Redigerer John H. Hammond

{{infoboks biografi}} 
'''John Henry Hammond II''' (født [[15. desember]] [[1910]], død [[10. juli]] [[1987]]) var en [[USA|amerikansk]] [[plateprodusent]], musiker og musikkritiker aktiv fra [[1930-tallet]] frem til begynnelsen av [[1980-tallet]]. Gjennom sitt arbeid som talentspeider har han markert seg som en av de sentrale personene i det [[20. århundre]]s popmusikk. I 2008 ble Hammond posthumt valgt inn i [[Blues Hall of Fame]].<ref>[http://www.blues.org/halloffame/inductees.php?YearId=29 Innvalgte i Blues Hall of Fame 2008] {{Wayback|url=http://www.blues.org/halloffame/inductees.php?YearId=29 |date=20110521142002 }} (besøkt 27. august 2012)</ref> 

Han bidro til å få i gang en mange musikalske karrierer. Blant andre hjalp han [[Benny Goodman]], [[Charlie Christian]], [[Billie Holiday]], [[Count Basie]],<ref name=":0" /> [[Teddy Wilson]], [[Big Joe Turner]], [[Pete Seeger]], [[Babatunde Olatunji]], [[Aretha Franklin]], [[George Benson]], [[Woody Guthrie]], [[Bob Dylan]], [[Freddie Green]], [[Leonard Cohen]], [[Bruce Springsteen]] og [[Stevie Ray Vaughan]].<ref name="Rem2021" />

==Bakgrunn==
Han studerte for å bli [[fiolin]]ist ved [[Yale]] fra [[1928]], men sluttet snart på universitetet for å forfølge en karrierere i musikkindustrien og ble den første korrespondenten i USA for ''[[Melody Maker]]''.

Hammond var etterkommer av blant andre nederlandske innvandrere til New York. [[William Henry Vanderbilt]] var hans oldefar.<ref name="RemDT">[[Håvard Rem]]: Gråt og lått i New York. ''Dag og Tid'', 7. januar 2022, s.22.</ref>

==Virke==
Hammonds første produksjon var med pianisten [[Garland Wilson]] i [[1931]], som skulle bli den første av en lang rekke vellykkede produksjoner. Han flyttet til [[Greenwich Village]], og arrangerte der noen av de første faste [[jazz]]arrangementene, og engasjerte seg mot rasisme. Han bidro til å organisere [[Benny Goodman]]s band, og overtalte ham til å leie afroamerikanske musikere som [[Charlie Christian]], [[Teddy Wilson]] og [[Lionel Hampton]]. I [[1933]] hørte Hammond den 17 år gamle [[Billie Holiday]] opptre, og skaffet kontrakt og arrangerte snart etter hennes første innspillinger (Hammond var da såvidt fylt 22 år).<ref name="Rem2021">Rem, Håvard: Kunst og politikk på Manhattan. ''Dag og Tid'', 24. desember 2021, s.30.</ref> I [[1937]] fikk han [[Count Basie]]s orkester og overtalte dem til å komme fra [[Nashville]] til [[New York]], der de snart slo igjennom og gjorde nasjonal suksess.

I [[1938]] arrangerte han den første «[[From Spirituals to Swing]]»-konserten i Carnegie Hall, der det ble presentert omfattende program med [[blues]], [[jazz]] og [[gospel]] og en lang rekke kjente navn: [[Ida Cox]], [[Big Joe Turner]], [[Albert Ammons]], Meade «Lux» Lewis, [[Sister Rosetta Tharpe]], [[Count Basie|Count Basies orkester]], [[Sidney Bechet]], Sonny Terry og James P. Johnson. [[Big Bill Broonzy]] fylte plassen til [[Robert Johnson]], som var blitt drept tidligere samme år.

Mot slutten av 1950-tallet ble Hammond ansatt av [[Columbia Records]]. Der produserte han [[Pete Seeger]] og [[Babatunde Olatunji]], og oppdaget [[Aretha Franklin]]. I [[1961]] hørte han den da ukjente [[amerikansk folkemusikk|folkmusikeren]] [[Bob Dylan]] spille munnspill for [[Carolyn Hester]] og ga ham en kontrakt med Columbia og sørget for at Dylan forble hos Columbia til tross for protester fra sjefene. Hammond produserte Dylans «[[Blowin' In the Wind]]» og [[«A Hard Rain's a-Gonna Fall]]». Hammond sørget også for at [[Robert Johnson]]s innspillinger ble gitt ut på nytt, en utgivelse som fikk stor påvirkning på senere musikere, og skrev kontrakter med [[Leonard Cohen]] og [[Bruce Springsteen]].<ref>[[#refSimmons2013|Simmons (2013)]] s. 177.</ref><ref name="Rem2021" /> 

Hammond ble nysgjerrig på komponist og tekstforfatter da han hørte «Suzanne» fremført av [[Judy Collins]]. Plateselskapet og studiomusikerne var skeptiske til Leonard Cohen som popstjerne. Hammond hadde tro på Cohen og produserte Cohens debutalbumet ''[[Songs of Leonard Cohen]]'' som ble en suksess.<ref name="RemDT" /><ref name=":0">{{Kilde www|url=https://www.newyorker.com/magazine/2016/10/17/leonard-cohen-makes-it-darker|tittel=Leonard Cohen Makes It Darker|besøksdato=2022-02-27|forfattere=David Remnick|dato=2016-10-10|fornavn=|etternavn=|språk=en-US|verk=The New Yorker}}</ref>

Hammond pensjonerte seg fra Columbia i [[1975]], men fortsatte som talentspeider. I [[1983]] produserte ham debutalbumet til [[Stevie Ray Vaughan]].

Hammond døde etter flere [[Hjerneslag|slag]] i [[1987]]. Han er far til [[blues]]musikeren [[John P. Hammond]] (også kjent som John Hammond Jr.).

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* John Hammond med Irving Townsend (1977) ''John Hammond On Record: An Autobiography'', Ridge Press – Summit Books, ISBN 0-671-40003-7
* Dunstan Prial (2006) ''The Producer: John Hammond and the Soul of American Music'', Farrar, Straus and Giroux, ISBN 0-374-11304-1
*{{Kilde bok|ref=refSimmons2013|tittel=I'm your man : Leonard Cohens liv|etternavn=Simmons|fornavn=Sylvie|etternavn2=|utgiver=Cappelen Damm|andre=Oversatt av [[Håvard Rem]]|år=2013|isbn=9788202410476|utgivelsessted=Oslo|sider=|kapittel=|sitat=}}

== Eksterne lenker ==
* {{Filmperson}}
* {{Musikklenker}}


{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Hammond II, John Henry}}
[[Kategori:Plateprodusenter fra USA]]
[[Kategori:Musikere fra USA]]
[[Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame]]
[[Kategori:Personer fra New York City]]