Redigerer Konstantin den store

{{Omdirigering|Konstantin|greske konger med navnet Konstantin|Liste over Hellas' monarker|mannsnavnet|Konstantin (navn)}}
{{Infoboks romersk keiser|
navn=Konstantin I|
navnlatin=Constantinvs I|
bilde=Statua di Costantino ai musei capitolini.jpg|
navnfør=Gaius Flavius Valerius Aurelius Constantinus|
navnkeiser=Imperator Caesar Flavius Constantine Augustus Invictus Maximus|
regjerte=[[25. juli]] [[306]] - [[22. mai]] [[337]]|
dynasti=[[Konstantinske dynasti|Konstantinske]]|
født=[[27. februar]] [[272]]|
fsted=[[Naissus]], [[Moesia]]|
død=[[22. mai]] [[337]]|
dsted=[[Nikomedia]]|
dødsårsak=Naturlige årsaker|
forgjenger=[[Konstantius I]]|
etterfølger=[[Konstantin II (keiser)|Konstantin II]], [[Konstantius II]] og [[Konstans]]|
}}
'''Konstantin den store''' ([[latin]]: ''Flavius Valerius Aurelius Constantinus Augustus'';<ref>I klassisk latin var Konstantins offisielle keisertittel IMPERATOR CÆSAR FLAVIVS CONSTANTINVS PIVS FELIX INVICTVS AVGVSTVS, det vil sin «imperator Cæsar Flavius Constantine Augustus, den fromme, heldige, ubeseirede». Etter år 312 la han til MAXIMVS («den største»), og etter 325 erstattet «ubeseirede» med VICTOR, da «invictus» minnet for mye om Sol Invictus, solguden.</ref> født [[27. februar]] ca [[272]]<ref>Fødselsdatoen varierer, men de fleste historikere foretrekker «ca. 272». Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 59.</ref>, død [[22. mai]] [[337]]), også nevnt som ''Konstantin den første'' eller ''sankt Konstantin'',<ref>blant [[Den ortodokse kirke|østlige ortodokse]], [[Orientalsk-ortodokse kirker|orientalske ortodokse]], og [[Orientalske katolske kirker|bysantinske katolske kristne]]. Den bysantinske liturgiske kalender, observert av den østlige ortodokse kirke og østlige katolske kirker av bysantinske riter, lister begge Konstantin og hans mor [[Helena (keiserinne)|Helena]] som helgener. Selv om han ikke er inkludert i den latinske kirkes liste over helgener, som anerkjenner en rekke andre med navnet Konstantin som helgener, er han æret under tittelen «den store» for hans bidrag til kristendommen.</ref> var [[Liste over romerske keisere|romersk keiser]] fra [[306]] og til [[337]]. Konstantin var sønn av [[Konstantius I|Flavius Valerius Konstantius]], en romersk militæroffiser, og hans hustru [[Helena (keiserinne)|Helena]]. Hans far ble ''[[Caesar (tittel)|cæsar]]'', stedfortredende keiser i [[Vest-Europa]] i [[293]]. Konstantin ble sendt til den østlige delen av riket, hvor han steg i rang til å bli militær tribune under keiserne [[Diokletian]] og [[Galerius]]. I [[305]] steg Konstantin til rangen av ''[[Augustus (tittel)|Augustus]]'', seniorkeiser i vest, og han ble kalt til vesten for å drive krig under sin fars kommando i [[romerske Britannia]]. Utropt som keiser av hæren etter sin fars død i [[306]], framsto Konstantin som seierrik i en rekke borgerkriger mot keiserne [[Maxentius]] og [[Licinius]], til han ble enehersker av både det vestlige som det østlige [[Romerriket]] ved [[324]].

Som keiser vedtok Konstantin mange administrative, finansielle, sosiale og militære reformer, for å styrke riket. Regjeringen ble restrukturert, og den sivile og militære autoriteten ble adskilt. En ny gullmynt, ''[[solidus]]'', ble introdusert for å bekjempe [[inflasjon]]. Denne ble standarden for bysantinsk og europeisk valuta i mer enn tusen år. Han var den første romerske keiser som omvendte seg til [[kristendom]]men,<ref>Med det mulige unntaket av [[Filip Araberen]] (regjerte 244–249). Se Shahîd, I. (1984): ''Rome and the Arabs'', Washington, D.C.: Dumbarton Oaks, s. 65–93; Pohlsander, H. A. (1980): «Philip the Arab and Christianity» i: ''Historia'' 29:4, s. 463–473.</ref> og spilte en innflytelsesrik rolle i proklameringen av [[Milanoediktet]] ''(Edictum Mediolanense)'', som bestemte religiøs toleranse over hele riket. Han tilkalte det første [[konsilet i Nikea]] i 325 hvor [[den nikenske trosbekjennelse]] ble knesatt av de kristne. I militære saker ble den romerske hæren reorganisert til å bestå av mobile feltenheter og garnisonsoldater, i stand til å stå imot interne trusler og invasjoner fra [[barbar]]er. Konstantin utførte suksessfulle militære kampanjer mot fiendtlige stammer langs de romerske grensene — [[frankere]], [[alamannerne]], [[gotere]], og [[sarmatere]] — og besatte på nytt områder som hans forgjengere hadde oppgitt i løpet av uroen i foregående århundre.

Konstantins tidsalder markerte en særskilt epoke i historien til [[Romerriket]].<ref>Gregory, ''A History of Byzantium'', 49.</ref> Han bygde ny keiserresidens i [[Bysants]], og døpte det til ''Nye Roma'', men for å ære ham kalte romerne byen [[Konstantinopel]]. Den ble senere hovedstaden for det som ble kjent som [[Det bysantinske rike]] i over tusen år. Hans mer umiddelbare politiske arv, var at han etterlot riket til sine sønner, og erstattet Diokletians [[tetrarkiet]] med prinsippet av dynastisk etterfølgelse. Hans omdømme blomstret i løpet av levetiden til hans barn, og i århundrene etter hans styre. Middelalderkirken fremmet ham som et mønster på dyd, mens sekulære herskere fremmet ham som en prototype, et referansepunkt, og som symbolet på keiserlig berettigelse og identitet.<ref>Van Dam, ''Remembering Constantine at the Milvian Bridge'', 30.</ref> Fra og med [[renessansen]] kom det kritiske vurderinger av hans styre, grunnet gjenoppdagelsen av anti-konstantinske kilder. Kritikerne framstilte ham som en despotisk [[tyrann]]. Trender i moderne og nyere forskning har derimot forsøkt å balansere ekstreme synspunkter i tidligere historieskrivning.

Konstantin — som den første kristne keiser — er en betydelig figur i kristendommens historie. [[Den hellige gravs kirke]], bygd på hans ordre på det antatte stedet for [[Jesus]]' grav i [[Jerusalem]], ble det helligste stedet i kristendommen. [[Pave]]dømmet krevde verdslig makt via Konstantin og [[den konstantinske skjenkelse]]. Han er opphøyd til [[helgen]] av [[Den ortodokse kirke|den østlige ortodokse kirke]], [[orientalsk-ortodokse kirker]], [[orientalske katolske kirker]] og [[den anglikanske kirke]]. Østlige kristne kirker holder hans minne i særlig høy anseelse og anser Konstantin som ''[[isapostolos]]'', eller «likestilt-med-apostlene».

== Kilder ==
[[Fil:Costantino nord-limes png.PNG|thumb|300px|Den romerske verden på Konstantins tid.]]
Konstantin var en hersker av betydelig historisk betydning, og han har alltid vært en kontroversiell figur.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 272.</ref> Svingningene i Konstantins omdømme har reflektert naturen til de antikke kildene om hans styre. Disse er rikelige og detaljerte,<ref>Bleckmann, «Sources for the History of Constantine» (CC), 14; Cameron, 90–91; Lenski, «Introduction» (CC), 2–3.</ref> men har blitt sterkt påvirket av den offisielle [[propaganda]]en i perioden,<ref>Bleckmann, «Sources for the History of Constantine» (CC), 23–25; Cameron, 90–91; Southern, 169</ref> og er ofte ensidige.<ref>Cameron, 90; Southern, 169.</ref> Det er ikke bevarte historier eller biografier som omhandler Konstantins liv og styre.<ref>Bleckmann, «Sources for the History of Constantine» (CC), 14; Corcoran, ''Empire of the Tetrarchs'', 1; Lenski, «Introduction» (CC), 2–3.</ref> Den næreste erstatningen er [[Eusebius av Cæsarea]]s ''Vita Constantini'', et verk som er en blanding av lovprisning og [[hagiografi]].<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 265–268.</ref> Skrevet mellom 335 og ca 339,<ref>Drake, «What Eusebius Knew», 21.</ref> ''Vita'' opphøyer og lovpriser Konstantins moral og religiøse dyder.<ref>Eusebius, ''Vita Constantini'' 1.11; Odahl, 3.</ref> ''Vita'' skapte et omstridt positivt bilde av Konstantin,<ref>Lenski, «Introduction» (CC), 5; Storch, 145–155.</ref> og moderne historikere har jevnlig utfordret dens troverdighet.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 265–71; Cameron, 90–92; Cameron & Hall, 4–6; Elliott, «Eusebian Frauds in the ''Vita Constantini''», 162–171.</ref> Den fyldigste beskrivelse av Konstantins sekulære liv er den anonyme ''Origo Constantini''.<ref>Lieu & Montserrat, 39; Odahl, 3.</ref> Det er et verk av usikker dato,<ref>Bleckmann, «Sources for the History of Constantine» (CC), 26; Lieu & Montserrat, 40; Odahl, 3.</ref> og fokuserer på militære og politiske hendelser og overseer kulturelle og religiøse emner.<ref>Lieu & Montserrat, 40; Odahl, 3.</ref>

[[Lactantius]]' ''De Mortibus Persecutorum'', en politisk kristen pamflett om styrene til Diocletian og [[tetrarkiet]] har gitt verdifull informasjon, men er samtidig tendensiøse detaljer om Konstantins forgjengere og hans tidlige liv.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 12–14; Bleckmann, «Sources for the History of Constantine» (CC), 24; Mackay, 207; Odahl, 9–10.</ref> De [[Ekklesiologi|eklektiske]] fortellingene til [[Sokrates Scholastikos|Sokrates]], [[Sozomenos]], og [[Theodoret av Kyros]] beskriver kirkelige strider av Konstantins senere styre.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 225; Bleckmann, «Sources for the History of Constantine» (CC), 28–29; Odahl, 4–6.</ref> Skrevet i løpet av styret til keiser [[Theodosius II]] (408–450), et århundre etter Konstantins liv, har disse kirkelige historikerne fordunklet hendelsene og teologiene i den konstantinske perioden gjennom feilaktig adressering, fordreining, feilaktig framstilling og bevisst utydelighet.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 225; Bleckmann, «Sources for the History of Constantine» (CC), 26–29; Odahl, 5–6.</ref> Samtidige skrifter av den ortodokse kristne [[Athanasius av Alexandria]] og kirkehistorien til den [[Arianisme|arianske]] [[Filostorgius]] har blitt bevart, men deres ensidighet og partiske syn er ikke mindre.<ref>Odahl, 6, 10.</ref>

[[Epitom]]ene til [[Aurelius Victor]] ''(De Caesaribus)'', [[Eutropius (historiker)|Eutropius]] ''(Breviarium)'', [[Festus (historiker)|Festus]] ''(Breviarium)'', og den anonyme forfatteren av ''[[Epitome de Cæsaribus]]'' tilbyr komprimert sekulære politiske og militære historie fra perioden. Til tross for at de ikke er kristne, tegner epitomene et positivt bilde av Konstantin, men utelater referanser til Konstantins religiøse politikk.<ref>Bleckmann, «Sources for the History of Constantine» (CC), 27–28; Lieu & Montserrat, 2–6; Odahl, 6–7; Warmington, 166–167.</ref> ''[[Panegyrici Latini]]'', en samling av panegyriske tekster fra sent på 300- og tidlig på 400-tallet, men gir verdigfull informasjon om politikken og ideologien av perioden under tetrarkiet og Konstantins tidlige liv.<ref>Bleckmann, «Sources for the History of Constantine» (CC), 24; Odahl, 8.</ref> Samtidig arkitektur, slikt som [[Konstantinbuen]] i Roma og palasser i [[Gamzigrad]] i [[Serbia]] og [[Córdoba (Spania)|Córdoba]] i Spania,<ref>Bleckmann, «Sources for the History of Constantine» (CC), 20–21; Johnson, «Architecture of Empire» (CC), 288–291; Odahl, 11–12.</ref> [[epigrafi]]ske levninger, og myntene fra tiden utfyller de skriftlige kildene.<ref>Bleckmann, «Sources for the History of Constantine» (CC), 17–21; Odahl, 11–14.</ref>

== Liv og virke ==
=== Tidlige år ===
[[Fil:Medijana.jpg|thumb|Levningene av det overdådig residenspalasset i [[Mediana]], reist av Konstantius i nærheten av hans fødeby [[Niš|Naissus]]]]
Flavius Valerius Konstantinus, som han opprinnelig ble navngitt, ble født i byen [[Niš|Naissus]] i provinsen Dardania i [[Moesia]] ([[Balkan]]) den 27. februar<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 3, 39–42; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 17; Odahl, 15; Pohlsander, «Constantine I»; Southern, 169, 341.</ref> antagelig i nærheten av år [[272]].<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 3; Barnes, ''New Empire'', 39–42; Elliott, «Constantine's Conversion», 425–6; Elliott, «Eusebian Frauds», 163; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 17; Jones, 13–14; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 59; Odahl, 16; Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 14; Rodgers, 238; Wright, 495, 507.</ref> Hans far var [[Konstantius I|Flavius Valerius Konstantius]], en innfødt av provinsen Dardania. Konstantius var tolerant og politisk dyktig.<ref>''Panegyrici Latini'' 8(5), 9(4); Lactantius, ''De Mortibus Persecutorum'' 8.7; Eusebius, ''Vita Constantini'' 1.13.3; Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 13, 290.</ref> Konstantin tilbrakte antagelig liten tid med sin far.<ref>MacMullen, ''Constantine'', 21.</ref> Konstantius var en offiser i den romerske hæren, en del av keiser [[Aurelian]]s keiserlige livvakt. Konstantius avanserte gjennom rangene, og ble gjort til guvernør av Dalmatia av keiser Diocletian, en annen av Aurelians kamerater fra [[Illyria|Illyricum]], i 284 eller 285.<ref name="CTCR">Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 3; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 59–60; Odahl, 16–17.</ref> Konstantins mor var [[Helena (keiserinne)|Helena]], en kvinne fra [[Bitynia]] i [[Anatolia]] av lav sosial status.<ref>Drijvers, J.W. (1991): ''Helena Augusta: The Mother of Constantine the Great and the Legend of Her finding the True Cross'', Leiden, s. 9, 15–17.</ref> Det er uklart om hun var lovlig gift med Konstantius eller om hun var kun hans elskerinne.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 3; Barnes, ''New Empire'', 39–40; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 17; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 59, 83; Odahl, 16; Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 14.</ref>

I Konstantins barndom var [[Romerriket]] delt i en østlig og vestlig del, og styrt som et tetrarki (= firemannsvelde), med en østlig og vestlig keiser som begge bar tittelen ''augustus''. Disse hadde hver sin underkeiser, kalt ''cæsar'', som kunne handle ganske uavhengig som hærleder, og etter hvert selv forfremmes til ''augustus''. Diokletian var keiser over den østlige delen og i juli 285 erklærte Diocletian en annen kollega fra Illyricum, Maximian, som sin medkeiser.<ref>[http://ancientrome.studypast.com/periods_of_roman_history/rome_imperial_period/constantine_the_great_1.html Constantine the Great] {{Wayback|url=http://ancientrome.studypast.com/periods_of_roman_history/rome_imperial_period/constantine_the_great_1.html |date=20090106205356 }}, AncientRome.StudyPast.com</ref> Hver keiser skulle ha sitt eget hoff, egne militære styrker og administrative fasiliteter, og hver av dem skulle herske med et adskilt pretorisk prefekt som overløytnant.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 8–14; Corcoran, «Before Constantine» (CC), 41–54; Odahl, 46–50; Treadgold, 14–15.</ref> Maximian hersket i vest fra sine hovedsteder i Mediolanum (dagens Milano i Italia) eller Augusta Treverorum (Trier i Tyskland), mens Diocletian hersket i øst, med hovedstad i Nicomedia (İzmit i Tyrkia). Delingen av Romerriket var kun pragmatisk; riket ble kalt for «udelelig» i den offisielle propagandaen,<ref>Bowman, 70; Potter, 283; Williams, 49, 65.</ref> og begge keiserne kunne bevege seg fritt gjennom hele riket.<ref>Potter, 283; Williams, 49, 65.</ref> I 288 henvendte Maximian seg til Konstantius og utnevnte ham til sin pretoriske prefekt i Gallia. Konstantius forlot Helena for å gifte seg med Maximians stedatter [[Flavia Maximiana Theodora|Theodora]] i 288 eller 289.<ref name="marriage">Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 3; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 20; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 59–60; Odahl, 47, 299; Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 14.</ref>

Diocletian delte riktet på nytt i 293, utnevnte to ''cæsarer'' (juniorkeisere) til å styre over ytterligere underdivisjoner av Øst og Vest. Hver av dem ville være underordnet til deres respektive ''augustuser'' (seniorkeisere), men ville fungere med øverste autoritet i hans tildelte område. Dette systemet ble siden kalt for [[tetrarkiet]]. Diocletians første utnevnelse for posisjonen som ''cæsar'' var Konstantius; hans andre var Galerius, en innfødt av Felix Romuliana ([[Gamzigrad]]). I henhold til Lactantius var Galerius en brutal og dyrisk fyr. Selv om han delte [[romersk religion]] med [[aristokrati]]et i [[Roma]], han synes for dem som en fremmed figur, en halvveis [[barbar]].<ref>Lactantius, ''De Mortibus Persecutorum'' 7.1; Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 13, 290.</ref> Den 1. mars ble Konstantius forfremmet til posisjonen av ''cæsar'', og dro straks til Gallia for å bekjempe opprørerne Carausius og Allectus.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 3, 8; Corcoran, «Before Constantine» (CC), 40–41; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 20; Odahl, 46–47; Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 8–9, 14; Treadgold, 17.</ref> Til tross for [[meritokrati]]ske overtoner beholdt tetrarkiet levningene av arvelige privilegier,<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 8–9; Corcoran, «Before Constantine» (CC), 42–43, 54.</ref> og Konstantin ble den fremste kandidaten for framtidige utnevnelser som ''cæsar'' så snart hans far hadde tatt posisjonen. Konstantin dro til hoffet til Diocletian hvor han levde som sin fars presumptive arving og kronprins.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 3; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 59–60; Odahl, 56–57.</ref>

=== I øst ===
[[Fil:Const.chlorus02 pushkin.jpg|thumb|upright|left|Byste av Konstantins far, Flavius Valerius Konstantius]]
[[Fil:Istanbul - Museo archeol. - Diocleziano (284-305 d.C.) - Foto G. Dall'Orto 28-5-2006.jpg|thumb|Byste av [[Diokletian]], ''augustus'' i Øst.]]
Konstantin mottok en formell utdannelse ved Diocletians hoff hvor han lærte [[latinsk litteratur]], gresk språk og filosofi.<ref>Barnes, Constantine and Eusebius, 73–74; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 60; Odahl, 72, 301.</ref> Det kulturelle miljøet i [[Nikomedia]] var åpent, flytende og sosialt mobilt, og Konstantin kunne menge seg med både kristne som hedenske intellektuelle. Han kan ha fulgt forelesningene til Lactantius, en kristen lærd i latin.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 47, 73–74; Fowden, «Between Pagans and Christians», 175–176.</ref> Ettersom Diocletian ikke stolte helt og holdent på Konstantius — ingen i tetrarkiet stolte helt på hverandre — fungerte Konstantin også som et gissel, et redskap for å sikre best mulig oppførsel av Konstantius. Konstantin var uansett et framtredende medlem av hoffet: han kjempet for Diocletian og Galerius i [[Asia]], og tjenestegjorde i en rekke tribunaler; han drev krigføring mot barbarerne ved [[Donau]] i 296 og kjempet mot [[Persia|persere]] under Diocletian i Syria (297) og under Galerius i [[Mesopotamia]] (298–299).<ref>Constantine, ''Oratio ad Sanctorum Coetum'', 16.2; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 29–30; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 60; Odahl, 72–73.</ref> Ved slutten av 305 hadde han blitt tribun av første orden, en ''tribunus ordinis primi''.<ref>Elliott, ''Christianity of Constantine'', 29; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 61; Odahl, 72–74, 306; Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 15. Contra: J. Moreau, Lactance (1954): «De la mort des persécuteurs» i: ''Sources Chrétiennes'' '''39''', s. 313; Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 297.</ref>

Konstantin måtte reise tilbake til Nikomedia fra østfronten våren 303, i rett tid for å være vitne til Diocletians «store forfølgelse», den mest alvorlige forfølgelse av kristne i romersk historie.<ref>Constantine, ''Oratio ad Sanctorum Coetum'' 25; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 30; Odahl, 73.</ref> I slutten av 303 hadde Diocletian og Galerius sendt en budbringer til [[orakel]]et til [[Apollon]] i [[Didyma]] med en forespørsel om de kristne.<ref>Lactantius, ''De Mortibus Persecutorum'' 10.6–11; Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 21; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 35–36; MacMullen, ''Constantine'', 24; Odahl, 67; Potter, 338.</ref> Konstantin kunne gjenkalle til sin tilstedeværelse ved palasset da budbringeren kom tilbake og da Diocletian aksepterte sin hoffs krav for gjennomgående forfølgelse.<ref>Eusebius, ''Vita Constantini'' 2.49–52; Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 21; Odahl, 67, 73, 304; Potter, 338.</ref> Den 23. februar 303 beordret Diocletian ødeleggelse av Nikomedias nye kirke, fordømte dens hellige skrifter til flammene og fikk dens kostbarheter konfiskert. I månedene som fulgte ble kirker og skrifter ødelagt, kristne ble fratatt deres offisielle grader og posisjoner, og prester satt i fengsel.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 22–25; MacMullen, ''Constantine'', 24–30; Odahl, 67–69; Potter, 337.</ref>

Det er usannsynlig at Konstantin spilte noen rolle i forfølgelsen.<ref>MacMullen, ''Constantine'', 24–25.</ref> I hans senere skrifter forsøkte å han framstille seg selv som en motstander av Diocletians «blodtørstig forordninger» mot «tilbederne av Gud»,<ref>''Oratio ad Sanctorum Coetum'' 25; Odahl, 73.</ref> men ingenting indikerer at han motsatte seg den.<ref>Drake, «The Impact of Constantine on Christianity» (CC), 126; Elliott, «Constantine's Conversion», 425–426.</ref> Selv om ingen samtidige kristne utfordret Konstantin for hans passivitet i løpet av forfølgelsene, forble det en politisk belastningen hele resten av livet hans.<ref>Drake, «The Impact of Constantine on Christianity» (CC), 126.</ref>

Den 1. mai 305 annonserte Diocletian sin avgang, årsaken var sykdom i løpet av vinteren 304-305. I en parallell seremoni i [[Milano]] gjorde Maximian det samme.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 25–27; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 60; Odahl, 69–72; Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 15; Potter, 341–342.</ref> Lactantius hevder at Galerius manipulerte den svekkede Diocletian til å trekke seg, og tvang ham til å akseptere Galerius' alleirte i den keiserlige etterfølgelsen. I henhold til Lactantius hørte menneskemengden på Diocletians avgangstale og til det siste trodde de at Diocletian ville velge Konstantin og [[Maxentius]] (Maximians sønn) som sine etterfølgere.<ref>Lactantius, ''De Mortibus Persecutorum'' 19.2–6; Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 26; Potter, 342.</ref> Det ble det ikke: Konstantius og Galerius ble forfremmet til ''augusti'' mens [[Flavius Valerius Severus|Severus]] og [[Maximinus II Daza]] ble utpekt som cæsarer. Konstantin og Maxentius ble oversett.<ref>Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 60–61; Odahl, 72–74; Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 15.</ref>

En del av de antikke kildene gir detaljer om konspirasjoner om at Galerius forsøkte å få Konstantin myrdet i månedene som fulgte Diocletians avgang. De hevder at Galerius ga Konstantin kommandoen over et kavaleriangrep gjennom en myr i Donau, fikk ham til å gå i tvekamp med en [[løve]], og forsøkte å få ham drept mens han var på jakt og i krig. Men Konstantin var alltid seierrik: løven framsto fra tvekampen i en dårligere kondisjon enn ham selv og han kom tilbake Nikomedia med fanger som han slengte fra seg ved Galerius' føtter.<ref>''Origo'' 4; Lactantius, ''De Mortibus Persecutorum'' 24.3–9; Praxagoras fr. 1.2; Aurelius Victor 40.2–3; ''Epitome de Cæsaribus'' 41.2; Zosimus 2.8.3; Eusebius, ''Vita Constantini'' 1.21; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 61; MacMullen, ''Constantine'', 32; Odahl, 73.</ref> Det er svært usikkert i hvilken grad disse fortellingene har noen troverdighet.<ref>Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 61.</ref>

=== I vest ===
[[Fil:2009-04-13 ConstantineTheGreat York.jpg|thumb|Bronsestatue av Konstantin i [[York]], [[England]], nær det sted hvor han ble utropt til ''augustus'' i 306.]]
Konstantin forsto den umiddelbare fare i å bli værende ved Galerius' hvor han ble holdt som et gissel. Hans karriere var avhengig av å bli reddet av sin far i vest. Konstantius var rask med å handle.<ref>Odahl, 75–76.</ref> Sent på våren eller tidlig på sommeren [[305]] krevde Konstantius at hans sønn måtte forlate hoffet for å hjelpe ham med krigføringen i [[romerske Britannia]]. Etter en lang kveld med drikking gikk Galerius med på forespørselen. Konstantins senere propaganda beskrev hvordan han flyktet fra hoffet om natten før Galerius kunne skifte mening. Han red fra det ene ''[[cursus publicus]]'' (posthust for ryttertjeneste) til det andre så raskt han kunne, byttet til nye, uthvilte hester der hvor det var mulig,<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 27; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 39–40; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 61; MacMullen, ''Constantine'', 32; Odahl, 77; Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 15–16; Potter, 344–5; Southern, 169–70, 341.</ref> og ved det tidspunkt Galerius var våken neste morgen, var Konstantin for langt unna til å bli stoppet.<ref>MacMullen, ''Constantine'', 32.</ref> Konstantin møtte sin far i [[Gallia]] ved Bononia ([[Boulogne]]).<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 27; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 39–40; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 61; Odahl, 77; Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 15–16</ref>

Fra Bononia krysset far og sønn [[Den engelske kanal]] og reiste opp til Eboracum ([[York]]), hovedstad i provinsen Britannia Secunda og hvor det var en stor militærleir. Konstantin kunne tilbringe et år i nordlige Britannia ved sin far side, drive krig mot [[pikterne]] bortenfor [[Hadrians mur]] i løpet av sommeren og høsten.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 27, 298; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 39; Odahl, 77–78, 309; Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 15–16.</ref> Konstantius' krigføring, som den til [[Septimius Severus]] før ham, avanserte antagelig dypt inn de piktiske områdene uten å oppnå større suksess.<ref>Mattingly, 233–34; Southern, 170, 341.</ref> Konstantius ble betydelig syk i løpet av året og døde den 25. juli 306 i Eboracum (York). Før han døde erklærte han sin støtte for å utnevne Konstantin til rangen av fullstendig ''augustus''. Den [[Alamannerne|alamanniske]] kongen, en [[Germanere|germansk]] [[barbar]] som romerne kalte for [[Chrocus]] og som var i Konstantius' tjeneste, proklamerte Konstantin som ''augustus''. Troppene som var lojale til Konstantius fulgte deretter etter, og resten av Britannia og deretter Gallia aksepterte også Konstantin.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 27–28; Jones, 59; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 61–62; Odahl, 78–79.</ref> [[Iberia]], som hadde vært underlagt hans fars område i mindre enn et år, avviste derimot sønnen som den nye herskeren.<ref>Jones, 59.</ref>

Konstantin sendte Galerius en offisiell beskjed om Konstantius' død og sin egen utnevnelse. Sammen med beskjeden sendte han et portrett av seg selv med kappen til en ''augustus''.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 28–29; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 62; Odahl, 79–80.</ref> Han krevde anerkjennelse som arving av sin fars posisjon og trone, og avviste ansvar for sin ulovlige overtagelse av hæren og hevdet at de hadde «tvunget den på ham».<ref>Treadgold, 28.</ref> Galerius ble rasende over det han fikk høre og nær satte fyr på portrettet. Hans rådgivere fikk roet ham ned, og argumenterte at fullstendig avvisning av Konstantins krav ville bety krig.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 28–29; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 62; Odahl, 79–80; Rees, 160.</ref> Galerius ble overtalt til å inngå et kompromiss: han innrømmet Konstantin tittelen ''cæsar'' framfor ''augustus'' (den sistnevnte posisjonen gikk isteden til Severus).<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 29; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 41</ref> Da han ville gjøre det helt klart at han alene ga Konstantin legitimitet, sendte Galerius personlig keiserens tradisjonelle purpurkappe.<ref>Odahl, 79–80.</ref> Konstantin aksepterte beslutningen,<ref>Jones, 59; MacMullen, ''Constantine'', 39; Odahl, 79–80.</ref> vel vitende at det ville fjerne enhver tvil om hans legitimitet.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 29.</ref>

== Tidlig styre ==
[[Fil:Constantinus.JPG|thumb|Portrett av Gaius Flavius Valerius Konstantinus på romersk mynt. Inskripsjonen rundt portrettet er «Konstantinus Aug[ustus]».]]
Konstantins andel av riket besto av Britannia, Gallia og Spania. Således kommanderte han en av de største romersk hærene, stasjonert langs grensen mot Rhinen.<ref>Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 16–17.</ref> Etter at han hadde blitt forfremmet til keiser, forble Konstantin i Britannia, og seg kontroll over de nordvestlige områdene. Han fullførte rekonstruksjonen av militærbasene som begynte under hans fars styre, og beordrer utbedringer av regionens veinett.<ref>Odahl, 80–81.</ref> Snart forlot han Britannia for Augusta Treverorum ([[Trier]]) i Gallia, den tetrarkiske hovedstad i nordvestlige Romerriket.<ref>Odahl, 81.</ref> Frankerne, etter å ha fått vite om Konstantins utnevnelse, invaderte Gallia over nedre Rhinen i løpet av vinteren 306–307.<ref>MacMullen, ''Constantine'', 39; Odahl, 81–82.</ref> Konstantin drev tilbake over Rhinen og tok til fange to av deres konger, Ascaric og Merogaisus. Kongene og deres soldater ble kastet til villdyrene i Triers [[amfiteater]] i ''adventus'' (ankomst) av de feiringer som fulgte.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 29; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 41; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 63; MacMullen, ''Constantine'', 39–40; Odahl, 81–83.</ref>

[[Fil:Trier Kaiserthermen BW 1.JPG|thumb|left|Romersk bad (''thermæ'') bygget i [[Trier]] av Konstantin. Mer enn 100 meter bredt og 200 meter lang, og i stand til betjene tusenvis samtidig, badene var bygget for å være like bra som de i Roma.<ref>Odahl, 82–83.</ref>]]
Konstantin begynte en betydelig ekspansjon av Trier. Han forsterket bymuren rundt byen med militære tårn og befestede porter, og begynte å byggingen av et palasskompleks i den nordøstlige delen av byen. Sør for palasset beordret han konstruksjonen av en stor, formell audienshall, og et massivt keiserlig badehus. Han støttet mange byggeprosjekter over hele Gallia i løpet av sin tid som keiser i vest, særlig i Augustodunum ([[Autun]]) og Arelate ([[Arles]]).<ref>Odahl, 82–83. Se også: Gwatkin, Jr., William E. (1933): [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/secondary/journals/CJ/29/1/Roman_Trier*.html «Roman Trier»] i: ''The Classical Journal'' '''29''', s. 3–12.</ref> I henhold til Lactantius fulgte Konstantins fars politikk med å føre en tolerant politikk overfor de kristne. Selv om han ikke selv var en kristen, førte han en mer følsom politikk som ikke involverte forfølgelser,<ref>Lactantius, ''De Mortibus Persecutorum'' 24.9; Barnes, «Lactantius and Constantine», 43–46; Odahl, 85, 310–311.</ref> og skilte seg således fra «den store plageånden» Galerius.<ref name="Odahl, 86">Odahl, 86.</ref> Konstantin utstedte en formell formaning som avsluttet forfølgelsene, og ga tilbake til de kristne de hadde tapt under forfølgelsene.<ref name="Odahl, 86"/>

Ettersom Konstantin fortsatt var i stor grad uprøvd og hadde en antydning av ikke å være legitim hersker knyttet til sitt navn, var han avhengig av sin fars omdømme i sin tidligste [[propaganda]]: de tidligste lovprisningene av Konstantin ga stor omtale av hans fars handlinger som av hans egne.<ref>Rodgers, 236.</ref> Konstantins militære dyktighet og byggeprosjekter ga snart lovprisningene mulighet til å kommentere positivt på likhetene mellom far og sønn, og Eusebius bemerket at Konstantin var en «fornyelse, da det var, i hans egen person, av hans fars liv og styre.»<ref>''Panegyrici Latini'' 7(6)3.4; Eusebius, ''Vita Constantini'' 1.22, qtd. og tr. Odahl, 83; Rodgers, 238.</ref> Konstantins mynter, skulpturer og talekunst viste også en ny tendens for forakt mot «barbarerne» bortenfor grensene. Etter Konstantins seier over alemannerne, utstedte han en mynt som avbildet gråtende og tiggende alemanniske stammemenn — «Alemannerne erobret» — under fra «Romernes glede».<ref>MacMullen, ''Constantine'', 40.</ref> Det var liten sympati for disse fiender. Som hans lovprisere erklærte: «Det er en tåpelig nåde å spare [livene] til erobrede fiender.»<ref>Sitert i MacMullen, ''Constantine'', 40.</ref>

=== Maxentius' opprør ===
[[Fil:Maxentius02 pushkin.jpg|thumb|left|Byste av Maxentiusi [[Dresden]].]]
[[Fil:P1070865 Louvre tête de Fausta Ma4881 rwk.JPG|thumb|Fausta, Konstantins hustru. ([[Louvre]])]]
Som følge av Galerius' anerkjennelse av Konstantin som ''cæsar'' ble Konstantins portrett fraktet til Roma, slik skikken var. Maxentius hånet Konstantin ved å hevde det var bildet av en horesønn, og klagde dypt over sin egen maktesløshet.<ref>Zosimus, 2.9.2; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 62; MacMullen, ''Constantine'', 39.</ref> Maxentius, sjalu på Konstantins autoritet,<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 29; Odahl, 86; Potter, 346.</ref> tok tittelen som keiser den 28. oktober 306. Galerius nektet å anerkjenne ham, men greide heller ikke å avsette ham. Galerius sendte Severus mot Maxentius, men i løpet av denne militære kampanjen ble Severus' hær, tidligere under kommando av Maxentius' far Maximian, beseiret, og Severus ble grepet og fengslet.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 30–31; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 41–42; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 62–63; Odahl, 86–87; Potter, 348–49.</ref> Maximian, trukket ut av pensjoneringen ved sin sønns opprør, forlot Gallia for å rådføre seg med Konstantin i slutten av 307. Han tilbød å gifte sin datter [[Fausta]] til Konstantin, og dessuten å opphøye ham til rangen av ''augustus''. Som motytelse skulle Konstantin bestyrke den gamle familiealliansen mellom Maximian og Konstantius, og gi sin støtte til Maxentius' sak i Italia. Konstantin aksepterte, giftet seg med Fausta i [[Trier]] mot slutten av 307, og tilbød Maxentius sin magre støtte ved å gi ham politisk anerkjennelse.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 31; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 64; Odahl, 87–88; Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 15–16.</ref>

Konstantin holdt seg imidlertid unna konflikten i [[Italia]]. I løpet av våren og sommeren 307 forlot Gallia og reiste til Britannia for å unngå enhver involvering i den italienske uroen;<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 30; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 62–63; Odahl, 86–87.</ref> istedenfor å gi Maxentius militær hjelp, sendte han sine tropper mot de [[Germanere|germanske]] stammene langs [[Rhinen]]. I [[308]] herjet han området til [[bruktere]], og bygde en bro over Rhinen ved Colonia Agrippinensium ([[Köln]]). I 310 marsjerte til nordlige Rhinen og bekjempet frankerne. Når han ikke var på krigstokt turnerte over sine områder for vise seg fram som vennlig og gavmild, og ga støtte til økonomien og kunstartene. Ved at han nektet å delta i krigen økte hans egen popularitet blant folket og økte hans maktbase i vest.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 34; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 63–65; Odahl, 89; Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 15–16.</ref> Maximian dro tilbake til [[Roma]] vinteren 307–308, men ble snart uvenner med sin sønn. Tidlig i 308 etter et mislykket kupp for å ta Maxentius' tittel, reiste Maximian til Konstantins hoff.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 32; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 64; Odahl, 89, 93.</ref>

Den 11. november 308 innkalte Galerius til et hovedstyre i den militære byen [[Carnuntum]] ([[Petronell-Carnuntum]], [[Østerrike]]) for å løse ustabiliteten i de vestlige provinsene. Til stede var [[Diokletian]], kortvarig tilbake fra sin pensjonisttilværelse, [[Galerius]], og [[Maximian]]. Sistnevnte ble tvunget til å abdisere igjen, og Konstantin ble på nytt forfremmet til ''cæsar''. [[Licinius]], en av Galerius' gamle militærkamerater, ble forfremmet til ''augustus'' i vest. Det nye systemet varte ikke lenge: Konstantin nektet å akseptere degradering, og fortsette å benevne seg selv som ''augustus'' på sine mynter, selv etter at de andre medlemmene av tetrarkiet refererte til ham ''cæsar'' på sine. [[Maximinus Daia]] ble frustrert da han ikke ble tatt hensyn til samtidig som nykommeren Licinius ble løftet fram som ''augustus''. Han krevde at Galerius forfremmet ham, og Galerius tilbød å kalle både Maximinus og Konstantin for «sønner av augusti»,<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 32–34; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 42–43; Jones, 61; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 65; Odahl, 90–91; Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 17; Potter, 349–50; Treadgold, 29.</ref> noe som var absolutt ikke akseptabelt for noen av dem. Ved våren 310 refererte Galerius til begge som ''augustus''.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 33; Jones, 61.</ref>

=== Maximians opprør ===
[[Fil:Constantine multiple CdM Beistegui 233.jpg|right|thumb|En gullmynt med «Uerobrede Konstantin» med Sol Invictus, preget i [[313]]. Bruken av Sols bilde appellerte til både de utdannede borgerne i Gallia, som kunne anerkjenne det som Apollons beskyttelse av ''augustus'' og kunstartene; og til kristne som fant sol-monoteismen mindre vanskelig enn den tradisjonelle hedenske gudeverden.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 36–37.</ref>]]

I 310 gjorde den avsatte Maximian opprør mot Konstantin mens han var fraværende i krigen mot frankerne. Maximian hadde blitt sendt sørover til [[Arles]] med en andel av Konstantins hær for å være forberedt mot angrep fra Maxentius i sørlige Gallia. Han annonserte at Konstantin var død, og tok på seg den keiserlige purpurkappen. Til tross for løfter om store gaver til de som støttet ham som keiser, forble de meste av Konstantins hær lojale med sin keiser, og Maximian ble snart tvunget til å reise av sted. Konstantin fikk snart høre om opprøret, oppga sin kampanje mot frankerne, og marsjerte hæren opp mot Rhinen.<ref name="yuhknp">Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 34–35; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 43; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 65–66; Odahl, 93; Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 17; Potter, 352.</ref> Ved [[Cabillunum]] ([[Chalon-sur-Saône]]) flyttet han sine tropper over på ventende båter som rodde nedover den svake strømmen til Saône til de raskere vannene ved [[Rhône]]. Han gikk i land ved [[Lugdunum]] ([[Lyon]]).<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 34.</ref> Maximian flyktet til Massilia ([[Marseille]]), en by som var bedre i å motstå en lang beleiring enn Arles. Det gjorde liten forskjell da de lojale borgerne åpnet byportene da Konstantin nærmet seg. Konstantin viste en del nåde, men oppmuntret Maximian sterkt til å begå selvmord. I juli 310 hengte Maximian seg.<ref name="yuhknp" />

Til tross for tidligere vanskeligheter i deres forhold var Maxentius nå ivrig etter å framstille seg selv som sin fars hengivne sønn etter at Maximians død.<ref>Elliott, ''Christianity of Constantine'', 43; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 68; Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 20.</ref> Han begynte å prege mynter med sin fars gudebilde, proklamerte sitt ønske om å hevne farens død.<ref>Elliott, ''Christianity of Constantine'', 45; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 68.</ref> Konstantin presenterte innledningsvis selvmordet som en trist familieulykke, men ved 311 spredde han imidlertid en annen versjon. I henhold til denne hadde Konstantin gitt ham nåde, men Maximian planla å myrde Konstantin i sin søvn. Fausta fikk vite om sammensvergelsen og advarte sin ektemann. Konstantin plasserte en evnukk istedenfor seg selv i sengen, og Maximian ble grepet da han drepte evnukken. Han ble deretter tilbudt å begå selvmord, noe han tok imot.<ref>Lactantius, ''De Mortibus Persecutorum'' 30.1; Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 40–41, 305.</ref> I tillegg til propagandakrigen, instituerte Konstantin en ''[[damnatio memoriæ]]'' på Maximian, ødela og fjernet alle inskripsjoner som refererte til ham og fjernet alle offentlige arbeider som bar hans bilde.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 41; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 68.</ref>

Maximians død krevde en endring i Konstantins offentlige bilde. Han kunne ikke lenger støtte seg på sin forbindelse på den eldre keiser Maximian, og trengte en ny kilde for legitimitet.<ref>Potter, 352.</ref> I en tale som ble gitt i Gallia den 25. juli 310 avslørte en anonym taler en tidligere ukjent dynastisk forbindelse til [[Claudius II]], en tidligere keiser som var berømt for å beseire [[Gotere|goterne]] og gjeninnføre orden til Romerriket. Ved å bryte med systemet med tetrarkiet, framhevet talen Konstantins arvelige berettigelse til å styre som keiser framfor prinsippene om keiserlig likhet. Den nye [[ideologi]]en uttrykt i talen gjorde Galerius og Maximian uvesentlig for Konstantins rett til å herske.<ref>''Panegyrici Latini'' 6(7); Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 35–37, 301; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 66; Odahl, 94–95, 314–15; Potter, 352–353.</ref> Faktisk framhevet taleren slekten for å ekskludere alle andre faktorer: «Ingen tilfeldig enighet med menn, heller ingen uventet begunstiger gjorde deg til keiser,» erklærte taleren til Konstantin.<ref>''Panegyrici Latini'' 6(7)1. Qtd. in Potter, 353.</ref>

Talen fjernet seg også fra den religiøse ideologien til tetrarkiet med fokus på tvillingdynastiene til [[Jupiter (gud)|Jupiter]] og [[Herakles|Herkules]]. Isteden proklamerte talen at Konstantin hadde erfart en guddommelige visjon av [[Apollon]] og [[Victoria (mytologi)|Victory]] som ga ham laurbærkransen for helse og et langt styre. I likhet av ''Apollon Konstantin'' anerkjente han seg selv som en frelserfigur som skulle bli bønnhørt i «å herske over hele verden,»<ref>''Panegyrici Latini'' 6(7).21.5.</ref> slik poeten [[Vergil]] en gang hadde forutsagt.<ref>Vergil, ''Ecologues'' 4.10.</ref> Talens religiøse kursskifte hadde parallell i en lignende endring i Konstantins mynter. I hans tidlige styre fremmet hans myntet krigsguden [[Mars (gud)|Mars]] som hans beskytter. Fra 310 og framover ble Mars erstattet av [[Sol Invictus]], en gud konvensjonelt identifisert med Apollon.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 36–37; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 67; Odahl, 95.</ref> Det er liten grunn til å tvile at den dynastiske forbindelsen eller den guddommelige visjonen er noe annet fiksjon, men deres proklamasjon styrket Konstantins krav på legitimitet og økte hans popularitet blant borgerne i Gallia.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 36–37; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 50–53; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 66–67; Odahl, 94–95.</ref>

== Borgerkrig ==
=== Krig mot Maxentius ===
Ved midten av [[310]] hadde Galerius blitt for syk til å delta i keiserlig politikk.<ref>Lactantius, ''De Mortibus Persecutorum'' 31–35; Eusebius, ''Historia Ecclesiastica'' 8.16; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 43; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 68; Odahl, 95–96, 316.</ref> Han siste handling er bevart: et brev til provinsene ble postet i Nikomedia den 30. april 311 og proklamerte en slutt på forfølgelsene og gjeninnføring av religiøs toleranse.<ref>Lactantius, ''De Mortibus Persecutorum'' 34; Eusebius, ''Historia Ecclesiastica'' 8.17; Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 304; Jones, 66.</ref> Han døde kort tid etter,<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 39; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 43–44; Lenski, "Reign of Constantine" (CC), 68; Odahl, 95–96.</ref> ødela det lille som var igjen av tetrarkiet.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 41; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 45; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 69; Odahl, 96.</ref> Maximin mobiliserte mot Licinius og erobret [[Anatolia]]. En hastig fred ble signert om bord på en båt midt på [[Bosporos]], stredet mellom Europa og Asia.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 39–40; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 44; Odahl, 96.</ref> Mens Konstantin reiste rundt i Britannia og Gallia, forberedte Maxentius seg på krig.<ref>Odahl, 96.</ref> Han befestet nordlige Italia, og styrket sin støtte til det kristne samfunnet ved å la dem velge en ny biskop for Roma, [[Eusebius (pave)|Eusebius]].<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 38; Odahl, 96.</ref>

Maxentius' styre var uansett usikkert og utrygt. Hans tidlige støtte løste seg opp i kjølvannet av høyere skatter og dalende handel; opprør brøt ut i Roma og [[Kartago]];<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 37; Curran, 66; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 68; MacMullen, ''Constantine'', 62.</ref> og [[Domitius Alexander]] var kortvarig i stand til å rive til seg hans autoritet i nordlige Afrika.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 37.</ref> Ved 312 var han en mann som knapt ble tolerert, ikke aktiv støttet,<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 37–39.</ref> selv blant kristne italienere.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 38–39; MacMullen, ''Constantine'', 62.</ref> Sommeren 311 mobiliserte Maxentius mot Konstantin mens Licinius var opptatt i øst. Han erklærte krig mot Konstantin, sverget på at ville hevne sin fars «mord».<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 40; Curran, 66.</ref> For å forhindre Maxentius til å danne en allianse mot ham med Licinius,<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 41.</ref> forfalsket Konstantin sin egen allianse med Licinius i løpet av vinteren 311–312, og tilbød ham sin halvsøster [[Flavia Julia Constantia]] i ekteskap. Maximin betraktet Konstantins arrangement med Licinius som en fornærmelse mot hans autoritet. Som svar sendte han sendebud til Roma og tilbød politisk anerkjennelse til Maxentius i bytte for militær støtte. Maxentius aksepterte.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 41; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 44–45; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 69; Odahl, 96.</ref> I henhold til Eusebius ble reiser mellom regionene umulige, og det var militær opprustning over alt. Det var «ikke et sted hvor folk ikke forventet begynnelsen på fiendtligheter den neste dagen.»<ref>Eusebius, ''Historia Ecclesiastica'' 8.15.1–2, sitert og overs. i: MacMullen, ''Constantine'', 65.</ref>

Konstantins rådgivere og generaler advarte mot forebyggende angrep på Maxentius;<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 41; MacMullen, ''Constantine'', 71.</ref> selv hans sannsiger advarte mot det, og hevdet at ofrene hadde frambrakt ugunstig varsler.<ref>''Panegyrici Latini'' 12(9)2.5; Curran, 67.</ref> Konstantin, med en ånd som etterlot et dypt inntrykk på hans tilhengere, inspirerte enkelte til å tro at han hadde en form for overnaturlig rettledning,<ref>Curran, 67.</ref> ignorerte disse advarslene.<ref>MacMullen, ''Constantine'', 70–71.</ref> Tidlig på våren [[312]],<ref name="esyyqc">Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 41; Odahl, 101.</ref> Konstantin krysset [[de cottiske Alpene]] med en fjerdedel av hæren, en styrke som utgjorde rundt 40 000 menn.<ref>''Panegyrici Latini'' 12(9)5.1–3; Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 41; MacMullen, ''Constantine'', 71; Odahl, 101.</ref> Den første byen hans hær møtte var Segusium ([[Susa (Piemonte)|Susa]], [[Italia]]), en tungt befestet by som stengte sine porter for ham. Konstantin ga ordre om å sette portene i brann og skalere dens murer. Han erobret byen med lettet. Han ga deretter ordre om at den ikke skulle plyndres, og dro videre inn i nordlige Italia.<ref name="esyyqc" />

Ved ankomsten vest for den betydningsfulle byen Augusta Taurinorum ([[Torino]], Italia), møtte Konstantin en stor styrke av tungt kavaleri sendt av Maxentius.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 41; Jones, 70; MacMullen, ''Constantine'', 71; Odahl, 101–2.</ref> I det påfølgende [[slaget ved Torino (312)|slaget]] sirklet Konstantins hær om fiendens kavaleri, flankerte den med sitt eget kavaleri, og slo dem av hestene med sine soldaters jernbeslåtte klubber. Konstantins hær seiret.<ref>''Panegyrici Latini'' 12(9)5–6; 4(10)21–24; Jones, 70–71; MacMullen, ''Constantine'', 71; Odahl, 102, 317–18.</ref> Torino nektet å gi beskyttelse for Maxentius' flyktende styrker og åpnet sine porter istedenfor Konstantin.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 41; Jones, 71; Odahl, 102.</ref> Andre byer i de nordlige slettene sendte ambassadører til Konstantin for å gratulere ham med seieren. Han dro videre til [[Milano]] hvor han ble møtt med åpne porter og stor jubel. Konstantin lot hæren hvile ut i Milano fram til midten av sommeren 312 da han bevegde seg videre til [[Brixia]] ([[Brescia]]).<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 41–42; Odahl, 103.</ref>

Brescias hær ble med enkelhet spredt,<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 42; Jones, 71; MacMullen, ''Constantine'', 71; Odahl, 103.</ref> og Konstantin kunne raskt bevege seg til [[Verona]], hvor Maxentius hadde en stor hær ventende.<ref>Jones, 71; MacMullen, ''Constantine'', 71; Odahl, 103.</ref> Ruricius Pompeianus, general av styrkene fra Verona og Maxentius' pretoriske prefekt,<ref>Jones, 71; Odahl, 103.</ref> var i en sterk forsvarsposisjon ettersom byen var omgitt på tre sider av elven [[Adige]]. Konstantin sendte en liten styrke nordover til byen i et forsøk på å krysse elven ubemerket. Ruricius sendte en stor styrke for å utjevne dette forsøket, men Konstantins styrke kom seirende ut av konfrontasjonen. Konstantin kunne deretter suksessfullt omringe byen og beleire den.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 42; Jones, 71; Odahl, 103.</ref> Ruricius kom med en større styrke, men Konstantin nektet å oppgi beleiringen og sendte kun en mindre del av hæren for å møte ham. I den desperate [[slaget ved Verona (312)|kampen]] som fulgte ble Ruricius drept og hæren hans utryddet.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 42; Jones, 71; Odahl, 103–4.</ref> Verona ble omringet kort tid etterpå, fulgt av [[Aquileia]],<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 42; Jones, 71; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 69; MacMullen, ''Constantine'', 71; Odahl, 104.</ref> Mutina ([[Modena]]),<ref>Jones, 71; MacMullen, ''Constantine'', 71.</ref> og [[Ravenna]].<ref>MacMullen, ''Constantine'', 71.</ref> Veien til Roma var nå vidåpen for Konstantin og hans hær.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 42; Curran, 67; Jones, 71.</ref>

[[Fil:Ponte Milvio-side view-antmoose.jpg|thumb|right|Broen [[Ponte Milvio]] over Tiber, nord for Roma, hvor Konstantin og Maxentius utkjempet [[slaget ved Ponte Milvio]].]]
Maxentius forberedte seg for samme type krig som han hadde ført mot Severus og Galerius; han satt i Roma og forberedte seg på en beleiring.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 42; Jones, 71; Odahl, 105.</ref> Han kontrollerte fortsatt Romas [[Pretorianergarden|pretoriske styrker]], var godt forsynt med afrikansk korn, og var omgitt på alle kanter av de tilsynelatende ugjennomtrengelige [[aurelianusmurene]]. Han beordret at alle broene over [[Tiber]] til å bli kuttet, etter sigende på råd fra gudene,<ref>Jones, 71.</ref> og lot resten av Italia være uten beskyttelse.<ref>Odahl, 104.</ref> Konstantin fortsatte langsomt framover<ref name="BCE42">Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 42.</ref> langs veien ''[[Via Flaminia]]'',<ref>MacMullen, ''Constantine'', 72; Odahl, 107.</ref> tillot således Maxentius å føre sitt rike ytterligere ut i uro.<ref name="BCE42" /> Maxentius' støtte fortsatte å svekkes: ved hestekappløp den 27. oktober hånte befolkningen Maxentius åpent og ropte ut at Konstantin var uovervinnelig.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 42; Curran, 67; Jones, 71–72; Odahl, 107–8.</ref> Maxentius, ikke lenger sikker på at ville komme seierrik ut av en beleiring, bygde en midlertidig båtbro over Tiber som forberedelse for feltslag mot Konstantin.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 42–43; MacMullen, ''Constantine'', 78; Odahl, 108.</ref> Den 28. oktober 312, den sjette årsdagen for hans styre hadde han et møte med vokterne av [[de sibyllinske bøkene]] for råd. Vokterne kom med spådommen at på selve dagen ville «romernes fiender» dø. Enten Maxentius ble oppmuntret av spådommen eller ikke, dro han ut for møte Konstantin i slag.<ref>Lactantius, ''De Mortibus Persecutorum'' 44.8; Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 43; Curran, 67; Jones, 72; Odahl, 108.</ref>

=== Konstantins konvertering, og innføring av kristendommen i krig ===
[[Fil:Raphael-Constantine at Milvian Bridge.jpg|thumb|''[[Slaget ved Ponte Milvio]]'']]

Konstantins konvertering skal ifølge kildene ha funnet sted i 312 under en militærkampanje mot sin tidligere medkeisere, [[Maxentius]]. Ved guddommens hjelp seiret han, og heretter fikk religionen og kirken mer og mer innflytelse i riket og i storpolitiske beslutninger.<ref>{{Kilde bok|tittel=Constantine the Emperor|etternavn=Potter|fornavn=David|utgiver=Oxford University Press|år=2013|isbn=|utgivelsessted=Oxford|sider=182|kapittel=|sitat=}}</ref> Under slaget var Maxentius´ organiserte styrker dobbelt så stor som Konstantins, og befant seg i lange rekker mot slagmarken, med ryggen mot elven.<ref name="bvubfs">Odahl, 108.</ref> Konstantins hær ankom marken med ukjente symboler på sine faner og soldatenes skjold.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 43; Digeser, 122; Jones, 72; Odahl, 106.</ref> I henhold til Lactantius fikk Konstantin en drøm natten før slaget hvor han ble rådet til «å merke soldatenes skjold med det himmelske tegnet til Gud... ved hjelp av en skråstilt bokstav X med toppen av dets hode vendt rundt, han merket Kristus på deres skjold.»<ref>Lactantius, ''De Mortibus Persecutorum'' 44.4–6, overs. J.L. Creed, ''Lactantius: De Mortibus Persecutorum'', Oxford: Oxford University Press, 1984), sitert i Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 71.</ref> Eusebius beskrev også en annen versjon hvor Konstantin, fortsatt marsjerte ved middag, «han så med sine egne øyne i himmelen en trofé hvor korset steg ut fra solens lys, og bar budskapet ''In Hoc Signo Vinces'', ved dette tegn skal du seire»;<ref>Eusebius, ''Vita Constantini'' 1.28, overs. Odahl, 105. Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 43; Drake, «Impact of Constantine on Christianity» (CC), 113; Odahl, 105.</ref> i Eusebius' redegjørelse hadde Konstantin en drøm den påfølgende natt hvor [[Jesus Kristus]] kom til ham med det samme himmelske tegn og befalte ham å gjøre en fane, ''[[labarum]]'', for hans hær i denne form.<ref>Eusebius, ''Vita Constantini'' 1.27–29; Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 43, 306; Odahl, 105–6, 319–20.</ref> Eusebius er vag om når og hvor disse hendelsene skal ha skjedd,<ref>Drake, «Impact of Constantine on Christianity» (CC), 113.</ref> men det kommer inn i hans fortelling før krigen mot Maxentius begynner.<ref>Cameron and Hall, 208.</ref> Eusebius beskrev tegnet som bokstaven [[Khi]] (Χ) lagt på tvers over bokstaven [[Rho]] (Ρ): ☧, et [[symbol]] som representerte de to første bokstavene i [[det greske alfabetet|den greske stavingen]] av ordet ''Christos'' eller Kristus.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 306; MacMullen, ''Constantine'', 73; Odahl, 319.</ref> Eusebius' beskrivelse av visjonen har blitt forsøkt forklart som en form for [[halo]] eller lysrefleks om solen kalt for [[Bisol|bisol eller solhund]], et [[meteorologi]]sk fenomen som kan fremme tilsvarende effekter.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 306; Cameron & Hall, 206–7; Drake, «Impact of Constantine on Christianity» (CC), 114; Nicholson, 311.</ref> I 315 ble en medaljong utstedt ved Ticinum som viste Konstantin bar en hjelm prydet med [[kristogram]]met ''[[Chi Rho]]'',<ref>Lenski, "Reign of Constantine" (CC), 71, siterer ''Roman Imperial Coinage'' 7 Ticinum 36.</ref> og mynter utstedt ved Siscia i 317/318 gjentok dette bildet.<ref>Holloway, R. Ross (2004): ''Constantine and Rome'', New Haven: Yale University Press, s. 3, siterer Kraft, «Das Silbermedaillon Constantins des Grosses mit dem Christusmonogram auf dem Helm» i: ''Jahrbuch für Numismatik und Geldgeschichte'' 5–6 (1954/55): 151–78.</ref> Figuren var ellers sjelden, og er uvanlig i den keiserlige ikonografien og propaganda før 320-tallet.<ref>Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 71.</ref>

Konstantin utplasserte sine egne styrker langs hele lengden av Maxentius' rekke. Han beordret sitt kavaleri til å angripe og de brøt Maxentius' kavaleri. Deretter sendte han sitt infanteri mot Maxentius', og presset dem bakover mot Tiber hvor de ble slått i hjel eller druknet.<ref name="bvubfs" /> Selve slaget var kortvarig:<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 43; Curran, 68.</ref> Maxentius' tropper ble brutt i det første angrepet.<ref>MacMullen, ''Constantine'', 78.</ref> Maxentius' ryttere og pretoriske garde holdt innledningsvis sine posisjoner, men brøt sammen under kraften av angrepet fra Konstantins kavaleri. De brøt rekkene og flyktet til elven. Maxentius flyktet sammen med dem og forsøkte å krysse båtbroen, men ble dyttet av de mange flyktende soldatene ut i elven hvor han druknet.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 43; Curran, 68; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 70; MacMullen, ''Constantine'', 78; Odahl, 108.</ref>

=== I Roma ===
[[Fil:MMA bust 02.jpg|thumb|Enormt hode av Konstantin, fra en sittende statue: en ungdommelig, klassifiserende, overjordisk offisiell framstilling. ([[Metropolitan Museum of Art]])<ref>[http://www.metmuseum.org/toah/ho/05/eust/ho_26.229.htm «Portrait Head of the Emperor Constantine, Metropolitan Museum of Art, 26.229»]. Metmuseum.org. 26. april 2013</ref>]]
Konstantin gikk i Roma den 29. oktober.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 44; MacMullen, ''Constantine'', 81; Odahl, 108.</ref> Han satte opp den storstilte seremonien ''[[Adventus (seremoni)|adventus]]'' i byen, og ble møtt med folkelig jubel.<ref>Cameron, 93; Curran, 71–74; Odahl, 110.</ref> Maxentius' lik ble fisket opp av Tiber og halshogd. Hans hode ble framvist i Romas gater slik at alle kunne se det.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 44; Curran, 72; Jones, 72; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 70; MacMullen, ''Constantine'', 78; Odahl, 108.</ref> Etter seremoniene ble Maxentius' hode sendt til [[Kartago]]; og etter at hodet ankom byen ga Kartago ikke fra seg ytterligere motstand.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 44–45.</ref> I motsetning til sine forgjengere overså Konstantin å gjøre turen til [[Kapitolhøyden]] og gjøre de vanlige ofringene til [[Jupitertemplet]].<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 44; MacMullen, ''Constantine'', 81; Odahl, 111. Sammenlign Curran, 72–75.</ref> Han valgte derimot å ære senatoriske [[Curia Julia|Curia]], Romas oldtidshus, med et besøk,<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 45; Curran, 72; MacMullen, ''Constantine'', 81; Odahl, 109.</ref> hvor han lovte å gjeninnføre dets nedarvete privilegier og gi det en sikker rolle i sin reformerte regjering: det ble ingen hevn mot Maxentius' tilhengere.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 45–46; Odahl, 109.</ref> Som svar æret senatet ham med «tittelen av første navn», hvilket betydde at hans navn ville bli listet først i alle offisielle dokumenter,<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 46; Odahl, 109.</ref> og utropte ham som «den største augustus».<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 46.</ref> Han utstedte forordninger om levere tilbake eiendommer som hadde gått tapt under Maxentius, tilbakekalte politiske flyktninger, og løslot Maxentius' fengslete motstandere.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 44.</ref>

En omfattende kampanje med propaganda fulgte hvor Maxentius' bilde ble systematisk fjernet fra alle offentlige steder. Maxentius ble skrevet opp som en «[[tyrann]]» og satt opp mot et idealisert bilde av ''liberator'' («frigjøreren») Konstantin. Eusebius, i hans senere verker, er den beste representanten av denne [[propaganda]].<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 45–47; Cameron, 93; Curran, 76–77; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 70.</ref> Maxentius' påbud ble erklært for ugyldige, og æresbevisninger som Maxentius hadde gitt til lederne i senatet ble likeledes erklært ugyldige.<ref name="Barnes, CE, 45">Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 45.</ref> Konstantin forsøkte også å fjerne Maxentius' innflytelse på Romas bybilde. Alle bygninger og strukturer som var blitt bygd av Maxentius ble rededisert til Konstantin, inkludert [[Kosmas- og Damiankirken|tempelet til Romulus]] (senere omgjort til [[Kosmas- og Damiankirken]]) og den imponerende [[Maxentiusbasilikaen]] i [[Forum Romanum]].<ref>Curran, 80–83.</ref> Ved fokuspunktet til basilikaen ble det reist en steinstatue av Konstantin som holdt en kristen ''[[labarum]]'' i hånden. Denne inskripsjonen framførte budskapet som statuen i seg selv hadde gjort klart: ved dette tegn hadde Konstantin befridd Roma fra tyrannens undertrykkelse.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 47.</ref>

Hvor han ikke overskrev Maxentius' landevinninger, overgikk Konstantin dem: [[Circus Maximus]] ble ombygd slik at antallet sitteplasser ble 24 ganger større enn ved Maxentius' veddeløpsbane på [[Via Appia]].<ref>Curran, 83–85.</ref> Maxentius' sterkeste tilhengere i militæret ble nøytralisert da [[pretorianergarden]] og den keiserlige ryttervakt (''equites singulares'') ble oppløst.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 45; Curran, 76; Odahl, 109.</ref> Deres gravsteiner ble gravd opp og benyttet som byggmaterialer i en basilika på [[Via Labicana]].<ref>Curran, 101.</ref> Den 9. november 312, kun to uker etter at Konstantin hadde erobret byen, ble den tidligere grunnmuren for den keiserlige ryttervakten valgt for å bygge [[Laterankirken]].<ref>Krautheimer, ''Corpus Basilicarum Christianarum Romanorum'', 5.90, sitert i Curran, 93–96.</ref> [[Legio II Parthica]] ble fjernet fra Alba ([[Albano Laziale]]),<ref name="Barnes, CE, 45" /> og de gjenstående av Maxentius' hærer ble sendt til grenseplikt ved [[Rhinen]].<ref>Odahl, 109.</ref>

=== Krig mot Licinius ===
I de påfølgende årene konsoliderte Konstantin gradvis sin militære overlegenhet i henhold til sine rivaler i det smuldrende tetrarkiet. I 313 møtte han [[Licinius]] i [[Milano]] for å sikre deres allianse med å gifte Licinius med sin halvsøster [[Flavia Julia Constantia|Constantia]]. I løpet av dette møtet ble keiserne enig om det såkalte [[Milanoediktet]],<ref>Begrepet er en misvisende betegnelse da bestemmelsene i Milano ikke var et edikt mens påfølgende edikter av Licinius — hvor ediktene til provinsene Bythinia og Palestinia er nedtegnet av henholdsvis Lactantius og Eusebius — ble ikke utstedt i Milano.</ref> som offisielt ga full toleranse til kristendommen og alle religioner i Romerriket.<ref>Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 25.</ref> Dokumentet hadde særlige fordeler for kristne, det legaliserte deres religion og ga dem tilbake alle eiendommer som var blitt konfiskert ved Diocletians forfølgelse. Det benektet tidligere metoder med religiøs tvang og benyttet kun generelle begreper for å referere til guddommelige sfærer — «guddommelighet» og «øverste guddom», ''summa divinitas''.<ref>Drake, «Impact», 121–123.</ref>

[[Fil:Tapestry showing the Sea Battle between the Fleets of Constantine and Licinius-cropped.jpg|thumb|300px|Veggteppe av Konstantin og Licinius i sjøslaget ved Hellespont, 1635.]]
Konferansen ble imidlertid avkortet da nyheten nådde Licinius at hans rival Maximin hadde krysset [[Bosporos]] og invadert europeisk område. Licinius reiste fra Milano og til sist beseiret Maximin og således tok kontroll over hele den østlige halvdelen av Romerriket. Forholdene mellom de to gjenværende keiserne ble derimot dårligere da Konstantin ble forsøkt myrdet av en mann som Licinius ville opphøye til rangen av ''cæsar'';<ref name="ReferenceA">Carrié & Rousselle, ''L'Empire Romain'', 229</ref> Licinius, for sin del, fikk statuer av Konstantin i Emona og Pannonia ødelagt.<ref>Byfield, Ted, red. (2003): ''The Christians: Their First Two Thousand Years'', bind III "By This Sign", s 148.</ref> I enten 314 eller 316 utkjempet de to ''augusti'' [[slaget ved Cibalæ]] hvor Konstantin var seirende. De støtte sammen på nytt i [[slaget ved Mardia]] i 317, og ble enig om en avtale hvor Konstantins sønner [[Crispus]] and [[Konstantin II (keiser)|Konstantin II]], og Licinius' sønn Licinianus ble gjort til ''cæsarer''.<ref>Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 38–39.</ref> Etter denne avtalen styrte Konstantin områdene Pannonia and Makedonia og tok selv residens ved [[Sirmium]], fra hvor han førte krig mot [[gotere]] og [[sarmatere]] i 322, og på nytt mot goterne året etter.<ref name="ReferenceA" />

I [[320]] skal Licinius etter sigende ha trukket tilbake religionsfriheten som ble lovt ved ediktet i Milano i 313 og begynt å undertrykke kristne på nytt,<ref>Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 41–42.</ref> generelt uten blodsutgytelser, men ved konfiskeringer og herjing av kristne posisjoner.<ref>Carrié & Rousselle, ''L'Empire Romain'', 229/230</ref> Selv om karakteriseringen av Licinius som antikristen er noe tvilsomt synes det likevel som om han var langt mindre åpen i sin støtte til kristendommen enn hva Konstantin var. Licinius vurderte derfor kirken som en kraft mer lojal til Konstantin enn til det keiserlige systemet generelt.<ref>Gregory, Timothy E. (2010): ''A History of Byzantium''. Chichester: John Wiley & Sons, ISBN 978-1-4051-8471-7, s. 54</ref> Det var uansett forklaringen som ble gitt av kirkehistorikeren [[Sozomenos]].<ref>Schaff, Philip red. (2007): ''Nicene and Post-nicene Fathers: Second Series''. New York: Cosimo, ISBN 978-1-60206-508-6 , s. 418, fotnote 6</ref>

Det tvilsomme opplegget med to keisere ble til sist en utfordring for Konstantin i vest, og møtte sitt klimaks i borgerkrigen av 324. Licinius, med støtte fra gotiske leiesoldater, representerte den tidligere [[Hedendom|hedenske]] troen mens Konstantin og hans frankere marsjerte under fanene til ''[[labarum]]'', og begge sider så krigen i religiøse vilkår. Langt færre, men oppildnet av sine faner, kom Konstantins hær seierrike ut av [[Battle of Adrianopel (324)|slaget ved Adrianopel]]. Licinius flyktet over Bosporos og utnevnte [[Martinianus|Martius Martinianus]], kommandanten av sin livvakt, som ''cæsar'', men Konstantin vant også deretter [[slaget ved Hellespont]], og til sist [[slaget ved Krysopolis]] den [[18. september]] [[324]].<ref>Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 42–43.</ref>

Licinius og Martinianus overga seg til Konstantin ved [[Nikomedia]] på det løfte at deres liv ville bli spart: de ble sent for å leve som private borgere til henholdsvis [[Thessaloniki]] og [[Kappadokia]]. Men i 325 anklaget Konstantin Licinius for konspirere mot ham og fikk dem begge arrestert og hengt; Licinius' sønn (og sønn av Konstantins halvsøster) ble også drept.<ref>Scarre, ''Chronicle of the Roman Emperors'', 215.</ref> Således ble Konstantin enehersker over Romerriket.<ref name="macmullen">MacMullen, ''Constantine''.</ref>

== Senere styre ==

=== Opprettelsen av Konstantinopel ===
[[Fil:Constantine-cameo.jpg|thumb|left|upright|Kamé av Konstantin kronet av skjebnens gudinne.]]
[[Fil:Constantinopolis coin.jpg|right|thumb|Mynt preget av Konstantin I for feire grunnleggelsen av Konstantinopel]]
Licinius' nederlag kom til å representere nederlaget til en rivaliserende ikke-kristen og gresktalende aktivitet i øst, som en motsetning til det kristne og latintalende vest, og det ble foreslått at en ny østlig hovedstad skulle representere integreringen av Østen inn i Romerriket som en helhet, som et senter for lærdom, fremgang, velstand og kulturell bevarelse av hele [[Østromerriket]].<ref>Gilbert Dagron, ''Naissance d'une Capitale'', 24</ref>

Blant de ulike stedene som ble foreslått for denne alternative hovedstaden synes det som om Konstantin har lekt med tanken om tidligere Serdica (dagens [[Sofia]]), da han ble rapportert å ha sagt at «Serdica er mitt Roma».<ref>[[Petrus Patricius]] ''excerpta Vaticana'', 190: Κωνσταντίνος εβουλεύσατο πρώτον εν Σαρδική μεταγαγείν τά δημόσια• φιλών τε τήν πόλιν εκείνην συνεχώς έλεγεν "η εμή Ρώμη Σαρδική εστι."</ref> [[Sirmium]] og [[Thessaloniki]] ble også betraktet.<ref>MacMullen, Ramsey (1987): ''Constantine'', Routledge, s. 149</ref> Til sist besluttet Konstantin å arbeide med den greske byen [[Bysants]], som hadde fordelen at den allerede var omfattende ombygd på romersk urbant mønster i det foregående århundret ved [[Septimius Severus]] og [[Caracalla]], som allerede hadde anerkjent byens strategiske betydning.<ref>Dagron, ''Naissance d'une Capitale'', 15/19</ref>

Byen ble således grunnlagt i [[324]],<ref name="Oxf">«Constantinople» i: ''The Oxford Dictionary of Byzantium'', Oxford University Press, Oxford, 1991, s. 508. ISBN 0-19-504652-8</ref> dedisert den 11. mai 330<ref name="Oxf" /> og omdøpt til ''Constantinopolis'' («Konstantins by» eller [[Konstantinopel]] på norsk). Spesielle minnemynter ble utstedt i 330 for å minnes denne hendelsen. Den nye byen ble beskyttet av relikviene av [[Det sanne kors]], [[Kobberslangen]] til Moses, og andre hellige relikvier, skjønt en [[kamé]] som i dag er i [[Eremitasjen]] i [[St. Petersburg]] framstilte Konstantin som kronet av en [[Tykhe]], skjebnen og lykkens gudinne i henhold til [[gresk mytologi]], av den nye byen.<ref>[http://www.hermitagerooms.com/exhibitions/Byzantium/sardonyx.asp Sardonyx cameo depicting constantine the great crowned by Constantinople, 4th century AD] {{Wayback|url=http://www.hermitagerooms.com/exhibitions/Byzantium/sardonyx.asp |date=20060316221103 }} hos «The Road to Byzantium: Luxury Arts of Antiquity». ''The Hermitage Rooms at Somerset House'' (30. mars 2006&nbsp;– 3. september 2006)</ref>

Figurer av gamle guder ble enten erstattet eller assimilert inn i kristent symbolsk rammeverk. Konstantin bygde den nye kirken for de hellige apostler, ''Agioi Apostoloi'', på stedet av et tempel for [[Afrodite]]. Generasjoner senere var det en fortelling om en guddommelig visjon eller drøm som ledet Konstantin til dette stedet og en [[engel]] som ingen andre kunne se, ledet ham rundt omkretsen av de nye murer. Denne nye hovedstaden ble ofte sammenlignet med det gamle Roma som ''Nova Roma Constantinopolitana'', det «nye Roma av Konstantinopel».<ref name="macmullen" /><ref>I henhold til ''Reallexikon für Antike und Christentum'', vol. 164 (Stuttgart: A. Hiersemann, 2005), spalte 442, er det ingen bevis for tradisjonen at Konstantin offisielt kalt byen for «Nye Roma» (''Nova Roma'' eller ''Nea Rhome''). Minnemynter som ble utstedt i løpet av 330-tallet refererte allerede til byen som «Konstantinopel»; jf. Grant, Michael (1968): ''The Climax of Rome'', London: Weidenfeld and Nicolson, s. 133. Det er mulig at keiseren kalte byen for «det andre Roma» (''Deutera Rhome'') ved offentlig forordning, slik som rapportert av kirkehistorikeren fra 400-tallet, Socrates av Konstantinopel (Sokrates Scholastikos).</ref>

=== Religiøs politikk ===
[[Fil:Constantine I Hagia Sophia.jpg|thumb|right|''Konstantin den store'', mosaikk i [[Hagia Sofia]], ca. 1000]]
Konstantin er kanskje best kjent for å være den første kristne romerske keiser.

I februar 313 hadde Konstantin møte med Licinius i [[Milano]] hvor de utviklet [[Milanoediktet]]. Dette slo fast at kristne skulle få lov til å følge sin tro uten undertrykkelse.<ref>Bowder, Diana (1978): ''The Age of Constantine and Julian''. New York: Barnes & Noble</ref> Det fjernet straff for å uttrykke kristendom, og hvor mange tidligere hadde blitt martyrer under forfølgelsene og hvor eiendommer var blitt ødelagt eller konfiskert. Ediktet beskyttet mot religiøs forfølgelse ikke bare for kristne, men for alle religioner og tillot enhver å dyrke ''hvilken som helst'' guddom de måtte velge. Et lignende edikt hadde blitt utstedt i 311 av [[Galerius]], den gang seniorkeiser i tetrarket; Galerius' edikt ga kristne retten til å praktisere sin religion, men ga ikke deres eiendommer tilbake til dem.<ref>Lactantius, ''De Mortibus Persecutorum'' 34–35.</ref> Milanoediktet inkluderte flere klausuler som hevdet at alle konfiskerte kirker skulle bli gitt tilbake foruten også andre bestemmelser for tidligere forfulgte kristne.

Historikerne har diskutert om Konstantin tok sin mor [[Helena (keiserinne)|St. Helena]]s kristendom i sin ungdom, eller om han tok den mer gradvis i løpet av sitt liv.<ref>Gerberding, R. og Cruz, J. H. Moran (2004): ''Medieval Worlds'', New York: Houghton Mifflin Company, s. 55. Se også Percival J. (2008): [http://cliojournal.wikispaces.com/On+the+Question+of+Constantine%27s+Conversion+to+Christianity On the Question of Constantine's Conversion to Christianity] {{Wayback|url=http://cliojournal.wikispaces.com/On%2Bthe%2BQuestion%2Bof%2BConstantine%27s%2BConversion%2Bto%2BChristianity |date=20150614025144 }}, Clio History Journal.</ref> Konstantin kom til å beholde tittelen som ''[[pontifex maximus]]'' fram til sin død, en tittel keisere hadde som overhoder av den hedenske presteskap, hvilket også hans kristne etterfølgere hadde fram til [[Gratian]] (''regjerte'' 375–383). I henhold til kristne skribenter var Konstantin over 40 år da han endelig erklærte seg som kristen, skriftene til kristne gjør det klart at han trodde han skyldte sin egen framgang til beskyttelsen av den kristne øverste Gud alene.<ref>Brown, Peter (2003): ''The Rise of Christendom'', 2. utg. Oxford, Blackwell Publishing, s. 60</ref> Gjennom hele sitt styre fortsatte Konstantin å støtte kirken finansielt, bygde basilikaer, ga privilegier til presteskapet (eksempelvis fritak fra bestemte skatter), utnevnte kristne til høye posisjoner, og ga tilbake eiendom som var konfiskert under forfølgelsene.<ref>Gerberding, R. & Cruz, J. H. Moran (2004): ''Medieval Worlds'', New York: Houghton Mifflin Company, s. 55–56.</ref> Hans mest berømte byggeprosjekter var blant annet [[Den hellige gravs kirke]] i Jerusalem og [[den gamle Peterskirken]] i Roma. Gravkirkens åttekantede form har trolig vært en inspirasjon da Nidarosdomen ble oppført.<ref>Rønning, Frode: [http://ncm.gu.se/media/stravor/3/c/3c_ronning.pdf En katedral för lärande i geometri] (PDF)</ref> Åttetallet symboliserer evighet, og ble derfor ansett som svært passende til gravkirker.<ref>[http://www.kildenett.no/artikler/2008/1216028547.25 «Nidarosdomen»]{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}, ''Kildenett''</ref>

Imidlertid støtte Konstantin ikke bare kristendommen alene. Etter å ha fått seier i slaget på Ponte Milvio 312 ble en triumfbue — [[Konstantinbuen]] — bygget i 315 for å feire denne triumfen. Triumfbuen er dekorert med bilder av seiersgudinnen Victoria. På denne tiden ble gjort ofringer til guder som [[Apollon]], [[Diana (gudinne)|Diana]] og [[Herakles|Herkules]]. Fraværende fra Konstantinbuen er enhver for avbildninger med kristne symboler. Imidlertid, da buen ble bestilt av senatet kan fraværet av kristne symboler reflektere rollen til Curia på en tid da hedendom ikke ble betvilt.<ref>Fox, Robin Lane, ''apud'' Bardill, Jonathan (2011): ''Constantine, Divine Emperor of the Christian Golden Age''. Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-76423-0 , s. 307, note 27</ref>

[[Fil:Constantine burning Arian books.jpg|thumb|left|Konstantin brenner ariansk bøker; norditaliensk lovtekst fra ca 825.]]
Senere i 321 instruerte Konstantin at kristne og ikke-kristne skulle være forent i observere ''den ærverdige solens dag'', en soldyrkelse som [[Aurelian]] hadde etablert som en offisiell kult. Ytterligere, og lenge etter hans påståtte konvertering til kristendommen, fortsatte Konstantins mynter å vise symbolene på solen. Selv etter at de hedenske gudene hadde forsvunnet fra myntene, ble kristne symboler kun vist som Konstantins personlige attributter: ''chi rho'' mellom hans hender eller på hans ''labarum'', men aldri på mynten selv.<ref>Veyne, Paul: ''Quand notre monde est devenu chrétien'', s. 163.</ref> Selv da Konstantin dediserte den nye hovedstaden, som ble setet for bysantinsk kristendom for et millennium, gjorde han så ved å bære den apollonianske solstrålende [[diadem]]; ingen kristne symboler var til stede i denne dedikasjonen.

Styret til Konstantin etablerte en presedens for keiseren som fikk stor innflytelse og endelig regulerende og lovgivende autoritet innenfor religiøse diskusjoner som involverte de tidlige kristne kirkeråd på denne tiden. Mest kjent er striden over [[arianisme]]n, og spørsmålet om Guds natur. Konstantin selv mislikte risikoen for sosial uro som religiøse strider og kontroverser førte med seg, og foretrakk hvor det var mulig å etablere en ortodoksi (rettroenhet).<ref>Richards, Jeffrey (1979): ''The Popes and the Papacy in the Early Middle Ages 476–752'', London: Routledge, s. 14–15</ref> En måte hvor Konstantin benyttet sin innflytelse over de tidlige kirkerådene var å søke en konsensus over de ofte stridbare disputtene over Guds vesen.

Fra [[313]]–[[316]] var biskopene i [[Nord-Afrika]] i strid med andre kristne biskoper som hadde blitt ordinert av [[Donatus Magnus]] i opposisjon til [[Caecilianus]] i [[Kartago]]. De afrikanske biskopene kunne ikke bli enige og [[Donatister|donatistene]] ba derfor Konstantin om fungere som dommer i disputten. Tre regionale kirkemøter og enda en prøving måtte til før Konstantin bestemte mot Donatus og dennes trosbevegelsen i Nord-Afrika. I 317 utstedte Konstantin et edikt om å konfiskere donatistenes kirkeeiendommer og om sende donatistisk presteskap i landflyktighet.<ref>Frend, W.H.C. (1952): ''The Donatist Church; A Movement of Protest in Roman North Africa'', Oxford, s.156–162</ref>

== Kirkekonsilet i Nikea ==
Mest kjent av keiserens kristne politiske virksomhet er kirkekonsilet som fant sted i Nikea i 325, hvor om lag 320 biskoper fra hele den kristne kirke deltok. Herfra stammer blant annet [[den nikenske trosbekjennelse]]n, og læren om [[kristologi]]en fra; Guds treenighet bestående av Faderen, Sønnen og Hellighånden (Den hellige ånd) som forskjellige manifestasjoner av ett og samme vesen. 318 av 320 biskoper samtykket og underskrev forhandlingene vedtatt ved konsilet. Kirkelig praksis ble også definert og satt i system, samt også valg og utnevnelser av prester og biskoper, som tidligere i stor grad hadde styrt dette selv.<ref>{{Kilde bok|tittel=Constantine the Emperor|etternavn=Potter|fornavn=David|utgiver=Oxford University Press|år=2013|isbn=|utgivelsessted=Oxford|sider=301-302|kapittel=|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde bok|tittel=The Conversion of Constantine|etternavn=Eadie|fornavn=John W.|utgiver=Holt, Rinehard and Winston|år=1971|isbn=|utgivelsessted=USA|sider=9|kapittel=|sitat=}}</ref> Konstantin tvang igjennom forbudet mot å feire [[nattverd]]en på dagen før den [[Jødedom|jødiske]] [[pesach]] (14. ''[[nisán]]''). Det markerte et endelig brudd for kristendommen med den jødiske tradisjon. Fra da av ble den romerske [[juliansk kalender]], en solkalender, gitt forrang for [[Det jødiske året|den jødiske kalender]] (hvor månedene beregnes ut fra månefase) blant kristne kirker i Romerriket.<ref>Eusebius: [http://www.newadvent.org/fathers/25023.htm ''Life of Constantine'' bind. III kapittel. XVIII]; [http://ccel.org/ccel/schaff/npnf203.iv.viii.i.x.html The Epistle of the Emperor Constantine, concerning the matters transacted at the council, addressed to those Bishops who were not present].</ref> Konstantin bidro dermed til religionen og kirkens konsolidering og samling for videre utvikling.

Konstantin opprettet nye lover for [[jødene]]. De fikk forbud mot å eie kristne slaver eller å omskjære sine slaver.

== Administrative reformer ==
[[Fil:Constantine Chiaramonti Inv1749.jpg|thumb|Stort marmorhode, 300-tallet, Vatikanmuseet.]]
Fra midten av 200-tallet hadde keiserne begynte å favorisere medlemmer i samfunnsklassen [[Ridder (romersk)|''equites'']], ridderorden, over senatorer som til da hadde et monopol på de fremste posisjonene i staten. Senatorene fikk fjernet kommandoen over legioner og de fleste posisjoner som guvernører i provinsene da det ble hevdet at de manglet særskilt militær oppvekst.<ref>Christol & Nony, ''Rome et son Empire'', 241</ref> Isteden ble slike posisjoner gitt til ''equites'' av Diocletian og hans etterfølgere. Keiseren trengt imidlertid talentene og hjelpen fra de meget rike som var avhengig av å opprettholde sosial orden og bindekraft ved hjelp av et nettverk av mektige kontakter og innflytelse på alle nivåer. Å utelukke det gamle senatoriske aristokratiet truet dette.

I 326 reverserte Konstantin politikken med å fremme ridderorden, og hevet mange administrative posisjoner til senatorisk rang og åpnet således disse posisjonene til det gamle aristokratiet, og på samme tid hevet rangen til de eksisterende posisjonene som ble holdt av ridderorden til senator. Det betydde at ridderorden ble degradert, i det minste som en byråkratisk rang. Ved slutten av 300-tallet var tittelen som ''perfectissimus'' kun gitt til mellomlave embetsmenn.

Ved det nye opplegget kunne man bli senator, enten ved å bli valgt som [[pretor]] eller som i de fleste tilfeller ved å fylle en funksjon som tilsvarte senatorisk rang:<ref name="ReferenceB">Carrié & Rousselle, ''L'Empire Romain'', 658–659.</ref> fra da av ble de som holdt den faktiske makten og sosial status smeltet sammen til et felles keiserlig hierarki. På samme tid fikk Konstantin med dette støtten til den gamle adelen,<ref name="ReferenceB"/> da senatet selv kunne velge pretorer og [[kvestor]]er framfor den vanlige praksisen hvor keiserne direkte opprette nye embetsmenn ''(adlectio)''. I en inskripsjon til ære av ''praefectus urbi'', byprefekten, (336–337) Ceionius Rufus Albinus, ble det skrevet at Konstantin hadde gjenopprettet senatets «auctoritas som det hadde tapt på Cæsars tid.»<ref>[http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_de?p_belegstelle=CIL+06%2C+01708&r_sortierung=Belegstelle Inscriptiones Latinae Selectae] {{Wayback|url=http://oracle-vm.ku-eichstaett.de:8888/epigr/epieinzel_de?p_belegstelle=CIL%2006%2C%2001708&r_sortierung=Belegstelle |date=20120720213655 }}; Carrié & Rousselle, ''L'Empire Romain'', 659.</ref>

Senatet som et organ forble fratatt noen form for betydelig makt, men senatorene som hadde vært marginalisert på 200-tallet, kunne igjen tevle om posisjoner sammen med mer ferske byråkrater.<ref>Carrié & Rousselle, ''L'Empire Romain'', 660.</ref> En del moderne historikere har vurdert disse administrative reformene som et forsøk på å få senatorisk orden i den administrative elite som et mottiltak mot muligheten å fremmedgjøre hedenske senatorer fra et kristent keiserdømme;<ref>Arnhein, ''The Senatorial Aristocracy in the Later Roman Empire'', sitert av Perry Anderson, ''Passages from Antiquity to Feudalism'', 101.</ref> men en slik tolkning er bygd på antagelser da det presise antallet på kristne i det gamle senatoriske miljø ikke er kjent. En del historikere har foreslått at tidlig omvendelser i det gamle aristokratiet var mer tallrike enn tidligere foreslått.<ref>Barnes, T.D. (1995): «Statistics and the Conversion of the Roman Aristocracy» i: ''Journal of Roman Studies'', '''85''',sitert av Carrié & Rousselle, s. 657</ref>

Konstantins reformer angikk kun den sivile administrasjonen: de militære lederne som siden [[krisen i det tredje århundret]] hadde oppstått fra gradene,<ref>Veyne, Paul, ''L'Empire Gréco-Romain'', 49.</ref> forble utenfor senatet hvor de ble inkludert kun ved Konstantins barn.<ref>Christol & Nony, ''Rome et son Empire'', 247.</ref>

=== Pengereformer ===
Etter den løpske inflasjonen som ødela pengevesenet under [[krisen i det tredje århundret|krisen på 200-tallet]], knyttet til produksjonen av [[fiat-penger]] for å betale for offentlige utgifter, hadde [[Diokletian]] uten hell forsøkt gjenetablere en myntenhet med tillit i mynter av [[sølv]] og [[billon]]. Sistnevnte er en blanding av et edelmetall, vanligvis sølv, mer sjelden gull, og et grunnmetall, som kopper. Blandingen ble benyttet fra [[antikken]] og fram til [[middelalderen]] for å framstille mynter. At Diocletian feilet i å etablere en fungerende sølvmynt hadde sin årsak at sølvvalutaen var overvurdert i henhold til dens faktisk metallinnhold, og derfor kunne bare sirkulere ved underkurs. Preging av Diocletians «rene» sølvmynter, ''[[argenteus]]'' stoppet opp kort tid etter [[305]], samtidig som valuta i billon fortsatte å være i sirkulasjon fram til 360-tallet. Fra tidlig på 300-tallet hadde Konstantin oppgitt å etablere ny sølvvaluta med tillit i markedet og foretrakk isteden å konsentrere om å prege store kvanta av en solid gullstandard, ''[[solidus]]''. De nye (og meget reduserte) sølvstykkene fortsatte å bli utstedt i løpet av Konstantins senere styre og etter hans død i en jevnlig prosess med nye satser inntil denne billonpregingen til sist opphørte, ''de jure'', i [[367]] med sølvmynten som ''de facto'' fortsatte ved ulike verdistørrelser av bronsemynter, den viktigste var ''[[centenionalis]]''.<ref>Scheidel, Walter (februar 2008): [http://www.princeton.edu/~pswpc/pdfs/scheidel/020803.pdf «The Monetary Systems of the Han and Roman Empires»] (PDF), 174/175; se også [https://en.wikiversity.org/wiki/Comparison_between_Roman_and_Han_Empires «Comparison between Roman and Han Empires»], ''Wikiversity''</ref> Disse bronsemyntene fortsatte å bli devaluert, noe som sikret muligheten for å holde tilliten til myntsystemet sammen med gullstandarden. Den anonyme forfatteren av en mulig samtidig avhandling om militære affærer, ''[[De Rebus Bellicis]]'', hevdet at som en konsekvens av denne myntpolitikken ble gapet mellom samfunnsklassene bredere. De rike hadde fordeler i stabiliteten av å kjøpe makt i gullmynter mens de fattige måtte forholde seg til bronsemynter med stadig mindre verdi.<ref>''De Rebus Bellicis'', 2.</ref> Senere keisere som [[Julian den frafalne|Julian]] forsøkte å framstille seg selv som forsvarere av samfunnets ydmyke ved å insistere på prege bronsevaluta med verdi og tillit.<ref>Sandro Mazzarino, i henhold til Christol & Nony, ''Rome et son Empire'', 246</ref>

Konstantins pengepolitikk ble nært assosiert med hans religiøse politikk ved at økt myntingen ble assosiert med konfiskasjon — foretatt siden 331 og avsluttet i 336 — av alle gull, sølv og bronsestatuer fra hedenske templer da disse ble erklært som keiserlig eiendom, og som sådan aktiva for statskassen. To keiserlige kommisjonærer for hver provins hadde oppgaven å skaffe gullet og verdiene fra statuer og få det smeltet for umiddelbart bli omgjort til mynter. Det kulturelle tapet må ha vært enormt. Unntaket var et antall bronsestatuer som ble benyttet for offentlige monumenter i dekoreringen av den nye hovedstaden Konstantinopel.<ref>Carrié & Rousselle, ''L'Empire Romain'', 245–246</ref>

=== Henrettelser av Crispus og Fausta ===
En gang mellom 15. mai og 17. juni 326 fikk Konstantin sin eldste sønn [[Crispus]], som han hadde med Minervina, grepet og henrettet med «kald gift» ved Pola ([[Pula]], [[Kroatia]]).<ref>Guthrie, 325–6.</ref> I juli fikk han sin hustru, keiserinne [[Fausta]], drept på vegne av sin mor Helena. Fausta ble etterlatt til å dø i et overopphetet bad.<ref>Guthrie, 326; Woods, «Death of the Empress», 70–72.</ref> Deres navn ble fjernet fra mange inskripsjoner, referanser til deres liv i de skriftlige opptegnelsene ble slettet, og minnet om dem begge ble fordømt. [[Eusebius av Cæsarea|Eusebius]], eksempelvis, fjernet lovprisningen av Crispus ut av senere kopier av sin kirkehistorie ''Historia Ecclesiastica'', og hans ''Vita Constantini'' inneholdt ingen omtale av hverken Fausta eller Crispus i det hele tatt.<ref>Guthrie, 326; Woods, «Death of the Empress», 72.</ref> Få antikke kilder er villig til å diskutere mulige motiver for henrettelsene, de få som gjør det, gir lite overbevisende rasjonaliseringer, og er av senere opprinnelse og generelt lite tillitvekkende. På den tiden da henrettelsene ble gjort var det vanlig å anta at keiserinne Fausta var enten i et utillatelig forhold til Crispus, eller det ble spredt rykter om dette. En populær myte oppsto, modifisert til hentyde til [[legende]]n om [[Hippolytos]]-[[Fedra]], som antydet at Konstantin myrdet Crispus og Fausta for deres utuktighet.<ref name="GUTH326.7">Guthrie, 326–27.</ref> En kilde, den hovedsakelig [[fiktiv]]e ''Artemius' pasjon'', antagelig ført i pennen på [[700-tallet]] av [[Johannes av Damaskus]], gjør forbindelsen til den nevnte legenden enda mer direkte.<ref>''Art. Pass'' 45; Woods, «Death of the Empress», 71–72.</ref> Som en tolkning av henrettelsene, hviler myten kun på «det spinkleste bevis»: kildene som hentyder om et forhold mellom Crispus og Fausta er av sen dato og generelt ikke troverdige, og forslag fra moderne tid mener at Konstantins «gudelige» edikter av 326 og at de såkalte uregelmessighetene til Crispus ikke kan støttes på noe bevis i det hele tatt.<ref name="GUTH326.7" />

Selv om Konstantin gjorde sine antatte arvinger til ''cæsarer'', således fulgte et mønster som var etablert av [[Diokletian]], ga han sin skapelser et arvelige vesen, fremmed til tetrarkiets system: Konstantins ''cæsarer'' ble holdt i håpet i arve Romerriket og helt underlagt deres ''augustus'' så lenge som han selv var i live.<ref>Christol & Nony, ''Rome et son Empire'', 237/238</ref> Derfor er en alternativ forklaring til henrettelsen av Crispus kanskje at Konstantins behov for å beholde et hardt grep om sin framtidige arvinger — og Faustas begjær etter å sikre hennes sønn arven til riket framfor Crispus' halvbror — årsak nok til å drepe Crispus. Den påfølgende nådeløse og grusomme henrettelsen av Fausta var midlertid ment som en tungveiende advarsel til hennes barn om at Konstantin ikke ville nøle med å «drepe sin egne slektninger om han følte det var nødvendig.»<ref>Adrian Goldsworthy, ''How Rome Fell'', s. 189, 191</ref>

=== Senere krigføring ===
[[Fil:ConstantineEmpire.png|thumb|Romerriket i 337, viser Konstantins erobringer i Dakia tvers over nedre Donau (mørk purpur) og andre romerske besittelser (lys purpur).]]
Konstantin betraktet Konstantinopel som sin hovedstad og faste residens. Han bodde der for en god andel av sitt senere liv. Han gjenoppbygde Trajanbroen tvers over [[Donau]] i håp om å erobre [[Dakia]], en provins som hadde blitt oppgitt under [[Aurelian]]. I slutten av [[332]] drev Konstantin krig sammen med [[Sarmatere|sarmaterne]] mot [[goterne]]. Værforholdene og mangelen på mat kostet goterne dyrt; etter sigende skal bortimot et hundre tusen ha dødd før de underkastet seg. Etter at det sarmatiske folket hadde styrtet sine ledere i [[334]], førte Konstantin et militærtokt rettet mot denne stammen. Han var seirende og utvidet sin kontroll over regionen, noe militærleirer og befestningsverker i regionen indikerer.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 250.</ref> Konstantin flyttet en del sarmatiske landflyktige som bønder til romerske og [[Illyria|illyriske]] distrikter, og tvangsrullerte resten inn i hans egen hær. Han tok tittelen ''dacicus maximus'' i [[336]].<ref>Odahl, 261.</ref>

[[Fil:Roman - Imperial Medallion of Constantine I - Walters 59690.jpg|thumb|upright|left|Gullmedaljong preget i [[Nikomedia]] i 336-337 for feire 30-årsdagen av hans styre.]]
I de siste årene av sitt liv gjorde Konstantin planer for å gå til krig mot mektige [[Persia]]. I et brev skrevet til persernes konge, [[Sjahpur II av Persia|Sjahpur]], hadde Konstantin hevdet sin beskyttelse av Persias kristne undersåtter og krevde at Sjahpur behandlet dem godt.<ref>Eusebius, ''VC'' 4.9ff, sitert i Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 259.</ref> Brevet er ikke datert. Som svar på angrep mot grensene sendte Konstantin sin sønn [[Konstantius II]] for å vokte den østlige grensen i 335. Året etter invaderte prins Nersej [[Armenia]] (som hadde vært et kristent rike siden [[301]]) og satte en persisk klientkonge på lands trone. Konstantin besluttet da å gå til krig mot Persia. Han behandlet krigen som et kristent [[korstog]], krevde at biskopene om å drive kampanje for hæren, og bestilte et telt i form av en kirke som han kunne ta med seg hvor han reiste. Han planla å la seg bli døpt ved [[Jordan (elv)|elven Jordan]] før han invaderte Persia. Persiske diplomater kom til Konstantinopel vinteren 336–337 i håp om sikre fred, men Konstantin avviste dem. Den militære kampanjen ble imidlertid avblåst da Konstantin ble syk i løpet av våren 337.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 258–59. Se også: Fowden, «Last Days», 146–48, og Wiemer, 515.</ref>

=== Sykdom og død ===
[[Fil:Raphael Baptism Constantine.jpg|thumb|''Konstantins dåp'', slik det ble tenkt av studenter av [[Raphael]].]]
Konstantin hadde kjent at døden snart ville komme. Innenfor Kirken til de hellige apostler hadde han i all hemmelighet forberedt et endelige hvilested for seg selv.<ref>Eusebius, ''Vita Constantini'' 4.58–60; Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 259.</ref> Det skjedde raskere enn han hadde forventet. Kort tid etter påsken 337 ble han meget syk.<ref>Eusebius, ''Vita Constantini'' 4.61; Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 259.</ref> Han forlot Konstantinopel for de varme badene i sin mors by Helenopolis (Altinova) ved sørkysten av Nikomedia (i dag kalt for [[İzmit]]). Der, i en kirke som hans mor hadde bygd i ære for helgenen [[Lucian av Beauvais]], ba han og der innså han at han var døende. Ved å søke renselse ble han en [[katekumenat]], og forsøkte å reise tilbake til Konstantinopel, men kom ikke lenger enn til forstaden av Nikomedia.<ref>Eusebius, ''Vita Constantini'' 4.62.</ref> Han tilkalte biskopene og fortalte om sitt håp å bli døpt i elven Jordan hvor det var skrevet at også Kristus hadde blitt døpt. Han krevde dåp med en gang, ga løftet om å leve et mer kristent liv om han skulle få overleve sin sykdom. Biskopene, nedtegnet Eusebius, «utførte de hellige seremonier i henhold til skikken.»<ref>Eusebius, ''Vita Constantini'' 4.62.4.</ref> Han valgte [[Eusebios av Nikomedia]], biskop av Nikomedia, som sin døper.<ref>Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 75–76; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 82.</ref> Han fulgte en samtidig skikk som utsatte dåpen fram til etter barndommen. Ettersom Konstantin var såpass gammel, eller syk kunne han ikke bli dyppet ned under vannet for å bli døpt, og derfor ble reglene for døpingen endret til hva de er i dag, og vannet ble kun lagt på forhodet i vestkirken mens dåp med hel neddykking fortsetter i østkirken.. I denne tidlige kristne perioden ble barnedåp, selv om det ble praktisert (vanligvis ved nødvendighet), ennå ikke blitt fast praksis i vest.<ref>Finn, Thomas M. (1992): ''Early Christian Baptism and the Catechumenate: East and West Syria'', Collegeville: The Liturgical Press/Michael Glazier; Rousseau, Philip (1999): «Baptism» i: ''Late Antiquity: A Guide to the Post Classical World'', red. G.W. Bowersock, Peter Brown, & Oleg Grabar, Cambridge, MA: Belknap Press.</ref>

Det hadde blitt antatt at Konstantin hadde utsatt dåpen så lenge som han kunne for å få [[syndsforlatelse]] for så mye som mulig.<ref>Amerise, Marilena: «'Il battesimo di Costantino il Grande».</ref> Eller at han hadde tatt til seg kristendommen av praktiske, kalkulerende grunner, og først da døden krøp inn på ham vendte han seg til den. Han døde i en villa som ble kalt for Akhyron den siste dagen av den femtiende dagen av [[pinse]]n som fulgte direkte etter [[påske]] den 22. mai 337.<ref>Eusebius, ''Vita Constantini'' 4.64; Fowden, «Last Days of Constantine», 147; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 82.</ref>

Selv om Konstantins død førte til konklusjonen av den persiske kampanjen i Eusebius' fortelling, de fleste andre kilder rapporterer at hans død skjedde mens den foregikk. Keiser [[Julian den frafalne|Julian]], en nevø av Konstantin, skrev på midten av [[350-tallet]] at det persiske [[Sasanide-dynastiet]] slapp unna straff for sine onde handlinger ettersom Konstantin døde «midt i forberedelsene av sin krig».<ref>Julian, ''Orations'' 1.18.b.</ref> Tilsvarende redegjørelser er gitt i ''Origo Constantini'', et anonymt dokument komponert mens Konstantin fortsatt levde, og som lar Konstantin dø i Nikomedia;<ref>''Origo Constantini'' 35.</ref> teksten ''Historiæ abbreviatæ'' av [[Aurelius Victor|Sextus Aurelius Victor]], skrevet i 361, la Konstantin dø på en eiendom i nærheten av Nikomedia kalt Akhyrona mens han marsjerer mot perserne;<ref>Sextus Aurelius Victor, ''Historiæ abbreviatæ'' XLI.16.</ref> og ''Breviarium'' av Eutropius, en håndbok satt sammen i 369 for keiser [[Valens]], lar Konstantin dø i en navnløs villa i Nikomedia.<ref>Eutropius, ''Breviarium'' X.8.2.</ref> Fra disse og andre tekster har en del historikere konkludert at Eusebius' ''Vita'' var redigert med den hensikt å forsvare Konstantins omdømme mot hva Eusebius så som en mindre positiv og tiltalende variant av kampanjen.<ref>Fowden, «Last Days of Constantine», 148–149.</ref>

Etter Konstantins død ble hans legeme fraktet til Konstantinopel og gravlagt i Kirken for de hellige apostler der.<ref>Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 75–76.</ref> Han ble etterfulgt av sine tre sønner med [[Fausta]]: [[Konstantin II (keiser)|Konstantin II]], [[Konstantius II]] og [[Konstans]]. En rekke stekninger ble drept av tilhengere av Konstantius, mest kjent er Konstantins nevøer [[Dalmatius]] (som hadde rangen som ''cæsar'') og [[Hannibalianus]], antagelig for fjerne mulige utfordrere til en allerede komplisert etterfølgelse. Konstantin hadde også to døtre, [[Konstantina]] (senere erklært som helgen) og [[Helena (hustru av Julian)|Helena]] (hustru av keiser Julian).<ref>Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 71, figur 9.</ref>

== Arv og ettermæle ==
[[Fil:0 Gaius Flavius Valerius Constantinus - Palatino.JPG|thumb|Bronsehode av Konstantin, fra en kjempestatue, 300-tallet.]]
Selv om han har fått hedersbetegnelsen «den store» ("Μέγας") fra kristne historikere lenge etter at han døde, kunne han ha krevd betegnelsen for sine militære prestasjoner og seirer alene. Foruten å forene Romerriket under en keiser vant Konstantin betydelige seier over [[frankerne]] og [[alamannerne]] i tidsrommet 306–308, beseiret frankerne på nytt i 313–314. [[goterne]] i 332 og [[Sarmatere|sarmaterne]] i 334. Ve 336 hadde Konstantin besatt på nytt igjen den lenge tapte provinsen [[Dakia]] som [[Aurelian]] hadde blitt tvunget til å oppgi i 271. På den tiden da han døde planla han en stor militærekspedisjon for å gjøre en endelig slutt på angrepene på de østlige provinsene fra det persiske riket.<ref>Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 72.</ref> Han fungerte som hersker i bortimot 31 år (kombinert hans år som medhersker og som enehersker), han var også den keiser siden Augustus som hadde fungert lengst, og den nest lengste fungerende keiser i romersk historie.

I den kulturelle sfære bidro Konstantin til at moten med glattraket ansikt igjen ble populært som hadde eksistert blant de romerske keisere fra [[Augustus]] til [[Trajan]], noe som opprinnelig hadde blitt introdusert blant romerne av [[Scipio Africanus]]. Denne nye keiserlige moten varte fram til styret til [[Fokas]].<ref>[http://www.byzantium.xronikon.com/statfirst.html «Byzantine first & last times»]. ''Byzantium.xronikon.com''.</ref><ref>[http://www.forumancientcoins.com/numiswiki/view.asp?key=Barba «Barba – NumisWiki], The Collaborative Numismatics Project»]. ''Forumancientcoins.com''</ref>

[[Østromerriket|Det bysantinske rike]] betraktet Konstantin som grunnleggeren og [[det tysk-romerske rike]] anerkjente ham blant de ærverdige figurer av sin tradisjon. I den senbysantinske staten hadde det blitt en stor ære for en keiser å bli hyllet som en «ny Konstantin». Ti keisere, inkludert den siste bysantinske keiser bar hans navn.<ref>Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 91.</ref> De monumentale konstantinske former som ble benyttet ved hoffet til [[Karl den store]] var for å antyde at han var Konstantins etterfølger og likestilte. Konstantin fikk en mytisk rolle som en kriger mot «hedningene». Motivet av den [[Romansk kunst|romanske]] rytter i posituren av en triumferende romerske keiser ble en visuell [[metafor]] i statuer for å prise lokale velgjørere. Navnet «Konstantin» i seg selv fikk stor popularitet i vestlige [[Frankrike]] på [[1000-tallet|1000-]] og [[1100-tallet]].<ref>Seidel, 237–239.</ref> De fleste østlige kirker betrakter Konstantin som en [[helgen]] (Άγιος Κωνσταντίνος, «sankt Konstantin»).<ref>Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 83–87.</ref> I den bysantinske kirke ble han kalt for ''[[isapostolos]]'' (Ισαπόστολος Κωνσταντίνος) — «likstilt med apostlene».<ref>Lieu, "Constantine in Legendary Literature" (CC), 305.</ref> Den [[Serbia|serbiske]] flyplassen i [[Niš]] heter [[Konstantin den stores flyplass]] for å feire hans fødested i Naissus.

=== Historiografi ===
[[Fil:Sir Peter Paul Rubens - Constantius appoints Constantine as his successor - Google Art Project.jpg|thumb|left|''[[Konstantius I]] utpeker Konstantin som sin etterfølger'', maleri av [[Peter Paul Rubens]], 1622]]
I løpet av sitt liv og de til hans sønner, ble Konstantin presentert som et dydens mønster. Hedninger eller ikke-kristne som historikeren [[Praxagoras av Athen|Praxagoras]] av [[Athen]] og [[Libanios]] i [[Konstantinopel]] framstilte ham med panegyrisk ros. Da den siste av hans sønner døde i [[361]] skrev imidlertid hans nevø (og svigersønn) [[Julian den frafalne|Julian]] [[satire]]n ''Symposium, eller Saturnalia'' som nedvurderte Konstantin og kalte ham for underlegen de store hedenske keiserne, og som hengitt til luksus og grådighet.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 272–273.</ref> Ved å følge Julian begynte filosofen [[Eunapios]] — og fulgt opp av historikeren [[Zosimus av Konstantinopel|Zosimos]] — en [[historiografi]]sk tradisjon som klandret Konstantin for at Romerriket ble svekket ved hans overbærenhet for de kristne.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 273.</ref>

I [[middelalderen]] da [[Den katolske kirke|den romersk-katolske kirke]] var dominerende, framstilte katolske historikere Konstantin som den ideelle hersker, standarden som en enhver konge eller hersker burde bli målt opp imot.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 273; Odahl, 281.</ref> [[Renessansen]]s gjenoppdagelse av anti-konstantinske kilder førte til en omvurdering av Konstantins karriere. Den tyske humanisten [[Johann Löwenklau]], oppdageren av Zosimos' skrifter, utga en [[latin]]sk oversettelse av disse i 1576. I dens forord argumenterte han at Zosimos' framstilling var overlegen de som var gitt av Eusebius og kirkehistorikerne, og fordømte Konstantin som tyrann.<ref>Johannes Leunclavius, ''Apologia pro Zosimo adversus Evagrii, Nicephori Callisti et aliorum acerbas criminationes («Defence of Zosimus against the Unjustified Charges of Evagrius, Nicephorus Callistus, and Others»)'', Basel, 1576, sitert i Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 273, og Odahl, 282.</ref>

Kardinal [[Cesare Baronio]], en mann tilhørende [[motreformasjonen]], kritiserte Zosimos, favoriserte Eusebius' redegjørelse av Konstantins tidsalder. Baronios ''Livet til Konstantin'' (1588) framstilte Konstantin som en kristen fyrste.<ref>Caesar Baronius, ''Annales Ecclesiastici'' '''3''', Antwerpen, 1623, sitert i Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 274, og Odahl, 282.</ref> I det store verket ''Romerrikets nedgang og fall'' (1776-1788) hadde [[Edward Gibbon]] som mål å forene de to ytterligheter i oppfatningen av Konstantin og kom med et portrett av Konstantin som var bygget på de motstridende fortellingene til Zosimos og Eusebius.<ref>Gibbon, Edward: ''The Decline and Fall of the Roman Empire'', kapittel 18, sitert i Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 274, og Odahl, 282. Se også Lenski, «Introduction» (CC), 6–7.</ref> I en form som gikk parallelt med hans framstilling av rikets nedgang, presenterte Gibbon en edel krigshelt som var korrumpert av kristne innflytelse, og som ble forvandlet til en orientalsk despot på sine eldre dager: «en helt... degenerert til en grusom og lastefull despot.»<ref>Gibbon, ''Decline and Fall'', 1.256; Jordan, David P. (1969): «Gibbon's 'Age of Constantine' and the Fall of Rome» i: ''History and Theory'' 8:1, s. 71–96.</ref>

Moderne tolkninger av Konstantins styre begynte med [[Jacob Burckhardt]]s ''Konstantin den store tidsalder'' (1853, revidert 1880). Burckhardts Konstantin er en intrigant og sekulær politiker som manipulerte alle grupperinger med det mål å sikre seg total makt.<ref>Jacob Burckhardt, ''Die Zeit Constantins des Grossen'' (Basel, 1853; revidert utgave, Leipzig, 1880), sitert i Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 274; Lenski, «Introduction» (CC), 7.</ref> [[Henri Grégoire]], som skrev på [[1930-tallet]], fulgte Burckhardts evaluering av Konstantin. For Grégoire utviklet Konstantin en interesse for kristendommen kun etter å ha observert dens politiske nytte. Grégoire var skeptisk til påliteligheten i Eusebius' ''Vita'', og postulerte en «pseudo-Eusebius» for å sikre en omformingen av fortellingene i Eusebius' opprinnelige biografi.<ref>Lenski, «Introduction» (CC), 7.</ref> [[Otto Seeck]], i ''Geschichte des Untergangs der antiken Welt'' (1920–23), og [[André Piganiol]], i ''L'empereur Constantin'' (1932), skrev mot denne historiografiske tradisjonen. Seeck presenterte Konstantin som en ekte krigshelt, hvis tvetydighet var produktet av hans egen naive selvmotsigelse.<ref>Lenski, «Introduction» (CC), 7–8.</ref> Piganiols Konstantin er en filosofisk [[Monoteisme|monoteist]], et barn av sin tids historiske [[synkretisme]].<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 274.</ref> Beslektede historieframstillinger av [[A. H. M. Jones]] (''Constantine and the Conversion of Europe'', 1949) og [[Ramsay MacMullen]] (''Constantine'', 1969) ga et portrett av en mindre visjonær og en mer impulsiv Konstantin.<ref>Lenski, «Introduction» (CC), 8.</ref>

[[Fil:Konstantin & Helena.jpg|thumb|Konstantin, Helena og det hellige kors. Ikonmaleri, andre halvpart av 1500-tallet]]

Disse og senere framstillinger var mer enn villig til å presentere Konstantin som en ekte kristen konvertitt. Fra [[Norman H. Baynes]]' ''Constantine the Great and the Christian Church'' (1929), og styrket med [[Andreas Alföldi]]s ''The Conversion of Constantine and Pagan Rome'' (1948), en historiografisk tradisjon utviklet seg som presenterte Konstantin som en henført kristen. [[Timothy Barnes|T. D. Barnes]]' opprinnelige ''Constantine and Eusebius'' (1981) representerer kulminasjonen av denne trenden. Barnes' Konstantin erfarte en radikal konvertering som drev ham på et personlig korstog til å konvertere sitt rike.<ref>Lenski, "Introduction" (CC), 8–9; Odahl, 283.</ref> [[Charles Matson Odahl]]s nyere ''Constantine and the Christian Empire'' (2004) har mye av den samme framstillingen.<ref>Odahl, 283; Mark Humphries, "Constantine," review of ''Constantine and the Christian Empire'', by Charles Odahl, ''Classical Quarterly'' 56:2 (2006), 449.</ref> Til tross for Barnes' arbeid har diskusjon om kraften og dybden i Konstantins religiøse konvertering fortsatt.<ref>Cameron, Averil (1998): «Introduction», i ''Constantine: History, Historiography, and Legend'', red. Samuel N.C. Lieu & Dominic Montserrat (New York: Routledge, 3.</ref> Bestemte temaer i denne skolen nådde nye ytterpunkter i T.G. Elliotts ''The Christianity of Constantine the Great'' (1996), som presenterte Konstantin som en engasjert kristen fra barndommen av.<ref>Lenski, «Introduction» (CC), 10.</ref> Et tilsvarende syn på Konstantin er hevdet i Paul Veynes nyere verk ''Quand notre monde est devenu chrétien'' (2007) som ikke spekulerer i opprinnelsen til Konstantins kristne motivasjon, men presenterer ham i rollen som en keiser som en religiøs revolusjonær som lidenskapelig var overbevist om at han «spilte forsynets rolle i årtusenets økonomi i menneskehetens frelse.»<ref>[https://archive.today/20120708061334/findarticles.com/p/articles/mi_hb6404/is_2_69/ai_n29437350/?tag=content;col1 «Quand notre monde est devenu chretien»], Fabian E. Udoh, review, ''Theological Studies'', Juni 2008</ref>

=== Fordeler og ulemper ved omfavnelsen av kristendom ===
Det kan argumenteres for at Konstantin trakk militærpolitiske fordeler ved å favorisere kristendommen. Historikere som fremmer denne typen forklaringer av keiseren er blant andre [[Edward Gibbon]]s, [[Jacob Burckhardt]] og [[Henry Chadwick]]. Seier i krig ved guddommelig gunst var et gammelt fenomen; det nye i Konstantins krigføring var bruken av en ny religion.<ref>{{Kilde bok|tittel=Constantine|etternavn=Eadie,|fornavn=|utgiver=|år=|isbn=|utgivelsessted=|sider=55|kapittel=|sitat=}}</ref> Konstantin kan ha brukt kristendommen til å rettferdiggjøre sine militære handlinger. Hvis soldatene var i den tro at den kristne guden kjempet ved deres side, kan dette ha økt deres iver etter seier, men samtidig også tilfredsstilt deres samvittighet. Keiseren kan også benyttet seg av kristne symboler for å inspirere hæren. Kristogrammet brukes for eksempel først og fremst i militære sammenhenger.<ref>{{Kilde bok|tittel=Constantine|etternavn=Eadie|fornavn=|utgiver=|år=|isbn=|utgivelsessted=|sider=16-17|kapittel=|sitat=}}</ref> Spørsmålet en kan stille seg er i hvilken grad er det fruktbart å hevde at kristendommen fungerte som støtteelement i keiserens militære planer.

Det kan argumenteres for at keiseren brukte kristendommen for å fremme sine militærpolitiske planer om et universelt monarki. Gibbons hevder for eksempel i sin tese at Konstantins militære planer gikk ut på nettopp dette.<ref>{{Kilde bok|tittel=Constantine|etternavn=Eadie|fornavn=|utgiver=|år=|isbn=|utgivelsessted=|sider=5|kapittel=|sitat=}}</ref> Ifølge Gibbons ville Konstantin med kristendommen først og fremst sikre sin suverene maktposisjon og verdensomspennende planer. Som Guds utvalgte på jorden, ville keiseren regjere over hele verden. Etter en krig mot medkeiser Licinius i 324 fant Konstantin seg selv nettopp som enehersker av det romerske imperiet. Det kan dermed diskuteres hvorvidt Konstantins planer om et universelt monarki inngikk i hans militære aksjon mot Licinius. Licinius, som styrte den østlige delen av imperiet, skal ifølge Eusebius ha fratatt kirken dens selvstendighet, og spesielt etter 320 favorisert hedendom i sin administrasjon og hær på bekostning av kristne. Han forbød også kirkelige råd, og undertrykte all kristen opposisjon. Konstantin kan dermed ha brukt kristendommen til å rettferdiggjøre sin militære kampanje mot Licinius. Licinius forbrytelser mot religionen kan for Konstantin ha fungert som en unnskyldning til krig. Militærkampanjen mot Licinius har for eksempel blitt beskrevet som det første kristne korstog.<ref>{{Kilde bok|tittel=Constantine and the Conversion of Europe|etternavn=A. H. M Jones|fornavn=|utgiver=Penguin Books|år=1972|isbn=|utgivelsessted=Harmonsworth|sider=85|kapittel=|sitat=}}</ref> I hvilken grad denne teorien er fruktbar kan diskuteres. I den første revisjonen av Eusebius’ verk, skrevet før Konstantins militærkampanje i 324, er både Konstantin og [[Licinius]] fremstilt som den kristne gudens representanter på jorden. Licinius har faktisk den fremste rollen, mens Konstantin og den senere storslagent skildrede seieren ved Pont Milvius er kun kort nevnt. [[Lactantius]] beretter også om hvordan Licinius med guddommelig bistand seiret i krigen mot keiser [[Maximin Daia]] i 313. Ifølge Lactantius skal han og hans soldater ha gjengitt en kristen bønn før slaget fant sted, som Licinius hadde blitt rådet til i en åpenbaring av en engel. Dermed beskrives Licinius som en form for kristen av både Lactantius og Eusebius. I Eusebius’ senere revisjon av verket skrevet etter Licinius’ nederlag, ser en derimot at Konstantin er tilskrevet hovedrollen. Seieren ved [[Pont Milvius]] blir plutselig av stor betydning, og som den franske historikeren Jacques Moreau hevder i sin tese, ble Licinius’ tidligere berettede visjoner og åpenbaringer kun omgjort til de av Konstantin. Det kan dermed argumenteres for at første prioritet etter at Konstantin ble enehersker i imperiet, var å rettferdiggjøre hans militære handlinger mot Licinius ved å beskylde han for å være forfølger og undertrykker av kristendommen, og å datere Konstantins kristne konvertering på et tidligst mulig tidspunkt.

=== Den konstantinske skjenkelse ===
[[Fil:Sazonov. Elena and Konstantin.jpg|thumb|Saliggjort maleri av Konstantin og hans mor Helena som helgener. Vasiliy Sazonov, 1870]]
Den latinske kirke, en [[særkirke]] innenfor [[den katolske kirke]], betraktet det som upassende at Konstantin ble døpt kun på sitt dødsleie og av en uortodoks biskop da det underminerte pavedømmets autoritet. Av den grunn oppsto det fra tidlig på 300-tallet en legende at pave [[Sylvester I (pave)|Sylvester I]] (314–335) hadde kurert den hedenske keiseren fra [[spedalskhet]]. I henhold til denne legenden ble Konstantin snart døpt og begynte konstruksjonen av en kirke i [[Lateranpalasset]].<ref>Lieu, "Constantine in Legendary Literature" (CC), 298–301.</ref> På 700-tallet, mest sannsynlig under pontifikatet til [[Stefan II]] (752–757), dukket et dokument kalt for [[Den konstantinske skjenkelse]] opp for første gang. Der hevdet det at den nydøpte Konstantin overlot midlertidig styre over "byen Roma og alle dens provinser, distrikter, og byer i Italia og vestlige regioner" til Sylvester og hans etterfølgere.<ref>''Constitutum Constantini'' 17, sitert i Lieu, "Constantine in Legendary Literature" (CC), 301–303.</ref> I [[høymiddelalderen]] ble dette dokumentet brukt og akseptert som grunnlag for pavens midlertidige makt, men det ble avslørt som et forfalskeri av keiser [[Otto III av Det tysk-romerske rike]].<ref>Lea, Henry Charles (1895): "The 'Donation of Constantine'" i: ''The English Historical Review'' 10: 37, s. 86–87.</ref> og sørget over som roten til pavedømmets verdslighet av poeten [[Dante Alighieri]].<ref>''Inferno'' 19.115; ''Paradisio'' 20.55; cf. ''De Monarchia'' 3.10.</ref> Filologen fra 1400-tallet, [[Lorenzo Valla]], klarte bevise at dokumentet faktisk var forfalskeri.<ref>Fubini, 79–86; Lenski, "Introduction" (CC), 6.</ref>

=== Geoffrey av Monmouths ''Historia'' ===
Grunnet Konstantins berømmelse og at han ble proklamert som keiser av [[romerske Briannia]] har senere [[britonere]] vurdert Konstantin som en konge av deres eget folk. På [[1100-tallet]] inkluderte [[Henry av Huntingdon]] et avsnitt i sin ''Historia Anglorum'' om at Konstantins mor Helena var en britoner, datteren av [[kong Cole]] av [[Colchester]].<ref>Henry av Huntingdon, ''Historia Anglorum'', Bok I, kapittel 37.</ref> [[Geoffrey av Monmouth]] utvidet denne fortellingen i hans meget fantasirike og hovedsakelig fiktive ''[[Historia Regum Britanniae]]'', en fortelling om de antatte [[Mytiske konger av britene|britonenes konger]] fra deres [[troja]]nske opphav og til den [[angelsaksisk bosetning i Britannia]].<ref name="Greenway">Greenway, Diana (red.); Henry of Huntingdon (1996): ''Historia Anglorum: The History of the English People''. Oxford University Press. s. civ. ISBN 0-19-822224-6.</ref> I henhold til Geoffrey var Cole konge av britonene da Konstantius, her framstilt som en senator, kom til Britannia. Da Cole fryktet romerne, underkastet han seg romersk lov for å beholde sitt kongerike. Imidlertid døde han kun en måned senere, og Konstantius tok tronen for seg selv og giftet seg med Coles datter Helena. De fikk sønnen Konstantin som etterfulgte sin far som konge av Britannia før han ble romersk keiser.

Historisk er denne rekken av hendelser meget usannsynlig. Konstantius hadde allerede forlatt Helena på den tiden han reiste til Britannia.<ref name="marriage" /> I tillegg er det ingen annen, tidligere kilde som nevner at Helena ble født i Britannia, heller ikke at hun var en prinsesse. Henrys kilde, om noen, er ukjent, skjønt den kan ha vært en tapt hagiografi av Helena.<ref name="Greenway" />

== Konstantin i polulærkulturen ==
Konstantin ble spilt av [[Cornel Wilde]] i spillefilmen ''Constantine and the Cross'' (amerikansk tittel) / ''Constantine the Great'' (britisk tittel) fra 1962.

''Constantine: The Miracle of the Flaming Cross'' er en romantisk [[roman]] om Konstantins liv skrevet av den amerikanske forfatteren [[Frank G. Slaughter]] og utgitt i 1965. Den bygger i stor grad på [[Edward Gibbon]]s historie om Romerriket foruten også [[Eusebius av Cæsarea]]s samtidige redegjørelse, noe som uttalt i etterordet av førsteutgaven.<ref>Slaughter, Frank G. (1965): ''Constantine: The Miracle of the Flaming Cross'', Doubleday & Company.</ref>

== Referanser ==
<div style="height: 220px; overflow: auto; padding: 3px; border:1px solid #AAAAAA; reflist4">
<references />
Essayer fra ''The Cambridge Companion to the Age of Constantine'' er merket med en «(CC)».
</div>

== Litteratur ==
=== Antikke kilder ===

* [[Athanasius av Alexandria]]:
** ''Apologia conta Arianos'' (''Forsvar mot arianerne'') ''ca''. 349.
:** Atkinson, M., & Archibald Robertson, overs. ''Apologia Contra Arianos''. Fra ''Nicene and Post-Nicene Fathers'', Second Series, bind 4. Red. av Philip Schaff & Henry Wace. Buffalo, NY: Christian Literature Publishing Co., 1892. Rev. og red. for New Advent ved Kevin Knight. Online hos [http://www.newadvent.org/fathers/2808.htm New Advent].
** ''Epistola de Decretis Nicaenae Synodi'' (''Brev om bestemmelsene ved konsilet i Nikea'') ''ca''. 352.
:** Newman, John Henry, overs. ''De Decretis''. Fra ''Nicene and Post-Nicene Fathers'', Second Series, bind 4. Red. av Philip Schaff & Henry Wace. Buffalo, NY: Christian Literature Publishing Co., 1892. Rev. og red. for New Advent ved Kevin Knight. Online hos [http://www.newadvent.org/fathers/2809.htm New Advent].
** ''Historia Arianorum'' (''Arianernes historie'') ''ca''. 357.
:** Atkinson, M., & Archibald Robertson, overs. ''Historia Arianorum''. Fra ''Nicene and Post-Nicene Fathers'', Second Series, bind 4. Red. av Philip Schaff & Henry Wace. Buffalo, NY: Christian Literature Publishing Co., 1892. Rev. og red. for New Advent ved Kevin Knight. Online hos [http://www.newadvent.org/fathers/2815.htm New Advent].
* [[Aurelius Victor|Sextus Aurelius Victor]], ''Liber de Caesaribus'' (''Bok om cæsarerne'') ''ca''. 361.
* ''Codex Theodosianus'' (''Theodosianske lov'') 439.
** Mommsen, T. & Paul M. Meyer, red. ''Theodosiani libri XVI cum Constitutionibus Sirmondianis et Leges novellae ad Theodosianum pertinentes''<sup>2</sup> (på latin). Berlin: Weidmann, [1905] 1954. Kompilert av Nicholas Palmer, revi. av Tony Honoré for Oxford Text Archive, 1984. Bearbeidet for online av R.W.B. Salway, 1999. Forord, bøkene 1–8. Online hos [https://web.archive.org/web/20090826174516/http://www.ucl.ac.uk/history2/volterra/texts/cthinfo.htm University College London] og [https://web.archive.org/web/20100618051844/http://web.upmf-grenoble.fr/Haiti/Cours/Ak/Constitutiones/codtheod.html University of Grenoble].
** Ukjent utgave (på latin). Online hos [http://ancientrome.ru/ius/library/codex/theod/ AncientRome.ru].
** Scott, Samuel P., overs. ''The Code of Justinian'' i: ''The Civil Law''. 17 bind 1932. Online hos [http://www.constitution.org/sps/sps.htm Constitution Society].
** Krueger, Paul, red. ''Codex Justinianus'' (på latin). 2 bind Berlin, 1954. Online hos [https://web.archive.org/web/20120831060912/http://web.upmf-grenoble.fr/Haiti/Cours/Ak/ University of Grenoble].
* ''[[Epitome de Caesaribus]]'' (''Epitome on the Caesars'') ''ca''. 395.
** Banchich, Thomas M., overs. ''A Booklet About the Style of Life and the Manners of the Imperatores''. ''Canisius College Translated Texts'' 1. Buffalo, NY: Canisius College, 2009. Online hos [http://www.roman-emperors.org/epitome.htm De Imperatoribus Romanis].
* ''[[De Rebus Bellicis]]'' (''Om militære emner'') 300-400-tallet
* [[Eunapius]]: ''History from Dexippus'' første utgave ''ca''. 390, andre utgave ''ca''. 415. [fragmentert]
* [[Eusebius av Cæsarea]]:
** ''Historia Ecclesiastica'' (''Kirkehistorie'') første syv bøker ''ca''. 300, åttende og niende bok ''ca''. 313, tiende bok ''ca''. 315, epilogue ''ca''. 325.

:** Williamson, G.A., overs. ''Church History''. London: Penguin, 1989. ISBN 0-14-044535-8
:** McGiffert, Arthur Cushman, overs. ''Church History''. Fra ''Nicene and Post-Nicene Fathers'', Second Series, bind 1. Red. av Philip Schaff & Henry Wace. Buffalo, NY: Christian Literature Publishing Co., 1890. Rev. og red. for New Advent ved Kevin Knight. Online hos [http://www.newadvent.org/fathers/2501.htm New Advent].
** ''Oratio de Laudibus Constantini'' (''Oration in Praise of Constantine'', tidvis som ''Tricennial Oration'') 336.
:** Richardson, Ernest Cushing, overs. ''Oration in Praise of Constantine''. Fra ''Nicene and Post-Nicene Fathers'', Second Series, bind 1. Red. av Philip Schaff & Henry Wace. Buffalo, NY: Christian Literature Publishing Co., 1890. Rev. og red. for New Advent ved Kevin Knight. Online hos [http://www.newadvent.org/fathers/2504.htm New Advent].
** ''Vita Constantini'' (''The Life of the Blessed Emperor Constantine'') ''ca''. 336–39.

:** Richardson, Ernest Cushing, overs. ''Life of Constantine''. Fra ''Nicene and Post-Nicene Fathers'', Second Series, bind 1. Red. av Philip Schaff & Henry Wace. Buffalo, NY: Christian Literature Publishing Co., 1890. Red. og red. for New Advent ved Kevin Knight. Online hos [http://www.newadvent.org/fathers/2502.htm New Advent].
:** ''Life of the Blessed Emperor Constantine''. 2009. Opptrykk av Bagster-utgaven [1845]. Evolution Publishing. ISBN 978-1-889758-93-0. [http://www.evolpub.com/CRE/CREseries.html#CRE8 Life of...]
:** Cameron, Averil & Stuart Hall, overs. ''Life of Constantine''. 1999. Oxford University Press. ISBN 0-19-814924-7.
* [[Eutropius (historiker)|Eutropius]], ''Breviarium ab Urbe Condita'' (''Abbreviated History from the City's Founding'') ''ca''. 369.
** Watson, John Henry, overs. ''Justin, Cornelius Nepos and Eutropius''. London: George Bell & Sons, 1886. Online hos [http://www.tertullian.org/fathers/eutropius_breviarium_2_text.htm Tertullian].
* [[Festus (historiker)|Rufus Festus]], ''Breviarium Festi'' (''The Abbreviated History of Festus'') ''ca''. 370.
** Banchich, Thomas M., and Jennifer A. Meka, trans. ''Breviarium of the Accomplishments of the Roman People''. ''Canisius College Translated Texts'' 2. Buffalo, NY: Canisius College, 2001. Online at [http://www.roman-emperors.org/festus.htm De Imperatoribus Romanis]. Retrieved 15 August 2009.
* [[Hieronymus]], ''Chronicon'' (''Krønikie'') ''ca''. 380.
** Pearse, Roger, ''et al''., overs. ''The Chronicle of St. Jerome'' i: ''Early Church Fathers: Additional Texts''. Tertullian, 2005. Online hos [http://www.tertullian.org/fathers/jerome_chronicle_00_eintro.htm Tertullian].
* [[Jordanes]], ''[[Getica|De origine actibusque Getarum]]'' [''Getica''] (''The Origin and Deeds of the Goths'') ''ca''. 551.
** [[Charles Christopher Mierow|Mierow, Charles C.]], overs. ''The Origins and Deeds of the Goths''. Princeton: Princeton University Press, 1915.

:** Online hos [http://www.ucalgary.ca/~vandersp/Courses/texts/jordgeti.html University of Calgary].
:** ''The Gothic History of Jordanes''. 2006. Opptrykk av utgaven fra 1915. Evolution Publishing. ISBN 978-1-889758-77-0. [http://www.evolpub.com/CRE/CREseries.html#CRE2 Gothic...]
* [[Lactantius]], ''Liber De Mortibus Persecutorum'' (''Book on the Deaths of the Persecutors'') ''ca''. 313–15.
** Fletcher, William, overs. ''Of the Manner in Which the Persecutors Died''. Fra ''Ante-Nicene Fathers'', bind 7. Red. av Alexander Roberts, James Donaldson, & A. Cleveland Coxe. Buffalo, NY: Christian Literature Publishing Co., 1886. Rev. og red. for New Advent ved Kevin Knight. Online hos [http://www.newadvent.org/fathers/0705.htm New Advent].
* [[Libanios]], ''Orationes'' (''Oratorier'') ''ca''. 362–65.
* [[Optatus fra Milevum|Optatus]], ''Libri VII de Schismate Donatistarum'' (''Seven Books on the Schism of the Donatists'') første utgave ''ca''. 365–367, andre utgave ''ca''. 385.
** Vassall-Phillips, O.R., voers. ''The Work of St. Optatus Against the Donatists''. London: Longmans, Green, & Co., 1917. Transkribert hos tertullian.org by Roger Pearse, 2006. Online hos [http://www.tertullian.org/fathers/optatus_00_intro.htm Tertullian].
** Edwards, Mark, overs. ''Optatus: Against the Donatists''. Liverpool: Liverpool University Press, 1997.
* ''Origo Constantini Imperiatoris'' (''Slekten til keiser Konstantin'') ''ca''. 340–90.
** Rolfe, J.C., overs. ''Excerpta Valesiana'', i bind 3 av Rolfes overs. av Ammianus Marcellinus' ''History''. Loeb ed. London: Heinemann, 1952. Online hos [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Excerpta_Valesiana/1*.html LacusCurtius].
* [[Paulus Orosius|Orosius]], ''Historiarum Adversum Paganos Libri VII'' (''Syv historiebøker mot hedningene'') ''ca''. 417.
* ''[[Panegyrici Latini|XII Panegyrici Latini]]'' (''Tolv latin panegyrikere'') relevante panegyriske tekster datert 289, 291, 297, 298, 307, 310, 311, 313 og 321.
* [[Philostorgius]], ''Historia Ecclesiastica'' (''Kirkehistorie'') ''ca''. 433.
** Walford, Edward, overs. ''Epitome of the Ecclesiastical History of Philostorgius, Kompilert av Photius, Patriarch of Constantinople''. London: Henry G. Bohn, 1855. Online hos [http://www.tertullian.org/fathers/philostorgius.htm Tertullian].
* [[Praxagoras av Athens]], ''Historia'' (''History of Constantine the Great'') ''ca''. 337. [fragmentert]
* [[Sokrates Scholastikos]] (Sokrates av Konstantinopel), ''Historia Ecclesiastica'' (''Church History'') ''ca''. 443.
** Zenos, A.C., trans. ''Ecclesiastical History''. Fra ''Nicene and Post-Nicene Fathers'', Second Series, bind 2. Red. av Philip Schaff & Henry Wace. Buffalo, NY: Christian Literature Publishing Co., 1890. Rev. og red. for New Advent ved Kevin Knight. Online hos [http://www.newadvent.org/fathers/2601.htm New Advent].
* [[Sozomen]], ''Historia Ecclesiastica'' (''Church History'') ''ca''. 445.
** [[Chester D. Hartranft|Hartranft, Chester D.]] ''Ecclesiastical History''. Fra ''Nicene and Post-Nicene Fathers'', Second Series, bind 2. Red. av Philip Schaff & Henry Wace. Buffalo, NY: Christian Literature Publishing Co., 1890. Rev. og red. for New Advent ved Kevin Knight. Online hos [http://www.newadvent.org/fathers/2602.htm New Advent].
* [[Theodoret av Kyros]], ''Historia Ecclesiastica'' (''Church History'') ''ca''. 448.
** Jackson, Blomfield, overs. ''Ecclesiastical History''. Fra ''Nicene and Post-Nicene Fathers'', Second Series, bind 3. Red. av Philip Schaff & Henry Wace. Buffalo, NY: Christian Literature Publishing Co., 1892. Rev. og red. for New Advent ved Kevin Knight. Online hos [http://www.newadvent.org/fathers/2702.htm New Advent].
* [[Zosimus]], ''Historia Nova'' (''New History'') ''ca''. 500.
** Ukjent, overs. ''The History of Count Zosimus''. London: Green and Champlin, 1814. Online hos [http://www.tertullian.org/fathers/zosimus00_intro.htm Tertullian].

=== Moderne kilder ===

* Alföldi, Andrew (1948): ''The Conversion of Constantine and Pagan Rome''. Oversatt av Harold Mattingly. Oxford: Clarendon Press.
* Anderson, Perry ([1974] 1981): ''Passages from Antiquity to Feudalism''. London: Verso. ISBN 0-86091-709-6
* Arjava, Antii (1996): ''Women and Law in Late Antiquity''. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-815233-7
* Armstrong, Gregory T. (1964): «Church and State Relations: The Changes Wrought by Constantine» i: ''Journal of Bible and Religion'' '''32''', s. 1–7.
* Armstrong, Gregory T. (1974): «Constantine's Churches: Symbol and Structure» i: ''The Journal of the Society of Architectural Historians'' '''33''', s. 5–16.
* Barnes, Timothy D. (1973): «Lactantius and Constantine» i: ''The Journal of Roman Studies'' '''63''', s. 29–46.
* Barnes, Timothy D. (1981): ''Constantine and Eusebius''. Cambridge, MA: Harvard University Press. ISBN 978-0-674-16531-1
* Barnes, Timothy D. (1982): ''The New Empire of Diocletian and Constantine''. Cambridge, MA: Harvard University Press. ISBN 0-7837-2221-4
* Barnes, Timothy D. (1985): «Constantine and the Christians of Persia» i: ''The Journal of Roman Studies'' '''75''', s. 126–136.
* Bowman, Alan K. (2005): «Diocletian and the First Tetrarchy» i: ''The Cambridge Ancient History, Volume XII: The Crisis of Empire'', red. Alan Bowman, Averil Cameron, & Peter Garnsey, 67–89. Cambridge University Press. ISBN 0-521-30199-8
* Cameron, Averil (2005): «The Reign of Constantine, A.D. 306–337» i: ''The Cambridge Ancient History, Volume XII: The Crisis of Empire'', red. Alan Bowman, Averil Cameron, & Peter Garnsey, 90–109. Cambridge University Press. ISBN 0-521-30199-8
* Cameron, Averil & Stuart G. Hall (1999): ''Life of Constantine''. Oxford: Clarendon Press. Hardcover ISBN 0-19-814917-4 Paperback ISBN 0-19-814924-7
* Carrié, Jean-Michel & Rousselle, Aline (1999): ''L'Empire Romain en mutation- des Sévères à Constantin, 192–337''. Paris: Seuil. ISBN 2-02-025819-6
* Christol, M. & Nony, D. (2003):''Rome et son Empire''. Paris: Hachette. ISBN 2-01-145542-1
* Corcoran, Simon (1996): ''The Empire of the Tetrarchs: Imperial Pronouncements and Government, AD 284–324''. Oxford: Clarendon Press. ISBN 0-19-815304-X
* Curran, John (2000): ''Pagan City and Christian Capital''. Oxford: Clarendon Press. Hardcover ISBN 0-19-815278-7 Paperback ISBN 0-19-925420-6
* Dagron, Gilbert (1984): ''Naissance d'une Capitale: Constantinople et ses instititutions de 330 a 451''. Paris: Presses Universitaires de France. ISBN 2-13-038902-3
* Digeser, Elizabeth DePalma (2000): ''The Making of A Christian Empire: Lactantius and Rome''. London: Cornell University Press. ISBN 0-8014-3594-3
* Downey, Glanville (1957): «Education in the Christian Roman Empire: Christian and Pagan Theories under Constantine and His Successors» i: ''Speculum'' '''32''', s. 48–61.
* Drake, H. A. (1988): «What Eusebius Knew: The Genesis of the ''Vita Constantini''» ''Classical Philology'' '''83''', s. 20–38.
* Drake, H. A. (1995): «Constantine and Consensus» i: ''Church History'' '''64''', s. 1–15.
* Drake, H. A. (1996): «Lambs into Lions: Explaining Early Christian Intolerance» i: ''Past & Present'' '''153''', s. 3–36.
* Drake, H. A. (2000): ''Constantine and the Bishops: The Politics of Intolerance''. Baltimore: Johns Hopkins University Press. ISBN 0-8018-6218-3
* Elliott, T. G. ((1987)): «Constantine's Conversion: Do We Really Need It?» ''Phoenix'' '''41''', s. 420–438.
* Elliott, T. G. (1991): «Eusebian Frauds in the ''Vita Constantini''» i: ''Phoenix'' '''45''', s. 162–171.
* Elliott, T. G. (1996): ''The Christianity of Constantine the Great''. Scranton, PA: University of Scranton Press. ISBN 0-940866-59-5
* Elsner, Jás (1998): ''Imperial Rome and Christian Triumph''. Oxford & New York: Oxford University Press (Oxford History of Art). ISBN 0-19-284201-3
* Fowden, Garth ((1988)): «Between Pagans and Christians» i: ''The Journal of Roman Studies'' '''78''', s. 173–182.
* Fowden, Garth (1994): «The Last Days of Constantine: Oppositional Versions and Their Influence» i: ''The Journal of Roman Studies'' 84, s. 146–170.
* Fubini, Riccardo (1996): «Humanism and Truth: Valla Writes against the Donation of Constantine» i: ''Journal of the History of Ideas'' 57:1, s. 79–86.
* [[Edward Gibbon|Gibbon, Edward]] (1952): ''Decline and Fall of the Roman Empire''. Chicago: Encyclopædia Britannica («Great Books» collection), i to bind
* Goldsworthy, Adrian (2009): ''How Rome Fell''. New Haven & London: Yale University Press. Hardcover ISBN 978-0-300-13719-4
* Grant, Robert M. (1975): «Religion and Politics at the Council at Nicaea» i: ''The Journal of Religion'' '''55''', s. 1–12.
* Guthrie, Patrick (1966): «The Execution of Crispus» i: ''Phoenix'' 20: 4, s. 325–331.
* Harries, Jill (2004): ''Law and Empire in Late Antiquity''. Cambridge, UK: Cambridge University Press. Hardcover ISBN 0-521-41087-8 Paperback ISBN 0-521-42273-6
* Hartley, Elizabeth (2004): ''Constantine the Great: York's Roman Emperor''. York: Lund Humphries. ISBN 978-0-85331-928-3.
* Heather, Peter J. (2006): «''Foedera'' and ''Foederati'' of the Fourth Century» i: ''From Roman Provinces to Medieval Kingdoms'', red. Thomas F.X. Noble, 292–308. New York: Routledge. Hardcover ISBN 0-415-32741-5 Paperback ISBN 0-415-32742-3
* Helgeland, John (Juni 1974): «Christians and the Roman Army A.D. 173–337» i: ''Church History'' '''43''', s. 149–163.
* Jones, A.H.M. ([1948] 1978): ''Constantine and the Conversion of Europe''. Buffalo: University of Toronto Press.
* Jordan, David P. (1969): «Gibbon's ''Age of Constantine'' and the Fall of Rome» i: ''History and Theory'' 8:1, s. 71–96.
* Lenski, Noel, red. (2006): ''The Cambridge Companion to the Age of Constantine''. New York: Cambridge University Press. Hardcover ISBN 0-521-81838-9 Paperback ISBN 0-521-52157-2
* Lieu, Samuel N.C. & Dominic Montserrat (1996): ''From Constantine to Julian: Pagan and Byzantine Views; A Source History''. New York: Routledge.
* Mackay, Christopher S. (1999): «Lactantius and the Succession to Diocletian» i: ''Classical Philology'' 94:2, s. 198–209.
* MacMullen, Ramsay (1969): ''Constantine''. New York: Dial Press. ISBN 0-7099-4685-6
* MacMullen, Ramsay (1984): ''Christianizing the Roman Empire A.D. 100–400''. New Haven, CT; London: Yale University Press. ISBN 978-0-300-03642-8
* MacMullen, Ramsay (1997): ''Christianity and Paganism in the Fourth to Eighth Centuries''. New Haven: Yale University Press. ISBN 0-300-07148-5
* Mattingly, David (2007): ''An Imperial Possession: Britain in the Roman Empire''. London: Penguin. ISBN 978-0-14-014822-0
* Nicholson, Oliver (2000): «Constantine's Vision of the Cross» i: ''Vigiliae Christianae'' 54:3, s. 309–323.
* Odahl, Charles Matson (2004): ''Constantine and the Christian Empire''. New York: Routledge. Hardcover ISBN 0-415-17485-6 Paperback ISBN 0-415-38655-1
* Pears, Edwin (1909): «The Campaign against Paganism A.D. 324» i: ''The English Historical Review'' 24:93, s. 1–17.
* Pohlsander, Hans (1984): «Crispus: Brilliant Career and Tragic End» i: ''Historia'' '''33''', s. 79–106.
* Pohlsander, Hans (2004a): ''The Emperor Constantine''. London & New York: Routledge. Hardcover ISBN 0-415-31937-4 Paperback ISBN 0-415-31938-2
* Pohlsander, Hans (2004b): [http://www.roman-emperors.org/conniei.htm «Constantine I (306 – 337 A.D.)»] i: ''De Imperatoribus Romanis''
* Potter, David S. (2005): ''The Roman Empire at Bay: AD 180–395''. New York: Routledge. Hardcover ISBN 0-415-10057-7 Paperback ISBN 0-415-10058-5
* Rees, Roger (2002): ''Layers of Loyalty in Latin Panegyric: AD 289–307''. New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-924918-0
* Rodgers, Barbara Saylor (1989): «The Metamorphosis of Constantine» i: ''The Classical Quarterly'' 39, s. 233–246.
* Scheidel, Walter (2010): «The Monetary Systems of the Han and Roman Empires» i: Scheidel, red., ''Rome and China: Comparative Perspectives on Ancient World Empires''. Oxford: Oxford University Press, ISBN 978-0-19-975835-7
* Seidel, Lisa (1976): «Constantine 'and' Charlemagne» i: ''Gesta'' '''15''', s. 237–239.
* Southern, Pat (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine''. New York: Routledge. ISBN 0-415-23944-3
* Storch, Rudolph H. (1971): «The ''Eusebian Constantine''» i: ''Church History'' '''40''', s. 1–15.
* Treadgold, Warren (1997): ''A History of the Byzantine State and Society''. Stanford: Stanford University Press. ISBN 0-8047-2630-2
* Udoh, Fabian E. (Juni 2008): «Quand notre monde est devenu chretien», omtale, i: ''Theological Studies''
* Veyne, Paul (2005): ''L'Empire Gréco-Romain'', Paris: Seuil. ISBN 2-02-057798-4
* Veyne, Paul (2007): ''Quand notre monde est devenu chrétien'', Paris: Albin Michel. ISBN 978-2-226-17609-7
* Warmington, Brian (1999): «Some Constantinian References in Ammianus» i: ''The Late Roman World and its Historian: Interpreting Ammianus Marcellinus'', red. Jan Willem Drijvers & David Hunt, 166–177. London: Routledge. ISBN 0-415-20271-X
* Weiss, Peter (2003): «The Vision of Constantine». Oversatt av A.R. Birley i: ''Journal of Roman Archaeology'' '''16''', s. 237–59.
* Wiemer, Hans-Ulrich (1994): «Libanius on Constantine» i: ''The Classical Quarterly'' '''44''', s. 511–524.
* Williams, Stephen (1997): ''Diocletian and the Roman Recovery''. New York: Routledge. ISBN 0-415-91827-8
* Woods, David. «On the Death of the Empress Fausta» i: ''Greece & Rome'' 45 (1988): 70–86.
* Woods, David (1997): «Where Did Constantine I Die?» i: ''Journal of Theological Studies'' 48:2, s. 531–535.
* Wright, David H. (1987): «The True Face of Constantine the Great» i: ''Dumbarton Oaks Papers'' '''41''', s. 493–507

=== Ytterligere lesning ===
* Baynes, Norman H. (1930): ''Constantine the Great and the Christian Church''. London: Milford.
* Burckhardt, Jacob (1949): ''The Age of Constantine the Great''. London: Routledge.
* Cameron, Averil (1993): ''The later Roman empire: AD 284–430''. London: Fontana Press. ISBN 0-00-686172-5.
* Eadie, John W., red. (1971): ''The conversion of Constantine''. New York: Holt, Rinehart and Winston. ISBN 0-03-083645-X.
* Pelikán, Jaroslav (1987): ''The excellent empire: the fall of Rome and the triumph of the church''. San Francisco: Harper & Row. ISBN 0-06-254636-8.

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [https://web.archive.org/web/20130219081254/http://www.fourthcentury.com/works-of-constantine/ Fullstendig kronologisk liste over Konstantins bevarte skrifter] (engelsk)
* [http://www.roman-emperors.org/conniei.htm Konstantins biografi] på ''Roman-emperors.org'' (engelsk)
* Brev av Konstantin: [http://www.seanmultimedia.com/Pie_Constantine_The_Great_Letters_1.html Bok 1], [http://www.seanmultimedia.com/Pie_Constantine_The_Great_Letters_2.html Bok 2], & [http://www.seanmultimedia.com/Pie_Constantine_The_Great_Letters_3.html Bok 3]
* [http://www.constantinethegreatcoins.com/ Constantinian Late Roman Bronze Coinage], nettsted om Konstantin og hans bronsemynter, med vekt på mynthistorie
* [http://rg.ancients.info/constantine/ House of Constantine bronze coins], illustrasjoner og beskrivelser av mynter preget av Konstantin og andre
* [https://web.archive.org/web/20061107180713/http://www.bbc.co.uk/northyorkshire/i_love_ny/history/romans/ Roman York, Yorkshire and Constantine the Great], BBC North Yorkshire
* [https://web.archive.org/web/20081025063840/http://www.fourthcentury.com/index.php/imperial-laws-chart-364 List of Roman laws of the fourth century], lover gitt av Konstantin knyttet til kristendommen
* [http://www.historyofyork.org.uk/themes/constantine-the-great Constantine's time in York], 'History of York'
* [http://www.mmdtkw.org/AU0822dConstantineInMaxentiusBasilica.jpg Constantine the Great Acrolithic Statue]
* [http://www.civilization.org.uk/decline-and-fall/constantine Konstantins plass i verdenshistorien] (engelsk)

{{Romersk medkeiser|Forgjenger=[[Konstantius I]]<br />[[Galerius]]<br />[[Flavius Valerius Severus]]<br />[[Maximianus]]<br />[[Maxentius]]|Dynasti=Konstantinske dynasti|Startår=307|Sluttår=337|Etterfølger=[[Konstantin II (keiser)|Konstantin II]]<br />[[Konstantius II]]<br />[[Konstans]]|Medkeiser=[[Galerius]] (307-311)<br />[[Licinius]] (308-324)<br />[[Maximinus II Daia]] (310-312)}}

{{Romerrikets keisere}}
{{Portal|historie}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Romerske keisere|Konstantin I]]
[[Kategori:Fødsler i 272]]
[[Kategori:Dødsfall i 337]]
[[Kategori:Konstantinske dynasti|Konstantin I]]
[[Kategori:Isapostolos]]
[[Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha]]