Redigerer Kongedømmet East Anglia

[[Fil:Britain peoples circa 600.svg|thumb|Østanglerne i forhold til de andre angelsaksiske rikene ca år 600.]]
'''Kongedømmet East Anglia''' eller '''Østanglernes rike''' ([[Gammelengelsk|angelsaksisk]] ''Ēast Engla rīce'') var bosetning til den [[Germanere|germanske]] stammen [[anglerne]] som utviklet seg til en kongedømme i [[Angelsaksere|angelsaksiske]] [[England]] i [[tidlig middelalder]]. Kongedømmet ble opprettet av anglere fra området [[Angeln]] i nordlige [[Tyskland]], og ble tidlig delt mellom «nordfolk» og «sørfolk», områder som senere ble grunnlaget for fylkene (''shirer'') [[Norfolk]] og [[Suffolk]]. De nøyaktige grensene til kongedømmet er imidlertid uklare. East Anglia var et av de mektigste av de angelsaksiske kongedømmene i løpet av første halvdel av [[600-tallet]], men dets makt ble etter hvert svekket og i løpet av de påfølgende århundrene ble det hyppig underlagt [[Mercia]]. I [[870]] ble landet erobret av [[Danmark|dansker]] som bosatte seg der i [[879]]. I [[917]] ble kongedømmet overgitt til kong [[Edvard den eldre]] av [[Wessex]] og ble underlagt kongedømmet [[England]]. Begrepet [[East Anglia]] har overlevde som et geografisk begrep og i den mening omfattet det også [[Cambridgeshire]] foruten Norfolk og Suffolk.<ref>[http://ec.europa.eu/eurostat/ramon/nuts/codelist_en.cfm?list=nuts ''Hierarchical list of the Nomenclature of Territorial Units for Statistics and the statistical regions of Europe''] The [[Europakommisjonen]], Statistisk kontor for de europeiske samfunn</ref>

== Angelsaksisk kongedømme ==
East Anglia oppsto fra bosetning og politisk samling av anglerne i det området som tidligere var området for den keltiske stammen ''Iceni'', [[ikenere]]. Dets kongelig dynasti var [[Wuffingene]] som hadde navn etter [[Wuffa av East Anglia|Wuffa]]. For en kort periode tidlig på 600-tallet var East Anglia blant de mektigste kongedømmene i England, og utøvet antagelig et utstrakt overherredømme over hele den østlige delen av landet. I [[616]] var dets kong [[Rædwald av East Anglia]] sterk nok til beseire og drepe den mektige [[Æthelfrith av Northumbria]] i slaget ved elven Idle og innsette sin egen kandidat [[Edwin av Northumbria|Edwin]] på den northumbrianske tronen. Rædwald var en av syv konger som [[Beda]] beskrev som utøvet et overherre over de sørlige engelske kongedømmene, en lunefull overherre i den senere ''[[Angelsaksiske krønike]]'' ble benevnt som ''[[bretwalda]]'', en tittel som innebar at denne var overherre. Han var antagelige den personen som ble beæret med den prektige skipsgraven ved [[Sutton Hoo]].

[[Fil:2008-05-17-SuttonHoo.jpg|thumb|Sutton Hoo-hjelmen var en del av funnene fra den rike skipsgraven.]]
Rædwald var mottagelig til tilnærmelsene til de [[Kristendom|kristne]] misjonærene og lot seg døpe, men uten at han ga opp de gamle gudene. Han ble fordømt for dette av Beda som skrev at han opprettholdt et [[Hedendom|hedensk]] alter ved siden av et kristent ett i den samme bygningen. Etter hans død ble den [[Synkretisme|synkretistiske]] tilnærmingen til religionen erstattet av en mer gjennomgående kristen konvertering av hans etterfølger [[Eorpwald of East Anglia|Eorpwald]]. Til tross for at kongen lot seg omfavne av den nye religion var det ikke alle som var like begeistret for å oppgi gamle og kjente trosforestillinger. Eorpwald ble drept av en hedning ved navn Ricberht og igjen kunne folk tro på hva de ville. Tre år senere kom kristendommen igjen tilbake til makten da Eorpwalds fromme bror [[Sigeberht av East Anglia|Sigeberht]] ble konge. Senere abdiserte Sigeberht for å kunne bli munk og lot sin bror [[Ecgric av East Anglia|Ecgric]] overta kongemakten. Han hadde sørget for at bispesete i East Anglia ble etablert i [[Dunwich]] i Suffolk, og dette ble ikke lenge etter delt for å opprette ytterligere et sete i [[North Elmham]] i Norfolk. Denne delingen reflektere antagelig skillet mellom «nordfolk» og «sørfolk».

Den framgang som East Anglia oppnådde under Rædwald varte ikke lenge da hans etterkommere ikke klarte å stå opp mot den voksende makten til [[Penda av Mercia]]. I [[640]]-[[641]] greide Penda å beseire og drepe Ecgric sammen med den tidligere kongen Sigeberht som siden ble opphøyd til helgen. Ecgrics etterfølger [[Onna av East Anglia|Onna]] led samme skjebne i 654. Kongedømmet måtte underkaste seg [[Mercia]]s overherredømme. I [[655]] deltok kong [[Æthelhere av East Anglia]] sammen med sin overherre i krig mot [[Oswy av Northumbria]] som endte i et katastrofalt nederlag i [[slaget ved Winwaed]] hvor både Penda og Æthelhere ble drept. I løpet av 600- og 700-tallet fortsatte East Anglia å være underlagt Mercia, men i [[794]] lot Offa av Mercia sin underkonge [[Æthelberht II av East Anglia]] ble myrdet slik at han selv kunne ta full kontroll over landet. En kortvarig uavhengighet oppsto under [[Eadwald of East Anglia|Eadwald]] etter at Offas død i [[796]], men den nye kongen i Mercia, [[Coenwulf av Mercia|Coenwulf]], sørget raskt for å underlegge seg East Anglia og bringe området til lydighet igjen.

I [[825]] gikk Mercia på nederlag mot [[Egbert av Wessex]] i [[slaget ved Ellandun]]. East Anglia grep anledningen i et vellykket opprør, ledet av [[Æthelstan av East Anglia|Æthelstan]], som igjen sørget for East Anglia igjen fikk tilbake uavhengigheten. [[Beornwulf av Mercia]] forsøkte å få tilbake kontrollen, men det endte i hans eget nederlag og død, og hans etterfølger [[Ludeca av Mercia|Ludeca]] møtte samme skjebne i [[827]]. Æthelstan anerkjente [[Egbert av Wessex]] som sin overherre, og mens de øvrige sørøstlige kongedømmene hadde blitt absorbert av Merica i løpet av 700-tallet la East Anglia seg direkte under [[Wessex]] og beholdt således en viss form for uavhengighet. Det var blitt stående som det eneste av de mindre angelsaksiske kongedømmene som overlevde i et land som ellers var blitt delt mellom de tre store kongedømmene Wessex, Mercia og Northumbria.

== Dansk kongedømme ==
I [[865]] ble East Anglia invadert og kortvarig okkupert av [[Den store hedenske hæren|den store danske hæren]] som stjal [[hest]]er i landet for kunne reise over land mot [[Northumbria]]. Danene kom tilbake i [[870]] og kong [[Edmund av East Anglia]] forsøkte å stå opp imot danene, men ble nedkjempet og drept. Ettersom danene ikke var kristne, lot kirken Edmund fremmet som en [[martyr]] for den kristne sak, og han ble en populær [[helgen]]. Etter å ha grepet makten i kongedømmet innsatte danene en marionettkonge for å styre på deres vegne mens de selv gjenopptok krigen mot Mercia og Wessex. Etter at danene fikk forsterkninger i [[871]], lot de etter forhandlinger den kombinerte hæren i Northumbria og Mercia passiviseres, og den siste aktive delen av den danske hæren ble siden beseiret av kong [[Alfred av England|Alfred av Wessex]] i [[878]]. Danene trakk seg tilbake etter å ha inngått en fredsavtale. Året etter kom de tilbake til East Anglia under lederskapet til [[Gorm den gamle]] (av engelskmennene kaller for ''Guthrum'') som tok direkte kontroll over landet. Gorm delte ut jordstykker til sine folk og de bosatte seg i East Anglia i et større antall.

I tillegg til det tradisjonelle området East Anglia innbefattet kongedømmet antagelig også [[Essex]], den eneste delen av Wessex som hadde kommet inn under dansk kontroll. En fredsavtale ble inngått mellom Alfred og Gorm i [[885]] etter at Alfred hadde erobret [[London]]. Grensen mellom dem som ble satt strakte seg langt inn i Merica. Det innebar at de danske kongene i East Anglia utøvet overherredømme over minst en del av de danske bosetterne i Mercia som var organisert rundt [[burh]]ene (befestede byer) som [[Cambridge]], [[Huntingdon]], [[Bedford]], [[Northampton]], [[Leicester]], [[Stamford]], [[Lincoln (England)|Lincoln]], [[Nottingham]] og [[Derby]].

Tidlig på [[900-tallet]] kom danene i East Anglia under økt press fra Wessex under [[Edvard den eldre]]. I [[902]] kom Edvards fetter, [[Æthelwold av Wessex]], som hadde blitt drevet i landflyktighet etter et mislykket forsøk på å overta tronen, til Essex fra Northumbria. Av en eller annen grunn klarte han å overtale en del eller alle danene i England til å akseptere seg selv som konge, og i 903 klarte han å få danene i East Anglia til erklære krig mot Edvard. Det endte i katastrofe og både Æthelwold og kong [[Eohric av East Anglia|Eirik eller Eohric]] døde i et slag i [[Fenland]] (''the Fens'', et sumpområde i østlige England).

Fra 912 ekspanderte Edvard sin kontroll over det meste av Essex og deler av sørøstlige Mercia, etablerte burher og mottok underkastelsen til danene i Bedford og mange de i Northampton. I [[917]] kollapset den danske posisjonen i området brått. En rask serie med nederlag førte til at områdene Northampton og Huntingdon sammen med resten av Essex gikk tapt, og en dansk småkonge, antagelig av East Anglia, ble drept ved Tempsford. Til tross for forsterkninger fra Danmark ble de danske motangrepene knust og etter at mange av de engelske undersåttene falt fra avanserte Edvards hær og danene i East Anglia kapitulerte. Det samme gjorde danene i Cambridge. Deres områder ble absorbert inn i det raskt ekspanderte engelske kongedømmet. Norfolk og Suffolk ble ''shirer'' (fylker) som en del av det vestsaksiske systemet for lokalstyre over hele England. Gjeninnføringen av den kirkelige strukturen i erobrete områdene førte til at de to tidligere bispesetene i East Anglia ble erstattet av et enkelt i [[North Elmham]].

== Se også ==
* [[Liste over konger av East Anglia]]

== Referanser ==
<references/>

{{Heptarkiet}}

{{portal|Historie}}
{{Autoritetsdata}}
{{STANDARDSORTERING:East Anglia}}
[[Kategori:Tidligere monarki i Europa]]
[[Kategori:Angelsaksiske riker]]
[[Kategori:Stater og territorier etablert på 700-tallet]]
[[Kategori:Stater og territorier opphørt på 900-tallet]]