Redigerer Kinesisk navnetabu

'''Kinesisk navnetabu''' var en form for språklig [[tabu]] i [[Kina]] som innebar et forbud mot å si eller skrive særlig keiserens eller sine forfedres navn.

Hovedformer for navnetabuet:
* Det statlige navnetabuet (国讳; 國諱) var et tabu mot å benytte keiserens eller keiserens forfedres navn. Under [[Qindynastiet]]s dager unnvek man [[Qin Shi Huang]]s navn Zheng (政), og navnet på årets første måned ''Zheng Yue'' (正月, «den opprette måneden») ble byttet ut med ''Duan Yue'' (端月, «den korrekte/rette måneden»). Generelt unnvek man keiserforfedres navn så langt tilbake som syv slektsledd.
* Klanens navnetabu (家讳; 家諱) var et tabu mot å benytte sine egne forfedres navn.
* De helliges navnetabu (聖人諱) var et tabu mot å benytte særlig høyt respekterte personers navn. Under noen dynastier [[Image:Omitting a stroke.png|thumb|200px|Eksempel på utelatelse av et penselstrøk. Siste strøk i de to tegn for [[Kangxi-keiseren]]s  navn 玄 (''xuán'') og 燁 (''yè'') blir utelatt.]]var for eksempel [[Konfucius]]' navn tabu.

I diplomatiske dokumenter og brev mellom klaner respekterte man alle de involvertes navnetabuer.

I [[1777]] skrev Wang Xi Hou (王錫侯) [[Qianlong-keiseren]]s navn på sin bok, noe som førte til at han og hans slektninger ble henrettet.

Det fantes tre måter å unnvike [[kinesiske tegn|skrifttegnet]] for et tabubelagt navn:

* Bytte ut det med et som høres likt, eller nesten likt, med tegn man vil unngå,
* La feltet stå tomt (det vil si la leseren gjette ut fra konteksten),
* Utelate et av penselstrøkene, som regel det siste (kinesisk skriveskikk definerer i hvilken rekkefølge strøkene skal gjøres).

Navntabuer følges ikke like strikt i moderne tid (2005), men fortsatt unnviker mange å gi sine barn samme eller lignende navn som forfedrene hadde. Navnetabuet kan også forklare hvorfor også moderne kinesere kan mene at det er reespektløst å nevne eldre ved navn.

== Litteratur ==
*陳垣 (Chen Yuan)，《史諱舉例》 (Eksempler på tabuer i historien) 
* Keith Allan og Kate Burridge (2007): ''Forbidden Words: taboo and the censoring of language.'' Cambridge: Cambridge University Press.
* Michael Crombach (2001): ''Tabu und Euphemismus.'' unveröffentl. Dissertation, Salzburg: Universität Salzburg.
* Wilhelm Havers (1946): ''Neuere Literatur zum Sprachtabu.'' Wien: Sitzungsberichte, Akademie der Wissenschaften in Wien, Philosophische Klasse, 223: 5.
* Oswald Panagl (1984): «Was man ungern ausspricht. Altes und Neues vom Sprachtabu.»' i: ''Jahrbuch der Universität Salzburg 1981–1983'', hrsg. im Auftrag des Akademischen Senats von O. Univ.-Prof. Dr. Arno Buschmann. Salzburg.
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Navn]]
[[Kategori:Kinesisk kultur]]
[[Kategori:Kinesiske navnetyper|Tabu]]
[[Kategori:Selvsensur]]