Redigerer Jimi Hendrix

{{Infoboks musiker}}
'''James Marshall «Jimi» Hendrix''' (født '''Johnny Allen Hendrix'''; 1942–1970) var en [[USA|amerikansk]] [[gitarist]], [[vokalist|sanger]] og [[låtskriver]]. Han regnes ofte som en av de største stilskaperne og inspirasjonskildene i rockens historie.<ref>{{Cite web|url=http://news.sky.com/skynews/Home/Sky-News-Archive/Article/200806412071472 |title=Hendrix Voted World's Best Guitarist |publisher=[[Sky News]] |date=7. august 2002 |accessdate=11. april 2009}}</ref><ref>{{Cite news |url=http://www.independent.co.uk/arts-entertainment/music/news/hendrix-hits-top-note-again-as-best-guitarist-in-history-537325.html |title=Hendrix hits top note again as best guitarist in history |work=The Independent |location=London |date=28. august 2003 |accessdate=11. april 2009 |first=Ian |last=Burrell |archiveurl=https://web.archive.org/web/20080620075951/http://www.independent.co.uk/arts-entertainment/music/news/hendrix-hits-top-note-again-as-best-guitarist-in-history-537325.html |archivedate=2008-06-20 |url-status=dead }} {{Kilde www |url=http://www.independent.co.uk/arts-entertainment/music/news/hendrix-hits-top-note-again-as-best-guitarist-in-history-537325.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2011-11-04 |arkiv-dato=2008-06-20 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20080620075951/http://www.independent.co.uk/arts-entertainment/music/news/hendrix-hits-top-note-again-as-best-guitarist-in-history-537325.html |url-status=unfit }}</ref> Samtidig blir han sett på som en av tidenes beste gitarist i ulike sjangre, og de fleste av dagens rock- og bluesgitarister nevner Hendrix som en av sine inspirasjonskilder.<ref>{{Cite web|last=Shore|first=Robert|title=Music extra: jazz|url=http://www.metro.co.uk/metrolife/294536-music-extra-jazz|work=Metro.co.uk|publisher=Associated Newspapers Ltd|accessdate=27. oktober 2011|date=4. september 2008}}</ref><ref>{{Cite news |url=http://www.dagsavisen.no/kultur/article473409.ece |title=Nye elektriske erfaringer |work=Dagsavisen |date=6. mars 2010 |accessdate=4. november 2011 |url-status=dead |archiveurl=https://web.archive.org/web/20100310095312/http://www.dagsavisen.no/kultur/article473409.ece |archivedate=2010-03-10 |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2011-11-04 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20100310095312/http://www.dagsavisen.no/kultur/article473409.ece |arkivdato=2010-03-10 |url-status=død }} {{Kilde www |url=http://www.dagsavisen.no/kultur/article473409.ece |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2011-11-04 |arkiv-dato=2010-03-10 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20100310095312/http://www.dagsavisen.no/kultur/article473409.ece |url-status=unfit }}</ref> Hans teknikk og gitarstil, sammen med oppfinnsom bruk av effektpedaler og hans kontroll av [[tilbakekobling|feedback]], gjorde ham til en unik artist.

Hendrix ble først kjent i England i 1966, sammen med sitt band [[The Jimi Hendrix Experience]]. Han ble også stjerne i USA etter at han opptrådte på [[Monterey Pop Festival]] i 1967. Han oppnådde ikonstatus etter sin opptreden som hovedattraksjon på [[Woodstockfestivalen]] i august 1969.

Som gitarist var han inspirert av bluesgitarister som blant andre [[B. B. King]], [[Muddy Waters]], [[Johnny «Guitar» Watson]], [[T-Bone Walker]], [[Albert King]], [[Link Wray]]. Stilmessig har han også hentet inspirasjon fra soulgitarister som [[Steve Cropper]] og [[Curtis Mayfield]]. [[Carlos Santana]] mener at han også var påvirket av sin indianske bakgrunn.<ref>{{Kilde www
 |url = http://www.djnoble.demon.co.uk/ints/CARLOSS.ANT.html
 |tittel = Carlos Santana om Jimi Hendrix
 |besøksdato = 2007-11-8
 |besøkt_dag_måned = 
 |besøkt_måned_dag = 
 |besøksår = 
 |forfatter = 
 |etternavn = 
 |fornavn = 
 |forfatter_url = 
 |medforfattere = 
 |utgivelsesdato = februar 1995
 |år = 
 |måned = 
 |format = 
 |verk = 
 |utgiver = ''UniVibes''
 |sider = 
 |språk = 
 |doi = 
 |arkiv_url = https://web.archive.org/web/20071031010422/http://www.djnoble.demon.co.uk/ints/CARLOSS.ANT.html
 |arkivdato = 2007-10-31
 |sitat = 
 |url-status=død
 }}</ref>
Hans sceneopptredener kan ha vært inspirert av rockepioneren [[Little Richard]], som Hendrix turnerte sammen med som en del av Little Richards backingband, The Upsetters. En av hans store idoler var [[Bob Dylan]], og han hadde alltid med seg platene hans når han var på reise. Han spilte gitar venstrehendt, men skrev med høyre hånd.

Han ble opptatt i [[Rock and Roll Hall of Fame]] i 1992, og i UK Music Hall of Fame i 2005. Han fikk en stjerne på [[Hollywood Walk of Fame]] i 1994. I 2006 ble hans [[debutalbum]], ''[[Are You Experienced]]'', opptatt i United States Recording Preservation Board's National Registry. Musikkmagasinet ''[[Rolling Stone]]'' plasserte Hendrix som nummer én på sin liste over [[Rolling Stones liste over 100 største gitarister gjennom tidene|tidenes beste gitarister noensinne]].<ref>{{Cite web|url=http://www.rollingstone.com/music/lists/100-greatest-guitarists-of-all-time-19691231/jimi-hendrix-19691231 |title=Rolling Stones 100 Greatest Guitarist of all Time – Jimi Hendrix |publisher=Rolling Stone |accessdate=4. november 2011}}</ref>

== Historie ==
=== Barndom ===
Moren het Lucille Jeter Hendrix, og var 17 år da hun fikk sin førstefødte, som ble døpt Johnny Allen Hendrix. Faren het James Allen Hendrix og var soldat i [[US Army]] da sønnen ble født. Moren slet med dårlig økonomi. De bodde vekselvis hos hennes søster Delores og venninnen Dorothy Harding. Moren ble sammen med en mann ved navn John Page som mishandlet henne i den grad at hun havnet på sykehus i Portland, Oregon. Page ble dømt til fem års fengsel for dette.{{tr}}
 
Etter en tur til [[Berkeley]] i [[California]] lot Lucille sønnen være igjen hos en venn. Det var meningen at det skulle være et kortere opphold, men oppholdet trakk ut i den grad at det ble snakk om adopsjon.{{tr}} Da faren ble dimittert fra hæren i 1945 flyttet han inn hos sin svigerinne Dolores. Etter å ha besøkt slektninger i Vancouver, Canada i et par måneder, dro han til California for å hente sønnen. Han så da sin sønn for første gang. Den gjenforente familien flyttet inn hos Lucilles søster Delores. I 1946 ble Johnny Allen omdøpt til James Marshall Hendrix.{{tr}} I familien hadde han imidlertid kjælenavnet «Buster».{{tr}}

Hendrix ble tatt for biltyveri av politiet to ganger. Han fikk valget mellom to år i fengsel eller å verve seg til militæret. Han valgte militæret, og ble innrullert 31. mai 1961.{{tr}} Etter rekruttskolen fikk han tjeneste i [[101st Airborne Division]] og ble stasjonert i Fort Campbell i [[Kentucky]]. Hans sjefer i det militære anså ham å være en dårlig soldat. Han sov på vakt, viste liten respekt for regler og var en dårlig skytter. På grunn av dette ble det anbefalt at Hendrix ble dimittert etter å ha avtjent kun ett år.{{tr}}

=== Tidlig karriere ===
Etter dimittering fra militæret flyttet han og kameraten [[Billy Cox]] til Clarksville i [[Tennessee]], der de startet bandet King Kasuals. Etter noen dårlig betalte spillejobber flyttet bandet etter hvert til [[Nashville]]. De spilte på klubber langs Jefferson Street, det svarte området i Nashville, og senter for [[rhythm and blues]] i området.{{tr}}

De neste tre årene tilbrakte han som turnerende musiker på det som ble kalt «the Chitlin' Circuit», hvor han spilte på «svarte» steder, delvis med The King Kasuals, men også med andre blues og soulband, som Chuck Jackson, Slim Harpo, Tommy Tucker, [[Sam Cooke]] og [[Jackie Wilson]].

I 1964 flyttet Hendrix til [[New York City]]. I 1965 spilte han sammen med Isley Brothers og [[Little Richard]], i tillegg til et kort opphold med [[Ike & Tina Turner]].{{tr}} Han ble med i det New York-baserte bandet Curtis Knight and the Squires, senere i bandet Joey Dee and the Starliters, før han igjen spilte med Curtis Knight.{{tr}}

[[15. oktober]] [[1965]] signerte Hendrix en treårs kontrakt med Ed Chalpin, der Hendrix skulle motta én [[US dollar|dollar]] og én prosent av [[Royalty|royalties]] fra innspillinger sammen med Curtis Knight.{{tr}} Selv om samarbeidet med Chalpin var kortvarig, skapte kontrakten vanskeligheter for Hendrix senere i karrieren.{{klargjør}}

Hendrix startet i 1966 sitt eget band, Jimmy James and the Blue Flames, som skapte seg et navn, særlig på Cafe Wha? i [[Greenwich Village]]. Tidlig i 1966 ble Hendrix sett av Linda Keith, kjæresten til [[Keith Richards]] i [[The Rolling Stones]]. Hun anbefalte Hendrix til Andrew Loog Oldham og produsent Seymour Stein, men ingen av disse likte Hendrix.{{tr}} Det var først da Linda Keith fikk [[The Animals]]-bassisten [[Chas Chandler]] på banen at ting begynte å skje for alvor.{{klargjør}}

=== The Jimi Hendrix Experience ===
{{Hoved|The Jimi Hendrix Experience}}
Bassisten Chas Chandler hadde planer om å slutte i The Animals for å begynne en karriere som produsent, og var på jakt etter noen som kunne spille inn sangen «Hey Joe». Første gangen Chandler hørte Hendrix, spilte han denne sangen. Chandler ble imponert over Hendrix' versjon av «Hey Joe», og foreslo at Hendrix skulle bli med til England. De signerte en kontrakt sammen med Animals-manager Michael Jeffery og Hendrix flyttet til England. Chandler hjalp til med å starte bandet [[The Jimi Hendrix Experience]] sammen med [[Noel Redding]] på bass og trommeslageren [[Mitch Mitchell]].

[[Fil:Jimi Hendrix Experience in Fenklup.png|miniatyr|The Jimi Hendrix Experience i 1967.]]

Etter en del klubbopptredener ble Hendrix et hett navn i musikerkretser i London. Han ble kjent med, og venner med blant andre [[Eric Clapton]], [[Jeff Beck]], og medlemmer av [[The Beatles]] og [[The Who]].

Hendrix' første singel var en versjon av «Hey Joe». B-siden var Hendrixs første egen komposisjon, «Stone Free». Neste suksess var, «[[Purple Haze]]». Nummer tre ble «The Wind Cries Mary». Alle tre singler gikk til Top 10 i England.

==== ''Are You Experienced?'' ====
Det første albumet var ''[[Are You Experienced]]?'', som kom ut i [[Storbritannia]] 12. mai 1967. Den gikk til nr. to på hitlistene, bare forbigått av [[The Beatles]]' ''[[Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band]]''. Hendrix turnerte mye rundt i Europa, og utviklet sitt sceneshow. Han satte fyr på gitaren første gang 31. mars 1967, og knuste den etterpå.{{tr}} 4. juni 1967 spilte The Experience sitt siste show i England før de dro til USA.

Selv om de var populære i Europa, var de helt ukjent i USA. Muligheten kom da [[Paul McCartney]] anbefalte dem til arrangørene av [[Monterey Pop Festival]].{{tr}} Dette ble gjennombruddet for Hendrix i USA, ikke minst fordi konserten ble filmet av D.A. Pennebaker, og filmen ble vist over hele landet som dokumentaren ''Monterey Pop..'' Den innholdet blant annet en scene hvor Hendrix tente på og knuste gitaren under avslutningsnummeret «Wild Thing».

Etter festivalen turnerte Experience sammen med [[The Monkees]]. The Monkees ville ha Hendrix til å åpne konsertene for seg, men flesteparten av fansen til The Monkees likte ikke Hendrix, og samarbeidet ble raskt avbrutt.{{tr}}

[[Fil:Jimi Hendrix 1967.jpg|miniatyr|venstre|Jimi Hendrix i Stockholm i 1967.]]

==== ''Axis: Bold as Love'' ====
The Jimi Hendrix Experiences andre album, ''[[Axis: Bold as Love]]'' ble utgitt 1. desember 1967. Det var mer melodisk enn det første, og er også det første som er spilt inn med instrumentene stemt en halv tone lavere enn vanlig, noe som Hendrix fortsatte med på senere album og livespillinger.{{tr}} Den lavere stemmingen gir gitaren en litt mørkere klang, og det blir også lettere å bende strengene, en teknikk som Hendrix gjorde utstrakt bruk av. 

Ved en inkurie glemte Hendrix igjen den ferdig miksede mastertapen til side 1 én en Londondrosje. Chas Chandler og [[Eddie Kramer]] prøvde å remikse den, men fikk det ikke helt til. Redningen ble en kopi som bassisten Noel Redding hadde hjemme hos seg, men den måtte strykes flat med et strykejern fordi båndspilleren hans hadde «spist» båndet. Hendrix

==== ''Electric Ladyland'' ====
Det tredje albumet ble et dobbeltalbum, ''[[Electric Ladyland]]'', utgitt i oktober 1968. Det er innspilt i Record Plant, [[New York]]. Etter hvert som innspillingen av ''Electric Ladyland'' gikk framover ble Chas Chandler mer og mer frustrert med Hendrixs perfeksjonisme og forskjellige venner og bekjente som oppholdt seg i studioet under innspillingene.

Chandler hadde et mer forretningsmessig forhold til musikken, og var tilhenger av korte sanger, som kunne presenteres på en singel. Hans innflytelse på de to første albumene er tydelig, sett i lys av at få av låtene på disse er over fire minutter, og begge albumene er innspilt på ganske kort tid, og at de fleste komposisjonene holder seg innenfor popformatet. Etter hvert som Hendrix utviklet sin egen visjon om hvordan komposisjonene skulle være, trakk Chandler seg mer og mer tilbake fra studioinnspillingene.{{tr}}

Hendrix begynte å eksperimentere med forskjellige kombinasjoner av musikere og instrumenter, og elektroniske effekter. [[Dave Mason]], [[Chris Wood (rockemusiker)|Chris Wood]] og [[Steve Winwood]] fra bandet [[Traffic (band)|Traffic]], trommeslager Buddy Miles og tidligere organist for [[Bob Dylan]], Al Kooper, var med på innspillingene.{{tr}}

Hendrix var en perfeksjonist, noe som blant annet gjorde seg utslag i at komposisjonen «Gypsy Eyes» ble spilt inn 43 ganger.{{tr}} Dette var frustrerende for bassisten Noel Redding, som ofte forlot studioet i sinne eller kjedsomhet. Da han senere kom tilbake oppdaget han gjerne at Hendrix i Reddings fravær hadde spilt inn bassporet selv.{{tr}}

==== The Jimi Hendrix Experience blir oppløst ====
The Jimi Hendrix Experience hadde sin siste opptreden i England den 18. og 24. februar 1969 i The Royal Albert Hall, London.

Noel Redding ble mer og mer frustrert over at han ikke lenger fikk spille gitar, som var hans egentlige instrument før han ble med Hendrix.{{tr}} I 1968 startet han sitt eget band med navnet Fat Matress, som av og til åpnet showet for Experience. Redding og Hendrix gled fra hverandre, noe som også kan ses ved at Hendrix selv stadig spilte flere basspor på Electric Ladyland-albumet. 

Den siste konserten med The Jimi Hendrix Experience var 29. juni 1969 på Barry Fey´s Denver Pop Festival, [[Denver]], [[USA]]. Neste dag kunngjorde Redding at han hadde forlatt The Jimi Hendrix Experience.

=== Woodstock og Band of Gypsys ===
==== ''Band of Gypsies'' ====
I løpet av 1969 toppet problemer med den gamle kontrakten med Ed Chalpin seg. Resultatet av forhandlingene for å løse dette var at partene ble enige om at det skulle spilles inn en plate spesielt for Chalpin. Dette var bakgrunnen for albumet som ble spilt inn live nyttårsaften 1969 i Fillmore East, og utgitt under navnet ''Band of Gypsies.''

Hendrix ble arrestert 3. mai 1969 på flyplassen i [[Toronto]] med [[hasj]] og [[heroin]] i bagasjen. Hendrix påsto i rettssaken at rusmidlene hadde blitt lagt i bagen hans av en fan, og han ble frikjent.

==== Woodstockfestivalen ====
Da Redding forsvant fra gruppa tok Hendrix kontakt med sin gamle venn fra militæret og The King Kausuals, Billy Cox. Han hadde fortsatt med [[Mitch Mitchell]] på trommer, og gitaristen Larry Lee, en annen gammel venn, og perkusjonistene Juma Sultan og Jerry Velez. Etter et opphold på en herregård i Shokan, New York, USA, der de øvde, opptrådte gruppa på [[Woodstockfestivalen]].

Hendrix sto øverst på festivalens plakat 18. august 1969. Flere andre kjente artister, som [[The Who]], [[Jefferson Airplane]], [[Santana]], [[Grateful Dead]] og [[Janis Joplin]], opptrådte der. Det var meningen at Hendrix skulle avslutte festivalen søndag kveld. På grunn av enorme forsinkelser kom ikke Hendrix på scenen før mandag morgen. Da var det kun i høyden {{formatnum:180000}} igjen av et publikum på {{formatnum:500000}}.{{tr}}

De ble introdusert som The Jimi Hendrix Experience, men Hendrix rettet det raskt til Gypsy Sun and Rainbows, og spilte så et to timer langt sett, det lengste i karrieren. Hendrix opptrådte blant annet med sin versjon av den amerikanske nasjonalsangen, «[[The Star Spangled Banner]]». På tross av lyder som kan minne om maskingevær og fallende bomber, påsto Hendrix at det ikke var ment som et politisk utsagn, men kun som en alternativ framførelse av nasjonalsangen.{{tr}}

==== Band of Gypsys ====
Etter to spillejobber og en opptreden på Dick Cavett Show oppløste Hendrix The Gypsy Sun and Rainbows, men beholdt bassist Billy Cox. Sammen med trommeslager Buddy Miles dannet han en ny trio ved navn Band of Gypsys. Etter ti dagers øving på Juggy´s Sound Studio var gruppen samspilt og produserte etter hvert en anselig mengde nytt materiale, inkludert blant annet «Earth Blues» med [[The Ronettes]] på bakgrunnskor. Band of Gypsys holdt fire konserter i Fillmore East, New York City, USA, nyttårsaften og første nyttårsdag 1969–1970, hvorav opptak fra den ene konserten ble til albumet ''Band of Gypsys'', som dermed oppfylte kontrakten med Ed Chalpin.{{tr}} Dette er den eneste konsertinnspillingen som ble utgitt mens Hendrix levde, bortsett fra samlealbumet fra Woodstockfestivalen.

Den andre og siste opptredenen med Band of Gypsys fant sted en måned senere, den 28. januar 1970. En festival med tolv forskjellige band og artister, kjent som Winter Festival for Peace i [[Madison Square Garden]] i New York. I likhet med under Woodstockfestivalen, ble Hendrix på grunn av forsinkelser nødt til å opptre svært sent, nærmere bestemt klokken tre på natten.{{tr}} Han var tydelig ruspåvirket, og ikke i stand til å spille. Etter en versjon av «Who Knows» spilte bandet en halv låt til, hvorpå Hendrix stoppet midt i sangen og satte seg ned på scenen. Forskjellige forklaringer på hans bisarre oppførsel har kommet fram. Buddy Miles påsto at manager Michael Jeffery ga Hendrix [[LSD]] for å sabotere bandet og få tilbake The Experience, mens blueslegenden Johnny Winter sa det var Hendrixs venninne Devon Wilson som hadde lagt noe i drinken hans av en eller annen ukjent grunn.{{tr}}

=== The Experience/''The Cry of Love''-bandet ===
Jeffery handlet raskt etter skandalen. Han sparket øyeblikkelig Buddy Miles og Billy Cox,{{tr}} og fikk Noel Redding og Mitch Mitchell over fra England. Målet var et comeback for The Experience med den originale besetningen på en kommende turné.{{tr}} Før turneen startet ble det klart at Redding og Hendrix ikke kunne samarbeide, og Billy Cox ble hentet tilbake.{{tr}}

Mesteparten av 1970 besto i å spille i studio i løpet av uken og spille konserter i helgene. ''The Cry of Love''-turneen begynte i april på LA Forum i [[Los Angeles]]. Turneen besto av 30 opptredener, og sluttet på [[Honolulu]] på [[Hawaii]] [[1. august]] [[1970]]. En del av disse opptredenene ble spilt inn.

==== Electric Lady Studios ====
Tilbake i 1968 investerte Hendrix og Jeffery i et prosjekt hvor de kjøpte en klubb ved navn Generation Club i New Yorks [[Greenwich Village]]. Planen var å starte en ny klubb, men de fant ut at det var bedre å bygge lokalet om til et platestudio. Hendrix hadde på denne tiden høye studioutgifter til ''Electric Ladyland''-albumet, og de fant fort ut at det ville bli billigere å eie sitt eget studio. 

Electric Lady Studios åpnet 1. august 1970, og var designet av arkitekten John Storyk. Det var konstruert spesielt for Hendrix, med runde vinduer og en maskin som kunne produsere mangefarget belysning. Hendrix tilbrakte kun fire uker med innspilling i studioet, mesteparten mens håndverkere fremdeles holdt på. En åpningsfest gikk av stabelen 26. august 1970, etterfulgt av en innspilling av «Belly Button Window». Han dro så til London med Air India for å spille på [[Isle of Wight]]-festivalen sammen med Billy Cox og Mitch Mitchell.

==== Turné i Europa ====
En turné i Europa var stablet på bena for å betale regninger etter studiobyggingen, betaling av skatt og andre utgifter og for å reise penger til produksjon av han neste album, ''First Rays of the New Raising Sun''. Men forventninger fra fansen om å spille gamle låter, knuse gitarer også videre gjorde Hendrix sur, og i Århus, Danmark gikk han av scenen etter to sanger, og bemerket: «I've been dead a long time». På turné i Sverige oppdaget Hendrix duoen [[Hansson & Karlsson]], og ble en stor fan av dem. Han spilte inn deres komposisjon «Tax Free», som finnes på den posthume utgivelsen ''War Heroes''.

Den [[6. september]] [[1970]] holdt Hendrix sin siste offisielle konsert, på Fehmarn Festival i Vest-Tyskland. Det var en dårlig stemning på festivalen, opprørsaktig atmosfære, og Hendrix ble møtt med buing på scenen.

Hendrix dro så til London, der han prøvde å avslutte samarbeidet med manager Michael Jefferys. Han gav også en svart [[Fender Stratocaster]] til Linda Keith, som takk for at hun «oppdaget» ham tidligere i New York. I gitarkassen lå også all korrespondanse fra Keith. Hendrixs siste offentlige opptreden var en uformell jam på Ronnie Scott's Jazz Club i Soho, London, England, sammen med [[Eric Burdon]] og hans band, War. 

En av Hendrix' siste kjente studioinnspillinger var en gitarsolo på «Old Times Good Times» med [[Stephen Stills]].

=== Død ===
Jimi Hendrix døde [[18. september]] [[1970]] i en leilighet i Samarkand Hotel, 22 Lansdowne Crescent i London, etter å ha tatt ni sovepiller av merket Vesperax sammen med noe vin. Omstendighetene rundt hans død er ikke helt klarlagte, men det er på det rene at han tilbragte sin siste natt sammen med Monika Dannemann. Han ligger gravlagt på gravplassen Greenwood Memorial Park i Renton utenfor [[Seattle]] hvor det har blitt reist et minnesmerke.

== Personlighet ==
=== Mote ===
Hendrix var kjent for sin personlige klesstil, og han var svært opptatt av både sine klær og sitt hår. Et sett med hårruller var en del av Hendrixs reiseveske da han kom til England i 1966. Det første han gjorde etter å ha fått sin første forskuddssjekk var å dra på klesshopping i London, på blant annet butikken ''I Was Lord Kitchener's Valet'', der han fikk tak i en gammel britisk militærjakke.

Bilder av Hendrix viser ham med ringer, brosjer og medaljonger, og han brukte ofte pins som uttrykte solidaritet med hippiebevegelsen, og Bob Dylan, som han var en stor fan av.

=== Politikk og rasisme ===
Selv om han ble en verdensstjerne var det vanskelig å unngå å bli utsatt for rasisme, særlig i de amerikanske sørstatene. Hendrix ble også kritisert av de svarte for å spille «hvit musikk», og for å ha hvite musikere i bandet. Han ble også stadig kontaktet av forskjellige grupperinger, inkludert [[Black Panthers]], som ville bruke hans berømmelse for å fremme sine egne saker.

=== Rusmiddelbruk ===
Hendrix brukte sannsynligvis en del [[LSD]].{{Tr}} Det finnes også bilder av ham mens han røyker [[marihuana]]. Han benyttet seg også av piller, både sovepiller og oppkvikkende piller. Han var beryktet blant venner for å bli sint og voldsom hvis han drakk alkohol. 

Det er ingen holdepunkter for å si at Hendrix brukte heroin, og ingen i hans familie, hans kjærester eller venner, eller noen av hans biografer har påstått at han var en bruker av heroin. Det var ikke spor av heroin i kroppen hans etter hans død, ei heller var det sprøytemerker på ham.

== Utstyr ==
=== Gitarer ===
'''Fender Stratocaster'''
[[Fil:Fender strat.jpg|miniatyr|[[Fender Stratocaster]].]]
Hendrix eide og spilte forskjellige gitarer opp gjennom karrieren, men er mest kjent for å spille på [[Fender Stratocaster]]. Han kjøpte sin første Stratocaster i 1965.

'''Gibson Flying V'''

Hendrix eide flere [[Gibson Flying V]], blant annet en som han selv hadde malt om. Han hadde også en spesiallaget Flying V for venstrehåndsspilling. Han brukte ofte Flying V når han spilte «Red House».

=== Forsterkere ===
'''Marshall'''

Hendrix er mest kjent for sine Marshall-stack. Han spilte på Marshall Super Lead 100W forsterkere, med 4x12 høyttalerkasser. Etter hvert brukte han tre forsterkere med til sammen seks høyttalerkasser.

'''Fender'''

Hendrix brukte også Fender-forsterkere, særlig i studio, men også under konserter. Han hadde en periode et oppsett med Fender Dual Showman som han brukte live. I studio brukte han Fender Twin Reverb, Fender Bassman og Fender Dual Showman, ofte med Marshall høyttalerkasser. På albumet ''Axis: Bold as Love'' ble en Fender-forsterker med en spesiallaget roterende høyttaler benyttet innspillingen av «Little Wing».

=== Effektpedaler ===
'''Dallas Arbiter Fuzz Face'''

Hendrix brukte Dallas Arbiter Fuzz Face mye, særlig i starten av karrieren. Etter hvert lagde elektronikkeksperten Roger Mayer mange modifikasjoner av pedalen, men live brukte Hendrix mye Fuzz Face.

'''Vox wah-wah'''

Hendrix er for alltid assosiert med lyden av wah-wah-pedalen. Han foretrakk en modell som er kjent som Clyde McCoy picture wah, fordi den hadde et bilde av trompetisten Clyde McCoy på baksiden av pedalen. Den var laget av Jen i Italia, men ble markedsført under navnet Vox.

'''Roger Mayer Octavio'''

Hendrix møtte Roger Mayer mens han holdt på med innspillingen av «Purple Haze». Mayer hadde da under utvikling en pedal som produserte en tone som var en oktav høyere enn den som ble spilt, i tillegg til å gi en forvrenging av lyden. Hendrix la på et nytt spor med denne pedalen på «Purple Haze», og brukte den mye på ''Axis: Bold as Love'' og også mye live, noe som kan høres på ''Band of Gypsys''-albumet.

'''Univox Uni-Vibe'''

Det amerikanske selskapet Univox<ref>{{Kilde www
 |url                = http://www.univox.org/
 |tittel             = Side som omtaler Univox
 |besøksdato        = 8.11.2007
 |besøkt_dag_måned = 
 |besøkt_måned_dag = 
 |besøksår         = 
 |forfatter          = 
 |etternavn          = 
 |fornavn            = 
 |forfatter_url      = 
 |medforfattere      = 
 |utgivelsesdato     = 
 |år                = 
 |måned             = 
 |format             = 
 |verk               = 
 |utgiver            = ''Tim Patton''
 |sider              = 
 |språk             = 
 |doi                = 
 |arkiv_url          = https://web.archive.org/web/20070623121344/http://www.univox.org/#
 |arkivdato          = 2007-06-23
 |sitat              = 
 |url-status        = død
}}</ref>
kom på markedet med en pedal i 1969 som skulle etterligne lyden av en roterende høyttaler. Hendrix adopterte raskt denne pedalen, og den ble en del av hans lydpalett fra 1969 og til hans død. Blant annet på «Machine Gun» på ''Band of Gypsys''.

== Diskografi ==

<small>Denne listen omfatter kun Hendrix' offisielle utgivelser mens han levde. Det har senere blitt gitt ut et stort antall samleplater</small>

=== Studioalbum før 1970 ===
* 1967 ''[[Are You Experienced]]''
* 1967 ''Axis: Bold as Love''
* 1968 ''[[Electric Ladyland]]''
* 1969 ''Smash Hits'' (samlealbum)
* 1970 ''Band of Gypsys'' (konsertalbum)

=== Etter 1970 ===
* 1971 ''The Cry of Love''
* 1971 ''Rainbow Bridge''
* 1972 ''War Heroes'' 
* 1974 ''Loose Ends''
* 1975 ''Crash Landing'' 
* 1975 ''Midnight Lightning'' 
* 1980 ''Nine to the Universe'' 
* 1988 ''Radio One''
* 1997 ''First Rays of the New Rising Sun''
* 1997 ''South Saturn Delta'' 
* 2010 ''Valleys of Neptune'' 
* 2013 ''People, Hell and Angels''
* 2018 ''Both Sides of the Sky''

=== Livealbum ===
* 1971 ''Woodstock Two''
* 1971 ''Experience''
* 1971 ''Isle of Wight''
* 1972 ''Hendrix in the West''
* 1972 ''More Experience''
* 1982 ''The Jimi Hendrix Concerts''
* 1986 ''Jimi Plays Monterey''
* 1986 ''Johnny B. Goode''
* 1986 ''Band of Gypsys 2''
* 1987 ''Live at Winterland''
* 1988 ''Radio One''
* 1989 ''Live & Unreleased: The Radio Show'' (Box set)
* 1991 ''Stages''
* 1991 ''Live Isle of Wight '70''
* 1994 ''Woodstock''
* 1998 ''BBC Sessions''
* 1999 ''Live at the Fillmore East''
* 1999 ''Live at Woodstock''
* 2002 ''Blue Wild Angel: Live at the Isle of Wight''
* 2003 ''Live at Berkeley''
* 2007 ''Live at Monterey''
* 2011 ''Winterland''
* 2013 ''Miami Pop Festival''
* 2015 ''Freedom: Atlanta Pop Festival''
* 2016 ''Machine Gun: The Fillmore East First Show''
* 2019 ''Songs for Groovy Children: The Fillmore East Concerts''
* 2020 ''Live in Maui''
* 2022 ''Los Angeles Forum: April 26, 1969''

=== Samlingsalbum ===
* 1975 ''Re-Experienced'' (kun utgitt i Nederland)
* 1978 ''The Essential Jimi Hendrix''
* 1979 ''The Essential Jimi Hendrix Volume Two''
* 1981 ''The Singles Album''
* 1984 ''Kiss the Sky''
* 1989 ''The Essential Jimi Hendrix Volumes One and Two''
* 1990 ''Cornerstones: 1967–1970''
* 1990 ''Lifelines: The Jimi Hendrix Story'' (box set)
* 1992 ''The Ultimate Experience''
* 1994 ''Blues''
* 1997 ''Experience Hendrix: The Best of Jimi Hendrix''
* 2000 ''The Jimi Hendrix Experience''
* 2001 ''Voodoo Child: The Jimi Hendrix Collection''
* 2003 ''The Singles Collection''
* 2003 ''Martin Scorsese Presents the Blues: Jimi Hendrix''
* 2010 ''Fire: The Jimi Hendrix Collection''
* 2010 ''West Coast Seattle Boy: The Jimi Hendrix Anthology''

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Ken Matesich, ''Jimi Hendrix: A Discography'', 1982
* David Stubbs, ''Jimi Hendrix: Voodoo Child: The Stories Behind Every Song'', 2003
* John Kruth, ''Bright Moments: The Life & Legacy of Rahsaan Roland Kirk'', 2004: ISBN 1-56649-105-3
* Brad Tolinski and Ross Halfin, ''Classic Hendrix: The Ultimate Hendrix Experience'', Genesis Publications, 2004
* Charles R. Cross, ''[[Room Full of Mirrors]]: A Biography Of Jimi Hendrix', 2005
* Mark Lewisohn, ''The Complete Beatles Recording Sessions'', Hamlyn 1988: ISBN 0600612074. Se sidene 164-5 ang. Apple Recording Studio.

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* {{Filmperson}}
* {{Musikklenker}}

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Hendrix, Jimi}}
[[Kategori:Sangere fra USA]]
[[Kategori:Gitarister fra USA]]
[[Kategori:Låtskrivere fra USA]]
[[Kategori:Hollywood Walk of Fame]]
[[Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)]]
[[Kategori:Personer fra Seattle]]