Redigerer Kontribusjon

'''Kontribusjon''' er et begrep som brukes i [[folkerett]]en om ytelser de okkuperte må bidra med til den fiendtlige okkupasjonsmakten i krigstid.

==Kontribusjon i krigstid==
Fra et militært perspektiv skulle praksisen med kontribusjon ha flere betydninger utover det å holde en hær med forsyninger og penger. 

Fra et krigsøkonomisk synspunkt var det mulig for en mindre stat som [[Sverige]] å holde en stor hærorganisasjon under kontroll så lenge krigen kunne betale for seg selv. Dette viste seg under [[trettiårskrigen]], og i de senere svenske krigene fram til [[1660]]. Ulempen var imidlertid at så snart fiendtlighetene opphørte, ville hæren bli en så stor utgiftspost at den måtte oppløses (eller en ny krig måtte startes). For den svenske utenrikspolitikken i midten av 1600-tallet ble dette et problem. Fravær av en hær ville medføre at den svenske makten ble svekket, og det var noe [[Karl X Gustav]] ville unngå. Dette var en av årsakene til [[Karl XII]]s aggressive planer mot [[Russland]]. Hans hær var så stor, at en retrett tilbake til basene på [[Baltikum]] ville medføre en finansiell krise. Det var derfor bedre å la hæren livnære seg på fiendtlige territorier.

Under [[Frankrike]]s kriger mot store deler av Europa fra 1688 til 1714, befant [[Ludvig XIV]] seg i en økonomisk knipe. Hans finansielle ressurser strakk ikke til for å opprettholde en hær som snart besto av flere hundretusen soldater. [[England]] og [[Nederland]] var rike land som kunne avstå fra å kreve inn kontribusjon, mens franskmennene ikke var like ressurssterke. Dette ble delvis løst ved at offiserer i den franske hæren ble pålagt å kreve inn kontribusjon på ikke-franske territorier, og disse ble derfor et viktig krigsmål.

Kontribusjon eksisterte helt inn i det tjuende århundret. Spesielt i kriger på 1800-tallet var kontribusjonssystemet blitt viktig for den franske krigsinnsatsen under [[Napoleon]].

Fordelen ved å leve av landet gjennom kontribusjon, er at en hær som er uavhengig av forsyningslinjer, kan bevege seg raskere og ha større mobilitet. Dette forsto man under [[Napoleonskrigene]]. På den andre siden øker imidlertid faren for matmangel og sykdommer fordi det kan bli for lite å livnære seg på. Dette kan i sin tur føre til sult, sykdom og desertering. En hær som rykker frem gjennom et område på denne måten, kan heller ikke vende tilbake den samme veien. Under mange kriger forsøkte man å manøvrere fiendene inn på disse utarmede områdene, for å hindre de tilgang til vitale ressurser. Det var heller ingen fordel med en for stor hær, det kunne føre til alvorlige tilbakeslag.

Det var ikke uvanlig med represalier og avstraffelser mot sivile som ikke ville eller kunne gi kontribusjoner, og det ledet ofte til overgrep. Særlig førte dette til mange lidelser under trettiårskrigen.

I 1859 førte flere episoder av massemord og overgrep utført av østerrikske styrker i Nord-Italia til de første regler mot kontribusjonssystemet. Siden da falt det bort, til fordel for nasjonal mobilisering og statlig støtte til militærapparatene.
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Krig]]