Redigerer Konstitusjonell sedvanerett

'''Konstitusjonell sedvanerett''' er [[Sedvanerett|sedvanebaserte]] rettsregler som regulerer forholdene mellom de øverste [[Styresmakt|statsmakter]] &ndash; [[Lovgivende makt|lovgivende]], [[Utøvende makt|utøvende]] og [[dømmende makt]]. Det britiske politiske systemet er trolig det mest kjente eksempelet på en statsrettspraksis som i hovedsak baserer seg på såkalte constitutional conventions (konstitusjonell sedvane), men det er bred enighet om at dette ikke utgjør rettslig bindende normer av den type som i Norge gjerne omtales som konstitusjonell sedvanerett. Også [[Israel]] og [[New Zealand]] er uten skriftlig grunnlov, men Israels høyesterett (særlig under dens tidligere president [[Aharon Barak]]) har forsøk å gi de såkalte «basic laws» en status tilsvarende en ordinær grunnlov. Det har ofte vært hevdet at mange av de viktigste endringene i det norske [[statsrett]]slige systemet er blitt til gjennom konstitusjonell sedvanerett, blant annet innføringen av [[parlamentarisme]]. Men det kan like gjerne hevdes at grunnlovsendringer i blant annet 2007 i praksis har ivaretatt dette behovet.

Konstitusjonell sedvanerett kan være i strid med bestemmelser i vedkommende lands grunnlov ([[konstitusjon]]), eller utfylle den på et punkt der konstitusjonen selv ikke gir noe entydig svar. Konstitusjonelle sedvanerettsregler anses å ha lik [[Lex superior|trinnhøyde]] som konstitusjonen selv, noe som innebærer at vanlig [[rettsregel|lov]] ikke er nok for å sette den til side. Dette krever at selve konstitusjonen endres, noe som i de fleste land krever en form for kvalifisert flertall (vanligvis to tredjedeler). Læren om konstitusjonell sedvanerett har blitt utviklet av norske rettsteoretikere for å dekke over det de har betraktet som dårlig sammenheng mellom hvordan den norske statsretten er ''[[de jure]]'' og hvordan det faktiske statsliv har utviklet seg innenfor grunnlovens rammer ''[[de facto]]''. Dette kan forklares med [[grunnlovskonservatisme]], som går ut på at det har en verdi i seg selv å holde fast ved opprinnelige grunnlovsbestemmelser. Det kan også dreie seg om å holde fast ved den opprinnelige språkdrakt. I de fleste andre land, for eksempel [[Frankrike]], er det tradisjon for å nyskrive konstitusjonen ved større endringer i styresett som ellers kunne hevdes å stå i strid med det som følger av grunnloven.

== Diskusjon ==
Spesialister på offentlig rett har uttalt seg kritisk til hvorvidt begrepet konstitusjonell sedvanerett egner seg til å beskrive noe forhold i norsk rett. Særlig har [[Eivind Smith]] hevdet at konstitusjonell sedvanerett bare kan aksepteres som den eneste mulige løsning i de tilfeller hvor langvarig praksis strider mot grunnloven. Men siden dette, ifølge ham, er noe det er vanskelig å finne klare eksempler på i norsk rett, kan forholdene like gjerne beskrives som praksis som utfyller grunnloven, uten at denne praksisen har konstitusjonell rang.<ref>{{Kilde bok
 | ref= 
 | forfatter= Smith, Eivind
 | redaktør= 
 | utgivelsesår= 2012
 | artikkel=
 | tittel= Konstitusjonelt Demokrati. Statsforfatningsretten i prinsipielt og komparativt lys
 | bind=
 | utgave=2
 | utgivelsessted= Bergen 
 | forlag= Fagbokforlaget
 | side=
 | isbn= 978-82-450-1257-6
 | id=
 | språk=
 | kommentar=
 | url=
 }}
</ref>

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* [[Rune Slagstad]] ''Rettens ironi'' (nyutgivelse av doktorgrad fra 1987) {{ISBN|82-530-2337-5}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Statsrett]]