' ''Om kronen'' (330 f.Kr.), avlegge «et rituelt skrik ropt av tilhengerne av mystiske riter».<ref>Demosthenes, ''On the Crown'', 260: sammenlign med skriket ''iache'', å påkalle guden [[Iakkhos]] i [[Demeter]]s [[De eleusinske mysterier|eleusinske mysterier]]; Roller (1999), s. 181.</ref>

Attis synes å ha vært forbundet med spredningen av Kybeles kult over hele [[Magna Graecia]]; det er bevis for deres felles kult i de greske kolonier i [[Marseille|Massalia]] ([[Gallia]]) og [[Locri|Lokroi]] (sørlige [[Italia]]) fra 500- og 600-tallet f.Kr. Etter [[Aleksander den store]]s erobringer, «vandrende tilhengere av gudinne ble i økende grad vanlig i gresk litteratur og sosiale liv; avbildninger av Attis har blitt funnet i tallrike greske steder».<ref>Roscoe, s. 200.</ref> Når han ble vist sammen med Kybele, var han alltid den yngre, mindre guddommen, eller kanskje hennes prestelige ledsager. Forskjellen er av relativ grad, da prester var hellige i deres egen rett og ble nært identifisert med deres guder. På midten av 100-tallet gikk brev fra kongen av Pergamum til Kybeles helligdom ved Pessinos konsekvent adressert til hennes yppersteprest som «Attis».<ref>Roller (1999), s. 113-114; se også Roller (1994), s. 254.</ref>
[[Fil:Sacerdote_che_sacrifica_a_cibele_(archigallo),_III_sec,_dalla_necropoli_di_porta_all'isola_sacra.JPG|thumb|[[Ofring]] utført av en ''archigallus'' (yppersteprest) for Kybele.]]
=== Agdistis ===
Agdistis (gresk: Ἄγδιστις) var en gudinne innenfor gresk, romersk og anatolisk mytologi som eide både mannlige og kvinnelige kjønnsorganer, og var knyttet til den opprinnelige frygisk dyrkelsen av Attis og Kybele. Hennes androgyni ble sett på som symbolsk for en vill, ustyrlig og ukontrollerbar natur. Det var dette trekket som var truende for gudene og som til sist førte til hennes ødeleggelse.

I henhold til Pausanias hadde Zevs ved en anledning uforvarende avlet med Jorden et overmenneskelig vesen som på samme tid var både kvinne og mann, og som ble kalt for Agdistis. I andre versjoner var det et fjell som ble kalt for Agdo og hvor Den store mor sov. Zevs gjorde Den store mor (Gaia) gravid, og hun fødte Agdistis.

Gudene var redde for den flerkjønnete Agdistis. En guddom (i en del versjoner var det Liber, i andre Dionysos) la et sovemiddel i Agdistis' [[brønn]]. Etter å ha drukket fra brønnen havnet Agdistis i søvn. Dionysos knyttet et sterkt tau til Agdistis' fot og derfra til hans mannlige kjønnsorganer (αἰδοῖα). Da Agdistis våknet og reiste seg opp, rev han/hun av sin penis og kastrerte seg selv.

Blodet fra hans avrevne genitalier befruktet jorden, og fra dette stedet vokste det opp et mandeltre. En gang da Nana, datter av (den frygisk) elveguden Sangarios, samlet frukter fra dette treet, la hun en del mandler (eller i henhold til andre versjoner et granateple) i sitt fang; men hennes mandler forsvant og hun ble gravid med Attis. I en del versjoner ble Attis født direkte fra mandelen.

Attis var særdeles vakker og da han vokste opp ble Agdistis forelsket i ham. Hans slektninger hadde imidlertid utstedt ham til ektefelle av datteren til kongen i Pessinos, og han dro av sted i samsvar. I en del versjoner hadde kongen trolovet Attis til sin datter for å straffe denne for hans uverdige forhold til sin mor/far. Ved det øyeblikk da bryllupssangen hadde begynt, dukket Agdistis, og alle bryllupsgjestene ble øyeblikkelig sinnssyke, noe førte til at både Attis og kongen kastrerte seg selv, og bruden skar av seg brystene.

Agdistis angret deretter sin handling og fikk da et løfte fra Zevs at Attis legeme ikke eldes, oppløses eller forsvinne. Det er den mest populære redegjørelse fra en ellers merkelig og mystisk affære, som antagelig er en del av et symbolsk dyrkelse av naturens kreative krefter. En høyde ved navn Agdistis i Frygia er nevnt av Pausanias, og her skal Attis etter sigende være begravd.

En fortelling som er noe annerledes er gitt av Arnobius, og hvor Attis er elsket av både Agdistis og Kybele, som i henhold til Hesykhios og Strabon er den samme som Agdistis, men som ble dyrket ved Pessinos under dette navnet. I mange inskripsjoner fra oldtiden er Agdistis helt klart adskilt fra Kybele, men i mange andre er listet opp som kun en epitet til Kybele.

Selv om hun var hovedsakelig en gudinne i Anatolia, dekket Agdistis' kult en god del av dette ormådet og hadde hadde spredt seg til Egypt og senere til Attika i Hellas omkring 250 f.Kr. Den kunne bli funnet i Pireus, Athens havneby, så tidlig som 300- eller 200-tallet f.Kr., og er dokumentert på det arkeologiske området Ramnous i Attika, hvor det var en helligdom for henne, rundt 80 f.Kr.

Kulten er også dokumentert på Lesbos og Pantikapaion på Krimhalvøya noe senere. Inskripsjoner som æret henne har blitt avdekket ved Mithymna og Paros. På 100-tallet f.Kr. krevde hennes helligdom i Filidelfia i innlandet av Anatolia en streng moralkodeks for oppførsel. Ved dette stedet og andre er funnet med ''theoi soteres'', «de guddommelig frelsere», hvilket var den egyptiske statskulten for Ptolemaios I Soter og Berenike. Inskripsjoner avdekket ved Sardis i det indre av Anatolia fra 300-tallet f.Kr. indikerer at prestene til Zevs ikke hadde tillatelse til å delta i mysteriekulten til Agdistis.

Forskere har teoretisert om Agdistis er en del av en sammenhengende enhet av androgyne anatoliske guddommer, inkludert en oldtidsfrygisk guddom som antagelig het «Andistis» og en kalt for «Adamma», noe som strakte seg helt tilbake til oldtidskongeriket Kizzuwatna i høylandet i det sørøstlige Anatolia, nær İskenderunbukta i dagens Tyrkia, på 2000-tallet f.Kr. Det er også en del epigrafisk bevis som antyder at Agdistis kan ha blitt betraktet som legegudinne for menneskehetens beste. 

== Romerske Kybele ==
=== Republikansk tid ===
[[Fil:Toulouse - Musée Saint-Raymond - inv 31001 - 20101022.jpg|thumb|upright|[[Votivgave|Votivealter]] med inskripsjon til ''Mater Deum'', gudenes mor, fra sørlige Gallia<ref>''[[Corpus Inscriptionum Latinarum|CIL]]'' 12.5374.</ref>]]
[[Fil:Cybele formiae.jpg|thumb|upright|Romersk statue av Kybele fra 100-tallet f.Kr. fra [[Formia]], [[Latium]]]]
Romerne kjente Kybele som ''Magna Mater'' («Store Mor»), eller som ''Magna Mater deorum Idaea'' («Store idaiske mor av gudene»), tilsvarende som den greske tittelen ''Meter Theon Idaia'' («Mor av gudene, fra [fjellet] Ida»). Roma tok offisielt hennes kult til seg i løpet av [[andre punerkrig]] (218 til 201 f.Kr.), etter skrekkelige varsler, inkludert en illevarslende [[meteoritt]]skur, en høst og avling som feilet og påfølgende sult, hvilket synes å advare [[Roma]] om kommende nederlag.

[[Det romerske senatet]] og [[Quindecimviri sacris faciundis|dets religiøse rådgivere]] konsulterte [[De sibyllinske bøkene]] og besluttet at [[Kartago]] kunne kanskje bli beseiret om Roma søkte støtte hos den utenlandske ''Magna Mater'' («Store Mor») i frygiske Pessinos.<ref>Beard, s.168, følger [[Titus Livius]] 29, 10 - 14 for Pessinos (oldtidens [[Galatia]]) som helligdommen fra hvor hun ble importert. [[Marcus Terentius Varro|Varros]] ''Lingua Latina'', 6.15 har [[Pergamum]]. Ovid: ''Fasti'' 4.180-372 hevder at hun ble brakt direkte fra Idafjellet. For diskusjoner om problemer knyttet til slike presise påstander om opprinnelse, se Tacaks, i Lane, s. 370-373.</ref> De denne kult tilhørte en romersk alliert, kongeriket [[Pergamum]], sendte det romerske senatet sendebud for å søke kongens samtykke; underveis ble det konsultert med det greske [[orakelet i Delfi]] som bekreftet at gudinnen burde bli brakt til Roma.<ref>Boatwright, Mary T. et al (2011): ''The Romans: From Village to Empire: A History of Rome from Earliest Times to the End of the Western Empire'', Oxford University Press, ISBN 978-0-19-511875-9</ref> Gudinnen ankom Roma i form av Pessinos' svarte meteorittstein.

Romersk legende knytter denne sjøreisen, eller dens avslutning, til matronen [[Claudia Quinta]] som var anklaget for utroskap, men som beviste sin uskyld med en mirakuløst bedrift på vegne av gudinnen. Konsul [[Publius Cornelius Scipio Nasica|Publius Nasica]], etter sigende «den beste mann» i Roma, ble valgt til møte gudinnen ved [[Ostia Antica|Ostia]] utenfor Romas murer; og Romas mest dydige matroner, inkludert Claudia Quinta, ledet henne til templene til [[Victoria (mytologi)|Victoria]] i påvente av ferdigstillelsen av hennes tempel på [[Palatinerhøyden]]. Pessinos' stein ble senere benyttet som ansikt på gudinnens statue.<ref>Summers, i Lane (1996), s. 363-364: «en ganske bisarr statue med en stein til ansikt». Prudentius beskrev steinen som liten og innkapslet i sølv.</ref> I sin tid ebbet sulten ut og [[Hannibal]] ble beseiret. Kybele hadde bevist sin verdi.

Det meste av moderne forskning samstemmer i at Kybeles ledsager Attis og hennes evnukkprester, [[galloi]], må ha kommet sammen med gudinnen, sammen med minst en del av de ville, ekstatiske trekkene til hennes greske og frygiske kulter. Historiene om hennes ankomstavtale som involverte fromhet, kyskhet og romerske status, suksessen med deres religiøse strategi, og gudinnens makt i seg selv; hun synes helt og holdent romanisert fra første stund.<ref>Beard (1994), s. 168, 178-179: se også Summers, i Lane (1996), s. 357-359. Attis' mange [[Votivgave|votivestatuetter]] ved Kybeles romerske tempel er bevis for hans tidlige og muligens private romerske kult.</ref>

En del moderne forskning antar at Attis må fulgt etter lenge etter; eller at hennes evnukkprester beskrevet i senere kilder som sjokkerende feminine og overdrevet prangende og «uromerske», må ha vært en uventet konsekvens av å innføre den frygiske gudinnen til det romerske samfunnet i blind lydighet til [[sibylle]]ne; et tilfelle «å ta en større bit en man kan svelge».<ref>Beard (1994), s. 177, siterer Vermaseren, M.J. (1977): ''Cybele and Attis: the myth and the cult'', Thames and Hudson, s. 96.</ref> Andre har merket seg at Roma var godt kyndig i å tilpasse seg fremmede guder,<ref>Flere betydelige greske guddommer ble overtatt av Roma på denne tiden, inkludert de greske gudene [[Asklepios]] og Apollon. En versjon av [[Demeter]]s festival ''[[Thesmophoria]]'' ble tatt opp innenfor de romerske kultene til [[Ceres (gudinne)|Ceres]] på omtrent samme tid; greske prestinner ble brakt inn for å drive kulten «til beste for den romerske staten».</ref> og diplomater som forhandlet Kybeles forflytning til Roma må ha verd godt utdannet og velinformert.<ref>Takacs, i Lane (red), s. 373 , bemerker at å forvente romersk uvitenhet av kultens sanne vesen «får romerske adelige til å se ut som bajaser, noe de knapt nok var.»</ref>

Romerne mente at Kybele, betraktet som en frygisk utlending selv innenfor hennes greske kulter, var modergudinnen til oldtidens [[Troja]] ([[latin]]: ''Illium''). En del av Romas ledende [[Patrisier|patrisiske]] familier hevdet at de nedstammet fra Troja, og «tilbakekomsten» av gudenes mor av hennes en gang forviste folk ville ha vært i særdeleshet velkomment, selv om hennes make og presteskap ikke var det i samme grad. Fullbyrdelsen ville ha reflektert glansfullt på de som var involvert i prosessen, og i forlengelsen også på deres etterkommere.<ref>Roller (1999), s. 282.</ref>

De øverste klasser som sponset festivalene for Magna Mater delegerte deres organisasjon [[Plebeier|plebeiiske]] [[edil]]ene, og æret henne og hverandre med overdådige, private festivalbanketter hvor hennes evnukkprester ville være mistenkelige fraværende.<ref>Summers, i Lane (1996), s. 337-339.</ref> Gudinnen selv var begrenset innenfor hennes område på [[Palatinerhøyden]], sammen med hennes kastrerte presteskap ''galloi'', ved det geografiske hjertet av Romas mest arkaiske religiøse tradisjoner.<ref>I romersk tradisjon, hunulven som hadde funnet [[Romulus og Remus]] og beskyttet dem i hennes rede i en grotte på Palatinerhøyden, [[Lupercal]]. Se også Roller (1999), s. 273</ref> Kybele ble fremmet som en patrisisk eiendom; en romersk matrone – om enn en merkelig en «med en stein for ansikt» – som fungerte tydelig med fordel for den romerske stat.<ref>Roller (1999), s. 282-285. For beskrivelse av statuen, se Summers, i Lane (1996), s. 363-364</ref><ref>Sammenlign med den romerske svaret i 186 f.Kr. til de populære, uoffisielle, ekstatiske [[bakkanal]]kultene (som hadde sin opprinnelse i festivalene for [[Dionysos]], tilsvarende i form til Kybeles greske kulter), undertrykt med omfattende grusomhet av den romerske stat, meget kort tid etter den offisielle introduksjonen av Kybeles kult.</ref>

=== Keisertiden ===
Ideologien under [[Augustus]] identifiserte Magna Mater med den keiserlige orden og Romas religiøse autoritet over hele riket. Augustus hevdet å nedstamme fra Troja ved at han var adoptert av [[Julius Cæsar]] og ved den guddommelige gunsten til [[Venus (gudinne)|Venus]]. I keiserkultens [[ikonografi]] ble keiserinne [[Livia]] den jordiske likeverdig til Magna Mater, Romas beskytter og symbolske «Store Mor». Gudinnen ble framstilt med Livias ansikt på [[kamé]]er<ref>Lambrechts, P. (1952): "Livie-Cybele" i: ''La Nouvelle Clio'' '''4''', s. 251-260.</ref> og statuer.<ref>Vermeule, C. C. (1964): «Greek and Roman Portraits in North American Collections Open to the Public» i: ''Proceedings of the American Philosophical Society'' '''108''', s. 106, 126, fig. 18.</ref> På kyrasset (av rustningen) på Augustus' Prima Porta-statue, ble Magna Maters tympanon framstilt liggende ved føttene av gudinnen [[Tellus (gudinne)|Terra]]. Ved denne tiden hadde Roma lagt under seg gudinnens greske frygiske hjemland, og den romerske versjonen av Kybele som keiserdømmets beskytter ble introdusert der.<ref>I Hellas og Frygia var de fleste kultene til gudinnen meget populære, og ble finansiert av private midler. Den tidligere oldtidsrollen til gudinnen til den tidligere frygiske staten var derimot borte, slik som staten i seg selv. Se Roller (1999), s. 317.</ref>

Keiserlige Magna Mater beskyttet rikets byer og jordbruk — [[Ovid]] «framhevet jordens ufruktbarhet før Moderens ankomst.»<ref>Roller (1999), s.280, siterte Ovid: ''Fasti'', 4. 299; cf «Frygiske Mater og greske Meter, for hvem fruktbarhet sjelden var en sak, og hvis assiasjon med det ville og ukultiverte fjellandskapet var direkte en motsetning med jordbruket og det bosatte landsbygda».</ref> [[Vergil]]s ''[[Æneiden]]'', skrevet mellom 29 og 19 f.Kr., framhevet hennes «trojanske» trekk; hun er ''berekyntiske Kybele'',<ref>[http://www.mythindex.com/greek-mythology/B/Berecynthia.html «Berecynthia»], ''Myth Index''</ref> mor til selveste [[Jupiter (gud)|Jupiter]], og beskytter av den trojanske prins [[Aineias]] i hans flukt fra ødeleggelsen av Troja. Hun ga trojanerne hennes hellige tre for skipsbygging, og bønnfalt Jupiter om å gjøre skipet uforgjengelig. Disse skipene ble muligheten for Aineias og hans menn å redde seg, ledet mot Italia og en skjebne som forfedre til det romerske folk ved [[Venus (gudinne)|Venus Genetrix]]. Straks ved ankomsten i Italia hadde disse skipene tjent sin hensikt og ble forvandlet til [[Nymfe (mytologi)|havnymfer]].<ref>Vergil: ''Æneiden'' Bok IX, linene 99–109, 143–147.</ref>

Fortellinger om gudinnens ankomst ble benyttet for å fremme omdømmet til de som gjorde det mulig og således gjøre deres etterkommere berømte. Claudia Quintas rolle som Romas ''castissima femina'' (reneste eller mest dydige kvinne) ble «økende oppstaset og fantastisk»; hun ble vist i kostymet til en [[Vestalinnene|vestalinne]] og antagelig hadde sin egen kult. Ideologien under Augustus representerte henne som idealet på den dydige romerske kvinne. Keiser [[Claudius]] utropte henne som en av hans forfedre,<ref>Roller (1999), s. 282, 314.</ref> og han forfremmet Attis til den romerske ''panteon'' (gudeverden) og plasserte hans kult inn under beskyttelsen av ''[[Quindecimviri sacris faciundis|quindecimviri]]'', eller Sacriskollegiet, et av Romas prestehus.<ref>Roller (1999), s. 315-316.</ref>

=== Festivaler og kulter ===
[[Fil:Chronography of 354 Mensis Aprilis.png|thumb|upright|Illustrasjon for måneden april basert på Kalenderen til Filocalus (354 e.Kr.), kanskje enten en galloi eller en skuespiller som deltar ved Megalesia<ref>Salzman, Michele Renee (1990): ''On Roman Time: The Codex Calendar of 354 and the Rhythms of Urban Life in Late Antiquity'', University of California Press, s. 83–91, avviser forskertradisjonen at bildet representerer en eldre mann i et ukjente ritual for Venus.</ref>]]

Festivalen [[Megalesia]] for Magna Mater ble påbegynt den 4. april, årsdagen for hennes ankomst til Roma. På den 10. april, årsdagen for innvielsen av hennes tempel på [[Palatinerhøyden]], ble hennes bilde fraktet ut i prosesjon til [[Circus Maximus]] hvor det ble holdt hesteveddeløp til hennes ære. De to datoene synes å være opptatt innenfor den samme festivalen. Festivalens struktur er uklar, men den inkluderte en offentlig prosesjon, og offentlig framføring av ''ludi scaenici'' (drama og annen underholdning basert på religiøse tema), antagelig på trappene til hennes tempel. En del av skuespillene ble bestilt fra velkjente dramatikere. Festivalen omfattet hesteveddeløp med hestevogner på Circus Maximus hvor hennes statue ble fast plassert ved veddeløpsbanens skille og viste gudinnen sittende på en løverygg.<ref>Den var antagelig kopiert fra en gresk original; den samme opptrer på [[Pergamonalteret]]. Se Roller (1999), s. 315.</ref>

Romerne synes å ha oppfattet Megalesia som enten karakteristisk «gresk»;<ref>I sen republikansk tid beskrev [[Cicero]] hymnene og karakteren til Megalensia som gresk. Se Takacs, i Lane (red), s. 373.</ref> eller frygisk. I sen republikansk tid beskrev [[Lucretius]] den fargerikt som «krigsdanser» med fjærbesatte hjelmer som klasket sine skjold mot hverandre, bronse mot bronse,<ref>Et minne om [[korybanter]] i Kybeles greske myter og kulter.</ref> «henrykt av blod», gule kapper, langhåret, parfymerte galloier som svingte sine kniver, vill musikk fra trommende tympanoner og hvinende fløyter. Roseblader ble spredt og skyer av røkelse steg opp.<ref>Se Robertson, N., i Lane (red), 1996, s. 292 - 293. Se også Summers, K., i Lane (red), 1996, s.341, 347-349.</ref> Gudinnens bilde, som har en murkrone og sittende på en skulpturert hestevogn trukket av løver, er fraktet høyt på en vogn.<ref>Summers, i Lane (1996), s. 348-350.</ref> Ved høydepunktet til Romas overgang til et imperium beskrev gresk historikeren [[Dionysios fra Halikarnassos]] prosesjonen som en vilt frygisk maskerade og «fabelaktige teatereffekter», da i kontrast til de ofringer og leker som han beundret og som ble utført i den «tradisjonelle romerske» stil. Romerske borgere observerte prosesjonen, men deres egne lover forbød dem å delta i den, eller å kjenne til gudinnens mysterier.<ref>Dionysios fra Halikarnassos (1935): ''Roman Antiquities'', overs. Cary, Loeb, 2, 19, 3-5. Se også kommentar i Roller (1999), s.293 og note 39: «... one can see how a Phrygian in an elaborately embroidered robe might have clashed noticeably with the plain, largely monochromatic Roman tunic and toga; cf Augustus's "efforts to stress the white toga as the proper dress for Romans.»</ref> [[Slave]]r hadde forbud mot være vitne til noen av disse prosesjonene.<ref>Roller (1999), s. 296, siterer [[Cicero]], ''De Haruspicum Responsis'', 13. 28.</ref> Den romerske framvisningen av Kybeles prosesjon er en eksotisk, privilegert offentlig skue som sto i en kontrast til hva som er kjent om de private, men sosialt inklusive frygisk-greske mysteriene som det hele var basert på.<ref>Roller (1999), s. 317.</ref>

=== «Hellige uke» i mars ===
[[Principatet]] bidro til utviklingen av en utvidet festival eller «hellig uke»<ref>Lancellotti, Maria Grazia (2002): ''Attis, Between Myth and History: King, Priest, and God'', Brill, s. 81; Lançon, Bertrand (2001): ''Rome in Late Antiquity'', Routledge, s. 91; Borgeaud, Philippe (2004): ''Mother of the Gods: From Cybele to the Virgin Mary'', overs. a Lysa Hochroth, Johns Hopkins University Press, s. 51, 90, 123, 164.</ref> for Kybele og Attis i mars (latin: ''Martius'') fra [[Den romerske kalender|Ides]] til nær slutten av måneden. Borgere og frimenn hadde tillatelse i begrensede former å delta i ritualene vedrørende Attis ved å være medlem av to hus, hver dedikert til en særskilt oppgave: ''Cannophores'' («rørbærere») og ''Dendrophores'' («trebærere»).<ref>Fishwick, Duncan (1966): [http://www.jstor.org/discover/10.2307/2936006?uid=3738744&uid=2&uid=4&sid=21102822238837 «The Cannophori and the March Festival of Magna Mater»] (JStore) i: ''Transactions and Proceedings of the American Philological Association'', Vol. 97, s. 195</ref>

* 15. mars (Ides): ''Canna intrat'' («Rørenes ankomst»), markering av Attis' fødsel og hans avdekning av rørene langs den frygiske elven [[Sakarya|Sangarius]],<ref>Forsythe, Gary (2012): ''Time in Roman Religion: One Thousand Years of Religious History'', Routledge, s. 88; Lancellotti, ''Attis, Between Myth and History'', s. 81.</ref> hvor han ble oppdaget — avhengig av versjonen — av enten hyrdene eller av Kybele selv.<ref>Salzman, Michele Renee (1990): ''On Roman Time: The Codex Calendar of 354 and the Rhythms of Urban Life in Late Antiquity'', University of California Press, s. 166.</ref> Rørene ble samlet og fraktet av ''cannophorene''.<ref>Fishwick, Duncan (1966): «The Cannophori and the March Festival of Magna Mater» i: ''Transactions and Proceedings of the American Philological Association'', Vol. 97, s. 195.</ref>
* 22. mars: ''Arbor intrat'' («Trærnes ankomst»), minnefeiringen av Attis' død under et furutre. ''Dendrophorene'' («trebærerne») hogde ned et tre,<ref>Alvar, Jaime (2008): ''Romanising Oriental Gods: Myth, Salvation and Ethics in the Cults of Cybele, Isis and Mithras'', oversatt av Richard Gordon, Brill, s. 288–289.</ref> betinget fra et bilde av Attis,<ref>[[Iulius Firmicus Maternus]]: ''De errore profanarum religionum'', 27.1; Taylor, Rabun (høsten 2005): «Roman Oscilla: An Assessment» i: ''RES: Anthropology and Aesthetics'' '''48''', s. 97.</ref> og fraktet det til tempelet fulgt av klaging og jamring. Dagen ble formalisert som en del av [[Den romerske kalender|den offisielle romerske kalender]] under keiser [[Claudius]].<ref>[[Johannes Lydos]]: ''De Mensibus'' 4.59; Suetonius ([[Sveton]]): ''Otho'' 8.3; Forsythe, Gary: [http://bmcr.brynmawr.edu/2013/2013-06-35.html ''Time in Roman Religion''], s. 88.</ref> En tre dagers periode med sørging fulgte.<ref>Forsythe: ''Time in Roman Religion'', s. 88.</ref>
[[Fil:9595 - Milano - Museo archeologico - Patera di Parabiago - Foto Giovanni Dall'Orto 13 Mar 2012.jpg|thumb|upright=1.3|Kybele og [[Attis]] (sittende til høyre, med [[frygisk lue]] og hyrdestav) i en vogn trukket av fire løver, omgitt av dansende korybanter (detalj fra Parabiago-platen; siselert sølv, ca. 200–400 e.Kr., funnet i [[Mediolanum]], i dag ved det arkeologisk museum i [[Milano]]).]]
* 23. mars: på [[Tubilustrium]], en arkaisk helligdag for [[Mars (gud)|Mars]], ble treet lagt fra seg ved tempelet til Magna Mater fulgt av den tradisjonelle klaskingen av skjoldene av Mars' prester, ''salii'', og lutring med trompeter, kanskje likestilt med den støyende musikken til korybanterne.<ref>Salzman: ''On Roman Time'', s. 166–167.</ref>
* 24. mars: ''Sanguem'' eller ''Dies Sanguinis'' («Blodets dag»), heftig sørging og jammer da de fromme pisket seg selv for å skvette sitt eget blod på altrene og avbildningen av Attis; en del galloier utførte selvkastering. Den «hellige natt» fulgte med Attis plassert i hans rituelle grav.<ref>Salzman: ''On Roman Time'', s. 167; Lancellotti: ''Attis, Between Myth and History'', s. 82.</ref>
* 25. mars ([[Jevndøgn|''vernal equinox'']] i [[den romerske kalender]]): ''Hilaria'' («Stor glede») da Attis ble gjenfødt.<ref>Macrobius: ''Saturnalia'' 1.21.10; Forsythe: ''Time in Roman Religion'', s. 88.</ref> En del tidlige [[Kristendom|kristne]] kilder assosierte denne dagen med [[Jesus]]' [[oppstandelse]].<ref>[[Tertullianus]]: ''Adversus Iudaeos'' 8; Lactantius: ''De Mortibus Persecutorum'' 2.1; Forsythe: ''Time in Roman Religion'', s. 88; Salzman: ''On Roman Time'', s. 168.</ref> Se også artikkel [[Døende gud]]. Den greske filosofen [[Damaskios]] tilskrev en «befrielse fra [[Hades]]» til Hilaria.<ref>Damascius: ''Vita Isidori excerpta a Photio Bibl.'' (Cod. 242), utgave ved R. Henry (Paris, 1971), s. 131; Salzman: ''On Roman Time'', s. 168.</ref>
* 26. mars: ''Requietio'' («Hvilens dag»).<ref>Salzman: ''On Roman Time'', s. 167.</ref>
* 27. mars: ''Lavatio'' («Vasking»), notert av [[Ovid]] og antagelig en nyskaping under [[Augustus]],<ref>Alvar: ''Romanising Oriental Gods'', s. 286–287. Litterære referanser indikerer at ''lavatio'' var «godt etablert» ved den [[Flaviske dynasti|flaviske tid]]; Forsythe: ''Time in Roman Religion'', s. 89.</ref> da Kybeles hellige stein ble fraktet i prosesjon fra Palatinertempelet til [[Porta Capena]] og ned veien [[Via Appia]] til elven som ble kalt for Almo, en sidegren til [[Tiber]]. Der ble steinen og det hellige jernutstyret badet «på frygisk vis» av en prest kledd i rød kappe. ''Quindecimviri'' deltok. Prosesjonen tilbake ble gjort i lyset av fakler med gledesrop. Seremonien henspilte på, men rekonstruerte ikke Kybeles opprinnelige mottagelse til byen og synes ikke å ha involvert Attis.<ref>Alvar: ''Romanising Oriental Gods'', s. 286–287.</ref>
* 28. mars: '' Initium Caiani'', tidvis fortolket som etterligninger av mysteriene til Magna Mater og Attis ved [[Gaianum]], nær den frygiske helligdommen (Phrygianum) ved [[Vatikanhøyden]].<ref>Salzman: ''On Roman Time'', s. 165, 167. Richardson, Lawrence (1992): ''A New Topographical Dictionary of Ancient Rome'', Johns Hopkins University Press, s. 180, antyder at ''Initium Caiani'' isteden kan ha referert til «ankomsten til Gaius» ([[Caligula]]) til Roma den 28. mars [[37]] e.Kr. da han ble utropt til ''[[princeps]] («fremste borger»). Gaianum var en sti som [[Caligula]] benyttet for øvelser med hestevogn. Salzman: ''On Roman Time'', s. 169, ser Gaianum som et sted som var et alternativ til Phrygianum, en ankomst som ville ha blitt forhindret på 300-tallet ved konstruksjonen av den første [[Peterskirken]].</ref>

Forskere er delt i synet om hele rekken av datoer var mer eller mindre på plass under keiser [[Claudius]],<ref>Forsythe: ''Time in Roman Religion'', s. 88, merker seg Jérôme Carcopino som den fremste motstanderen av dette synet.</ref> eller om festivalen vokste fram over tid.<ref>Alvar: ''Romanising Oriental Gods'', s. 286.</ref> Det frygiske vesen av kulten ville ha appellert til det [[Julo-claudiske dynasti]] som et uttrykk for deres krav om å nedstamme fra Troja.<ref>Forsythe: ''Time in Roman Religion'', s. 89–92.</ref> Det kan være at Claudius etablerte sørgingen ved attis' død før guddommen hadde fått sin fulle betydning som en gud for gjenfødsel og gjenoppstandelse, uttrykt ved gledesropene i den senere ''Canna intrat'' og ved Hilaria.<ref>Fishwick, Duncan (1966): «The Cannophori and the March Festival of Magna Mater» i: ''Transactions of the American Philological Association'' '''97''', s. 202.</ref> Den komplette sekvensen er antatt å ha blitt offisiell ved tiden til [[Antoninus Pius]], romersk keiser fra [[138]] til [[161]], men blant de bevarte ''fasti'', opptrer de kun i ''Kalenderen til Filocalus'' ([[354]] e.Kr.), også kalt for ''Kronografi av 354''.<ref>Forsythe: ''Time in Roman Religion'', s. 88; Alvar: ''Romanising Oriental Gods'', s. 286–287.</ref>

=== Mindre kulter ===
Betydelige årsdager og deltagere i gudinnens 204. ankomst, inkludert hennes skip, som antagelig ville ha vært et hellig objekt, kan ha blitt markert fra begynnelsen av mindre, lokale eller private ritualer og festivaler ved [[Ostia]], [[Roma]] og Victorias tempel. Kulter for Claudia Quinta er likeledes, særlig i keisertiden, et heroisk eksempel på romersk kvinnelighet.<ref>Roller (1999), s. 314.</ref> Roma synes å ha blitt introdusert til eviggrønne kongler ([[furu]] eller [[gran]]) som en del av Kybeles ikonografi, basert i det minste delvis på Romas trojanske myte hvor gudinnen ga [[Aineias]] sitt hellige tre for å bygge skip. De hadde antagelig sin opprinnelse i kultene til Attis som symboler på hans død og gjenfødsel,<ref>Roller (1999), s. 279; Takacs, i Lane (red), s. 373.</ref> men ingen romerske litterære eller epigrafiske kilder nevner ham før [[Catullus]], som plasserer ham helt og holdent innenfor Magna Maters mytologi som den ulykkelige leder og [[prototyp]] for hennes galloier.<ref>Summers, K., i Lane (red), 1996, s. 377 ff; for Catallus, se Takacs, i Lane (red), 1996, s. 367 ff.</ref>

=== Taurobolium og criobolium ===
[[File:Lyon-Autel-CIL-XIII-1756.jpg|thumb|Erodert inskripsjon som feirer en taurobolium Guds mor under tittelen Augusta<ref>''Taurobolium Matris Deum Augustae'': CIL 13. 1756.</ref>]]

Romas kritikk mot [[kastrasjon]] og borgernes deltagelse i kulten til Magna Mater begrenset både antallet og formen på innvielsene. De borgere som søkte innvielse til hennes mysterier fra 160-tallet kunne tilbys to former for blodige dyreofringer, tidvis begge, som lovlig erstatning for selvkastering. taurobolium ofret en [[okse]], det mest potente og kostbare ofringen i [[romersk religion]]; criobolium benyttet et mindre offer i både størrelse og utgifter, vanligvis en bukk.<ref>Se Duthoy, s. 1 ff. Mulige greske forløpere for taurobolium er attestert rundt 150 f.Kr. i Anatolia, inkludert Pergamum, og Illium (det tradisjonelle stedet for oldtidens [[Troja]]). Formen for taurobolium presentert av senere romerske kilder utviklet seg sannsynligvis over tid. Det var ikke særegent for Magna Mater, en ble gitt ved Puteoli i 134 e.Kr. til ære for Venus Caelestia (C.I.L. X.1596), men antihedensk polemikk representerte henne som hennes. En del forskning definerer Criobolium som et rite for Attis; men en del dedikasjoner på steinplater viser oksens hvitløksmykkete hode (taurobolium) med en bukks (criobolium), og nevner ikke Attis.</ref> En sen, melodramatisk og antagonistisk redegjørelse av den kristne [[Apologetikk|apologisten]] [[Prudentius]] har en prest stående i en grop under et tregulv; hans assistenter eller underprester dreper en okse ved et hellig spyd. Presten kommer opp fra gropen, overdynget i oksens blod til applaus av tilskuerne. Denne beskrivelsen av en taurobolium som et bad i blod er, ''om'' den er riktig, et unntak fra den vanlige romerske ofringen,<ref>Prudentius er den eneste kilden til denne versjonen av Taurobolium. Beard, s. 172, viser til den; «[this is] quite contrary to the practice of traditional civic sacrifice in Rome, in which the blood was carefully collected and the officiant never sullied.» Duthoy, s. 1 ff, mener at i tidlige versjoner av disse ofringer kan dyrets blod ha blitt ganske enkelt blitt samlet i en beholder; og at dette ble utpenslet til hva Prudentius mer-eller-mindre korrekt beskriver. Cameron, s. 163, avviser direkte Prudentius' vitnemål som antihedenske rykter, ren fabrikasjon, og polemisk utbrodering av en helt ordinær ofring av en okse.</ref> i virkeligheten kan det ha vært en høyst ordinær okseofring hvor blodet ble samlet og ofret til guddommen, sammen med dens testikler.<ref>Cameron, s.163. sammenlign med selvkasteringen til Attis og galloi.</ref>

Taurobolium og criobolium er ikke knyttet til noen dato eller festival, men er antagelig utledet av de samme teologiske prinsipper som syklusen liv, død og gjenfødsel i mars, «den hellige uke». Den som utførte ritualene tok symbolsk plassen til Attis og som ham ble vedkommende renset, fornyet eller gjenfødt (ved å komme opp av gropen).<ref>Duthoy, s. 119.</ref> Bevarte inskripsjoner viser mannlige og kvinnelige deltagere. En del dedikasjoner overfører den gjenfødende kraften til den ofrede til ikke deltagende, inkludert keiseren, den keiserlige familie, og den romerske staten. En del markerer en ''dies natalis'' (fødselsdag eller årsdag) for deltageren. Disse fornyende effektene var antatt å svinne hen over tid, men kunne bli fornyet ved nye ofringer.<ref>Duthoy, s. 61ff, 107, 101 - 104, 115. En del markører innen taurobolium og criobolium viser en gjentagelse mellom år og mer enn to tiår senere.</ref>

Den store kostnaden av taurobolium bevitner at de innvidde var fra Romas øverste klasser, og selv de mindre ofringene ved en criobolium ville ha vært hinsides midlene til de fattige. Blant de romerske masser er det bevis på privat hengivenhet til Attis, men bortimot ingen for innvielsene til Magna Maters kult.<ref>Fear, i Lane (1996), s. 41, 45.</ref> I den religiøse fornyelsen i den sene keisertid var blant de kjente innvidde i Magna Mater den dypt religiøse, rike og lærde pretoriske prefekt [[Vettius Agorius Praetextatus|Praetextatus]]; [[Quindecimviri sacris faciundis|quindecimviri]] [[Gaius Caeionius Rufius Volusianus|Volusianus]], som to ganger var konsul; og muligens keiser [[Julian den frafalne|Julian]] selv.<ref>Duthoy, s. 1.</ref> Taurobolium-dedikasjoner for Magna Mater tenderte å være mer vanlig i keiserdømmets vestlige provinser enn andre steder, bevitnet i (blant andre) Roma og [[Ostia Antica|Ostia]] i Italia, [[Lugdunum]] i [[Gallia]], og [[Kartago]] i nordlige Afrika.<ref>Duthoy, s. 1 ff (lister de relevante inskripsjoner).</ref>

== Presteskap ==
[[Fil:Statue of Gallus priest.jpg|thumb|upright|left|Statue av en ''gallus'', Kybele-prest, sent 100-tall e.Kr., [[Kapitol]]museene, Roma.]]
«Attis» kan opprinnelig ha vært et navn eller tittel på Kybeles prester eller prestekonger i oldtidens Frygia.<ref>Da det var hennes prest ved Pessinos på 100-tallet f.Kr., se Roller (1999), s. 178-181.</ref> De fleste mytene om den guddommeliggjorte Attis, framstiller ham som grunnleggeren av Kybeles ''galli'' (prester, presteskap), men i [[Servius]]' redegjørelse, skrevet i romersk keisertid, kastrerte Attis en konge som ikke ville antastes av ham, og ble selv kastrert av den døende kongen. Kybeles prester fant Attis døende ved foten av en [[furu]]; de gravla ham, kastrerte seg selv til hans ære, og hyllet ham i sine ritualer for gudinnen. Denne fortellingen kan være et forsøk på å forklare karakteren, opprinnelsen og strukturen til [[teokrati]]et i Pessinos.<ref>Lancellotti, Maria Grazia (2002): ''Attis, between myth and history: king, priest, and God'', Brill, s. 6, siterer Servius: ''Commentary on Vergil's Aeneid'', 9.115.</ref> En [[Hellenismen|hellenistisk]] poet viser til Kybeles prester i hunkjønn, som ''gallai''.<ref>«Gallai of the mountain mother, raving thyrsus-lovers,» Γάλλαι μητρὸς ὀρείης φιλόθυρσοι δρομάδες, forsøksvis tilskrevet [[Kallimakhos]] som fr. inc. auct. 761 Rudolf Pfeiffer.</ref> Den romerske poeten [[Catullus]] viser til Attis i hankjønn fram til han er kastrert, og deretter i hunkjønn.<ref>Se Catullus 63: [http://www.thelatinlibrary.com/catullus.shtml#63 Latin tekst]</ref> Ulike romerske kilder viser til ''galli'' som et midtre eller tredje kjønn (''medium genus'' eller ''tertium sexus'').<ref>Roscoe (1996), s. 203.</ref> Prestenes frivillige kastrering i gudinnens tjeneste var antatt å gi dem [[profet]]iske evner.<ref>Den kristne [[apologet]]en Firmicus Maternus beskriver det som unaturlig vanskapthet og uhyrlig, fylt «med en uhellig ånd for så tilsynelatende å spå framtiden til ørkesløse menn»; se Roscoe (1996), s.196.</ref>
[[Fil:Archigallus of Cherchel.jpg|thumb|Statue av en ''archigallus'', Kybeles yppersteprest, 100-200 e.Kr. Cherchell, Algerie.]]
Pessinos, stedet for tempelet fra hvor Magna Mater ble fraktet til Roma, var et teokrati hvor de ledende ''galli'' kan ha blitt utnevnt via en form for adopsjon for å sikre en «dynastisk» etterfølgelse. Ypperstepresten var «Attis», og hans underprest var «Battakes; alle andre navn eller titler for underlagte tjenere er ukjente, annet enn det kollektive ''galli''.<ref>Lancellotti, Maria Grazia (2002): ''Attis, between myth and history: king, priest, and God'', Brill, s. 101-104. Det prestedynastiet kan ha begynt en gang rundt 200-tallet f.Kr.</ref> ''Galli'' ved Pessinos hadde politisk innflytelse; i år 189 f.Kr. forutså eller ba de om romersk seier i Romas kommende krig mot [[Galatia|galaterne]]. Året etter, kanskje pga denne vennligheten, anerkjente det romerske senatet formelt Illium som det opprinnelige hjemstedet for det romerske folkets forfedre, og begunstiget stedet med ekstra områder og skattefritak.<ref>Roller (1999), s. 206.</ref> I 103 e.Kr. reiste en Battakes til Roma og henvendte seg til senatet, enten for erstatning for ugudelighet begått i hans område, eller for å spå om nok en romersk suksess. Han ankom med «fargerike klær og hårpryd, som en krone, med kongelige assosiasjoner uvelkomne for romerne.» Likevel valgte senatet å støtte ham; og da en plebeiisk tribun som heftig motsatte seg hans rett til å henvende seg til senatet, deretter døde av [[feber]] (eller da den romerske seieren han mente å forutse, inntraff), syntes Magna Mater å ha bevist sin makt.<ref>Se Roller (1999), s. 290-291, siterer Diodorus' beskrivelse av Battakes, og sistnevntes spådom om romersk seier nevnes av [[Plutark]], "Life of Marius," 17.</ref>

I Roma hørte ''galli'' og deres kult under [[Pontifikalkollegiet]]s myndighet, vanligvis rekruttert fra Romas øverste samfunnsklasser og de rikeste borgerne.<ref>Beard (1994), s. 173 ff.</ref> ''Galli'' selv, importert for å tjene gudinnens kult på Romas vegne, presenterte en bakvendt versjon av romersk prestetradisjon ved at seniorprester der var romerske borgere, forventet å ha familie, og personlig ansvarlige for utgiftene som påløp for templene, assistentene og festivalene. Som evnukker, ute av stand til å få barn, var det forbudt for ''galli''  å få romersk statsborgerskap og arverett; som sine østlige motparter var de teknisk sett tiggere som levde av andres gaver. Under Megalesia tillot Kybeles lover at de kunne forlate sine rom i gudinnens tempelkompleks for noen dager, vandre rundt i Romas gater og tigge om penger. De var utlendinger, markert som ''galli'' av sin hodepryd, sine beryktede kvinneklær og tilsvarende oppførsel, men like fullt prester i en statskult og dermed hellige og ukrenkelige. Fra først av var romerne fascinert av dem, og både foraktet og respekterte dem.<ref>Roller (1999), s.318-319.</ref> Ingen romer, heller ikke en slave, kunne kastrere seg selv «for å ære gudinnen» uten å straffes for det; i 101 f.Kr. ble en slave som hadde kastrert seg selv, forvist fra byen.<ref>Roller (1999), s. 293.</ref> Keiser [[Augustus]] valgte prester blant sine egne tilhengere for å overvåke Kybele-kulten, og ha den under sin kontroll.<ref>Roller (1999), s. 315, siterer ''Corpus Inscriptionum Latinarum'' 6.496.</ref> Keiser [[Claudius]] opprettet en  stilling som yppersteprest kalt ''archigallus'' som ikke var evnukk, men hadde fullt romersk [[statsborgerskap]].<ref>Fear, i Lane (1996), s. 47.</ref>

Lovligheten i prestenes selvkastrering forblir uklar; en del kan ha utført inngrepet på ''Dies Sanguinis'' («Blodets dag») i Kybeles og Attis' festival i mars. [[Plinius den eldre]] beskriver det som en relativt trygg prosedyre; men det er ikke kjent når i karrieren prestene gjennomførte inngrepet, eller nøyaktig hva som ble fjernet. Plinius skrev i ''[[Naturalis Historia]]'', 11.261; 35.165, at «inngrep kalt for «kastrering» i eldre tid, omfattet alt fra [[vasektomi]] til fullstendig fjerning av [[penis]] og [[testikler]].»<ref>Roscoe (1996), s. 203</ref> Det er usikkert om alle prestene var kastrert. En del ''galli'' dyrket gudinnen det meste av sitt liv, men beholdt kontakten med slektninger og partnere hele tiden, og trakk seg til sist tilbake.<ref>Roscoe (1996), s. 203, og note 34, siterer som eksempel en dedikasjon til modergudinnen fra en ''gallus'' fra Kyzikos i Anatolia i takknemlighet for hennes mellomkomst på vegne av [[soldat]]en Marcus Stlaticus, hennes ''oulppiou'' (= ektefelle).</ref> ''Galli'' fantes i romerske byer godt inn i [[Kristendom|kristen tid]]. En del tiår etter at kristendommen var blitt statsreligion, observerte [[Augustin av Hippo]] disse prestene «paradere på torgene og gatene i Kartago med oljete hår og pudret ansikt, dorske lemmer og kvinnelig gange, avkreve selv kjøpmenn midler for å fortsette sine liv i skam.»<ref>Augustin, Bok 7, 26, i Augustine, (oversettelse R W Dyson), ''The city of God against the pagans, Books 1 - 13'', Cambridge University Press, 1998, s. 299. Sitatet er oversatt av Wikipedia for anledningen.</ref>

Kybele hadde også prestinner, som ifølge [[Lactantius]] og [[Porfyrios]] ble kalt ''melissai'' (= [[honningbie]]r). Kybele var beslektet med [[Artemis]], og [[Aiskylos]] omtaler «[[birøkter]]ne» som åpnet Artemis' tempelporter. Mannlige funksjonærer i Artemis-kulten ble kalt ''essenere'' (= kongebier).<ref>[https://books.google.no/books?id=xUFdAQAAQBAJ&pg=PT75&lpg=PT75&dq=cybele+melissai+priestesses&source=bl&ots=7hMpTcFlY8&sig=ACfU3U3Lx-HO8Cek3svppvfSInkR4d73wA&hl=en&sa=X&ved=2ahUKEwjI-JTDqMr3AhUPS_EDHa78D4gQ6AF6BAg4EAM#v=onepage&q=cybele%20melissai%20priestesses&f=false M. Rigoglioso: ''Virgin Mother Goddesses of Antiquity]</ref> Bier var også hellige for den [[hetitter|hettittiske]] gudinnen Hannahannas, som sendte en bie til hjelp for Telipinu, og i ''[[Kalevala]]'' er det [[Lemminkäinen]]s mor som sørger for at sønnen gjenopplives av magisk [[honning]] som bringes ham av en bie.<ref>O.R. Gurney: ''The Hittites'' (s. 189), ''[[Penguin Books]]'', revidert utgave 1961</ref>

== Templer ==
[[Fil:Plaza-de-cibeles.jpg|thumb|Statue av Kybele i en vogn trukket av løver, på Plaza de Cibeles, [[Madrid]].]]
Magna Maters tempel sto høyt oppe på skråningen av [[Palatinerhøyden]] med utsyn over dalen med [[Circus Maximus]] og vendt mot tempelet til [[Ceres (gudinne)|Ceres]] på skråningen av [[Aventinerhøyden]]. Det var tilgjengelig via en lang trapp oppover fra et ''proscenium'', det vil si et flatt område nedenfor hvor gudinnens festivalleker og spill ble holdt. På toppen av trappetrinnene var det en statue av den tronesittende gudinnen, bærende på en murkrone og med løvinner på hver side. Hennes alter sto ved foten av trappen og ved utkanten av proscenium. Det første tempelet ble ødelagt av brann i 111 f.Kr. og ble reparert eller ombygd. Det brant ned på nytt i tidlig keisertid, og ble restaurert av [[Augustus]]. Det brant ned på nytt kort tid etter og Augustus finansierte ny oppbygging i en mer prektig stil. Relieffet ''Ara Pietatis'' ble vist på dets [[fronton]].<ref>Roller (1999), s. 309–310.</ref> Gudinnen er representert av hennes tomme trone og krone, flankert av to figurer av Attis halv liggende med tympanon (håndtromme); og ved to løver som spiste fra sine matboller som de var temmet av hennes usett tilstedeværelse. Scenen representerte antagelig en ''[[sellisternium]]'', en form for bankett vanligvis reservert for gudinner i henhold til de «gresk riter» som ble praktisert i Roma.<ref>''Sellisternium'' og ulike andre elementer av ''ritus Graecus'' «beviste Romas grunnleggende religiøse og kulturelle røtter i den greske verden». Se Scheid, John, i Rüpke, Jörg red. (2007): ''A Companion to Roman Religion'', Wiley-Blackwell, s. 226.</ref> Denne festen var antagelig holdt innenfor bygningen med tilstedeværende/deltagere reservert av aristokratiske sponsorer av gudinnens ritualer; kjøttet fra hennes dyreoffer ble servert som måltid.

Fra minst 139 e.Kr. hadde Romas havn ved [[Ostia Antica|Ostia]], stedet for gudinnens ankomst, en fullt utviklet helligdom for Magna Mater og Attis, tjenestegjort av en lokal archigallus og en gruppe ''dendrophores'' («Helligukens» rituelle trebærere).<ref>Fishwick, Duncan (1966): «The Cannophori and the March Festival of Magna Mater» i: ''Transactions and Proceedings of the American Philological Association'', Vol. 97, s. 199.</ref>

Forberedelsene på jordet for byggingen av [[Peterskirken|sankt Peters basilika]] på [[Vatikanhøyden]] avdekket en helligdom kjent som Phrygianum med rundt 24 dedikasjoner til Magna Mater og Attis.<ref>Cameron, s. 142.</ref> Mange er nå tapt, men de fleste som overlevde ble dedisert romere av høy status etter en taurobolium-offer til Magna Mater. Ingen av disse innvidde var prester av Magna Mater og Attis, og flere holdt presteskap for en eller flere forskjellige religiøse kulter.<ref>Cameron, s. 144-149.</ref>

I nærheten av [[Sétif]] i romersk [[Mauretania]] (dagens [[Algerie]]) restaurerte ''dendrophores'' og de ''religiosi'' (troende) deres tempel for Kybele og Attis etter en katastrofal brann i [[288]] e.Kr. Overdådige nytt inventar ble betalt av private grupper, inkludert en sølvstatue av Kybele og hennes prosesjonsvogn; sistnevnte mottok et nytt soltak med kvaster i form av grankongler.<ref>Fox, Robin Lane (1988): ''Pagans and Christians'', Harpercollins, s. 581.</ref> Tilstedeværelsen til Kybele gjorde [[Kristendom|kristne]] rasende over hele Romerriket. Da [[Teodor av Amasea]], senere gjort til helgen, ble gitt tid til å tilbakekalle sin tro, tilbrakte han tiden ved å brenne ned et Kybeletempel isteden.<ref>[http://www.newadvent.org/cathen/14573a.htm «St. Theodore of Amasea»]. ''Catholic Encyclopedia''. New York: Encyclopedia Press. 1914.</ref>

== Myter, teologi og kosmologi ==
[[Fil:1923 - Archaeological Museum, Athens - Ara - Photo by Giovanni Dall'Orto, Nov. 11 2009.jpg|thumb|Romersk alter for Kybele og Attis, seremonien ''taurobolion'', arkeologiske museum i Athen.]]
Kybeles viktigste [[myte]]r vedrører hennes egen opprinnelse og hennes forhold til Attis. Den mest komplekse, fargerikt detaljerte og skumle redegjørelse av denne myten ble skapt som antihedensk polemikk på slutten av 300-tallet av den kristne [[Apologet|apologist]] [[Arnobius]].<ref>Roller (1999), s. 244.</ref>

For poeten [[Lucretius]] symboliserte Magna Mater «en verdensorden». Hennes bilde holdt opp betegnet Jorden som «henger i luften». Hun er mor til alle og de temmede løver som trekker hennes vogn vitner om avkommets plikt til å underkaste seg og vise sin lydighet.<ref>Summers, i Lane, s. 339-340, 342; Lucretius hevder autoriteten til «gamle, greske poeter», men beskriver den romerske versjonen av Kybeles prosesjon; for de fleste av hans romerske lesere vil hans tolkninger oppfattes som velkjente.</ref> Hun er selv ikke-skapt (eller skapt av seg selv), og således vesentlig adskilt fra og uavhengig fra sine skapelser.<ref>Roller (1999), s. 297-299, siterer Lucretius: ''De Rerum Natura'', 2,598 - 660.</ref>

I tidlig keisertid ble Kybele innsatt av den romerske poeten [[Marcus Manilius]] som den trettende guddommen av en ellers symmetrisk klassisk gresk-romersk [[Dyrekretsen|zodiaken]] hvor hver av husene (representert av et særskilt stjernebilde) er styrt av en av de tolv guddommene, i Hellas kjent som [[de tolv olympiske guder]] og i Roma som ''Di Consentes''. Manilius plasserte Kybele og [[Jupiter (gud)|Jupiter]] som samherskere av ''Leo'' ([[Løven (stjernetegn)|Løven]]) i astrologisk motsetning til Juno som hersket over ''Aquarius'' ([[Vannmannen (stjernetegn)|Vannmannen]]).<ref>Hannah, Robert (1986): [http://www.jstor.org/discover/10.2307/41538820?uid=3738744&uid=2&uid=4&sid=21102894293943 «Manilius, the Mother of the Gods and the ''Megalensia'': an Astrological Anomaly resolved ?»] (JStor) i: ''Latomus'', T. 45, Fasc. 4 (octobre-décembre 1986), s. 864-872, ''Société d'études latines de Bruxelles'' [2], siterer Manlius: ''Astronomica'', (overs. G.P. Goold, London, 1977) 2. 439 - 437.</ref> Moderne forskning har bemerket at Kybeles ''Leo'' stiger over horisonten, ''Taurus'' ([[Tyren (stjernetegn)|Tyren]]) synker; løven dominerer således oksen. En del mulige gresk modeller for Kybeles festival Megalensia omfatter representasjoner av løver som angriper og dominerer okser. Datoen for festivalen sammenfaller, mer eller mindre, med hendelsene i den romersk jordbrukskalenderen (rundt [[12. april]]) da bøndene ble rådet til grave i sine åkre med vinranker, bryte opp jorden, så hirse «og - merkelig anbrakt, gi naturen til Moderens prester - kastrere krøtter og andre dyr.»<ref>Hannah, s. 872, siterer [[Varro]]: ''De Re Rustica'', 1. 30; [[Lucius Junius Moderatus Columella|Columella]]: ''De Re Rustica'', 11. 2. 32 - 35; [[Plinius den eldre]]: ''Historia Naturalis'', 18. 246-249.</ref>

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* Beard, Mary (1994): «The Roman and the Foreign: The Cult of the 'Great Mother' in Imperial Rome» i: Nicholas Thomas & Caroline Humphrey, red.: ''Shamanism, History, and the State'', Ann Arbor, University of Michigan, s. 164–190.
* Burkert, Walter (1982): ''Greek Religion'', Cambridge:Harvard University Press, særlig seksjon III.3.4
* Cameron, Alan (2011): ''The Last Pagans of Rome'', Oxford University press.
* Duthoy, Robert (1969): ''The Taurobolium: Its Evolution and Terminology'', bind 10, Brill.
* Lane, Eugene, red. (1996): ''Cybele, Attis, and Related Cults: Essays in Memory of M.J. Vermaseren'', Brill.
* Laroche, Emanuel (1960): «Koubaba, déesse anatolienne, et le problème des origines de Cybèle» i: ''Eléments orientaux dans la religion grecque ancienne'', Paris, s. 113-128.
* Motz, Lotte (1997): ''The Faces of the Goddess'', Oxford University Press US. ISBN 0-19-508967-7
* Roller, Lynn E. (1994): «Attis on Greek Votive Monuments; Greek God or Phrygian?» i: ''Hesperia: The Journal of the American School of Classical Studies at Athens'', Vol. 63, No. 2 (April-juni 1994), s. 245–262.
* Roller, Lynn Emrich (1999): ''In Search of God the Mother: The Cult of Anatolian Cybele''. Berkeley and Los Angeles, California: University of California Press. ISBN 0-520-21024-7.
* Roscoe, Will (Ferbruar 1996): «Priests of the Goddess: Gender Transgression in Ancient Religion» i: ''History of Religions'', Vol. 35, No. 3, University of Chicago Press, s. 195–230.
* Vassileva, Maya (2001): «Further considerations on the cult of Kybele» i: ''Anatolian Studies''. British Institute at Ankara. '''51''', doi:[http://dx.doi.org/10.2307%2F3643027 10.2307/3643027]. JSTOR [https://www.jstor.org/stable/3643027 3643027].
* Virgil (2003): ''The Aeneid'', overs. til engelsk av David West, Penguin Putnam Inc. ISBN 0-14-044932-9. s. 189-190

==Eksterne lenker==
* [http://www.fordham.edu/halsall/ancient/romrelig2.html Ancient History Sourcebook: Magna Mater] {{Wayback|url=http://www.fordham.edu/halsall/ancient/romrelig2.html |date=20060904075432 }} ''(engelsk)''
* [https://web.archive.org/web/20050906014449/http://www.gendercentre.org.au/37article3.htm Myten om Kybele og Attis] ''(engelsk)''
* [http://www.gallae.com/ Hjemmesiden til Maetreum of Cybele, Magna Mater] ''(engelsk)''
* [http://cybelians.com/ First Church of Female Supremacy] ''(engelsk)''
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Gresk mytologi]]
[[Kategori:Modergudinner]]
[[Kategori:Frygisk mytologi]]