Redigerer Krisekommunikasjon

'''Krisekommunikasjon''' ligger under fagområdet [[Informasjon og samfunnskontakt]], og dreier seg om en organisasjons [[kommunikasjon]] under en [[krise]].

== Definisjoner ==
En krise vil gjerne, i sammenheng med [[kommunikasjon]], defineres som en «hendelse som fører, eller potensialet kan føre, en virksomhet inn i tilstand av dårlig [[omdømme]], og som truer dens framtidige mulighet til inntjening, vekst, og – i ytterste konsekvens – også dens eksistens». (Lerbinger 1997:4)

Et offentlig utvalg som ble nedsatt i 2000 for å utrede samfunnets sårbarhet og beredskap under ledelse av [[Kåre Willoch]]; NOU 2000: 24: «Et sårbart samfunn» definerer krise slik: «En krise er en hendelse som har potensial til å true viktige verdier og svekke en organisasjons evne til å utføre viktige funksjoner».

== Tiltak ==
Sentralt i krisekommunikasjon, står en kriseplan. En slik plan er normalt inndelt i tre deler: «Før krisen» handler det om kartlegging, forebyggings og å skape beredskap for kriser som ikke kan forhindres. «Under krisen» handler det om å bruke eksisterende kriseplaner best mulig. «Etter krisen» handler det om gjenreise tillit og å tilegne seg erfaringer. (Robstad 2001:1)

== Kilder ==
*Lerbinger, Otto: ”The Crisis Manager – Facing Risk and Responsibility”, LEA, 1997
*Robstad, Per, ”Forutsetninger for god kriseberedskap”, Artikkel; Statens Informasjonstjeneste, 2001
*Robstad, Per & Ihlen, Øyvind, “Informasjon & Samfunnskontakt – Perspektiver og praksis, Fagbokforlaget, 2004
*Statens forvaltningstjeneste, NOU 2000: 24: ”Et sårbart samfunn”, Oslo, 2000
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Krisehåndtering]]
[[Kategori:Kommunikasjon]]