Redigerer Kriminologi

[[Fil:Bertillon - Signalement Anthropometrique.png|thumb|Forsidebildet fra den franske politibetjent og [[biometri]]ker Alphonso Bertillons ''Identification anthropométrique'' (1893).]]

'''Kriminologi''' eller '''kriminalvitenskap''' er en tverrfaglig [[vitenskap]] som befatter seg med [[kriminalitet]] og [[straff]]. 

Innenfor [[akademi]]a blir «kriminologi» brukt om den forskningstradisjonen som søker å analysere de sosiale prosessene knyttet til forbrytelser, samt reaksjonene slike handlinger ofte innebærer. Et hovedanliggende for den kriminologiske forskningen, er i så måte å «vise at kriminalitet og straff ikke er naturgitte kategorier, men en av mange måter å kategorisere og reagere på handlinger på».<ref>{{Kilde bok|tittel=Kriminologi|etternavn=Finstad|fornavn=Liv|etternavn2=Høigård|fornavn2=Cecilie|utgiver=Pax|år=2007|isbn=|utgivelsessted=Oslo|sider=13|kapittel=}}</ref>

Faghistorisk er begrepet myntet på, og sammenfaller til en viss grad med, vitenskapelige tilnærminger til kriminalitetbekjempelse og -forebygging, altså administrativ virksomhet innen særlig [[kriminalpolitiet|kriminalpoliti]] og [[rettsmedisin]]. Mens begge «formene» for kriminologi kan benytte metoder og teorier fra mange ulike vitenskapsformer (og slik sett heller er et fagfelt enn en egen vitenskap), relateres den «politifaglige» oftere til [[biologi]], [[psykologi]] og [[psykiatri]], mens den «akademiske» oftere relateres til [[sosiologi]] og andre [[Humaniora|human-]] og [[samfunnsvitenskap]]elige tradisjoner. Den «akademiske» kriminologitradisjonen var historisk gjerne forstått som en gren av [[sosiologi]]en, og det er en flytende overgang mellom sosiologi og kriminologi.

== Faghistorie og ulike retninger ==
I noen redegjørelser har kriminologi blitt beskrevet som en av flere typer kriminalvitenskap, der kriminalteknikk, strafferettsstudiet og kriminalpolitikk omtales som andre typer. Dette var også i tråd med fagets opprinnelige status som støttefag til strafferetten. I tråd med senere utvikling brukes her i stedet de to begrepene om hverandre og som vide former for vitenskapen om kriminalitet og strafferett – eller enda bredere, avvik og kontroll – inkludert for eksempel studier av kriminalpolitikk, folks holdninger til kriminalitet og straff og kriminalitetens betydning i massemedia og populærkultur. Flere særegne underkategorier av kriminologi har blitt navngitt som for eksempel viktimologi (læren om kriminalitetens ofre), pønologi (straffelæren) og mafiologi (læren om organisert kriminalitet). Det er likevel i ulike deler av sosiologien at en finner mye av dagens kriminologiske forskning, slik som teorier om sosial orden og [[konflikt]], avvikssosiologi, (straffe)rettssosiologi og annen relatert institusjonssosiologi (for eksempel politisosiologi).

[[Fil:Mertons social strain theory.svg|thumb|Skjema over Mertons struktur-funksjonalistiske teori hvor kriminalitet representerer en avvisning av institusjonaliserte (lovlige) midler.]]

I opprettelsen av kriminologifaget på 1800-tallet var målet først og fremst å forstå ''årsakene'' (se også [[etiologi]]) bak de kriminelle handlingene og hvorfor personer ble kriminelle. Dette som en reaksjon på den såkalte ''klassiske'' handlingslæren hvor individene ble forstått som [[Rasjonalisme|rasjonelle aktører]] med [[fri vilje]] (se Beccaria nedenfor). Et hovedskille knyttet til den såkalte [[positivisme|positivistiske]] skolen har dermed vært satt mellom teorier som forklarer det kriminelle (handling/person) ut i fra den handlende personens individuelle, gjerne medfødte trekk, og på den andre siden de som fokuserer på samfunnsmessige årsaker. Førstnevnte tradisjon tilbakeføres gjerne til den italienske [[psykiatri|psykiateren]] [[Cesare Lombroso]], og den andre til den belgiske [[statistiker]]en [[Adolphe Quetelet]], begge aktive på 1800-tallet. Blant de mest anerkjente positivister i senere tid finner vi den amerikanske sosiologen [[Robert K. Merton]], hvis hovedverker om sosial spenning og avvik ble utgitt på midten av 1900-tallet. Et nyere eksempel fra den biologiske skolen er [[Terrie E. Moffitt]], som vant The Stockholm Prize in Criminology i 2008.

Et sentralt fokus innen faget er også knyttet til bruk og begrunnelser av [[straff]], herunder hvordan ulike reaksjonsformer som eksempelvis bøtelegging, [[Fengsel|fengsling]] og [[forsoningsmøter]] virker på lovovertredere i forhold til deres sosiale situasjon, sjansen for tilbakefall, og lignende forhold. Innen den [[klassisisme|klassiske]] [[opplysningstiden]]s pønologi regnes ofte den italienske [[rettsfilosofi|rettsfilosofen]] [[Cesare Beccaria]]s ''Dei delitti e delle pene'' (Om forbrytelser og straff) fra 1764  som et hovedverk. En annen tradisjon, ofte tilbakeført til den franske sosiologen [[Emile Durkheim]], tar for seg kriminalitet som det fenomen at samfunnet straffer visse (i utgangspunktet vilkårlige) handlinger, hvorav de kriminelle handlingen i seg selv ikke er det som skal forklares (selv om Durkheims helhetlige sosiologi og anomibegrep også benyttes av Merton og lignende teoretikere). Det er innen denne tradisjonen at den senmoderne, anti-postivistiske kriminologien, også kalt opposisjonell eller kritisk kriminologi, har vokst fram i siste halvdel av 1900-tallet. Hovedfokuset innen denne retningen er å studere kontroll- og maktaparetet rettet mot kriminalitet og lignende fenomen. Selv om denne sekkebetegnelsen inneholder en rekke ulike retninger, basert i så vel [[liberal]] som [[marxistisk]] teori, har den franske [[idéhistorie|idéhistorikeren]] [[Michel Foucault]] nok vært den tenkeren med størst nedslagsfelt. Som selverklært anti-kriminolog og [[diskurs]]teoretiker så ikke Foucault bare strafferetten som fundamentet til kriminalitet, men selve vitenskapen om kriminaliteten som «skapt viten» og opphavet til forståelsen av kriminalitet som et eget fenomen. Kriminalitet er således for Foucault et diskursivt fenomen som gjennom kriminologien skaper og opprettholder [[makt]]/viten-relasjoner. 

Et annet brudd fra positivismen på slutten av 1900-tallet, men som har kommet fra mer [[Nyliberalisme|(neo)liberalt]] og [[konservativt]] politisk hold, er den såkalte [[nyklassisisme]]n som tar avstand fra deterministiske bakgrunnsforklaringer såvel som metateoretisk ideologikritikk og går tilbake til å se på mennesket som først og fremst rasjonelt og økonomisk handlende (se ''rational choice''). Det nye er at hovedfokuset på å forsøke å styre og håndtere kriminalitet ut fra oppfatningen at all kriminalitet er drevet av rasjonell nytte-kostnad-kalkulering («alle kan være kriminelle»), heller enn som prinsipp for moralsk fordømmelse og rettferdighet slik Beccarias gamle klassisisme foreskrev. [[Ronald Clarke]], ansatt ved britiske [[Home Office]] og senere professor i [[USA]], regnes gjerne som en foregangsmann innen tradisjonen med opprettelsen av begreper som ''situasjonell kriminalitetsprevensjon'' og ''crime science''.

== Norske kriminologer ==
* [[Nils Christie]]
* [[Kjersti Ericsson]]
* [[Liv Finstad]]
* [[Hedda Giertsen]]
* [[Cecilie Høigård]]
* [[Thomas Mathiesen]]

== Litteratur ==
*  [[Heidi Mork Lomell|Lomell, Heidi Mork]] og [[May-Len Skilbrei]] (red.) ''Kriminologi'' Universitetsforlaget 2017 ISBN 9788215027067
* Carrabine, Eamonn med flere (2009): ''Criminology: a sociological introduction'', 2. utgave, London. ISBN 9780415464505, ISBN 978-0-415-46451-2.
* Ystehede, Per Jørgen (2008): ''In the twilight of good and evil: Cesare Lombroso and the rise of the criminological scientific imagination'', Saarbrücken. ISBN 363907128x, ISBN 978-3639071283.
* Johansen, Nicolay B. (2008): ''Sosial kontroll i byer: to tradisjoner etter Durkheim og Tönnies'', ph.d.-avhandling, Oslo.
* Finstad, Liv og Høigård, Cecilie (red.) (2007): ''Kriminologi'', 4.utgave, Oslo. ISBN 978-82-530-3008-1, ISBN 82-530-3008-8.
* McLaughlin, Eugene med flere (2003): ''Criminological perspectives: essential readings'', 3. utgave, London. ISBN 0-7619-4143-6, ISBN 0-7619-4144-4.
* Hauge, Ragnar (2001): ''Kriminalitetens årsaker: utsnitt av kriminologiens historie'', av , 2.utgave utgitt i [[2001]] (Oslo) – ISBN 82-15-00112-2.
* Foucault, Michel [1975] (1999): ''Overvåkning og straff: det moderne fengsels historie'', 3. utgave av norsk oversettelse, Oslo. ISBN 82-05-26694-8. ISBN 2-07-029179-0.
* Taylor, Ian med flere (1974): ''The new criminology: for a social theory of deviance'', London. ISBN 0-7100-7552-9, ISBN 0-7100-7472-7.

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* [http://www.jus.uio.no/ikrs/ Institutt for kriminologi og rettssosiologi], [[Universitetet i Oslo]]
* [http://www.phs.no/ Politihøgskolen]
* [http://www.nsfk.org/ NSfK], Nordisk Samarbeidsråd for Kriminologi (The Scandinavian Research Council for Criminology)
* [https://web.archive.org/web/20081025015215/http://www.ntfk.dk/ NTfK], nettside for Nordisk Tidsskrift for Kriminalvidenskab, Scandinavian Journal of Criminal Law and Criminology og De Nordiske Kriminalistforeninger.
* [https://web.archive.org/web/20100303024315/http://www.criminologyprize.com/extra/pod/?module_instance=3 The Stockholm Prize in Criminology]
* [http://www.snl.no/kriminologi «Kriminologi»], artikkel i Store norske leksikon av R. Hagen.
* [http://www.snl.no/kriminalvitenskap «Kriminalvitenskap»], artikkel i Store norske leksikon.
* [http://www.materialisten.no/fulltekst/02ystehede.pdf «Lombroso og den nye vitenskapen for praktisk magi: Betraktninger om opprinnelsen og utviklingen til den moderne kriminologi»]{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }} (PDF), artikkel av Per Jørgen Ystehede i ''Materialisten nr. 3, 2007''.
* [http://aka.uib.no/2007/05/16/fengslet-for-fattigdom/ Fengslet for fattigdom?] {{Wayback|url=http://aka.uib.no/2007/05/16/fengslet-for-fattigdom/ |date=20160305155924 }}, artikkel som beskriver utviklingen i synet på kriminalitet med utgangspunkt i Foucaults diskursteori. 

{{Vitenskap}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Kriminologi| ]]
[[Kategori:Kriminalitet]]