Redigerer Keltere

[[fil:Poulnabrone dolmen-SteveFE.jpg|thumb|De historiske keltere satte opp [[megalittisk monument|megalittgraver]] som en del av religionen og gravskikkene sine. Disse er fra [[Poulnabrone]] i [[Irland (øy)|Irland]].]]
'''Keltere''' er et moderne begrep for å beskrive de stammer i [[Europa]] som snakket et [[Keltiske språk|keltisk språk]].<ref>Koch, John (2005): ''[http://books.google.com/books?id=f899xH_quaMC&pg=PA196&dq=belgae+celtic+language&ei=p1VGSJmxDISKjAGgo52VDQ&client=firefox-a&sig=q67mipDviazKodbhM9IudJPmCTQ#PPR20,M1 Celtic Culture : A Historical Encyclopedia]''. ABL-CIO. pp. xx. ISBN 978-1851094400.</ref> Begrepet blir benyttet i utvidet betydning for å beskrive dagens etterkommere av disse folkene, særlig av de som deltar i keltisk kultur. 

De historiske keltere var en ulik gruppe av stammesamfunn i [[jernalderen]]s Europa. Før-keltisk kultur ble dannet i tidlig jernalder (1200 f.Kr. – 400 e.Kr.) i det sentrale Europa ([[Hallstattkulturen|Hallstatt-perioden]], navngitt etter et arkeologisk [[Hallstatt|sted]] i dagens [[Østerrike]]). I senere jernalder ([[La Tène-kulturen|La Tène-perioden]]) hadde kelterne, eller den keltiske kultur, strukket seg over et omfattende landområde: så langt vest som [[Irland (øy)|Irland]] og [[Den iberiske halvøy]], så langt øst som [[Galatia]] (det sentrale [[Anatolia]] i dagens [[Tyrkia]]), og så langt nord som [[Skottland]].

Den tidligste direkte bevitnelse på et keltisk språk er inskripsjoner på [[lepontisk]], et nå utdødd språk i [[Alpene]], fra begynnelsen av 500-tallet f.Kr. Keltiske språk på det europeiske kontinentet er attestert kun i inskripsjoner og stedsnavn. Keltisk språk på De britiske øyer er kjent fra rundt [[300-tallet]] e.Kr. i [[ogham]]inskripsjoner. Den litterære tradisjonen begynner med [[gammelirsk]] fra rundt [[700-tallet]]. Sammenhengende tekster i tidlig [[irsk litteratur]], som ''[[Táin Bó Cúailnge]]'' (''Cooleys krøttertyveri''), ble bevart i manuskripter på [[1100-tallet]].

På begynnelsen av det første årtusen e.Kr., etter [[Romerriket]]s erobringer og ekspansjon og [[folkevandringstiden|folkevandringene]] av [[Germanere|germanske folk]], ble keltisk språk og kultur begrenset til De britiske øyer, og kontinentale keltiske språk døde stort sett ut i løpet av [[500-tallet]]. «Det keltiske Europa» i dag viser til de landområder som omgir [[Irskesjøen]], foruten også [[Cornwall]] og [[Bretagne]] på begge sider av [[Den engelske kanal]]. [[Galicia (Spania)|Galicia]] ([[Spania]]), og det nordlige og midtre [[Portugal]] (sammen med Galicia, deler av oldtidens ''Gallacea'') og [[Asturias]] (i det nordlige Spania) er også klart sett på som keltiske områder, men uten et bevart keltisk språk.

== Navn og terminologi ==
[[Fil:Celtic dagger, scabbard and buckle.JPG|thumb|300px|Keltisk [[dolk]].]]
Opprinnelsen til de ulike navnene som ble benyttet siden [[antikken]] for de folk som i dag er keltere er uklare, og har også vært kontroversielle. Det [[latin]]ske navnet ''Celtus'' (flertall ''Celti'' eller ''Celtae'') synes å ha vært lånt fra [[gresk]] (; gresk Κέλτης flertall Κέλται eller Κελτός flertall Κελτοί, ''Keltai'' eller ''Keltoi''), i seg selv tatt fra et innfødt keltisk stammenavn (sammenlign med ''Celtici'').<ref>[[Julius Cæsar]]: ''Commentarii de Bello Gallico'' 1.1: «Hele Gallia er delt i tre deler, et hvor [[Belgia|belgiere]] (''Belgae'') lever, andre i hvor [[Aquitaine|aquitanere]] (''Aquitani'') lever og det tredje er de som i deres eget språk er kalt for keltere (''Celtae''), i vårt språk gallere (''Galli'').»</ref>

På gresk er den første litterære referanse til det keltiske folk som Κελτοί (''Κeltoi'') ved den greske historikeren [[Hekataios av Miletos]] i år 517 f.Kr.; han sier at byen Massilia ([[Marseille]]) er nær keltere og nevner også en keltisk by, Nyrex (muligens [[Noreia]] i dagens Østerrike). Den greske historikeren [[Herodot]] synes å lokalisere kelterne ved [[Donau]]s kilde og/eller i [[Den iberiske halvøy|Iberia]], men avsnittet er uklart.

Det [[engelsk]]e (og [[norsk]]e) ordet «Celt», kelter, er moderne, kjent fra [[1707]] i skriftene til [[Edward Lhuyd]]. Hans verker, sammen med tilsvarende fra andre fra begynnelsen av [[1700-tallet]], førte til økt interesse fra forskere for språkene og historien til disse tidlige bosetterne på De britiske øyer.<ref>Lhuyd, E.: ''Archaeologia Britannica; An account of the languages, histories, and customs of the original inhabitants of Great Britain''. (gjenopptrykk) Irish University Press, 1971. ISBN 0-7165-0031-0 Side 290.</ref>

Den latinske benevnelsen ''Gallus'' kan opprinnelig ha vært fra et keltisk [[Etnisitet|etnisk]] eller stammenavn, kanskje lånt inn i latin i løpet av tidlig på 400-tallet f.Kr., ved keltiske stammer som trengte ned i [[Italia]]. Dets [[Ord|rotord]] kan være [[førkeltisk]] ''*galno'' i betydningen «makt» eller «styrke». Det greske ''Galatai'' synes å være basert på det samme rotordet, lånt direkte fra den samme hypotetiske keltiske kilden som ga oss ''Galli'' (endelsen ''–atai'' er ganske enkelt en indikator på etnisk navn). Se for øvrig [[Galatia]] i Anatolia.

Den engelske formen «Gaul» (tilsvarende norske gallere og Gallia) er avledet fra [[fransk]]e ''Gaule'' og ''Gaulois'', som er den tradisjonelle gjengivelse av latinske ''Gallia'' og ''Gallus'', ''-icus'' henholdsvis. Imidlertid peker [[diftong]]en (tvelyden) ''au'' mot en annen opprinnelse, nemlig en [[Romanske språk|romansk]] bearbeidelse eller tilpasning av det [[germanske språk|germansk]]e ''*Walha-''. Det engelske ordet Welshman (waliser) for folket i [[Wales]] har sin opprinnelse i ordet ''wælisc'', den [[Gammelengelsk|angelsaksisk]]e formen av ''walhiska-'', det germanske ordet for «fremmed», altså «de andre».<ref>Neilson, William A. (red.) (1957): ''Webster's New International Dictionary of the English Language'', andre utgave. G & C Merriam Co.. Side 2903.</ref>

På engelsk anvendes også begrepet «Celticity», som vanligvis viser til de kulturelle fellestrekkene til disse folkene, basert på likheter i språket, materielle gjenstander, sosial organisasjon, og mytologiske faktorer. Tidligere teorier var at dette indikerte en felles raseopprinnelse, men nyere teorier reflekterer kultur og språk framfor et ullent begrep som «[[rase]]». Keltiske kulturer synes å hatt tallrike karaktertrekk, og det viktigste fellestrekket mellom disse ulike folkene over store strekninger i Europa, var bruken av keltisk språk.

«Keltisk» betegner en familie av språk, og mer generelt betyr det alt som gjelder kelterne eller er i «keltisk stil». Keltisk har også vært benyttet til å referere til flere [[arkeologi]]ske kulturer, definert av et unikt sett av arkeologiske funn av gjenstander. Forbindelsen mellom språk på den ene siden og gjenstander på den andre siden, er støttet av tilstedeværelsen av inskripsjoner. (''Se pekesiden for begrepet [[Keltisk]] for andre anvendelser av begrepet.'')

I dag blir begrepet «keltisk» vanligvis benyttet til å beskrive språk og respektive kulturer i [[Irland]], [[Skottland]], [[Wales]], [[Cornwall]], [[Man]], og [[Bretagne]], også kjent som «De seks keltiske nasjoner». Disse er regioner hvor fire keltiske språk i en viss grad fortsatt er bevart som morsspråk: [[Irsk|irsk-gælisk]], [[skotsk-gælisk]], [[walisisk]], og [[bretonsk]], foruten også to nyere gjenopplivede morsspråk, [[kornisk]] (et av de [[brytoniske språk]]) og [[mansk]] (et av de [[goideliske språk]]). Det har også vært gjort forsøk på vekke til live [[kumbrisk]] (et brytonisk språk i det nordvestlige England og sørvestlige Skottland). Keltisk blir tidvis også benyttet for å beskrive regioner på det kontinentale Europa som har en keltisk arv, men hvor ingen keltiske språk har overlevd; disse områdene omfatter den vestlige [[Den iberiske halvøy|iberiske halvøy]], det vil si [[Portugal]] og det nordlige og sentrale [[Spania]] ([[Galicia (Spania)|Galicia]], [[Asturias]], [[Cantabria]], [[Castilla y León]], [[Extremadura]]) og i en mindre grad også [[Frankrike]]. (''Se [[Moderne keltere]]'')

«Kontinentale keltere» viser til keltisk-talende folk på fastlands-Europa, mens øykeltisk (''Insular Celts'') viser til keltisk-talende folk på De britiske øyer og deres etterkommere. Keltere i [[Bretagne]] fikk sine språk fra utvandrede øykeltere fra det vestlige Britannia, og er således gruppert i samsvar med dette.

== Opprinnelse ==
Keltiske språk danner en avdeling av den større [[indoeuropeisk]]e familien. På den tiden da keltiske språk kommer inn i historien en gang rundt 400 f.Kr. (Brennus’ angrep på Roma i år 387 f.Kr.), er de allerede delt i flere språkgrupper, og spredd over det meste av midtre Europa, Den iberiske halvøy, Irland og Britannia.

En del forskere mener at [[Urnemarkskulturen]] i nordlige [[Tyskland]] og [[Nederland]] kan representere en opprinnelse for kelterne som en særegen kulturell avdeling av den indoeuropeiske familie. Denne kulturen pekte seg særlig ut i sentrale Europa i løpet av den sene bronsealder, fra rundt 1200 f.Kr. og fram til 700 f.Kr. og fulgte i seg selv [[Úněticekulturen|Únětice-]] og [[Tumuluskulturen]]e. Perioden med Urnemarkskulturen så en dramatisk økning av befolkningen i regionen, antagelig på grunn av nyvinninger i teknologi og [[jordbruk]]. Den greske historikeren [[Eforos]] fra [[Kyme]] i [[Lilleasia]] skrev på 300-tallet f.Kr. at han mente at kelterne kom fra øyene utenfor munningen av [[Rhinen]] og var «drevet fra sine hjem av hyppigheten av kriger og sjøens brutale stigning».

Spredningen av jernutvinning og redskaper av jern førte fra Urnemarkskulturen direkte til utviklingen av [[Hallstattkulturen]] (ca. 700 til 500 f.Kr.). [[Førkeltisk]], den siste felles forgjenger til alle kjente keltiske språk er betraktet av denne forskningsretningen til å ha vært snakket på tiden rundt de sene Urnemark- eller tidlige Hallstattkulturene, en gang tidlig på 1000-tallet f.Kr. Spredningen av keltiske språk til Iberia, Irland og Britannia ville ha skjedd i løpet av 500-tallet f.Kr., de tidligste [[stridsvogn]]graver i Britannia er datert til rundt 500 f.Kr. I århundrenes løp utviklet de seg i adskilte [[keltiberisk]], [[Goideliske språk|goideliske]] og [[brytoniske språk]].

Hallstattkulturen ble etterfulgt av [[La Tène-kulturen]] i sentrale Europa, og i løpet av de første stadiene av [[jernalderen]] ble den gradvis omformet til de tydelig keltiske kulturer fra tidlig historisk tid. Keltiske navn på elver er funnet i et stort antall rundt de øvre delene av [[Donau]] og [[Rhinen]], noe som fikk mange keltiske forskere til å plassere den etniske opprinnelsen av kelterne i dette området.

[[Diodorus Siculus]] og [[Strabon]] har begge foreslått at det keltiske «hjemlandet» lå i sørlige [[Frankrike]]. Den første sier at gallerne var nord for kelterne, men at romerne referert til dem begge som gallere. Før oppdagelsen av Hallstatt- og La Tène-kulturene var det allment akseptert at det keltiske sentrale området lå i sørlige Frankrike, se eksempelvis ''[[Encyclopædia Britannica]]'' for [[1813]].

Martín Almagro Gorbea<ref>«La lengua de los Celtas y otros pueblos indoeuropeos de la península ibérica». I Almagro-Gorbea, M., Mariné, M. & Álvarez-Sanchís, J.R. (red): ''Celtas y Vettones'', ss. 115-121. Ávila: Diputación Provincial de Ávila. 2001.</ref> har lagt fram et forslag at kelternes opprinnelse kan spores tilbake til det tredje årtusen f.Kr. ved å søke dens innledende røtter i [[Klokkebegerkulturen]], og således tilby en bredere og videre utbredelse av keltere over hele vestlige Europa, foruten også variabilitet av de ulike keltiske folk og stammer, og eksistensen av nedarvete tradisjoner fra et oldtidsperspektiv.

I mellomtiden har forskeren og forfatteren [[Stephen Oppenheimer]] med bakgrunn i [[genetikk]], [[historie]], og [[arkeologi]] antydet at keltere var et [[Middelhavet|middelhavsfolk]] som først etablerte seg i hva som i dag er sørlige Frankrike ved slutten av siste [[istid]], en gang rundt 11 000 f.Kr. Derfra har ytterligere integrering med hva som kan ha vært før-baskiske befolkninger, disse folkene spredde seg utgående inn i Italia, Spania, De britiske øyer og Tyskland. Faktisk finnes det keltiske [[legende]]r om deres opprinnelse som er nedtegnet i [[middelalderen]]s Skottland og Irland som antyder en mulig begynnelse i [[Anatolia]], og derfra til [[Iberia]] via [[Egypt]]. Men i Oppenheimers bok fra 2006, ''The Origins of the British'' (''Opprinnelsen til britene''), revidert i 2997, argumenterer han for at hverken [[angelsakserne]] eller kelterne hadde større innvirkning på genetikken til innbyggerne på De britiske øyer, og at britenes slekt isteden kan hovedsakelig spores tilbake til [[Paleolitikum|paleolittiske]] [[iberere]], i dag representert av [[baskere]]. I senere tid har det blitt notert<ref>Arredi, Barbara; Poloni, Estella; Tyler-Smith, Chris: «The Peopling of Europe», i ''Anthropological Genetics'', Michael Crawford (red.), Cambridge Press, 2007, ss. 380-408</ref> at spredningen av gener for [[laktoseintoleranse]] tilsynelatende har hatt sin opprinnelse i nærheten av [[Østersjøen]] et sted i [[Baltikum]] en gang for mellom 4 800 og 6 000 år siden. Det antyder en spredning fra Baltikum til både De britiske øyer og til Iberia senere enn de opprinnelige paleolittiske folkene spredde seg.

=== Lingvistisk bevis ===
* ''Se hovedartikkel, [[Førkeltisk språk]]''

[[Førkeltisk|Før-keltiske språk]] er vanligvis datert til tidlig europeisk jernalder. De tidligste nedtegnelsene av et keltisk språk er de [[lepontisk]]e inskripsjoner i [[Gallia Cisalpina]] (latin for [[Gallia]] på denne siden av [[Alpene]]), den eldste som fortsatt går forut La Tène-perioden. Andre tidlige inskripsjoner på [[gallisk]] finnes fra tidlig La Tène-periode i inskripsjoner som er funnet i området Massilia, skrevet med [[Det greske alfabetet|gresk alfabet]]. [[Keltiberisk]]e inskripsjoner opptrer til sammenligning sent, en gang rundt 200 f.Kr. Bevis på [[Øykeltiske språk|øykeltisk]] er tilgjengelig kun fra rundt [[400]] e.Kr. i form av primitive irske [[ogham]]inskripsjoner. Foruten [[epigrafikk|epigrafiske bevis]] (læren om innskrifter) er en viktig informasjonskilde om tidlig keltisk [[toponymi]] (læren om stedsnavn).<ref>Sims-Williams, Patrick: ''Ancient Celtic Placenames in Europe and Asia Minor'', Publications of the Philological Society, No. 39 (2006); Fox, Bethany: [http://www.alarichall.org.uk/placenames/fox.htm ''The P-Celtic Place-Names of North-East England and South-East Scotland''].</ref>

==Opprinnelse og utbredelse==
[[Fil:Distribution of Celts in Europe.png|thumb|Spredning av keltere; blått område: ca. 1500 f.Kr.; fiolett område: ca. 400 f.Kr.]]
Da de keltiske språkene tilhører de indoeuropeiske språkene, mener en del forskere at de har sin opprinnelse på steppene i det sentrale [[Asia]]. Men de første [[arkeologi]]ske spor finnes i [[Sentral-Europa]]. De spredde seg derfra til et område som går fra [[Irland]] i vest til [[Anatolia]] i øst; fra [[Danmark]] og [[Skottland]] i nord til [[Den iberiske halvøy]] og [[Italia]] i sør.

Det finnes i [[Romerriket|romerske]] kilder god dokumentasjon for at kelterne invaderte Italia, Hellas og det vestlige Anatolia. Den før-romerske befolkningen på De britiske øyer var i stor grad keltere, utvandret dit fra Nord-Spania og Frankrike fra ca. år [[500 f.Kr.]] og fremover. Det opprinnelige folkeslaget i Skottland het [[piktere]]. Dagens «skotter» stammer fra irske innvandrere fra Scotia, dagens Nord-Irland, som en gang rundt [[400]] e.Kr. invaderte det daværende [[Caledonia]]. Det er etter dem Skottland har fått navnet sitt.

Under [[Peloponneskrigen]] skaffet [[tyrann]]en Dionysos fra [[Syrakus]] keltere til å hjelpe [[sparta]]nerne. Noen tiår senere, i 335 f.Kr, møtte [[Aleksander den store]] noen keltiske høvdinger i traktene ved [[Adriaterhavet]]. Han spurte hvem de fryktet mest, i håp om at de ville si det var ham. I stedet svarte de at de ikke fryktet annet enn at [[Himmelhvelving|himmelen]] skulle falle ned i hodet på dem. Aleksander syntes de var «utrolig kjepphøye», men inngikk en avtale om at de skulle være hans allierte så lenge himmelen ikke falt ned i hodet på dem. Dette var trolig en vanlig keltisk [[ed]], for den var fremdeles i bruk i det kristne Irland.<ref>Ted Olsen: ''Kristendommen og kelterne'' (s. 18), forlaget Luther, Oslo 2008, ISBN 978-82-531-4564-8</ref> 
[[Fil:Ardagh chalice.jpg|thumb|left|300px|Ardagh-begeret.]]

Nyere forskere <!-- som hva da???--> mener at kelterne ikke oppnådde sin dominans gjennom invasjon, men ved [[migrasjon]] og annen kontakt. Den greske historikeren [[Diodorus Siculus]] beskriver dem på 100-tallet f.Kr som «høyreiste, og musklene veller frem under deres rene, hvite [[hud]]». De bleket [[hår]]et, ifølge Siculus med [[sitron]], mens andre nevner [[kalk]]vann som også virker som leggevann. Han beskrev at de gikk med [[bronse]]hjelmer, noen med [[Hornhjelm|horn]], og noen gikk nakne i kamp, mens andre bar en brynje av lenker.<ref>Ted Olsen: ''Kristendommen og kelterne'' (s. 10)</ref> Videre fortalte Siculus at keltiske menn bar [[skjegg]]et kort, men bartene var så lange at det de drakk, nærmest ble «filtrert gjennom bartene». Selv om de holdt det rent der de spiste, syntes han de «glefset» i seg maten, for det meste [[kjøtt]] med litt [[brød]] til, og som drikke var de glade i [[øl]] lagd av [[hvete]] og [[honning]], alternativt uhorvelige mengder [[vin]]. En av de få gangene kelterne nevnes hos [[Platon]], er i en liste over seks folkeslag som er altfor glade i å drikke.<ref>Ted Olsen: ''Kristendommen og kelterne'' (s.13)</ref> Men Siculus baserte det han skrev om kelterne, på opplysninger fra [[stoiker]]en [[Poseidonius]], som skrev om dem hundre år tidligere. Også den greske historikeren [[Strabon]] baserte seg på Poseidonius når han skrev: «Hele rasen er gale etter [[krig]].» Den romerske historikeren [[Ammianus Marcellinus]] (ca. 330-395) skrev om kelterne: «De er fryktinngytende med sitt strenge blikk, svært trettekjære, og stolte og uforskammede.»<ref>Ted Olsen: ''Kristendommen og kelterne'' (s. 15)</ref>

===Romere og keltere===
Første gang en romersk hær møtte en keltisk, støtte de sammen ved [[elv]]en Allia ca. 20 mil nord for [[Roma]] 18. juli 390 f.Kr. Kelterne kom fra [[Gallia]], og virket så skremmende på romerne med sine svære skikkelser og blekede hår at romerne bare snudde og ble hogd ned bakfra «da de flyktet som en forvirret og oppjaget flokk», ifølge historikeren [[Titus Livius]]. Gallerne var så forbløffet over denne uventet lette seieren at de trodde det måtte dreie seg om en listig manøver for å få dem i et bakhold. Med stor varsomhet tok de seg sørover til Roma. Her fant de byportene åpne, og var nå overbevist om at de ble forsøkt lokket i en felle. Forsiktig undersøkte de den tomme byen, uten å finne annet tegn til liv enn ni gamle [[patrisier]]e som satt ubevegelige i sitt stiveste puss for å møte sin skjebne. De var blitt nektet å søke tilflukt på den overfylte [[Capitol]]-høyden, siden de var så gamle at de skulle dø snart likevel. En av gallerne strøk prøvende over [[skjegg]]et til den ene gamlingen, Marcus Papirius, for å finne ut om han var levende, og fikk seg en smekk med gamlingens [[elfenben]]sstokk som bekreftelse på det. Rystet grep gallerne til våpen og drepte de gamle. Nå stod Capitol for tur. 

Først prøvde gallerne å storme høyden fra dalsenkningen [[Forum]]. Dette viste seg umulig. Så ble et nattlig snikangrep forsøkt, men mislyktes fordi de hellige [[gjess]]ene i [[Juno]]s [[tempel]] våknet og varslet romerne. Gallerne forsøkte seg nå med en beleiring, men ble så hardt angrepet av [[malaria]] at de på slutten ikke maktet å begrave alle sine døde. Etter syv måneder så de ingen annen råd enn å forlange løsepenger og forsvinne. Et halvt tonn [[gull]] satte kommandanten Brennus som krav for å gi opp beleiringen. Romerne betalte, men beskyldte ham for å jukse med vektene. Rystet slengte Brennus sitt [[sverd]] på vekten og ropte: ''«Væ victis!»'' (= Ve de overvundne!) - men han tok sin hær og gullet og dro sin vei.<ref>Ted Olsen: ''Kristendommen og kelterne'' (s.11-12)</ref>

Julius Cæsar var guvernør over [[Gallia Cisalpina]] da han gikk til kamp mot de keltiske [[Helvetii|helvetier]]ne. Etter å ha seiret over dem, rykket han inn i Gallia. I 55 f.Kr fortsatte han like godt over [[Den engelske kanal]] for å beseire de britiske kelterne. Kanskje dette også var en straffeekspedisjon med tanke på den støtten gallerne hadde fått fra britene. Han tok noen gisler, trakk seg tilbake og kalte dette en seier. I 52 f.Kr gjorde gallerne igjen opprør under ledelse av [[Vercingetorix]], oppmuntret av at Cæsar hadde måttet gi opp å beseire britene. Vercingetorix kom fra Arvernia (den sentrale del av våre dagers [[Frankrike]]), og Cæsar beskrev ham som ung, energisk og flink til å holde disiplin. Cæsar måtte gi opp å innta festningen Gergovia i Arvernia, og opplevde nå at også nabofolket aeduierne, som ellers hadde holdt seg inne med romerne, allierte seg med sine egne og avskar romerne fra innkommende forsterkninger. Vercingetorix begikk nå den feil å forskanse seg på en høyde ved [[Alesia]]. Cæsar omringet høyden med sine ca. 50&nbsp;000 mann, mens keltere i et antall på ca. 250&nbsp;000 omringet dem igjen. Likevel innså Vercingetorix etterhvert at situasjonen var håpløs, og sa til sitt råd: «Gjør romerne tilfredse ved å drepe meg, eller overgi meg levende til dem, slik dere tror er best.» Rådet ville ikke drepe opprørslederen, men valgte å overgi seg. I seks år satt Vercingetorix som fange før han ble ført til Roma og henrettet der.<ref>Ted Olsen: ''Kristendommen og kelterne'' (s.23)</ref> [[Plutark]] anslo at en million mennesker omkom under Cæsars felttog i Gallia, mens enda en million var tatt som [[slave]]r. Siden Cæsar hadde startet felttoget på eget initiativ, rettferdiggjorde han det som best han kunne i sitt verk ''[[Gallerkrigen]]''.

==Trivia==
Merk at på [[engelsk]] skrives keltere som ''«celts»'', og uttales som både ['kelts] og ['selts] hvor «c» tidvis uttales {{IPA|/k/}},<ref>{{cite book
|title=The Routledge dictionary of pronunciation for current English
|year=2017
|edition = second
|publisher=Routledge
|location=Abingdon, Oxon, UK}}</ref><ref>{{cite book
|title = Fowler's Dictionary of Modern English Usage
|edition = fourth
| first = J.
| last = Butterfield
|year = 2015
| page = 142
| location = Oxford
|publisher = Oxford University Press}}</ref><ref>[[OED]], s.v. "Celt", "Celtic".</ref><ref>Merriam-Webster, s.v. "Celt", "Celtic".</ref>, selv om {{IPA|/s/}} før i tiden var det vanlige.<ref>{{cite book
|title = A Dictionary of Modern English Usage
|url = https://archive.org/details/dli.bengal.10689.920
| first = H.W.
| last = Fowler
|page = [https://archive.org/details/dli.bengal.10689.920/page/n84 72]
|year = 1926
| location = Oxford
|publisher = Clarendon Press}}</ref>  Generelt uttaler man det historiske folket med k, mens eksempelvis den skotske fotballklubben [[Celtic FC]] uttales med s.

==Referanser==
<references/>

== Eksterne lenker ==
* [http://www.norgeshistorie.no/forromersk-jernalder/mennesker/0401-kelterne-i-europa.html ''Kelterne i Europa''], artikkel hos [[Norgeshistorie.no]]


{{portal|Historie|Arkeologi}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Kelterne| ]]