Redigerer Karl Wolff

{{infoboks biografi}}
'''Karl Wolff''' (født [[13. mai]] [[1900]] i [[Darmstadt]] i [[Tyskland]], død [[17. juli]] [[1984]] i [[Rosenheim]]) var en tysk [[SS]]-general tilknyttet [[Waffen-SS]]. Han var SS-sjef [[Heinrich Himmler|Heinrich Himmlers]] adjutant og stabssjef, og mot slutten av [[andre verdenskrig]] militærguvernør for det okkuperte Nord-Italia. 

Wolff slapp tiltale under [[Nürnbergprosessene]] etter krigen, men ble i 1964 dømt for [[Krigsforbrytelse|krigsforbrytelser]] og medvirkning til [[folkemord]]. Han ble løslatt i 1969 av medisinske årsaker. 

== Liv og og virke ==
=== Bakgrunn===
Karl Wolff var sønn av dommeren Karl Friedrich Wolff (1871-1916).<ref>Dødsannonse i ''Darmstädter Zeitung''  4. januar 1916 [http://tudigit.ulb.tu-darmstadt.de/show/Za-90-1916-Bd-1/0016/image Online] {{Wayback|url=http://tudigit.ulb.tu-darmstadt.de/show/Za-90-1916-Bd-1/0016/image |date=20211027195918 }}</ref>  I 1901 ble faren statsadvokat i Darmstadt, og i 1906 gikk han over til dommerfeltet og ble dommer i Butzbach.<ref>Otto Knaus: ''80 Semester Activitas Karlsruhensiae 1878–1928.'' Festschrift Verbindung Karlsruhensia (Heidelberg), ca. 1960, s. 41; {{Google Buch| BuchID=4D0ZAAAAIAAJ |Seite=41 | Hervorhebung="Karl Wolff"}}</ref> Deretter ble han amtsdommer i Darmstadt, i 1910 amtsdommerråd,<ref>''Grossherzoglich hessisches Regierungsblatt'' 1910, d. 16; {{Google Buch| BuchID=PAFUAAAAYAAJ| Seite=16 | Hervorhebung="Dr. Karl Wolff"}}</ref> og i 1911 landrettsråd.<ref>''Hof- und Staats-Handbuch des Grossherzogtums Hessen für das Jahr 1912/13'', s. 174</ref> Til sist var han ''Landgerichtsdirektor'' i Darmstadt.

Karl Wolff hadde allerede i tidlig et ungdomsønske om å bli militær og offiser. Allerede som elev ved Ludwig-Georgs-Gymnasium i Darmstadt tok han som frivillig i en toårig førmilitær utdannelse i ''Nationale Jugendwehr'' (= Nasjonal ungdomshær).

Etter ''[[Abitur]]'' ble han som [[Fahnenjunker|fanejunker]] opptatt i [[Leibgarde-Infanterie-Regiment (1. Großherzoglich Hessisches) Nr. 115|Großherzogliche Hessische Leibgarde-Infanterie-Regiment Nr. 115]]. Wolff deltok som offiser i [[første verdenskrig]].

===Nazismen===
[[File:Bundesarchiv Bild 183-L15327, Spanien, Heinrich Himmler bei Franco.jpg|thumb|left|Karl Wolff (foran til venstre) hos [[Francisco Franco]] i Spania (1940) sammen med [[Himmler]]. Utenriksminister [[Ramón Serrano Súñer]] helt til høyre. [[Joachim Peiper]] bak mellom Wolff og Himmler.]]
[[File:Bundesarchiv Bild 192-308, KZ-Mauthausen, Himmlervisite.jpg|thumb|Himmler og Wolff i [[Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir]] i 1941. [[Otto Kumm]] til venstre for Himmler, leirsjef [[Franz Ziereis]] til høyre for Himmler. [[August Eigruber]] (i lys kappe) ble hengt etter krigen for forbrytelsene i leiren.]]
I 1931 ble han medlem i [[NSDAP]] (nazi-partiet) og [[Schutzstaffel|SS]]. Fra mars 1933 var han riksdagsmann for nazistene. I juli 1933 ble han [[Heinrich Himmler]]s personlige adjutant og i november 1935 sjef for Himmlers stab. 

I 1936 ble han ''Stabsreichsführer''-SS (stabssjef) for Himmler, med ansvar for kontakten med Himmlers nettverk i tysk storindustri. Han holdt også kontakt med ''[[Ahnenerbe]]'' som drev «germanisering» av befolkningen. Wolff ble på denne bakgrunn regnet som «nummer 2» i SS. Han var SS-talsmannsoffiser for [[Adolf Hitler]] frem til han ble avløst i 1943. Mens Wolff var borte fra Berlin for å følge Hitler rundt på hans forskjellige hovedkvarterer, forekom ofte rivalisering og konflikter, særlig mellom [[Ernst Kaltenbrunner]] og [[Walter Schellenberg]]. 

Wolff fikk i tillegg et anstrengt forhold til Himmler som to ganger nektet ham å skille seg fra sin første kone, fordi dette i Himmlers øyne var å svikte tradisjonelle familieverdier, samt skape [[skandale]]r som burde unngås. I 1936 hadde Wolff innledet et forhold til grevinne Bernsdorff (Ingeborg von Berns) som hadde vært enke i to år. 23. desember 1937 fikk hun sønnen Widukind Thorsun med Wolff, som likevel ikke skilte seg før 6. mars 1943. Tre dager senere inngikk han ekteskap med Ingeborg. Da hadde han henvendt seg direkte til Hitler om tillatelse til [[skilsmisse]], noe som ergret Himmler. Tidligere hadde de to mennene stått hverandre nært, og i et brev fra 1939 smigret Wolff Himmler med at han personifiserte alt som er «''godt, vakkert og mandig, og alt som er verd å arbeide for. Alt vi er i dag, kan vi takke deg og Føreren for.''» Men i [[etterkrigstiden]] forsøkte Wolff å skape avstand til Himmler og et bilde av seg selv som en ''[[outsider]]'' i nazi-lederskapet.<ref>[https://core.ac.uk/download/pdf/69618.pdf Michael Salter og Suzanne Ost: ''War Crimes and Legal Immunities: The Complicities of Waffen-SS General Karl Wolff in Nazi medical experiments'' (s. 22)]</ref>

Høsten 1943 fungerte Wolff som tysk militærguvernør i Nord-Italia, den såkalte [[Salo-republikken|Salò-republikken]] som formelt ble styrt av [[Mussolini]]. Dermed var Wolff øverste leder for alle SS-styrker i Italia, noe som førte til overlappende ansvarsområde med ''Wehrmacht''-general [[Albert Kesselring]]. Det er uklart om Wolff ga ordre om å deportere Italias [[jødisk]]e borgere til [[Auschwitz]]. 
[[Fil:Rom,_die_Straße_Via_Rasella.JPG|thumb|Via Rasella i [[Roma]], 2015.]]
Han var våren 1944 trolig involvert i [[represalie]]r i Italia. 23. mars 1944 eksploderte en [[bombe]], plassert i en søppelkjerre av italienske [[partisan]]er, i via Rasella i sentrum av Roma, akkurat da tyske [[soldat]]er passerte oppover fra via del Traforo. 33 tyskere omkom. Hitler forlangte «''en øyeblikkelig represalie som ville ryste verden''», og bad general Kesselring om å jevne via Rasella med jorden, og få henrettet 30-50 italienere for hver tysker som var omkommet. Senere på dagen var dette moderert til henrettelse av ti italienere for hver tysker.<ref>[https://europeremembers.com/destination/via-rasella-attack/ Angrepet i via Rasella]</ref> 335 menn ble 24. mars 1944 skutt ved Ardeantine-hulene i nærheten av San Callisto-[[katakombe]]ne ved [[via Appia]], ti for hver tysker, pluss fem ved en ren feiltakelse. De henrettede bestod av tilfeldig forbipasserende da bomben gikk av, folk som satt fengslet, mistenkt for å sympatisere med motstandsbevegelsen, og jøder.<ref>[https://europeremembers.com/destination/the-ardeatine-caves-massacre/ Massakren i Ardeantine-hulene]</ref> I dag er det reist et minnesmerke for massakren.<ref>[http://www.mausoleofosseardeatine.it/home-eng/ Minnesmerket over massakren i Fosse Ardente]</ref> 

Etter [[20. juli-attentatet]] mot Hitler i 1944 erstattet Wolff general [[Rudolf Toussaint]] som ''Bevollmächtigter General der Deutschen Wehrmacht in Italien'', noe som innebar at han fikk kommando over store deler av ''[[Wehrmacht]]'' i Italia. Som SS-sjef og kommandant for deler av ''Wehrmacht'' i Middelhavsområdet, var han i gunstig posisjon til å forhandle med de allierte. Etter krigens slutt i 1945 var han den høyest rangerte SS-offiser, bare forbigått av Ernst Kaltenbrunner. Himmler tok sitt eget liv i mai 1945, og Kaltenbrunner ble dømt i [[Nürnbergprosessen]] og henrettet. 

Wolff hadde som Himmlers adjutant god kjennskap til ''[[holocaust]]''. Blant annet reiste han sammen med Himmler til [[Minsk]] i august 1941 og var til stede ved en masseskyting der. Rapporter fra [[Aksjon Reinhardt]], der over én million ble [[massakre]]rt, ble sendt til Himmler og hans stabssjef Wolff.<ref name="Lingen" /><ref name="Breitman" />

===Etterkrigstiden===
[[Fil:Karl Wolff, prosecution witness in the Pohl Trial.jpg|thumb|Wolff som vitne i [[Pohlprosessen]] i [[Nürnberg]], 1947. {{byline|OMGUS Military Tribunal}}]]
Etter krigen ble han internert og jevnlig forhørt av de allierte. I 1946 ble Wolff innlagt med [[diagnose]]n [[paranoid]] (han mente seg angivelig forfulgt av jødiske [[demon]]er), men var i 1947 frisk nok til å vitne i [[Pohlprosessen]]. Han vitnet i saken mot [[Oswald Pohl]] som avslørte hans kjennskap til ''holocaust'', men Wolff avviste noe ansvar og slapp straff under [[Nürnbergprosessen]], på grunn av sin deltagelse i ''Operation Sunrise''. Dommerne kom til at det ikke var tilstrekkelig bevis til å tiltale Wolff for medvirkning til Aksjon Reinhard. En av dommerne uttalte senere at Wolffs forhandlinger med de allierte om kapitulasjon var en vesentlig faktor i domstolens vurderinger. ''Operation Sunrise'' var hemmelige forhandlinger fra februar 1945 om lokal tysk kapitulasjon i Nord-Italia. Forhandlingene ble ført i [[Bern]] og ble ledet av Wolff på tysk side og [[Allen Dulles]] på amerikansk side. I utgangspunktet hadde de allierte (møtet i [[Casablanca]] i 1943) avtalt at bare en fullstendig og betingelsesløs tysk kapitulasjon var aktuelt, og at det ikke var aktuelt å innlede kontakt med SS for kapitulasjonen. 

I 1964 i [[Vest-Tyskland]] ble Wolff dømt for [[Krigsforbrytelse|krigsforbrytelser]] og medvirkning til [[folkemord]]. Han ble løslatt av medisinske grunner i 1969.<ref name="Lingen" /> 

''Holocaust''-forskeren Lawrence Langer<Ref>[https://www.jewishvirtuallibrary.org/langer-lawrence-l Lawrence Langer, f. 1929]</ref> var til stede ved [[rettergang]]en mot Wolff i [[München]] i 1964, der en av anklagene lød på at Wolff arrangerte jernbanetransporten fra [[Warszawagettoen|Warszawa-ghettoen]] til [[Treblinka]]. Den unge tyske [[aktor]]en spurte den aldrende Wolff om han noen gang hadde besøkt Warszawa-ghettoen. Svaret kom straks: «Nei.» Aktor leste da opp fra en [[dagbok]] ført av en funksjonær som hadde tjenestegjort i Warszawa. Her bekreftes at Himmler og Wolff besøkte ghettoen, med angivelse av nøyaktig tid og dato for ankomst. Konfrontert med dette beviset, innrømmet Wolff at han kunne ha besøkt ghettoen ved en anledning. Da han ble spurt hvorfor han ikke straks hadde innrømmet dette, svarte han: «''Jeg er en gammel mann og kan ikke huske alt.''» Da lente dommeren seg frem, pekte på Wolff og utbrøt:  «''Herr vitne, hvis jeg noen gang hadde besøkt Warszawa-ghettoen, ville jeg aldri ha glemt det.''» Lawrence Langer tilføyde: «Det hadde neppe Wolff heller, men dette understreker den lettheten de anklagede benektet sin deltakelse med, inntil de ble konfrontert med bevis.»<ref>Lawrence Langer: ''The Missing Voices of the Killers: What Could They Tell Us?'', en kommentar til [[Claude Lanzmann]]s [[dokumentarfilm]] ''[[Shoah (film)|Shoah]]</ref>

Da Wolff ble tiltalt, ba han Dulles om støtte. Dulles, som akkurat hadde gått av som CIA-sjef, avviste forespørselen fordi han var pensjonist og dermed privatperson. [[Telford Taylor]] og andre amerikanske tjenestemenn talte Wolffs sak mens han sonet dommen, og medvirket til at han ble løslatt i 1969.<ref name="Lingen">{{Kilde artikkel|tittel=Conspiracy of Silence: How the «Old Boys» of American Intelligence Shielded SS General Karl Wolff from Prosecution|publikasjon=Holocaust and Genocide Studies|doi=10.1093/hgs/dcn004|url=https://academic.oup.com/hgs/article/22/1/74/567888|dato=2008-03-01|forfattere=|fornavn=Kerstin|etternavn=von Lingen|via=|serie=1|språk=en|bind=22|hefte=|sider=74–109|issn=8756-6583|besøksdato=2020-02-26|sitat=Key to his evasion of justice was his role in “Operation Sunrise”—negotiations conducted by high-ranking American, Swiss, and British officials in violation of the Western Allies' agreements with the Soviet Union—for the surrender of German forces in Italy. After 1945, these officials, including most notably Allen W. Dulles, shielded Wolff from prosecution in order to prevent information about the negotiations from coming out. The details had to be kept secret, they believed, in order to avoid a confrontation with Stalin as the Cold War took shape. New evidence suggests that the Western Allies not only failed to ensure cooperation between their respective national war crimes prosecution organizations, but in certain cases even obstructed justice by withholding evidence.}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Contrasting Strategies within the War Crimes Trials of Kesselring and Wolff|publikasjon=Liverpool Law Review|doi=10.1007/s10991-005-1599-y|url=https://doi.org/10.1007/s10991-005-1599-y|dato=2005-01-01|forfattere=|fornavn=Kerstin|etternavn=von Lingen|etternavn2=Salter|fornavn2=Michael|via=|serie=3|språk=en|bind=26|hefte=|sider=225–266|issn=1572-8625|besøksdato=2020-02-26|sitat=It explores the question of why Wolff, whose complicity was arguably much greater than that of Kesselring, received more favourable treatment, and the role of various political and geo-political factors, including those influencing the interventions of US intelligence officials, as explanations for this apparent legal discrepancy.}}</ref><ref name="Breitman">{{Kilde artikkel|tittel=New Sources on the Holocaust in Italy|publikasjon=Holocaust and Genocide Studies|doi=10.1093/hgs/16.3.402|url=https://academic.oup.com/hgs/article/16/3/402/664749|dato=2002-01-01|forfattere=|fornavn=Richard|etternavn=Breitman|via=|serie=3|språk=en|bind=16|hefte=|sider=402–414|issn=8756-6583|besøksdato=2020-02-26|sitat=In 2000 the United States National Archives opened a collection of intelligence documents containing new evidence about the October 1943 roundup and deportation of more than 1,000 Jews in Rome. This article draws upon British decodes of radio messages exchanged between SS and SD officials in Rome and Berlin to identify key participants in the decisions to deport and murder Italian Jews, and to revise the chronology of these decisions. It also shows that this evidence could have been useful in post‐World War II trials of a number of Nazi officials, such as Ernst Kaltenbrunner, Karl Wolff, and Wilhelm Harster. Finally, it suggests that the attitudes of the Italian public represented a significant obstacle for Nazi officials seeking to carry out the Final Solution in Italy.}}</ref>

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielt nettsted}}
* {{Filmperson}}

{{autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Wolff, Karl}}
[[Kategori:Personer fra Darmstadt]]
[[Kategori:Tyske nazister]]
[[Kategori:SS-generaler]]
[[Kategori:Tyskere fra første verdenskrig]]
[[Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig]]
[[Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike]]
[[Kategori:Medvirkende til Holocaust]]
[[Kategori:Polen under andre verdenskrig]]
[[Kategori:Medlemmer av frikorps]]
[[Kategori:Mottakere av Jernkorset (1914)]]
[[Kategori:Medlemmer av NSDAP (innmeldt 1925–1932)]]
[[Kategori:Tyskere dømt for forbrytelser begått under andre verdenskrig]]
[[Kategori:Tyskere dømt for krigsforbrytelser]]
[[Kategori:Personer dømt for folkemord]]