Redigerer Kongedømmet Italia

{{Kildeløs|Helt uten kilder.|dato=10. okt. 2015}}
{{Infoboks tidligere land|
lokalenavn=''Regno d'Italia''|
norsknavn=Kongedømmet Italia|
flagg= Flag of Italy (1861-1946).svg |
våpen=Coat_of_arms_of_the_Kingdom_of_Italy_(1870).svg|
våpenstørrelse=80px|
1språk=[[Italiensk]]|
hovedstad=[[Roma]]|
styreform=[[Konstitusjonelt monarki]]|
statsoverhode=*[[Viktor Emmanuel II av Italia|Viktor Emmanuel II]] ([[1861]]–[[1878]])<br />*[[Umberto I av Italia|Umberto I]] ([[1878]]–[[1900]])<br />*[[Viktor Emmanuel III av Italia|Viktor Emanuel III]] ([[1900]]–[[1946]])<br />*[[Umberto II av Italia|Umberto II]] ([[1946]]) |
kirke= [[Den romersk-katolske kirke]]|
valuta= [[italiensk lire]] |
areal=|
befolkningsår= |
befolkning= 25000000 <small>(1861)</small><br />32000000 <small>(1900)</small>|
eksistens=[[1861]]–[[1946]]|
plassering= Kingdom of Italy 1919 map.svg|
}}
{{Italias historie}}
'''Kongedømmet Italia''' er en betegnelse som har blitt brukt av flere forskjellige stater opp gjennom årene. Før [[1861]] var det imidlertid ingen konge av [[Italia]] som hersket over hele halvøya, og det kongedømmet som eksisterte fra [[Italias samling]] med utgangspunkt i [[Kongedømmet Sardinia]] i 1861 fram til det ble avskaffet i en folkeavstemning i 1946, er det som det oftest refereres til med denne benevnelsen.

==Tidlige kongedømmer==
===Barbariske herskere===
De forskjellige barbariske herskerne av Italia etter [[Vestromerriket]]s fall i [[476]]; som [[Odovakar]], [[østgoterne]] og [[langobardene]], kalte noen ganger riket sitt for ''Kongedømmet Italia''.

===Regnum Italicum===
{{hovedartikkel|Det italienske kongeriket (tysk-romerske riket)}}
Da det langobardiske kongedømmet endte i [[772]], ble deres territorier sammen med tidligere [[Bysants|bysantinske]] eiendommer i Nord-Italia ''Kongedømmet Italia'' på nytt. Dette riket ble også kalt ''Regnum Italicum'', eller på [[italiensk]] ''Regno'', og omfattet en av bestanddelene av [[Det hellige romerske rike av den tyske nasjon|Det tysk-romerske riket]]. ''Regnum Italicum'' fortsatte å eksistere, i hvert fall i teorien, fram til imperiets fall i [[1806]] (eller i hvert fall til omorganiseringen av imperiet i [[1803]]). [[Köln erkebispedømme|Erkebiskopen av Köln]] hadde ærestittelen ''«Erkekansler av Italia»''. De imperiske herskerne av Italia mistet imidlertid det meste av sin makt etter [[Huset Hohenstaufen]]s fall midt på [[1200-tallet]], og rikets reelle betydning opphørte ved [[freden i Westfalen]] i [[1648]]. ''Regnum Italicum'' besto opprinnelig av hele Italia fra de pavelige eiendommene i nord, men til slutt ble [[Kirkestaten]]s og [[Republikken Venezia]]s fastlandsterritorier ansett som ekskludert.

===Napoleons Italia===
{|
|
[[Fil:Italy c 1810.png|mini|left|De ulike kongedømmene i Italia under [[Napoleon]] rundt 1810]]
I [[1805]] ble [[Napoleons italienske republikk]] omformet til ''[[Napoleons italienske kongedømme|Kongedømmet Italia]]'' igjen, med [[Napoleon]] som [[konge]]. Hans stesønn, [[Eugène de Beauharnais]], hadde rollen som visekonge fram til Napoleons fall i [[1814]]. Kongedømmet skulle egentlig gått til en av Napoleons yngre sønner når Eugène skulle etterfølges.

== Italias samling ==
{{utdypende artikkel|Italias samling}}
Italias samling ([[italiensk]] kjent som «Risorgimento», «gjenoppstrømningen», eller «Unità d'Italia») var den politiske og sosiale prosessen som førte til at de forskjellige statene på Den italienske halvøy ble forent til ett kongedømme i det [[19. århundre]] og begynnelsen av det [[20. århundre]].

De eksakte datoer for starten og avslutningen av Italias samling er uklare. Men det er bred enighet om at prosessen startet ved slutten av Napoleons herredømme og [[Wienerkongressen]] i 1815 mens [[den fransk-prøyssiske krig]] i 1871 antas som avslutningen. Samlingen var komplett ved [[traktaten i Saint-Germain]] etter [[første verdenskrig]] da også de siste statene ble med i kongedømmet.

I [[1861]] ble kongen av [[Kongedømmet Sardinia]] proklamert til konge av ''Kongedømmet Italia'', denne gangen som et samlet Italia. Samlingen ble gjennomført med utgangspunkt i [[Kongedømmet Sardinia]] og dets konge [[Viktor Emmanuel II av Italia|Viktor Emmanuel]] fra [[Huset Savoia]]. [[5. mars]] [[1860]] hadde [[Parma]], [[Toscana]], [[Modena]] og [[Romagna]] avgjort gjennom folkeavstemninger bestemt at de ville gå sammen med Sardinia. Samme år startet [[Giuseppe Garibaldi]] en militær aksjon i Sardinias navn for å erobre Sør-Italia. Han erobret kongedømmet [[De to sicilier]] og marsjerte til [[Gaeta]], hvor han traff kong Viktor Emanuel.

[[17. mars]] [[1861]] ble kongedømmet Italia proklamert, og dette endte Sardinias separate kongedømme. Sardinia (og spesielt [[Piemonte]]) skulle bli de mest dominerende og velstående regionene i Italia.
|}

== Kongedømmet 1861–1946==
{{utdypende|Italias historie under monarkiet og første verdenskrig}}
=== Konger ===
<gallery>
Fil:Tranquillo Cremona - Vittorio Emanuele II.jpg|[[Viktor Emmanuel II av Italia|Viktor Emmanuel II]] : 1861–1878
Fil:Umberto I di Savoia.jpg|[[Umberto I av Italia|Umberto I]] : 1878–1900
Fil:Victor Emmanuel III of Italy.jpg|[[Viktor Emmanuel III av Italia|Viktor Emmanuel III]] : 1900–1946
Fil:Umberto II of Italy.jpg|[[Umberto II av Italia|Umberto II]] : 1946
</gallery>

=== Territorium ===
[[Fil:Italy unification 1815 1870.jpg|mini|[[Italias samling]]]]
==== Apenninerhalvøya ====
På [[Appenninerhalvøya]] og omliggende områder utgjorde kongedømmet det som er dagens Italia. Territoriet utviklet seg under hele samlingsprosessen fram til [[1870]]. Først i [[1919]] ble imidlertid [[Trieste]] og [[Trentino-Sør-Tyrol]] en del av Italia. Etter [[Versaillestraktaten]] og [[Saint-Germain-traktaten]] ble også [[Gorizia]], Trieste og [[Istria]] (siste i dag en del av [[Kroatia]] og [[Slovenia]]) og små områder i dagens Kroatia og en del av [[Dalmatia]] en del av kongedømmet. Under [[andre verdenskrig]] ble det midlertidig overført ytterligere territorier fra Slovenia og Dalmatia. Etter krigen ble dagens grenser fastlagt og kongedømmet avsto de tidligere besittelsene.

==== Kolonier ====
[[Fil:Italian empire 1940.PNG|mini|Italia med sine besittelser i 1940]]
{{utdypende |Italiensk Øst-Afrika}}
Kongedømmet hadde også [[koloni]]er, [[protektorat]]er og [[Klientkongedømme|klientstater]]. Mange av disse ble okkupert under [[andre verdenskrig]], og kan sees som et krigsbytte som senere gikk tapt som følge av krigens utvikling og at kongedømmet skiftet side underveis. Disse områdene er dagens [[Eritrea]], [[Somalia]], [[Libya]], [[Etiopia]] (okkupert av Italia i 1936, og senere inntatt av Storbritannia under andre verdenskrig), [[Albania]], [[Hellas]] (okkupert under andre verdenskrig), [[Den uavhengige staten Kroatia|Kroatia]] (klientstat under andre verdenskrig), [[Kosovo]] (okkupert under andre verdenskrig) og [[Kongedømmet Montenegro (1941–1944)|Montenegro]] (okkupert under andre verdenskrig), og noe mer eksotisk, en 46 [[hektar]] område i [[Kina]] i [[Tianjin]].

=== Språk ===
{{utdypende|Italiensk}}
Innen Italia har det alltid eksistert en lang rekke språk/dialekter som har vært svært forskjellige. Det har eksistert et italiensk kunstspråk fra [[1600-tallet]], som stammer fra og ble benyttet av [[Dante Alighieri|Dante]],[[ Francesco Petrarca]], [[Niccolò Machiavelli]], [[Galileo Galilei]] og senere [[Giacomo Leopardi]]. Dette var et språk som ble Europas operaspråk, men som svært få utenfor den intellektuelle eliten snakket i Italia. Det offisielle språket før samlingen var derfor ved domstolene og i en rekke av områdene [[latin]]. Likeens var latin det litugiske språket i kirkene, mens prestene holdt sine prekener på den lokale dialekten.

Foruten de regionale dialektene/språkene, som seg imellom kunne være uforståelige og like fremmede som [[fransk]], [[katalansk]] og [[spansk]], ble det snakket fransk og [[piemontesisk]] i Piemonte hvor kongefamilien kom fra, slik at i det nye samlede landet snakket både kongehuset og den første statsministeren, [[Camillo Benso di Cavour]] bare fransk og piemontesisk. Når disse skulle holde offisielle taler på italiensk, var manuskriptene skrevet i lydskrift, og mange av de senere kjente sitatene fra Cavour ble opprinnelig sagt på fransk, men er senere oversatt.

=== Styreform ===
[[Fil:Francesco Hayez 041.jpg|mini|[[Liste over Italias statsministre|Italias første statsminister]] [[Camillo Benso di Cavour]]]]
Kongedømmet Italia var formelt et [[konstitusjonelt monarki]]. Den utøvende makt lå hos [[Liste over Italias monarker|kongen]], og utøvet av [[Liste over Italias statsministre|statsministeren]] som var utnevnt av kongen. Det to-kammer-[[Italias parlament|parlament]]et begrenset kongens makt, og besto av et utnevnt [[Italias senat|senat]] og et valgt [[Italias deputertkammer|deputertkammer]]. Kongedømmets [[konstitusjon]] bygget på konstitusjonen i kongedømmet Sardinia. I teorien var statsrådene bare ansvarlige overfor kongen, men i praksis var det umulig for den italienske regjeringen å styre uten støtte i parlamentet.

Medlemmene av deputertkammer ble valgt ved [[flertallsvalg]] i enmannskretser hvor en kandidat måtte få mer enn halvpartene av stemmene for å bli valgt. Dersom ikke alle setene ble fordelt ve første valgomgang, ble det holdt en ny runde for de resterende plassene.

== Utvikling ==

=== Den liberale perioden 1870–1914 ===
Etter den italienske samlingen, gikk Italias politisk i retning av [[liberalisme]]n. Dette kom i kjølvannet av at [[Camillo Benso di Cavour]] i 1848 hadde dannet et parlamentarisk gruppe i [[Kongedømmet Sardinia]] med navn «Det italienske liberale partiet» (''Partito Liberale Italiano''). Fra 1860, med [[Italias samling]] og etter Cavours død allerede i 1861, bole det liberale partiet delt i to fraksjoner og nye partier, kalt ''Destra Storica'' på høyresiden og ''Sinistra Storica'' på venstresiden, hvor førstnevnte samlet Cavours støttespillere, og sistnevnte støttespillerne til [[Giuseppe Garibaldi]] og tidligere [[Giuseppe Mazzini|Mazzinians]]. Begge disse bestod imidlertid av lojale monarkister, mens de mest radikale samlet seg i «Det radikale parti» og republikanerne i [[Partito Repubblicano Italiano|Italias republikanske parti]]. Det liberalkonservative ''Destra storica'' ble delt regionalt, men dominerte i årene 1860 til 1876. 

[[Agostino Depretis]] innledet sin periode som statsminister med å sette ut sin eksperimentelle politiske ide, kalt ''[[Trasformismo]]'' («transformisme»). Denne tenkningen gikk ut på at regjeringen skulle i sine utnevnelser legge vekt på stor variasjon og velge moderate og kompetente politikere uten å ta hensyn til politisk tilknytning. I praksis viste det seg å bli et autoritært og korrupt system, da Depretis presset distriktene til å stemme for sine kandidater dersom de skulle på fordelaktige posisjoner når han kom til makten. Valgresultatene fra [[1876]] ga bare fire representanter fra høyresiden, og dette åpnet for at styret skulle bli dominert av Depretis. Ved hjelp av despotisk og korrupt styre klarte Depretis å sikre seg støtte i det sørlige Italia. Blant annet ble det forbudt med offentlige møter, såkalte «farlige elementer» ble satt i indre eksil eller fjerntliggende straffeøyer. Depretis innførte kontroversielle lover, slike som opphevelse av gjeldsfengsel, og gratis og obligatorisk grunnskole.

[[Fil:Triple Alliance.png|mini|325px|left|[[Trippelalliansen (1882)|Trippelalliansen]] (i rødt) av 1882, med grenser fra 1913]]
[[Fil:Francesco Crispi.jpg|mini|[[Francesco Crispi]] fremmet den italienske kolonialismen i Afrika mot slutten av [[1800-tallet]], men måtte trekke seg etter det ydmykende tapet i [[slaget ved Adwa]]]]
[[Fil:Giolitti2.jpg|mini|[[Giovanni Giolitti]] var statsminister fem ganger mellom 1891 og 1921]]
I [[1887]] ble [[Francesco Crispi]] statsminister og fokuserte mer på utenrikspolitikk. Crispi arbeidet for å bygge opp Italia som en stormakt og økte militærkostnadene, forsvarte ekspansjonisme og prøvde å vinne [[Tysklands historie (1871–1918)|Det tyske keiserdømmet]] på sin side. Italia sluttet seg til [[Trippelalliansen (1882)|Trippelalliansen]] som også besto av Tyskland og [[Østerrike-Ungarn]] i [[1882]] og som de formelt var en del av fram til 1915. Crispi la vekt på å utvikle Italia strategisk, og videreførte ''trasformismo'' og sto for en autoritær politikk hvor han en gang foreslo å innføre unntakslover for å forby opposisjonspartiene. Til tross for disse autoritære trekkene, sto Crispi også for liberale tiltak som en offentlige helselov fra 1888 og etablerte tribunaler for å ta opp offentlig overgrep på befolkningen.

Fra [[2. november]] [[1899]] til [[7. september]] [[1901]] deltok Italia i [[Åttenasjonsalliansen]] under [[bokseropprøret]] i [[Kina]]. På opprørets siste dag, ble et området ved [[Tianjin]] overført til Italia av [[Qing-dynastiet]] og administrasjonen av dette området ble 7. juni 1902 overtatt av en italiensk [[Konsulat|konsul]].

[[Giovanni Giolitti]] dannet sin andre regjering i 1903, etter et kortvarig forsøk i 1892, og ledet landet fram til 1914. Giolitti hadde tidligere arbeidet som offentlig tjenestemann, men ble utnevnt til posisjoner innen Crispis regjeringer. Giolitti ble en av de lengt sittende statsministere i Italia, fordi han mestret mekanismene bak ''trasformismo'' gjennom manipuleringer, tvang, overtalelser og bestikkelser for å få støtte. I valgene i hans periode var det ikke uvanlig med valgfusk, og Giolitti favoriserte området som stemte for ham.

I [[1911]] erklærte Italia under Giolitti krig mot [[Det osmanske rike]] i det som er kalt [[den italiensk-tyrkiske krig]], og invaderte [[Tripolitania]], [[Fezzan]] og [[Kyrenaika]], provinsene som utgjør dagens [[Libya]]. Krigen varte i et år og endte med at Italia okkuperte området, og ga støtte til de politiske kreftene i Italia som argumenterte for at Italia skulle dominere [[Middelhavet]] ved å også okkupere [[Kongeriket Hellas]] og [[Dalmatia]] langt kysten av [[Adriaterhavet]].

Krigen radikaliserte [[Partito Socialista Italiano|det italienske sosialistpartiet]], og krigsmotstanderne under ledelse av [[Benito Mussolini]] oppfordret til vold for å få avsatt regjeringen.

Valgene i 1913 og 1919 ga framgang for sosialistene, katolikkene og nasjonalistiske partier på bekostning av de tradisjonelle liberale og konservative partiene, noe som medførte at det politiske systemet i stadig større grad ble oppdelt og svekket.

=== Første verdenskrig ===
[[Fil:Armando Diaz.jpg|mini|Den italienske krigslykken snudde da [[Armando Diaz]] ble [[øverstkommanderende]]]]
{{utdypende|Den italienske fronten under første verdenskrig|Italias historie under monarkiet og første verdenskrig}}
Ved utbruddet av [[første verdenskrig]] påberopte Italia seg [[nøytralitet]] og hevdet at [[Trippelalliansen (1882)|Trippelalliansen]] fra [[1882]] utelukkende var en forsvarsallianse, og ikke kunne iverksettes ved offensive tiltak og denne krigen var igangsatt av [[Østerrike-Ungarn]]. Imidlertid forsøkte både [[sentralmaktene]] og [[Trippelententen]] og få Italia over på sin side og i april 1915 gikk den italienske regjeringen med på å erklære Østerrike-Ungarn krig, mot at de skulle få territorielle gevinster etter krigen. Dette var [[Trentino-Sør-Tyrol]], [[Provinsen Trieste]], [[Istria]] og [[Dalmatia]]). 

I oktober 1917 hadde tyskerne samlet 15 divisjoner. Den [[24. oktober]] startet den tyske [[Caporetto-offensiven]] under ledelse av [[Otto von Below]]. Den italienske byen Belluno i [[Provinsen Belluno|provinsen med samme navn]] falt [[10. november]], og dette var det siste italienske tapet. [[8. november]] ble [[Armando Diaz]] utnevnt til ny sjef for generalstaben, etter den egenrådige [[Luigi Cadorna]]. Italienerne trakk seg imidlertid ytterligere tilbake fra det nordøstre hjørnet av landet og helt til [[Piave]]-elven, ikke langt fra [[Venezia]]. Tilsammen trakk de seg 96 kilometer tilbake til en forsvarslinje som i henhold til planer fra 1916 var den siste forsvarslinjen i en krisesituasjon.

Etter ytterligere et år med [[skyttergravskrig]] og en vellykket italiensk offensiv sensommeren 1918 falt de østerriksk-ungarske styrkene sammen og startet fredsforhandlinger under [[Vittorio Veneto|slaget om Vittorio Veneto]].

Den østerrikske-italienske våpenhvilen i Villa Giusti ble undertegnet [[3. november]] [[1918]] og ble iverksatt dagen etter. De italienske styrkene benyttet anledningen til å okkupere [[Tirol]] og tok over 300&nbsp;000 østerriksk-ungarske [[krigsfange]]r. [[Saint-Germain-traktaten]] bygget på avtalen i London fra 1915, og slo fast at områdene [[Sør-Tyrol]], [[Trentino|Welschtyrol]] og [[Kanaldalen]] ble overført til [[Italia]], og at [[Istria]] også ble ble en del av landet. Imidlertid ble ikke Dalmatia en del av Italia, men i stedet en del av det nyopprettede [[Kongeriket Jugoslavia]].

=== Den liberale statens sammenbrudd 1918–1922 ===
[[Fil:March on Rome 1922 - Mussolini.jpg|mini|[[Benito Mussolini]] (med [[ordensbånd]]) og de italienske fascistiske [[Den frivillige milits for nasjonal sikkerhet|svartskjortene]] under [[marsjen mot Roma]] i oktober 1922]]
[[Versaillestraktaten]] skapte stor misnøye i Italia. Første verdenskrig var den første krigen som Italia kjempet som selvstendig nasjon og som involverte alle italienere fra nord til sør. Avtalene betraktet ikke Italia som likeverdig med [[De allierte (første verdenskrig)|de andre allierte]]. Særlig den amerikanske president [[Woodrow Wilson]]s holdninger førte til at den italienske delegasjon måtte forlate avtalens utforming. I kjølvannet av misnøyen og ekko av [[den russiske revolusjon]] med en sosial og politisk uro ble mellomkrigsårene preget av streik, opprør og angst for revolusjon.

Utbruddet av første verdenskrig hadde medført at den utvikling som hadde vært i retning av demokratiske strukturer stoppet opp, og tiden rett etter krigsavslutningen var vanskelig. Samtidig vokste det fram politiske krefter som mente at Italia var snytt i krigsoppgjøret. I [[1922]] utnyttet [[Benito Mussolini]] misnøyen og uroen etter første verdenskrig til å ta makten med sin [[fascisme|fascistiske bevegelse]].

=== Det fascistiske Italia 1922–1943 ===
:''Utdypende artikkel: [[Italias historie (1922–1945)|Italia under fascismen og andre verdenskrig]]''
Kongen utnevnte Mussolini til ny statsminister 23. oktober 1922, og utviklet en ny type autoritær stat, og forfulgte hensynsløst opposisjonelle. Mussolini dannet en allianse med andre nasjonalister, liberale og populister, Imidlertid presset Mussolini gjennom en ny valglov i 1923, som sikret at det partiet eller de valgsamarbeid som fikk mer enn 25 % av stemmene fikk 2/3 av setene i parlamentet. Etter at [[Partito Nazionale Fascista|fascistpartiet]] brukte vold og trusler til å nå 25 %-grensen ved valget i 1924, ble partiet enerådende og styrende politiske partiet i Italia.

Rett etter valget i 1924 forsvant opposisjonslederen [[Giacomo Matteotti]] plutselig den [[10. juni]] [[1924]], og ble funnet drept noen dager senere. Dette førte til å begynne med til en parlamentarisk krise, og Mussolini måtte ta avstand fra [[mord]]et. Men samtidig ble antifascistiske [[Politisk demonstrasjon|demonstrasjoner]] slått ned. Tre menn ble arrestert for mordet, men bare en ble dømt, og bare til en kortvarig fengselsstraff. Den [[3. januar]] [[1925]] tok så Mussolini «alt politisk, moralsk og historisk» ansvar for mordet i en tale i parlamentet. 

Trass i mordet på Matteotti ble Mussolini fremdeles støttet av den etablerte eliten i landet, blant andre av kong Victor Emmanuel III som nektet avskjedige Mussolini som statsminister. I [[1927]] ble Italia en fascistisk ettpartistat.

I [[1929]] ble [[Lateranoverenskomsten]] inngått, og denne sikret [[Vatikanet]] et eget territorium innen Romas grenser. Både i USA og resten av Europa, Mussolinis regime var sett som et moderne forsøk for å unngå [[bolsjevisme]] og for få et land til å fungere. [[Børskrakket i 1929]] berørte Italias økonomi i liten grad, i stedet ble [[1930-årene]] ble storhetstid for [[fascisme]]n i Italia.

I denne perioden ble Italia ofte referert til som Det italienske riket (italiensk: ''Impero Italiano'') eller «Det nye Romerriket» (italiensk ''Nuovo Impero Romano'', [[latin]] ''Novum Imperium Romanum''), av fascistene, men disse ble ikke brukt som offisielle betegnelser. Under fascismen var kongedømmet alliert med det [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistiske]] [[Tysklands historie (1933–1945)|Tyskland]] under [[andre verdenskrig]] fram til [[1943]].

=== Indre uro fram mot republikken 1943–1946 ===
[[Fil:Italian Republic Referendum 1946.png|mini|225px|Resultatet fra folkeavstemningen i 1946 viste at monarkiet sto sterkest i sør]]
Etter at Mussolini ble avsatt i 1943, søkte kongedømmet fredsavtale med [[De allierte (andre verdenskrig)|de allierte]], og de tyske militære styrkene som sto i landet ble en okkupasjonsmakt. I denne perioden ble [[Partito Nazionale Fascista|fascistpartiet]] forbudt, men Mussolini etablerte en marionett-stat i det til enhver tid tysk-kontrollerte området, under navnet [[Den italienske sosialrepublikk]].

Monarkiets rolle under fascismen førte til en utbredt misnøye med dette, og det ble i 1946 avholdt en folkeavstemning om statsformen. 

I et forsøk på å påvirke stemmegivningen, abdiserte kong [[Viktor Emmanuel III av Italia|Viktor Emmanuel III]] [[9. mai]] [[1946]]. Abdikasjonen hjalp imidlertid ikke på stemmegivningen, da 54 % stemte for å innføre republikk i avstemningen den følgende måneden. Det var beskyldninger om at det hadde vært uregelmessigheter ved avstemningen, men dette ble aldri bevist. valgresultatene viste imidlertid store regionale forskjeller i stemmegivningen, hvor republikken stod sterkest i nord, og tilstrekkelige til å sikre flertall for avskaffelse av kongedømmet.

[[Huset Savoia]] ble anmodet om å forlate landet, og kongedømmet var blitt historie.

Victor Emmanuel flyttet til [[Egypt]] hvor han døde i [[Alexandria]] året etter. Han er begravet bak alteret i byens katolske kirke i Mansheya, viet til [[Katarina av Alexandria]].

==Se også==
*[[Italias historie under monarkiet og første verdenskrig]]
*[[Italias historie (1922–1945)]]
*[[Liste over Italias monarker]]

{{Italienske kongedømmer}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Italias historie]]
[[Kategori:Historiske stater på Den appenniniske halvøy|Italia]]
[[Kategori:1800-tallet i Italia]]
[[Kategori:1900-tallet i Italia]]
[[Kategori:Stater og territorier etablert i 1861]]
[[Kategori:Stater og territorier opphørt i 1946]]
[[Kategori:Tidligere monarki i Europa]]