Redigerer Krigen mot Valdemar Birgersson

{{Språkvask}}
{{Ingen fotnoter}}
'''Krigen mot Valdemar Birgersson''' (Også kalt '''avsettelseskrigen mot Valdemar Birgersson''' eller '''den første brødrestriden''' i svensk historie) i [[1275]] var en svensk borgerkrig mellom kong [[Valdemar Birgersson]] og hertug [[Magnus Ladulås|Magnus Birgersson]] om tronen i kongeriket [[Sverige]]. Det var dessuten den første ''folkungastrid'' om den svenske kronen mellom slektninger av Folkungaslekten.

== Forspillet ==
[[Birger jarl]] som hadde fått en midlertidig slutt på den sterke ustabiliteten som skyldes den løse oppbyggingen av det svenske kongeriket som opprinnelige var basert på en [[føderasjon]] av tidlige selvstendige landsdeler som [[Svealand]], [[Västergötland]] og [[Östergötland]], tok aldri den svenske tronen tross hans posisjon som den mektigste mannen i landet Sverige.

Han valgt å utrope sin eldre sønn [[Valdemar Birgersson]] som konge etter et kongevalg i [[1250]] og beholdt makten fram til sin død i [[1266]] som ''Sveriges jarl''. Ved sin død etterlatte han seg flere barn, deriblant Magnus Birgersson og Erik Birgersson som vist seg å være alt annet enn ydmyke ovenfor deres fars vilje.

Magnus Birgersson som dessuten fikk det gåtefulle tilnavnet «Ladulås» i ettertiden var den meste misfornøyde av de to yngre sønner, for selv om han var blitt hertug av [[Svealand]] etter sin far besittet han liten makt i forhold til sin eldre bror.

Erik Birgersson som hadde innsett sin utilstrekkelighet omkring egne ambisjoner, omtalt seg selv som «Allsingenting» uten verken tittel eller makt. Magnus Ladulås ment seg bedre skikket for tronen enn kong Valdemar som hadde gjort seg bemerket med en livsførsel som var minst sagt tøyleløst.

En skandale oppstått da det var kjent at kongen hadde et seksuelt forhold med sin svigerinne, hans kones søster. Svenskekongen måtte som straff for dette begir seg til [[Roma]] for å få tilgivelse for den moralske forbrytelsen som etter Kirkens mening var blodskam. Hertug Magnus benyttet dette for å avsverge seg sin tro og lydighet ovenfor svenskekongen.

== Krigen ==
I [[1274]] hadde hertug Magnus og Erik Birgersson dratt til [[Danmark]] der de møtte den danske kongen [[Erik Klipping]] som valgte å støtte det svenske opprørspartiet som hadde dannet seg som reaksjon på kongens livsførsel. Etter forhandlingene mellom brødrene og danskekongen ble man enig om en avtale om militær assistanse mot en sum på 6&nbsp;000 mark [[sølv]] som gjengjeldelse for rekruttering av 700 mann fra nordlige Tyskland og Danmark under ledelse av grev Jakob av Halland og marsk Stig sammen med hundre mann fra kongens følge.

I [[1275]] marsjerte den danske hæren på åtte hundre menn som formodentlig besto av pansrede rytteravdelinger og leiestyrker til fots, opp gjennom [[Västergötland]] anført av hertug Magnus sammen med marsk [[Stig Andersen Hvide]] og grev Jakob av Halland.

Svenskekongen reagert straks med å by ut et oppbud av væpnede bønder som ble samlet til en hær som rykket ned i [[Tiveden]] mellom sjøene [[Vänern]] og [[Vättern]]. Bondeoppbudet var forlagt til en egen leir ved feil og dette var utnyttet av hertug Magnus som stormet og ødela leiren under [[slaget ved Hova]] [[14. juni]] [[1275]].

Kong Valdemar Birgersson som hadde slått leir med sine beste styrker et stykke vekk, måtte trukket seg tilbake fra seierherrene som hadde jaget bort bøndene på vill panikk fra Hova. Han hadde først bestemt seg for å ta opp strid ved Ramundebodas kloster, men mistet hodet etterhvert meldingene om nederlaget strømmet på og rømte vekk til [[Norge]].

I Norge satt den norske kongen, [[Magnus Lagabøte]] som lyttet på svenskekongens ønsker om hjelp og dermed besluttet seg om å gripe inn i den svenske brødrestriden. Om Valdemar Birgersson hadde med seg norsk militærhjelp er ikke kjent, men han hadde etterlatt seg sin sønn Erik hos [[Erling Alvsson]] i [[Sarpsborg]] (kjent som ''Borg'' den gang) og dratt tilbake inn i Värmland. Der ble han tatt til fange av hertugens tilhengerne under uklare omstendigheter.

Med kongen i fangenskap var det en smal sak for hertugen som hadde ord på seg som en dyktig [[ridder]] med gode evne i lederskap og styresett å utrope seg til konge på Mora äng sør for [[Uppsala]]. Valdemar Birgersson måtte avsverget fra seg kongetittelen i bytte mot tittelen som hertug over [[Götaland]]. Erik Birgersson døde en naturlig død kort etter han var blitt hertug.

== Magnus Lagabøtes hærtog ==
Men den norske kongen hadde ikke gitt opp støtten til Valdemar Birgersson som flyktet på nytt til [[Konghelle]] der de overvintret til det neste året. Magnus Lagabøte som dessuten var en from konge, ønsket å sette et kraftig press på den nye svenskekongen og deretter seilte den 25. juni [[1276]] med en mektig flåte på 140 skip, nesten hele det militære oppbudet i det norske kongeriket til Konghelle.

Om kong Magnus Lagabøte hadde bestemt seg for det, skulle den norske krigsflåten ha styrt oppover Göta älv på et rent hærtog inn i Götaland og videre mot det svenske innlandet. Danmark dessuten gav deres faktiske støtte til denne ekspedisjonen med to biskoper fra [[Jylland]], men dette sluttet med et fredsmøte på riksgrensen. Magnus Ladulås hadde klokt nok svart med å anmode om et fredsmøte for et forlik med den tidlige svenskekongen.

Forhandlingene sluttet etter få dager med at den norske kongen ombestemt seg, han ville ikke lenge gir støtte til Valdemar Birgersson og nektet å starte en krig med den nye kongen av Sverige. I 2. juli [[1276]] snudde den store krigsflåten om nedover elven uten at det hadde oppstått strid. Det var Magnus Lagabøtes eneste hærtog i hans tid som konge.

Fredsmøtet ved Konghelle i juni-juli 1276 avsluttet brødrestriden, for Valdemar Birgersson i offentlighetens lys grepet ikke til våpen igjen mot kong Magnus Ladulås.

== Etterspillet ==
Men Valdemar var anklaget i ettertiden for å ha utløst en dansk-svenske krig, den såkalte [[6000-marks krigen]] og å ha gitt fordekt støtte til opprørerne under [[tredje folkungaopprøret]].

Den nye kongen benyttet mistanken mot hertugen av Götaland i 1279 for en konfiskasjon av hans landområder, om Valdemar hadde blitt forvist eller hadde flyktet av egne vilje til Danmark er man ikke enig om i ettertiden. Han ble senere arrestert av Magnus Ladulås, trolig ved året [[1288]]. Han ble holdt i fengsel i Nyköpingshus festning, [[Nyköping]] fram til sin død i [[1302]].

== Kilder ==
* ''Ulf Sundberg'' Medeltidens Svenska Krig 2002 ISBN 91-89660-11-0
* ''Mats Adolfsson'' Svenska uppror bind 1: När borgarna brann Forntiden-1499 2007 ISBN 978-91-27-02631-5
* ''Magnus Lagabøtes saga'' fra islandske kilder.

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Kriger|Valdemar Birgersson]]
[[Kategori:Sveriges militærhistorie]]
[[Kategori:Konflikter i 1275]]