Redigerer Johannes VII Palaiologos

{{Infoboks østromersk keiser}}
'''Johannes VII Palaiologos''' eller ''Palaeologus'', (gresk: Ιωάννης Ζ ‘Παλαιολόγος), født 1370, død 22. september 1408, var [[Østromerriket|bysantinsk]] i fem måneder i 1390. Mens han var keiser brukte han navnet «Andronikos» etter sin far, men mens han var regent for sin bror, brukte han sitt fødenavn<ref>Elizabeth A. Zachariadou, [http://www.jstor.org/stable/1291412 «John VII (Alias Andronicus) Palaeologus»] ''Dumbarton Oaks Papers'', (1977), s. 339-342</ref>.

== Hans liv ==
Johannes VII Palaiologos var sønn av keiser [[Andronikos IV Palaiologos]] og [[Keratsa av Bulgaria]], en datter av keiser [[Ivan Alexander av Bulgaria]] og Theodora av [[Valakia]]. Han må ikke forveksles med sin fetter Johannes VIII Palaiologos, sønn av hans onkel Manuel II, som etterfulgte sin far.

Etter at faren Andronikos IV tilrev seg tronen fra sin far [[Johannes V Palaiologos]] i 1376, ble Johannes VII innsatt som medkeiser i 1377. Både far og sønn ble styrtet og delvis blindet (på ett øye) i 1379, men Andronikos IV beholdt sin keiserlige status og fikk byen [[Selymbria]] som sin egen maktbase av Johannes V. Da Andronikos IV døde i 1385, overtok sannsynligvis Johannes VII sin fars rolle.

Den 14. april 1390 styrtet Johannes VII sin bestefar Johannes V av tronen og satt med makten i fem måneder før Johannes V med hjelp av sin sønn [[Manuel II Palaiologos]] og venetianerne gjenvant makten. Johannes VII søkte tilflukt hos den osmanske sultan [[Bayezid I]] som hjalp ham tilbake til Selymbria der hans far hadde hersket. Hans forhold til keiser Manuel II (Manuels far, Johannes V, døde i februar 1391) ble etter hvert bedre, og Andronikos var sannsynligvis på et tidspunkt igjen aktuell som tronarving ettersom Manuel på ennå ikke hadde egne sønner. I 1399, etter at osmanene under Bayezid I hadde beleiret Konstantinopel i fem år, måtte Manuel II igjen be om militær hjelp i Vest-Europa. Han overlot styret til sønnen og regenten Johannes VII, som prøvde å demme opp mot tyrkerne og håpet på et mirakel. Og miraklet skjedde, i form av at en enorm styrke av mongoler under ledelse av [[emir]]en [[Timur Lenk]] stormet inn i Det osmanske rike og slo sultan Bayezids styrker i slaget ved Ankara den 28. juli 1402. Sultanen selv ble tatt til fange, og døde senere i fangenskap<ref>Norwich, s. 368</ref>. Om mongolene hadde fortsatt kampen mot osmanene kunne dette fått store følger for utviklingen, men Timur Lenk trakk seg i stedet tilbake til sitt hovedkvarter i [[Samarkand]] og rettet senere sine angrep østover, mot Kina.

Osmanenes nederlag ble fulgt av et interregnum hvor rivaliserende prinser prøvde å posisjonere seg. Den eldste av Bayezids fire overlevende sønner, Suleyman Çelebi, overtok styret for de europeiske provinsene i det nordlige Hellas, Bulgaria og Trakia. Suleiman foretrakk forhandlingsbordet framfor slagmarken, og i den vanskelige situasjonen osmanene var i måtte han gi fra seg store områder på den tyrkisk-okkuperte kysten på europeisk side av [[Marmarahavet]] og en spesiell innrømmelse når det gjaldt byen [[Thessaloniki]]. Før tyrkerne invaderte Thessaloniki i 1387 hadde byen vært styrt av Manuel II, og nå når Manuel var tilbake i Konstantinopel ønsket Johannes VII å trekke seg tilbake dit<ref>Necipoglu (2009), s. 39</ref>. Johannes fikk beholde keisertittelen (''Basileios'') og fungerte som guvernør i provinsen. Han tok med seg sin eneste sønn Andronikos V Palaiologos som sannsynligvis var utropt til medkeiser, men denne sønnen døde i 1407, året før Johannes VII døde. Johannes etterlot seg dermed ingen arvinger, og da Manuel II mottok budskapet om hans død, dro han til Tessalonika og innsatte sin egen åtte år gamle sønn Andronikos Palaiologos som hersker.


== Familie ==
Med sin hustru Irene Gattilusio hadde Johannes VII Palaiologos minst en sønn:

* [[Andronikos V Palaiologos]], født ca. 1400, død 1407, medkeiser

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* John Julius Norwich, ''Bysants’ historie'', Pax Forlag A/S, 1997
* Harris, Jonathan, ''The End of Byzantium'', New Haven and London: Yale University Press, 2010. ISBN 978-0-300-11786-8
* Nicol, Donald M., ''The Last Centuries of Byzantium'', Cambridge: Cambridge University Press, 1993, 2nd edition. ISBN 0-521-43991-4
* John Barker, ''Manuel II Paleologus (1391-1425): A Study in Late Byzantine Statesmanship'', Rutgers University Press, 1969, ISBN 0-8135-0582-8
* Georg T. Dennis, '' An unknown Byzantine emperor, Andronicus V Palaeologus'', ''Jahrbuch der Oesterreichischen Byzantinistik'', ''16'', 1967, s. 175–187.
* Franz Dölger, ''Johannes VII, Kaiser der Rhomäer'', '' Byzantinische Zeitschrift'', ''31'', 1931, s. 21–36
* Harris, Jonathan, ''The End of Byzantium'', Yale University Press, 2010. ISBN 978-0-300-11786-8
* P. Wirth, ''Zum Geschichtsbild Kaiser Johannes VII'', ''Byzantion, 35'' (1965), s. 592–600.

{{Østromersk keiser|Forgjenger=[[Johannes V Palaiologos]]|Etterfølger=[[Manuel II Palaiologos]]|Dynasti=Palaiologiske dynasti|Startår=1390|Sluttår=1390|}}
{{Bysantinske keisere}}
{{Autoritetsdata}}
{{STANDARDSORTERING:Johannes 07 Palaiologos}}

[[Kategori:Østromerske keisere]]
[[Kategori:Palaiologiske dynasti]]
[[Kategori:Fødsler i 1370]]
[[Kategori:Dødsfall i 1408]]