Redigerer Karl Dönitz

{{Infoboks militær person}}
'''Karl Dönitz''' (født [[16. september]] [[1891]] i [[Grünau]], død [[24. desember]] [[1980]]) var en tysk admiral og den siste [[storadmiral]] i den [[Kriegsmarine|tyske marine]]. Han var også det siste [[statsoverhodet]] i [[Tysklands historie (1933–1945)|det tredje riket]] med tittelen [[Reichspräsident|rikspresident]]. Han ble utnevnt til denne posisjonen etter den tyske diktatoren [[Adolf Hitler]]s selvmord.

Dönitz ble etter krigen dømt til ti års fengsel for [[krigsforbrytelser]].

== Liv og virke ==
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-V00538-3, Karl Dönitz, Adolf Hitler.jpg|miniatyr|[[Hitler]] møter storadmiral Dönitz i [[Førerbunkeren]] i [[1945]].]]
[[Fil:Bundesarchiv_Bild_101II-MW-5564-25,_Wilhelmshaven,_Dönitz_begrüßt_U-Boots-Männer.jpg|miniatyr|Dönitz hilser på ubåtmannskaper i [[Wilhelmshaven]].]]
Karl Dönitz ble født i bydelen Grünau i [[Berlin]]. Med sin kone Ingeborg, datter av general Paul Weber, hadde han to sønner, Klaus (1920–1944) og Paul (1922–1943), som begge døde i sjøkrigen.<ref>https://www.thefamouspeople.com/profiles/karl-dnitz-8213.php</ref> Datteren Ursula (f. 1917) giftet seg med ubåtkommandanten Günter Hessler.<ref>https://www.uboat.net/men/hessler.htm</ref> Sammen fikk paret datteren Ute og sønnene Peter og Klaus, oppkalt etter Ursulas brødre.<ref>https://ww2gravestone.com/people/donitz-karl/</ref>

Dönitz døde av hjerteinfarkt julaften 1980 i Aumühle, og ble begravet 6. januar 1981. Ved den store begravelsen ble han hedret av en rekke utenlandske marineoffiserer og tidligere fiender. Han greide aldri å slippe tak i forestillingen om at han var Tysklands siste lovlige rikspresident, og ordnet det slik at [[Bundespräsident (Tyskland)|forbundspresidenten]] etter hans død fikk oversendt et slags testamente, der der stod: «I bevissthet om mitt uavsluttede ansvar for det tyske folk, overdrar jeg mitt embetes innhold og oppgave som [[Nazityskland|det tyske rikes]] siste statsoverhode til forbundspresidenten i [[Vesttyskland|forbundsrepublikken Tyskland]].» <ref>{{Kilde www |url=http://www.dra.de/online/hinweisdienste/wort/2005/dezember24.html#hz1 |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2018-11-22 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20141020150011/http://www.dra.de/online/hinweisdienste/wort/2005/dezember24.html#hz1 |arkivdato=2014-10-20 |url-status=død }}</ref>{{bedre kilde}}

Han gikk inn i den tyske marinen i 1910. Han deltok under [[første verdenskrig]] frem til han ble tatt som krigsfange av britene.

Han ble medlem av [[NSDAP]] i 1944.

===Andre verdenskrig===
Under [[andre verdenskrig]] var han [[storadmiral]] og sjef for det tyske ubåtvåpenet. 31. januar 1943 - like før [[slaget ved Stalingrad|nederlaget i Stalingrad]] - overtok han kommandoen over den [[Kriegsmarine|tyske krigsmarinen]] etter [[Erich Raeder]], hvoretter han fikk et  [[SS]]-kompani permanent stasjonert utenfor sin Dahlem-villa, en [[donasjon]] fra Hitler på 300.000 ''[[Reichsmark]]'', egen Mercedes stabsbil, et privatfly og et personlig togsett, ''Auerhahn'' (= [[orrhane]]), utstyrt med spise- og sovevogn. I sitt første direktiv skrev Dönitz: «''Våre liv tilhører staten. Vår ære ligger i å gjøre vår plikt og være klar til handling. Ingen av oss har rett til privatliv. Spørsmålet er hvordan krigen skal vinnes. Vi må forfølge dette målet med fanatisk offervilje og den mest hensynsløse besluttsomhet.''» Som en av Førerens mest ukritiske undersåtter protesterte Dönitz likevel åpent mot de av Hitlers beslutninger han var uenig i, og han tok kraftig til orde mot Hitlers ordre om å hugge opp de store [[krigsskip]]ene. Tvert om hadde Dönitz planer for dem: «''Det er nødvendig å sende [[«Scharnhorst» (1936)|Scharnhorst]] til Nord-Norge, der hun sammen med [[Tirpitz (skip)|Tirpitz]], [[«Lützow» (1939)|Lützow]] og seks jagere vil danne kjernen i en sterk kampgruppe.''»<ref>[[Alf R. Jacobsen]]: ''Scharnhorst'' (s. 33), forlaget Aschehoug, Oslo 2001, ISBN 82-03-22681-7</ref>

Da Tysklands nederlag var et faktum våren 1945, skrev Hitler sitt politiske testamente, der han «''utstøter av partiet tidligere riksmarskalk [[Hermann Göring]] og fratar ham alle rettigheter...I hans sted utnevner jeg storadmiral Dönitz til rikspresident og øverstbefalende over [[Wehrmacht|vernemakten]].''» Sviktet av politikere, hæren og SS besluttet Hitler seg for en <u>sjømann</u> som sin etterfølger. Sin tro på marinens lojalitet til nazismens sak understreket han videre: «''I fremtiden bør det bli en æressak for tyske landoffiserer - slik som det allerede er tilfellet i vår flåte - at overgivelse...er umulig...''»<ref>[[Hugh Trevor-Roper]]: ''Hitlers sidste dage'' (s. 341), forlaget Cicero, 2002, ISBN 87-7714-489-9</ref> Etter å ha mottatt [[telegram]]met om utnevnelsen, flyttet Dönitz 2. mai sitt hovedkvarter fra [[Plön]] til [[Flensburg]]. [[Albert Speer]] reiste sammen med ham, og samtidig sendte Dönitz det første kapitulasjonstilbudet til [[Bernard Montgomery|general Montgomery]].<ref>Hugh Trevor-Roper: ''Hitlers sidste dage'' (s. 287-88)</ref>

====Kapitulasjon====
{{se også|Flensburg-regjeringen}}
Admiral Dönitz meldte 7. mai 1945 over kringkasteren i Flensburg at tyske styrker kapitulerte betingelsesløst (general [[Alfred Jodl]] natt til 7. mai signert betingelsesløs kapitulasjon). Hitler begikk selvmord 30. april og innsatte Dönitz som sin etterfølger. Dönitz' uttalte mål var å avslutte krigen og sørge for at færrest mulig tyske [[soldat]]er ble tatt til fange av [[Sovjetunionen|sovjetiske]] styrker. [[Terboven]] fikk ikke gjennom sitt ønske om å holde Norge for enhver pris. I møte med Dönitz i Flensburg 3. mai fikk general [[Franz Böhme]] kommandoen over samtlige tyske styrker i Norge.<ref>Mann, C., & Jørgensen, C. (2016). ''Hitler's Arctic war: the German campaigns in Norway, Finland and the USSR 1940-1945''. Pen and Sword.</ref><ref name="dagbok" />{{rp|side=520-522}}

Etter Hitlers død var altså den partiløse Dönitz 30. april 1945 Tysklands president, med grev [[Lutz Schwerin von Krosigk]] som [[Tysklands kanslere|rikskansler]], fra 1. mai 1945 til 23. mai 1945, da de overga seg til britiske tropper på ''Marineschule Mürwik'' i Flensburg-Mürwik. Hitler hadde utpekt [[Joseph Goebbels]] til ny [[rikskansler]], men dagen etter Hitlers selvmord tok også Goebbels sitt eget liv. Dönitz og Schwerin von Krosigk gikk inn for å slutte fred med de allierte og prøvde å forhale overgivelsen enda noen dager, slik at ''[[Kriegsmarine]]'' skulle rekke å få evakuert flest mulig [[flyktning]]er fra [[Østpreussen]] og [[Pommern]] ([[Wilhelm Gustloff (skip)|«Operation Hannibal»]], historiens største [[evakuering]] til sjøs). Den [[7. mai]] gav han general [[Alfred Jodl]] tillatelse til å kapitulere betingelsesløst.

De tyske styrkene i Danmark, Nederland og det nordvestlige Tyskland kapitulerte for general Montgomery på [[Lüneburger Heide]] 4. mai.<ref>Thorne, P. (1992). ''Andrew Thorne and the liberation of Norway. Intelligence and National Security'', 7(3), 300-316.</ref> [[Alfred Jodl]] skrev under på vegne av Dönitz. De tyske styrkene i Norge var ikke med i kapitulasjonen på Lüneburger Heide, noe som skyldtes uklarhet om inndeling av soner, fordi både Storbritannia og USA insisterte på å frigjøre Norge, samtidig som [[den røde hær|sovjetiske styrker]] alt hadde frigjort Øst-Finnmark.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Kiilerich, Ole | utgivelsesår = 1967 | tittel = Seieren | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Norsk kunstforlag | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010112406017 | side = }}</ref>

===Alliert fangenskap===
{{se også|Nürnbergprosessen}}
[[File:Nuremberg-1-.jpg|mini|upright=1.6|Åtte av de anklagede under [[Nürnberg-prosessen]] etter [[andre verdenskrig]]: På første rekke sitter fra venstre [[Hermann Göring]], [[Rudolf Hess]], [[Joachim von Ribbentrop]] og [[Wilhelm Keitel]], bak Karl Dönitz og [[Erich Raeder]], som var øverstkommanderende [[storadmiral]]er i [[Kriegsmarine|den tyske krigsmarinen]] i henholdsvis 1943–1945 og 1935-1943, samt [[Baldur von Schirach]] og [[Fritz Sauckel]]. Raeder var en av hovedpådriverne bak [[Operasjon Weserübung]], det tyske angrepet på Danmark og Norge, men ble siden erstattet av Dönitz.]]
Regjeringen Dönitz ble tatt til fange av britene i [[Flensburg]] den 23. mai. I de siste dagene av krigen var regjeringens myndighetsområde i praksis begrenset til et lite område på 14 kvadratkilometer. Under [[Nürnbergprosessen]] ble Dönitz dømt til ti års fengsel. Han ble imidlertid ikke dømt for å ha gitt ordre til uinnskrenket ubåtkrig. Bakgrunnen var at domstolen fant det bevist at også britene og US-amerikanerne hadde ført uinnskrenket ubåtkrig: Storbritannia fra tidlig i mai 1940, og USA fra første stund i stillehavskrigen etter det japanske angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941.

I sine samtaler med fengsels[[psykiater]]en Douglas Kelley fremstod admiralen som en vennlig, noe reservert mann med en skarp sans for humor og uten tegn på depresjon. Godmodig fortalte Dönitz om de mange ulempene ved fangelivet, fra den vonde maten til den seteløse doen i cellen. Dr. Kelley beskrev admiralen som en av gruppens mest sammensatte personligheter, «en mann velsignet med kreative evner, fantasi og et sunt sjelsliv…utvilsomt en betydelig leder og en ytterst kompetent mann.» Dönitz leste dikt  og var fast besluttet på å forbedre sine engelskkunnskaper under fangenskapet.<ref>Jack El-Hai: ''Nazisten og psykiateren'' (s. 121), forlaget Humanist, Oslo 2014, ISBN 978-82-82820-87-5</ref>

Liksom [[Göring]] sendte Dönitz en formell protest til general [[Eisenhower]] om at behandlingen han fikk som krigsfange, ikke stemte overens med [[Genevekonvensjonen]]s bestemmelser for fanger av hans rang. Som svar erklærte Eisenhower i en offentlig kunngjøring sin misnøye med de nærmest luksuriøse forholdene som nazister sonet under. Oberst Andrus som stod for fengselet i Mondorf, forlangte at nazistene skulle reise seg når en representant for de allierte kom inn i samme rommet. Dönitz lot en gang være å gjøre det. «Reis deg!» ropte Andrus, og Dönitz reiste seg motvillig.<ref>Jack El-Hai: ''Nazisten og psykiateren'' (s. 60-61)</ref> Men Dönitz følte seg heller ikke vel blant flere av medfangerne sine, og anmodet oberst Andrus om at [[Julius Streicher]] ikke burde få spise ved fellesbordet.<ref>Jack El-Hai: ''Nazisten og psykiateren'' (s. 86)</ref>

Dönitz satt i [[Spandau-fengselet]] til 1956 og bosatte seg deretter i landsbyen [[Aumühle]] øst for [[Hamburg]], hvor han skrev to memoarbøker. I 1958 utkom ''Zehn Jahre und zwanzig Tage'' (= Ti år og tyve dager). Dönitz var den eneste admiralen som tok strupetak på England. «Det var med nød og neppe,» skrev det britiske admiralitetets sjøkrigshistoriker kaptein Roskill, at England unngikk et nederlag våren 1943.<ref>https://www.zeit.de/1969/14/unbeirrt-von-allen-zweifeln</ref>

Dönitz var absolutt uten anger når det gjaldt sin rolle i den annen verdenskrig,<ref>{{Cite book|title=The Reader's Companion to Military History|author=Robert Cowley, Geoffrey Parker|publisher=Houghton Mifflin Harcourt|url=http://books.google.com/books?id=qOEu4ALwR-IC&pg=PA139&lpg=PA139&dq=unrepentant+%22karl+donitz%22&source=web&ots=sgzDFd4BXc&sig=fSDwnWmODYZk4Dr-5flXewYmph4}}</ref><ref>{{Kilde www |url=http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,867109,00.html |tittel=The Lion Is Out - TIME |besøksdato=2010-12-16 |arkiv-dato=2013-08-24 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20130824024201/http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,867109,00.html |url-status=død }}</ref> siden han fullt og fast trodde at ingen ville respektere en som [[kompromiss]]er i forhold til sin tro eller plikt mot nasjonen på noen måte, uansett om det er i liten eller stor skala. Om sin overbevisning skriver Dönitz (i en kommentar til [[Himmler]]s fredsforhandlinger):
:<blockquote>En som forråder militære hemmeligheter er en [[paria]], foraktet av hvert menneske og hver nasjon. Selv fienden han tjener, har ingen respekt for ham, men bare bruker ham. En nasjon som ikke er enstemmig kompromissløs i sin fordømmelse av denne type forræderi, underminerer selve grunnlaget for sin stat, uansett hva slags regjering den har.<ref>''Ten Years and Twenty Days'', page 190, first edition</ref></blockquote>

Dönitz Platz var det tyske navnet på en [[ekserserplass]] som ble brukt av tyske ubåtmannskaper i [[Laksevåg]] bydel i [[Bergen]].<ref>{{Kilde avis|tittel=Ungdommer med lengsler og drømmer|avis=Bergens Tidende|url=https://www.bt.no/nyheter/lokalt/i/vlB34/Ungdommer-med-lengsler-og-drommer|besøksdato=2018-05-22|språk=nb-NO}}</ref> Denne plassen som var oppkalt etter Karl Dönitz, eksisterer fremdeles som en del av et parkområde med [[lekeplass]] i [[Monrad Mjeldes vei]] på [[Melkeplassen]].<ref>https://www.bergen.kommune.no/bk/multimedia/archive/00180/Web_180922a.pdf {{Wayback|url=https://www.bergen.kommune.no/bk/multimedia/archive/00180/Web_180922a.pdf |date=20160409093857 }} (s. 22-23)</ref>

=== Dönitzs forhold til jøder og nazisme ===
[[Fil:The Second World War 1939 - 1945- Germany- Personalities BU6711.jpg|miniatyr|upright=1.2|left|[[23. mai]] [[1945]]: Dönitz overgir seg til britiske soldater. [[Alfred Jodl]] i uniform til venstre, og [[Albert Speer]] i sivile klær mellom dem.]]
[[Fil:2158 Karl Dönitz.JPG|miniatyr|Dönitz' familiegravsted på ''Waldfriedhof'' i Aumühle utenfor Hamburg.]]
Til tross for sine påstander etter krigen ble Dönitz under krigen sett på som en tilhenger av nazismen.<ref name="The Impact of Nazism" /> Flere marineoffiserer omtalte ham som «nært knyttet til Hitler og naziideologien.»<ref name="The Impact of Nazism" /> Ved en anledning gikk han så langt at han skrøt av Hitlers menneskelighet.<ref name="The Impact of Nazism" /> Ved en annen anledning, da han talte til [[Hitlerjugend]]-medlemmer på det som ble kalt «en upassende måte», fikk han tilnavnet «Hitlerjugend Dönitz».<ref name="The Impact of Nazism" /> Han nektet å hjelpe [[Albert Speer]] med å stoppe [[brent jords taktikk|den brente jord-politikken]] Hitler beordret, og er også sitert slik: «''i forhold til Hitler er vi alle null. Alle som tror de kan være bedre enn Føreren, er dumme.''»<ref name="The Impact of Nazism" />

Flere [[antisemittisme|antisemittiske]] utsagn fra hans side er kjent.<ref name="The Impact of Nazism" /> Da [[Sverige]] under andre verdenskrig stengte sine havområder for Tyskland, beskyldte han «internasjonal [[jødisk]] kapital» for å stå bak.<ref name="The Impact of Nazism" /> I august 1944 erklærte han: «''Jeg ville heller spise møkk enn å se mine barnebarn vokse opp i den skitne og giftige jødiske atmosfæren.''»<ref name="The Impact of Nazism">''The Impact of Nazism: New Perspectives on the Third Reich and Its Legacy'' by Alan E. Steinweis, Daniel E. Rogers, University of Nebraska Press'' 2003 pages 186&ndash;188.</ref>

På Tyske Helters dag (12. mars) 1944 sa Dönitz at uten Adolf Hitler ville Tyskland vært omgitt av «jødisk gift», og at landet ville vært ødelagt uten nasjonalsosialismen.<ref name="Avalon">«''Hva ville blitt av vårt land i dag, hvis ikke Føreren hadde forent oss under nasjonalsosialismen? Splittet av partier, omgitt av den jødiske gift som sprer seg, og sårbare for den, fordi vi ville manglet forsvaret vår kompromissløse ideologi gir, og gitt opp overfor fienden som nådeløst ville ødelagt oss''.»[http://www.yale.edu/lawweb/avalon/imt/proc/05-10-46.htm The Avalon Project at Yale Law School] {{Wayback|url=http://www.yale.edu/lawweb/avalon/imt/proc/05-10-46.htm |date=20071223041217 }}</ref> Under [[Nürnberg-prosessen]] hevdet Dönitz at utsagnet om «jødisk gift» gjaldt folkets utholdenhet «''som det var sammensatt, kunne bedre bevares enn om det fantes jødiske elementer i nasjonen''». Til å begynne med slo han fast: «''Jeg kunne forestille meg at det ville være svært vanskelig for befolkningen i byene å holde ut under de voldsomme bombeangrepene, hvis en slik innflytelse fikk lov til å virke.''» Forfatteren Erich Zillmer hevder at ideologisk sett var Dönitz anti-marxist og [[antisemitt]].<ref>{{Cite book|last=Zillmer|first=Eric A.|title=The Quest for the Nazi Personality: A Psychological Investigation of Nazi War Criminals|publisher=Lawrence Erlbaum Associates|year=1995|page=141}}</ref> Under Nürnberg-prosessen hevdet Dönitz at han ikke visste om [[holocaust]], og erklærte at ingen av «hans menn» tenkte på vold mot jøder.<ref name="Avalon" />

Dönitz fortalte Leon Goldensohn, en amerikansk [[psykiater]] i Nürnberg: «Jeg hadde aldri noen idé om hendelsene som gjaldt jøder. Hitler sa at hver mann skulle ta seg av sine egne saker, og mine saker var ubåter og marinen.»<ref>Leon Goldensohn: ''The Nuremberg Interviews''. Vintage Books. New York. 2004. ISBN 1-4000-3043-9</ref> Til Goldensohn fortalte Dönitz også om sin støtte til admiral [[Bernhard Rogge]] da NSDAP startet en forfølgelse av ham fordi han var kvart [[jøde]].

== Dommen ==
Under [[Nürnbergprosessene]] ble Dönitz anklaget og dømt etter følgende anklagepunkter:
* [[Forbrytelse]]r mot freden. 
* Deltakelse i sammensvergelse i den hensikt å begå forbrytelser mot freden. 
* [[Krigsforbrytelse]]r. 
Dönitz ble idømt 10 års fengselsstraff i [[Spandau]], og satt fri i 1956. Han hadde ikke medvirket i [[holocaust]], men ført krig. Han hadde tilnavnet «Løven» og var en betydelig militær pådriver for tysk [[aggresjon]]. «''Drep og fortsett å drepe,''» rådet han sine ubåtkapteiner. «''Husk, ingen overlevende. Menneskelighet er en svakhet.''»<ref>[http://content.time.com/time/magazine/article/0,9171,867109,00.html] ''[[Time (magasin)|TIME magazine]]'': «Løven er ute»</ref>

== Publikasjoner ==
* ''Zehn Jahre, Zwanzig Tage'' (1958)
* ''Mein wechselvolles Leben'' (1968)

== Referanser ==
<references>
<ref name="dagbok">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1984 | tittel = Krigens dagbok: Norge 1940-1945 | isbn = 8270101664 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Det Beste | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016062048028 | side = }}</ref>
</references>

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielt nettsted}}
* {{Filmperson}}
* {{DNB-Portal|118526251}}
* {{DHM-HdG|Bio=karl-doenitz|Titel=Karl Dönitz}}
* {{språkikon|de}} Heinrich Schwendemann: [http://www.zeit.de/2005/03/A-Flucht_45?page=all ''„Schickt Schiffe!“''] I ''[[Die Zeit]]'' nr. 3/2005
* {{språkikon|de}} [http://www.zeno.org/Geschichte/M/Der+N%C3%BCrnberger+Proze%C3%9F Originaldokumenter fra Nürnbergprosessene] (søk etter «Dönitz»)
* {{språkikon|de}} [http://www.spiegel.de/spiegel/print/d-14315471.html ''NACHRUF KARL DÖNITZ''] †, ''[[Der Spiegel]]'' 5. januar 1981
* {{språkikon|de}} Alexander Rost: [http://www.zeit.de/1984/41/wenig-bleibt-von-hitlers-admiral ''Endlich Klarheit über Dönitz Wenig bleibt von Hitlers Admiral''], ''Die Zeit'', 5. oktober 1984
{{Wikiquote-de}}

{{Tysklands rikspresidenter}}
{{Autoritetsdata}}
{{Portal|andre verdenskrig}}

<!-- kun norske bokstaver i defaultsort -->

{{STANDARDSORTERING:Dønitz, Karl}}
[[Kategori:Personer fra Berlin]]
[[Kategori:Tyske admiraler]]
[[Kategori:Tyske marineoffiserer]]
[[Kategori:Tyske ubåtkommandører]]
[[Kategori:Tyske presidenter]]
[[Kategori:Tyskere fra første verdenskrig]]
[[Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig]]
[[Kategori:Personer tilknyttet det tredje rike]]
[[Kategori:Mottakere av Jernkorset (1914)]]
[[Kategori:Mottakere av Jernkorsets ridderkors]]
[[Kategori:Medlemmer av NSDAP (innmeldt 1933–1945)]]
[[Kategori:Tysk militærpersonell (Marinen i Keiserrike)]]
[[Kategori:Tysk militærpersonell (Marinen i Reichswehr)]]
[[Kategori:Tysk militærpersonell (Marinen i Wehrmacht)]]
[[Kategori:Tiltalte i Nürnbergprosessen]]
[[Kategori:Tyskere dømt for forbrytelser begått under andre verdenskrig]]
[[Kategori:Tyskere dømt for krigsforbrytelser]]
[[Kategori:Nürnberg-dømte tyskere løslatt i 1950-årene]]
[[Kategori:Tyske krigsfanger under andre verdenskrig]]
[[Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet]]