Redigerer Kannik

:''For området i Stavanger se: [[Kannik (Stavanger)]]''
[[Fil:Sint-Salvatorskapittel Bruges Precious Blood 2008.JPG|thumb|right|250px]]'''Kannik''', også kalt '''korbror''', '''korsbror''', '''korherre''', '''domherre''' og '''domkapitular''', er en betegnelse som i ulike epoker og i ulike kirker har hatt noe ulik bruk. I norsk kirkehistorie hørte kannikstillingen til den høyere geistligheten og rangerte over sogneprest.

==Historie==

Opprinnelig ble tittelen brukt om alle [[kleresi|geistlige]] som arbeidet i et [[bispedømme]], unntatt [[kapellan|privatkapellaner]] og [[prest#Sekular- og ordensprester|ordensprester]]. Etter hvert gikk tittelen over til bare å bli brukt om [[sekularprest]]er (dvs de som ikke var ordensprester) som var knyttet til en [[katedral]] eller en [[kollegiatkirke]], som er en kirke med et kollegium av geistlige (domkapittel), for eksempel basilikaen [[Sacré-Coeur de Montmartre]] i [[Paris]]. Fra [[Augustin av Hippo|Augustin]]s tid ble det vanlig at prestene ved en katedral levde i et [[kloster]]lignende fellesskap, og på 800-tallet utviklet domkapittelet seg til en fast institusjon. Før det [[11. århundre]] skjedde det store utglidninger, slik at mange kanniker hadde privat eiendom og levde alene. Fra det tidspunkt begynte man å skille mellom ''sekulære kanniker'', som er knyttet til en katedral eller kollegiatkirke, men som lever som vanlige sekularprester, og ''regulære kanniker'' som lever under en ordensregel.

Fra 1100-tallet utviklet stillinger som ''sekulær kannik'' seg til en attraktiv løpebane for yngre sønner av adelsmenn. Et embede som sekulær kannik ble kalt et kannikedømme, og kannikedømmene var i regelen ettertraktet og godt betalt. I det kirkelige hierarki tilhørte kannikene høygeistligheten; de stod under [[biskop]]ene, men høyere enn sogneprester og andre grupper av prester.<ref name="Rian (2015)"/> Domkapitlene fikk etter hvert store inntekter, og kannikene ble lønnet med en nærmere bestemt [[prebende]], dvs. en personlig inntekt fra nærmere bestemte deler av kirkegodset som kunne være betydelig og som gjorde kanniken til en [[jorddrott]] for sin levetid. I tillegg til inntektene fra prebendene fikk kannikene sine utgifter ved bispesetet (eller prostesetet), dvs. kost, losji, betaling av tjenere og drenger, betalt av det såkalte kannikebordet (''mensa communis''), som var et større felles jordegods. Kannikene kunne i tillegg ha inntekter fra en sognekirke der den enkelte kannik også var sogneprest. Kannikenes inntekter gjorde dem økonomisk uavhengige av biskopen. Kannikene hadde også mange rettigheter i kirkestyret, bl.a. retten til å velge [[biskop]], ofte valgt fra deres egen midte.

Fra [[middelalderen]] av ble kanniker i [[Norge]] overveiende rekruttert fra lavadelen, den såkalte [[knapeadel]], men det er også eksempler på kanniker som tilhørte familier som tilhørte høyadelen, og i ikke få tilfeller var kanniker selv beslektet med erkebiskopen eller biskopen. En stilling som kannik i middelalderens og senmiddelalderens Norge innebar normalt at man hadde universitetsstudier i utlandet og at man var av god og velstående familie. En kannik fikk sitt embede for livstid, og kunne bare fratre med godkjennelse av [[Paven]]. Erkebiskop [[Olav Engelbrektsson]]s antatte farbror, kanniken Saxe Gunnarsson, fratrådte f.eks. på grunn av alderdom eller sykdom i 1506.

Kanniker kunne i en del tilfeller inngå i det kirkelige og/eller verdslige [[aristokrati]] ''ex officio''. Dette var bl.a. tilfelle med kannikene ved [[Mariakirken i Oslo]], det kongelige kapell. Ved [[Håkon V Magnusson]]s store privilegiebrev 22. juni 1300 ble hele presteskapet ved Mariakirken ''[[ex officio]]'' innlemmet i aristokratiet og kannikene gitt «[[ridder]]s rett» (rang).<ref name="Bagge"/><ref name="Bagge2"/><ref name="Ulvund (1999)"/> Kannikene ved Mariakirken hadde først og fremst en politisk rolle, i det Mariakirken var den eneste faste institusjon i riksstyret i Norge, og dets prost, som var formann for domkapittelet som bestod av ham selv og kannikene, var [[Norges rikes kansler]] som fast ordning fra 1314.

I Danmark-Norge eksisterte tittelen kannik frem til en stund etter [[reformasjonen]]. Domkapitlene mistet det meste av sin myndighet i kirkestyret under reformasjonen. Ved [[konsilet i Trient]] ble kannikenes verdslige makt kraftig redusert innen Den katolske kirke.

Tittelen er i dag særlig brukt i [[Den katolske kirke]] og [[Den engelske kirke]]. Blant de mest kjente katolske kongregasjonene er [[augustinerkorherrene]], [[laterankannikene]] og premonstratenserne.

==Referanser==
<references>
<ref name="Bagge">[[Sverre Bagge]]: «[https://bora.uib.no/bitstream/handle/1956/673/Kanslerembedet%20og%20Mariakirken%20i%20Oslo%201314%20-%201350.pdf;jsessionid=0C29B9C52A6CCE9B0F04438EF8E0D9BE.bora-uib_worker?sequence=1 Kanslerembedet og Mariakirken i Oslo] {{Wayback|url=https://bora.uib.no/bitstream/handle/1956/673/Kanslerembedet%20og%20Mariakirken%20i%20Oslo%201314%20-%201350.pdf;jsessionid=0C29B9C52A6CCE9B0F04438EF8E0D9BE.bora-uib_worker?sequence=1 |date=20140518115727 }}», ''Oslo bispedømme 900 år'', Universitetsforlaget, Oslo 1975, s. 143-61.</ref>

<ref name="Bagge2">[[Sverre Bagge]]: ''Den kongelige kapellgeistlighet 1150–1319'', Universitetsforlaget, 1976, ISBN 9788200014584, s. 175</ref>

<ref name="Rian (2015)">Øystein Rian (2015) [https://www.norgeshistorie.no/kirkestat/artikler/1114-den-gamle-norske-eliten-pa-1500-tallet.html Den gamle norske eliten på 1500-tallet]. Norgeshistorie.no, 25. november 2015. Universitetet i Oslo.</ref>

<ref name="Ulvund (1999)">Frode Ulvund (1999)
 [http://www.hist.uib.no/grunnfag/kjelder/1300_gave.htm Gave- og stadfestingsbrev fra kong Håkon Magnusson til Mariakirken i Oslo]</ref>
</references>

{{autoritetsdata}}

[[Kategori:Kirkelige titler]]
[[Kategori:Religiøse ledere innen kristendommen]]