Redigerer Konkurrentene til den skotske trone

[[Fil:Edward I - Westminster Abbey Sedilia.jpg|thumb|Portrett av Edvard I av England i Westminster Abbey]]
'''Skottlands kongekrone''' ble ledig i september 1290 ved den syv år gamle dronning [[Margrete av Skottland|Margrete av Norge]] døde,<ref> [https://www.undiscoveredscotland.co.uk/usbiography/monarchs/margaret.html «Queen Margaret, Maid of Norway»], ''Undiscovered Scotland''</ref> selv om hun aldri rakk å bli kronet. Hun var den siste direkte ætling til [[Huset Dunkeld|dynastiet Canmore]], og Skottland havnet i en dynastisk krise.<ref name="Magnusson_109>Magnusson (2000), s. 109</ref> 13 personer la krav på den skotske kronen, av dem kom de to mest troverdige kravene [[Johan Balliol]] og [[Robert Bruce, 5. lord av Annandale|Robert Bruce]] («konkurrenten»).

I mangelen av en regent ble det utpekt seks voktere (''guardians''), eller verger, ved [[Scone Abbey|Scone]] en måned etter at [[Aleksander III av Skottland|Aleksander III]] døde i 1286. I frykt for [[borgerkrig]] mellom de som gjorde hevd på tronen, ba de skotske vergene [[Edvard I av England]] om å dømme mellom dem. Før han gikk med på det, oppnådde han han få innrømmelser ved å gjenopplive engelsk overherredømme over skottene. En kommisjon på 104 «revisorer» ble deretter utnevnt – 24 av Edvard selv, som selv fungerte som president og dommer; og resten av Bruce og Balliol, i like antall. For å finne kandidater var det nødvendig å gå tilbake til kong [[David I av Skottland]]s sønnesønn, også kalt [[David av Skottland, jarl av Huntingdon|David]], jarl av Huntingdon, som hadde tre døtre. De to eldste ble gift inn i den skotske adelen. Den direkte etterkommeren av den eldste var Johan Balliol. Den nest eldste datteren, [[Isobel av Huntingdon|Isobel]], ble gift med [[Robert Bruce, 4. lord av Annandale]].<ref name="Bell_51"> Bell (2005), s. 51</ref> Deres sønn var [[Robert Bruce, 5. lord av Annandale]], og søkte tronen både ved slekt og ved [[tanisteri]]. I november 1292 bestemte organet seg til fordel for Johan Balliol, hvis påstand var basert på det tradisjonelle kriteriet [[primogenitur]] (førstefødselsrett)<ref>[https://naob.no/ordbok/primogenitur «primogenitur»], ''NAOB''</ref> – arv gjennom en slektsrekke av førstefødte sønner. Avgjørelsen ble akseptert av flertallet av de mektige adelen i Skottland, og Johan regjerte som konge av skottene fra da av og til 1296.

== Bakgrunn ==
Da Aleksander III døde i 1286 gikk den skotske kronen til hans eneste overlevende slektning, [[Margrete av Skottland|Margrete av Norge]]. I [[Birgham-traktaten]] i 1286 mellom Skottland, Norge og England, og den skulle garanteres ved at Margrete skulle bli gift med [[Edvard II av England|den unge sønnen]] til [[Edvard I av England]].<ref name="bitesize"> [https://www.bbc.co.uk/bitesize/guides/zrxcwmn/revision/3 «Succession problem»], ''BBC Bitesize''</ref> Traktaten inneholdt blant annet bestemmelsen om at selv om spørsmålet om dette ekteskapet ville arve kronene til både England og Skottland, skulle det sistnevnte riket være «atskilt, separat og fritt i seg selv uten underkastelse av det engelske kongeriket».<ref name="Powicke"> Powicke, Maurice (1963): ''The Thirteenth Century, 1216–1307'', ISBN 0-19-821708-0</ref> Hensikten var å beholde Skottland som en uavhengig enhet.

Da [[Margrete av Skottland|Margrete av Norge]], «Jomfruen fra Norge», døde i [[1290]], ble traktaten i Birgham ugyldig og uten mening. De skotske vergene, som var blitt utpekt til å styre riket mens den unge dronningens mindreårig. Det ble utpekt seks voktere for å representere fra de viktigste familiene og institusjonene, men vokterne var dominert av tre fra Comyn-familien og deres allierte, [[William Fraser]] fra St. Andrews. Den eneste forbindelsen som Bruce-familien hadde til det politiske lederskapet var baron James Stewart, en alliert ved ekteskap. Bruce-familien mente bestemt at de hadde et godt krav på tronen ettersom at [[Alexander II av Skottland]] hadde anerkjent Robert Bruce som hans etterfølger i [[1238]] (se nedenfor) i henhold til systemet med [[tanisteri]]. Comyn-familien var av en annen oppfatning.

De adelsfamilier som hadde samarbeidet med kong [[Alexander III av Skottland]] siden [[1260]] inkluderte Comyn, Moray, Stewart, Fraser, Macdougall, Graham, Balliol og Mowbray. Faktisk spilte familien Bruce en større rolle i engelsk politikk enn i den skotske. Familien Bruce hadde i tillegg til sine eiendommer i sørvestlige Skottland med jarledømmet [[Carrick]] i området [[Galloway]] og med herskap [[Annandale]] siden 1124, hadde også etablert seg i England, nord for Tee, hvor den første Robert Bruce (død 1142) fiansierte og utviklet klosteret [[Guisborough Abbey]]<ref>[https://www.english-heritage.org.uk/visit/places/gisborough-priory/history/ «History of Gisborough Priory»], ''English Heritage''</ref> og som ble et viktig religiøst senter for Bruce familien til langt inn på 1200-tallet. Bruce-familien hadde også guvernøransvaret for engelske [[Carlisle Castle]] (1267–1268) og sheriffstillingen i [[Grevskapet Cumberland|Cumberland]] (1283–1285). [[Aleksander II av Skottland]] fikk ikke barn med sin dronning, [[Joan av England, dronning av Skottland|Joan]], og da ble [[Robert Bruce, 5. lord av Annandale]], utpekt som forventet eller forutsatt arving til tronen, noe familien Bruce mente siden var et avgjørende kriterium.<ref>Bell (2005), s. 48</ref><ref>McNair Scott (2002), s. 12</ref>

Familien Comyn var den mektigste skotske klanen på denne tiden. Deres militære og politisk kontroll av nordlige Skottland var bortimot ubegrenset og ble markert av en rekke festninger og [[borg]]er langs de fleste veger og passasjer i Nord-Skottland. [[John Comyn (sorte)|John Comyn]], lord av Badennoch og jarl av Buchan, gjorde også krav på tronen, men hans krav var svakere enn sin svoger, [[Johan Balliol]]. Comyn-familien ga derfor sin støtte til Balliol, og det var intet godt forholde mellom Comyn og Bruce.<ref name="Magnusson_114">Magnusson (2000), s. 114</ref> Noen i de skotske adelen, inkludert den åttiårige Robert Bruce, forberedte seg på å kjempe om tronen.<ref name="bitesize"/>

Vergene oppfordret [[Edward I av England]] til å igangsette en domstol der 104 revisorer skulle velge blant de forskjellige konkurrentene om den skotske tronen i en prosess kjent som ''Great Cause'', den store saken ([[skotsk-gælisk]]: ''An t-Adhbhar Mòr'').<ref> [https://www.bbc.co.uk/bitesize/guides/zqv2pv4/revision/6 «Duilgheadas mu chòir a' chrùin - Revision 6 - Nàiseanta 5 Eachdraidh»]. ''BBC Bitesize''</ref> En av de sterkeste fordringshavere, Johan Balliol, herre av Galloway, inngikk en allianse med den mektige [[Antony Bek]], den militante biskop av Durham som Edvard I hadde utpekt sin representant i Skottland,og begynte å omtale seg selv som Balliol «arving av Skottland».<ref name="Stevenson"> Stevenson, Joseph (1870): [https://books.google.no/books/about/Documents_Illustrative_of_the_History_of.html?id=VEda24QoT3sC&redir_esc=y ''Documents Illustrative of the History of Scotland''], H.M. Gen. register house</ref><ref name="Bell_51"/> Da dronning Joan døde uten barn i 1238 hadde [[Aleksander II av Skottland|Aleksander II]] kalt sammen sine magnater og med deres godkjennelse utropte han [[Robert Bruce, 5. lord av Annandale]], som sin utpekte arving. Men det ble kortvarig da kongen giftet seg igjen og fikk en sønn, [[Aleksander III av Skottland|Aleksander III]] i 1241. I henhold til Ronald McNair Scott: «Ikke desto mindre var det faktum at kongeriket Skottland en gang hadde vært innenfor hans rekkevidde dypt gravert i Roberts sinn, og da nesten femti år senere, muligheten igjen så ut til å dukke opp, reiste den gamle mannen seg fra sin pensjonisttilværelse for å komme med et mesterlig bud på tronen.»<ref>McNair Scott (2002), s. 11</ref> Han dukket opp til stedet som var ment for Margretes innvielse, men avlyst ved hennes død, med en hærstyrke av soldater samtidig som det var rykter om at hans allierte, [[Domhnall I, jarl av Mar|jarlen av Mar]] og [[David Strathbogie, jarl av Atholl|jarlen av Atholl]], også samlet deres styrkene.<ref name="Barrow"> Barrow (1988)</ref> Skottland så ut til å være på vei mot borgerkrig.

== Edvard I som dommer ==
For å unngå katastrofen med åpen krigføring mellom Bruce og Balliol, ba vergene og andre skotske adelsmenn Edvard I om å gripe inn.<ref name="Simpson"> Simpson (1979)</ref><ref name="Bell_51"/> Edvard grep anledningen som en mulighet til å få noe han lenge hadde ønsket seg, juridisk anerkjennelse for at riket Skottland ble holdt som en [[Føydalisme|føydal]] avhengighet av Englands trone. De engelske kongene hadde en lang historie med å anta et overherredømme over Skottland, som gikk tilbake til slutten av 1100-tallet da Skottland faktisk hadde vært en vasallstat i [[Henrik II av England|Henrik IIs]] England i 15 år fra 1174 (Falaise-traktaten) til Canterbury-avslutningen (1189),<ref>[https://thehistoryofengland.co.uk/wp-content/uploads/files/the-quitclaim-of-canterbury-1190.pdf «Quitclaim of Canterbury»] (PDF), ''The History of England''</ref> men lovligheten av Edvards påstand fra 1200-tallet var tvilsom. Aleksander III, som ga hyllest til Edvard, hadde valgt sine ord svært nøye: «Jeg blir din mann for landene jeg holder for deg i kongeriket England som jeg skylder hyllest (underkastelse) for, ''men unntatt for mitt rike''»<ref>Stones, E.L.G. (1970): ''Anglo-Scottish Relations 1174–1328'', ISBN 0-19-822215-7</ref><ref> Moffat, Alistair (2014): [https://books.google.no/books?id=tJ-8BQAAQBAJ&pg=PT29&lpg=PT29&dq=%22I+become+your+man+for+the+lands+I+hold+of+you+in+the+Kingdom+of+England+for+which+I+owe+homage,+saving+my+Kingdom%22&source=bl&ots=8Vq9cu5ykc&sig=ACfU3U1ULYn2qAuGp9dezjVxovsoGmK98A&hl=no&sa=X&ved=2ahUKEwjkgLDY0tv6AhUNvosKHfvYApwQ6AF6BAgJEAM#v=onepage&q=%22I%20become%20your%20man%20for%20the%20lands%20I%20hold%20of%20you%20in%20the%20Kingdom%20of%20England%20for%20which%20I%20owe%20homage,%20saving%20my%20Kingdom%22&f=false ''Bannockburn: The Battle for a Nation''], Birlinn,</ref>

Edvard var på vei mot Skottland, men i [[Harby]] i [[Lincolnshire]] ble hans elskede hustru [[Eleonore av Castilla]] syk og døde av feber i november 1290. Alt annet ble lagt til side. Hennes lik ble fraktet sørover, hennes ektemann beordret at et steinkors bli reist ved hvert stoppested langs reisen til [[London]], som ble avsluttet ved [[Charing Cross]]. Disse kalles for [[eleanorkors]]ene.<ref>[https://web.archive.org/web/20041023202422/http://www.biffvernon.freeserve.co.uk/eleanor.htm «Queen Eleanor's Crosses»], ''Biffvernon''</ref> Hennes død førte til en ondskapsfull endring i Edvards natur, mens han tidligere ble mildnet av hennes mildhet, var han nå uten hennes beherskende innflytelse.<ref name="McNairScott_24"> McNair Scott (2002), s. 24</ref> Som «en ulv som er invitert til en saueflokk for å avgjøre hvilken sauebukk som skulle være leder»,<ref>McNair Scott (2002), s. 23</ref> beordret Edvard skottene til å møtes i biskop Antony Beks festning i [[Norham]] ved [[Tweed (Skottland)|Tweed]] i [[Northumberland]]. Han ga også ordre om at hans hær skulle samles og komme nord til den 3. juni.<ref name="McNairScott_24"/>

I mai 1291 krevde Edvard at hans påstand om føydalt overherredømme over Skottland ble anerkjent før han ville gå inn og fungere som dommer. Han var der, ikke som en som mekler eller oppmann, men som dommer.<ref name="Magnusson_115">Magnusson (2000), s.115</ref> Istedenfor selv å legge fram bevis for at han var deres overherre, krevde at den motsatte: skottene skulle framlegge bevis for å vise at han ''ikke'' var den lovlige overherren,<ref name="Barrow"/><ref name="Bell_52-53">Bell (2005), s. 52-53</ref> Skottene var sjokkerte over dette kravet, og etter en dags betenkning svarte de ved [[Robert Wishart]], biskop av Glasgow, at uten en konge var det ingen i riket ansvarlig nok til å gi en slik innrømmelse, og derfor var alle forsikringer gitt av skottene verdiløse. Selv om dette svaret var teknisk og juridisk korrekt etter datidens standarder, irriterte dette svaret Edvard nok til at han nektet å få det innført i den offisielle saksprotokollen.<ref name="Barrow"/> Skottene var presset, særlig den skotske adelen som hadde eiendommer i England, og det ville være enkelt for kong Edvard å konfiskere disse landområdene hvis de viste ham ulydighet.<ref name="Bell_52-53"/>

Vergene og fordringshavere trengte fortsatt Edvards hjelp, og han klarte å presse dem til å akseptere en rekke mindre vilkår, men fortsatt viktige. Flertallet av konkurrentene og vergene gikk til slutt med på å anerkjenne Edvard som deres rettmessige overherre, selv om de ikke kunne oppfattes som å snakke for riket som helhet.<ref name="Barrow"/> De ble også enige om å sette Edvard i midlertidig kontroll over de viktigste kongelige festningene i Skottland til tross for at de aktuelle festningene ikke var deres å gi bort.<ref name="Simpson"/> Skottene var i en hjelpeløs situasjon. Edvard hadde en stor hær ved deres grense, og etter mange tiår uten krig var de uforberedte på krig, og de naturlige militære lederne var bittert splittet av den tomme kongetronen. Det var ni konferanser mellom 2. og 13. juni.<ref name="McNairScott_26"> McNair Scott (2002), s. 26</ref>

På sin side gikk Edvard tilsynelatende med på at han ville gi tilbake kontrollen over både kongeriket og festningene til den som ble valgt som skottenes innen to måneder.<ref name="Simpson"/> I de pågående forhandlingene mellom de to landene fortsatte skottene å bruke Birgham-traktaten som et referansepunkt, noe som indikerer at de fortsatt ønsket å se Skottland beholde en uavhengig identitet fra England.<ref name="Barrow"/>

I august 1291 ble en domstol satt opp i [[Berwick]]. Sammenlignet med den korte fristen som Edvard krevde overherredømme, trakk saken ut, noe som ikke var overraskende da 13 krav skulle gjennomgås. Domstolen besto av 104 revisorer pluss Edvard selv som president. Edvard valgte 24 av revisorene mens de to ansøkerne med de sterkeste kravene, Bruce og Balliol, fikk lov til å utnevne førti hver. Ut ifra denne avgjørelsen var det klart at oppmerksomheten ville bli konsertert om Bruce og Balliol, og at kravene til alle andre krav ville bli betraktet som utilstrekkelige.<ref name="McNairScott_26"/> Denne domstolen ble siden kjent som ''Den store saken'' (''The Great Cause''). Det begynte i august [[1291]]. Av de 13 kandidatene (se nedenfor) var de to mest seriøse Johan Balliol og Robert Bruce den eldre.

== Konkurrentene ==

[[Fil:Great Cause Tree.jpg|thumbnail|300px|Familietre for konkurrentene til den skotske trone ('''klikk for større versjon''').]]

Konkurrentene til den skotske tronen var:

# '''Grev [[Floris V av Holland]]''', sønn av Vilhelm II, greve av Holland, sønn av Floris IV, greve av Holland, sønn av Vilhelm I, greve av Holland, sønn av Floris III, greve av Holland via hans kone Ada, datter av Henry, jarl av Huntingdon, sønn av kong David I av Skottland. Han krav var at jarl David av Huntingdon hadde gitt avkall på sin arvelige rett til den skotske tronen.
# '''[[Patrick de Dunbar, 7. jarl av Dunbar]]''', sønn av Patrick, 6. jarl av Dunbar, sønn av Patrick, 5. jarl av Dunbar, sønn av Patrick, 4. jarl av Dunbar via hans kone Ada, bastard datter av kong [[Vilhelm I av Skottland]]. Hans andre krav at han nedstammet på farssiden til Huset Dunkeld, ved å være (a) slektning i nærmeste mannlig linje, og (b) kandidat basert på arv til mannlig forbindelse til huset hvor [[Alexander III av Skottland]] tilhørte. Han nedstammet fra en påstått legitim og ubrutt mannlig lenke fra en yngre bror av kong [[Duncan I av Skottland]] (som muligens var en yngre sønn av [[Bethoc av Skottland]]), den mannlige forbindelsen var da herrer av Dunbar, opprinnelig jarlene av Northumbria, senere jarlene av Dunbar (se [[jarl av March]]). Hans sønn ble anerkjent som jarl av skotske March. Også, et ytterlige krav til hans fordel var gjennom hans kone Marjory som var datter av Alexander Comyn, jarl av Buchan, en påstått etterkommer av kong Donald Bane, kjent som [[Donald III av Skottland]].
# '''[[William de Vesci, Baron de Vesci]]''', sønn av William de Vesci, sønn av Eustace de Vesci ved hans kone Margaret, illegitim datter av kong [[Vilhelm I av Skottland]].
# William de Ros, 2. Baron de Ros, sønn av Robert de Ros, 1. baron de Ros, sønn av William de Ros, av Hamlake, sønn av Robert de Ros ved hans kone Isabella, illegitim datter av kong [[Vilhelm I av Skottland]].
# '''[[Robert de Pinkeney]]''', sønn av Henry de Pinkeney ved hans kone Alicia, datter av John Lindesay ved hans kone Marjorie, en påstått bastard illegitim datter av Henrik, jarl av Huntingdon, sønn av kong [[David I av Skottland]].
# '''[[Nicholas de Soules]]''', sønn av ... de Soules med hans kone Ermengarde, datter av Alan Durward med hans kone Marjorie, bastard illegitim datter av kong [[Alexander II av Skottland]].
# '''[[Patrick Galithly]]''', sønn av Henry Galithly, bastard illegitim sønn av kong [[William I av Skottland]].
# '''[[Roger de Mandeville]]''', sønn av ... de Mandeville med hans kone Agatha, datter av Robert Wardone med hans kone Aufrica, datter av William de Say med hans kone Aufrica, illegitim datter av kong [[Vilhelm I av Skottland]].
# '''[[John Comyn (sorte)|John Comyn, lord av Badenoch]]''', sønn av John Comyn, sønn av Richard Comyn, sønn av William Comyn, sønn av Richard Comyn med hans kone Hextilda, datter av Ughtred av Tynedale med hans kone Bethoc, datter av kong Donald Bane, kjent som [[Donald III av Skottland]].
# '''[[John Hastings, 1. baron Hastings]]''', sønn av Henry de Hastings, sønn av Henry Hastings med hans kone Ada, tredje datter av David, jarl av Huntingdon, sønn av Henrik, jarl av Huntingdon, sønn av kong [[David I av Skottland]].
# '''[[Johan Balliol]]''', sønn av John Balliol med hans kone Dervorguilla, datter av Alan, herr av Galloway med hans kone Margaret, eldste datter av David, jarl av Huntingdon, sønn av Henrik, jarl av Huntingdon, sønn av kong [[David I av Skottland]]. Han påberope slektskap i legitim blodslinje i [[primogenitur]].
# '''[[Robert Bruce, 5. lord av Annandale]]''', sønn av Robert de Brus, lord av Annandale med hans kone Isabella, andre datter av David, jarl av Huntingdon, sønn av Henrik, jarl av Huntingdon, sønn av kong David I av Skottland. Denne Robert Bruce, bestefar til den senere Robert Bruce (kong [[Robert I av Skottland]]), var noen ganger regent av Skottland da kongen var umyndig, og var stundom anerkjent som konge under [[tanisteri]]ets regler, det vil si en tronfølgeordning der kongen valgte sin tronarving innenfor sin slekt slik at det ikke nødvendigvis var kongens egen sønn som ble utpekt som etterfølger. Han påberope nærmeste slektskap med avdøde kong Alexander III (proksimitet (nærhet) i blod).
# '''Kong [[Eirik Magnusson]] av Norge''', far til døde Margrete og svigersønn av den avdøde kong [[Alexander III av Skottland]]. Sannsynligvis sist i rekken av legitime krav. Antageligvis ønsket ingen en utenlandsk arvtager fra en gammel arvefiende.

== Argumentene ==
Kun fire av disse mennene hadde reelle krav på tronen: John Hastings, John Balliol, Robert Bruce og Floris V. Av disse hadde bare Bruce og Balliol realistisk grunnlag for å kreve kronen. Resten ønsket bare å få sine krav nedtegnet i det juridiske dokumentet.

[[John Hastings, 1. baron Hastings]], en engelskmann med omfattende eiendommer også i Skottland, kunne ikke overta tronen etter noen av de vanlige reglene for føydal arv, og fikk i stedet advokatene sine til å hevde at Skottland ikke var et ekte kongerike i det hele tatt, basert blant annet på faktum at skotske konger tradisjonelt verken ble [[Kroning|kronet]] eller [[Salving|salvet]] (Skottland hadde andre former for seremonier). Som sådan, i henhold til de vanlige reglene for føydal eller sedvanerett, burde riket deles mellom de direkte etterkommerne av medarvingene til David I. Ikke overraskende avviste en domstol bestående av skotske adelsmenn disse argumentene uten videre.<ref name="Barrow"/>

[[Johan Balliol]] hadde den enkleste, og dermed til en viss grad, den sterkeste påstanden av de fire. Etter tradisjonen med [[primogenitur]] var han den rettmessige fordringshaveren (hans mor [[Devorguilla av Galloway]]<ref>Dervorguilla eller Dervorgilla var en latinisering av det gæliske navnet Dearbhfhorghaill (alternative stavinger Derborgaill eller Dearbhorghil).</ref> hadde vært det eldste overlevende barnet til Margaret av Huntingdon, som selv den eldste datteren til jarl David av Huntingdon), og den tradisjonen hadde blitt stadig forankret. i sedvanerett både i England og Skottland i løpet av de to foregående århundrene.<ref name="Barrow"/><ref name="Morris">Morris, Marc (2010): [https://www.google.co.uk/books/edition/A_Great_and_Terrible_King/qseJsnx-lykC?hl=en&gbpv=1&dq=a+Spaniard,+by+birth,+who+acquired+many+fine+manors&pg=PA229&printsec=frontcover ''A Great and Terrible King''], s. 254-258</ref> Balliol hevdet også at kongeriket Skottland var, som kongelig eiendom, udelelig som en enhet. Dette var nødvendig for å forhindre at riket ble delt likt mellom arvingene, slik Hastings foreslo det skulle gjøres.

[[Robert Bruce, 5. lord av Annandale|Robert Bruce]], lord av Annandale, hadde det beste kravet til tronen i henhold til nærhet til blod. Som sådan sentrerte argumentene hans seg om at dette var en mer egnet måte å styre arven på enn primogenitur. Advokatene hans antydet at dette hadde vært tilfelle i de fleste arvefølger og som sådan hadde blitt noe av en «naturlov». De la også for retten antydningen om at Aleksander III hadde utpekt Bruce som arving da han selv fortsatt var barnløs. Til slutt hevdet hans advokater at begrepet primogenitur bare ville være relevant hvis sedvanerett ble brukt. Strenge sedvanerett, sa de, ville validere Hastings’ argument, og kreve at riket splittes; hvis riket var udelelig, kunne ikke sedvanerett (inkludert primogenitur) gjelde.<ref>Palgrave, Francis (1873): [https://archive.org/details/documentsandrec00britgoog ''Documents Illustrative of the History of Scotland'']</ref><ref name="Morris"/> Uansett begrunnelsen for Bruce tidligere nominasjon som arving, ble det imidlertid ikke ansett som avgjørende bevis på hvilken tradisjon som ble fulgt, ettersom på det tidspunktet Devorguilla av Galloway ikke hadde noen sønner, og derfor ville Bruce også ha kvalifisert seg som arving etter mannlig preferanse. Angående enhver tilsynelatende motsetning mellom å akseptere primogenitur, men å avvise deling, var Edvard I ikke sympatisk innstilt til argumentet, særlig etter at han selv hadde utarbeidet planer for at England skulle kunne arves av sin eldste datter om han skulle dø uten sønner. I november 1292 bestemte Edvard derfor at sedvanerett og primogenitur snarere enn nærhet til blod skulle brukes for å bestemme den rettmessige arvingen.<ref name="Morris"/>

Argument [[Floris V av Holland]] var at under regjeringen til [[Vilhelm I av Skottland]] hadde kongens bror David, jarl av Huntingdon, gitt fra seg retten til tronen for seg selv og sine arvinger i bytte mot en bevilgning av land i [[Aberdeenshire]].<ref name="Barrow"/> Hvis det var sant, vil dette utelukke de tre første fordringshavere, alle arvinger etter jarl David, og gi Floris det sterkeste kravet til tronen. Floris hevdet at selv om han ikke var i besittelse av kopier av dokumentene som beskreve maktoverdragelsen, men at kopi måtte eksistere et sted i Skottland. Edvard utsatte retten i hele ti måneder mens det ble foretatt søk gjennom forskjellige skattkamre.<ref name="Barrow"/><ref name="Morris"/> Det ble ikke funnet noen kopi på det tidspunktet, og Floris trakk kravet tilbake sommeren 1292. I november 1292, etter at Bruce krav ble avvist, fremmet Floris kravet sitt for andre gang – denne gangen med Bruce som bakmann. Det er bevis på at han allerede hadde inngått en avtale med Bruce på dette tidspunktet da han trakk tilbake kravet, hvor hvis en av dem skulle gjøre krav på tronen, ville han gi den andre en tredjedel av riket som et føydalt len,<ref name="Powicke"/> og Bruce kan ha håpet at press på Floris’ kandidatur for andre gang ikke bare kunne sette Floris på tronen, men ga Bruce en betydelig trøstepris.<ref>Morris, Marc (2010): [https://www.google.co.uk/books/edition/A_Great_and_Terrible_King/qseJsnx-lykC?hl=en&gbpv=1&dq=a+Spaniard,+by+birth,+who+acquired+many+fine+manors&pg=PA229&printsec=frontcover ''A Great and Terrible King''], s. 258-259</ref> Imidlertid ble Floris’ sak denne gangen avvist på grunn av mangel på bevis: til tross for den lange mellomtiden siden hans tidligere anmodning om utsettelse, var han ikke i stand til å framlegge bevis for kravet sitt – på grunn av tyveri av de viktige dokumentene, hevdet han. Påstanden hans ble denne gangen forkastet på grunn av mangel på bevis.<ref name="Morris_259">Morris, Marc (2010): [https://www.google.co.uk/books/edition/A_Great_and_Terrible_King/qseJsnx-lykC?hl=en&gbpv=1&dq=a+Spaniard,+by+birth,+who+acquired+many+fine+manors&pg=PA229&printsec=frontcover ''A Great and Terrible King''], s. 259</ref> Kopier av dokumentene han søkte dukket faktisk opp senere dukke opp i klosteret Pluscarden Abbey.<ref name="Barrow"/> En av de tidlige «sertifiserte kopiene», som daterer sertifiseringsseglene til biskopen av Moray og prioren til Pluscarden til året 1291, ligger for tiden i [[Haag]].<ref name="Barrow"/> Dette dokumentet antas dog å være en forfalskning.<ref name="Barrow"/>

== Utvelgelsen ==
Den endelige beslutningen falt i retten den 17. november 1292. [[Edvard I av England]] valgte i favør av den legitime arving ved førstefødselsrett, [[Johan Balliol]]. Til tross for at Bruce benyttet både militære og legitime virkemidler for å styrke sin posisjon i årene mellom 1286 og 1292 gikk Bruce på et nederlag. Robert Bruce den eldre avsto sitt krav til fordel for sin sønn og arving og dermed til hans arving igjen. To dager senere avsto hans sønn, Robert Bruce, jarl av Carrick, sitt jarldømme til sin 18 år gamle sønn og arving. Det var den framtidige konge, Robert Bruce. Disse raske beslutningene sørget for at om første slaget var tapt da John Balliol ble kronet, var ikke kampen over. Begge Robert Bruce, den eldre og den yngre, nektet å sverge troskap til den nye kongen John Balliol. 18-årige Robert, den nye jarlen av Carrick, måtte derimot gjøre det for å få jarldømmet sitt bekreftet.<ref>Magnusson (2000), s. 116</ref>

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Barrow, Geoffrey W.S. (1988): ''Robert Bruce & The Community of The Realm of Scotland'', ISBN 0-85224-604-8
* Bell, Gramham (2005): ''Robert the Bruce's Forgotten Victory'', Tempus
* Burke, John B. (1973): ''Sir John B. Burke's Guide to the Royal Family'', London: Burke's Peerage
* Magnusson, Magnus (2000): ''Scotland: The Story of a Nation'', Grove Press.
* Scott, Ronald McNair (2002): ''Robert the Bruce, King of Scots'', Corroll & Graf.
* Simpson, Grant G., &Stones, E.L.G. (1979): ''Edward I and the Throne of Scotland: An Edition of the Record Sources for the Great Cause'', ISBN 0-19-713308-8

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Skottlands historie]]
[[Kategori:Den skotske uavhengighetskrig]] <!--Dobbeltkategorisering nødvendig da temaet dekker opptakten til krigen -->