Redigerer Karnatisk fiolin

{{refforbedre|dato=2020}}
[[Fil:Karnatic Violin.jpg|mini|Fiolinist som hviler snekka mot siden av foten.]]
[[Fil:Ravi_Varma-violin.jpg|mini|Fiolinist som holder instrumentet på den opprinnelige europeiske måten, dvs slik [[hardingfele]]spillere holder den. Maleri av [[Ravi Varma]] ([[1848]]&ndash;[[1906]]).) ]]
Den '''karnatiske fiolinen''' har samme [[form]] som den europeiske [[fiolin]]en og ble av denne utviklet til et viktig og verdsatt instrument innen [[karnatisk musikk]].

I stedet for å holde instrumentet under haka holder utøveren fiolinen mot kragebeinet, slik det var vanlig tidligere og slik [[hardingfele]]spillere fortsatt gjør. Karnatiske musikere sitter i [[lotusstilling]], og enten hviler fiolinisten snekka mot siden av [[Fot (kroppsdel)|foten]], eller holder instrumentet på vanlig måte ut fra kroppen.

Den karnatiske fiolinen stemmes i tonene ''pa &ndash; sa &ndash; pa &ndash; sa'' (f.eks. e" &ndash; a' &ndash; e' &ndash; a) i stedet for g &ndash; d' &ndash; a' &ndash; e" som er vanlig i europeisk musikk.

== Fra Oksidenten til Orienten ==

[[Veda|Vediske]] [[tekst]]er omhandler en slags [[vina]] som heter ''[[dhanurvina]]'', det vil si «[[bue]]-[[vina]]».  Ingen vet nøyaktig hva dhanurvinaen var.  Noen indiske musikere hevder at det var en slags fiolin, men andre tror at det var et enkelt strykeinstrument som lignet på ''[[sarangi]]'', et moderne nordindisk folkeinstrument.  Det er iallfall klart at indiske musikere sluttet å bruke instrumentet en gang mellom den vediske tiden og [[middelalderen]].

På [[1600-tallet|1600-]] og [[1700-tallet]] begynte karnatiske musikere i [[Tamil Nadu]] å komme i kontakt med europeiske klassiske musikere.  Fiolinen var veldig populær i europeisk [[klassisk musikk]] på den tiden, fordi den kunne brukes til å spille kompliserte og vanskelig utførbare [[melodi]]er som ikke kunne spilles på andre instrumenter.  De tamilske musikerne fant snart ut at den også kunne bli svært nyttig i karnatisk musikk.  Et kjennetegn på karnatisk musikk er bruken av ''[[gamakam]]'' (tamil கமகம்), en skjelvende tone som er typisk og vesentlig i karnatisk musikk. Før den tid kunne en bare synge gamakam, men med fiolinen kunne de også spilles.

== De første karnatiske fiolinistene ==

Den første musikeren som brukte fiolinen i karnatisk musikk var [[Balusvami Dikshitar]]. Han var broren til [[Muthuswami Dikshitar]], en av de «tre idoler» (tamil மும்மூர்தி ''mummūrti'') – tre karnatiske komponister som er regnet som klassikere.  Balusvami Dikshitar ble hoffmusikeren til  [[Muthukrishna Mudaliyar]] og [[Venkatakrishna Mudaliyar]], høvdinger av [[Manali]] i [[1804]] eller [[1805]]. Han fortalte dem at han var interessert i fiolinspilling, derfor ble en europeisk fiolinlærer invitert til Manali i [[1806]]. Læreren bodde i Manali i åtte år til [[1814]], og presenterte Balusvami for alle europeiske fiolinteknikker. Etter hvert begynte Balusvami å mestre fiolinens spillemåte i den karnatiske musikken.

I omkring 1817 kom en ny student som het [[Vadivelu]] til Muthuswami og Balusvami Dikshitar. Etter en stund ble det ganske klart at Vadivelu var et musikalsk geni. Balusvami lærte ham etterhvert å spille den karnatiske fiolinen, som snart gjorde ham til [[ekspert]]. I [[1824]], da han var 14 år gammel, ble han invitert av [[Swathi Thirunal]], kongen av [[Travancore]] i det moderne [[Kerala]].  Travancore var et av de største musiksentre på denne tid. Mange musikere så hvor nyttig fiolinen i den karnatiske musikk var, og instrumentet begynte å spre seg.

== Videre utvikling ==
Etter Vadivelu og Balusvamy ble fiolinen brukt til å akkompagnere [[sang]]ene i [[forestilling]]er av '[[Vishnu]]-[[legende]]r' (sanskrit हरिकथा ''harikathā''), og ikke mer fordi teknikken enda var litt grov.  På [[1870-tallet]] skapte [[Tirukodikaval Krishna Ayyar]] en ny fiolinteknikk, som heter இழைத்து வாசிப்பு ''iḷaittu vācippu''. Denne er enda en av de mest fundamentale teknikkene i karnatisk musikk.  Iḷaittu vācippu bruker et spesielt strøk som lar [[fiolinist]]en spille opptil 64 noter og sett [[glidetone]]r i stedet for vanlige noter.  En 'ri' (D-tone), for eksempel, kunne spilles som 'sa-ri-ga-ri' (C-D-E-D), 'ma-ga-ri' (F-E-D), 'ni-sa-ri' (B-C-D), 'ga-ri' (E-D), eller 'sa-ri' (C-D).  Denne teknikken gav notene mer form, og gjorde fiolinen enda mer fleksibel.

[[Malaikottai Govindaswami Pillai]] utviklet det videre på [[1890-tallet]] med முழு வில் ''muḷu vil''-teknikken, som brukte hele boken med bølgende strøk.  Det gav fiolinen en rikere lyd – like mangslungen som en sangers røst.  I løpet av de neste 20 år begynte mange fiolinister å spille fiolinen som [[soloinstrument]]. Blant de mest bemerkelsesverdige av dem var [[Dwaram Venkataswamy Naidu]], [[Kumbakonum Rajamanikam Pillai]] og [[Mysore T. Chowdiah]].

== Moderne karnatiske fiolinister ==
*[[Mysore T. Chowdiah]] ([[1895]]&ndash;[[1967]])
*[[Lalgudi G. Jayaraman]] (f. [[1927]])
*[[T.N. Krishnan]] (f. [[1928]])
*[[M.S. Gopalakrishnan]] (f. [[1931]])
*[[Kunnakudi Vaidyanathan]] (f. [[1935]])
*Smt. [[N. Rajam]] (f. [[1938]])
*[[L. Subramaniam]] (f. [[1950]])
*[[L. Shankar]] (f. 1950)

== Eksterne lenker ==
* [http://www.carnatica.net/sangeet/gjrviolin.htm «Violin»] på carnatica.net
* [http://www.youtube.com/watch?v=fAZ_2JxG44c Karnatisk ensemble], youtube.com
<!-- skanwiki -->

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Strykeinstrumenter]]
[[Kategori:Strengeinstrumenter]]
[[Kategori:Indisk musikk]]

<!-- interwiki -->